Forfatter: dordis

Jeg tok på meg Narrens rolle igår på Todalsfjordbru-møtet på Surnadal kulturhus. Dette er en sidegren av revyuttrykket som folk er uvant med. Narren presenterer sannheten når Hoffet er samlet foran Fyrsten. Rolf Just Nilsens opptreden som Narren er blitt klassisk og legendarisk innen norsk teater.

Folk er mer fortrolig med H.C.Andersens barn som roper i folkemengden:  Keiseren har jo ingen klær på seg!

Hva «ropte» jeg igår? – Jo, herrene Brøske og Løseth bør løses fra sine posisjoner som ledere for Todalsfjordprosjektet – av den enkle grunn at de klarer ikke å få til en effektiv fremdrift av prosjektet. De klarer ikke å se hele bildet. De klarer ikke å se kartet. De klarer ikke å se sammenhengene. De klarer ikke  å se poengene med prosjektet. Men, det klarer sunnmøringene! Frank Sve har sagt og skrevet det: Det dreier seg nå om veien ut av fylket! – og de sideeffektene det får, selvfølgelig.

Når jeg omsetter Narrens utbrudd til skrevet tekst, tar ikke Trollheimsporten det inn. De mener det er personangrep. Heldigvis har man jo skaffet seg en  blogg her i verden, og kan praktisere Det frie ord!

Glærum, 30.August – 2019.

Dordi Skuggevik

(Med hovedfag i fransk teater fra universitetet i Trondheim.)

Orientering om møte i Surnadal om realisering av Todalsfjordprosjektet stod å lese i Driva den dagen fristen for å melde seg på gikk ut, men idag hadde jeg annet ærend på Skei, og stakk litt frekt innom møtet på bakerste benk mot slutten. Det var en så deprimerende opplevelse at jeg trodde jeg skulle geråde udi hjertekrise.

En sekturlig treiging fra Trøndelag holdt på med en lite relevant og sekturlig utgreiing om diverse vegstubber der oppe i Trøndelag, mens forsamling så ut til å lide av alvorlig oksygenmangel. De fleste av de tilstedeværende er proffe på å skrive reiseregninger og regninger på møtegodtgjersle, og å innta gratis lunsjer – og har holdt på med det så lenge at de hadde glemt hvorfor de var på møtet. Stemningen var deretter. Stemningen i salen var kort sagt slik at det var lett å forstå hvorfor det vil gå nye 80 år før noe skjer med bru over Todalsfjorden. Det overrasket meg ikke at jeg plutselig reiste meg opp og kvikket opp forsamlingen  med et lite revyinnslag.

Poenget mitt var at ledelsen for Todalsbruprosjektet d.v.s. – hodene i prosjektet MÅ skiftes – før det går nye 80 år. Det hjelper ikke å stå og glise i Driva lokalavis.  Bergsvein Brøske MÅ skiftes ut! Han burde vært utskiftet forlengst etter all tidsspille og pengespille han bedrev i den lange overgangen han hadde fra tunnelsynet hans ble avløst av bruløsning. Lars Løseth bør også gå – sammen med Brøske, før han får tjene enda mer penger på å selge lunsj på hotellet sitt til enda et langdrygt og lite produktivt møte. Erstatt dem med sunnmøringene – for de forstår kartet: de forstår at Todalsbrua er helt sentral i det som blir den indre snarveien Ålesund – Trondheim/E6 uten høgdedrag!

Da jeg gikk, stod det en fyrau sunnmøring i døra. – Du forstår vel at Todalsbrua er sentral i det å få til snarveien mellom Ålesund og Trondheim? sa jeg. – Det forstår vi, vi! svarte han. Se der: Få glisføskene Brøske og Løseth vekk fra Todalsfjordprosjektet – og sett inn sunnmøringer, for da blir det bru før vi vet ordet av det, og Svinvik gard kan tjene masse penger i sitt nye mat-stopp, og Svinvik arboret kan få fart på lunsjkaféen sin! Chop-Chop!!!  Propellen på! Sunnmøringene har greie på kart! Heia Sunnmøre!

Glærum 29.August – 2019.

Dordi Skuggevik

På dagsrevyen på BBC igår kveld begynte en nyhetsstripe å løpe under bildet: Greta Thunberg seiler inn til New York. Vi fikk se bilde av seilbåten med det høye seilet som lå på reden i NY og ventet på laglig tidevann. Omsider la de til kai, og det ble direkte sending. «Folkemengden» som det skrives om på nettet idag, var ikke stor, og da flokken fra båten kom opp på kaien, måtte de støtte og få på plass en sliten Greta. Hun så helt gåen ut, etter to uker på Atlanteren. De omkring henne, puttet etterhvert den så berømte plakaten med «SKOLESTREIK» i hendene på henne, og holdt henne opp for fotografering. Hun er liten av vekst, og så puslete og utmattet ut. Hun forekom meg som en ren rekvisitt, kynisk brukt av en flokk klimaaktivister som tydeligvis har tenkt å kryste siste dråpe ut av henne. Det er etterhvert merkelig at ikke svensk barnevern griper inn, for hun har enda ikke nådd myndighetsalderen.

Forleden stod det på Facebook at faren ikke hadde vært klar over hvordan moren og morens navngitte mannlige makker hadde utnyttet Greta i sin klimaaktivisme. Det stod at å sette Greta foran skolen med denne etterhvert så berømte plakaten, skal ha vært morens og makkerens verk. Faren skal ha gått ut og anklaget dem for å utnytte et sykt barn. Greta har som kjent Aspergers syndrom, noe som gir henne dette hypnotiserende ansiktsuttrykket som gir en stor effekt når hun står foran et publikum.  – Imidlertid står det på nettsidene idag at faren er med dem som skal seile båten hjem igjen. Hvis det er tilfelle, må jo moren og hennes makker ha vervet ham på laget. Klimaaktivistgjengen som har Greta som sin virkningsfulle rekvisitt i sitt spill for galleriet – har tydeligvis samlet mye penger i aksjonskassen sin – så kanskje faren er blitt med på laget for pengenes skyld.

Den som følger med, får vel etterhvert vite hva disse teaterstuntene består av. Det verste er jo at verden vil bedras, og horder i alle land heier og står i.  Hvor lenge det vil ta før rekvisitten Greta får et sammenbrudd av kjøret, det står igjen å se. Dette er ikke morsomt. Hverken misbruket av Greta eller hvor lett folkemengder lar seg forføre, er morsomt.

Glærum, 29.august – 2019.

Dordi Skuggevik

Takket være publiseringen av den såkalte «dansevideoen» der Trond Giske gnukker sine fordeler mot en dames bakdel – på offentlig dansebar – rett ved der han bor med sin samboer og deres lille, ganske nyfødte datter, og damen med bakdelen ikke er datterens mor – takket være den – vet vi hvilken kvinnfolkkar og MeToo-champion Trond Giske er. Heldigvis har videoen gått over NRK’s nyhetsprogrammer flere ganger på TV. Vi har sett Giskes ansikt i situasjonen – rødglinsende med oppspilte øyne – et skikkelig MeToo-kar-oppsyn. Det hjelper lite at han i ettertid har prestert å gifte seg med en muslim i Nidarosdomen – datterens mor. At han også etter dette reiser rundt i fjerne bygdelag for å bygge seg opp igjen som politiker, er ikke bare patetisk – det er rett og slett utrolig frekt og ikke minst – kynisk! – Så takk til VG for at de eksponerte MeToo-karen, og takk til NRK for at de deltok på det. – Og: Hvorfor er det bare VG som skal straffes for at de opplyser oss? Hvorfor sitter ikke NRK sammen med VG på tiltalebenken? Og hvorfor skal VG tiltales i det heletatt! De har bare – som så ofte før, gjort et skikkelig journalistisk håndverk! Yes!

Glærum, 28.august – 2019.

Dordi Skuggevik

I mitt forrige innlegg på bloggen brukte jeg uttrykket «Den totalitære intoleranse». Det er en betegnelse jeg har lånt fra prof. Janne Haaland Matlary, og som illustrerer svært godt hvordan den kompakte majoritet i Norge idag nekter mange av oss å uttrykke våre meninger.  

Overskriften her er lånt fra psykolog, lærer og forfatter Marion Berntzen Koksvik. Hun setter spørsmålstegn etter en konstaterende setning. Koksvik sin sentens inneholder samme kjerne som Matlarys: Det er en massiv og mektig majoritet som nekter store deler av det norske folk å stå frem med sine meninger.

Igår satt jeg ved et bord på formiddagen og hadde en intensiv utveksling med et vennepar om diverse saker og ting. Da ble boka til Koksvik lagt frem, og overskriften her sitert. Jeg skrev utsagnet ned på en lapp, for å huske det, og for å sitere det korrekt. Mannen ved bordet sa at det er tungt å leve i Norge nå – der en stor del av befolkningen ikke får komme til orde med sine synspunkter.

Personlig har jeg ganske lenge vært bekymret for det norske folk, som er blitt en forsamling med hysterikere som hopper dit de blir bedt om å hoppe  – bedt av trendsettende media og politikere med «riktige» meninger. Slik har nasjonen jeg tilhører, antatt trekk av en mobb, som lar seg forføre til hysteriske utbrudd for å kvele motsatte meninger: Korsfest! Korsfest!

En slik nasjon kan komme veldig ut å kjøre, fordi folkemeningen og folkemengden lar seg jage hit og dit av siste demagog som får ordet. En slik nasjon er moden for diktaturet, og det bekymrer meg. Det bekymret alle oss tre ved bordet igår. Vi snakket om at individet i Norge kan ikke lenger uttrykke selvstendig tenkning og selvstendige meninger og ytringer. Knebler av forskjellig art dyttes inn i munnen på folk som tør å ytre seg ut fra selvstendig, kunnskapsbasert tenkning.

Dette innlegget her angår mitt forrige innlegg på bloggen, i særlig grad. Så har du ikke lest det, så les det i lys av det jeg skriver nå – her.

Glærum, 25. august- 2019.

Dordi Skuggevik

Overreageringen på moské-skytingen i Bærum har hittil fått Norge til å gå helt av hengslene som aldri før – i en godhets- og prektighets-demonstrasjon som vi hittil ikke har opplevd. Nå skal det innføres en totalitær intoleranse som mangler sidestykke i Norges nyere historie – mot «muslimhets». Staten skal bestemme hvem vi må elske, og hvem vi må hate. Nå må den som vil fremføre Islam-kritikk gå forsiktig fram for ikke å bli knust mellom den norske prektighetens skarpe negler. Jeg er sikker på én ting: Alle imamer på moskéenes bakrom både i Norge og i resten av Europa ruller seg på gulvet og ler av fryd over hvor mye profitt de får helt uten å ha mistet en blodsdråpe – for blodet på gulvet var vel av den miserable gjerningsmannen?  Var det ikke?

Mange norske politikere klyver nå over hverandre for å skåre billige politiske poenger og dele profitten med Islam. Det er et patetisk skuespill. Til og med Kronprinsen rykker ut.

Den totalitære, imperialistiske, fascistiske, menneskeundertrykkende, politiske ideologien Islam, som mange dessverre tror er en religion, kan nå fortsette sitt inntog i våre vestlige demokratier uten at noen får komme med kritikk eller motforestillinger. Døra åpnes på vidt gap for Islam, og godfjottede nordmenn legger seg ned som dørmatter der Islam kan tørke av bena når Islam går inn.

Den unge mannen i Bærum representerer en personlig tragedie. Det vil nok de judisielle observasjonene avdekke. Imens går Norge helt av hengslene som en oppskremt rypeflokk før noe overhodet er avklart i saken. Patetisk. Norge er blitt et land av hysterikere!

Vi kan ha i mente at den gamle presten Jacques Hamel som fikk skåret strupen over ved alteret under morgenmessen 26.juli 2016 – i sin landsbykirke  9 km fra Rouenkatedralens dører, han blir ikke nevnt i norske media…  Man kunne jo komme til å måtte nevne hvem morderne var – nemlig Islams dragoner. Kristne er idag de mest forfulgte i verden – på grunn av sin religion. 100 kristne drepes for sin tro pr. time i verden idag, skriver John L. Allen Jr. i sin bok «Forfulgt. Den globale krigen mot kristne» (St.Olav Forlag, Oslo – 2016). Gjett hvem som dreper dem!

NB: Vil jeg kunne skrive en slik kritisk kommentar om Islam når godhets-gakk-gakkene på Stortinget får vedtatt sin totalitære intoleranse overfor Islam-kritikk? Vi må ikke et øyeblikk tro at forbudet bare vil gjelde «muslim-kritikk», kritikk av Islams tilhengere. De mener Islam-kritikk. I alle fall vil det bli praksis. Det er all grunn til å gratulere muslimene i Norge med dagen. De fikk en seier de aldri har kunnet drømme om – helt uten innsats. Helt uten tap. GRATULERER!

Glærum, 22.august – 2019.

Dordi Skuggevik

Jeg har sagt det før: Gå på kunsthallen Surnadal Billag, og du får deg en opplevelse. Du skal ikke på død og drepping forstå noe så forbannet, men du får en OPPLEVELSE av noe UVENTET! Alltid!

Sist lørdag gikk jeg dit da det åpnet kl.12. Jeg hadde ikke anledning kvelden før, da det var offisiell åpning av to utstillinger ved to unge kvinnelige kunstnere  – den ene trønder, Thea Meinert, og den andre islending, Margrét Sesseljudottir

Jeg visste at Meinert for andre gang hadde latt seg inspirere av det som foregår på kost, børste og musefellefabrikken – den eneste fabrikken vi har igjen i grenda hos oss på nordsida av fjorden, etter at knappefabrikken og tønnefabrikken ble nedlagt. Min far dro som kårkaill ut som selger for kompisen Ola Langli på fabrikken Nordbørst. Han kjøpte seg en rød folkevogn som han kalte Mathilde, og han titulerte seg selv som Kostehandler Olsen. Jeg var spent på hva Meinert hadde fått ut av fabrikken Nordbørst. På mobiltelefonen hadde jeg med meg et foto fra innvielsen av den nye katolske kirken i Leipzig, et bilde fra festopplegget etter innvielsesmessen. En kar hadde montert masse rotte- og musefeller på ei plate som hang på veggen, der en for 1 € kunne kaste 5 små baller – og der en fikk premie hvis en klarte å utløse fellene. Meinert syntes det var morsomt å se, men hun var mer interessert i fotoene av kirken – som er svært minimalistisk – av den enkle grunn at de hadde lite penger til kirkebyggingen. Og – minimalistisk var også Meinerts utstilling i det store rommet hvor man før reparerte Mørelinjens busser. Her var det mye vertikalt og horisontalt i listverket som formet svarte stigemønstre i diverse formasjoner i det store, tomme, hvite rommet. Jeg var glad for å se det uten folk i rommet. Her og der lå en ensom børste i sitt ensomme rom. På invitasjonen hadde det stått at dette også dreide seg om kjøkkenstell og husarbeid. Etter hvert som jeg oppholdt meg her, ble hodet mitt tømt for tankemessig boss og det klarnet opp i tankene. Det er kanskje minimalismens store gave til oss i vår tid når hodet sprenges av masse inntrykk hele tiden. – Som Bach spilt på klaver – på en måte.

Men, det var islendingen jeg var kommet for å oppleve. Enhver islending er en opplevelse. Jeg må snart reise dit og bli der en stund, tror jeg. De 4 dagene mellomlanding med Icelandair i 1997 ble liksom ikke nok. Dessuten er det direktefly Værnes – Reykjavik. Har vært, i alle fall. Islendingen lot vente på seg Kunsthalldriver prof.em. Jon Arne Mogstad sa at hun pleide å sove lenge, også i dag – der ute i Artist-in-Residence-huset lenger ute på Øra. Men så kom hun. Jeg klarte å oppstige den høye, bratte trappen bak hennes raske ben, og vi kom inn i et rom på størrelse med et rektangulært, romslig soverom. Mogstad hadde ikke helt fattet hva hun drev med, forstod jeg. – Hun har en liten klump i vinduet og et par høytalere bak stolrekken, hadde han sagt.

Jeg satte meg på en av stolene etter å ha studert «klumpen» i vinduet på nært hold, og så slo hun på høytalerne etter litt plunder. «Bellini» – sa hun, og gikk. Jeg hadde på det mest bestemte nektet å tale engelsk med henne. «Jeg taler ikke engelsk med en islendning i Norge!» sa jeg – «Det får pinadø Nordisk Råd snart få inni hodet sitt!» sa jeg. Lyden fra høytalerne som mest minnet om «Nirvanas bulder» – hos Hamsun i hans dikt, var blitt avløst av en korsats i det fjerne – fra en av Bellinis operaer. (Jeg er heldigvis en surnadaling som har kjennskap til Bellini.)

«Klumpen» i vinduet var et minilandskap i hvit gips (eller lignende). Den var som en øy, eller som en klippe med en innsjø i midten med en hvit tynn streng over innsjøen – som ledet til en hvit rund tallerkenantenne. Antennen var svært stor i forhold til «klumpen». Mens jeg hørte på Nirvanas bulder, gniksingen fra galaksene i det store, tomme rom der ute, der Bellini av og til nådde frem til oss, begynte jeg å tenke – ikke bare på Island der langt ute i havet som strekker sine antenner mot resten av verden, men jeg tenkte på at hver av oss er en øy i Nirvanas bulder – som strekker oss etter annet liv – og jeg begynte å tenke på TV-programmet om Voyager I & 2 – der nr.2 ble sendt opp først, på min sønns 6-årsdag, 5.september 1977, og som først 43 år senere nådde ut til veggen i den bobla/solsystemet der vi lever på kloden vår. Jeg tenkte på fotoet som Voyager snudde kameraet og tok før den forsvant ut i det evige mørke i det interstellare rom. Fotoet burde henge ved speilet på badet til alle politikere i verden – så de kan se det hver morgen når de steller seg foran speilet. Der kan de se bunten av solstråler på skrå ned fra høyre til venstre – og de kan se det lille støvfjonet innimellom solstrålene: Jorden. På den lille prikken, der ligger Johann Sebastian Bach i sin grav. Der ligger Platon, Sokrates, Michelangelo, Stalin, Hitler, Luther – ja vi alle – i både levende og død tilstand. Så hvorfor i huleste driver vi på med krigene våre for å ødelegge den lille holmen vår i Verdensaltet? Hvorfor er vi så inderlig DUMME?! Det er jo ingen andre her enn vi på den blå planeten. Eller er det det? Antennen i installasjonen i vinduet snudde kanskje umerkelig på seg mens jeg så på den – eller gjorde den ikke det?

Islands datter kom inn. Jeg sa en hel masse på norsk. Hun hadde levd alene på Surn’dalsør’n i 2 uker. Endelig snakket noen til henne, og hun svarte og snakket lenge – på islandsk. Vi forstod ikke noe av hva den andre sa der nede på det lille stedet på det lille fjonet i Verdensrommet, men det gjorde slett ingen ting. Det var verdt hele timen jeg var på Surnadal billag den dagen – å få høre så mye vakker islandsk tale, selv om hun ikke visste hvem Olav den Hellige var, eller ikke visste – før jeg fortalte henne det, at Gisle Surson var fra Surnadal – ikke fra Valsøyfjorden!

Glærum, 20.august – 2019.

Dordi Skuggevik

Av 304 påmeldte til Dronning Sonjas internasjonale musikkonkurranse 2019 – fra 50 ulike land, ble 40 valgt ut til å delta, og 33 av disse gjennomførte de to siste dagene de innledende rundene før 12 ble valgt ut til semifinalen kommende søndag. 21 går ikke videre, men har markert seg som del av toppdivisjonen av unge sangere i verden idag. I denne gruppen finner mange som jakter på gode sangere – sine folk. Så selv om ikke «vår» Sigrid gikk videre til semifinalen på søndag, vil hun få svært viktige tilbud hvor hun vil fortsette sin karriere, for hun har markert at hun idag befinner seg i toppdivisjonen av sangere. Konkurransen er en viktig døråpner videre for alle de 33 som ble invitert til å delta.

Å delta i en slik konkurranse som går over så lang tid, krever en kolossal kondisjon og konstitusjon. Idag er det lørdag, og sangerne har vært i farta siden en uke, og finalen går først 23.august, altså neste fredag. Parallelt med selve konkurransen skjer mye ved siden av: mesterklasse, karriereveiledning, kontaktintervjuer etc. Det dreier seg derfor om «å holde koken» i to uker, som er en skikkelig maraton under slike forhold.

Igår fulgte jeg med på flere av sangerne via PC-en, for de innledende rundene igår og i forgårs ble «streamet» fra Lindmansalen på Musikkhøgskolen. Når sangerne kom inn på scenen, hadde de ikke fått øvd i salen, så de fikk et annet resonnansrom som de ikke hadde prøvd seg på. I seg selv en stor utfordring. Det var svært interessant å oppleve det jevne og høye nivået blant sangerne. Det må være en vanskelig oppgave å sitte i juryen!

Semifinalen vil også kunnes sees på PC-en, og finalen som foregår i Operaen, blir overført av NRK TV.

Glærum, 17.august – 2019.

Dordi Skuggevik

Igår kveld kunne vi på NRK TV se tidligere utenriksminister Støre og dagens statsminister Solberg stå på hver sin side av et lite bord og samarbeide om å kneble Islam-kritikk i Norge.

Tidligere har man nå i lenger tid brukt knebelen «rasist» hvis man kritiserte Islam. Nå brukes også knebelen «hatprat». Begge deler dukket opp i diskursen mellom våre to høyt plasserte politikere. Man må være både kunnskapsrik og en selvstendig tenkende akademiker for ikke å la seg kneble av disse kneblene som blir stoppet i munnen på folk for å stanse Islam-kritikken her i landet.

En annen, og mer foruroligende sak er hvorfor Islam-kritikken skal knebles, og med så billig og gjennomskuelig teknikk.  Saken er vel at Europas politikere har sovet på vakt, slik at den totalitære ideologien Islam i fred og ro har kunnet etablere seg i Europa. Nå er derfor Islam kommet for å bli, og for å hindre uro mellom det etablerte Europa og den lite kompatible ideologien Islam, gjelder det å kneble Islam-kritikken som kan få det til å bli uro mellom frontene. Det dreier seg altså om å roe ned folket.

Mange av oss så i forgårs den franske dokumentaren om IS/ISIS/DAESJ. Vi satt igjen med flere spørsmål: Hvor oppstod IS? Hvordan kunne bevegelsen bli så stor og så sterk så fort? Hvordan kunne en så stor konstruksjon liksom komme uventet inn fra det store intet? Hvordan og hvor fant de alle pengene til å reise opp organisasjonen? Hvorfor så vi den ikke komme? Hvor er IS-erne nå, de som ikke kurderne har klart å holde i fangeleirene? Hvor mange IS-ere finnes i gummibåtene på Middelhavet? Hvordan kunne så mange bli så forferdelig grusomme på så kort tid? Hvordan skal vi bli kvitt styggedommen?

På bakgrunn av denne franske dokumentaren i forgårs, var det forstemmende å oppleve Støre & Solberg prøve å tvinge hodet vårt ned i sanden med å kalle oss urolige for rasister og hatpratere. Denne falske nedroingen av oss er rett ut sagt – patetisk!

Folk må lese seg opp på Islam, og gå i diskusjon med muslimene og befri dem fra den menneskeundertrykkende, totalitære politiske ideologien Islam, som Muhammed har innbilt dem er en religion. Det er for sent å stenge Islam ute fra Europa. Islam tar på seg vårt språk. Islam tar på seg våre bunader. Islam er her – og har tenkt å bli her, men Islam skal settes under debatt – og debatten skal ikke knebles med latterlige og patetiske påstander om at vi som forbeholder oss retten til å diskutere Islam er «rasister» – for det er vi ikke. Vi hater heller ikke muslimer. Vi synes synd på muslimene som er fanget i Islams forferdelige univers.   Og får vi ikke en fri debatt om Islam, vil vi igjen oppleve panikken fra unge menn som går inn i moskeer og skyter muslimer, eller unge menn som skyter Islams nyttige idioter som støtter Islam med sitt godfjottprat, slik som vi opplevde Støre & Solberg gjorde i går.

Glærum, 16.august – 2019.

Dordi Skuggevik

Idag tilbød Internet på mobilen å kunne opplyse om hvor mange som har samme navn som meg. Det viste seg at 99 heter Dordi – som eneste fornavn, og 183 har Dordi som navn – pluss andre fornavn.

Svært mange bar navnet Dordi på 1700-tallet, spesielt i Selbu, på Nordmøre og i Masfjorden ved Bergen.

Da jeg ble født, var det 4 Dordi-er i Oppigard Glærum: Kjerring-Dordi (mormor), Dråka-Dordi (Morfars ugifte søster, dadda i huset), min kusine Dårdi, som hadde fått navnet skrevet med å av sine progressive foreldre, og så kom jeg. Mormor hadde da flyttet til den nye gården Utigard, som morfar la ut av Oppigard, og kusine Dårdi bodde i Oppigard sånn ‘av og på’. Mormor har fått navnet skrevet med å på gravsteinen, men det er feil, for i kirkeboka står navnet med o. Det har jeg sjekka. (Døpt i Stangvik kirke.)

Det var mange Dordi-er i Surnadal da jeg vokste opp. Når jeg syklet til Skei,  kjørte jeg forbi sydamen Dordi Bævre fra Edøy ved Smøla, som nå bodde i Bekketun. Så passerte jeg Dordi Glærum i Posthuset i Oppistua, oppkalt etter sin farmor Dordi. På Bævre passerte jeg Dordi på Bøvrasgjer’a. Henne kolliderte jeg en gang med nedafor Berget – begge kom på sykkel, og mens sykkelen min gikk fremover, så jeg utover sjøen, og kjørte rett inn i sykkelen til Dordi Gjer’a. Skal si jeg fikk en skjennepreken! På Sylte passerte jeg en annen Dordi Oppigard. Dit pleide jeg å gå med far og jage på kua når den skulle til oksen. Jeg fikk ikke se på når oksen besteg kua, for da ble jeg bedt om å gå inn til Dordi og mor hennes. Syklet jeg om Røtet, passerte jeg Dordi Gulla. Hun fikk datterdatteren Dordi. Forleden gikk jeg en runde på Stangvik kirkegård. Skal si det lå mange Dordi-er der! På en liten kiste jeg har, står navnet Dördi A. D. (Andersdatter) Bruseth 1868. Det var vanlig å si Dördi – med denne vokalen som finnes bare i vårt målføre – og i engelsk, slik den uttales i ordet son i både Surnadals-dialekten og i engelsk: my son- saønn min. (Hans Svean sa vi skulle skrive denne vokalen med aø.) – Den første i min slekt som døper en datter Dordi, skal få denne lille kista som dåpsgave til sin datter.

Jeg likte aldri det korte, harde navnet mitt. Enda de sa at det betød «Gudegave» – likte jeg det ikke. Det var kort, hardt og knudrete, mens søsteren min sitt navn var som en dansende sommervind: Betzy Elisabeth Albertine, oppkalt etter vår lille farmor fra Kristiania. Hennes familienavn var Bronn. Bronn kom som et utropstegn etter et danseløp av en balettdanserinne som avslutter med å bli stående som en påle i scenegulvet: Bronn! Av og til brukte min søster Bronn også, og da ble det skikkelig schwung på hennes navn: Betzy Elisabeth Albertine Bronn Skuggevik! Hun la aldri inn mors navn – Glærum, som er 2000 år gammelt! – Men jeg la inn det en periode, og også når jeg opptrer som forfatter: Dordi Glærum Skuggevik. Da ble det litt lengre, og litt mer melodi i det. Nærmet meg liksom min storesøsters eleganse. Alle sa dessuten stadig vekk at min søster var så vakker. Det sa de aldri om meg – så jeg gikk nå der som en trultete lillesøster med dette trultete navnet på to stavinger som liksom sa Bang-Bang – hele tiden.

Men så kom jeg ut i verden, til Bergen, til Italia, til Paris, til Hammerfest, til Alta… og navnet mitt fikk de mest fantasifulle schwung og swing. Utrolig hvilken variasjon det ble i de to stavingene. Da prosesjonen inn til den økumeniske festmessen i Rouenkatedralen kom inn i kirkerommet 18.oktober 2014, og som skulle kulminere med prosesjon ned i krypten under hovedalteret hvor den norske preses og den norske ambassadør til Frankrike, sammen skulle avduke minneplaten for Olav den Helliges dåp, da gikk de inn til improvisasjon over navnet Dordi på det store orgelet.  Hovedorganisten Lionel Coulon hadde hoppet ned fra orgelkrakken rett før inngangsprosesjonen skulle spilles inn av orgelet, og han kom med blyant og papir og ville at jeg skulle skrive ned navnet mitt, for han ville improvisere over navnet Dordi, sa han. Jeg skrev i ettertid og spurte hvordan han kunne få til det, når det bare var d-en i navnet som finnes i scalaen. Svaret hans var kort og informativt og står i den nye boka mi om Olavsjubileet – på side 246.

Asbjørn Hernes fortalte en gang at Bakke kirke i Trondheim opprinnelig var en Sankta Dorothea-kirke, og Dordi er den norske versjonen av Dorothea.  Det var også en St. Gregorius-kirke i Trondheim, hvor ruinen idag befinner seg under Sparebanken i Søndre gate, og den kan besøkes. I Surnadal har navnet Gregorius/Grøs festet seg. Så både forekomsten av Dordi og av Grøs/Gregorius i Surnadal må komme fra disse kirkene som var viet til disse to helgenene.

For ikke så lenge siden begynte jeg å lete etter Sankta Dorothea-kirker på Internet. Jeg fant svært mange i Alpedalene i Nord-Italia, og den store hovedkirken for Sankta Dorothea ligger ved Vatikanet i Roma. Ansvarshavende kardinal for denne Sankta Dorothea-kirken er Vatikanets helseminister. Sankta Dorothea er helgen for hageelskere og gartnere, og er avbildet med blomster i den ene hånden, og med grønnsaker i den andre. Det passer jo svært godt for meg som er en hageelsker, som har vokst opp på kne i kålrabiåkrene til far min. (Min søster med det lange navnet vokste opp som «innejente» på kjøkkenet hos mor.)

Da jeg fant Sankta Dorothea-kirken i Roma, bestemte jeg meg for å sko mitt gamle, mødige legeme ennå en gang for å køe meg gjennom flyplassene og dra ned til Roma en gang til mens jeg lever, og det skal bli i oktober! Jeg skal tilbringe en god del tid i hovedkirken for Sankta Dorothea!

Siden 1985 har det vært katolske messer her i Surnadal. Den første etter Reformasjonen ble feiret på spisebordet mitt av Pater Olav Müller på lillejulaften 1985, da han var på vei til julevikariat i Kristiansund, og jeg utgjorde menigheten. Idag er vi blitt så mange at noen snakker om en katolsk kirke i Surnadal. Det vil i så fall bli den første katolske kirken på landsbygda i Norge etter Reformasjonen.  Det må bli en Sankta Dorothea-kirke, siden Sankta Dorothea er helgenen for markens grøde – blomster og grønnsaker. Jeg ser den for meg på den flate ektra øst for Østistua Øye, ved Sommarro-brua, men som jeg sa til Øyvind, min gamle revyskuespiller-makker, og kårkaill nå i Aøstistu’n ò Aøyagar’å: – Det blir ikke der, for jeg er imot å bygge ned matjord, og det er nok markens-grøde-helgenen Sankta Dorothea også!

Glærum, 13,august – 2019.

Dordi Skuggevik