Den puliske purka på Fiske:

Årets bilde må faktisk bli den puliske purka på Fiske, fotografert med sin matmor Kristin Bruset Fiske av Nanna Ranes – trykket i Driva 28. juni.

Purka sitt puliske uttrykk er ubetalelig. Hver gang jeg ser på bildet skratter jeg høyt. Det er så morsomt – måten purka glytter på deg med ene øyet, med sitt uutgrunnelige Mona Lisa-smil og ørene rett tilværs! Og så Kristins store smil ved siden av!

Bildet bør mangfoldiggjøres, rammes inn og sendes til alle fanatiske veganere! Og til Guri Melby på Tinget! Jeg har pleid å si til veganere jeg møter på min vei, at vi på gardene elsker våre dyr både når de lever i fjøset og på beite, og vi elsker dem på bordet. Uten dem kunne vi ikke ha kolonisert landet her oppe under polen. Og spesielt uten grisen, ville ikke fattigfolk ha hatt mat opp gjennom tidene. «Grisen er det hellige dyr for oss,» sa en estlender. Dessverre er ikke alle mennesker egnet til å ha dyr. Det er en tragedie. Men heldigvis er det et unntak. Ikke alle er egnet for sitt gebet innen andre yrker heller. Det vet vi jo. Det finnes tannleger med godt handlag – og dem uten o.s.v.

Særdeles interessant er det å lese at på Fiske får grisene silo og gras. Min farfar O.K.Skuggevik, amtskolebestyrer på Gyl, og i en mannsalder nestformann i Norges Bondelag, og medlem av landbrukskommiteen på Stortinget et tid, han fikk tak i Yorkshire-griser av Lady Arbuthnot i Sunndalen, krysset dem inn i norske griser og drev smågrisproduksjon. Han gav grisene sine gras. En gang stilte han ut griser i Oslo. Han tok dem på Dampen fra Gyl – til Kristiansund, derfra med Hurtigruten til Trondheim, og så på toget til Oslo. Han hadde med seg ljå, og kl.4 om morgenen gikk han ut i parkene i Oslo, før parkvakten og folk kom, og slo gras til grisene sine, for de var vant til å få friskt gras om sommeren.

Veganere bør huske på at kjøtt er laget av gras og grønne vekster! – som en dyrlege sa. Ofte gras, kvist og lyng som ellers ikke kunne spises av mennesker, hvis ikke dyrene våre hadde bearbeidet vekstene til deilig og næringsrik mat for oss: Kjøtt, egg og melk og også ull og skinn!

Far fortalte hvordan en skulle få kjøtt og flesk av gamle purker til å bli som kjøtt og flesk av unggris: Siste 2 ukene før slakting, skulle purkene fores med  kokte poteter og skjør (surmelk) og så bli slaktet på voksende måne. Da ble holdet på dem som på en unggris. Dagens tips!

Min nå avdøde, men fremdeles avholdte sogneprest, pater Olav Müller, forklarte en gang forskjellen på dyr og menneske. Han hadde da sin tredje store rottweiler: – Når æ å’n Remus kjem heim fra skituren på søndagen, og vi har ordna oss og lagt oss ned for å ta en blund, så somne’n Remus straks, uten en tanke i hodet, mens æ, som e et menneske, æ ligg der og tenke – kæm e æ? Kor kjem æ fra? Kor går æ hen?

Den go’dæmte purka på Fiske har nok én tanke i hodet: Jø ka heldi’ e e så bor me ‘na Kristin!

Dordi på Glerem,

28. juni – 2019.

Passfoto uten hår og ører:

Islams datter står frem på TV-nyhetene med stor indignasjon: Hun har ikke hatt  norsk pass på 2 år. Årsak: Hun nekter å la seg fotografere uten hijab. Hun nekter å vise både hår og ører, slik som en må gjøre på et passfoto.

Montro hvordan hun vil reagere på kroppsvisitasjon i securityen på flyplassene når hun må ta av seg både hijaben og de lange gevantene som kan skjule et bombebelte.

Hun har jo to valg: Bli bofast i Norge uten pass, eller returnere til sitt Islamistan og bli bofast der, for selv om hun kommer seg ut av Islamistan med et pass uten å vise ører og hår på passbildet, så vil hun ikke komme inn i andre land.

Når jeg ser på saken på Internet, så er det selvfølgelig allerede en overforståelsesfull norsk-etnisk kvinnelig godfjott som vil overbevise oss om at det er viktigere å ta hensyn til damens religiøse finfølelse enn til sikkerheten for oss andre. Uffsan!

Turbaniserte menn fra Turbanistan stiller i samme kategori, står det på internet. De vil heller ikke vise ører og hår – eller om de har en bombe i turbanen, når de går sammen med oss ombord i flyet. Turbanistanere bør også kunne returnere til sitt Turbanistan – og bli der.

Da står det igjen å se hvor mange godfjotter av norsk-etnisk opprinnelse som danner pressgruppe for å mobilisere godvilje for dette tullebukkeriet!

Jeg har lest Koranen fra perm til perm + mange bøker OM Koranen. Der står det ingen forordning om ikke å vise hår og ører ved grensekontroll. For selv om Muhammed levde på 600-tallet, før flyene ble oppfunnet, så eksisterte det faktisk grensekontroll.

Spørsmålet blir: Hvordan kom de seg inn i vårt land uten gyldig pass?

Glærum, 25.juni – 2019.

Dordi Skuggevik

«Olav – en syndig helgen.»

Skal si Tore Skeie får spalteplass i Adresseavisen! Utrolig! Man må nesten skrive en doktoravhandling for å imøtegå hans mange spalter.

Pater Olav Müller, som døde ifjor høst, holdt en gang et foredrag med tittelen: «Olav den Hellige – en syndig helgen som passer for meg». (Jeg regner med det er å finne på internet.) Der vil Tore Skeie kunne lese at han tar helt feil i ingressen på s. 36 i Adresseavisen 21.juni, hvor han postulerer at «…det finnes religiøse miljøer som ikke vil godta et skille mellom Olav som kristen symbolskikkelse og Olav som historisk person.» Tvert imot lærer den katolske kirken at en skal skille mellom det verdslige mennesket og Guds verk i mennesket. Pater Olav Müller presiserte at selv om Olav var en mann av sin brutale tid, så gjorde Gud ham til sitt redskap i den situasjonen Olav ble satt.

Jeg har 7 heldagseksamener i historie fra NTNU og hovedfag i tekstanalyse (fransk) fra NTNU, og har undervist både historie og kristendom i 35 år i skolen. Dessuten studerte jeg med pater Olav Müller, en av våre største intellektuelle, et år – før jeg konverterte til Den katolske kirken, så jeg er ikke helt uten fartstid, selv om Tore Skeie på hånende vis vil fraskrive meg enhver innsikt i sakskomplekset. Han promenerer dessuten det kollektivistiske menneskesynet som er et hovedpunkt for hans marxistiske historiesyn: Enkeltmennesket utretter aldri noe alene.

Det er dette menneskesynet som har etablert seg i Norge. Det er derfor Ada Hegerberg ikke kan spille på det norske landslaget i kvinnefotball: Hun er utviklet som fotballspiller i Frankrike – hvor individet utvikles og følges opp. «Gruppen» i Norge klarte ikke å bruke henne. Selv jeg kunne se det foran TV-skjermen. Å spille på det norske landslaget ville derfor ha ødelagt hennes karriere. Det var hun klok nok til å forstå. Men den norske mobben forstår det ikke.

Ellers blir jeg i samme avis utsatt for 2 vulgær-angrep – for å ha kritisert en av de nye norske sekulær-helgenene: Lars Haltbrekken. Den ene kritikeren er en pensjonert protestantisk prest. Han velger seg Haltbrekken fremfor Olav den Hellige, skriver han. Jeg vil bare si: Jeg er svært glad for å ha forlatt Kirken den norske.

Adresseavisens lesere kan se frem til flere stormer i spaltene når boka mi om Olavsjubileet i Frankrike kommer til Olsòk, hvis forlaget holder hva det lover. Da skal det nok bli brann i rosenes leir. Flammene vil slikke opp gjennom Adresseavisens spalter. Jeg tror såmenn jeg må abonnere på avisen igjen…

Glærum, 22.juni – 2019.

Dordi Skuggevik

Afgania.

Afgania! Afgania!

Kom no heim

te oss trøndera!

Vi veit jo best

så no bli det fest

så drit i lov,

og drit i rett!

Vi trøndera

vi veit alltid best!

Kom heim!

Kom heim!

Vi legg oss ned

som dørmatte

i ro og fred.

Tørk av beina!

Kom no inn!

Så får vi i Trondheim

et helgenskinn.

Hurra! Hurra!

et helgenskinn.

Åge Alexandersen

med påholden penn.

(19.juni – 2019: Dordi Skuggevik)

Ordføreren, stortingsmannen og maktfordelingsprinsippet:

I disse dager har ordføreren i Trondheim, Rita Ottervik, og stortingsrepresentant  Lars Haltbrekken begge demonstrert at de ikke er klar over at Norge styres etter maktfordelingsprinsippet: Stortinget er den lovgivende makt, regjeringen er den utøvende makt, og domstolsystemet er den dømmende makt. Begge to er gitt mandat av velgerne til å bemanne posisjoner i dette maktfordelingssystemet, men begge har tydelig demonstrert at de ikke har kunnskap hverken om maktfordelingsprinsippet eller om sitt eget mandat i systemet. Det har de begge demonstrert i forbindelse med uttransportsaken media nå er fulle av, og hvor de begge har agert som privatpersoner, men tiltatt seg posisjon i kraft av sine politiske mandater. Derfor bør Høyesterett fradømme begge to deres politiske mandater, i og med at de begge har gjort opprør mot systemet de er satt til å representere og å tjene.

Glærum, 18.juni- 2019.

Dordi Skuggevik

Hva er det med lars Haltbrekken?

Bare Lars Haltbrekken slipper ut en liten verbal fjert, så er NRK der STRAX og stikker mikken sin opp i ansiktet på ham. Dette har pågått over lang tid. VI ER SÅÅÅ LEI!

Vi er også GØRRA LEI av den nedlatende fariseismen hans, der han ser ned på oss fra sin moralistiske sokkel og fraskriver oss der nede i folkedypet enhver moral, understreket av hans hånende mine. Hva er det med denne mannen som gjør at NRK stadig gir ham en talerstol?

Lenge var han klimaskremmernes store profet som stadig stod frem og talte ned til oss idioter. Nå har han tonet politisk flagg og er kommet inn på Stortinget for SV. (Visste vi det ikke!)

I kveld – 17. juni, 2019, stod han igjen frem på Dagsrevyen og tok personlig rekord i indignasjon med smale øyne med hardt og straffende blikk. (Her banner jeg mens jeg skriver!)

Kjære NRK, fri oss fra denne straffedom! Eller forklar oss i det minste hvorfor Lars Haltbrekken får mikken opp i ansiktet hele tiden, hele tiden, hele tiden!

Glærum, 17.juni – 2019.

Dordi Skuggevik

Urovekkende i Stortinget:

Siste ukes begivenheter rundt pelsdyrnæringen i Stortinget, hvor et lite mikroparti kunne drive politisk utpressing av hele nasjonalforsamlingen, det får  alle klokker til å ringe for demokratiet i Norge.

En stor del av nasjonalforsamlingen måtte stemme mot sin overbevisning og vedta nedleggelsen av pelsdyrnæringen, slik at næringen nå reelt overføres til land som Kina og Russland hvor dyrevelferden er meget tvilsom.

Kanskje er det på tide å diskutere Parlamentarismen – som gir mikroparti som Venstre makt til å binde flertallet i nasjonalforsamlingen. I denne saken burde representantene bli gitt anledning til å stemme fritt og ut fra egen  overbevisning.

Menigmann blir meget usikker på hva som egentlig foregår i politikken, når slikt kan skje. Trolig bør Parlamentarismens dager være talte, når slike intolerante fanatikere som Guri Melby kan ta Stortinget i kragen og buksebaken og kjøre representantene dit hun vil i sitt råe spill.

Jeg tenkte: Grisebøndene blir neste offer for disse totalitære fanatikerne, og det stemte: et par dager senere kom grisedamen med skjult kamera på banen. Brennpunkt hadde vært med henne i jakten på svinebøndene. Guri Melby tar nok saken videre til Stortinget – og dermed blir det lite ribbe til jul her i landet når Guri Melby og veganerne bruker Parlamentarismen som lanse og spidder demokratiet i nasjonalforsamlingen.

Er det sånn vi vil ha det?

Hagen var den av stortingsrepresentantene som forstod hva Guri Melby og Venstre drev med, og ville stemme uavhengig. Men, han måtte underkaste seg Parlamentarismen, og ligger nå politisk død igjen i manesjen. En trist sortie for en mann som virkelig forstod noe av politikk, og som hittil har forstått at en politiker må ha rett til fritt å fremme sin overbevisning.

Og statsministeren, som lokket Venstre inn i regjeringen sin, og dermed trodde hun hadde satt biksel på Guri Melby & co og kunne taumkjøre dem, hun ble gissel i sitt eget statsministerkontor. Ja, slik kan det gå når man tror man kan ha tillit til Venstre, fribytterne i det norske politiske landskapet – for ikke å si: piratene – eller pirayaene.

En del av løsningen blir å heve sperregrensen for små terrorcellepartier – drastisk!

Glærum, 16.juni – 2019.

Dordi Skuggevik

Det materialistiske/marxistiske historiesynet og Olav den Hellige:

Jeg har ikke forstått før nå nylig hva det materialistiske, det marxistiske historiesynet virkelig er. Jeg forstod det endelig til fulle da jeg leste den talen som historiker og forfatter Tore Skeie holdt ved åpningen av Klemenskirken i Trondheim, som nå er utgravd og åpnet for publikum. Her stod Olavskrinet på alteret i 25 år, før det ble flyttet til alteret i Kristkirken/Nidarosdomen. Tore Skeie er historiker. Axel Christophersen er arkeolog. Jeg oppdaget endelig at historikerne og arkeologene i Norge bare skriver om det vi kan se og det vi kan ta i – ikke om den usynlige delen av historien: Åndslivet – kunsten, sangen, filosofien, religionen, diktningen… Tore Skeie viser oss den halve Olav. Axel Christophersen setter Olav fullstendig på hodet. Deres tolkning av historien blir derfor ufullstendig og dermed helt feil.

Skeies foredrag stod flott oppslått i Adresseavisen. Min kommentarartikkel ble også flott oppslått, men da Christophersen støttet Skeie, ble mitt tilsvar til Christophersen ikke tatt inn. En tankesmie meldte seg på og støttet meg. Dermed satte Adresseavisen sluttstrek for en meget aktuell og viktig debatt om Olav den Hellige og det marxistiske historesynet – som nå ble ført av ganske tunge folk som kom på banen. Under oppkjøret mot Olsòk i Trondheim, er det sørgelig at avisen amputerte en viktig, interessant og aktuell debatt. Jeg ble henvist til nettdebatten i avisen, men der deltar jeg aldri. Mine tilsvar her viser hva dette dreier seg om:

Skal vi la disse forvalterne av det materialistiske/marxistiske historiesynet regjere historiefortolkningen alene? Skeie og Christophersen viser inntil det vulgære, hva vi har med å gjøre. Skal de få fortolke historien for oss – på sitt vis – alene? Nei!

Tore Skeies endimensjonale Olav.

På venterommet hos kiropraktoren finner jeg Adresseavisen fra 27.mai – og Tore Skeies foredrag fra åpningen av Klemenskirken som nå er ferdig utgravd i Trondheim og er åpnet for publikum.

Fra før har jeg hørt veklager fra Trondheim fordi avisen ikke dekket åpningen, og om Dagsrevyen som bare møtte opp for å spørre kronprinsen om hans mening om søsteren, uten å nevne Klemenskirken. (!)

For en tid siden hørte jeg utdrag av Tore Skeies bok «Hvitekrist» på radioen. Teksten er en blanding av materialistisk historiesyn og et forsøk på skjønnlitterær presentasjon. Det gav meg ikke lyst til å lese boken.

I foredraget presenterer Tore Skeie en halv Olav, en endimensjonal Olav, slik vi er vant til å oppleve det når Norges evigvarende materialistiske/marxistiske historiesyn tar oss med inn i historien – hvor bare det synlige blir formidlet,  mens det usynlige og den åndelige dimensjonen ved tiden og personen ikke blir oppfattet og formidlet av historikeren.  Tore Skei nevner seg selv som «middelalderhistoriker» i begynnelsen av foredraget. Da blir det ganske uforståelig at han klarer å forske i Middelalderen uten å oppdage åndslivet i den mest åndelige perioden av vår europeiske historie. Ikke engang det filosofiske aspektet har han med. Han durer på og durer på om hvor forferdelig Olav Haraldson den Hellige var: «brutal, nådeløs, farlig». Så får han seg til å si at Olav levde i «den samme virkeligheten som vi lever i». Det gjorde han slett  ikke. Han levde i en tid med blodhevn, utsetting av barn og der skjebnen tok all fri vilje fra individet. Det hadde Island frigjort seg fra allerede 15 år før Olav gikk i land på Selja for å konstituere et moderne kristent kongedømme i Norge. Island vedtok enstemmig på Alltinget i år 1000 å frigjøre seg fra det gamle verdensbildet, fordi blodhevnen holdt på å utrydde befolkningen, og skjebnetroen bandt manns vilje til endring. Etter vedtaket gikk islendingene til Skòlholtvatnet og døpte seg – samfengt, for på Thingvellir var vatnet for kaldt.

Tore Skeie dømmer Olav med «tilbakevirkende kraft» – ut fra vår væremåte idag, etter at vi er blitt kultivert av Kristendommen i 1000 år! Men, som jeg ofte har sitert pater Olav Müller på: «Gud er høflig. Han taler til enhver tid det språk som folk forstår. I Vikingtiden måtte han tale som en viking!» Olav satte hardt mot hardt for å få til en endring.

Tore Skeie avsetter dessuten Gud: Han sier at menneskene selv skapte innholdet i Olav, og at de tilbad et lik. Punktum. Et lik? De tilbad Guds verk i Olav! Det er ganske merkelig at Tore Skeie kan utnevne seg selv til middelalderhistoriker, og forstå så lite av helgenkultus, ja – lite av hele Middelalderens univers. Forklaringen er det sementerte marxistiske historiesynet som ikke later til å slippe taket i norske historikere. Dessverre.

Tore Skeie klarer heller ikke å komme seg inn i Frankrike. Det har få norske historikere klart, om noen – for de kan ikke fransk, og de kan ikke latin. Han omtaler Olavs dåp som en «storslått seremoni i Rouen ved Seinens bredder.» Ingen kilder omtaler seremonien som «storslått» eller beskriver seremonien i det heletatt. 1000-årsjubileet for dåpen ble imidlertid storslått. (Min bok om jubileet kommer til Olsòk.) Skeie legger dessuten Olavs «formative år» til England – når vi alle nå etter 1000-årsjubileet for Olavs dåp i Rouen i 1014 burde vite at det er i Normandie Olav skaffer seg kunnskap om og innsikt i moderne administrasjon, lovgivning og det nye menneskesynet som Kristendommen representerer. På dette grunnlaget gir han Norge landets første grunnlov: Kristenretten av 1024. Besjelet av Karl den Stores idé om det kristne kongedømme kommer han hjem til Norge for å iverksette det, og han kaller opp sin sønn etter Carolus Magnus: Magnus. En programerklæring konsentrert i sønnen navn.

Glærum, Kristi Himmelfartsdag – 2019.

Dordi Skuggevik

Initiativtaker til Olavs dåpsjubileum i Rouen 2014,

og Olavsoratoriets librettist,

Axel Christophersen snur Olav den Hellige på hodet.

Prof. Axel Christophersen går i Adresseavisen 8.juni ut og demonstrerer et usminket, ja vulgært marxistisk historiesyn angående Olav den Hellige. Innlegget kan brukes som eksempel ex cathedra på hva et marxistisk historiesyn er. Der vi hos Tore Skeie så et mer kamuflert og nesten troskyldig materialistisk/marxistisk historiesyn promenert, der står Christophersen fram uten å tilsløre seg. Det er tydelig at denne typen historikere som har fått være i fred mens de har promenert dette historiesynet i mange tiår, nå føler seg eksponert, kanskje truet. Der Skeie fremstilte Olav den Hellige svært endimensjonalt, der setter Christophersen Olav helt på hodet: Han viser en Olav som bruker Kristendommen til å vinne verdslig makt, ikke vinne den verdslige makt for å vinne frem med Kristendommen. Det blir rett og slett for primitivt.  Christophersens argumentasjon rundt hensikten med byggingen av Klemenskirke I og Klemenskirke II er så primitivt og vulgært opïnionsforførende at jeg måtte – le! Ja, skratte! Det ble for grovt og for gjennomsiktig. Ja, utdatert! Rundt dette legger Christophersen en masse historisk utenomsnakk som vi har hørt mange ganger før, og som ikke faller inn i diskursen. We are not amused, som de engelske sier.

Glærum, 8.juni – 2019.

Dordi Skuggevik

(Hovedfag i tekstanalyse NTNU)

Ole Andreas Lindeman – 250 år:

Denne kronikken ble publisert i Adresseavisen med flere bilder. Du kan sikkert fremdeles finne den på www.adressa.no

17.januar 1769 ble Ole Andreas Lindeman født på sorenskrivergården Øverlandet i Surnadal. Han skulle bli «Norges første musiker i europeisk forstand» – og stamfar til Norges musikkdynasti, Lindeman-slekten, som gjennom 200 år ble bærebjelken i Norges musikkliv. Sønnen Ludvig Mathias grunnla Musikkonservatoriet i Oslo. Det ble senere Norges musikkhøgskole.

Sorenskriver Lindeman i Surnadal opprettet en privat musikkskole, hvor  jomfru Justine Riddervold underviste. Etter konfirmasjonen ble Ole Andreas sendt til bestefaren i Trondheim, og til Katedralskolen, deretter København og  jusstudiet. I København tok musikkinteressen overhånd: han spilte tillike ved hoffet! Han vendte tilbake til Trondheim og ble resten av livet organist i Vår Frue kirke, som da fungerte som Trondheims hovedkirke. Han var nå et musikalsk «oldebarn» av Johan Sebastian Bach: hans lærer i København, Israel Gottlieb Wernicke, var elev av Bachs sønn, Carl Philipp Emanuel og av Bachs elev Johan Philipp Kirnberger. Slik brakte Ole Andreas Lindeman Bachs spilleteknikk og Bachs repertoar til Trondheim, i direkte linje fra Bach, før Bach ble gjenoppdaget og «relansert» av Mendelssohn, elev av Kirnberger.

I 12-årsalderen, satt jeg en sensommerkveld på vedkassen i Oppigard Glærum og hørte på gjestene: Edvard Bræin, Sigurd Torkildsen (dirigent for den norske studentersangforening i Oslo) og Gad fra København. Da far kjørte  herrene tilbake til Nordmøre folkehøgskule, hvor de var lærere på et kurs for kordirigenter, kommanderte Edvard Bræin stopp ved Øverlandet. Han ville finne   stedet hvor en bauta over O.A.Lindeman skulle reises. Senere fant jeg Lindemans biografi på Surnadal folkebibliotek. Da forstod jeg hva Bræin hadde ivret for. Rådmann i Surnadal, Georg Solheim, tillot meg å administrere opp bautaen og konsertserien på arbeidstiden på Kulturkontoret, og å bruke Teknisk etat til å støpe det store fundamentet for bautaen. Mange deltok på 100-kronerullingen. Bautaen ble hugget på Eide.

Via telefonopplysningen fikk jeg tak i biografen – Asbjørn Hernes. Det ble stille i telefonen da jeg hadde fremført ærendet mitt, og spurt om han ville komme fra Halden og avduke bautaen. Så sa han: «No bli æ gla’ i hele dag! Men det e itj æ nei, som ska’ avduke bautaen, det e det biskopen i Nidaros som ska’ gjer!» Da biskop Bremer gikk opp på prekestolen i Øye kirke den 19.juni 1983, la han en hånd på hver side av prekestolen, så ut over forsamlingen og sa: «Kirken – takker dere!» Så fulgte en lang pause. Ludvig Nielsen, domorganist i Nidaros emeritus, satt ved orgelet. Så fulgte 9 konserter på 7 dager.

Det merkelige var, at initiativet med bautaen her, kom samtidig med 100-årsjubileet for Musikkonservatoriet i Oslo, og 10-årsjubileet for Norges musikkhøgskole. På langbenken på Øverlandet satt: Nidaros biskop Bremer, domorganist em. Ludvig Nielsen, domorganist Per Fridtjov Bonsaksen, rektor ved Trøndelag musikkonservatorium, Per Hjort Albertsen og Einar Solbu, studiesjef ved Musikkhøgskolen i Oslo/styreleder for Lindemans Legat.

17.januar 2019 ble O.A.Lindemans 250-årsjubileum markert i Trondheim med at Einar Solbu, lærere og musikkstudenter fra NTNU, kantorer og prester fra Nidarosdomen og Vår Frue kirke, vasset i snøen ned til Vår Frues gamle kirkegård ved Nidarosdomen og beblomstret Lindemans grav. 15.mai gikk jeg selv dit ned for å se hvordan det stod til med de to gamle grå gravplatene og treet som hadde sprengt seg opp mellom dem. Eureka: Treet var borte, gravplatene var blitt pusset opp og viste hvit marmor med svarte bokstaver!

O.A.Lindeman kvalifiserte 4 av sine sønner til å bli domorganister, og sin ene datter til å bli en av Europas første kvinnelige pianister med internasjonalt publikum.

På Olavsfestdagenes program for 2019 burde vi ha funnet dette 250-årsjubileet for O.A.Lindeman. Jeg har ikke engang funnet en orgelkonsert!

På «Vårsøg – 2019» i Surnadal er jubileet blitt markert: Einar Solbu holdt en svært god tale ved Lindeman-bautaen lørdag 25.mai. Neste generasjon Øverland-folk åpnet igjen det gamle lindemandske hjem, og Jon M. Skogstad spilte cembalo, Elizabeth Svarstad foreleste om – og danset, barokkdans, og Hilde Gjermundsen sang. En perle av en forestilling. Trondheim og Olavsfestdagene kan bare ringe dem og knakke forestillingen rett inn! Ellers var kirken sterkt fraværende – da vi feiret Norge sin musikalske stamfars 250 år.  

Etter konserten med medlemmer av Lindeman-familien 21.juni 1983 i Åsskard kirke, stod de i 2-tiden om natten i en halvsirkel vendt mot nord ute i hagen min og sang stamfar Ole Andreas Lindemans Nu hviler Mark og Enge. Hver morgen i den kalde årstid, når jeg spiser frokost på sengen, har jeg et trekantet sjal om skuldrene som er heklet av naturfarget hvit saueull. Det var gave til meg fra Lindeman-familien, heklet av en nyinngiftet svigerdatter. Da tenker jeg på Lindemennene, og at det norske musikklivet, i europeisk forstand,  ble født her i Surnadal.

Hva kan Trondheim gjøre for å markere denne del av sin musikkhistorie? Jo, byen kan plante et lindetre midt i den firkantige rabatten foran inngangsdøren til Vår Frue kirke. Tore Bjørn Skjølsvik kan forstørre opp sitt relieff av O.A.Lindeman som står i bautaen på Øverlandet, og sette dette monumentet  foran lindetreet – vendt mot Kongensgate. Plassen foran Vår Frues vestvegg kan kalles Ole Andreas Lindemans plass.

Surendalen,  27.mai – 2019.

Dordi Skuggevik

Olav Haralds(s)on? St.Olav(s) Hospital?

Folk må tydeligvis nå for tiden se en genitiv-s for å oppfatte at de har å gjøre med genitiv (eigeform). Plutselig har folk begynt å putte en ekstra s inn i Olav Haralds(s)on, og St.Olav Hospital som ble skrevet slik ved navneskiftet fra Regionsykehuset (synes jeg å huske) – er blitt utstyrt med en s og er blitt St.Olavs  Hospital, enda i Trondheim by ligger det en kirke som heter St.Olav domkirke.

Lars Roar Langslet skriver Olav Haraldson med enkel s i sin bok om ham – utkommet 1995, men Erik Gunnes skriver med dobbel s – ss, i sin bok om Erkebiskop Øystein i 1996. Jeg skriver med enkel s, men blir rettet av avisene til dobbel – ss. (Jeg blir like forbanna hver gang!)

Hva da med Olav Trygvason? Her ligger genitiven i a-en!

«Hvorfor står det Jesu oppstandelse uten s i Jesus?» spurte min lille elev på 10 år fra Eritrea. Jeg underviste henne for den katolske 1.communionen ifjor. «Ifjor lærte vi en gammel julesang,» sa hun videre, «Mitt hjerte alltid vanker i Jesu føderum – der var det heller ingen s, og jeg spurte lærerinnen hvorfor det ikke var noen s i Jesus. Lærerinnen sa at det visste hun ikke, men hun skulle finne det ut. To dager senere kom hun tilbake og forklarte meg det.»  (Ikke mange av mine elever gjennom 30 år har vært så oppvakte og har hatt så skarp hukommelse og iaktakelsesevne!) Jeg forklarte henne at dette er genitiv, hvordan og hvorfor. «Dette er Jesus sin oppstandelse, og Jesus sitt «føderum» og ingen annens,» sa jeg.

Hva da med Olav Tryggvason? Genitiven ligger i a-en. Noen har forsøkt seg på å skrive Tyggvesen og Tryggvessen, fordi de ikke klarer å oppfatte genitiven i a-en, men de har ikke vunnet frem. Hvorfor vinner da folk frem med å putte inn ekstra s-er i Haralds(s)on og St.Olav(s) Hospital? Logisk nok må de da også begynne å skrive – Olssen, Håkonssen, Magnusssen o.s.v. Jeg kommer nå med en bok til Olsòk om Olavsjubileet i Frankrike i 2014, der skriver jeg Olav Haraldson med enkel s hele veien. Jeg støtter meg på Lars Roar Langslet og flere med ham. Dessuten har vi lært at vi skal unngå konsonantopphopning: Helst ikke flere enn 3 konsonanter sammen – maksimum! Altså: Haraldson!

Glærum, 2.Pinsedag – 2019.

Dordi Skuggevik