Forfatter: dordis

Første morgen i Rouen går jeg rett til katedralen, og ser hva som er gjort i det som skal være Olavskapellet. Så tar jeg taxi de 9 kilometrene til forstaden Saint-Etienne-de-Rouvray, som ligger på andre siden av Seinen – mot sørøst. Taxisjåføren sier at byen har 25.000 innbyggere, og en massiv araberbefolkning fra Algerie. Nabo-forstedet har en enda større  araberbefolkning fra Algerie, sier han.

Ikke så mange husker, eller har hørt om, Algerie-krigen – i Norge. Presten jeg møter i katedralen om kvelden, sier at han har møtt menn som var franske soldater i Algerie den gangen, og de er enda merket av halshuggingene som de ble vite til. Araberne i Algerie kan å halshugge. De halshugget alle de 7 munkene i cisterciencerklosteret i Atlasfjellene i 1996. Munker fra samme kloster i Citeaux i Frankrike, som munkene som bygger kloster på vårt hjemlige Munkeby. De var Munkeby-munkenes venner, klosterbrødre, jevnaldrende.

26.juli fikk den gamle presten i Saint-Etienne-de-Rouvray, pater Jacques Hamel (87), strupen skåret over foran alteret ved morgenmessen i den gamle kirken midt i gamlebyen. Den andre mannen som var tilstede har vi ikke hørt så mye om, forklarer en venninne som er journalist i avisen i Rouen. Men, han var lenge på sykehus etter angrepet fra Islams sønner. Journalisten forteller at de to mennene i kirken skulle drepes, og kvinnene skulle tas som gissel. Denne andre mannen skal ha blitt såret i halsen, latt seg falle på gulvet og spilt død. Så klarte altså den ene nonnen å komme seg ut, og politiet må ha tatt verdensrekord i raskt på stedet, hvor de skjøt de to beistene på trappa.

I dag – søndag 16. okt. snakket domprosten i Rouen-katedralen om Pater Jacques Hamel, og siterte hans siste ord som Paven gjentok flere ganger i sin preken i kapellet i Vatikanet i minnemessen for ham: – Vas t’en Satan! (= Vik fra meg, Satan!). Prosten nevnte også en minneseremoni i Nice om dem som ble mast ned i asfalten av den tunge lastebilen på nasjonaldagsfeiringen 14.juli, av Islams  løpegutter. Prosten manet til bruk av rettferdighet og menneskelighet overfor våre fiender. Det kan bli lettere sagt enn gjort i Frankrike. Ved ankomst til jernbanestasjonen her i Rouen torsdag kveld, var det for første gang svartkledd terroristpoliti (3) med politihund. Neste kveld var det grundig sjekk av hver enkelt, før vi fikk gå inn på konsert i katedralen, men i dag – ved høymessen, var det ingen kontroll, merkelig nok. Konsertpublikum er høyere prioritert enn kirkegjengere av den sosialistiske regjeringen…..

Så står jeg der da, på fortauet vis-à-vis den runde kordelen av den lutende, gamle, værslitte kirken i Saint-Etienne-de-Rouvray, der jeg ser den lille døren inn til sakristiet som pater Hamel ikke stengte bak seg den morgenen. Han stengte den vel ikke noen morgen, tenker jeg, for det var vel her de få som kom til morgenmessen pleide å gå inn. Jeg er kommet for ved selvsyn å se stedet hvor dette punktet i historien nå virkelig brenner, hos dem som ikke prøver å trå vannet og tror dette går over av seg selv. Jeg hilser på tre husmødre i den modne, loslitte alderen, som er på vei med trillebagene for å handle inn til helga, kvinner som levde opp her da dette var en velfungerende og hyggelig klassisk fransk landsby. Jeg snakker med dem en stund. De peker og viser meg presbyteriet – prestegården der borte ved rådhuset. Det er vel ca. 300 meter Pater Hamel hadde å gå til sine morgenmesser for de få daglige kirkegjengere. Nå står prestegården tom. Det er bare messe lørdagskveldene med prest som bor et annet sted. Lenger oppe ligger arabernes moské. Kvinnene sier at det er en god stund siden de turde å gå ut av hjemmet sitt på kvelden. De sier at drapet var planlagt. Beistene hadde observert hvem som kom og gikk – når – til disse enkle morgenmessene for de få. Så slo de til.

Etter at taxien satte meg av på andre siden av kirken, oppe på kirkeplassen, gikk jeg ned langs kirkeveggen på min høyre side. På min venstre side lyder glad latter og roping fra lekende barn i barnehagen. Disse beistene utførte altså sin ugjerning rett ved disse lekende barna i barnehagen. Rett ved barna skjøt altså politiet med skarpt og drepte svina. De som planla ugjerningen visste veldig godt at barna var der. Det gjør det hele enda mer opprørende og grotesk.

Jeg spør kvinnene hvor jeg finner en blomsterbutikk, sier farvel til dem – og takk, og går opp forbi den andre siden av kirken. Innehaversken driver blomsterbutikken «Jardin de la Tendresse» (= Ømhetens have) – Vi har bruk for ømhet her nå, sier hun, – etter denne grusomme hendelsen. Hun forteller at det var enorme mengder blomster i tiden etter prestedrapet. Men det offentlige måtte fjerne dette etter en tid. Når jeg kommer med mine 7 store, mørkerøde roser, så er alt rent og ryddet, uten blomster av noen art. Jeg binder rosene fast i gitteret foran porten, for at dette ikke skal glemmes, – for både den gamle presten og de andre som ble nødt til å oppleve Ondskapen in corpore denne morgenen.

Det blir lenge å gå frem og tilbake før taxien kommer. Blomsterselgersken ringte etter taxi for meg. Jeg tenker på dem jeg traff i katedralen før jeg dro hit. De som stod for organiseringen av konserten om kvelden. – De forteller oss, sier den ene, – at dette bare er en enkeltstående episode, uten sammenheng med noe annet. Og hvis vi hevder noe annet, så lider vi av islamofobi. Alle de  tre, fire mennene synker sammen, blir bleke om nebbet og ser rådville ut.  – Nei, sier jeg, dette er et ledd i en stor plan. Europa er allerede underminert av Islam, og det som skjedde i Saint-Etienne-de-Rouvray er Islams sanne ansikt, husk det! Og jeg kjører hele leksa mi om at Islam ikke er noen religion, men en statisk, totalitær, imperialistisk politisk ideologi – maskert som religion, for å undertrykke og kontrollere folk. De «milde» muslimer er tragisk nok folk som prøver å komme seg ut av ideologiens grep, men som ikke kan forlate Islam uten å risikere å bli drept. Mennene ranker seg faktisk litt. – Og, sier jeg, – finn dere ikke i å bli kalt «islamofober»! Det er et triks for å stoppe kjeften på dere – fra å yte motstand mot svineriet! De ser riktig oppløftet ut etter min vanlige salve om Islam, og inviterer meg på mottagelsen de skal ha etter konserten.

I kveld, søndag, blir Marine LePen intervjuet på fransk hovedkanal. Den kvikke, selvsikre kvinnelige intervjueren avbryter henne hele tiden, så Marine ikke får komme frem med det hun vil ha sagt, enda hun snakker i lynets hastighet mens avbryteren trekker pusten.

Journalisten forteller meg at det nå er lovforbud mot niquab i Frankrike, av sikkerhetshensyn, men flere kvinner går likevel med de svarte teltene. Det er en liten mult hvis de blir tatt, men Islam har et opplegg hvor de får multen refundert, sier hun. Journalisten sier at det er etnisk europeiske konvertitter som oftest går med svart telt. (Jamfør den frekke og maktbrunstige norske konvertitten i Stavanger!)

Søndag morgen står jeg og ser inn i Olavskapellet, på det røde feltet med montransen som viser Olavsrelikviet, og tenker at Pater Hamel nok gikk i den store prosesjonen med prester og biskoper da Olavsrelikviet skulle bæres inn for 2 år siden – søndag 19.okt. 2016. Her begynte Olavs vei til martyriet. Her endte Pater Hamels livsvei i martyriet.

Rouen, søndag 16.okt.2016, Olavs dåpsdag i kirkekalenderen.

Dordi Skuggevik

Så er det utreise fra Værnes nok en gang. Jeg forbereder meg på å klare securityen uten å få apoplektisk anfall, for Værnes er den mest slitsomme flyplassen med pirk og plage ved avreise. Gardermoen er den verste når en kommer hjem. Jeg har tatt meg god tid. Jeg overlevde glatte sko på isglasert asfalt mellom trappa og den isglaserte bobla av en bil. Jeg klarte å beholde humøret mens tiden gikk og jeg skrapte is for første gang denne høsten. I bilen hadde man skoletter med utfellbare pigger, for på Værnes pleier det ikke å være strødd, hverken på flyplassen eller i flytrappa. Birgittasøsteren som serverte frokost på Tiller, hadde allerede vært til Værnes med priorinnen som steg til værs kl. 07 på vei til Den evige stad i sitt hjemland Italia. Søsteren fra Bangalore hadde kjøpt nye vinterdekk i forgårs, og sier det gikk bra, mens hun peker opp mot Himmelen hvor Gud han bor.

Jeg  har kjørt innover langs fjorden med en favorittsanger fra Colombia på CD-spilleren, karmelittermunk og prest Alejandro, og går inn i avgangshallen med den beste vilje. Heldigvis: Ingen kø, selv om man sparer på kontrollutgiftene med for liten bemanning, som vanlig. Sikker på at alt er i orden, går det glatt igjennom idag, inntil dama bak røntgenapparatet grabber tak i cabinsekken min og tar ut det jeg har glemt å ta ut: toalettveska! Jeg roper til henne, der jeg står og ordner alt rotet etter pipeporten: jeg glemte å ta ut toalettveska!  Jeg forventer at hun bruker praktisk vett og sunn fornuft og ser at min toalettveske er laget av transparent plast, der hun ser alt innhold med ett blikk, og kan legge den i sekken igjen. Men nei: hun gir meg en plastpose med lynlås, og den skal jeg legge alt flytende og smørbart i, selv om toalettveska er laget av transparent plast, beregnet på flyreiser. Jeg må gå tilbake til start, gjennom pipeporten, og plukke opp igjen alt mitt habengut. Forfra! Forfra! Jeg nevner Satan ved hans rette navn: banner så det lyser, enda det er bare en time siden Pater Olav lyste utreisevelsignelsen over meg da jeg forlot klosteret på Tiller . – Lær dæ regalinn! kvekser den unge hainn-trønderen ved pipeporten hånlig. – Faen! roper jeg. Han er ikke vant til at korpulente gamle damer i sitt søttiandre år sider det. Men, jeg må rope til Den Onde at jeg ser ham, og vet å nevne ham ved hans rette navn. Etter lang tid på ryddebenken og bagasjen reorganisert, går jeg forbi stativet hvor en kan trykke sin ros og ris på diverse ansikter. Jeg trykker 4 grønne sure i rasende fart, og to damer bak meg ler høyt. Da fikk nå de en glad dag.

Bortover passasjen til utenlandsflyene sier hjertet mitt: Kjenner du hva du gjør med meg? Kjenner du hvordan jeg snurper meg – og at det er ubehagelig? – Jeg gjorde så godt jeg kunne, svarer jeg  – Ikke godt nok, svarer hjertet mitt. – En dag skal du få ligge igjen i den securityen, og jeg går fra deg, sier hjertet matt. – Du skal få ligge der i flommen av ditt indre, eruptive magna, mens jeg tas opp i Himmelen av englene.

Hollandaisene her oppe i flyet er himmelblå, tennene er melkehvite, og de sprer Gaudaen sin suibito senza hesitatione. Nå kjøper hollenderne opp gårdene både i Frankrike, i Tyskland og i Norge. I indre Thailand driver de også sine melkegårdsbruk, og forsyner hele Bakindia med melk. Hollenderkyrne dekker jorden i svart og hvitt, og den eneste osten vi får kjøpt i fremtiden blir Gouda. Slik går det når folk klarer å tvinge matjorden opp av havet.

Men glidelåsen min fikk de ikke til å pipe i perleporten, enda den er av massivt metall, sydd inn i skjørtet av den burmesiske skredderen i Cha Am ved Siam-bukten, i Thailand!

Torsdag 13.okt. 2016, over havet et sted, mellom Trondheim og Amsterdam, på vei til Rouen og Paris.

Dordi Skuggevik

Etter krigen fikk mange land det travelt med å restaurere sitt selvbilde. Slik også i Norge. Historien ble sterkt retusjert. Myter ble støpt etter behov. Løgner vedtatt som sannhet. Så ble den offentlig vedtatte historiske versjonen drillet inn i nasjonens hoder – via skolebøker, presse etc. Da er det ikke lett å komme frem til sannheten i ettertid. Nå er det 76 år siden tyskerne okkuperte Norge, og vi er i en periode av historieskrivningen hvor mytene står for fall, og en neste generasjon historikere går til arkivene og nyskriver historien. Vi nærmer oss etterhvert sannheten. Men, de som fremdeles har interesse av å holde på mytene, driver frenetisk på med å befeste de gamle mytene i nye bøker som gis ut, filmer som spilles inn, intervjuer med gamle helter på dødsleiet. Så – hvor mange flere filmer skal vi ha om «Tungtvannsaksjonen» etc. før denne krampa gir seg, og vi kan være sikre på at vi har sannheten?

Filmen «Kongens Nei» inneholder både forsøk på å klamre seg til de gamle mytene, og samtidig forsøk på ny vinkling med nye sannheter. Etter å ha lest omtale og kritikker av filmen i 5 – 6 aviser, viser det seg at publikum ser hva de vil se i denne filmen. De som står fast i de gamle mytene, historiske fordreininger og direkte løgner om 1940, de kommer ut av kinoen og har fått sine gamle oppfatninger befestet. De som kom for å se om det var noe nytt, har funnet en del nytt som diskret er blitt smettet inn blant de gamle mytene. Som en sa: – De skulle nok til med å lage denne filmen etter boken med samme tittel, men så fant de ut under perioden med research, at boken stemmer ikke med virkeligheten. En annen sa: – Det som er ahistorisk er ikke verre enn at det er til å leve med.

Det er et anerkjent faktum at Kong Håkon var meget forfatningstro. Han ville aldri talt til Stortinget – selv ikke under denne kaotiske flukten. Det er også det forfatningsmessige og hans konge-ed som avholder ham fra å gå over til å være konge for en kuppregjering, uansett hvem lederen for denne regjeringen måtte være. Med en slik forfatningskunnskap og kunnskap om Grunnloven, visste Kong Håkon meget godt at Grunnlovens paragraf 11 avsatte både ham og regjeringen 7.desember 1940, fordi da hadde de vært 6 måneder utenfor rikets grenser. Hverken Kong Håkon eller regjeringen Nygaardsvold ble formelt gjeninnsatt, så de må ha levd ut et kontinuerlig statskupp resten av sin funksjonstid.

Den forfatningstro Kong Håkon var heller aldri alene med den tyske sendemann Bräuer. Utenriksminister Koht var tilstede. Det var Kongen = Kongen i statsråd, som sa nei, ikke Kong Håkon som person. Og dette «Nei» ble sagt i affekt av Koht – mer eller mindre sammen med regjeringen, allerede før panikkflukten fra Oslo. Et «Nei» som kostet mange norske liv. Men, kanoniseringen av Kong Håkon i det nasjonale mausoleum har pågått i 76 år nå, og da er det ikke så enkelt å ta fatt på en annen fremstilling. «Elverumsfullmakten» er en annen fiktiv og strategisk løgn. På grunn av Grunnlovens bestemmelser (paragraf 17 m.fl.) og logistikkproblemer ble den aldri vedtatt.

Dronning Maud får gjennomgå fordi hun holdt til i England med hestene sine, mer enn hun var på slottet i Oslo. Men, dronning Maud gjorde ikke noe annet enn det som var vanlig for overklassekvinner i England: overlot barnet til barnepiker og til kostskoler eller privatlærere. Det er etterhvert blitt kjent via lekkasjer fra den indre krets rundt Kong Håkon at han var en praktiserende homoseksuell. Det må derfor ha vært lite attraktivt for Dronning Maud å sitte om vinteren på et slott i Oslo, i et kaldt formalekteskap. Hun hadde gjort sin plikt: skaffet landet en kronprins. Han var barnebarn av Christian IX. Uansett om det var hun eller søsteren som hadde født ham, og uansett hvem som var faren, så var arvefølgen korrekt sikret via bestefar Kong Christian IX – i linjen fra Olav den Hellige.

Og skal vi nå drive med skittentøyvask, så kunne man i filmen gjerne tatt med den pikante scenen der utenriksminister Koht sitter på toget ut av Oslo med en av sine elskerinner på fanget, dog ikke den samme som han hadde tilbragt natten med….Men da ville det vel bli for mye Opera Buffa som ville ha avsporet linjen i historien, en historie som dessverre var en Opera Buffa, men Tragica.

Kanonene på Oscarsborg var av en type som trengte lang forberedelse før de kunne fyres av. Det var en annen mann enn kommandanten som på eget initiativ klargjorde kanonene så de kunne avfyres hvis ordren kom. Denne mannen var medlem av Nasjonal Samling, og er derfor skrevet ut av både historien og filmen.

Filmen som sådan er et flott filmarbeid, båret oppe av den meget dyktige danske skuespilleren som gestalter Kong Håkon, men – slutten gjør at filmen buklander rent dramaturgisk: nest siste og siste scene kjører den i grøfta. Vi har nesten inntil det kjedsommelige fått Kong Håkons begeistring for barn demonstrert – i forhold til barnebarna, så når han under et (overdrevent) bomberegn ved Nybergsund kryper bort til et neste tre og beskytter et enslig, gråtende barn med kroppen sin og trøster, da blir det for mye. Sentimentaliseringen blir for billig, og hans barnebegeistring devalueres. Nedtur for den dramatiske linjen. Så kommer sluttscenen hvor de tre generasjoner – konge, kronprins og arveprins, forenes etter at krigen er over. Det blir igjen et langt skritt videre ut i en sentimentalisering som kjører dramaet endelig i grøfta. Synd.

En annen plattitude man kunne spart seg, var å kjøre volumet opp i styrke ettersom Quisling talte på radioen. Billig triks. Patetisk.

La oss se frem til neste film: Nå tuller man med alt, med Gud, med kontrafaktisk vikinghistorie i NRK’s flate og vulgære humorstil m.m. Denne flukten fra Oslo må få det til å klø i fingrene til disse autoritetsstormerne på Marienlyst. En dag kommer nok komiutgaven av utenriksminister Kåt med følge på togtur. Grøss!

Glærum 10.okt. 2016

Dordi Skuggevik

Leser i avisene at det foreslås å slå byer sammen med omliggende landkommuner. Unntatt der byen allerede har vokst seg inn i nærliggende landkommune, slik som for eksempel – Kristiansund og Frei, Bergen og Fana, er dette en ubegavet idé. Det skal ikke mye omløp til i hodet for å forstå at landkommunene vil ende opp som passifisert skattland for byen. Byen er erfaringsmessig bare i stand til å se så langt som til sin bygrense, selv om landkommuner som grenser inn til byen blir slått sammen med den. Landkommunene ender opp som ansiktsløse og identitetsløse distrikter, slik som folk i Kristiansund allerede kaller resten av Nordmøre: «Distriktet».

Passifiseringen av byens oppland blir det verste etter å ha blitt fusjonert med bykommunen. Når identiteten forsvinner sammen med lokalsamfunnsenheten, da forsvinner også dynamikken. Det blir dødt.

Her i Surnadal er vi allerede tre sammenslåtte kommuner, unntatt Ålvundfjord, som gikk til Sunndal. Den opprinnelige kommunen hvor det nye administrasjonssenteret blir liggende, blir dominerende, og de gamle kommunene som blir uten administrativt senter, må finne andre måter for å manifestere tilhørighet, identitet og tiltakslyst. Åskard tidligere kommune har satset på Sjøbruksmuseet i Bøfjorden og musikklivet i Åskard kirke. Stangvik har satset på Stangvikfestivalen. Todalen har Todalsdagene og Ålvundfjorden har Ålvundfjorddagene. Slik ser en et strev etter å holde på sin «stamme» i sammenslåingen. Men når hovedsenteret blir en bykommune, da vil en komme til å se den virkelige Døden i de landkommunene som blir underlagt bykommunen. For landkommunene blir UNDERLAGT, ikke sammenslått – i praksis. By og Land – går aldri hand i hand. Byen klarer aldri å legge av seg sin storebrorsarroganse, sin  nedlatenhet overfor opplandet sitt – og promenerer alltid sin Besserwissen og overlegenhetsfølelse.

Disse storkommunene som planlegges, vil ganske snart få sine underutvalg for de delene av kommunen som før var selvstendige kommuner, og da har vi endt opp med et nytt styringsnivå igjen, som fordrer store og nye utgifter.

Den forhastede nyinndelingen av kommune-Norge og fylkes-Norge som nå pågår, er ikke bare forhastet og virkelighetsfjern, men en kommende katastrofe for lokalt initiativ, dynamikk, tiltakslyst og trivsel. Katastrofen drives frem av politikere som ikke har greie på Norges topografi, som ikke har greie på lokal samfølelse og heller ikke tilhørighetens betydning.

Av alle dårlige idéer er idéen om landkommuners fusjon med by den aller dårligste. Det er direkte DUMT! Landkommuner – STÅ PÅ! STÅ IMOT!

Glærum 9.okt. 2016

Dordi Skuggevik

Søndag morgen på P2 er en prøvelse for oss som bor alene, og som har bare radioen til selskap mens vi drunter i sengen før vi orker å stå opp. NRK-P2 kjører det ene foredraget etter det andre ned i hausen på oss – i hele 3 timer, før vi endelig får begi oss ut i musikken en stakket time mellom 10 og 11, og kan la egne tanker fly, ubundet av NRK’s verbalmani. (Jeg klarer ikke lenger å høre på «Alltid klassisk» hvor alle opplevelser ødelegges av disse trailerne NRK kjører inn i musikkopplevelsen på kryss og tvers.)

I dag, 2.okt. kl. 10.03 hørte jeg ikke innanonsering før et stort trøskverk av et orgel satte i gang med noe der instrumentet ikke fikk beina med seg. Det hørtes ut som om ei stor og rulten ku prøvde å delta i et veddeløp for grayhounds. Det tok noen sekunder før det gikk opp for meg at det var Holbergsuiten som ble maltraktert. Grieg skrev den for klaverets idiom. Overføringen til strykeorkester er vellykket, men dette var ikke vellykket. Men noe må vel NRK gjøre for å variere Holbergsuiten, tenkte jeg, for NRK har fått den og Grieg på hjernen i den grad at jeg begynner å bli kvalm bare jeg hører navnet Grieg nå. Men, Grieg er jo så gammel at NRK slipper vel å betale TONO, og ikke kan han stå opp av graven for å forsvare sine verker. Men, som før sagt: Grieg skjærer tenner i graven.

Stor ble min overraskelse da jeg hørte at det var Domorganist Nordstoga som spilte sin egen transkribering av Holbergsuiten for orgel. Man sa ikke hvilket orgel han spilte. Jeg går ut fra at det var det utmerkede orgelet i Oslo Domkirke, men det skulle en ikke tro når en hørte denne grauten, der orgelet ikke klarte å holde følge med intensjonene.

Undertegnede vil anbefale Domorganist Nordstoga å legge dette forøket på transkribering i bøtta, og heretter holde seg til skrevne verker som er skrevet for orgelets idiom. Nordstoga er en eminent organist, som disponerer Norges beste orgel, ifølge Gabriel Marghieri i Sacré Coeur de Montmartre. Nordstoga bør derfor holde seg til sin lest heretter. Især bør Grieg få hvile i fred i graven, for han var primært pianist!

Glærum 2.okt. 2016

Dordi Skuggevik

I nesten 40 år har jeg prøvd å ha et liv både i Surnadal og i Trondheim. I samme tidsrom har jeg vært en flittig leverandør til Adresseavisen av både leserbrev og kronikker, og ble beæret med å være en av flere leserbrevforfattere som Adresseavisen hedret med en profilering i Ukeadressa for kort tid siden. Jeg vil takke mine lesere for mange positive tilbakemeldinger opp gjennom årene, til og med blomster på døra. Men, nå er det slutt. For 2 uker siden overgikk Adresseavisen seg selv i trøndersk sjølskryt i den grad at jeg sa opp avisen. (17.sept.) Over lengre tid har avisens profil blitt flatere og flatere. Redaksjonen har bøtt på det med innkjøp av artikler fra andre aviser, men det «står tufse te». Jeg vet ikke om det har sammenheng med at avisen nå regjeres av et skjørteregime? Kvinnelig adm.dir. 3 av 4 redaktører er kvinner. Og – ikke minst: Avisen har ingen kulturredaktør.

Etterhvert er det blitt slitsomt med alt det trønderske sjølskrytet. Ikke noe i Trøndelag blir startet opp, uten at det skal bli «verdens beste» – «verdens største». Byen forvalter hovedkapitlet av Norges-historien. Byen er en universitetsby. Byen er Norges gamle erkesete. Byen er Norges eldste hovedstad – fra 1015. Men, det må ikke komme frem i spaltene, fordi det er ikke nok «folkelig». Jaja, Gløshaugen går an, for det er teknikk. Men humaniora på Dragvoll er en hvit flekk for Adresseavisen, for man må ikke stå frem som intellektuell eller akademisk – for da blir ikke avisens profil «folkelig» nok. Avisen heier faktisk frem destrueringen av Dragvoll og humaniora. Det kan bare legges ned, fjernes – og så kan restene av denne ubehagelige intellektualiteten, det som blir igjen av det – puttes inn i sprekkene på Gløshaugen og omegn, for humaniora skal bli støttefag for teknologene. Humaniora skal fratas sin berettigelse, sin «raison d’être».

Vulgærmobbingen på Sverresborg av Stiklestad får stadig spalteplass i Adresseavisen, og blir heiet frem, og det er det mest symptomatiske i Adresseavisens uheldige, forflatende utvikling. Avisen legger opp til en forsterkning av trøndernes karikatur av seg selv – ja, hauser dette opp.

Avisen var opprinnelig en Høyre-avis av høy klasse. Så ble den utmerkede Arbeideravisa i Trondheim nedlagt, og Adresseavisen skulle deretter dekke alt alene og tekkes alt folket. I dag er Adresseavisen til venstre for Arbeiderpartiet og langt over i SV-leiren, noe som den høye ansettelsesdelen av kvinner i ledelsen tilsier. Mange kvinner er nemlig SV uten å være klar over det.

Nå er min tid med Trondheim og Adresseavisen over. Det blir media i Møre og Romsdal heretter. Jeg skal jobbe for å holde Møre og Romsdal som frittstående fylke, så det ikke blir trøndersk skattland. Jeg skal jobbe for at Møre og Romsdal også får igjen det de hadde på 1500-tallet: Hitra, Frøya, Hemne, Snillfjord, Agdenes og ytre Fosen. Kort sagt: Kystlandet skal tilbake til kysten! (Rindal kan utvikle en Andorra-løsning, eller bli husmann under Trondheim.)

Takk og farvel da, Adresseavisen! Jeg er lei av å måtte sloss med redaktørene for å få inn mine inserater i avisen, så nå blogger jeg mine frie meninger: www.dordis.no

Nordmøre, 1.okt.2016

Dordi Skuggevik

Om morgenen den 9. april 1940, red kong Christian av Danmark ut gjennom porten på Amalienborg slott på sin morgentur, som vanlig. Det eneste som var annerledes, var at vaktposten ved porten bar tysk uniform.

Samtidig var hans bror, Kong Håkon av Norge, på vill og uorganisert flukt – i stor panikk, sammen med kongefamilien, Storting og styringsverk. Han roper et hysterisk og uansvarlig NEI i kaoset – nei til at Norge skulle la seg fredelig okkupere, et nei som skulle komme til å koste mange norske liv og bombede byer – et nei med svært liten positiv innvirkning på krig/okkupasjon i Norge. I ettertid er det sådd tvil om hvem som uttalte dette NEI, hvem som sa hva – om hva.

Jeg har aldri forstått hvorfor situasjonen utviklet seg så forskjellig med de to kongsbrødrene i disse to ganske like naboland. Men, da jeg så programmet «Kunst i Skandinavia» (BBC) på NRK TV forleden, forstod jeg at Kong Christian av Danmark husket sin historie, men det gjorde ikke Kong Håkon.

BBC forklarer hvordan Danmark fra midten av 1800-tallet, på vei mot høyromantikken, ville «stå opp og stige», noe som viser seg i nasjonalistiske trekk i kunsten, både ved den store billedhogger Thorvaldsen, og ikke minst i maleriet «Mor Danmark» – den nordiske heroine med dansk flagg og ild i blikket. Danske drømmere ville bevæpne henne med sverd, og sende henne ut i krigen, sier den dyktige programlederen på BBC. Holdningen blant disse ambisiøse og virkelighetsfjerne politikerne og ditto monark i Danmark styrte mot katastrofen: 1864. Et militært svakt Danmark går ut mot den preussiske store og velorganiserte hærmakt som de ikke har noen sjanse mot. 8000 unge danske menn mellom 15 og 20 år ble slaktet ned på 2 timer, sier skuespilleren som blir intervjuet av BBC, og som spilte hovedrollen i filmen om dette tragiske drama om ambisiøs konge og virkelighetsfjerne styresmakter. Danmark oppførte seg som «Keiseren uten klær» sier programlederen. Han sier videre at Danmark ble et lite og ubetydelig land etter dette dramaet, og det skulle ta Danmark mange år å finne svaret på spørsmålet: Hvem er vi som nasjon? Drenert for store drømmer og planer, skulle det ta mange år for Danmark å finne sitt nye selvbilde – noe som viser seg tydelig i den triste blå-grå kunsten som dukker opp på lerretene, som nå dreide seg om inadvendthet, tristhet, hjerte og hjem. Fra 1900 og utover, sier programlederen på BBC, gjaldt det for Danmark å holde seg utenfor trøbbel, og holde sitt lille hus i orden.

Da forstod jeg det: Kong Christian husket 1864, det gjorde ikke hans bror Kong Håkon. Og hvordan opplevde Kong Håkon det å sitte ved sin brors båre i København domkirke da biskopen av København sa i sin tale:  «…..Og du, Kong Christian, som ikke forlod oss i nødens stund!»

For ikke å få samme knekk i selvbildet som Danmark fikk i 1864, har man i Norge omskrevet, glorifisert og forherliget historien om den hodeløse flukten til Konge, Storting og styringsverk den 9. april. Jeg tør nesten ikke gå og se denne filmen som er laget om «Kongens Nei» – for der slår de sikkert en skikkelig spiker i veggen for å henge opp det gamle bildet av denne ynkelige situasjonen, i et forsøk på å spikre versjonen fast for evig og alltid.

Da tyskerne hadde inntatt Norges hovedstad ved hjelp av et blæseorkester, måtte jo noen  gå ut på trappen og spørre hva tyskerne ville, så de ikke kom til tomt hus. Det ble Quisling, militært utdannet, tidligere forsvarsminister, og som var vant til store krisesituasjoner da han for Folkeforbundet arbeidet i kjølvannet av den russiske revolusjon, i de store hungersnøddistriktene. Han ble den store syndebukken fra 9. april som de dasker på enda. Men, vi skal huske på at det norske flagget vaiet enda over Stortinget mens Quisling holdt i roret disse første dagene. Flagget ble tysk da Administrasjonsrådet tok over. Administrasjonsrådets formann skulle senere dømme Quisling til døden, merkelig nok.

Norge ville kanskje fått en dansk løsning, om ikke Blücher var blitt senket – «for der ombord var alle hodene som skulle lede okkupasjonsprosessen i Norge,» sa min historielærer på realskolen. Han føyde til at i Tyskland ble en ny ledergruppe rasket sammen i all hast og sendt opp for å erstatte «hodene på Blücher». Det fikk leie følger for Norge, for da kom Terboven, sa han.

Men, de leieste følgene for Norge fikk «Kongens Nei» – som kom på toppen av den store grad av ubegavethet hos norske styresmakter som hadde forsømt forsvaret over lang tid, som ignorerte alle meldinger om hva som var i emning, og som rotet det hele til etter at Churchill trykket på avtrekkeren ved å minelegge seilingsleden for Kiruna-malmen i norske farvann, slik at den tyske flåten skjøt ut gjennom de danske bælter og besatte 2 land på 1 natt, forøvrig en militær bragd uten sidestykke i verdenshistorien. Det var ikke Quisling som fikk tyskerne til Norge, det var faktisk Churchill.

Jeg ble født 4.mai 1945, og er 71 år nå. Jeg vet ikke om jeg orker å utsette meg for det pinlige med at filmen «Kongens NEI» sannsynligvis er et forsøk på å spikre fast det norske folks ønskebilde som de har holdt fast på siden min fødsel = 71 år.

Glærum 26. september 2016

Dordi Skuggevik

I år er det 950 år siden Vilhelm Erobreren og hans normannere tok England i slaget ved Hastings, og normannerne styrte deretter England i 400 år. Det er nok mindre kjent at rett før slaget, tok Olav den Helliges halvbror, Harald Hardråde, York, noe som oppholdt den engelske kongen Harold Godwinsson, slik at Vilhelm og hans normannere kunne sette foten på engelsk jord, uforstyrret.

Harald Hardråde, konge av Norge fra 1046 til 1066, som da hadde tatt York, gikk den 25. september til fots fra skipene ved Stamford Bridge og opp til York for å sette freden. Han hadde bare en liten gruppe av sine menn med seg, og hadde lagt igjen ringbrynjen sin, Emma, på skipet, da han ble falt i ryggen og myrdet i bakhold av den engelske kongen Harold Godwinsson. En lite ærerik gjerning. Harald ble drept av en pil i halsen. Dette skjedde bare noen dager før normannernes landgang i Syd-England, og den engelske kongen hadde liten tid til å forflytte seg og sine menn i tide til sydkysten, hvor han så falt i slaget ved Hastings den 14. oktober.

Det er logisk at strategien for å ta England i 1066 var en knipetangsmanøver etablert i fellesskap av Vilhelm og Harald, fordi det er innlysende at Harald hadde arvet kontaktene med Normandie etter sin bror Olav Haraldson den Hellige, som hadde sitt dannelsesopphold i ved jarlehoffet i Rouen før han ble døpt i Notre Dame de Rouen i 1014. Det er forbløffende hvordan man på denne tiden kunne opprettholde kommunikasjonen over store avstander. Båndene mellom Harald Hardråde og Normandie blir også synliggjort av det faktum at Harald ikke anerkjente autoriteten til erkebispedømmet Bremen-Hamburg, men lot «sine» biskoper ordinere i Frankrike (Rouen) eller i England.

Når Harald tar York i 1066, er allerede Olavskirken i York 16 år, altså bygget i 1050, den første av Englands 30 Olavskirker. Harald er ikke hvem som helst nå. Bare 15 år gammel deltar han i slaget på Stiklestad hvor broren blir martyrisert, han overlever slaget, og blir oberst i keisergarden i Bysantz, hvor enkekeiserinnen tilbyr ham ekteskap. Men, han var allerede forlovet med Ellisiv, datter av storhertug Jaroslav av Novgorod. Ellisivs mor var den svenske prinsessen Ingegerd, som opprinnelig var forlovet med Olav den Hellige, men som ble gitt bort til Jaroslav av sin far, som gav halvsøsteren Astrid til Olav.

Det kan ikke ha vært andre enn Harald Hardråde og de nordiske soldatene i Væringgarden i Bysantz som fikk innrettet det første kapellet vi vet om som ble viet til Olav den Hellige – i 1033. Det må ha vært Harald som bragte med seg brorens sverd «Bæsing» som lå på alteret som Olavs relikvie.

Harald var en stor strateg: Han plyndret 60 muslimske byer i Middelhavet, og var en meget rik mann da han giftet seg med Ellisiv av Russland, og ble enekonge av Norge, etter at hans brorsønn, Magnus den Gode, døde i 1047. Harald var også konge av Danmark frem til 1064. Harald er en stor helt på Vesterhavsøyene: Island, Færøyene etc. Man kan se ham i glassmaleriene i kirkene og i offisielle viktige saler på øyene, fordi han reddet befolkningene fra hungersnød. Han sendte korn vestover, og tok med folk tilbake i skipene. Slik var han, da han angrep York i 1066, en høyt respektert konge. Hans niese, Ulvhild, datter av Olav den Hellige, var blitt hertuginne av Sachsen. Hun ble stammor til alle keiserlige og kongelige familier i Europa, unntatt kongefamiliene av Frankrike og Holland.

Pater Olav Müller skriver i sin lille bok om Olav den Hellige, at Olavs far var utro. Det er imidlertid ikke hele historien. Åsta, Olavs mor, hadde en svært vanskelig fødsel da han ble født. Hun lå til slutt på ryggen på gulvet, og man hadde gitt opp håpet om at hun skulle få ut barnet. Da tok Rane, senere Olavs fosterfar, og spente beltet sitt rundt magen hennes og dro til så gutten kom ut som et skudd! Men, hun blødde sterkt, og var sterkt ødelagt. Ektemannen trodde ikke hun kunne gjenoppta ekteskapet med ham, så da Olav var ett år, dro faren til Sverige for å fri til Sigrid Storråde. Men, det var en dame som hadde mye å hevne, for en gang fridde hun til Olav Tryggvason, og svaret hans var å slå henne i ansiktet med hansken sin. Hun var aktivt med i å legge opp råd da Olav Tryggvason ble overfalt og drept ved Svolder. Nå gikk hevnen videre på Olavs far: Hun tente på soveburet da han var gått til ro for natten, så han brant inne.

Men, Åsta var ikke ødelagt. Hun giftet seg med Norges rikeste mann, Sigurd Syr på Ringerike, og i 1015, da Olav kom hjem fra Frankrike og ble Norges konge, da fødte Åsta enda en kongesønn: Harald Hardråde.

Harald grunnla Oslo. Der lot han bygge en Notre Dame – en Vår Frue kirke. Også i Trondheim lot han bygge en Vår Frue, en Maria-kirke, der han ble begravet i 1066.

Jeg er temmelig sikker på at Harald Hardråde og Vilhelm, hertug av Normandie, sammen unnfanget strategien for å ta England i en knipetangsmanøver i 1066, selv om jeg aldri har hørt noen faghistoriker påpeke det, men jeg har tatt med klassen min 2 ganger til York og Stamford Bridge, og derfor studert dette avsnittet i historien ganske grundig. Klassen min sang ved messen i Olavskirken i York, for den er fremdeles en menighetskirke, og de besøkte Saint Olav School rett ved kirken. Vi bekranset den lille bautasteinen i Stamford Bridge hvor den norske kongen Harald Hardråde ble drept i bakhold av den engelske kongen. Og klassen sang Olavssekvensen:

LUX ILLUXIT LAETABUNDA

LUX ILLUTRIS

LUX IUCUNDA

LUX DIGNA PRÆCONIO

Post scriptum kan man stille seg 2 spørsmål:

• Er det mulig at Vilhelm Erobreren hadde lovet det gamle norske jarledømmet York til Harald Hardråde som betaling for å bli med på å ta England? En del av planen?
• Man kan også spørre seg: Hvis Harold av England hadde forhandlet med Harald, i stedet for å myrde ham, så kunne kanskje Harald ha skiftet mening, og gått med Englands konge mot hertugen av Normandie, og fremdeles fått York og Nortumbria, og kanskje hatt som baktanke selv å ta England? Han var en stor militær, en stor strateg, en mann som var i stand til alt – og hard på labben. Hvem vet? Han kom i alle fall ikke til England med andres beste for øye, det kan vi være sikker på.

OSLO FEIRER NOK IKKE SIN GRUNNLEGGERS 950 ÅR POST MORTEM

Glærum – September 2016

Dordi Skuggevik

Nå skal de gjøre det igjen: Fjerne pensum fra legestudiet. Dette var på trappene for en del år siden, og også den gangen raljerte undertegnede i Adresseavisen over det. For det blir for dumt! Forslaget faller på sin egen mangel på praktisk sans og enkel fornuft. Forrige gang falt det dumme forslaget for egen øks. Det håper jeg det gjør nå også. Legene skal liksom finne opp kruttet på nytt, hver gang det kommer en pasient til dem. Når en også vet at anatomi har vært et ikke eksisterende fag på sykepleieskolen i Trondheim, så kan det fort bli morsomt – rene revyen – når en kommer inn på akutten etter en bilulykke på tur til Trondheim:

Sykepleieren: Å Gud, hva er denne klumpen som henger ut?

Legen: Veit itj æ nei. Ska sjå på pæden min.

Sykepleieren: Pæden min er raskere enn din. Det ligne på et nyre.

Legen: Nyre? Ka gjør vi med det da?

Sykepleieren: Kast det. Hain greie sæ med ett sjø.

Legen: Trur vi kaste heile kjærringa æ.

Sykepleieren: Ja, legg a på likhuset, så tar vi en kaffepause.

(Se det fikk legen fordi han ikke kunne sin medisinske multiplikasjonstabell!)

Og så beretter artikkelen om hvordan de skal få helsepersonell til å legge fra seg personlige objekter som klokker og gifteringer når de går inn på avdelingen. Men, avisen tør ikke å skrive at det egentlige problemet er de muslimske helsearbeiderne som ikke vil legge av seg hidjaben de har gått i byen med, for ikke å snakke om den heldekkende kappen den muslimske legen har sopt fortauene i byen med før hun/han feier gulvene på avdelingen med den samme.

Allah er stor. I alle fall på sykehuset.

Glærum 17.sept.2016

Dordi Skuggevik

Pasient som heller vil dø hjemme.

Heldekkende plagg som niquab og burka er en sikkerhetsrisiko, for inne i disse plaggene kan hvem som helst gjemme seg, og det er rikelig plass til bombebelter. Så enkelt er det. I disse terrortider MÅ regjeringen i alle land forby heldekkende teltplagg av denne typen.

Dekking av ansikt i en undervisningssituasjon hindrer kommunikasjonen mellom lærer og elever, og elever imellom. Det skal ikke så mye vett til å forstå at tildekking av ansikt på en skole ikke kan aksepteres.

Ingen forstår regjeringen Solbergs standpunkter i disse sakene. Det bør regjeringen ta til etterretning. Eller må vi ta den store «maskedagen»? Alle tar på seg maske en dag, så kan vi se hva det fører til…..?

Glærum 16.sept. 2016

Dordi Skuggevik