Måned: april 2021

Vi har igjen på TV kunnet oppleve historien om det norske skijegerkompaniet som sloss på finsk side i Karelen i 1944. (TV-serien «Frontkjempere»). De 117 + som falt på Kaprolat- og Hasselman-høydene i Karelen, ble liggende ute for vind og vær, rovdyr og åtselfugler til for få år siden.

Professor Stein Ugelvik Larsen drev sammen med noen av sine studenter ved Universitetet i Bergen, et prosjekt med å finne og å identifisere levningene av disse soldatene fra Norge, som hadde meldt seg frivillig til kampene på Østfronten, men som falt under dramatiske omstendigheter på disse høydene i Karelen.

I et TV-program den gangen, ble lederen for krigsgravorganisasjonen i Baltikum, plassert i Riga, intervjuet. Han fortalte at Norge var det eneste landet som nektet å ta imot skrinene med de jordiske levningene som hans organisasjon hadde samlet opp, identifisert og lagt i skrin for hjemsendelse. Det eneste landet, sa han! Det var statsminister Jens Stoltenberg som nektet å samarbeide med dem. Hvorfor ble ikke dette nevnt nå i siste episode av «Frontkjempere» – som handlet mye om nettopp det som skjedde på Kaprolathøyden og Hasselmanhøyden? En sambygding av meg deltok i både Vinterkrigen og i den videre krigen i Øst-Finland – men kom hjem levende. En bedrift!

De norske soldatene må ha vært svært habile soldater. Jeg arbeider for tiden med en bok om min familie og Nasjonal Samling, og min far skriver hjem (1942) om at det er mye idrett og idrettskonkurranser i treningsleiren Sennheim i Elsass/Alsace, og at nordmennene vinner alle idrettskonkurranser. Min far ble heldigvis syk før han ble sendt til Østfronten, og kom hjem, men fikk samme straff som dem som overlevde Østfronten og kom hjem.

Forøvrig synes jeg det er underlig at NRK kjørte debattprogram om denne serien før den var ferdig sendt på TV. Underlig.

Glærum, 26.april – 2021.

Dordi Skuggevik

Det er blitt et svare til kirkeliv, siden all messeopplevelse ble gjort digital av Coronaen. Igår var det Messenger-chat-messe med fader Dominic i Kristiansund og oss spredte får inni ‘fjordom’ og oppi ‘dalom’ her på Nordmøre, og mens jeg slang meg ned i TV-stolen iført slåbroken imorges, og åpnet PC-en – kikket jeg inn på ‘Vatican Live’ for å se hva som forgikk der – og jammen traff jeg ikke rett på (kl.09!) – Paven i ferd med å gå inn til en 2-timers høytidelig messe der 9 prester skulle få sin ordinasjon. Ikveld skal jeg overvære biskop Erik Vardens feiring av Kallssøndagen i St.Olav domkirke i Trondheim – i opptak, på PC-en. Jeg vil ugjerne gå glipp av det han sier og at han synger.

Peterskirken så fullsatt ut, enda folk satt på annenhver stol og med maske på, og Paven feiret messen ved hovedalteret, mens han de siste månedene har holdt til bak hovedalteret – ved et mindre alter, og med få i sin flokk. Det var tydeligvis  invitert et gjestekor – i tillegg til en fast korgruppe, og gjestekoret sang fantastisk flott – med svarte masker på. Jeg har sagt det hele tiden – å forby sang i kirken p.g.a. Coronaen når folk har maske på – det er det store tullebukkeri! Synger man riktig, skal man kunne synge med et tent lys 20 cm foran munnen, uten at lyset blafrer! Og idag kunne vi høre at koret lød flott på tross av masker foran munnen.

Fader Dominic snakket igår ganske lenge om det å utøve prestegjerningen. Hva det innebærer. Den 4. søndag etter Påske kalles «Kallssøndagen» – fordi da feirer man dem som legger til rette for kontakten mellom oss mennesker og Vår Skaper: Prestene, diakonene og andre, men særlig prestegjerningen. Presteordinasjonen er et av den katolske kirkes 7 sakramenter, derfor kan ikke en eller annen ta på seg en stola og være «prest» – slik en kan se i den norske lutherske kirken.

Jeg kjenner en ung katolsk kvinne i Tyskland – som snakker flytende norsk, og som har vært her på familiens hytte om sommeren hele livet. Hun blir neste år ferdig utdannet katolsk «presteassistent». Da kan hun utføre alt en prest gjør, men hun kan ikke consacrere hostien/alterbrødet og vinen, og hun kan ikke høre skriftemål. «Men du kan gjerne fortelle meg dine hemmeligheter!» sier hun med en klingende latter. Hun møtte sin mann på teologistudiet, og ifjor giftet de seg med tradisjonsrikt landsbybryllup i hans landsby nede ved den tsjekkiske grensen, og nå har de fått lille Marita!

De skal begge arbeide innenfor voksenopplæringen i den katolske kirken i det gamle DDR – stasjonert i Dresden. Jeg prøvde å verve henne til rektor ved en fremtidig katolsk skole på Kalvskinnet i Trondheim, Hun var veldig ivrig på det, men skolen ser ut til å vente på seg, mens det er stort behov for parets tjenester i gamle DDR. Jeg overvar innvielsen av den store nye katolske kirken i Leipzig for et par år siden, og møtte et fargerikt og vitalt kirkeliv – men som trenger lærere og prester. De er nok kommet på rett plass – med lille Marita!

Fader Dominic talte igår om de to typene prestedømme som man operer med i den katolske kirken: «Det allmenne prestedømme», som alle vi som er døpt utøver, og «Det sakramentale prestedømme», som utøves av viet prest – som også har del i suksesjonen (= etterfølgelsen). Svenske lutherske prester har del i suksesjonen, men ikke norske lutherske prester. D.v.s. at en prest som har del i suksesjonen, er en av alle prester i en kjede tilbake til apostlene og Kristus som den første prest. – der en prest har fått lagt hånden til presten bak seg – på hodet, og slik er blitt velsignet i historiens presterekke – slik at han er som et ledd i en lang rekke, en lang lenke, av prester. Hvordan «lenken» ble brutt i Norge, har jeg aldri fått høre forklart, men på ett eller annet punkt i historien mistet de suksesjonen. Det var gripende idag å se hvordan eldre prester kom frem til prestekandidatene, ikledde dem prestekjole og stola – og når de etterpå gikk lands radene og la sine hender på hodet til hver især og innlemmet dem i suksesjonen.

Paven forlot idag manuskriptet til sin preken etter bare et blikk ned på papiret, så kjærlig og intenst på de 9 som skulle prestevises, og talte varmt og inderlig til dem. – Når man går inn i prestegjerningen, sa han, da begynner man ikke på en karrière, men man blir en av hyrdene som skal vokte Guds folk. – Som hyrde for Guds folk, må man utøve gjerningen med stor medfølelse og stor ømhet, sa han. « Con compassione e tenerezza» Han salvet deres hender med hellig olje – foran alteret, og da de var ordinert og ikledd sin prestehabitt og hadde tatt bilde med ham foran alteret, gikk han fra den ene til den andre – tok hendene deres og kysset begge håndflatene til hver især – con compassione e tenerezza.

Pave Franz gikk med stor fart og minimalt gangbesvær da han kom inn i Peterskirken i dag, og på vei ut gikk han fra familiegruppe til familiegruppe og takket hver familie især for sønnen de hadde gitt til prestetjenesten. Han var svært opplagt, glad, munter, kvikk og så veldig lykkelig ut. Mødre og bestemødre rev masken av seg så de kunne smile til ham. Han er helt sikkert vaksinert forlengst – så de tok vel lett på at han likevel kan være smittebærer. Kanskje de var vaksinert også.

Når man idag går inn i Peterskirken – og siden 20-30 år, må man gå gjennom en «flyplass-sikkerhets-kontroll, og veskene må legges igjen i en hall utenfor. For et par år siden, spiste jeg både middager og lunsjer på uteserveringer i Roma, som regel med et automatgevær i anlegg en halvmeter fra albuen. Det var ikke politi som hadde bevæpnede grupper på annethvert gatehjørne, sa taxisjåføren min, dette er Hæren, sa han. Og hva er det Roma forskanser seg imot? Til og med Peterskirken forskanser seg – med mye sivilt politi til og med inne i kirken. Vi vet det alle sammen, hvis vi tør å dra hodet opp av sanden og slutte med å være strutser: Det er Islams dragoner som også Roma og Vatikanet må befeste seg mot. Slik er det idag kommet en helt ny dimensjon til det å gå inn i prestetjenesten. En prest må være forberedt på martyriet. Takk til alle som idag har mot til å bli prest!

Vi trenger ikke gå så langt for å se hva som truer, også her i landet: Kirken på Dombås ble satt fyr på av en av Islams dragoner – fra Somalia, men Heimevernet på Dombås har ikke satt ut vakter med automatvåpen enda – slik de gjør i Roma.

Glærum, Kallssøndagen, 25.april – 2021.

Dordi Skuggevik

PS: Foto til dette er lagt ut på Facebook-kontoen min.

Jeg skrev om denne islandske TV-serien her på bloggen, etter at jeg hadde sett 1.episode. Jeg skal innrømme at jeg ødela siste natt med å sitte oppe til jeg hadde sett alle de resterende episodene – på PC-en, og etterhvert ble det klart hva første episode indikerer – at Ministeren har noe på gang i hodet sitt, noe som etterhvert åpenbares for oss.

Mange ville nok få nok med 1. episode – fordi eksposisjonen la ut temaer som ikke akkurat inviterte til å følge med på resten av serien – med det kjedelige politikerlandskapet og den originale vrien med å bli med politikerne inn på kammerset, en komplimentær del av livet, hvor vår seksualitet har fått forbli privat hittil.

Men så kommer gjennomføringsdelen etter eksposisjonen/presentasjonen  – utviklingsdelen, der stadig flere tema ledes inn i handlingen – etter at «Ministeren» lander som en bombe i den politiske ørken. Det aner oss etterhvert hva dette dreier seg om, men etterhvert som det personlige og det politiske dramaet tar fart, ser vi at dette handler om mange ting, selv om hovedtemaet etterhvert driver handlingen fram, en handling som ender i en kolossal crescendo. Codaen – avslutningsdelen, avklarer og roer det hele ned.

Jeg skal ikke røpe noe av handlingen, men anbefaler alle å få med seg denne serien. Han som spiller statsministeren, spilte også politisjefen i den vinterlige krimen fra Islands østkyst for noen år siden. Det er imponerende personstudier i det vi har sett på TV fra Island. Skuespillerne kan faget sitt, og den som skriver historiene kan også faget sitt! Drama – på sitt beste.

Det er meg en gåte at Islands befolkning, som ikke er større enn befolkningen i det tidligere norske fylket Nord-Trøndelag, klarer å levere teater på slikt høyt nivå. Vi har også nylig hatt den eminente serien «Flateygåta» på skjermen. Men, Island har, i motsetning til de andre nordiske land, klart å holde på det klassiske i det moderne, og forholdt seg utdanningsmessig til kontinentet i langt større grad enn oss her i Norge som har ligget inne i egen navle i så måte de siste årtiene. Nå forstår vi jo at Island relaterer seg i voksende grad til «Bretland» – England, i stedet for Frankrike og kontinentet ellers, og det er synd. De kontaminerer dessverre også språket sitt med å putte engelske gloser og degenerert kjønnsbannskap fra England – inn i språket sitt. Det bør de slutte med.

Den som vil bli kjent med Island og islendingene, og med seg selv, bør få med seg alt islandsk teater på film som kommer ut av TV-skjermen vår. Fra det lokale, tar de oss med ut i det allmengyldige menneskelige drama. Det har de gjort helt siden de tok med intellektet sitt og emigrerte til den nakne, forblåste øya si, der ild og kokende vann spruter ut av jordens indre, også helt konkret.

Glærum, 16.april – 2021.

Dordi Skuggevik

(Cand. Philol. med hovedoppgave i fransk teater. NTNU.)

Alle okkupanter går primært etter å ta Radio/TV-stasjonen i landet de besetter. Så tar de det derfra. Vi kan huske på hva som skjedde i Vilnius da Sovjet slo til for 30 år siden. Var det 14 eller 19 litauere som ble drept da de forsvarte Radio/TV-huset?

Islam har helt umerkelig snart overtatt vårt radio/TV-senter på Marienlyst i Oslo – helt uten motstand. Fra før har Islam allerede tatt på seg vårt språk og våre bunader og styrer Kulturdepartementet her i landet.

Nordmennene legger seg ned som dørmatte for Islam og roper: Kom og ta oss! Kom og ta oss! – Slik at vi får tilfredsstilt vårt prektighetsbehov, Halleluia!

Glærum, 15.april – 2021.

Dordi Skuggevik

Politiet i Norge opptrer nå i flere saker som domstol + eksekutør av sin egen dom. Både i «Solberg-saken», og i saken der de vil brenne malerier malt av et pseudonym, gjør de det.

I Norge har vi en 3-delt modell for statsmakten: 1) Den lovgivende makt. 2) Den utøvende makt. 3) Den dømmende makt. Modellen ser nå ut til å være truet, og der er «Solbergsaken» et eklatant eksempel.

I «Solbergsaken» falt det en utenomrettslig dom, felt og eksekvert av politiet = «Ordensmakten» – en dom som Johann Herman Wessel allerede beskrev på 1700-tallet: – Å rette Bager for Smed. Rettsfølelsen i Det norske folk forteller Folket at feil instans har dømt feil person – og var det noe å dømme den dømte for? Hvis ikke Høyesterett skrider inn på banen og setter ting på plass i denne saken, vil rettsfølelsen i Det norske folk ta skade.

Vi satt mange foran TV-en og så vertshusholder Aga på Geilo vise oss hvordan bursdagsselskapet til den FRAVÆRENDE statsministeren – var oppdelt i 3 familiekohorter ved 3 forskjellige bord. Bordene hadde god avstand til hverandre. Alt var organisert etter reglene. Vertshusholderen ble heller ikke anklaget for å ha gjort noe feil. Og det var HAN som hadde ansvaret for bordplasseringen i sitt etablissement! – Ikke den FRAVÆRENDE  statsministeren!

Det ble så forklart oss, at fordi regningen ikke ble utferdiget i 3 deler, 1 for hver kohort/bord, men betalt samfengt av Statsministerens ektemann, ble plutselig 3 kohorter regnet som 1 kohort.

FARISISME! – kalles dette her. FARISEISME! Petimeterjus! Latterlig regelrytteri! Helt idiotisk! Politiet oppkaster seg altså til domstol, og dømmer den fraværende jubilant til å betale en stor bot – 20.000, var det vel – FORDI HUN ER STATSMINISTER! Haken datt da vel ned på hele Folket, og henger fremdeles ned, når det gjelder denne begrunnelsen – at hun, og hun – alene, skal straffes.

Hele denne historien minner om en dårlig skrevet amatørrevy, så dårlig – at vi gidder ikke le engang. Vår rettsfølelse sier oss at noe går helt skeis i Norges juridiske system – noe helt fundamentalt. Vi er foruroliget – for hva blir det neste i utviklingen mot tilfeldig, improvisert lov & rett?

Rettsfølelsen i oss, Folket, sier, at hvis det lovutøvende og strafferettslige Norge skulle sette fingeren på noe i det heletatt i «Solbergsaken» – burde det være det som hendte neste dag, da for mange strømmet inn i den ene leiligheten av de to som var leid for oppholdet. Vår folkelige rettsfølelse sier oss at det var de siste som kom og trengte seg inn i leiligheten, slik at de ble for mange – det er de som bør bøtelegges. De bærer et felles ansvar for denne overbefolkningen av den ene leiligheten, og de bør få boten på 20.000 fordelt på seg. Dette heter, såvidt jeg vet –  solidumansvar (delt ansvar).

Høyesterett bør gå inn i saken og beskikke det norske juridiske hus. Fordi Solberg er statsminister, er saken så synlig i norsk virkelighet, og må derfor avgjøres jusfaglig skikkelig. Saken kan ikke bli stående slik den er.

Solberg bør sørge for at saken kommer opp i domstolsystemet, hvis ikke Høyesterett selv forstår at de må gå inn og ordne opp i dette amatøriske rotet. Vi som enda har en rettsfølelse i behold, vil påberope oss salig Herr Wessel og be om at Høyesterett må få slutt på dette rotet!

Glærum 12.april – 2021

Dordi Skuggevik    

Jeg kommer hjem fra handlerunden idag, og finner meg utestengt fra Facebook de neste 24 timer.  «Kommentaren din følger ikke standardene våre om hatefulle ytringer.» står det. «Du kan ikke publisere noe eller kommentere noe,» skriver de. «Dette skyldes at 2 av de tidligere innleggene dine ikke fulgte standardene våre,» står det. De begrunner  utestengningen nå med at jeg har skrevet følgende: «Faster? De spiser som griser om nettene i fasten.»

Dette er ingen «hatefull ytring». Dette er en konstatering. Jeg er så gørra lei av at alle disse Islam-bekjennerne skryter opp og ned alle vegger over at de faster fra soloppgang til solnedgang og samtidig utmaler hvordan de langer i seg mat om natten.

Jeg vokste opp på en gård med assortert husdyrhold. Det var min jobb ofte å gå til grisene med matbøtta deres. De kastet seg over maten og glefset i seg med stor begeistring og stor velbehag. Det var artig å se på en slik uttrykt matglede.

Så – når jeg skriver at disse fastende Islam-bekjennerne som gjør slikt nummer av at de faster – «spiser som griser om natten» – tenker jeg på at de hengir seg til en matorgie. Men akk – jøder og Islam-bekjennere tåler jo ikke å høre snakk om vårt koselige og velsmakende grisedyr, våre svin.

En norsk prest som har dukket opp på min FB, skrev igår at da han sendte videre til noen – bildet av Kristi likklede i Torinodomen, ble han sensurert av FB – for «lo and behold!» som amerikanerne sier: – Kristus lå jo der naken da oppstandelsen slo til! Å fy og fy!

Det jeg har lært idag av å trykke her og der på knapper FB tilbyr – er, at de faktisk har mennesker som sitter og kontrollerer hva vi skriver. De beklager (!) til og med at de nå har så få folk på jobb i sensuren p.g.a. Covid! Og – jeg blir veldig forbanna. FORBANNA! – på disse tantete amerikanerne, ledet av den amerikanske jøden, Mark Zuckerberg, som skal presse på oss sin jomfrunalske fariseisme, sin egen moraloppfatning og innskrenkende idé om hva det frie ord er! I tillegg tjener Mark Zuckerberg store penger på oss idiotene. Skulle ønske at Senatet i Washington hadde senket ham, da han satt foran dem og svettet på høringen jeg så på BBC. «Hatefulle ytringer» – MY AS! (= Ræva mi te rokkhjul!)

OBS: Senere på dagen idag får jeg melding fra Facebook’s STASI-avdeling, ledet av Mark Zuckerberg, at STASI-et hans har tildelt meg «ID-referanse for Tilsynsrådet: FB-G3S3KIR8».

Det er jo som å få tatovert på seg ID-nummeret slik jødene fikk i leirene! Ja, enda verre, for det er et ID-nr. som lagres Gud vet hvor! Og det kan brukes til å stenge dører for meg, til scenenekt, til å forfølge meg i svært mange sammenhenger. («Tilsynsrådet» vet hvor du er!)

Ubehaget brer seg i meg i sterk grad. Jeg er nå registrert av en organisasjon ledet av den amerikanske jøden Mark Zuckerberg, en organisasjon med følgende forfedre: Gestapo, KGB, STASI, FBI og andre stygge sensurorganer.

Avkommet heter altså «Tilsynsrådet». GRØSS! Opphavsmannen til svineriet, Mark Zuckerberg, ble objekt for høring i det amerikanske Senatet, og det kan ikke ha vært uten grunn. Men, de kom altså ingen vei med ham. Han så med hjelpeløs mine på dem og sa: «I just made Facebook to connect people.» = «Jeg skapte Facebook bare for å skape kontakt mellom mennesker.» Dermed slapp han fri fra grepet Senatet hadde på ham.

Jeg er herved ferdig med Facebook. Jeg skal bare legge inn en peker til bloggen imorgen, når utestengningen min er over, og så er det slutt. Det har vært lærerikt. Jeg vet nå at «Storebror ser deg» – og jeg liker svært dårlig at det i det sosiale mediet jeg har beveget meg, er én mann som ser deg, meg og hver enkelt av oss: Mark Zuckerberg. Han har all makt på Facebook, for han eier Facebook. Uhyggelig. Og i tillegg tjener han seg søkkrik på å kontrollere oss. Men, vi blir nok ikke kvitt det verdensomspennende Kafka-samfunnet han har skapt, og som han har fanget oss i! Faen!

Glærum, 13.april – 2021.

Dordi Skuggevik

NRK opplyser nå at de utvider sendingene fra Islam-bekjennernes Id – feiring til å omfatte hele fastemåneden Ramadam.

Etter det magre tilbudet i NRK’s TV og radio for gamle og syke på norske alders- og sykehjem i den kristne Påsken, som jeg kritiserte, utvider NRK nå tilbudet for Islam-bekjennerne i Norge. Det ville vært interessant å få vite hvor stor prosent Islam-bekjennere som nå er ansatt i NRK.

På denne måten fyrer NRK opp under raseriet i Norge mot den pågående raske islamiseringen av Norge og av Europa ellers. Samtidig skal meninger som er imot islamiseringen i vår verdensdel undertrykkes.

Resultatet vil bli at anti-Islam-holdninger kommer til å gå under jorden. Vi vil få et mørkt internett hvor de anti-islamske holdningene vil konsolidere seg. Vi vil ikke oftere se de ensomme ulvene som utfører sine hjelpeløse egenaksjoner, men vi vil en dag våkne opp til at samtlige moskéer i Europa blåses i luften – SAMTIDIG.

Det er dette NRK nører opp under. De nører opp under den store borgerkrigen. Det vil bli et Armageddon. Det kan til og med skje før jeg ligger trygt under torva, er jeg redd.

Glærum, 12.april – 2021

Dordi Skuggevik

13Aase Strand, Bente Haarstad og 11 andre6 kommentarerLikerKommenterDel

En stille sommerkveld i 1978 satt jeg alene i stua til bror Sivert og svigerinne Synnøve i Oppigard Glærum – og så på TV. Plutselig kom det et program om noe jeg aldri hadde hørt om: Kristi likklede i Torino-katedralen. Den døde som hadde ligget i dette likkledet hadde vært 179 cm høy, vekten hadde vært 83 kg og alderen 33 år. Den gangen var dette akkurat mine tall for høyde, vekt og alder, så jeg fikk meg en «hupp-opplevelse». Jeg skvatt.

Dette likkledet som opp gjennom historien har gått for å være Kristi likklede, var i hundrevis av år gjemt i et hulrom i en mur i Konstantinopel, ble det opplyst. Med franske korsfarere kom det til Loiredalen i Frankrike, og ble den franske kongefamiliens eiendom. De gav det så som bryllupsgave da det ble sammengifting med kongefamilien i Savoyen = La Savoie i Nord-Italia, og det ble tatt vare på i il Duomo di Torino, Domkirken i Torino. Ved store høve ble det fremvist, spesielt ved kongelige brylluper i La Savoie, hvor Torino var/er hovedstaden. Dessverre ble kledet skadet ved en brann i Torinodomen, da sølv fra skrinet det lå i, smeltet – og flytende sølv rant ned gjennom det sammenfoldete kledet.

På slutten av 1800-tallet tok en italiensk fotograf bilde av kledet ved en fremvisning. Stor ble hans forbauselse da han skulle fremkalle filmen, og så at  negativet han ventet å se – var et positiv – altså var selve kledet et negativ… så hvem hadde tatt bildet med kledet som «film»?

I 1984 var jeg i Solesmes-klosteret vest for Paris for første gang, og i bokhandelen der kunne jeg kjøpe både bok om kledet og bilde av ansiktet av den døde som hadde ligget i kledet. Jeg fortsatte å være på jakt etter opplysninger om kledet.

Kledet var blitt underkastet de voldsomste vitenskapelige undersøkelser. Alt fra botanikere til romforskere hadde deltatt. Carbondatering daterte det til 1300-tallet, men de frafalt dateringen fordi de store atomsprengningene etter 2. verdenskrig hadde destabilisert «atom-klokken». Dessuten ble det konstatert at dette var et negativt foto, det var ikke malt eller trykket.

Botanikere konstaterte at kledet hadde vært ute og «luftet» seg i Israel, i Konstantinopel, i Nord-Italia og i Sentral-Frankrike. Det kunne de se ut fra pollenkorn de identifiserte. Myntspesialister konstaterte at den døde hadde fått lagt romerske mynter fra Kristi tid på øyenlokkene for å holde den dødes øyne lukket. Vevnaden av stoffet var vevteknikk fra Israel på Kristi tid. Etc.etc. – Som den amerikanske biskopen Robert John (Glærum) Rose sa da jeg snakket med ham om dette: « They find it difficult to disprove.» = De finner det vanskelig å motbevise. Inntil idag har ingen kunnet avkrefte – på vitenskapelig grunnlag, at dette IKKE er Kristi likklede.

Vi skjønner jo med vanlig vett – at her har det ligget et dødt menneske som ikke har ligget der lenge. Vi skjønner at de ikke kastet en vevnad på 4 meter, for tenk på alt arbeidet med å dyrke linen, forarbeide linen – og veve 4 meter tøy. Ifølge evangelistene lå likkledet sammenfoldet og Jesus var ikke lenger i graven. Vi vet også at Maria – Jesu mor, rømte sammen med disippelen Johannes m.fl. fra Jerusalem etter tumultene i Påsken i år 33,  og de rømte vestover til Efesos, der de gjemte seg i hulene i fjellene øst for byen. Jeg har vært ved og i «Marias hus» der, og jeg har 2 ganger besøkt disippelen Johannes’ grav i Johanneskatedralens ruiner i Efesos. Johannes ble biskop av Efesos, og var det til han var 90 år. Det er klart at denne flokken som rømte vestover fra Jerusalem tok dette kledet med seg. Noe annet ville ha vært særdeles merkelig.  

I 1998 leste jeg i avisen at Likkledet i Torino igjen skulle fremvises. Jeg hadde en gang møtt en prest fra Genova, i Sør-Frankrike. Han sa at jeg bare kunne si fra, så skulle han sørge for at jeg fikk se kledet. Men nå skulle det altså fremvises i 57 dager – fra 18.april til 14. juni i 1998 – i forbindelse med Pave Johannes Paul II’s besøk i Nord-Italia, så jeg slapp å plage presten i Genova.

Jeg vet ikke hvordan jeg fikk det til – i telefonens og faxens tid, men jeg ble i alle fall hentet på flyplassen i Torino av to begeistrede Carmelitter-nonner. Jeg ble installert på klosterets avdeling for gamle og syke nonne-mødre, og en ung søster fikk ansvaret for å ta meg med til Domkirken. Hun sørget også for at jeg fikk stå foran kledet i 6 minutter – ikke bare 3. Det skulle vise seg at dette Carmelitter-klosteret har ansvaret for å ta vare på likkledet.

På vei inn passerte vi under en rekke baldakiner. På hver baldakin hang det en forstørret kopi av et kobberstikk som viste tidligere fremvisninger av kledet, og med litt info-tekst. Så bar det inn i en stor hall med et digert filmlerret som dekket hele veggen – med en diger forstørrelse av kledet. Det ble forelest om detaljene for oss, slik at vi visste hva vi skulle se etter når vi kom inn i kirkerommet.

Neste dag var det friluftsmesse med Paven på en stor plass i Torino. På vei over broen ble jeg innhentet og passert av Papa-Mobilen. Paven stod oppreist i bilen – og jeg fikk se den røsligste ryggtavla jeg har sett på noen mann. Så stod vi utenfor Domkirken og så på en diger skjerm hva som skjedde inne i Domen,  foran likkledet som er montert i en 4 meter lang ramme med glass. Paven satt på en stol ved siden av og holdt en lang, kontemplativ tale om likkledet, uten å komme inn på om det var ekte eller forfalsket.

Vi var denne dagen 450.000 som stod foran Domen i Torino, kan jeg idag se på internet. Den store folkemengden kan jeg ikke huske, for min Carmelitter-engel hadde plassert meg helt foran, og hun fant meg også da vi skulle hjem igjen til klosteret. 2.400.000 kom for å se likkledet disse 57 dagene, står det på nettet i dag.

Jeg ble tatt med inn til «La Grande Madre» etterpå. Hun tok begge hendene mine i sine, og bare stod der og så meg inn i øynene – lenge, og så fikk jeg flere gaver av henne. Jeg glemmer henne aldri. Det var som å møte «Det Gode» – tror jeg.

Neste morgen stod jeg der, i «jegerantrekk» fra det høye Nord, i mosegrønn genser, jakke, bukse og ryggsekk, og med rondastav i hånd. Flyet gikk særdeles tidlig, men nonnene fikk meg på flyet. Og da flyet fløy over toppen på Mont Blanc – etter det flykapteinen sa, gikk solen opp over Mont Blancs forrevne tinder. Jeg foldet ut avisen «La Republica» og leste om Pavens besøk. Paven hadde følgende å si om Likkledet i Torino: «Dette er et mektig ikon som viser Dødens impotens.»

Hjemme fortalte jeg om dette til klassen min på Surnadal ungdomsskole. Alle fikk en kopi av ansiktet på Likkledet. En av guttene i klassen, kanskje var det flere av dem, limte bildet fast på fremre – høyre hjørne av pulten sin, og vaskerne fjernet det ikke.

Idag er det Påske-Oktaven: 8 (octa) dager etter Påskedag. Det kan passe å fortelle om dette idag. Fotoene av kledet har jeg lagt ut på Facebook-siden min, for her på bloggen bruker jeg ikke foto.

Det som gav meg den sterkeste opplevelsen foran likkledet, var baksiden på den døde. Jeg var ikke forberedt på at det jo er en bakside. Han hadde fått håret flettet, og fletten lå nedover ryggen mellom skulderbladene. Jeg ble så grepet av det sårbare ved dette mennesket – at det var da jeg tok til tårene.

Om jeg tror at dette er Kristi likklede? Ja, det tror jeg. Det er dessuten verdens eldste fotografi. Vitenskapsmennene ble spurt om hvordan dette negativet kunne ha oppstått. – Ved en intens og sterk eksponering fra en sterk energistrøm, svarte de – det vi kaller oppstandelsen, sa de.

Glærum, Påske-octaven, 11.april – 2021.

Dordi Skuggevik

Internasjonalt vaksinekort utstedt av WHO, Verdens helseorganisasjon: Da jeg fikk 1.stikk med Pfitzer-vaksinen idag, la jeg frem mitt internasjonale vaksinekort, og bad dem føre på dato, Covid-19 og signert av personen som vaksinerte. I dette kortet har jeg innført alle vaksinene tilbake til 2005. Teksten er på engelsk og fransk.

Jeg var den eneste som hadde med vaksinekortet. Hun som orienterte til slutt, sa at vaksineringen blir ført inn i helsenorge.no. Men det er det lite hjelp i når du kommer inn på en flyplass og skal vise pass og papirer. Da kommer ikke kontrollørene til å slå opp på noe helsenorge og sjekke teksten som er på norsk, mens køen bak deg begynne å banne over kjerringa som står der og bremser køen med helsnorget sitt. Nei, man må ha sitt internasjonale vaksinekort sammen med passet KLART!

Bror Ole Kristen (84) som har seilt rundt Jorden mange ganger med handelsflåten, sier at sjømenn kunne ikke og kan ikke gå i land i en havn før karantenelegen er kommet ombord og har sjekket vaksinasjonskortene til alle sjøfolkene.

Det er meg en gåte og et sjokk at ikke folk går ut igjen med vaksineringen innført i et vaksinasjonskort. Ja, jeg er rystet. Jeg sa idag: Jeg vil ha kvittering! Det fikk jeg, innført i WHO’s vaksinasjonskort.

Glærum, 9.april – 2021.

Dordi Skuggevik

Flytter over et innlegg fra Facebook her. Personene som nevnes ved navn, har selv operert under fullt navn på Facebook. Mitt motsvar, som jeg tar inn her fra FB – kan ha generell interesse idag når det svært ofte nå opereres med «No platforming» = Scenenekt = knebling av ytringsfrihet og personangrep når man slipper opp for argumenter. Her er teksten fra FB:

Enkelte griper til negative personkarakteristikker når de blir oppnådd for argumenter. Aase Karin Opdahl og Jo Inge Nes prøver å devaluere uttalelser av meg med å utnevne meg til «nettroll». Det er en svært negativt ladet knebel.

Det jeg skriver er kunnskapsbasert, og når jeg ytrer meg ut fra den kunnskapen som ligger til grunn for ytringen, venter jeg motsvar som også kan begrunnes i kunnskap.

Vi sitter hver især med forskjellig sett av kunnskaper, med forskjellig sett referanser, forskjellig sett av erfaringer – derfor blir våre meninger og oppfatninger forskjellige.

Jeg vokste opp i et hus med 3 generasjoner og mye folk. De var alle diskusjonsglade. Hitler og Stalin og Hallesby smalt i veggene. Folk fortalte historier, deklamerte egne og andres dikt, sang solo, sang allsang, Bræin kom innom av og til og nesten raserte pianoet, Glærum damekor øvde i stua, siste verdenskrig var et heftig tema – og mor holdt munn og bar inn mye og god mat til alle sammen. Vi satte oss tilbords og var forfrisket etter dagens verbale dyst. Innimellom kom det muntre kommentarer og alle skrattet. På hjørneskapet ved bordet hadde en snekker i Surnadal i 1746 skåret ut og malt latinske fyndord – oversatt lyder de slik: «Gud alene æren. Be og arbeid. Gjør du det som er rett, trenger du ikke frykte noen. Og husk du skal dø.»

Når man slik er vokst opp i dette miljøet i gammelstua i Oppigard Glærum, da blir man utstyrt med et meningskrav og et ytringsbehov. Så får nå heller fruen Opdahl og trommeslageren Nes sitte på veikanten og rope «Nettroll» hvis de ikke forstår noe av det hele.

Glærum, 9.april – 2021.

Dordi Skuggevik