Forfatter: dordis

«Samefolkenes dag» burde dagen idag kalles, for det er mange samefolkgrupper med sine egne språk. Bare her i Norge har vi 9 – 11 forskjellige samespråk. Hovedspråkene Nordsamisk og Sørsamisk er like forskjellige som Norsk og Tysk.

Når folkegrupper gjennom lang tid har utviklet sine egne språk, betyr det at de har levd adskilt og ganske isolert fra hverandre i lang tid, for det tar lang tid å utvikle et eget språk.

Samene trakk i sin tid nordvestover fra Volgas bredder. De ankom Finland for omtrent 2000 år siden. For omtrent 1000 år siden trakk de inn i Norge. Da hadde nordmennene allerede bodd i Norge i 9000 år. Samene var nomadiske jeger- og sankerfolk, og de lærte å holde tamrein av fastboende nordmenn som var bønder og fiskere, men som også holdt tamrein. Ottar fra Nord som besøkte Kong Alfred den store i England på 800-tallet, forteller om sine husdyr, derav 800 tamrein.

Det er nok nordmennene som er Norges urfolk, ikke samefolkene. Man blir ikke urfolk av å leve nomadisk. Man blir heller ikke nordmann av å bli norsk statsborger.

Gratulerer alle samegrupper med SAMEFOLKENES DAG! Dere gjør livet mindre kjedelig!

Glærum, 6.februar – 2021

Dordi Skuggevik

Idag 2.februar, feires vanligvis Kyndelsmesse med stor folkefest i byen Ingenio på Gran Canaria: «La Candelaria».

Når en kjører opp fra hovedveien litt sør for flyplassen og oppover til Guayadeke-dalen, en av 10 på topp «sights» på Gran Canaria, ligger det to byer på hver sin side av dalen: Agüimes på vestsiden og Ingenio på østsiden.

I Ingenio feires «La Candelaria» voldsomt denne dagen med festmesse, mat og «Romeria», som er et stort opptog med folk i folkedrakter, husdyr, redskaper – med alt fra vevstoler til ploger og harver.

Hvis jeg har forstått dem rett, oppfatter de Candelaria som kandelaber/ lysestake. De feirer Maria kandelaberen/lysestaken, som bar Verdens lys – Jesus, inn i verden. Hun presenterer ham i Tempelet når hennes renselse etter fødselen er over, og den gamle Simon sier: » Herre, nå kan du la meg fare herfra i fred, for nå har jeg sett Ham.» Denne «Simons lovsang» pleier å avslutte Completorium, dagens siste tidebønn. Kyndel betyr jo talglys. Det er altså en feiring av Verdens lys, Kristus, og Maria var lysestaken som bar Verdens lys inn i verden. I Polen, og sikkert andre steder, avsluttes ikke Julen før på Kyndelsmesse, og det med julemat, og det er jo logikk i det.

Moders første kirkegang etter fødselen var høytidelig her i gamle dager, sikkert en slags «ihukommelse» av Jesu fremstillelse i Tempelet. Gammelklokker Kristen Bruseth pleide å stå i kordøren i Stangvik kirke og hilse Moderen som kom, med å synge den største av alle folketoner fra Nordmøre: Min sjel lov Herren. (Marias lovsang, Magnificat, ved Bebudelsen.)

Glærum, Kyndelsmess – 2.februar, 2021

Dordi Skuggevik

34Grete Oddny Aarnes, Bente Haarstad og 32 andre10 kommentarerLikerKommenterDel

Da har vi sett oss igjennom de tre episodene av TV-serien «OLAV». Den er dramatisk sett veldig flott oppbygd, med storslagne historiske scener, fint musikalsk bakteppe og et vellykket filmatisk grep på parallelløpet mellom historien og de to av idag som er «på sporet av Olav den Hellige»: Kristofer Hivju som har spilt med i Olavsspelet på Siklestad siden han var bare en unge – til han selv gestaltet Olav, og hans kone – Gry Molvær Hivju, som har vært skaperen av en serie med flotte dokumentarer fra den tekniske verden, og som her i denne serien får rollen som «Djevelens advokat».

Undertegnede var også «på sporet av Olav den Hellige» i perioden med innhenting av det historiske grunnlaget for 1000-årsjubileet i 2014 for Olav den Helliges dåp i Rouen. Det var derfor litt trist å se at folkene bak serien ikke helt hadde fått tak i nøkkelpunktene i historien, men det kunne være en idé å klippe inn punkter i serien, fordi det de har gjort ellers, er så bra.

De var tydeligvis ikke klar over dette store dåpsjubileet som gikk over flere dager i Rouen i 2014, med «Vorspiel» i Stavanger og «Nachspiel» i Paris, og som er det største fransk-norske samarbeidsprosjektet på kulturfronten noen sinne. Og hvorfor var de ikke klar over det? Jo, fordi at bare VG, Stavanger Aftenblad og Tidens Krav i Kristiansund dekket det. Adresseavisen la mye arbeid i å usynliggjøre jubileet for startpunktet der veien til Stiklestad begynte: Olavs dåp i Rouen. Og NRK «couldn’t care less». VG, med sin eminente tegner, kom to dager for sent, og VG tok feil av åpningskonserten, det nye oratoriet Olav den helliges dåp av Ole Karsten Sundlisæter, og Henning Sommerros Rex Olavus. VG la seg flate. Det skal de ha!

De har heller ikke vært klar over at i Trondheim, der skaperen av serien bor, der bor også et av verdens ledende kor for fremføring av 1000-tallets kirkesang: Schola Sanctae Sunnivae, ledet av Anne Kleivset. Og på NTNU på Dragvoll sitter en av Europas største spesialister på området: Prof. Roman Hankeln, som kom med en flott CD med sang fra Olavsmusikken for et par år siden. Skaperen av serien hadde ikke trengt å gå over bekken etter vann – for å legge inn litt av Olav den Helliges samtidige kirkesang…(Han kan jo klippe det inn etterpå.)

I første episode brukes det mye tid på Kantarborg – Canterbury, uten at skaperen av serien oppfatter at dette er Olavs første vendepunkt: Vikingene drepte alle munkene i Canterbury, men lot abbeden – Alphège, leve. D.v.s. – de skulle la ham leve for å ha moro med ham: De skulle kaste stein på ham, men på steder på kroppen hvor han tålte det uten at han døde så fort av det. Slik holdt de det gående i 8 – 9 måneder før han døde. Men, dette ville ikke Olav være med på, så han samlet sine menn og dro videre, om London, om Ringfjorden – og endte opp med å bli innleiet av hertugen av Normandie for å holde vakt ved Rouen mot vikingraidene som hvert år var en plage for Paris. Olavs flåte var stor, står det å lese i samtidige klosterårbøker.

Fra dette første vendepunktet i Kantarborg – går Olav inn i det som blir det store dreiepunktet, ikke bare for ham selv, men for hele Norden og Europa: – det ble slutt på vikingraidene, og Norge og Norden blir en del av Europa kulturelt gjennom Kristendommen. Det er i Rouen Olav har sin læretid, sitt avgjørende  dannelsesopphold. Det er der han får sin utdannelse, for Normandie var kjent i Europa for å være ledende i lovgivning og i administrasjon, og klosteret Cluny driver en fornyelse i kirken, der Olav møter et nytt menneskesyn: det kristne menneskesynet. Alt dette bygger han inn i Kristenretten når han kommer hjem – Norges første grunnlov, som er det som samler Norge. Det forstår ikke intervjuobjektet på Moster, som vi møter i serien. Dette bør folk på Moster skaffe seg innsikt i før det neste 1000-årsjubileet for Olav skal feires: Kristenretten av 1024.

Vi skal også huske på at det er ikke bare Olav som har sin læretid i Rouen, men også den store flokken norske menn og kvinner som befinner seg på den store flåten. Norge har vel aldri fått en så massiv «input» som når denne flokken etterhvert kommer hjem. Hvordan vet vi det var kvinner på flåten? – Jo, fordi Bayeux-teppet er brodert i «Ringerikestil» – og Olav var fra Ringerike. Kvinner på flåten må ha lært bort til de normanniske damer å brodere i «Ringerikestil».

TV-seriens store svakhet er mangelen på gode kontaktpunkter når de kommer til Rouen. Den kvinnelige professoren de finner, er ikke helt på «stasjonen»- for det er helt tydelig at hun har ikke vært borte i dette stoffet før. Da er det vondt – på vegne av serieskaperne, å sitte der å vite at nåværende erkebiskop sin sekretær snakker norsk! Han sang forøvrig i koret på Olavsoratoriet-2014. – Og borte i Bayeux bor prof.em. Jean Renaud og hans kone – som begge snakker norsk, og som var på Stiklestad og stilte ut det nye Gange-Rolf-teppet for noen år siden. Prof. Renaud har skrevet flere bøker fra denne tiden, som burde vært oversatt til norsk: – Det norrøne arkipelaget, Vikingene og Kelterne, Vikingene og Normandie…Dessuten holder det til en norsk gymasklasse borte i gaten på Lycée Corneille i Rouen, med norsk lektor. Kamera «svisher» innom «Julekapellet» i Rouen-katedralen der det står en modell av et vikingskip, uten at de oppdager Olavsrelikviet i nisjen i veggen. Det er en flis av skinnebenet i St.Olav katolske domkirke i Oslo, som de senere bygger opp en stor scene omkring. Det kommer dessverre ikke fram der at vitenskapelige undersøkelser viser at benet stammer fra en mann som vokste opp på innlandskost i første halvdel av 1000-tallet. Og hvorfor plasserte avtroppende erkebiskop Jean-Charles Descubes – som sin siste embetsgjerning, Olavsrelikviet i «Julekapellet»? Jo, fordi Julen var den første store kirkefesten Olav og hans følge braste inn i. Det må ha gitt dem et kultursjokk. Et startpunkt, et dreiepunkt av dimensjoner! Her bør det kunne klippes inn utfyllende stoff i TV-serien vi har sett – med gregoriansk julesang v/Schola Sanctae Sunnivae – som også deltok i Rouen på jubileet. Om innklipping av nytt stoff skulle utvide serien til 4 episoder, gjør jo ikke det noe, når kvaliteten er så høy!

Abbeden Alphège i Kantarborg fikk forøvrig sitt kapell/alter i katedralen i Bath i England omtrent samtidig med at Olav den Hellige fikk sitt «minnested» i Rouen-katedralen. Jeg oppdaget det tilfeldig ved et besøk i katedralen i Bath. Jeg skrev om det til erkebiskop em. Descubes, og han svarte: – Det er underlig at den siste presten jeg ordinerte før jeg gikk av som erkebiskop – het: Alphège…

Ellers oppsøker serieskaperne en hel del vitenskapsmenn, historikere m.fl. – og de roper stadig ut: – Hvordan kunne denne blodtørstige mannen bli en helgen? Men: De spør jo ikke noen katolsk teolog om hva en helgen er, om hvordan et menneske blir en helgen. Og det er veldig enkelt: Et menneske som Gud velger ut til å være et redskap for seg på jorden, det mennesket blir regnet som en helgen. Man taler om «Gud verk i helgenen». For det er Gud som gjør undergjerninger, ikke mennesket.

Pater Olav Müller, som døde for et par år siden, var spesialist på Olav den Hellige. Han har skrevet en liten bok for NUK (Norges unge katolikker) som er svært instruktiv, Det ville den også ha vært for serieskaperne. Den ble oversatt til fransk i forbindelse med jubileet i Rouen i 2014. Dessuten holdt Pater Olav et formidabelt Olsòk-foredrag for noen år siden – med tittelen: Olav den Hellige, en syndig helgen som passer for meg. P.Claes Tande la ut Pater Olavs foredrag og artikler på Internet, så foredraget finnes nok der. Det er de utroligste mennesker Gud har valgt ut som sine redskaper på jorden – også vikinger. Og Pater Olav sa en gang: Gud er høflig. Han taler til enhver tid det språk menneskene forstår. I vikingtiden måtte han tale som en viking.

Både Pater Olav og Kong Harald, og alle konge-, tsar-, og keiser-familier i Europa, unntatt i Holland og Frankrike, stammer fra Olav den Hellige gjennom hans datter Ulvhild, hertuginne av Sachsen. Pater Olav og Kongen i 33. og 34. ledd. Pater Olavs slektslinje går gjennom nordtysk aldelsslekt, og så gjennom jordeiere og embetsmenn i Jylland – til en mann som dro opp gjennom Sverige, skiftet navn, og ble lensmann i Verdal. Universitetsbiblioteket på Kalvskinnet har en bok om det.

Ulvhild, som var datter av Olav i ekteskapet med dronning Astrid, burde være synlig i denne serien. Forøvrig var det jo en skikkelig «rosin i pølsen» at den russiske historikeren forteller at Olav skal ha klart å bli far til en sønn med storhertuginnen Ingjerd i Kiev, selv om hun på det tidspunkt var gift med storhertug Jaroslav. Ingjerd, som var den Olav egentlig ville ha, var datter av svenskekongen i ekteskap, ikke frilledatter, som Olavs dronning Astrid var.

Foran altertavlen med Olav den Hellige i Olavskapellet i Roma, i San Carlo al Corso, står det alltid noen nordmenn og gliser av Olavs «festbunad». Da sier jeg: – Han var sønn av en småkonge, stesønn av Norges rikeste mann, svigersønn av svenskekongen, svoger av storhertugen i Russland, svigerfar til hertugen av Sachsen, omgangsvenn av Englands konge og hertugen av Normandie – og han var hele livet en topptrent kriger, – tror dere han som vanket ved Europas hoff,  gikk til «fotografen» som en skoggangsmann? Det blir litt stille da. Jeg fortsetter: – Dessuten ble det bygget kirker viet til ham i mange land: Det første kapellet i 1033 i Miklagard/Bysantz, hvor sverdet hans – «Bæsing» hvilte på alteret, for det tok hans 15-årige halvbror Harald Sigurdson Hardråde med fra Stiklestad – og han ble oberst i hirden til keiseren av Konstantinopel/Bysantz. I England ble det bygget 30 Olavskirker, den første i York – i 1050. Den er fremdeles i bruk som menighetskirke. Min 6.-klasse fra Surnadal sang Olavssekvensen Lux illuxit laetabunda ved søndagsmessen der da vi var der i 1990. I Sverige skal det ha vært 400 Olavskirker. Norge har jeg aldri hørt tallet for. 

Sommeren 2020 leste jeg to innlegg i Adresseavisen, hvor Tore Hund ble feilaktig utnevnt til Olav den Helliges banemann. TV-serien får også seerne til å kortslutte på dette, men Olav ble endelig avlivet av et øksehugg i halsen. På tegningen i Snorre ser vi det, men vi ser ikke hodet til øksehuggeren. Trolig var det Kalv Arneson fra Egge ved Steinkjer som hugget øksen i Olavs hals, slik Snorre lar ordene falle, og slik han lar Kalv oppføre seg, når Kalv følger Magnus Olavson den Gode til Stiklestad og forteller ham om farens død i slaget. Magnus var oppkalt etter Carolus Magnus/Karl den Store, som var Olavs inspirasjon for hans grunnleggelse av Det kristne kongedømme i Norge, men som Det norske storting avskaffet rett før 1000-årsjubileet i 2014 for Olavs dåp.

Serieskaperne trekker også inn historikeren Tore Skeie. Han representerer det materialistiske historiesynet. Han har nok satt seg som mål å bli Olav den Helliges endelige banemann. Jeg har hatt en skriftlig verbal holmgang med Tore Skeie i Adresseavisen, og også muntlig på Bjørnsonfestivalen. Men, all motstand i historiesyn preller av på Tore Skeie – på hans vei mot målet: Det endelige drapet på Olav, helgenen. For materialistene i historieseksjonen eksisterer ikke åndslivet. De må ha et usedvanlig kjedelig liv.

Glærum, henimot Kyndelsmess’ – 2021.

Dordi Skuggevik

Som mange nå vet, skriver jeg på en bok med tittelen: «Nasjonal Samling, Farfar, Far – og oss andre». Da jeg hadde skrevet kapitlet om Fars søster Magnhild, så jeg at hennes historie fra etterkrigsoppgjøret er en enkel og klar historie som kortfattet innbefatter det store oppgjøret etter okkupasjonen under 2.verdenskrig her i Norge. Jeg velger å sette dette avsnittet inn i bloggen idag, 25.januar 2021, men jeg kommer ikke til å delta i noen diskusjon av innholdet. Det får vente til boken blir publisert. Jeg ble født 4.mai 1945. Jeg har 7 heldagseksamener fra Universitetet i historie. Jeg satt en uke i 2011 på Riksarkivet og tok notater fra mappene til Farfar, Far og Mor og to av Fars søstre. Flere andre saker har opptatt meg siden 2011, men nå holder jeg på å skrive sammen notater, intervjuer, egne erindringer m.m. Jeg er ingen ungsau lenger, så dette må jeg nå bli ferdig med. Jeg gjør det for Fars og Mors etterkommere. Og – for oss andre, slik at historien kan få et nødvendig korrektiv.

Tante Magnhild klarte onkelen Axel i Fredrikstad å få ut av barndomshjemmet på Gyl. Han var det nok som kostet på henne lærerskolen i Oslo. Hun ble lærer i Bjørnevatn ved Kirkenes i 19 år. Hun forstod at hvis/når russerne kom, gjaldt det å komme seg unna, så da Stalingrad var falt i mars 1943, kom hun til Surnadal og ble lærer på Øye skole, som da stod parallelt med Øye kirke, nedenfor veien. Hun losjerte på Øverlandet.

Jeg husker Tante Magnhild som eksotisk, fra der oppe i polarnatten. Storesøster Betzy fikk finnkoft’ av Tante Magnhild, en kjole til midt på leggen i mørkeblått klede med pyntebånd i Karasjok-stil og et fantastisk vevet belte – og stjerne-finnhuve. Vi sa «finn» den gangen. Gammeltante Dråka-Dordi uti kammerset fikk av og til et hefte i posten: «Finnemisjonen» stod det på det, og det var som regel bilde av en «finn» med stjernehuve som kjørte pulk med rein foran – under nordlyset. Hun drev Finnemisjonsforening. Betzy gjorde alltid furore på karneval i Folkets Hus og andre steder i finn-utstyret sitt. Jeg var svært avundsjuk.

En kveld kom Tante Magnhild opp på stueloftet til meg og gav meg en dundyne med fantastiske mønster på. Mønstrene trøstet meg mye alle dagene jeg tilbragte i sengen med feber opp gjennom barndommen – med ørebetennelser, halsbetennelser etc. Ellers var tante Magnhild forferdelig sint av og til, så jeg var ikke så lite redd henne. Gikk litt «på tå hev» når hun var i huset. Det var jo en forferdelig tid for henne, kan jeg se i mappa hennes på Riksarkivet over 60 år senere.

Tante Magnhild fikk oppsigelse på dagen pr. telefon av den nye skolestyreformannen i Surnadal i mai 1945, og fikk trøbbel med hjertet. Hun ble værende i huset hos sine to søstre på Gyl, barndommenshjemmet  som ble basen for de ugifte barna til O.K.S.  hele livet – til de døde i fred og ro  hjemme, uten å bli husjet avgårde til noe sykehus.

Hun prøvde seg senere, sent i 1950-årene, på en skolejobb i Heim i Sør-Trøndelag, der hun hadde vært lærer en gang tidlig i livet – i nabokommunen, tror jeg, da Ola Hagen og hans Mali fra Gyl hadde vært sorenskriverfolk på Hitra. Far til Ola og mor til Mali hadde vært lærere ved Amtskolen som O.K.Skuggevik drev i mange år.

Ny runde i Heim gikk ikke så bra. Om våren fant vi henne i sykesengen på Orkdal sykehus, med dårlig hjerte. Jeg hadde med en stor og visnet hvitveisbukett jeg plukket til henne under en stopp med bilen i Meldal på vei oppover. Hun var også veldig vissen – bare skinn og bein med tynn, pergamentaktig hud som gjorde at vi kunne se masse blodårer under huden, både røde og blå – især de i tinningen gjorde et sterkt inntrykk på meg. Et plaget menneske, fornemmet jeg.

Når jeg hadde vært på besøk på Gyl hos tantene – nå tre, og jeg skulle gå ned og ta bussen hjem, pleide hun å stå diskret bak ytterdøren. Hun tok hånden ned i lommen på golfjakken sin – og stakk så til meg en 100-kroneseddel. Det var mye penger den gangen i 50-årene. Stum og overmannet tok jeg imot den store seddelen og stakk den i lommen. Jeg sanset at ingen skulle se at jeg fikk den.

Hun sa en gang til sine søstre: «Dere må huske på at Dordi er like mye i slekt med oss som Betzy, selv om hun ikke heter Betzy!» Hun var til stede i Oppigard Glærum da jeg ble født, og da avisen skrev om «Kjempebarnet Aasbø», tok hun resolutt meg opp på vekten, veiet og målte meg – og sa: «Det var det jeg visste – ba’net vårt er større!» (Jeg veide vel 5 kg, og gikk ikke før jeg var 14 måneder.) Med «ba’net vårt» markerte hun en tilhørighet til meg, som jeg alltid merket på forskjellige vis. Far understreket ofte at jeg lignet henne både i sinn og skinn. Når jeg leser mappen hennes på Riksarkivet, blir jeg stolt av det.

Jeg tar mappen hennes på Riksarkivet, legger den foran meg – og lurer på hva jeg kommer til å få innsikt i i hennes ensomme liv. Jeg har aldri hørt om noen forlovelse. Jeg har hørt om venner i Bjørnevatn og Påske-turer med hest og slede innover mot et sted med rart navn: Boris Gleb. Hun fortalte at de en gang kom til en gård i Finland, der dørene var åpne men ingen var inne. De så at det røk fra en badstu nede ved vannet nedenfor gården, og så kom mannen og kona ut av badstua, spilder nakne, og rullet seg i snøen. Deretter kom de rolig gående opp mot dem – fremdeles spilder nakne, og hilste på dem, helt uanfektet av sin egen nakenhet. Mannen slengte på seg en busseronk (dongerijakke) – og satte inn hesten, fremdeles i Adams drakt – bortsett fra jakken. Slikt gjorde jo inntrykk på meg som var i små-skolealderen og hadde lært at ingen måtte se rompa mi.

Tante Magnhild døde 27. juli 1967, den sommeren jeg kom hjem fra lærerskolen i Bergen. Hun var det første døde mennesket jeg så. Hun lå stelt i kisten i soverommet helt øst i 1.etasjen i huset på Gyl. Tante Astrid hadde hjulpet også henne med både å leve og å dø, og Tante Astrid løftet ansiktsduken av den døde så jeg kunne se henne. Hun var slik som da hun levde, men nå var halve underleppa hennes blitt blå. Hvor mye giktfeberen i ungdommen hadde skadet henne, eller hvor mye fallet fra hennes intellektuelle høyder og ned i «Landssvikoppgjøret» hadde skadet henne, det er ikke godt å si. Det var første gang at jeg opplevde noen som avsjelet.

Da jeg døpte min sønn Magne Arnfinn etter hans fars avdøde bror, tok min far Axel til seg navnet Magne og sa: – Han er oppkalt etter Magnhild.

*

Når Tante Magnhild blir oppsagt pr. telefon av den nye skolestyreformannen i Surnadal i 1945, så er jo det en utenomrettslig straff, som vi ser mye av i dagene etter at okkupasjonen er avsluttet. Folk tok til seg autoritet til å straffe folk uten lov og dom, ofte for å kamuflere eget liv under okkupasjonen: – redde si ei’a rauv’ – som det heter på folkelig språk. Disse selvtektene overfor andre i 1945 er lite belyst, men det ble plutselig mange krigshelter. Hun ble uten arbeid, uten inntekt, uten egen bolig – og flytter til «barndomsbasen» på Gyl.

I stikkords form fra notatene mine fra Riksarkivet – kan vi her se at hun forfølges av «Landssvikapparatet» i 10 år fremover før alt roer seg. Hun er helt ødelagt på helsen da, og er blitt en skygge av seg selv.

*

NORDMØRE HERREDSRETT

21.november 1947

Rett holdt på Sorenskriverkontoret

Sorenskriver:

H(M?)onsrud

Domsmenn:

1: Tekstilarbeider Johan Hegerberg

2: Gårdbruker Olav Lamvik

Protokollfører: Astrid Røkkum

Sak 26/47

*

Den offentlige påtalemyndighet

mot

Magnhild Skuggevik  f. 17.2.1893

Tiltalt for forbrytelse mot Landssvikanordningen

§ 3 jfr. § 2 nr. 1 og 2

Rådslagning og stemmegivning – for lukkede dører.

*

Uten inntekter, forhenværende lærerinne

Lærer fra 1918 – fra 1943 i Surnadal

Formue 12.000

Erklærer seg ikke straffskyldig –

etter Landssvikanordningen – nå Landssvikloven

*

Fra tiltalebeslutningen, er følgende notert på Riksarkivet:

• Far, hennes bor Axel, melder henne inn i Nasjonal Samling – i forståelse med henne, høsten 1940. Der står hun som medlem til 8.mai 1945. Det er også notert at hun var medlem av Nasjonal Samling Kvinner og Nasjonal Samlings Hjelpeorganisasjon. (Hun gjorde aldri noe halvveies…)

• 9.juli 1941: Betaler 100 kr. til Nasjonal samling, Fylkesorganisasjonen. «Hun var en ivrig nazist,» har retten tilføyet her.

• 1942 – hadde hun fått 1 mnd. permisjon for å delta på Nasjonal Samlings riksting i Oslo, og et kurs i Nasjonal Samlings regi på Jessheim.

• Hun var lagleder i Lærersambandet i Sør-Varanger. I 1942 skrev hun 2 brev til kretslederen i Øst-Finnmark: – Lærerne ble altfor mildt behandlet, skrev hun. Hun rapporterte lærer Dølvik, lærerinne Agnes Kloumann og sogneprest Galschødt som ledere for lærernes aksjon i Sør-Varanger. Hun skriver at skolebestyrer Stangnes er en «erkejøssing». – Kommenteres (av retten) at dette kunne fått farlige følger for dem på dette tidspunkt. Påstand om straff + erstatning etter Landssvikanordningen § 25. Bemerkes: Hun har ikke vært medlem av Nasjonal Samling Kvinner.

• Bemerkes: «Hun er uten inntekter og vil ikke kunne fortsette i sitt yrke.» – «i sitt skolearbeide så vidt skjønnes, har hun opptrådt uklanderlig.» –  «god utdannelse – har vokset opp i et hjem hvor det har vært drøftet politiske og sosiale spørsmål. Far forgrunnsfigur i distriktet.»

• «Hun trodde krigen mellom Norge og Tyskland opphørte i juni måned 1940 ved kapitulasjonen av de daværende norske styrker, men retten mener* at tiltalte har forstått at det har vært krig mellom Norge og Tyskland også senere under hele okkupasjonen.» (* Retten induserer her en mening i henne – tillegger henne en mening, som hun ikke har. Skummelt opplegg. «Fy!» har jeg skrevet i notatene. Ja: FY! Noe annet er det ikke å si om det idag heller! Det er ganske hårreisende, faktisk, at en domstol tillegger en tiltalt meninger, oppfatninger, holdninger, kunnskaper – for så å dømme vedkommende på grunnlag av det.)

• Retten induserer enda en mening i henne: «Hun har videre forstått at NS støttet tyskerne for at Tyskland skulle vinne krigen.» (Dette er igjen rettens påstand som de tillegger henne. )

• Ny indusering: «Hun har dermed forsettlig ydet bistand til fienden og forbrutt seg mot strl. § 86. Hun vil da også kunne dømmes etter de mildere bestemmelser i Landssvikloven § 3.»

• «Har hatt en idealistisk innstilling… uklanderlig i skolearbeidet.»

Domsslutning:

Forbrytelse mot lov av 21.februar – 1947 § 3 jfr. § 2 nr. 1 og 2 sammenholdt med strl’s § 63

Bot: 1000 kr.

Fradømt rettigheter § 10, nr. 1 og 4 – 10 år

Saksomkostninger: 50 kr.

Frifinnes for B: NSK (NS Kvinner)

Dommen opplest 21/11- 47 uten at domfelte, aktor eller forsvarer var tilstede.

Paul Johnsrud

Johan Hegerberg      Olav Lamvik

Dommen mottatt 14/2- 1948

Merknad v/forfatter:

Vi ser her at hun dømmes 21/11- 47 etter en svært fersk lov av 21/2 – samme år: 1947.

Altså: Hun dømmes i strid med Grunnlovens § 97: Lover skal ikke gis tilbakevirkende kraft.

Hun var en meget oppegående dame intellektuelt, så hun var nok helt klar over at hun var blitt tillagt holdninger, kunnskaper og meninger av retten som hun ikke hadde, og var i tillegg blitt dømt på et lovgrunnlag som var ugyldig i forhold til Grunnloven, og at dommen mot henne dermed var ugyldig. Dette ledet til hennes innbitte motstand mot å betale ilagt bot.

Rettens oversikt over henne aktiva:

Sør-Varanger Sparebank Tingvoll Sparebank Utestående morsarv   Totalt:

245,74 4.947,41 1.000   6.193,15

31/8 – 45: Ved beslag og sperring av aktiva, oppgis hennes formue til 14.714,32

Polise i Gjensidige: 10.000

19/11 – 45: Beslag: Innboliste, bankinnskudd etc. Til gode hos sin far: 7.721,17

Beslagsdokumenter i 3 kopier i mappen på Riksarkivet: 5.505 kr.

21/2 – 46: Hennes formuesforhold offentliggjøres i Norsk Lysingsblad nr.44:

Sperring av løsøre, bankinnskudd, polise, innbo.

27/11 – 46: Erstatningsdirektoratet (?): «De har tillatelse til å utta av deres sperrede konto – 750 kr.»

21/11 – 47: Utpantingstrussel (påkrav) fra Erstatningsdirektoratet i Trondheim.

31/1 – 48: Melding til Erstatningsdirektoratet om dommen: Bot – 1.000, saksomkostninger – 50, Rettighetstap i 10 år,

(Her blir det, som før nevnt, radio igjen i huset på Gyl: 19/7 – 48 blir det avgjort på Molde at radioen tilhører Tante Astrid, og radioen blir tilbakeført til eier.)

24/3 – 49: Rekommandert påkrav fra Erstatningsdirektoratet:

15/12 – 50: Gyl Trygdekasse (?)

19/12 – 50: Saldo: 3.219,17

(På disse to punktene har jeg (DS) ikke klart notert hva denne saldoen er.)

«Erstatningsdirektoratet» de forholder seg til her, har myndighet over Sør-Trøndelag og Møre og Romsdal, med sete i Trondheim. Derfra mottar hun skriftlige «jule- og nyttårshilsener» julen 1950 og nyttår 1951, som hun svarer på her:

21/1 – 51: Brev fra Magnhild Skuggevik

Til Erstatningsdirektoratet v/ Herr høyesterettssakfører Stokbak.   Jeg har mottatt Deres skriv av 15.des. 1950 og 10.jan. 1951. Jeg erkjenner ikke noe ansvar overfor Erstatningsdirektoratet, da jeg ikke har begått noen straffbar handling. Jeg er klar over at direktoratet har makt til å ta det beløpet de nevner, men jeg erkjenner ikke at det har noen rett. Så De får i tilfelle bruke makt.   Gyl, 21.jan. 1951 Magnhild Skuggevik

Merknad v/DS:

Hun har jo helt rett, fordi: Hun ble dømt på et lovgrunnlag som var i strid med Grunnloven, og som dermed var ugyldig – og slik var dommen mot henne ugyldig.

Det finnes masse korrespondanse i Tante Magnhilds mappe på Riksarkivet, fordi hun blånekter på å betale.

25/4 – 51: Erstatningsdirektoratet: «Etter dom 21/11 – 47 plikter De å betale 976,90 kr.»

8/6 – 51: Namsmannen i Tingvoll: «Bankboken bes tatt ut av saksøktes besiddelse.»

(Hun skylder 976,90)

Utleggsbok – lensmannen i Tingvoll

5/10 – 51: Utleggsforretning på Bakken, Tingvoll

Saksøker: Erstatningsdirektoratet,

Etter Normøre Herredsretts dom 21/11 – 47

Bot – rest: 926 kr.

Saksomkostninger: 50

+ 6 – 1,50 – 1 (?)

Saksøkte ble oppfordret til å betale.

«Hun ville ikke betale.»

«Hennes unntaksrett etter loven ble ikke gått for nær.» (?)

Utlegg ble tatt i hennes innskudd i Tingvoll Sparebank.

«Saksøkte nektet på min forespørsel å utlevere bankboka.»

«Namsmannen forbød enhver forføyning over utlegget som strir mot saksøkerens rett.» (?)

O. Fløystad     Kristian Vassli

6/3 – 52: Erstatningsdirektoratet ber lensmannen ta fra henne bankboka.

De ville sikkert aldri ha funnet bankboken hennes på Bakkå på Gyl – hennes barndomshjem, for der er det,  og var det, mange hus og rom! Hun bodde der nå som et sykelig tyende, i og med at hun i praksis var ilagt en  utenomrettslig straff i form av et «Berufsverbot»  – et yrkesforbud, og dermed var nektet både arbeid og enhver inntekt + at de aksjonerte for å ta fra henne det hun hadde spart opp.

8/2 – 54: Brev til Politimesteren i Nordmøre

Fra Magnhilds søstersønn, Eivind Kamsvåg, jurist, daværende skatteinspektør i Molde. Senere skattesjef i Finnmark (Vadsø) – deretter i Øst-Agder (Arendal).

Livspolisen var enda sperret. Hun skylder 900 kr. Sikkerheten de har sperret er på 18.000.

Eivind Kamsvåg skriver:

«Dette synes meg ytterst urimelig.»

Han opplyser om hennes alvorlige hjertefeil – og at hun trenger polisen frigitt.

Olav Omang har notert med blyant på brevet:

«Bør avslås.»

O.O.

Eivind Kamsvåg:

«Dessverre er det ikke mulig for meg å bevege frk. Skuggevik til å betale den resterende del av erstatningen.»

O.O. sender saken til Politimesteren som oppkrever.

15/12 – 54 Namsmannskontoret v/Høsteng

25/1 – 55 v/Olav Omang

*

Det er ukjent for meg hvordan saken endte – etter at de som var ansatt i Landssvikoppgjørsapparatet, forfulgte dette mennesket langt inn mot døden med en rettsprosess som bygget på ugyldig lovgrunnlag.

Jeg synes å huske at hennes arvinger var hennes to søstre Kirsten og Astrid på hjemgården på Gyl, de som tok seg av henne i denne siste tiden hun levde.

Det er ukjent for meg hvordan det gikk med hennes pensjon oppi det hele. Jeg har ikke kjennskap til hennes testamente – om det var noe å arve til slutt, etter 10 års plaging og forfølgelse av et utslitt og sykt menneske.

*

Saken mot Tante Magnhild er enkel, men illustrerer  klart det grunnlovsstridige prinsipp i det å dømme etter en ny lov om noe som har foregått i fortiden.

Selv den enfoldigste amatør ser det rettsstridige i en slik praksis – slik hun selv påpeker det i sitt brev som er gjengitt her, og slik Grunnloven slår det fast i § 97. Derfor er hennes historie en klar eksempelhistorie på den kriminelle praksis Gerhardsen & co foretok etter okkupasjonen.

Men, slik kunne Gerhardsen redusere antall stemmeberettigede i sin opposisjon med 50.000, og dermed lett få flertall ved valg. Dessuten fikk Gerhardsen påfyll i statskassen fra all bøteleggingen, alle erstatningskravene og alle beslagleggelsene.

Når så tyskarbeidet hadde satt folk i stand til å betale sin gjeld fra de harde 30-åra, og i tillegg tjent så mye at de hadde penger i banken, så hadde Gerhardsen det beste utgangspunkt i fortsettelsen. Det tok han selv æren for – så sent som fra en talerstol i 1970.  Bent ut sagt: Frekt! Men når løgnen gjentas ofte nok, blir den sannhet. Jeg har aldri likt øynene på den fyren.

Glærum, 25.januar – 2021.

Dordi Skuggevik

Igår brukte jeg dagen på det som foregår i USA. Zappet hele tiden mellom BBC, NRK og TV2 Nyhetskanalen, for å få med mest mulig direktesendt reportasje.

TV2 Nyhetskanalen er den kanalen hvor en får best utbytte på direkteformidlet stoff uten at en kommentator snakker oppå det som skjer, eller omskaper det som skjer i sitt billede.

Idag i NRK radionyhetene kl.8, var Anders Magnus fra NRK i farta igjen med å grave inn i hodene våre – slik som han ser det, d.v.s. slik som HAN vil at vi skal se på eks-president Trump.

Når jeg ser nedover «trådene» på Facebook, er det deprimerende å se hvor lett folk lar seg forme av disse «nyhets»-formidlerne, hvor lett folk lar seg manipulere til å svelge versjonen fra «nyhets»-formidleren rå og utygget av egen dømmekraft og eget vett. Jeg håper det kommer bøker og doktorgrader i etterkant av dette, som tar for seg nyhetsformidlingens folkeforførelse, og hvor lett folk lar seg forføre. Kjernen i det er – gjentar du en løgn ofte nok, så blir det en sannhet.

NRK-journalist Anders Magnus har tydeligvis vært for lat til å se igjennom det 3-4 timer lange opptaket av talene utenfor Det hvite hus – før «The Save America March» – for det var flere taler – ikke bare presidentens tale til slutt. Hadde Anders Magnus sett igjennom dette opptaket, ville han ikke kunnet stå og gjenta og gjenta – at president Trump «oppfordret til angrep på demokratiet» – «oppfordret til rasisme» etc. – Eller: Kanskje hadde Anders Magnus sett opptaket – og på tross av det, formidlet en fordreid versjon?

For den som er i stand til å tenke selv, er det opplagt at den som tapte på at hooligans trengte seg inn i Senatet og gjorde hærverk , og slik ødela en fredelig manifestasjon, det var President Trump. Han er en for klok og erfaren mann til å ville en slik tildragelse, for han ville ha forstått hvor sterkt det ville skade ham og republikanerne, derfor er det feil av Anders Magnus å stå i radioen idag og si at President Trump «oppfordret til angrep på demokratiet».

Da setter jeg strek for USA. Jeg har annet å gjøre de kommende dagene. Nå blir det «same procedure as allways» med den gamle mannen Biden og mannskapet hans. Når det gjelder medias manipulering av publikum, så er det en annen sak. Det har i denne tiden vært en sterkt og foruroligende vekker, fordi medias manipulering av publikum går for seg på en så sinnrik måte, at det er vanskelig å oppdage, dessverre.

Forøvrig kan jeg opplyse mannskapet i NRK om at det er forskjell på «gudstjeneste» – «bønnestund» og «messe», og at de burde ikke legge kommentatorstemmen sin oppå bønnen til baptistpresten som stod opp og bad sin bønn for det hele. Malplassert, hensynsløst og direkte toskete! Jeg håper NRK snart slutter å være statskanal finansiert av våre skattepenger, og at TV2 f.eks. – eller noen annen, klarer å bygge opp en konkurrerende radio – ikke bare TV.

Glærum, 21.januar – 2021.

Dordi Skuggevik

(Denne teksten ble skrevet for Driva, på spørsmål fra redaktøren. Jeg trodde de 5 punktene jeg fikk fra redaktøren skulle være veiledende, men han klippet stykker fra denne teksten og limte dem inn under punktene som idag, 20.01.2021, er trykket i Driva. Her er hele teksten.)

Gamle tanter rundt kaffebordene i Norge, hisser seg opp i blindt raseri hvis President Trump blir nevnt. Hvis man prøver å komme inn for å moderere litt, kan vennskap og slektskap gå helt opp i limingen. Dette er noe, som siden en tid, virkelig har overrasket meg. Jeg har tenkt mye på det. Jeg har forholdt meg til dramaet rundt President Trump som tilskuer og kommentator, men «tantene» går «all in» og hengir seg til et utrolig hat. Årsaken er manipulasjon fra mediene,  og det er skremmende hvor fort publikum lar seg omdanne til en mobb som hengir seg til revejakten media legger opp til. Og her er NRK en mester. De har flere mediadrap på samvittigheten.

Jeg har prøvd å høre taler og se begivenheter på direktesendinger på BBC og TV2 Nyheter, for de sender mer direkte enn det NRK gjør. NRK bytter ut ord i sine sitater, de omformulerer utsagn, de serverer sine tolkninger som «nyheter». Publikum reagerer derfor ikke på direkte nyheter og utsagn, men på fortolkninger. Det gjør ofte amatører i dagliglivet, men NRK burde være mer profesjonelle. Så: har vi vært utsatt for slomsete journalistikk, eller er det bevisst omfortolkning av begivenheter og utsagn?

Da min slektning Sivert H. Glarum, toppforsker på bl.a. superledere – bosatt i New Jersey, kom til Glærum på «roothuntning» – sa han følgende: – Vi i USA finner opp dingsene, Kina lager dingsene – og vi i USA kjøper dingsene fra Kina. Derfor går det en konstant pengestrøm fra USA til Kina. Donald Trump visste dette, for han var næringslivsmann. Han så hvordan dette utarmet USA: Tap av arbeidsplasser, dårlig familieøkonomi. – Jeg har selv vært inne i 300 amerikanske hjem, og ute på landsbygda og i småbyene der, ble jeg servert mat fra nesten tomme kjøleskap og det stod «foodaid» på det meste = mathjelp. Det var ikke mye kjøtt i spaghettien, for å si det sånn.

Når næringslivsmannen Trump ankommer yrkespolitikernes høyborg – Washington D.C. – ble det som når reven ankommer hønsegården: Fjærene føyk og hønsa prøvde å hakke reven i hjel, godt hjulpet av media. Men Trump kjente media fra før, og valgte en direkte kanal for sin kommunikasjon med Folket: Twitter. Det ble ikke andre media glad for, med de følger det fikk for ham.

Jeg fant omsider talene fra foran Det hvite hus på internet – ja talene! Det var flere som holdt taler før President Trump holdt den siste talen. Det pågikk 3 – 4 timer. Så gikk marsjen «Save America March».

Fordi Senatet skulle godkjenne valget denne dagen, var det stort mediaoppbud både ute og inne i Kongressbygningen, så vi sitter igjen med foto fra fagfotografer som kommer til å gå inn i historiebøkene. Ett foto gjorde sterkt inntrykk på meg: Associated Press hadde tatt et foto fra bak rekken med politi – mot ansiktene på inntrengerne og han med bøffelhorn og vaskebjørnlue på hodet. Det som slo meg, var ansiktsuttrykkene på disse mennene: – de så «lost» ut, de så fortapt ut. De så ut som om de var vokst opp i fattigdom på spaghetti uten kjøtt i. Forklaringen er enkel: De kommer fra marginaliserte områder i USA der president Trump har utgjort en forskjell: – Aldri har så mange svarte vært i jobb som under President Trump. Middelklassen har gått mange hakk opp i levestandard. Han trekker soldatene hjem utlandet. Han trapper ned det dyre byråkratiet. Han snakker et enkelt hverdagsengelsk som de kjenner seg igjen i. Og han snakker direkte til dem – på Twitter. Som bror min, som har vært mye i USA og sammen med amerikanere, sa: «Han er så amerikansk at det er bare å henge på ham to seksløpere!» Ikke noe av dette tolereres av yrkespolitikerne. Heller ikke av media. De har passet veldig godt på bl.a. – ikke å nevne at han fikk flere stemmer nå enn ved sitt første valg. Vi har aldri fått se og høre generalen fra Texas som stod foran Det hvite hus før marsjen, sammen med sin kone – senatoren, og fortalte at i Texas hadde de vunnet frem i domstolene, og President Trump var blitt tilkjent 600.000 stemmer som var blitt «borte».

Det vil sprenge rammen for Driva’s behandling av dette temaet å gå videre på dette, men dette dramaet i USA vil få et langt etterspill i både bøker og doktorgrader – og der blir nok medias rolle lagt under lupen. Heldigvis er man allerede i gang med å diskutere problemet med at ytringsrommet i verden nå blir styrt av enkeltpersoner som står bak sine sosiale medier på internet. Den tysk-amerikanske jøden, Mark Zuckerberg, som eier og driver Facebook, har allerede vært innkalt til senatshøring. Jeg så det på direkten, så ham svette foran et berg med gamle senatorer som alle så på ham og stilte vanskelige spørsmål. Han var ikke særlig høy i hatten da. Det blir nok flere høringer i Senatet.

President Trumps videre skjebne? Jeg tror han kommer igjen til neste valg med en brakseier. De fattige og marginaliserte i «utanbygda» i USA ser ham som sin redningsmann. De er veldig sinte.

Glærum, 18.januar – 2021.

Dordi Skuggevik   

Av hensyn til fødende på Smøla og i Aure/Halsa, MÅ felles fødeavdeling for Nordmøre & Romsdal plasseres i Kristiansund! Selv den mest enfoldige må skjønne det!

Å holde fødeavdeling i gang med alternerende 14 dager i Molde, så 14 dager i Kristiansund etc. er et rent Molbo-opplegg. Det er i de grader et så upraktisk opplegg for alle parter, at det er vanskelig å fatte at noen fikk idéen, og at idéen ble gjennomført.

Inntil sykehuset på Hjelset står ferdig, MÅ fødeavdelingen legges til Kristiansund, av nevnte årsaker. Hvis felles fødeavdeling nå blir permanent i Molde, kan Møre og Romsdal fylke vinke farvel til Smøla og Aure, for de kommer til å flytte over til Trøndelag. Og: Når vi nå har fått Tresfjordbrua, må fødende i Romsdalen kunne føde i Ålesund, inntil Hjelset åpner.

Vi som bor på indre Nordmøre, har 2 timer å kjøre til Trondheim, 2 timer til Molde, 2 timer til Kristiansund. For oss er det helt klart at et fellessykehus må bygges, og at det plasseres på Hjelset. Hverken kristiansundere eller moldensere har grunn til å klage på kjøreavstanden til sykehuset på Hjelset.

Det vi imidlertid skal følge med på, er å telle sengene på de to eksisterende sykehusene og sørge for at summen av senger blir til antall senger på det nye sykehuset. Vi ble lurt på dette da det gamle regionsykehuset i Trondheim ble revet og nytt ble bygd. Det nye sykehuset hadde for få senger, slik at folk blir  sendt hjem til hjemkommunen altfor tidlig etter krevende operasjoner.

De som hittil har brukt 800 millioner bare på planlegging uten at spaden er kommet i jorden, og hvor kontinuiteten i planleggingen er blitt skiplet med flere utskiftninger av planleggingsledelsen, de bør nå skiftes ut med at staten tar over og administrerer det hele. Vi kan ikke leve med at millionene triller ut i ingenting, og at amatørene leker seg med «demokrati» og holder på med dette. Demokratiet er blitt drevet ut i Idiotiet i denne saken. Inn med Statsbygg og fagfolk innen medisin! Få opp farten!

Og så må kristiansunderne holde opp med å tappe pengesekken med dette lokale opplegget sitt med distriktsmedisinsk senter, eller hva det nå kalles. Det er jo så kort vei å kjøre inn til Hjelset – at et senter i Kristiansund bare blir en stein i skoen. Fagekspertisen må samles på Hjelset! Noe annen blir bare Tull! Tull! Tull!  – for oss som fremdeles kommer til å ha lang tilkjøring – også til det nye fellessykehuset.

Og hva foregår med gamle Oppdøl psykiatriske sykehus, vegg i vegg med nysykehuset? Vi ser på lokal-TV at bygninger er blitt revet – men hvilket tilbud får de som er tungt plaget med psykiatrisk sykdom? Vi hører ikke noe om dem…??? Er disse arme mennesker blitt bortdefinert, avglemt, usynliggjort?

Glærum, 16.januar – 2021.

Dordi Skuggevik

Folk som har lest om den strabasiøse reisen nedover til Las Palmas via Amsterdam og Madrid, spør hvordan det gikk hjem igjen. Jeg slapp i alle fall strevet i Madrid: – det var rett opp til Amsterdam, overnatting på samme hotell, og derfra opp til Værnes – med litt gjenvordigheter her og der. Turen som tar 6 timer med det vanlige direkteflyet, tok – som nedover: 24 timer fra flyplass til flyplass.

Både reisen nedover til Las Palmas 14/15 november, og reisen hjem igjen 16/17 desember måtte forberedes nøye – med innhenting av kunnskap om den aktuelle situasjon, og de stadig endrede bestemmelsene på tallrike ad hoc-møter, spesielt i alle instanser her i Norge.

Jeg fulgte med på EU’s orienteringer, og især kartet med fargekodene. Der var  Fastlands-Spania og Balearene røde hele tiden, mens Canariøyene var gule hele tiden, også den dagen jeg forlot Las Palmas, men Norge ville ikke akseptere at Canariøyene er en egen provins. Norge slo det hele sammen og kalte alt for SPANIA!!!  De mente dermed at alt var rødt – også Canariøyene.

FHI skrev på sin hjemmeside: «Gul farge = økt risiko, karantene ikke påkrevet ved innreise til Norge.»Opplysningen var datert for uke 49/50. Altså: Hadde Norge akseptert realitetene med at Canariøyene var gule – så skulle ikke jeg hatt noen karantene ved hjemkomst!

Da jeg stod opp om morgenen på Schiphol, sjekket jeg kartet igjen. Da var Canariøyene blitt røde. Straks etter hjemkomst ringte jeg en langtidsboene i Arguineguin, som arbeider på Sjømannskirken. – Nei, sa han, Gran Canaria er fremdeles gul, men Tenerife er blitt rød. Tenerife har hele tiden hatt problemer med å kontrollere smitten. Konklusjon: Ingen karantene.

Det var bare vårt fly som ble ekspedert ut fra Las Palmas til utlandet denne ettermiddagen, halvt fly – til Amsterdam. Men køen stod bom stille. Jeg pleier å sette meg på en benk og vente til slutt, for kroppen min orker ikke å stå rett opp og ned lenger et noen minutter. Til slutt gikk jeg frem til skranken og spurte med høy stemme om vi kunne få noe informasjon. Ingen ting skjedde. Jeg gjorde det en gang til, og begynte å bli «bikkja i bakken», mens resten av køen stod som en rad dødsdømte uten å fortrekke en mine.

Det viste seg at Holland uventet hadde krevd at vi alle skulle fylle ut et skjema om vår helsetilstand ved ombordstigningen, og i stedet for at de delte ut skjemaene nedover køen, slik at vi kunne bruke ventetiden på utfyllingen, la de to damene i disken frem skjemaene når folk kom frem til disken deres. Ouff!

Det ble ingen cappucino før ombordstigning. Jeg fikk ikke kjøpt mine vanlige to  store, hvite, deilige fløteoster av ku- og geitemelk i den canariske matbutikken før ombordstigning – alt var nedstengt inne i avgangshallen. Jeg kom ombord i flyet 7 minutter før take-off.

Innover de store hallene på Schiphol i 22.30-tiden var det tomt, tomt og tomt. Rent ut sagt uhyggelig.  Jeg var usikker på hvor jeg skulle finne igjen hotellet fra nedreisen. En eldre herre med vasketralle kom imot meg, og pekte i rett retning – og i den indre passkontrollen var jeg alene – og fikk gå rett igjennom diplomatslusen.

Neste morgen var det vanlig «hustle & bustle» på Schiphol, men i 12-tiden begynte det å bli veldig merkelig: – butikkene begynte å pakke sammen, først blomsterbutikken, så ostebutikken jeg var inni. Der var det 2 for 1 og 1 attpå, men på kassalappen så jeg at jeg hadde betalt for alle ting… Alle så helt kræsja ut. Jeg spurte hva som skjedde, og alle fortalte at de nå pakket ned alt og fikk ikke åpne igjen før medio januar. Da forstod jeg at kompisen i Kristiansund, som dagen før hadde vært inne på hjemmesiden til Schiphol, hadde rapportert om nedstengning av flyplassen. Jeg skyndte meg inn på siste åpne restauranten og fikk meg en skikkelig middag – selv om jeg hadde ørten matpakker i bagen.

Nå begynte jeg å uroe meg for at det kanskje ikke gikk noe fly til Trondheim denne ettermiddagen, men det gjorde det – og det gikk fort & skart: Flyet kortet inn den 2-timers turen til Værnes med 25 minutter ved å legge seg i en jetstrøm – og foretok en landing på Værnes som det stod respekt av etter at landvinden hadde kastet flyet hit og dit innover Trondheimsfjorden. Jeg brukte opp hele helgenrekken i Litaniet og repetitivt Ora pro nobis – og sa bare Oh God! Oh God! innover siste del av Strindfjorden. Men, ned kom vi – med toppen opp og hjula ned! By The Grace f God!

Jeg hadde før hjemreisen bestilt taxi fra Surnadal som skulle hente meg på Værnes. Min julegave til meg selv, for å unngå smittepølen Trondheim, og for å  unngå 3 timers venting på Mørebussen på stasjonen i Trondheim. Dessuten stopper det ikke lenger flybuss på stasjonen i Trondheim (!!!) – så det ville bli en oddysée å ta seg frem fra et flybuss-stoppested oppe i byen – og buksere bagasjen fra der-oppe-i-byen-et-sted og ned til stasjonen = taxi Værnes – Surnadal måtte bli løsningen. Taxi-sjåføren hadde klarert turen med Surnadal kommune, og vi brukte begge maske. På trappen hadde en snill person i familien satt melk, juice og egg til frokosten neste dag.

Jeg hadde også før hjemreisen bestilt Covid-test neste morgen kl.10.30. Jeg møtte opp der, og leverte et brev til «Corona-legen» i Surnadal, vedrørende mine opplysninger om karantene – ikke karantene, i forhold til mine opplysninger fra EU og FHI. Negativ test – opplyste helsenorge.no neste dag (lørdag).

Det neste som skjedde, da jeg hadde tatt testen, var at telefonen ringte da jeg svingte inn foran REMA 1000 for å kjøpe mat. (Jeg brukte maske hele tiden.) Jeg kunne ikke ta telefonen straks i bilen, men ringte opp igjen da jeg hadde parkert. Det var en opphisset damestemme som sa at de kunne ikke ta imot brevet på legesenteret, for konvolutten kunne være kontaminert av Covid-19 fra meg, og de kunne ikke desinfisere den. Jeg spurte om hun kunne sende Corona-legens e-mail-adresse til min mobil, så skulle jeg sende brevet med mail når jeg kom hjem. – De hadde ikke hans mail-adresse, sa hun. Jeg bad henne sende legens mobilnr. Det kom jo da.

Da hun oppfattet at jeg var på tur inn i matbutikken, ble hun veldig opphisset, og sa at det kunne jeg ikke. – Jo, sa jeg, – jeg oppfører meg inntil videre som om jeg har karantene, til dette med karantenen blir avklart, og på FHI’s hjemmeside står det følgende om karantene, sa jeg: – Når man er i karantene, kan man foreta nødvendige ærend i matbutikk og apotek, men må passe på avstand til andre. Man kan også gå tur, men ikke komme i nærheten av andre mennesker. – SLIK ER DET IKKE I HER I SURNADAL! nærmest ropte hun.

Det var da det begynte å gå opp for meg – at EU har ett regelverk, FHI på nasjonalt plan, har ett regelverk – og så steller hver enkelt kommune til et lokalt regelverk – ganske ad hoc, har jeg inntrykk av. – Jeg tar dette om karantene med kommuneoverlegen, sa jeg. Så tok jeg på meg maske og gikk inn på REMA 1000. Når jeg kom med maske på rundt en reol, ble folk veldig forskrekket og skremt. Jeg ble skremt over at noen i det heletatt får gå inn på en matbutikk uten maske – i disse tider! For jeg hadde gått med maske i 4 ½ uke i alle offentlige rom – inne som ute i Las Palmas.

Da jeg kom hjem, kom det ny telefon fra legesenteret, nå med en mildere tone. De kunne levere brevet mitt til kommuneoverlegen, og jeg fikk hans mobilnummer.

Det var da jeg fikk bekreftet at Norge overhodet ikke forholder seg til realitetene i andre land, fordi NORGE VET BÆST! – også om land langt borte fra våre grenser, og det hjalp ikke at EU påpekte realitetene. Det hjalp ikke at folk på stedet kunne fortelle Norge at Gran Canaria er GUUUUL!!! Hvis Norge hadde tatt inn over seg at Gran Canaria er gul, skulle jeg ikke hatt karantene, men når Norge nektet på at Gran Canaria er gul, så måtte det bli karantene.

Jeg minner her på om at jeg hele tiden under avklaringsfasen forholdt meg som om jeg hadde karantene – og oppførte meg i tråd med FHI’s anvisninger om karantene.

Kommuneoverlegen foreholdt meg at jeg skulle ha 10 døgn karantene = 240 timer = karantene til idag – 3.juledag, 27.desember kl. 16.40.

Det merkelige var at min hotellnatt på Schiphol ikke ble nevnt. Jeg var hele tiden inne i transittområdet, og sov i et rom inne i lufthavnen. Der var vel alt sterilt. For uke 49-50 står det opplyst at hele Spania under ett har 6,3% og Nederland 10.3% smittede av 100.000.

Jeg lever jo vanligvis et liv som er som en karantene, og jula er en rolig tid, og jeg kunne omgås folk på Facebook. Så OK: Karantene ble det. Jeg slapp å gå noe sted, jeg slapp å invitere noen hit = en enkel jul, selv om jeg koker og braser som om jeg har et stort folkhus i jula – men rester går jo i fryseren, og det beste:  TV-kassen inneholder mer enn bare spansk TV.

Men så ringte politiet! (Før jul enda.) De hadde fått en melding pr. telefon fra Sykehjemmet, der de fryktet at det var mulig – at Dordi Skuggevik kunne komme dit.

Herre Jemini! Hvorfor ringte ikke ledelsen på Sykehjemmet direkte til meg og spurte?!!! Hvorfor i huleste ringte de politiet om noe som kunne komme til å skje? – Jeg sa til politimannen at det ville være som om jeg hadde ringt dem og angitt en i grenda for at jeg var redd for at vedkommende kunne komme til å stjele noe på min eiendom.

Min blinde svigerinne (88) bor på Sykehjemmet, og jeg hadde ringt og snakket med henne i telefonen, og sagt at jeg kunne ikke besøke henne før 4.juledag, når karantenen var ferdig.

Jeg satte meg i forbindelse med ledelsen for Sykehjemmet og spurte hvordan de kunne komme på å ringe Politiet, når ingenting hadde skjedd.  – Jo, sa «Einingsleiaren» (et forferdelig ord!) – «Familien» hadde uttrykt bekymring. Å, sa jeg – dere kunne uansett ringt meg, og ikke politiet. For jeg ville ikke drømt om å gå inn på Sykehjemmet før det var grønt lys for det. Jeg spurte «Einingsleiaren» hva de hadde vært redd for: – Trodde dere at jeg ville komme og slå meg inn gjennom hoveddøren med hakke og spade – og bryte meg inn på rommet til min svigerinne?

Jeg bad «Einingsleiaren» beklage overfor meg at de hadde involvert Politiet i noe som ikke hadde hendt. Jeg har bedt henne om det 2 ganger, senest på julaften, – men det har hun ikke gjort. Jeg skrev i sms-en til henne at hun bare kom med «kvasibyråkratisk snikk-snakk». Siden har det vært taust. Men, det skulle ikke forundre meg om en nullitet ender opp med å bli blåst opp til en diger ballong av en sak.

Politimannen som ringte til meg, hadde sagt til sine kolleger på lensmannskontoret: – Nå ringer jeg til Dordi og hører hvordan dette er. (En fornuftig mann).

Allerede nede i Las Palmas, forstod jeg at det norske folk er veldig oppskremt, noe som ikke er heldig for folkehelsa. I Las Palmas var folk rolige, gjorde det de ble bedt om, og ellers gikk livet sin vante gang. Smitten er veldig lav. Ved hjemkomsten forstod jeg at også min familie var veldig på tuppa. Man (en av dem) leste seg opp på internett og skulle overprøve mine avgjørelser. Sms-ene ble noe hektiske, for å si det mildt, og jeg minnet på om at jeg hadde oppført meg korrekt – som om jeg var i karrantene – mens det ble avklart om jeg skulle i karantene. Noen på Facebook blandet seg også borti, og tiltok seg å ville bestemme over meg. På grunnlag av synsing. Jeg synes heller at de skulle skryte av en gammel kjerring på over 75 år som klarer å gjennomføre en slik reise alene i disse tider – og komme frisk og uskadet hjem igjen!

Jeg ringte en dag opp til Legekontoret og bad om å få en kopi av kommunens Corona & karantenebestemmelser. Jeg fikk det tildelt utendørs av Covidtest-sykepleieren, med det var uleselig – som om det var skrevet med krusedullealfabetet de bruker i Cambodia. Hun beklaget det, fordi det var kopi av kopi av kopi… Men, det ble ikke lettere å lese av den grunn. – Så jeg har forholdt meg til karanteneopplegget fra FHI.

Inntrykket mitt er at det er mye att-og-fram og ad hoc her i Norge. Folk er usikre på hva som er bestemt, de synser og øser opp hverandre og inntar militante holdninger på vegne av øvrigheta. I så måte tok Sykehjemmet her i Surnadal «KAKA»  – med sin telefon om at de kunne komme til å se røk av en ild som kanskje var. I gamle dager ville dette blitt et fantastisk revynummer – men det skal en passe seg for i en tid da folk har mistet sansen for humor og billedlig tale – og ikke minst: selvironien.

Glærum, 3.juledag – og den siste dag i karantenen! – 2020.

Dordi Skuggevik

PS: Så kom det omsider en forsonende sms fra helseledelsen – og jeg kunne få besøke min blinde svigerinne, som snart blir 89.

«Pianoet i verden» var tittelen på pianofestivalen i Las Palmas – som jeg dumpet borti da jeg kom ned her midt i november. Pianokonsertene skulle gå hver kveld 5 dager i Kraus-Auditoriet. 2 ble Corona-avlyst, og 1 ble spilt 2 etasjer under oss, da jeg var på konserten med Petrenko og Phil. Ork. i storsalen, men 2 fikk jeg med meg. I Coronaens tid er det ikke noen program som deles ut, og plutselig kan programmet endres, ettersom Coronaen slår inn med sine rykk og napp, men det skal festivalfolket ha: De sendte info til oss som hadde kjøpt billett på e-post! Det gikk opp for meg at festivalen denne gang har jazz som tema – assortert jazz, forstod jeg etterhvert, men ikke American, så hva er da jazz?

Den første – der stod 2 maxi-Steinwayer andføttes på podiet i Kammersalen, og ventet på 3 argentinere. Henning Sommerro sa etter at han besøkte Argentina for en del år siden: «Det var ikke et annet land. Det var ikke et annet kontinent. Det var en annen PLANET!» – Jeg ventet meg derfor mye da CON EMILIO SOLLA kom inn. Det var straks klart at vi her hadde å gjøre med en original musiker med lang fartstid og stor originalitet. Også væremåten. Han sa ikke noe, bare satte seg ned, og straks sprang to friske fjellbekker ut av hendene hans. – Og det stemte: «I Nordvestre Argentina er det mye vann,» sa han – da han tok ordet. I nordvestre Argentina ligger Andesfjellene – og han holdt seg der – med bekker og fosser. Lekkert.

Han gikk ut, og en solid mann og en tynn dame iført svart, hullkort hylster og på  svært høye hæler, kom inn. De heter Federico og Constanza Lechner – stod det på billetten min som var printet ut fra internett før jeg dro hjemmefra. Av den spansken jeg forstod, sa mannen at hun var hans søster. De spilte fra hvert sitt flygel og improviserte fabelaktig sammen – men det var det de gjorde med velkjente verker som fikk meg til å henge med leppa etterhvert: De spilte avgårde, for så å utøve «practical musical jokes» på publikum.  Den akkordrekken i det svært kjente verket som du kjenner godt, begynner å oppføre seg uventet på en måte som gjør deg sjøsyk. De kappet verket opp i biter, kastet dem rundt, raket dem sammen – og ventet at vi skulle le. Men folk lo ikke. De var sjøsyke og misbilliget opplegget. Når dette skjer med verk etter verk – da bli du «not amused»!  Det begynte lekkert og elegant, med sukkerfeenes dans av Tsjaikovskij – Nøtteknekkeren, men da de kom til Elvesangen i Smetanas Moldau, som folk kjenner veldig godt – da var det rett før folk brakk seg av musikalsk krystallsyke.

Solla kom inn igjen, og de avsluttet sammen alle tre med en storartet improvisasjon – som sikkert var godt forberedt – men som virket svært improvisert. De alternerte med å sitte tosammen på én krakk, og sprang litt att og fram. Det ble et avslutningsvis pangnummer, uten overgrep på andres verker – og med en uventet encore: 5-6-åringen til Constanza Lechner – en nydelig liten guttemann, kom målbevisst opp på scenen, iført munnbind og med stor vilje til innsats, enda nå var klokka 22 om kvelden. Han spilte duett med sin mor som satt på andres maxi-Steinwayen. Han gjorde absolutt det han var trent til – så han er nok en «coming man».

Om jeg går og hører disse én gang til? Neppe. Jo  – Con Emilio Solla. Han hadde noe ekte over seg – for som han sa: – Han tok utgangspunkt i det folkloristiske i Argentina. De andre to drev tullebukkeri  – men avslørte oppi det hele at de er fabelaktige klassisk pianister, som kanskje er lei av repertoaret sitt…

Den andre konserten trodde jeg skulle spilles av en trio fra Tyrkia, og der har jeg vært på pianofestival i Antalya – der det til og med var piano på trikken, men det var før Erdogan la sitt tunge, klamme Islam-teppe over Tyrkia.

HAKAN BASAR TRIO het de, og de spilte i en sal med lysorgel og mikrofonopplegg. Steiwayen og pianisten var hovedelementet, dertil var det en batterist med rikholdig utstyr og så en lang elegant neger med et usedvanlig drag på kontrabassen sin, der han til slutt også tryllet fram en bue fra kassen på Steinwayen og strøk over strengene en liten runde, før buen igjen ble gjemt i flygelet.  Trioens navn tydet på noe arabisk innslag, men det ble halvannen time med pling & plang – uten retning, uten avsnitt og innsnitt, så de kunne ha avsluttet etter en time, fordi halvtimen over timen – der begynte vi å kjede oss. Jeg hadde inntrykk av at jeg overvar en prosjekt presentasjon etter et kurs på Orffinstituttet. Det ble befestet da vi i publikum til slutt fikk et enkelt ostinat å synge omattatt og omattatt til trioens pling & plong. Om jeg går på konsert med dem igjen. Nei.

3.pianokonsert foregikk i Operaen ikveld, og den var IKKE en del av pianofestivalen. Ivan Martin er en canarisk klassisk pianist midt i karrièren. Jeg har en gang hørt ham som solist med Phil.ork. Dyktig.

Det var stor Corona-organisering for å få oss inn. Jeg hadde klart å kjøpe billett på nettet og hadde firkanten med kruseduller på mobilen, men den unge mann i dress fikk ikke sjekkeapparatet til å plinge. Der og da fikk jeg lært at mobilen min ikke har nok lys på skjermen for at det skal plinge, så han lærte meg hvordan å skru opp lyset…!

Heller ikke her fikk vi noe program, og ingen annonserte, så det ble konkurranse med en selv om hva Ivan Martin spilte. Det ble straks klart at han gikk løs på Beethoven. En sonate du kjenner godt, men ikke husker navn og nummer på, selvfølgelig. (Jeg har arvet alle Beethovens sonater i 2 bind fra min stefarmor Thordis Vogt, så jeg skal slå opp når jeg kommer hjem.)  Han gjorde et avbrekk med Prokofiev, pianosuite  – Romeo og Julie, tror jeg….??? – før det kom en neste Beethovensonate. Waldstein, tror jeg. Det var uventet og ganske genialt å skylle ørene med Prokofiev mellom 2 stk. Beethoven.

Beethoven ble absolutt en ny opplevelse med Ivan Martin, men det er vel ikke bare han nå som har endret spillestil og tolkning av Beethoven – for Beethoven har vært «bombastifisert» i alle år. Nå spilles han mer «mozarteisk» – nesten «schubertsk» – og med Ivan Martins fine dynamiske behandling av Beethoven, med spanjolens og latinerens tilnærming, fremstod Beethoven som et menneske mer enn en steinstøtte.

I andre sats av første sonate – tror jeg det var, dro Martin en pause så langt, at folk trodde han var kommet utav det og hadde fått jernteppe, så det gav ham en oppildnende runde applaus før de forstod at pausen var en del av tolkningen – om enn mer enn dristig trukket ut. – Eller – kom han utav det? Det er jo rart at solister uten notestøtte så sjelden kommer utav det. Tenk, for en memoreringsprestasjon de stadig leverer!

Han ble til slutt nødt til å ta et ekstranummer, og da sa han for første gang denne kvelden uten utdelt program – noe til publikum. Han talte ganske lenge, før han satte seg ned og spilte 1.sats av Måneskinnssonaten – på en måte jeg aldri har hørt den spilt før, og slik jeg selv aldri han spilt den: Ivan Martin «avbombastifiserte» den. Selve musikken legger opp til bred pensel og store klingende løp og akkorder, men hos Ivan Martin svever månen avsted så lett og stille – og det er jo slik månen beveger seg – det har han jo helt rett i. Når jeg kommer hjem skal jeg ta frem Thordis Vogt sitt sonatebind der denne sonaten finnes, og så skal det bli nye svev for månen over Glærum når jeg nå bare kommer meg hjem til Fedrelandet om et par dager i denne Coronaes tid.

Las Palmas, 14.desember – 2020.

Dordi Skuggevik

EU’s offisielle nettside om Coronaen: Canariøyene er  gule, Surnadal er gul/grønn  – skal man da ha karantene ved innreise til Surnadal fra Canariøyene?

På den offisielle internettsiden til EU, er alle Canariøyene gule, mens Fastlands-Spania og Balearene er røde. Surnadal ligger på grensen gult-grønt på EU-kartet.

Skal da en innfødt surnadaling som kommer hjem fra Canariøyene om noen dager ha karantene? Ikke ifølge opplysninger jeg har funnet på nettet fra norske myndigheter. Gult til gult gir ikke karantene, står det. Jeg har forøvrig bestilt meg Covid-19-test til dagen etter hjemkomst. Er den da negativ – skal jeg i alle fall ikke i karantene ifølge EU’s opplysninger. (Kan kommunelegen i Surnadal bekrefte det?)

Norske myndigheter ser fremdeles ut til å ville anse hele Spania som ett område, men ikke EU altså – de har farget Canariøyene gult, og også Madrid behandler Canariøyene som en selvstendig region i Corona-politikken. Men, Norge ser ikke ut til å ville forholde seg til det. Er Norge uopplyst om situasjonen – eller bare trassige – og «vet best», som alltid?

Ifølge EU’s opplysninger, skulle det gå bra med direktefly nå fra Værnes til Gran Canaria, så solhungrige nordmenn fra gult/grønt område på EU-kartet kan dra ned – og dermed være med på å forebygge fattigdomsepidemien som truer den canariske befolkningen nå når turistene uteblir. Dessuten er de 20.000 illegale innvandrerne holdt i forvaring oppi dalom her nede, og deportasjonen av unge, spenstige arabiske menn fra Marokko er i gang – de sendes hjem – puljevis. Vi ser ingen av dem lenger i gatene her i Las Palmas, og heller ikke i Arguineguin.  Møringer og trøndere kan trygt reise – med direktefly ned hit, og dere skal ifølge EU ikke i karantene når dere kommer hjem – og heller ikke her.

Las Palmas 12.12.2020.

Dordi Skuggevik