Forfatter: dordis

Norge har nå fått sin andre kulturminister som bekjenner seg til Islam. Overfor  begge utnevnelsene bør en stille et stort spørsmål om hvor på jordet norske statsministre er – når de setter inn en person som bekjenner seg til Islam – til å forvalte vår kulturarv og vår kulturutvikling.

Eneste forklaringen er at i norsk skole har det ikke vært undervist filosofi på lange tider, så statsministrene i disse tilfellene har ikke hatt peiling på ideologier, og hva ideologien Islam innebærer. Jeg skal ikke ta hele leksa her – men bare påpeke at det er simpelthen helt hol i hauet å utpeke en person som bekjenner seg til Islam – som forvalter av Norges kulturarv og verdigrunnlag. Helt hol i hauet!

Når det er sagt, så er utnevnelsen denne gang selvfølgelig et skikkelig spark til Frp på bakgrunn av den saken Frp valgte å gå ut av regjeringen på: Å hente en IS-medløper tilbake til Norge.

Erna Solberg har i tillegg til å rette tunge til Frp i denne saken, også gitt dem et skikkelig spark under beltestedet: Fra å ha 4 statsråder, har Møre og Romsdal (Frp-fylket) nå ingen.

Hevnen blir ikke søt særlig lenge. Solbergregjeringen – slik den er nå, blir ikke gammel, for folk liker ikke billig hevn. Og de liker slett ikke at landet får en kulturminister som bekjenner seg til Islam. De hadde tålt en samferdselsminister eller en annen tydelig fagstatsråd fra Islams flokk i landet, men ikke dette.

Da Solberg formælet seg med Venstre og Krf i regjering, trodde hun at hun kunne sette biksel på dem og tøyle dem, men istedet ble hun og Frp tatt som gisler.

Fra å være en stein i skoen, er Venstre nå blitt en politisk småterrorist som underminerer Solberg-regjeringen. Det er merkelig at en så dau hest som Venstre, skal få Statsminister Solberg til å ri inn i solnedgangen sammen med denne regjeringen. Det kan bli rundt neste sving.

Glærum, 24.januar – 2020.

Dordi Skuggevik

Putin er såra og vonbroten fordi Polen ikke forstår hvor heldige de var da de etter 5 års tysk voldtekt, ble utsatt for 45 års voldtekt utført av Sovjet-diktaturet. Han forstår ikke hvorfor Polen ikke møter opp i Jerusalem idag – når Holocaust skal ha sin årlige oppvarming, slik at verden forstår hvor nødvendig det er å godta staten Israels pågående folkemord på palestinerne. Det var dessuten Russland som begynte med pogromer mot jødene – på 1700-tallet, så de har en viss erfaring i dette, og dermed en naturlig plass ved bordet i Jerusalem idag.

Nei, det ern’te greit!

Glærum 23.januar – 2020.

Dordi Skuggevik

Fra kl. 07 kommer NRK’s radio-nyheter igjen og igjen – mens dagen begynner. Jeg prøver alltid å få med meg de første nyhetene, før NRK begynner sin selv-sensur.

Idag tok NRK for seg statistikken over de mest populære navnene i 2019. Muhammed ligger på topp for gutter i Oslo, meldte de. Den opplysningen ble fjernet på de neste rundene med denne nyheten. Vi fikk bare vite at det nå er bibelske navn som er i vinden.

Skal man le eller skal man gråte når NRK bestemmer hva vi voksne radiolyttere i Norge har godt av/ikke godt av å få vite?

Og hvorfor skal vi ikke vite at Muhammed ligger på topp som det mest populære guttenavnet i Oslo – også i år?  Årsaken er så klar at selv de mest ubegavete blant oss bør forstå det: Islamiseringen av Norge skal kamufleres. Den skal få gå sin gang upåaktet. Ingen skal ta til motmæle mot at denne totalitære, menneskeundertrykkende, politiske ideologien – som utgir seg for å være en religion – skal få vokse i vår lille befolkning som bare er en 1/3 av f.eks. Stor-Paris. NRK vil ikke ha noen konfrontasjon. NRK vil ikke ha noen støy. NRK hjelper Islam fram i det stille. Er det greit?

Er det i det heletatt greit at statsmediet NRK som har monopol, skal unndra befolkningen i et demokrati – vital informasjon? Når befolkningen unndras informasjon, vil meningsdanning og reaksjoner bli feil, og da blir alt feil. Er det noen der ute som hører hva jeg sier?

Glærum, 22.januar – 2020.

Dordi Skuggevik

Den kommende nye preses for Den norske lutherske kirke, Olav Fykse Tveit,   skal ha uttalt at: «Jesus er den samme i Kristendommen og i Islam.» Dette er det Wikipedia som opplyser. Wikipedia viser til at Fykse Tveit skal ha uttalt dette da han fikk «Støre-prisen» i 2012 i forbindelse med sitt dialog-arbeid med Islam.

Den nye preses kan ikke ha lest Koranen, hvis han kan si dette, for i Koranen avsluttes beretningen om Jesu fødsel med at Koran-stemmen (Muhammed) fastslår følgende: «Men dette var Marias sønn, for Herren legger seg ikke til barn.»

Jeg har flere ganger sammenlignet juleevangeliet i Koranen med juleevangeliet i Bibelen i klassene hvor jeg har undervist kristendom, og slik vist elevene mine forskjellen i synet på Jesus i Islam og i Kristendommen.

Koranen anser Jesus for en viktig profet, men ikke som Guds sønn, eller Gud som menneske, slik som Bibelen gjør. Islam har det til felles med Jehovas vitner, at de anser Jesus som et høytstående menneske, men at han ikke var Guds sønn, eller Gud som steg ned som menneske til Jorden. Derfor er heller ikke Jehovas vitner ansett for å være kristne – uansett hva de selv påstår.

Den kommende preses ser ut til å ha foretatt en svært privatpraktiserende tolkning av Jesus i Koranen. Dette synet på Jesus i Koranen bør han klargjøre før han tiltrer som preses i Den norske lutherske kirke. Eller er det Wikipedia som feilinformerer oss?

Glærum, 19.januar – 2020.

Dordi Skuggevik

Snart går Islams brud med sine to barn ned flytrappa på Gardermoen. Jeg håper norsk barnevern står klare for å ta over barna for overlevering til fosterforeldre, som ikke bør være familien. Hvis nå fosterforeldrene skal vise seg å være etnisk norske, da blir det nok brann i alle rosers leire. Familien bør i alle fall ikke overta barna, for de har allerede produsert én Islams brud.

Når damen har sonet sin straff i Norge, bør hun fratas sitt norske statsborgerskap og deporteres til sitt opprinnelsesland: Pakistan. Det vil trolig få Islams dragoner i Norge til å holde seg på matta fremover.

Forøvrig håper jeg Frp forlater regjeringen, slik at de kan delta i en fri debatt om dette i Stortinget, en debatt som ikke knebles av de to minipartiene Krf og Venstre. Sperregrensen bør nå heves for minipartier som blir valgt inn i Nasjonalforsamlingen. Minipartiene med sine smale politiske vyer utgjør steiner i skoen på et funksjonelt politisk miljø her i landet.

Ap bør i den kommende debatten huske på at statsminister Stoltenberg nektet døde «frontkjempere» som hadde ligget ute for vær og vind på Korpolathøyden i Karelen i mange 10-år etter krigen – å få komme hjem til Norge til en grav her. Krigsgravmyndighetene i Riga sa at det var bare Norge som nektet sine døde statsborgere en grav i hjemlandet etter en krig – mange 10-år etter at de døde på fremmed jord. Jeg venter at Ap følger sin tidligere praktiserte logikk også overfor Islams datter og desslike. Ellers vil Ap miste sin politiske troverdighet.

Glærum, 17.januar – 2020.

Dordi Skuggevik

Da det offentlige Norge for noen år siden endret arvefølgeloven, ville de gi endringene tilbakevirkende kraft, enda Grunnlovens § 97 sier at det ikke er lov.  «Lover skal ikke gis tilbakevirkende kraft.» står det der.

Grunnlovens forvaltere ville gi arveretten til eldste barn av monarken – altså: prinsesse Märtha Louise. Kongen satte foten ned og sa at det fikk gjelde neste generasjons kongebarn. Han grunngav det med at foreldrene allerede hadde begynt oppdragelsen av Håkon Magnus som kommende kronprins. Kongen visste dessuten svært godt at lover i Norge ikke kan gis tilbakevirkende kraft – i strid med Grunnloven.

Vi vet at det samme skjedde i Sverige, men Kongen av Sverige protesterte ikke, og Viktoria er idag kronprinsesse, mens hennes bror går omkring og ikke vet helt hva han skal gjøre og ikke vet helt hvem han er. Men prins, det er han jo.

I disse dager opplever vi at arveprinsens bror i England, selv bryter ut av sin rolle som «avlastende» medlem av Kongefamiliens «representasjonskorps». Han satser derfor også på å bli økonomisk uavhengig av Kongefamilien. I en så tallrik kongefamilie som i England, ser vi lett at arveprinsens bror må ha opplevd seg som 5.hjul på vogna – og i veien for de andre – som en overflødig person – ganske lenge. Det er lett å forstå hans valg. Dessuten kan vi lett forstå hans forhold til plagsomme og vulgære britiske media.

Det offentlige Norge slapp prinsesse Märtha Louise ut på dypt vann – uten å gi henne oppdrag, uten å gi henne en rolle, uten å gi henne appanasje. Idag må hun selge det fine feriestedet hun arvet etter sin bestefar – Kong Olav, hvor hun har født to av sine tre barn – for å spe på sitt livsopphold.

I tillegg vokste hun opp i en tid da vi fikk vulgærmedia i Norge – som hadde gått skolen hos britiske vulgærmedia. Hun ble en av revene de markerte for sin revejakt. De forfulgte henne med negativ presseomtale, de inkluderte hennes ektemann i revejakten og ødela til slutt ekteskapet hennes og drev ektemannen inn i selvmordet. Vi må ikke bli overrasket om hun nå rister Norges støv av sine føtter og slår seg ned i California for godt.

Jeg har alltid hatt en stor beundring for prinsesse Märtha Louise. Hun har vært en skikkelig løvetann i de norske medienes forørkningsprosess. Men en dag blir det nok! Nå er det nok.

Det offentlige Norge burde ha sett i hvilken grad hun ville ha representert Norge på beste vis. Spesielt nå, når kongeparet holder på å bli satt på benken av høy alder, kronprinsessen har fått en slitsom, kronisk lungesykdom og arveprinsessen og henne bror enda ikke er myndige, og derfor ikke kan ta på seg representasjonsoppgaver på flere år enda.

Norge trenger prinsesse Märtha Louise nå. Derfor bør det offentlige Norge be henne om forlatelse, hente henne inn til oppdrag – og gi henne appanasje! Hun er rett og slett for god til å miste.

Vulgærmediene i Norge bør også ta et møte med seg selv på bakrommet. Hvis jeg hadde vært dem, ville jeg ha skammet meg overfor mitt eget speilbilde! Dessuten bør de tallrike norske leserne av vulgærmediene skamme seg over at de har slukt rått så mye av det vulgærmediene har skrevet. De bør skamme seg over hvor liten evne de har til å tenke selvstendig!

Märtha Louise – prinsesse av Norge. HUN LEVE!

Glærum, 9.januar – 2020.

Dordi Skuggevik

Av brokker som er tilflydt oss fra TV-skjermen, ser vi etterhvert omrisset av et moderne familiedrama – i Kongefamiliens juledrama: fraskilt far blir invitert til familiejul på hytta, der hans fraskilte kone, deres felles barn, ekskonas foreldre og hennes nye kjæreste skal hygge seg med felles julefeiring – «for barnas skyld» – som er det vanlige refrenget i slike familiesammenkomster, i våre dager. Man tror at tiden har leget alle sår fra skilsmissen – og at man nå skal kunne feire jul sammen, uten vanskelige følelser – «for barnas skyld».

Men, i Ari Behns tilfelle, var ikke far moden for å late som om ingenting var skjedd. Ari Behn var en mann av 1800-tallet, en forsinket sønn av «Sturm und Drang» – fra Romantikkens voldsomme følelsesutladninger. Han var ikke klar for å oppleve  ydmykelsen i selve situasjonen på denne hytta. På 1800-tallet ville han ha kjørt sin korde rett i hjertet på den svarte sjamanen fra Den nye verden, med eller uten utfordring til duell. I stedet vendte Ari Behn våpenet mot seg selv: han tok sitt eget liv – på juledagen, av alle dager, da han på TV kunne se den svarte sjamanen fra Den nye verden, sitte på første benk i Holmenkollen kapell – mellom døtrene og deres mor, med armen rundt minstejenta – ved siden av Norges Konge og Dronning. Da var det noe som brast. Noe som begynte slik det er skildret i hans novellesamling – Tiger i hagen. Tigeren representerer det som skal komme: sammenbruddet av ekteskapet og familien. Ari Behn sitter i London og passer barn, mens kona reiser rundt i USA og oppsøker Den nye verden. Der er det ikke rom for ham. Han vender våpenet mot seg selv.

Sønnen i et av nabohusene her jeg bor, oppholdt seg i huset til en 2-barns alenemor borti bygda her. Det ringte på døren – og da han åpnet, så han barnas biologiske far stå på dørmatta utenfor med fingeren på avtrekkeren til haglgeværet. Han som åpnet døra, fikk begge haglladningene rett i magen – og han døde etter noen minutter inne i gangen. Her rettet den biologiske faren våpenet mot mannen han så som inntrengeren i sin familie, ikke mot seg selv.

På overflaten i familienes merkedager – nikker og smiler vi rundt bordene, sammen med den nye makkeren, siste eks-en, forrige eks-en, ste-svigermødre, ste-besteforeldre, eks-svigerforeldre – folk som flytter inn og ut av familiene – til en ikke lenger vet hvem som egentlig hører hjemme i familien, alt mens biologien raser, bobler, syder og koker under den ulidelig hyggelige selskapsoverflaten. Levemåten går på tvers av naturen, ikke bare på tvers av gamle leveregler og juridiske ordninger generasjoner før oss har lagt ned som ramme om familien. Den gangen visste folk forskjell på følelseskjærlighet og handlingskjærlighet. Nå er det i det store og hele følelseskjærlighetens skiftende vinder som blåser gjennom familiene. Det er lite «bærekraftig» for familien og for barna som familierammen skal beskytte.

Ari Behns begravelse ble så offentlig eksponert, at vi andre blir nødt til å ta innover oss situasjonen med oppløsningen av familien som samfunnsenhet i vår tid.

Glærum, «Gammeljuldagen» – Den orthodoxe juledagen, Epifanium, Helligetrekongersdag – 6.januar – 2020.

Dordi Skuggevik

Da har norske media fullført enda en revejakt: De har felt Ari Behn, kanskje vår beste forfatter i sin generasjon i Norge. Mediadrapet føyer seg inn i rekken  – med Harald Presthus og Tore Tønne som de mest synlige bytter for norske mediers billige, men hensynsløse revejakt. Det skulle vært interessant om noen snart tar en doktorgrad på denne norske mediers lite aktverdige type aktivitet.

Norske medier har også drevet en revejakt på prinsesse Märtha Louise siden hun var helt ung. Det kan ikke ha vært lett. Da hun giftet seg med Ari Behn ble det riktig ille, og norske media klarte å ødelegge ekteskapet deres. Det er lett å se for oss som har levd en stund.

Igår kunne vil alle se det som sikkert vippet Ari Behn inn i selvmordet: prinsesse Märtha Louise satt 1.juledag på første benk sammen med kongeparet i Holmenkollen kapell, og mellom henne og barna, satt hennes afroamerikanske sjaman-kjæreste med armen rundt yngste datteren. Synet kunne ha fått flere norske fraskilte fedre til å ha gått ut i skogen for å skyte seg.

Vi må gratulere prinsesse Märtha Louise med at hun valgte en svart mann som sin neste mann å leve sammen med, for norske media tør ikke å kjøre revejakt på en neger. Og når hun nå ikke har noen far til sine barn med samværsrett her i Norge, kan hun fritt utvandre til California og bosette seg langt fra revejegerne i norske media. I California oppstod det i løpet av 10 år, i 60-årene – 20 forskjellige religioner og sekter. Jeg ønsker henne et godt liv der, blant likesinnede. Jeg vil alltid beundre henne, fordi hun kaster hodet bakover og ler – uten å tenke seg om – slik som farfaren – Kong Olav lo. Uten evne til å slå ut en latter, ville hun forlengst ha blitt et offer for norske mediers revejakt.

Jeg har lest Ari Behns bøker – Bakgård og Tiger i hagen. Den siste har jeg lest flere ganger. Jeg er utdannet med hovedfag i fransk litteratur, og det er klart at han har vært – i sin generasjon, vår største forfatter. Dessverre har revejakten skygget for det. Men, det er ikke for sent å lese hans bøker. Anbefales.

Jeg stod i sopranrekken i Nidaros domkor, nærmest brudeparet, både da de kom til høymessen i Nidarosdomen på 17.mai, på Pinsedag og på bryllupet sitt. Jeg traff senere Ari Behn ved flere anledninger – bokpresentasjoner, lanseringen av hans porselen og glass-serie. Han var en svært elskelig, oppmerksom og levende person – helt ulikt det vrengebildet som norske media med Se og Hør i spissen leverte år etter år. De har idag mye å svare for.

Jeg gruer meg forøvrig til å se den lille sosse-klubben i Oslo springe beina av seg til begravelsen for å få være linselus og for å få høste litt gjenskinn av glorien rundt Ari Behn. Se og Hør og lignende publikasjoner i Norge vil med begravelsen sette kronen på sitt niddingsverk overfor Ari Behn, når de nå henger  troféet sitt på mediaveggen sin. Jeg skammer meg over norske media, og jeg skammer meg over alle nordmenn som sluker rått det som disse publikasjonene trykker. Vil du bli kjent med Ari Behn, skal du lese bøkene hans.

Nordmøre, hvor Ari Behn stammer fra – 2.juledag – 2019.

Dordi Skuggevik

Gunnar Stålsett sov i timen den dagen det ble undervist om da Jesus sa: – Gi Keiseren hva Keiserens er, og Gud hva Guds er.

Det har alltid gått galt her i verden når de verdslige krefter har brutt inn i Kirken og brukt Kristendommen til sin fordel. (Sitat Pater Olav Müller) – Og det har alltid gått galt når Kirken har tatt styringen i politikken. (Min tilføyelse.)

Gunnar Stålsett var politiker før han ble prelat. Og han har fortsatt med å politisere bispeembetet han gikk inn i. Han er en venstrepopulist i bispeklær.

«Stålsett er en slavehandler,» sa en sunnmøring til meg nylig. «Hva er det du sier?!» sa jeg. «Jo,» sa han, «hvis Stålsett virkelig ville hjelpe denne kvinnen, ville han ha gitt henne pengene uten å kreve arbeid igjen, men han krevde arbeid igjen – og gjorde henne dermed ikke bare til sin slave, men til en lovbryter i forhold til norsk lovverk.» Bedre kan neppe dette forholdet beskrives.

I Norge griper nå deskriptiv moral om seg = moralen retter seg etter praksis, ikke omvendt – slik det har vært før. Synsingen og godfjotteriet følger etter. Prektighetsbehovet, behovet for å være snillere og snillest, og få dette behovet tilfredsstilt, gjør at mange forlater lovverk og fornuft og gir seg hen til å heve seg over loven og gå inn for kaos i samfunnet. Her går Stålsett foran og godfjottene følger etter – som sauer.

«Gud har gitt oss fornuften for at vi skal bruke den,» sa Pater Olav Müller en gang. Eller som min Tante Solveig sa det: «Det må være orden i sysakene!» En biskop kan ikke heve seg over loven i verdslige saker, ifølge Kristus, selv ikke vestrepopulisten Stålsett når han står frem og hever seg over loven og oss andre i samfunnsstrukturen – i sin selvpåførte moralske indignasjon. Og domstolen? Der tok de for lett på lovbryterne – både biskopen og hans ulovlig ansatte vaskehjelp.

God jul.

Glærum, julefdagen – 2019.

Dordi Skuggevik

Rett før jeg skulle slå av mobilen da jeg gikk på flyet onsdag i Las Palmas, og var på vei hjem, kom det inn en telefon med en opphisset stemme som fortalte at Deilig er jorden ikke kan synges på juleavslutning på Øye skole – der jeg i mange år var lærer. Etterpå har denne saken eksplodert på internett og i media – med VG i spissen. Det merkelige er at ikke Dagsrevyen har oppdaget saken. Eller vi skal kanskje heller si at det er interessant at NRK ignorerer saken der «kristendommen tas ut av jula» som én skriver.

Jeg gikk derfor på juleavslutningen idag – som Øye skole hadde i storsalen på det kommunale kulturhuset. Jeg visste ikke når dette begynte, men kom inn rett før det ble sunget en av disse sangene som er ny og litt mekka og som står seg en halv generasjon. Der ble det sunget både om Jesus og om julenatten. Jeg må si jeg ble ikke så lite overrasket over at de her sang om Jesus og julenatt, når skolen hadde vraket Deilig er jorden fordi den er for «forkynnende» . Ellers gledet jeg meg over hvor godt klassene sang, hvor ledig og avslappet de førte seg på scenen, hvor bra de utførte regi og koreografi, hvordan det var tatt i bruk moderne uttrykksformer med video, musikk, lys og lyd. Det var veldig morsomt å kjenne lukta av sagmuggen igjen – som gammel musikklærer ved denne skolen i mange år. Jeg bestemte meg for å gå på juleavslutningen hvert år heretter.

Men, det er trist at også her druknes alle andre lands juleuttrykk i den store amerikanske julesuppa og engelsken tar knekken på vårt språk. Jeg vil derfor foreslå at skolen gir et europeisk land til hvert klassetrinn neste år – der de kan bruke  julerepertoaret fra forskjellige land – så det ikke bare blir Rock around the Christmas tree hele veien.

Da jeg kom inn, merket jeg at en gammel kollega som fortsatt jobber ved skolen, var stiv og streng – ikke hyggelig som han er til vanlig. Etter en stund kom han bort til meg og sa: – Dette er et lukket arrangement! – Jeg er lærer emerita ved Øye skole, sa jeg. Da sa han ikke mer. Han var selvfølgelig engstelig for hva jeg kunne komme på å skrive om svartelistningen av Verdens eldste julesang. Han er nok på sosiale media, og der hadde flere skrevet – bare vent til Dordi kommer hjem! (Han ventet seg sikkert det verste da jeg dukket opp..) Jeg pekte ellers på redaktøren for Trollheimsporten og journalisten fra TK og sa at jeg representerte også media – nemlig bloggen min www.dordis.no.

Så kom rektor Kåre Herrem sin tale til slutt. Og Herrem talte ganske lenge, selv om han ikke hadde så mye å si. Men Herren fikk ikke tale til oss. Da Herrem var ferdig med å tale, raste hele rausa ut gjennom dørene. Det var der og da regien av forestillingen krakka: Det ble ingen «clue» ikke noe punktum, ingen markering av slutten – slik alle forestillinger dramaturgisk skal ha. Det ble en raknet slutt – fordi ikke alle reiste seg og sang Deilig er jorden, slik at de visste hvorfor de nå fikk dra hjem til juleferie, slik at de fikk oppleve sitt eksistensielle ståsted – som ledd i slekters gang, mens tidene henruller.

Flere henvendte seg til meg for at jeg skulle «gjøre noe» eller «skrive noe». Jeg sa til dem at de burde få minst 1000 til å komme og stille seg opp foran Øye skole og avsynge Deilig er jorden – alle vers!

I videre sammenheng:

Hvis barna på Øye skole som kommer fra 10 forskjellige land skal kunne integreres i Norge, og finne et ståsted her – så må de ha noe å integrere seg i, ikke møte et tomrom, et vakuum!  Og da må de kjenne grunnlaget for vår sivilisasjon de siste 1000 år – nemlig Kristendommen. Jeg sier KJENNE – ikke konvertere til Kristendommen. Her snakker jeg ikke om den subjektive bedehuskristendommen, men om den objektive kristendommen. Kjenner de ikke Kristendommen, vil de ikke forstå landets kunst, musikk, litteratur, tradisjoner, historie, væremåte etc. De vil ikke forstå hvorfor islendingene vedtok enstemmig på Alltinget å gå over til Kristendommen i år 1000 – og at de deretter alle gikk til Skòlholt og døpte seg samfengt i Skòlholtvatnet.

I Sovjet opplevde de etter 2-3 generasjoner med statspåført ateisme, at de unge ikke lenger kunne lese Tolstoj, Dostojevski og de andre store russiske forfatterne. De hadde ikke referanser til å forstå Russlands store litteratur – fordi de ikke lenger kjente til Kristendommen. Bibelhistorie ble gjeninnført i sovjetiske skoler. (Dette bør rektor Herrem merke seg.)

En annen historie som belyser det samme, ble fortalt meg av Ingeborg Grimsmos franske mann, Jean Gagneux:

Jean og Ingeborg ble skilt, og sønnen skulle være hos moren i jula for første gang. For Jean var det en meget trist tilstand, så han bestemte seg for å oppsøke en gammel kompis som hadde studert medisin sammen med Jeans første kone i Marseille. Kompisen var lett å finne, for han hadde vært helseminister i Algerie. Kan jeg komme til Algerie til deg i julen? spør Jean. – Nei, her vil jeg ikke møte deg, er svaret. – Vi kan møtes i Syd-Frankrike hvor min sønn studerer hos Jesuittene – på deres universitet. – Hvorfor studerer han hos Jesuittene? spør  Jean. – Fordi han har ingen fremtid her i Algerie. Hans fremtid ligger i Europa, og skal han leve i Europa, må han kjenne Kristendommen. Derfor studerer han hos Jesuittene.

Dette svaret bør samtlige på Øye skole merke seg. Den tidligere algirske helseministeren sa noe annet også. Men, det er en annen historie.

På Øye skole har man bedrevet privatpraktiserende statspåført ateisme. Vi vet at venstreradikale og humanetikere søker seg til skolene våre, nettopp for å drive privatpraksis med statspåført ateisme. Nettopp for å kle Kristendommen av Norge. Men hva har de å gi barna i bytte for det de tar fra dem? – Den store tomheten. Nåtiden – uten fortid, uten fremtid, uten eksistensielt holdepunkt, uten eksistensielt ståsted, uten at de er en del av slekters gang mens tidene henruller. Disse avkristnerne tar på seg et stort ansvar – som sender barna ut i et ingenting.

Media spiller på lag med dem: Redaktøren i den lokale nettavisen – Trollheimsporten, skriver om skoleavslutningen og later som om mediastormen over svartelistingen av den gamle pilgrimssangen ikke har funnet sted. Det kalles manipulativ journalistikk  – som humanetikere og kommunister er eksperter på.

Glærum, 20.desember – 2019.

Dordi Skuggevik