Vebju

Vebju

De lave stort å kvitt

mot syne mitt,

ho fløe berre på fersagd

slik fresk å fin ei flagd

frå kvart eit tre.

Tru kva de e?

Berr sei de du:

Vebju –

 

De står eit syrintre

e hagale’e,

berr slekt eit sempelt eit,

om sommarn fiolblått på let.

No lyse de frå eldhusglasa

mot store kvite syrinklasa,

mest så du ikkje vil de tru.

Kva e de du?

Vebju –

 

Dem he fått stanga tå se håinna

uti skogja, småtållbåinna,

å på kvar ei vaksa tåll

sitt rare fågla, bjønn og tråll.

Eit lite’ pust, no snjø’n e så mjell,

skofla dem me spjell,

å kjem du borti strøkku,

streinna dem me røkku.

Da retta skojen se: huit, sju-u-

Så e ho ikkje lenger du,

Vebju –

 

Kvart år står skojen slik e nyårsbragd

å fløe rikt me store ræne flagd

frå kvart eit tre:

Sjå opp å ikkje ne!

Om berre te brånøytes du,

så vil ho lik-vel skojen bu

Vebju –

Ingeborg Sivertsdatter Glærum g. Solem  – skrevet 1942

(«Vebju» – av å «bjuga veden» på gammelnorsk = bøye veden. Dette ordet er betegnelsen på når snøen ligger i trærne og bøyer grenene under vekten.)

Vebju er tittelen på CD-en med julemelodier fra Nordmøre som kom ut nå til jul 2015. Omtale av CD-en vil følge.)

Adresseavisen, Fatima Almanea og juletreet

Da er Adresseavisen ute og promenerer sin muslimske kjæledegge, Fatima Almanea, igjen. De legger inn Islams datter fra de store oppslag i sommer som den siste og nr.5 som»Årets navn» i Adresseavisen. Som i sommer, da Adresseavisen fotograferte henne i rød hijab i Stiklestadalléen i tiden på året da vi feirer Olav den Hellige, slik fotograferer de henne igjen i rød hijab – nå ved juletreet. Hun ser skrått på oss og smiler innyndende fra under den røde hijaben, mens hun holder en gren av juletreet i hånden.

Både fotoet med rød hijab i Stiklestadalléen og nå det samme med en gren av juletreet i hånden, begge ganger med et selvsikkert smil – inngir tung symbolikk. Jeg undrer meg på om Adresseavisen selv er klar over hvor tung symbolikken er. Jeg undrer meg også på hvor mange av Adresseavisens lesere forstår at dette er tung symbolikk – og i så fall, hva symbolikken er. Det jeg virkelig lurer på, er om Adresseavisen selv er bevisst på hva de driver med.

Fatima Almanea flagger to ting med sin knallrøde hijab: Hun representerer to ideologier: Venstresiden i politikken + Islam. Hvis leseren går tilbake til mine to første innlegg på denne bloggen, vil de bli ganske opplyst om sammenhengene bak knallrød hijab på denne fremadstormende Islams datter i Norge: Venstresiden i politikken og Islam har én ting felles: Bekjempelsen av Kristendommen og den kristne kulturen.

Mange lesere vil kose seg med å oppfatte oppsettet fra Adresseavisen med knallrød hijab + Stiklestadalléen ved Olsòk + juletreet, som at den unge damen fra Islamistan vil bli en av oss. Kjempekjekt! tenker de med kortslutning i persepsjonen, og går glade igang med å feire Kristi fødsel nu i mørketiden. Men jeg som har lest Koranen fra perm til perm, og i tillegg har lest mange bøker om Koranen og om Islam, jeg ser det illevarslende i Adresseavisens oppsett: Islam er kommet til Stiklestadalléen, og Islam griper tak i juletreet. Jeg var i Bulgaria den julen folk der igjen fikk lov å ha juletre. Det hadde da vært forbudt i mange år av kommunistdiktaturet.

Hvor lenge får vi lov å ha juletre her i landet, hvis Venstresiden i politikken og Islam går sammen om å ta det fra oss?

Det skal bli interessant å se om trønderne velger Islams datter fra Venstresiden i politikken som «Årets navn» i Trøndelag. Jeg skal vedde på at det blir henne, for Verden vil bedras.

Slik slutter «juleevangeliet» i Koranen: «Men dette var Marias sønn. Herren legger seg ikke til barn.»

Deri ligger forskjellen. GOD JUL!

4.tirsdag i Advent 2015.

Dordi Skuggevik

Bilruteknusingen på Sunndalsøra pakkes inn.

I «Driva» fredag 18.des. er det satt inn et svart felt med hvitt trykk, der avisen får den modige somaliske kvinnen på Sunndalsøra til å trekke tilbake sin  påstand om at bakruten på bilen er 4 x knust av folk fra det muslimske miljøet, som ikke tåler at hun integrerer seg ordentlig i Norge. I tillegg har «Driva» tatt inn et tantete leserinnlegg hvor det hele pakkes inn i masse annet og usynliggjøres i masse «hot air» (heit luft) som de sier i USA –  d.v.s. snikk-snakk. Denne stygge saken blir nesten kooooselig…

Den graverende trakasseringen av den somaliske kvinnen er ubehagelig for folk, lite morsomt, rett ut sagt ukoselig nå før jul, så derfor stikker alle hodet i sanden, og håper alt er borte når julen er over og vi trekker hodet opp av sanden igjen. Men – dette vil ikke være over. De som trakasserer kvinnen ser at de kan tillate seg dette uten å bli hverken identifisert eller  straffet for det, så neste gang vil de gå lenger. Hvor langt? Det må politiet nå spørre seg, de som har henlagt denne saken. Politikerne på Sunndalsøra må spørre seg om det samme. Knektene bør tas straks! Det må settes et eksempel på at Islams sønner ikke kan tillate seg å utøve Sharia-straff på Sunndalsøra – ustraffet av NORSK lov!

Politiet har i denne saken vist seg som noen knehøner, skikkelige feiginger. Venter politiet at avisen skal løse saken, risikere straffen fra Sharia-folkene? Med Charlie Hebdo og November-terroren i Paris i friskt minne, er det lett å bli knehøner og strutser i kampen mot Islam, både for politi og for «Driva». Slik sett er vårt lokale knefall for Islam interessant, men forferdende. Illevarslende for fremtiden.

 

22.12.2015.

Dordi Skuggevik

Knust bilrute x 4 på Sunndalsøra

I «Driva» 16.des. står den somaliske kvinnen Anisa Ali Aden frem og forteller at bakruta i bilen hennes er knust 4 ganger av tilhengere av Islam på Sunndalsøra. Hun etterlyser politisk engasjement, og er selv politiker for Ap i kommunestyret. Dette er selvfølgelig en politisak, men når politiet henlegger saken, blir henleggelsen en politisk sak. Politikerne bør gå ut og forlange at politiet tar illgjerningsmannen (-mennene) som er ute og håndhever Sharia på Sunndalsøra med å knuse bilruten til kvinnen 4 ganger. Dette skal ikke tåles i vårt rettssamfunn, og finner ikke disse muslimske knektene og kvinneplagerne seg i å leve etter vårt samfunns regler, så bør de deporteres til Islamistan! Straks!

Dordi Skuggevik

Tillegg/PS:

Adresseavisen går idag 17. des. 2015 ut med samme historie, men de har kuttet det hun sier i Driva om at det er folk fra det muslimske miljøet som knuser ruten gjentatte ganger (for å håndheve Sharia-justis overfor muslimsk kvinne). Drivas redaksjon sa at hun har trukket påstanden om gjerningsmennene nå, og spør meg om jeg vil ha dette leserinnlegget på trykk i Driva. Jeg svarer til Driva at hun nok har trukket tilbake  påstanden om gjerningsmann/menn fra det muslimske miljøet – fordi hun må ha fått ytterligere trusler fra dem. – Og selvfølgelig skal jeg ha mitt innlegg på trykk!

Dette viser på en  graverende måte at både folk og media legger seg flate for Islams løpegutter når de er ute på straffeekspedisjon, med Sharia som rettesnor.

Islam ruler! Nå også på Sunndalsøra.

Er det vi skal ha det i Norge, som påberoper seg å være en rettsstat?

DS

 

Første gang til Las Palmas?

Mange som har vært mange ganger på sydkysten av Gran Canaria, har enda ikke opplevd denne deilige by Las Palmas, som ligger ute i passaten mellom tre kontinenter. Her er en liten «bruksanvisning» på et første besøk:

Universitetet i Las Palmas er 500 år, så her dreier det seg om en gammel by, så begynn gjerne med Vegeta = Gamlebyen.

Ta buss nr. 91: Las Palmas Directo. Den kommer kvart på hel time (pluss – minus) forbi Patalavaca/Arguineguin (men den starter i Puerto Mogan). Den siste går 20.45. Den tar 50 min. Bussen går hjem igjen kvart over hel time fra busstasjonen i San Telmo-parken – den siste går 20.15. Pass på så du ikke ender opp på 001 Las Palmas – som går via alle melkerampene og bruker 2 timer til byen. (Morsomt én gang – kanskje.) Sitt på bussen helt til den parkerer i den underjordiske busstasjonen i San Telmo-parken, så vet du hvor du skal ta den når du skal hjem igjen.

Når du kommer opp av busstasjonen, er du i San Telmo-parken. Se på den flotte musikkpaviljongen, den blå vakre kafé-kiosken i Jugendstil fra 1904, hvor kafédriften dessverre har tatt en pause, og se også den gule info-kiosken, men som ikke er så vakker som den blå. I Adventstiden og i julen er det en fantastisk utendørs julekrybbe her. Gå inn i San Telmo-kirken og la øynene venne seg til mørket, så ser du mye vakkert. Dette er den eldste kirken i byen, og den markerer hvor byen ble født og begynte sin vekst. Derfra tar du fatt på Triana, den store gågaten sør-østover i retning Katedralen. Se opp! Se på husfasadene! Dette er den tunge, men imponerende Las Palmas-Jugend-stilen. Mye morsom arkitektur. Mange festlige sidegater inn til høyre leder til parallellgaten hvor du finner Teatro Cuyás, det nye teateret som byen gav seg selv til årtusenskiftet. Der lå en gang «Sukkerfeenes hus» Morales, men det som er bra det forsvinner – som de sier i Amerika…..Vi som en gang har sittet baki hjørnet der med en kopp stinn, varm, spansk sjokolade, og sett de hvitkledde sukkerfeene bake og brase bak den frostede glassveggen, vet hva lykke er. Halleluia!

Der Triana slutter, svinger du til venstre ned om Teatro Peréz Galdós, som er operaen. For få år siden brukte de 2-3 år på nytt, moderne scenetårn og fullrestaurerte interiøret som er dekorert av Las Palmas’ store Jugend-maler Nestor. Museet for Nestor ligger ved Pueblo Canario, folklore-museet han bygde opp ved Hotel Sancta Catalina ved Dorada-parken, hotellet hvor kongefamilien pleier å bo. Nestor-museet er verdt å få med seg når du er ferdig med Vegeta. Her kan du se Nestors store malerisykluser – «Havets sang» og «Jordens sang» og «Den sorte perle», som henger i trappen opp til andre etasje. Tilbake til operaen: Statuen som står ned for inngangen, er av den franske organisten og komponisten Camille Saint-Saëns som overvintret på Gran Canaria i flere år, og som gav orgelkonserter her til inntekt for de fattige. Kombiner gjerne en gang en opera her, med overnatting på Hotel Sancta Catalina. Ved ankomst mellom lunsj og middag, kan room-service gi deg en standsmessig oppvartning på balkongen! Kelneren som kom med det store brettet til meg, var 2 m og 200 kg, og grønne papegøyer kikket fra palmekronene inn over gelenderet på balkongen….(En lykkestund!) Pausene i operaen kan tilbringes på takterrassen med utsikt over gamlebyen Vegeta, og er du heldig, serverer de champagne, og du får en nellik når du forlater operaen…..ikke alltid, men det hender!

Fra Operaen går du oppover til du tar av til høyre inn mot Cairasco-plassen med det gamle teateret som ble bibliotek – Gabineto Literario. I andre etg. er det en rektangulær konsertsal med luftens ånder malt på medaljonger i taket, og der hørte jeg flere flotte kor før jul en gang. Et kor med 40 unge damer 20+ avsluttet med Julverset fra Stangvik: Et lidet barn så lysteligt er født for oss på Jorden – på norsk! Nå er det blitt en restaurant i 1.etg. – men er du moden for en forfriskning eller lunsj, så gå over til Hotel Madrid. Her har de ikke tørket støv siden Franco bodde her natten før han satte over havet for å jage kommunistene ut av Spania. De har malt hotellet gult i år (2015). Dette er mitt stamsted i Las Palmas. En atmosfære av historiens gang og det dype Canaria. (Borgerkrigen kom aldri til Canari-øyene.)

Herfra går du mot Sankta Anna-katedralen. Over hovedalteret ser du Jomfru Maria som står ved moren Anna som sitter, mens de samtaler. Til venstre for koret, i glassmaleriet øverst på veggen, ser du Anna som underviser datteren Maria. Katedralen markerer altså oppdragerens viktige funksjon. Faren Joachim er nok ute på markene…..

Orgelet her er spansk, med vakre fløytetoner fra 1864. Den gamle presten langt oppe i 80-årene har spilt dette orgelet i over 50 år, og er som regel den som kreker seg opp og ned av orgelet i den stille messen kl. 12 om søndagene. Foran katedralen ligger Plaza Sancta Anna, med bispeboligen opp til høyre. Her er det av og til store utendørsfeiringer. Går du ut av Katedralen og tar rundt hjørnet til venstre, finner du inngangen til et stort og interessant liturgisk museum. Går du til venstre uten å ta rundt hjørnet, og så til høyre i andre gaten du da treffer på, vil du finne Museo Canario hvor du kan kjøpe flotte nyinnspilte CD-er med musikk som ble skrevet av Anna-katedralens egne komponister på 15-16-17-1800-tallet. Katedralen holdt seg nemlig med egne komponister, musikere og sangere i 400 år. Samlingen av CD-er er på ca. 60 nå. Meget attraktiv musikk for jul, påske etc. Her kan du også se på skjelettene at urinnvånerne var 2 m – guanchene, som jeg tror var vikinger som drev av ned hit med passaten da de egentlig ville inn gjennom Narvasund (Gibraltar). De var blonde og blåøygde og 2 m, men ble slaktet ned av spanjolene på 1400-tallet. Omtrent alle.

Fortsetter du oppover der, kommer du til Den hellige ånds plass med et lite kapell som alltid er stengt, men det er fint å sitte der og ha en stille stund på benken og lytte til den vakre fontenen i den lille hagen. Se godt på fasadene rundt plassen, og gå ned igjen gjennom Calle Sancto Spiritu, på andre siden av kapellet enn der du kom opp, hvor du også må se på fasadene og fargene. Calle Sancto Spiritu og plassen er kanskje det fineste eksempelet på skjønnheten i det gamle Las Palmas. Helligåndens gate fører deg tilbake til hjørnet av Katedralen og videre ned til plassen bak den. Passaten kommer opp gaten og avkjøler deg mens du går nedover…..

Litt bortenfor Plaza Sancto Spiritu ligger Dominikanerklosteret som hollenderne brente ned på 1500-tallet. Hollenderne ødela også tomatsalget for canarierne med dumpingsalget sitt i moderne tid, så her selges det ikke tulipaner, for å si det sånn. Greven av Gran Canaria dro til Sverige etter tomatmiseren da uinnhøstede tomater farget åsene røde – og fikk i gang turismen. Vannet renner idag gjennom dusj og do i stedet for over tomatåkrene, som nå ligger tørre over alle hauger. Greven lever fremdeles.

Bak Katedralen finner du Columbusmuseet, et hus fra tidlig 1400-tall, der den store tenoren Alfredo Kraus ble født, og som har gitt navnet til Konserthuset på Canteras-stranden. Han var makker med Maria Callas og andre store opera-divaer. Colombus bodde i dette huset, El Villa Real, Den kongelige villa, guvernørboligen, 1. 2.og 4. gangen før han satte vestover havet. 3. gangen passerte han forbi Gran Canaria uten å lande her. Han bad sine bønner til Gud i det lille kapellet til høyre når du går ut av hovedinngangen. Kapellet er åpent av og til på hverdager. Det mest interessante med Columbusmuseet er selve huset, som viser hvor staselige hus de maktet å bygge her på tidlig 1400-tall.

Fortsetter du nedover langs veggen på kapellet, vil du innenfor den første døren til venstre finne en paradisisk restaurant i patioen i dette huset, restaurert fra grunnen av av et tysk ektepar, som nå har solgt til en italiener. Hvis du ikke allerede har spist lunsj, så er det her du skal gjøre det! En opphøyet stund! En stund i Himmelens forgård! Restaurant Casa Montesdeoca.

På søndager er det marked på plassen mellom Katedralen og Columbus-museet. Du kan treffe på konserter – klassisk musikk, eller folkloregrupper. Rett nedenfor finner du Det atlantiske museet for moderne kunst. Det ble åpnet av Dronning Sophia for noen år siden, og der er det alltid noe morsomt å oppleve, uansett hvilket forhold du har til kunst.

Har du mer igjen av dagen, så ta en taxi til El Corte Ingles – den store spanske «Steen & Strøm» med egne fabrikker for klær og sko på fastlandet og butikker over hele Spania. De har et eventyrlig salg i januar. De har et stort hus på hver side av gaten Meza e Lopez. Det til venstre har bøker og plater og husgeråd. Det til høyre har sko, vesker, klær. På toppen er det en kafeteria, men går du gjennom den og inn en dør, kommer du inn i en stille, klassisk spansk restaurant der du kan ha et opphøyet måltid i den store stilen – uten stor regning.

Derfra tar du nå en taxi til Hotel Reina Isabel midt på Canteras-stranden, setter deg med en drink, eller en kaffe med en av deres fortreffelige kaker – ute på terrassen mot havet ved Canteras-stranden, eller du går opp på takterrassen og gjør det samme. Ned til venstre, ved søndre ende av Canteras, ser du det fantastiske konserthuset byen har gitt seg selv: Auditorio Alfredo Kraus, hvor en tysk fysikkprofessor har utarbeidet en akustikk i verdenstoppen. Gå en tur på strandpromenaden og la deg imponere. Den er betalt av EU’s regionale fond, men arbeidet er utført av flinke spanske arbeidere. Du er heldig hvis du nå har et hotellrom på dette hotellet, og en konsertbillett til Auditorio Kraus i lommen!

I Adventstiden og julen lager de en enorm julekrybbe i sand øverst på Canteras. Og oppe i svingen der kan en sitte på kafé på Feittirsdagen og se alle gruppene som defilerer forbi mens de forbereder seg på den store Carneval-prosesjonen, mens trommene går i byen og foregriper Langfredagen. Neste natt, natten til Askonsdag, kler folk seg i hvitt og danser på Triana og kaster talkum på hverandre til de sklir på asfalten.

Las Palmas ligger på sjøveien til Sør-Amerika som Canariøyene er så forbundet med. Her på øyene snakker folket søramerikansk spansk, uten lesping og kvasse s-er. Atmosfæren og folkelynnet er heller ikke som i Fastlands-Spania. Her er det et avslappet lynne og folk er runde i kantene. Og som sagt: Hit kom aldri borgerkrigen, selv om sosialistenes blåøyde statsminister Zapatero kom ned og stemplet det nye universitetssykehuset med navnet til en av de kommunistiske heltene fra borgerkrigen på fastlandet: dr.Negrin. Forøvrig et aldeles utmerket sykehus hvor du får rask og kompetent hjelp ved å legge fram pass og blått EU-kort for helsehjelp! Aldeles gratis!

Hva gjør alle disse svært forskjellige menneskene som går frem og tilbake på Canteras-promenanden? Jo, de ser på havet, lytter til havets åndedrett og kontemplerer livet i all sin opprinnelighet mens de tar seg en øl eller en varm sjokolade innimellom.

Nordmenn på sørkysten av øya tror det er så kaldt, vindfullt og regnfullt her. I syd transporterer fjelldalene kald luft ned til havet om kveldene og nettene. I Las Palmas er det ingen slike daler, så her er det mildt hele døgnet. Jeg har vært her i 6 uker nå. Det har vært 33 gr. på glassverandaen om dagene, og aldri kaldere enn 23 gr. når jeg har gått ute henimot midnatt. Det har ikke falt regn disse 6 ukene. Men – jo da: Nordvesten kan feie inn gjennom gatene med striregn av og til – om «vinteren».

Velkommen til Verdens deiligste by!

Hilsen

Dordi Skuggevik

10.12.2015

Hans Rotmo – En Charlie Hebdo

 

Hans Rotmo er en verbal og musikalsk Charlie Hebdo, en Charlie Chaplin, en kongens skald, en hoffnarr.

Slike stemmer var alltid viktige foran en despot, for å sette ting på plass.

I moderne demokrati er disse stemmene enda viktigere:

De får folk til å tenke selvstendig fordi de er så grelle i sitt uttrykk.

Jeg har aldri kjøpt magasinet Charlie Hebdo, fordi vulgariteten de uttrykker seg med,

er ikke  mitt uttrykk. Av samme grunn har jeg heller aldri kjøpt Rotmos plater,

men når jeg har hørt ham på radio og TV, oppfatter jeg hvor viktig denne stemmen er.

 

I Norge er vi inne i en periode med konsensuskrav. Vi skal ha de riktige, polerte meningene,

ellers blir vi kneblet. I utlandet har jeg truffet folk fra vår nordiske virkelighet som faktisk

emigrerer fordi de ikke får lufte sine meninger her hjemme lenger. Barene er fulle av dem. både i  Thailand og Cambodia. Det er gått så langt her hjemme, at på Den nasjonale scene ble

en av de kunstneriske krumtappene oppsagt, fordi en nyankommet dame skulle «skrifliggjøre»

teateret, og nå har vi sett kjøret mot Per Boye Hansen på operaen i Oslo.

Folk i Norge forstår ikke lenger hva et kunstnerisk uttrykk er. De forstår heller ikke kunstnerens viktige rolle. Ei heller hvordan en kunstner opererer.

 

«Teateret» i Verdalen nå – er veldig interessant:

En Muhammeds datter i hijab stiger frem – og gøller opp Rotmo, røsten fra det norske folkedypet. Og det i det året vi kan feire 1000 år siden Olav den Hellige kom hjem, ble konge i  Norge og begynte moderniseringen av landet.

Konfrontasjonen skjer ved Stiklestad, hvor Olav mistet livet fordi han stod på sitt.

Fariseerne tar nå livet av skalden Rotmo: De avlyser hans konserter.

Samtidig kanoniserer de Muhammeds datter.

Ved inngangen til mitt livs siste kapittel er jeg svært deprimert over situasjonen

for yringsfriheten her i landet. Siste dolkestøt mot ytringsfriheten forberedes nå

av godfjottede nordmenn: Sharia!

 

Dordi Skuggevik

(Ble etter en del om og men publisert i Adresseavisen sommeren 2015.)

Fenomenet Fatima og Adresseavisen

 

Refusert av Adresseavisen sommeren 2015:                                                                 

I mitt lange liv i Adresseavisens nedslagsfelt, har jeg aldri sett noen få så store oppslag som

Fatima Almanea fra Islam, AUF og Verdalen: Helsides portrettbilde med knallrød hijab, fotografert i Stiklestadalléen m/artikkel, en hel side for å imøtegå et leserbrev i debattspalten, leder dedisert henne med karikatur av Jan O. og endelig – prompte opphøyet til «skribent» og spaltist i «Signert», i en alder av 20, er det vel. Kometkarriere i landsdelens hovedavis. Kort sagt: Forbløffende!

Med hovedfag i litterær analyse, har jeg lest hennes innlegg i «Signert» med mine analysebriller på.  Hennes tekst sier én ting, hennes hijab roper noe ganske annet. Hun ytrer seg altså i dobbel tale, en dobbel diskurs. Men, det skumle er at få lesere forstår at hijaben sier noe helt annet enn det hun ytrer i den skrevne teksten.

Hennes tekst er et sams multiplum fra norsk skolegang der hun tar på seg det norske korrekte og vedtatte konsensus som en verbal burka. Mens hun vedkjenner seg alle disse pene, norske, vedtatte sannheter og holdninger, roper hijaben at hun bekjenner seg til den siste store, totalitære, fascistiske, politiske ideologien Islam, inklusive dens lovgrunnlag – Sharia. Hun bærer samme navn som Muhammeds datter Fatima, som beæret sin far med to dattersønner. Hun tilhører en familie som rømte fra Iran, Islamismens høyborg, og fikk politisk ly i Norge. Hvorfor flagger hun da Islam rødt og lysende med hijaben sin, når hun har rømt fra Islam?

Hun anvender snedig det nye verbalskytset mot Islam-kritikere: De er kunnskapsløse, de lider av fremmedfrykt, og to ganger sier hun indirekte at Islam-kritikere er syke: De skal behandles.

Det er sjelden å lese en så demagogisk og snedig forførende tekst. «Det nye fellesskapet må romme alle,» skriver hun. Da må jeg tenke på hvordan det er i de landene der Islam er i majoritet, og vi andre er «dimmier» (vantro som kan behandles uten regler og moral). Hvis du f.eks. er en filippinsk au-pair i Saudi Arabia, og Madame finner en bibel i nattbordskuffen din, så blir du halshugget.  Der er det dessuten forbudt å bygge kirker. I Iran, hvor Fatima Almanea rømte fra, er det likedan, om ikke enda verre. Så, er Almanea en trojansk hest, sendt hit av Iran for å fremme Islams verdensherredømme, eller er hun bare enfoldig i « Det mangfoldige Norge»? Jeg tror ikke damen er dum. Tvert imot. Og Adresseavisen? Enten lever de i skrekken etter Charlie Hebdo, eller så er avisen blitt en enfoldig Islams nyttige idiot.

 

Dordi Skuggevik

Islam-kritiker