Egoistenes dag: Gjøklov vedtatt av Stortinget.

Mens gjøken flyr rundt i skogen nå på våren, og legger sine egg i andres reir, har Stortinget vedtatt en gjøklov for mennesker: Egoistene blant oss kan nå skaffe seg barn på bekostning av den ufødtes menneskerettigheter, for slik å tilfredstille seg selv med å få barn som ikke er deres egne. Stort større egotripp er det vanskelig å promenere.  KO-KO!

Stortinget har idag hodeløst vedtatt at det klinisk skal kunne planlegges å skape   alenemødre, og at det skal kunne planlegges farløse barn – ja, foreldreløse barn. Stort styggere egoisme kan neppe utøves fra voksne på barns bekostning.

Jeg ble selv ufrivillig alenemor til en sønn som bare fikk møte sin far et par ganger. Jeg vet derfor hvilket stort savn det er for et barn – ikke å ha en far i livet. Jeg er derfor sterkt imot sæddonasjon også, der far forblir inkognito i mange år, kanskje alltid. Dessuten kan aldri en far reduseres til en sæddose. Jeg blir svært indignert på vegne av alle fedre – at de skal kunne reduseres til en sæddose. En far er noe langt mer, og er svært viktig for et barn, for et menneske. Like viktig som mor. Min sønn vet i alle fall hvem som er mor hans! Det blir det ikke alle som vet heretter.

Nå har jo mange menn sådd sin sæd for vær og vind opp gjennom tidene, uten tanke på barna de kan være far til. Og slik gjør menn stadig vekk. Trist, men sant.  Idag selger dessuten mange menn sin sæd hver gang de er i pengeknipe. Hvem er de? Det fikk vi se på TV forleden da en hel flokk med avkom hadde funnet hverandre og sin felles far via DNA-tjenesten på Internet. De troppet opp hos ham samtidig, og overrasket ham – den magre, utpinte junkien i den oppbanga campingvogna på California-kysten. Bare trist og tragisk.

KO-KO!

Det sitter mange hodeløse som driver egotripp på andres vegne mellom plexiglassveggene i Stortinget. Trist men sant. Måtte Coronaen ta hele bunten!

KO-KO!

Glærum, 26.mai – 2020.

Dordi Skuggevik

Kiev: 1000 uavhentede surogati-spedbarn.

Omtrent på samme tid som bioteknologiloven ble forberedt for behandling i Stortinget, kom det en nyhet om uavhentede surogati-spedbarn i Ukraina. Nyheten gikk både på Dagsrevyen og senere på kvelden. Så ble det stille om denne forferdelige saken. Helt stille.

Vi kunne bli med kamera inn på en stor sal på et hotell i Kiev, og se flere lange rekker av firkantete kasser i glassklar plast der det lå et linnet spedbarn i hver kasse. Her linner de barna enda, så de lå der som små åmer. 100 spedbarn lå det på denne salen på dette hotellet. Det skrekkeligste var at det var så stille i rommet. Var spedbarna dopet?

På grunn av stengte grenser i Corona-situasjonen, kunne ikke de som hadde bestilt barna, komme inn i Ukraina for å hente dem. Det ble opplyst at forventede surogati-fødsler ganske snart ville bringe tallet uavhentede barn opp i 1000.

Skrekk og gru! Dette er altså en industriell produksjon av spedbarn som skaffer penger til folk i et fattig land som strever med å komme seg opp i en høyere levestandard. Hva får ikke hyperegoistiske voksne seg til å gjøre! Og hva gjør ikke folk for penger? Det ble opplyst at en kvinne får 500.000 kr. for å bære fram et innplantet befruktet egg som ikke er hennes eget. Jeg tror summen til mellommenn/sykehus var opplyst å være 120.000 kr.

Ukraina er et gammelt kristent land, men 70 år med betongkommunisme har ødelagt det kristne menneskesynet – og gitt befolkningen et materialistisk menneskesyn der mennesket bare er en kjøttklump. Vi trenger bare å se én episode av «Tore på sporet» for å skjønne hvilken forbrytelse som begås mot disse barna som er planlagt morløse og farløse.

De færreste av disse barna blir hentet av et par som har levert eget egg og egen sæd, der surogatibarnet får vokse opp med sine biologiske foreldre. Vi må regne med at mange enslige henter barn her, der det andre forelderet er planlagt å forbli ukjent for barnet, som barnet aldri får lære å kjenne. Vi må også regne med at pedofile skaffer seg barn de kan misbruke, gjennom å kjøpe egg og sæd og leie livmor. Det som er felles, er at det er en voldsom egoisme vi er vitne til. Og vi er vitne til et hodeløst verdenssamfunn som lar dette griseriet passere ukommentert, som ikke forstår at det er noe som heter den ufødtes menneskerettigheter.

Det som sjokkerte en norsk TV-seer i en neste runde, var at denne nyheten  umiddelbart ble en ikke-sak for NRK. Bioteknologilovens forberedelse for behandling i Stortinget ble også nærmest en ikke-sak, den som handler om våre dypeste eksistensielle spørsmål: Hvem er jeg? Hvor kommer jeg fra? Hvor går jeg?

En stor tenker – filosof og teolog, klarte å si alt om dette svineriet med svært få ord: Ethvert barn har rett til å være resultatet av kjærlighetsakten mellom sin mor og sin far.

Hvem som sa og skrev dette?

Sankt Johannes Paul  II – Paven som rev Jernteppet.

Glærum, 26. mai – 2020.

Dordi Skuggevik

NRK avlyser Kristi Himmelfartsdag, og heier på Islam.

Noe av det vakreste som er skrevet innen norsk språk og norsk musikk, er skrevet til Kirkens bruk. Jeg hører derfor ofte på Den norske lutherske kirkes gudstjenester på radio og på TV – selv om jeg ble katolikk i 1984. Der er det flott orgelmusikk – som regel, og gode kor. Jeg bor langt fra nærmeste katolske kirke – og da tyr jeg til radiogudstjenesten hos protestantene – ofte.

Men – denne Kristi Himmelfartsdagen  – Helgetorsdagen, som den også kalles, som markerer at Gud som menneske vender tilbake til sin himmelske dimensjon – etter 33 år på jorden, denne Himmelfartsdagen var ikke observert i noen av NRK’s radio- eller TV-kanaler i år, bortsett fra et stille verbalt innsmett fra den etnisk norske damen: Dette var Dagsrevyen på Kristi Himmelfartsdag. Hennes kollega fra Afganistan så godmodig smilende ned på henne, for han vet hvem som vinner slaget om Norge – og det er ikke Kristus, men Islams trojanske hester, assistert av norske godfjotter.

Her satt altså alle disse gamle, gode mennesker i sitt isolat i sine hjem og på sykehjemmene i Norge, de som har pleid å slå på radiogudstjenesten i alle år –kl. 11 på søndagene – uten å finne noen overføring fra noen kirke i 2020. Disse menneskene har betalt sin lisens til NRK – trofast, i et par mannsaldre, og så opplever de dette. NRK får nå til overmål trukket inn lisensen via skattesystemet – slik at ingen kan si opp sitt forhold til NRK lenger – i protest ved å nekte lisens-innbetaling. Det ser ut som om NRK benytter seg av det, og kjører sitt løp som det behager dem.

Overrasket er jeg ikke, fordi NRK idag ser ut til å være bemannet av norske nyhedninger og muslimer. Nå er det RAMADAN! RAMADAN! RAMADAN! over hele fjøla. Plutselig er de to fra Irak og Afganistan – som ofte står ved siden av hverandre og leser opp nyhetene i Dagsrevyen, kommet ut av Islam-skapet og kaster seg begeistret inn i bebudelsen om at vi ikke-muslimer i Norge skal få være med på den store festen som de skal ha – der det ellers om årene har pleid å være en magnum russefest. Vi andre er sååå velkomne atte!

Jeg forstår godt de er glade og begeistret, for som Islams trojanske hester i Norge, må det være helt vanvittig fantastisk – at Norge kaster Kristendommen sin i søpla etter 1000 år, og hyller Islam – i sitt riksmedium. For en lett seier! Islams tilhengere i Norge kan sikkert ikke tro det – at det skulle gå så lett – at Norge skulle være så fullt av kunnskapsløse godfjotter som rydder vei for Islam.

Og jommen sa jeg faste: muslimene stapper i seg mat hele natten – og så faster de om dagen. Det er faste det!

Vet de norske nyhedningene i NRK når den kristne fasten før jul begynner? Vet de når den kristne fasten før Påske begynner?  Det vet de neppe. RAMADAN! RAMADAN! RAMADAN!

Jeg vet hvilket ord som rimer på Ramadan, men jeg skal ikke skrive det. Jeg skal heller igjen bekjentgjøre mitt slagord:

BEFRI  MUSLIMENE  FRA  ISLAM!

For Islam – selve ordet, betyr underkastelse. Islam ble i sin tid oppfunnet av Muhammed – som et ideologisk, demagogisk våpen for å underlegge seg Den arabiske halvøy 622 år etter Kristi fødsel. Islam er IKKE en religion – Islam er en menneskeundertrykkende, politisk, totalitær ideologi på linje med Fascismen, Nazismen og Kommunismen. Så:

BEFRI  MUSLIMENE FRA  ISLAM! Les deg opp på Islam og gå i nærdialog med Islam-tilhengerne du møter. Det er ikke lett, fordi den menige muslim har ikke lest Koranen, han vet ikke hva Islam er, for Islam i deres nærmiljø er det som den lokale imamen sier er Islam. Islam har nemlig ingen læreautoritet. Islam har ingen «Pave».

Det er synd på dem som er født inn i denne forferdelige ideologien, og nå går NRK i spissen for å forføre etnisk norske godfjotter til å tro at Islam er festlige saker.

Vet NRK hva Pinse er? Den kommer 50 dager etter Påske – og 10 dager etter Kristi Himmelfart. Den kommer neste helg! Her på Nordmøre og nordover Helgelandskysten brenner vi Pinsebål på Pinseaften. Har NRK hørt om det før? Kanskje de kunne lage et program, om det? Nei – her blir det nok bare RAMADAN! RAMADAN! RAMADAN! – for Faen!

Glærum, 22.mai – 2020.

Dordi Skuggevik

Quislings valgtale for Bondepartiet i Stangvik 3. Påskedag 1933: Hvem har foto?

Jeg har ikke visst før ganske nettopp, nå våren 2020, at 1000 mennesker kom til Bondehuset i Stangvik 18.april 1933 for å høre den nettopp avgåtte forsvarsministeren Vidkun Quisling tale. 4-500 klarte å presse seg inn i Bondehuset, resten forlangte at han skulle komme tilbake til Bondehuset etter matpausen – og tale til dem også. Det gjorde han. Noen hadde reist ned gjennom veiløse daler i teleløsninga, helt fra Trondheim.

Jeg har ikke forstått før nå at det var dette møtet mor snakket om, da hun sa at hun hadde sittet bak Quisling på et møte – som jeg har trodd foregikk på Nordmøre folkehøgskule i Surnadal. Hun sa at han snudde seg, blikkene deres møttes, og det gjorde slikt inntrykk på henne at hun «vart så rar e kroppa», sa hun. Han må ha hatt en sterk aura. Vi skal huske på at dette foregikk før Nasjonal Samling ble stiftet. Det ble stiftet etter møtet i Stangvik, den 13.mai – med offisiell stiftingsdato 17.mai – 1933, altså én måned etter møtet i Stangvik. Når Quisling taler i Bondehuset i Stangvik – er det altså 6 uker etter at han er avgått som forsvarsminister, og en liten måned før Nasjonal Samling stiftes. Neste Stortingsvalg ble holdt 18.oktober dette året.

Quisling gikk av som forsvarsminister i Bondepartiregjeringen til Hundseid – 3.mars 1933. Den hadde da sittet i siden 14.mars 1932 etter at statsminister Kolstad døde. I overgangen der var sunndalingen Nils Trædal,– fungerende statsminister og utenriksminister. Trædal var kirke- og undervisningsminister i Hundseidregjeringen. Han var O.K.Skuggevik, nestformann i Bondelaget, sin gamle elev fra Amtskolen på Nordmøre. Da O.K.Skuggevik gikk av som nestformann i Bondelaget i 1934, overtok Nils Trædal etter ham. Det stod om Trædal – eller Fredrik Bruseth (Gullkongen), går det fram av et brev fra O.K.Skuggevik til formannen i Bondelaget – Mellbye. Vi må kunne anta at på møtet i Stangvik, var både Nils Trædal, O.K.Skuggevik og Fredrik Bruseth tilstede. Matpausen foregikk ganske sikkert på Rønnå – hos «Gullkongen». På møtet i Stangvik finner vi derfor en sentral norsk maktelite denne 3.Påskedagen 1933.

At Vidkun Quisling var på valgkampanje-turné for Bondepartiet, før høstens Stortingsvalg, selv om Nasjonal Samling ble stiftet en måned etter Stangvik-møtet, ser ut til å være tilfelle – fordi at Quisling talte for 5.000 mennesker på Bondemøtet på Ree i Stjørdal 17.juli 1932. Da dreide det seg desidert om Bondepartiet. Det ble rapportert om «orkanaktig bifall» og 3 x 3 Hurra! som avslutning. Folk kom til Stjørdal både fra Møre og fra Helgeland, ble det rapportert.

Jeg har faktisk ikke visst før nå i 2020 at Vidkun Quisling trakk så store mengder folk – i regi av Bondepartiet, rett før Nasjonal Samling ble stiftet. Når Stortinget skal velges 18.oktober 1933, stiller Nasjonal Samling felles liste med Bondepartiet i Aust-Agder, der O.K.Skuggevik kom fra. Nils Trædal går hardt på for å få sikker plass på listen for Nasjonal Samling i Møre og Romsdal. Får han ikke 2.plass, kan det være det samme for ham. Han er ikke fornøyd med 3.plass. Dette skriver O.K.Skuggevik om i brev til Fredrik Bruseth – en annen gammel elev fra Amtskolen. Brevet har jeg nettopp fått kopi av. Dette var en stor overraskelse, siden Nils Trædal tydeligvis gikk fri for NS-anklager etter krigen, da han som parlamentarisk leder for Bondepartiet varslet riksrettsak mot regjeringen Nygaardvold, men falt ut av et vindu og døde natten før han skulle fremme riksrettsaken i Stortinget. Mange har regnet med at dette var defenestrering – likvidering ved å kaste noen ut av et vindu – noe som kommunistene i Øst-Europa lenge var spesialister på, men Johan J. Jacobsen har nok bevist at Trædal ble svimmel og uvel på vei hjem, satte seg i en vinduskarm – må ha besvimt, og falt mot et åpent vindu.

Vi har ikke fått så mange blikk på Vidkun Quisling i tiden før verdenskrigens og okkupasjonens seierherrer gikk i gang med å skape ham i sitt bilde, det er derfor svært interessant å få innsikt i hva som skjedde her i vårt nærområde – at han trakk så store og så begeistrede folkemengder tidlig på 30-tallet, enda han var politiker i Bondepartiets regi. Det går jo flere linjer fra Landmannforbundet, Fedrelandslaget, Bondelaget, Bondepartiet og frem til Nasjonal Samling. Hvor Nasjonal Samling oppstår og bryter ut som eget parti – det er det ikke så lett å se. Etterhvert ser det ut som det er min farfar O.K.Skuggevik som begynte å ivre for en folkebevegelse nasjonal samling – med små forbokstaver, men han mente aldri at det skulle bli noe politisk parti med store forbokstaver. Han meldte seg heller aldri inn, men mange av hans elever ved Nordmøre Amtskole – de ble medlemmer, især var det mange i Stangvik, der han først begynte som Amtskolelærer i 1888. De idag som kaller disse menneskene nazister – de har ikke forstått hvem de var. Men de ble kuppet av Det norske nasjonalsosialistiske arbeiderparti.

Ved Stortingsvalget 18. oktober1933 fik Nasjonal Samling 2,2 %. Folk fra de store folkemøtene i Bondelagets og Bondepartiets regi i 1932 og i 1933 fant det nok tryggest å holde seg til det kjente, og ikke kaste seg ut i politiske forsøksopplegg, selv om Vidkun Quisling trakk utrolig store folkemengder til sine taler og foredrag. Det som trakk, var nok hans skildringer av hans egenopplevde erfaringer med elendigheten som fulgte i kjølvannet av Bolsjevikenes revolusjon og fremmarsj – kombinert med advarselen om hvor elendig det stod til med den norske forsvarsevnen. Folk var svært engstelige for Bolsjevismen og hva deres nye Sovjetrepublikk  kunne finne på overfor Norge og Europa.

Men – dagens spørsmål: Har noen i Drivas lesekrets foto fra dette stormøtet i Stangvik?

Glærum, 21.mai/Kristi Himmelfartsdag – 2020.

Dordi Skuggevik

Hva Surnadalsrevyen har betydd for meg.

Det skrives nå bok om Surnadalsrevyen. Jeg leverte i forgårs et innspill til boken, der jeg – som en av de aktive, forteller om hva revyen har betydd for meg på det personlige plan. Etter samtale med Styrkår Brørs igår, forstod jeg at denne teksten ikke passer med konseptet han har arbeidet frem – sammen med flere andre. Vi ble enige om at jeg publiserer denne teksten på bloggen min, og så får de putte utdrag av teksten inn der det passer – som de vil. Men her er i alle fall teksten, og den kan kanskje fungere som en appetittvekker for boken som kommer:

Da jeg kom hjem etter 6 år hjemmefra – i 1967, hadde jeg ingen omgangskrets, fordi hele den delen av ungdomstiden da en skaffer seg livslange vennskap, var blitt tilbragt andre steder. Jeg var 22 år da.

Om høsten ble jeg dratt med i arbeidet med å sette opp en neste revy i Bygdeungdomslagets regi. Det skulle komme til å bli flere. Når vi fra revygjengen treffes her og der i landskaper og aktiviteter senere i livet, har vi en historie sammen, opplevelser som ingen kan ta fra oss, opplevelser som hever seg over alle andre forhold. Det oppstår en nærhet som overgår vanlige vennskap – og til og med familieforhold, tør jeg si.

Mange slags folk og mange slags talenter må til for å få en revy opp å stå: tekstforfattere, komponister, musikere, skuespillere, sangere, dansere, kostymeskreddere, sufflører, sminkører, kulissemakere, scenearbeidere, plakattegnere, programforfattere, koordinatorer, billettører, renholdere, PR-folk, økonomer, iscenesetter…m.m. Noen vil jeg si litt om:

Vi hadde den 100% pålitelige kapellmester Trond Larsen som styrte musikken fra pianoet. Så kom Henning Sommerro en periode. Gjennom arbeidet med Surnadalsrevyen – både som komponist og kapellmester, utviklet han seg her til teaterkomponist for de store scener. Da vi kostet på oss proff iscenesetter fra Teateret Vårt i Molde – oppdaget de Henning, og hanket ham inn. Henning hadde og har – en utrolig evne til å omsette essensen av en tekst – i musikk. Jeg glemmer aldri hans «Glade jul på vrangen» på Trøndelag Teater der Agnes i «Brand» begræder sitt døde barn. Det klirret i istappene i det kalde ekteskapet, for å si det sånn.

Iscenesetter Styrkår Brørs beundret jeg for hans langmodighet og store tålmodighet. Han gav seg aldri før det hele var sydd sammen. Av ham lærte jeg: Gi aldri opp!

Men det var det teatrale kammerspillet med Øyvind Holte som ble den store opplevelsen. Vi ble etablert som et aldrende gjennomgangspar i flere revyer. Ingen visste hvor mye og hvor detaljert Øyvind arbeidet med å forberede rollefiguren sin. Jeg visste det. Når han plutselig begynte å improvisere ut over manus, og ut over det som var innstudert, måtte medspiller være obs! For publikum så det lett og elegant ut – og de trodde han kom på det i farten, men det var meget forberedt. På den som spilte innpå ham, kom det alltid som en overraskelse, og en måtte hele tiden være på alerten for hva som ville skje i neste sekund. Han var en gentleman. Han kunne f.eks. si: – Er det greit at jeg spiller på din størrelse og tyngde? Jeg sa alltid ja, fordi jeg visste at han beregnet akkurat hvor grensen gikk. Samtidig med at medspiller måtte følge med på hva han sa og gjorde – hvert sekund på scenen, måtte antenner være rettet mot publikum, og balansere det hele opp mot publikums åndedrett, kan en faktisk si. Når publikum begynte å holde pusten – da måtte en ikke trå feil, hvis det store latterbrølet skulle utløses og velte som en brottsjø opp på scenen.

Øyvind kunne jo si noe rett før teppet gikk opp, slik at medspiller falt helt av pinnen idet alt skulle skje. I første revyen spilte vi et legendarisk aldrende ektepar som skulle søke om «barneløyve» – tillatelse til å sette barn til verden. Holger Skei var den ubetalelige byråkraten. Men i andre revyen – etterjulsvinteren 1971, var det enda ikke blitt noe barn, og Anders Storsvingen får kjeft av kjerringa si – Beret Storsvingen, fødd Breiskaret – der de ligger i skuvsenga. Rett før teppet går opp, sier Eivind: «Nu bruker også jeg SABA, sjer’du – traktorrevahol sjø!» Jeg holdt på å klappe sammen, for jeg hadde et hemmelig barn i magen. Litt av et par som lå der! Ingen visste enda at jeg ventet barn – uten å være gift, bare barnefaren som satt på første benk på premièren visste det. Øyvind visste heller ikke om mitt hemmelige svangerskap. Det ble mitt livs kraftprøve – å gjennomføre. Latteren fra publikum slo opp fra salens mørke. Der lærte jeg konsentrasjon og utviklet gjennomføringsevne.

Jeg har vel foreslått Øyvind Holte et par ganger for Klevaprisen, men komiteen har nok ikke forstått hva jeg snakker om. Om Tore Sæter Tørvåillå var den mest elegante av oss i sitt uttrykk, så er det ingen som slår Øyvind Holte som den største skuespilleren av oss!

Ingen tror vel at jeg var sterkt plaget av sjenanse og eksponeringsskrekk i oppveksten, men det var jeg. Det var derfor et voldsomt personlig gjennombrudd for meg å stå alene fremme på en scenekant og synge en revyvise alene – mens en hele tiden må balansere det hele opp mot «publikums åndedrett» og føle publikum på tennene. Det gjorde meg faktisk til en bedre lærer.

Etter første revyen, bar det til Paris med meg et år – som au-pair. Det skulle vise seg at husherren var en ledende iscenesetter innen fransk teater, en av de store fornyerne av fransk teater etter andre verdenskrig. Det året jeg var i familien fikk Georges Vitaly Frankrikes fremste teaterpris for produksjonen den høsten, og ble sendt på offisiell turné i USA. Svært ofte var det teatermedarbeidere til arbeidslunsj i huset. Jeg måtte både servere og spise med dem. Jeg lærte å tygge biffen fort – for å si det sånn. Dessuten anla jeg en «glättig min’» og prøvde å se intelligent ut selv når samtalen gikk rett gjennom håret på meg. Madame var skuespillerinne. De hadde sitt eget teater rett ned for Place Pigalle, og takket være erfaringene fra Surnadalsrevyen, forstod jeg hva det dreide seg om, fordi jeg visste hvordan det er å stå på en scene og forholde seg til et publikum – som puster med deg. Puster ikke publikum med deg – går det nemlig rett i dass! Teaterparet ble helt paff, da jeg vel 30 år senere skrev hovedoppgave på universitetet i Trondheim om stykket de satte opp på etterjulsvinteren det året.

Så Surnadalsrevyen førte helt til hovedfag i fransk teater!

Til slutt vil jeg nevne Brit Biermann – som het Eide mens hun bodde i Surnadal. Hun kréerte de flotteste kostymer og plakater. Hun tok et par mål i tillegg til høyden som hun spurte deg om – og kom tilbake med kostymer som passet perfekt. Da jeg bodde i Trondheim 1999 – 2007 sydde Brit flere fine antrekk til meg. Og hennes siste teaterkostyme-kréasjon som jeg hadde noe med, var da hun sydde antrekket til han som sang «Islendingen» i Olavsoratoriet i 2014! Stod helt i stil med Bayeux-teppet fra 1066! Hun sender stadig hjemmelagete julekort og er fremdeles en fresig dame med humor og replikk, selv om hun har passert de 80. Siste gang jeg så hennes kostymer til Surnadalsrevyen, lå de i en sammentvinnet haug i en krok i et rom ved gymsalen/festsalen på Nordmøre Folkehøgskule. Det var et sørgelig skue. Men, på NRK TV er det mulig å fremkalle et innslag der Brit Holte, Paula Ranes og jeg er ‘duduakor’ til revyvisen «Norsktoppen» og hvor vi er kledd i Brits utrolig elegante kostymer.

Hvis noen husker bildet fra historieboken, der Bismarck i hvit kürasér-uniform står midt på gulvet i Speilsalen i Versailles og utroper Wilhelm I til keiser av Tyskland, så vil dere også ha sett at også ved siden av keiseren, står det en kürasér i hvit uniform, med dragen sabel. Det er Brits farfar! Han deltok i – og overlevde 3 av de 4 krigene som er ihukommet på Die Siegesseule/Seierssøylen som står på prosesjonsgaten vest for Brandenburger Tor i Berlin. 60 år gammel kom han til Trondheim og stiftet sin familie nr. 2 og ble farfar til Brit! Hun har bildet i stort format på veggen! Han deltok i utbyggingen av kraftverket i Glomfjord! (Historien er for god til å utelates!)

Ellers var jo revyen en stor inntektskilde for driften av Surnadal Bygdeungdomslag. Og alle i Bygdeungdomslaget – av dem som ville, fant en plass i revyoppsetningene, fordi oppgavene var så varierte. Jeg syntes det var meget betenkelig at teaterdelen ble tatt ut av Bygdeungdomslaget. Det gikk heller ikke bra: Surnadal Bygdeungdomslag forsvant – mens teaterlaget «Svarraberje’» ser ut til å ha mistet grunnfjellet som skal bære resten av konstruksjonen. Det ene er avhengig av det andre.

Både å skrive tekster og å spille dem ut på scenen foran et publikum har gitt meg «et tredje øye» – når det gjelder å se verden omkring meg, fordi teateret, og især revyteateret, er «et tredje øye». Det har også i svært sterk grad influert på  hvordan jeg skriver. Revyen er i sin egenart et korrektiv til det som skjer i et samfunn. Derfor er den også så viktig. Når det gjøres skikkelig, skal det gjøres med kjærlighet. Om enn blikket på samfunn og personer kan være skarpt, skal det ikke ødelegge folk. Folk skal ikke drites ut. Revyen har Narrens rolle. Den skal være et speil der noen har godt av å se seg selv – som et korrektiv. Og det skader ikke å le – for noen av partene! Revy erstatter depresjonsmedisiner for både dem i salen og dem på scenen og dem bak scenen!

Hilsen og takk til alle fantastiske mennesker jeg traff i Surnadalsrevyen! Spesielt til Styrkår Brørs som fikk meg til å gjøre ting jeg aldri trodde jeg skulle gjøre her i verden!

1000 TAKK!

Glærum, 20.mai – 2020

Dordi Skuggevik

Ridder av den franske kulturorden Artes et Lettres siden 1999.

100-årsdagen for Pave Johannes Paul II’s fødsel – 18.mai 1920.

Pave Frans tar alle nært inntil seg i disse Corona-dager. Kamera bringer oss helt nær ham, Det trøster mange å kunne delta i de direkte strømmede messene han feirer med oss. For dem som ikke kan være med på direkten kl 7 om morgenen, er det mulig å kalle opp messen senere på dagen. Han tar oss inn i rom i Vatikanet vi ellers aldri kunne ha besøkt.

(www.vatican.va ) (Klikk oppe i øverste hjørne – Celebrazione.)

Idag kunne vi være tilstede ved alteret over sarkofagen til Pave Johannes Paul II. På altertavlen over, er St. Stefanus avbildet – den første kristne martyr.

Johannes Paul II holdt også på å bli martyr. Han ble skutt på Petersplassen, mens han ble kjørt rundt i sin Papa-mobile og hilste på alle som var møtt frem. Som ved et under gikk kulen tvers gjennom ham, uten å skade noen indre organer. Han holdt på å dø likevel, av blodforgiftning, men en intensiv vitaminkur snudde utviklingen. Den polske familien i Norge, som han hadde et nært forhold til, ble budsendt, og var hos ham i denne tiden.

Før attentatet pågikk det en bakvaskende hviskekampanje mot denne paven, som gikk helt inn i Vatikanet og inn blant prestene. Jeg forsvarte ham kraftig i min krets – alltid når dette ble tema. Jeg har et bilde av ham på pianoet, fra den første gangen han viste seg offentlig på Petersplassen etter attentatet. Ved siden av ham står en nyutnevnt biskop – Robert J. Rose, med mor født Glærum. Jeg spurte biskop Rose, som gav meg bildet, om i hvilken forfatning Paven var denne dagen. – Jo, sa han, Paven stod i solsteiken i 2 timer og underholdt seg med oss på 7 språk! – Med andre ord: en kraftkar! – En kveld pater Olav Müller satt i stuen her, reiste han seg opp, gikk bort og stod og så på bildet. Så sa han: – Du har nok hatt rett hele tiden når det gjelder denne paven.

KGB stod bak både den bakvaskende hviskekampanjen og mordanslaget, det ble etterhvert ikke bare en mistanke, men en erkjennelse av situasjonen. Marxistene vet hvilken kraft det er i ånd og ideologi, og han var deres sterkeste ideologiske motkraft og motstander. Ikke bare var han en tungvekter som professor i filosofi og teologi, men han kunne mobilisere hele det polske folk, og det sier ikke lite. Han var den direkte årsak til at Jernteppet falt, og til at Europa igjen ble forenet med seg selv. Han var også den paven som gikk ned av bærestolen, ut av Vatikanet – og som møtte folk der de var, rent bokstavelig. Han ble et problem for sikkerhetsopplegget i Vatikanet, for han tok på sivile klær om kvelden og gikk ut bakdøren – og ut i byen, der han møtte mennesker ute i byen, inkognito.

Da han kom til Trondheim i 1989, og gikk ut av bilen ved St.Olav kirke, stod jeg helt ytterst og lengst unna ham i rekken foran kirken, men han gikk rett bort til Nordmørsbunaden og rakte frem hånden. Det kom en pyntebjørk mellom hendene. Vi prøvde igjen å håndhilse – ny bjørk imellom! Det begynte å glitre i øynene hans av latter. Tredje gangen møttes hendene, men da skvatt han, for hånden min var iskald av vinden som gikk rett gjennom den tynne bunadsskjorten, og klokken hadde tikket.

Da han lå for døden, så jeg det som skjedde på CNN som rapporterte fortløpende. Jeg hadde så vondt i venstre hofte at jeg lå på sofaen alle disse dagene. Da han døde, tenkte jeg: – Nå er han død. Jeg kan be ham gå i forbønn for meg for denne invalidiserende hoften. Da jeg stod opp av sofaen, var hoften helt OK! Jeg må innrømme at jeg ble ikke så lite paff.

Den enkle trekisten hans ble båret ut på Petersplassen for å hilse folkemengden. Folkemengden ropte taktfast: Sancto! Sancto! Subito! – Helgen! Helgen! Straks!

Kardinal  Ratzinger, som var den som hadde regien på det hele, snudde seg og så intenst og uutgrunnelig utover Petersplassens store folkemengde – lenge. Så gikk han etter kisten, inn i Peterskirken igjen. Han ble jo etterfølgeren – Pave Benedikt XVI.

Pave Johannes Paul II – ungdommens pave, er han også blitt kalt, kanopadler, skiløper, fjelltraver – han som rev ned Jernteppet og befridde Øst-Europa ved Åndens og Bønnens makt, han skulle hatt Nobels fredspris – men det forstod ikke kommitéen i Oslo. Til det var ikke deres horisont vid nok.

Det er merkelig å tenke på at jeg har tatt en helgen i hånden – for han ble «Santo» – om ikke «subito». Pave Johannes Paul den Store, som Kjell Arild Pollestad konsekvent omtaler ham som. Nå har Pave Frans gitt oss alle anledning til å se hans grav – hans sarkofag, hans alter i Vatikanet. Dette vidunderlige menneske, denne store Guds tjener. Han leve! Amen.

Glærum, 18.mai – 2020.

Dordi Skuggevik

17.mai 1940 – 9.mai 1945:

17.mai 1940 gjorde far som han pleide å gjøre – han gikk ut og heiste flagget i flaggstangen i hagen foran den lange nordmørslåna i  Oppigard Glærum. Deretter tømte han geværmagasinet i en salutt for Fedrelandet.

Naboen, mors fetter, kom løpende og ropte:

E du tollinn mainn! Vet du ‘kje at det e tysk’ra inni Bekketun?!

Det vet e godt, sa far.

Ikke lenge etter kom en tysk soldat opp bakkene og spurte hva som foregikk, for han hadde hørt skyting. Far forklarte at det var Norges grunnlovsdag og nasjonaldag, og på denne dagen pleide han å heise flagget og skyte en salutt for Fedrelandet, sa han.

Den tyske soldaten slo hælene sammen, presenterte gevær, gjorde helt om og marsjerte nedover bakkene igjen.

Mens dette foregikk, stod naboen oppe under løa si og fulgte med på det som skjedde. Etter krigen ble naboen ansett som «god nordmann», men det ble ikke far.

9.mai – 1945: 

Natt til 9. mai 1945 var det stygt vær, forteller min yngste bror Ole Kristen (f.1936) – i 2019. Far gikk ut denne natten og dro ut bolten som holdt flaggstanga oppe  – slik at flaggstanga falt ned. Den var en aldersstegen flaggstang, noe morken av elde, så da den deiset i bakken, gikk den i stykker og lå bortover jorda, brukket på flere steder. Det er siden ikke blitt reist noen ny flaggstang i Oppigard Glærum.

(Utdrag av min kommende bok: Den tause generasjonen.)

Glærum, 17.mai 2020.

Dordi Skuggevik

Sultens pandemi.

I årets første måneder er 3.7 mill. mennesker døde av sult, sa Paven idag – i sin preken på festen for Apostelen Mattias – Mattiasmesse, som også er markert på den norske primstaven.

Apostelen Mattias erstattet Judas i disippelflokken. Han var født i Bethlehem, og omvendte tusener av jøder til den kristne tro, før de skriftlærde fikk ham steinet og hodet hogget av ham. Å heve røsten mot samfunnets ledere har alltid vært farlig.

Paven snakket også om fattigdomspandemien og om de hjemløses pandemi. Det er tydelig at det er først når pandemier rammer verdens rike befolkning at alarmen går.   

I bare den tiden jeg har levd på jorden – 75 år, har verdens befolkning fordoblet seg. Klarer jordkloden å bære flere mennesker? Jordkloden gnages bar, for å kunne opprettholde denne eksploderende befolkningen. Det er i vår tid, den moderne tid – at vi opplever befolkningseksplosjonen. Det er i vår tid vi har kunnskap om hvordan vi skal kunne balansere befolkningens størrelse med næringsgrunnlaget.  Men, situasjonen blir ikke drøftet noe sted.

Mor Theresa fikk Nobelprisen fordi hun lærte befolkningen i Calcutta hvordan de kunne begrense størrelsen på barneflokken – med enkel praksis for familieplanlegging. Metoden er både enkel, gratis og uten bivirkninger: Unngå samleie rundt eggløsningen.

Det er merkelig at ikke verdens ledere er mer opptatt av å balansere størrelsen på  befolkningen i forhold til næringsgrunnlaget i verden. De bør spørre seg selv hvorfor. De bør kanskje også spørre seg selv om det snart blir mangel på oksygen for alle disse menneskene, før oksygenmangelpandemien kommer.

Glærum, Mattiasmesse, 14.mai – 2020.

Dordi Skuggevik

Eivind Hasles gemene polemikk-teknikk:

Når person A kommer med et utsagn, og person B tolker og vrir på utsagnet til  A, for så å ta utgangspunkt i sin egen tolkning, og prosederer saken ut fra sin egen omfortolkede versjon – så er det en meget betenkelig sport, for B  tillegger da A meninger og vinklinger som A ikke hadde.

Gjennomskuer folk dette? Nei, sjelden – selv når det ligger så opp i dagen som med Hasles frekke, vridde utgave av mitt utsagn om 9. april – der han til og med endrer datoen til 8.april, og får mitt utsagn til å fremstå som noe helt annet enn det var – til og med i overskriften.

Redaktørene er jo så glade i å redigere, klippe og å omkalfatre innlegg – hvorfor trykker de et så gement manipulerende innlegg som Eivind Hasles vrangsnuing av mitt innlegg?  Var det et bestillingsverk?

De som har publisert mitt første innlegg om Hasles manipulative triksing, har klippet bort siste del av innlegget. Jaja – knebling i norske media er jeg vant til. De tåler dårlig nye vinklinger i forhold til den tause majoritet de selv har oppdratt.

Glærum, 12.mai – 2020.

Dordi Skuggevik

9.mai! – Eivind Hasle.

Eivind Hasle har ikke oppdaget at mitt innlegg angående «rettsoppgjøret» etter krigen er skrevet 9.mai – 2020, og angår 9.mai – 1945, enda det står i overskriften!  Altså, Eivind Hasle: Mitt innlegg angår ikke 8.mai – 1945, men det som begynte 9.mai 1945, da arrestasjonene og interneringen av nærmere 100.000 nordmenn begynte i hevnens hete.

23.000 av dem ble dømt uten rettergang, kunne jeg tatt med – dømt for et passivt medlemskap i et lovlig parti. Det er ganske enestående i historien.

Jeg har faktisk 7 heldagseksamener fra NTNU i historie, innebygget i pensumet til mine studier i engelsk, tysk og fransk. Der har jeg fått forklart, at det var i Nederland, Danmark og Norge at de overhendige «rettsoppgjørene» fant sted etter krigen. Dette var alle okkuperte land – ikke land i krig. Det er protestantene i Europa som kjører disse voldsomme etterkrigsoppgjørene. Jeg har en mistanke om at hevnen står så sterkt hos protestantene på grunn av det strenge gudsbildet i denne varianten av Kristendommen.

Eivind Hasle kan være glad for at hans morfar, som har skrevet teksten til både oratoriet «Heimferd» (Olav den helliges tilbakekomst fra Gardarike i 1030), og til Olavsspelet på Stiklestad, ikke endte opp i Nasjonal Samling. Eller var han medlem – siden dattersønnen tar så voldsomt til orde?

Glærum, 12.mai – 2020.

Dordi Skuggevik