Sekulær begravelse.

Jeg har vært inne på det før: De som ikke lenger vil ha noe å gjøre med Vårherre ved livets overganger her i Norge, har liksom ett alternativ: Humanetisk forbunds opplegg. Forbundet sender sin sekretær som tar seg av rammen – som er lånt av kirken, og fyller den med ingenting.

Skal det være sånn videre i dette land? Eller skal vi ta lærdom av andre land som lenge har hatt sekulære tilbud i regi av sine kommuner/begravelsesbyråer?

Det offentlige Norge er i gang: Forleden ble datteren ute på nabogården her viet av rådmannen i kommunen – ute på ekra på gården. Forleden ble også en eksmedlem av Den norske lutherske kirke begravet fra den minste salen på kommunens kulturhus . En nevø stod for minnesamværet rundt båren, uten innblanding av hverken Vårherre eller Humanetisk forbund.  Opplegget var enkelt og greit: SEKULÆRT (= verdslig – ikke kirkelig). Det må ha vært spesielt for hans ektefelle som er praktiserende katolikk, men hun respekterte hans valg

I land som lenge har hatt et klart skille mellom kirke og stat, har borgermesteren lenge viet brudepar i rådhusets seremonirom, uten innblanding av sammenslutninger à la Humanetisk forbund. I Frankrike og Tyskland f.eks. er det påkrevet å gifte seg sekulært/borgerlig på rådhuset, før man eventuelt går til sitt trossamfunn og blir gift innen rammen av Kristendommen, Islam eller andre livssynspraksiser.

Tiden er overmoden i Norge for at det offentlige styre og stell stiller opp med sekulære seremonirom og sekulære tilbud ved overgangsmarkeringene i livet. Og folk må bli klar over at Humanetisk forbund, som har gitt seg selv et slags monopol på å være det eneste alternativet til kirken – er et tilbud for dem som er medlemmer der – men andre behøver ikke å ha noe med dem å gjøre.

Det bør forøvrig være et tankekors for norske humanetikere at de som idag regnes for de største humanister – var noen paver på 1600-tallet. Og da jeg var i Roma nå medio oktober, møtte jeg «min franske mann i Vatikanet» som stod på farten til Ungarn for å levere en forelesning (på italiensk!) om ham som regnes for den første humanist i den kristne verden: St. Hilarius fra Frankrike, som levde på 300-tallet. Det må være en hodepine for Humanetisk forbund i Norge at de har lånt sitt navn og sitt oppdrag fra helgener og paver. Ellers rapper de også det meste fra kirken. Hvor skal de ellers ta det fra? (Fy da Dordi!)

Grunnen til at jeg skriver om dette idag, er en begravelse sist lørdag, hvor min fetter Sigurd ikke rakk frem til sin egen begravelse. Han som alltid var så punktlig og på høgget. Den høye, magre, alvorlige og gråhårede seremonimesteren fra Humanetisk forbund steg frem for forsamlingen av gråhårede, gammelkirkelige trøndere som allerede var trykket av for første gang å skulle være med på en ikke-kirkelig begravelse – og bekjentgjorde for dem at kisten var tom, der fremme i blomsterhavet. Men, siden folk hadde kjøpt sine reiser og hotellrom, hadde familien valgt å gjennomføre seremonien med tom kiste som det samlende symbol – med foto av avdøde på kisten. Det var jo en klok og praktisk avgjørelse oppe i det hele, men det gikk jo et støkk gjennom forsamlingen. Det ble mye nytt og uvant på én gang. Men, det ble etterhvert en hiva minnestund for en gladgutt!

Sigurd kommer til å bli lagt i viet jord ved kirken – i nærvær av den engere familie, når han endelig legger til kai på Inderøya. For enda må vi alle ligge i den viede jord ved våre gamle kirker – hvis vi ikke vil strøs ut i naturen – for det offentlige Norge har heller ikke tenkt på at de som ikke vil ha kirkelig begravelse – heller ikke vil ligge i viet jord. Det er en kamp som Humanetisk forbund enda ikke har tatt. Den tar de kanskje sammen med alle de andre i den assorterte flora av hjemmestrikkede livssyn vi etterhvert har fått. Både jøder og muslimer har lenge hatt sin egen viede jord – separert fra de kristne.

Sigurd døde i flyet rett etter at flyet hadde tatt av fra Alicante, og flyet returnerte til den spanske flyplassen, hvor den døde ble ført til spansk sykehus for obduksjon.  Av snakk i forsamlingen gikk det fram at båren var kommet til Oslo dagen før, men selv med bekreftelser på at båren skulle ankomme seremonien i tide, så var den altså ikke kommet. Trolig stod Sigurd fast i den norske tollen i en hangar på Gardermoen. De skulle vel finne ut om noen hadde sett sitt snitt til å smugle noe ulovlig sammen med ham i kisten. Det er det jeg alltid har sagt: unngå Gardermoen når du kommer hjem fra utlandet! For der får du alltid ubehageligheter og trøbbel!

Da Franco regjerte i Spania, var det ikke noe problem å komme seg inn i Norge i død tilstand, men problemet var å komme seg ut av Spania. En norsk familie som var på biltur i Spania i 1960-årene opplevde at bestemor døde på turen. De pakket henne inn og la henne på taket og satte kursen i frisk fart mot den spansk-franske grensen. Rett før grensepasseringen gikk de inn på en bar for å styrke seg før dysten med grensevaktene. Da de kom ut igjen, var bilen stjålet…

Glærum, 11.11.2019.

Datoen for fredsslutningen etter La Grande GuerreThe Great War (1. verdenskrig.)

Dordi Skuggevik

Sjokkerende deportasjon av Greg Johnson.

Norge har deportert den amerikanske filosofen Greg Johnson før han rakk å åpne munnen etter ankomst Norge.  Jeg er både rystet og sjokkert – for jeg trodde Norge var et land på et såpass høyt akademisk nivå at man kunne tåle å diskutere med hvem det skal være.  

Har man glemt sin Voltaire – som sa: – Jeg er dypt uenig med deg, men jeg vil forsvare til min død din rett til å uttale deg.

Hvem er den norske Stalin som deporterer en høyt utdannet amerikaner på grunn av vedkommendes meninger – før han har fått åpnet munnen? Hvor sitter denne Stalin? Kan han/hun komme frem og tone flagg, så vi får se ham/henne? Hva slags forbannet jomfrunalsk hysteri er det som har oppnådd en posisjon hvor en amerikaner med dr.grad i filosofi kan nektes opphold og talefrihet i dette vårt land? Hvis ikke saken blir reversert, og dr. i filosofi Greg Johnson får en unnskyldning og får komme tilbake til den talerstolen som var tiltenkt ham her i Norge, tror jeg jeg vil levere inn det norske passet mitt. Jeg orker ikke være statsborger av et land som styres av stalinister.

Glærum, 4.november – 2019.

Dordi Skuggevik

Hvorfor til Roma nå?

Den som har lest boka mi om Olavsjubileet i 2014, vil kanskje lure på hvorfor jeg oppsøkte miljøet rundt Olavsfestdagene i Roma igjen – nå i oktober, siden mine erfaringer med et par av lederne i «Olavsalterets venner i Roma» var så negative i forkant av 1000-årsjubileet for Olav den Helliges dåp – i 2014. Jeg meldte meg den gangen ut igjen av denne foreningen – med begrunnelsen om at jeg aldri er – i den grad, blitt behandlet som en dritt – som jeg ble i oktober 2013 – av to av lederne i foreningen.

Årsaken til Roma-reisen nå var at jeg så på programmet at en historiker ved mitt gamle Alma Mater – NTNU i Trondheim, som underviser historie for lærerstudenter – skulle dra helt til Roma for å holde et 45 min. foredrag om Nasjonal Samlings bruk av Stiklestad før og under krigen. Ellers skulle tema for årets Olavsfestdager i Roma være «Jødene og Roma». Foredraget om Nasjonal Samling så derfor ut til å være en absolutt fremmed fugl på et program om Roma og jødene. Jeg regnet med at sammenstillingen kunne ha sammenheng med HL-senteret i Oslo sin ferske aksjon for å gi Nasjonal Samling skylden for jødedeportasjonene fra Norge under krigen,

Jeg har i boka mi, tatt opp problematikken med at Olav den Hellige fremdeles er kontroversiell. Jeg er nå ferdig med prosjektet Olav den Helliges dåpsjubileum, som har pågått fra 2006 til 2014 + i ettertid: dokumentasjonen av prosjektet i bokform. Men, jeg har allerede skrevet de første to kapitlene i min neste bok – med tittelen: Nasjonal Samling, Farfar, Far – og oss andre.  Det interesserte meg derfor sterkt å høre hva Trond Risto Nilssen fra NTNU ville fortelle oss i Roma – som vi ikke hadde hørt før. Jeg var redd han ville fortelle samme historien som er blitt fortalt repetitivt i 75 år. Opplysningene om foredraget brukte ordet – Nasjonal Samlings brukav Stiklestad – mens Venneforeningens hjemmeside brukte ordet misbruk. Og hvorfor måtte han reise helt til Roma for å fortelle oss den gamle versjonen på nytt? – Heldigvis: han hadde en akademisk tilnærmelse til saken, og kjernen i foredraget var problemet med den nedgravde «Stiklestad-bautaen» som ble tippet i en grøft av sinte «gode nordmenn» i 1945.

I ettertid ser jeg at jeg kunne ha spart meg reisestrabasene til Roma, for jeg ville ha fått samme utbytte av å lese om Stiklestad-bautaen/NS-bautaen/Nazibautaen/Rasmussen-bautaen på Wikipedia. Men, jeg hadde en voucher på en gratis reise med KLM etter at flyet mitt fra Hamburg for et år siden ble 5 timer forsinket, og jeg måtte bruke voucheren før den utløp. Dessuten ville jeg med et siste besøk i Roma (tror jeg) – besøke Birgittaklosteret. Så der satt jeg da – i Det danske institutt i Roma, og fikk oppdatert problemene med denne bautaen som fortsatt ligger nedgravd på Stiklestad.

Men – vi fikk se et «hemmelig» bilde av en del av bautaen, som gjorde reisen til Roma verdt å ta. Bildet var blitt knipset etter mørkets frembrudd, sa foredragsholderen. De hadde spadd av torva og tatt bildet akkurat der bautaen brakk i to da den ble veltet. Vi kunne se hvordan Solkorset var blitt hakket av steinen, vi kunne se bruddet rett under Solkorset, og vi kunne se at linjene fra Sivles dikt om Tord Foleson fremdeles stod der, som om de var blitt meislet inn dagen før:

Mannen kan siga

Men merket det må

I Norig si jord

Som på Stiklestad stå.

Vidkun Quisling vokste opp i prestegården ved Gjerpen kirke i Skien, hvor faren var prest, prost og lokalhistoriker. Denne store steinkirken fra Middelalderen har et stort solkors i hver gavl av samme stein som kirken er bygd av. Årsaken er nok at i nærheten finnes et av Norges mest betydningsfulle og best bevarte helleristningsfunn, Fossum – med avbildning av flere vikingskip og flere skjold med korsmerke som har samme utforming som Solkorset. Quisling vokste opp med dette gamle, kristne symbolet til daglig skue: Korset i ringen/evighetssymbolet = Kristus til evig tid.

Mens jeg bor på Birgittaklosteret i Roma, blir jeg hele tiden minnet på Solkorset, for Birgitta-søstrene bruker Solkorset til å holde hodelinet på plass. Jeg regner med at de har båret Solkorset med Jesu fem sårmerker på – på hodet sitt, helt siden 1300-tallet.

Med sin bakgrunn i nødhjelpsarbeidet i kjølvannet av kommunismens  vandalisme i Russland og Ukraina, en ideologi som av antikommunister ble ansett som Antikrist i graverende grad, er det lett å forstå at Solkorset ble bumerket for Quislings antikommunistiske bevegelse: Nasjonal Samling. Og det er vel fra dette samtidige punktet en bør prøve en tilnærming til å forstå utgangspunktet for motivasjonen til Nasjonal Samling – ikke i det kranke lys av etterpåklokskapen. Det er nok der folket som engasjerer seg på Stiklestad bør begynne, hvis de vil sette opp igjen denne bautaen. Dessverre ble relieffet som fremstilte Olavs død, på grunn av tidsnød, satt opp i gips – inntil videre, og dette flotte relieffet ble knust av de sinte «gode nordmenn» i 1945.  Prof. Rasmussen, som hadde utformet anlegget med 9 meter høy obelisk i stein fra Vågå, Olavs dødsscene i relieff og trappeanlegget, levde helt til 1965. Han må ha hatt en hard tid etter krigen, da alle «gode nordmenn» som hadde sittet på gjerdet under krigen, hoppet ned fra gjerdet og skulle ta del i seieren.  

Det mest interessante mens foredraget i Roma gikk sin gang, var publikums reaksjon da foredragsholderen viste bildet de hadde tatt «etter mørkets frembrudd» – i 2007, og han viste hvordan Solkorset var blitt meislet bort, og at bautaen er brukket rett under Solkorset: «Publikum  humrer og ler.» står det i mine notater fra foredraget. Ja – humrer… ikke bare ler. Og dette var ikke hvilket som helst publikum, det bør man merke seg. Publikum bestod av stort sett akademiske og kirkelige pensjonister på høyt nivå: professorer og biskoper bl.a. Jeg opplevde den humrende latteren som et ekko av «de gode nordmenn» som gjorde sin «krigsinnsats» med å velte og begrave prof. Rasmussens flotte anlegg, en slags fornøyd reaksjon der forsamlingen hygget seg med at de hørte til – og hører til – på «rette siden» 75 år etter. Men mer om det i min kommende bok! Der skal jeg også ta inn bildet jeg tok av Solkorset, dette gamle kristne symbolet, i en av hvelvingene i St.Nicholas-kirken i Myra i Tyrkia, mens jeg skrev librettoen til oratoriet Olav den Helliges dåp – høsten 2012.

Glærum, Alle sjelers dag – 2. november – 2019.

Dordi Skuggevik