Islams brud vender tilbake.

Snart går Islams brud med sine to barn ned flytrappa på Gardermoen. Jeg håper norsk barnevern står klare for å ta over barna for overlevering til fosterforeldre, som ikke bør være familien. Hvis nå fosterforeldrene skal vise seg å være etnisk norske, da blir det nok brann i alle rosers leire. Familien bør i alle fall ikke overta barna, for de har allerede produsert én Islams brud.

Når damen har sonet sin straff i Norge, bør hun fratas sitt norske statsborgerskap og deporteres til sitt opprinnelsesland: Pakistan. Det vil trolig få Islams dragoner i Norge til å holde seg på matta fremover.

Forøvrig håper jeg Frp forlater regjeringen, slik at de kan delta i en fri debatt om dette i Stortinget, en debatt som ikke knebles av de to minipartiene Krf og Venstre. Sperregrensen bør nå heves for minipartier som blir valgt inn i Nasjonalforsamlingen. Minipartiene med sine smale politiske vyer utgjør steiner i skoen på et funksjonelt politisk miljø her i landet.

Ap bør i den kommende debatten huske på at statsminister Stoltenberg nektet døde «frontkjempere» som hadde ligget ute for vær og vind på Korpolathøyden i Karelen i mange 10-år etter krigen – å få komme hjem til Norge til en grav her. Krigsgravmyndighetene i Riga sa at det var bare Norge som nektet sine døde statsborgere en grav i hjemlandet etter en krig – mange 10-år etter at de døde på fremmed jord. Jeg venter at Ap følger sin tidligere praktiserte logikk også overfor Islams datter og desslike. Ellers vil Ap miste sin politiske troverdighet.

Glærum, 17.januar – 2020.

Dordi Skuggevik

Det offentlige Norges behandling av prinsesse Märtha Louise.

Da det offentlige Norge for noen år siden endret arvefølgeloven, ville de gi endringene tilbakevirkende kraft, enda Grunnlovens § 97 sier at det ikke er lov.  «Lover skal ikke gis tilbakevirkende kraft.» står det der.

Grunnlovens forvaltere ville gi arveretten til eldste barn av monarken – altså: prinsesse Märtha Louise. Kongen satte foten ned og sa at det fikk gjelde neste generasjons kongebarn. Han grunngav det med at foreldrene allerede hadde begynt oppdragelsen av Håkon Magnus som kommende kronprins. Kongen visste dessuten svært godt at lover i Norge ikke kan gis tilbakevirkende kraft – i strid med Grunnloven.

Vi vet at det samme skjedde i Sverige, men Kongen av Sverige protesterte ikke, og Viktoria er idag kronprinsesse, mens hennes bror går omkring og ikke vet helt hva han skal gjøre og ikke vet helt hvem han er. Men prins, det er han jo.

I disse dager opplever vi at arveprinsens bror i England, selv bryter ut av sin rolle som «avlastende» medlem av Kongefamiliens «representasjonskorps». Han satser derfor også på å bli økonomisk uavhengig av Kongefamilien. I en så tallrik kongefamilie som i England, ser vi lett at arveprinsens bror må ha opplevd seg som 5.hjul på vogna – og i veien for de andre – som en overflødig person – ganske lenge. Det er lett å forstå hans valg. Dessuten kan vi lett forstå hans forhold til plagsomme og vulgære britiske media.

Det offentlige Norge slapp prinsesse Märtha Louise ut på dypt vann – uten å gi henne oppdrag, uten å gi henne en rolle, uten å gi henne appanasje. Idag må hun selge det fine feriestedet hun arvet etter sin bestefar – Kong Olav, hvor hun har født to av sine tre barn – for å spe på sitt livsopphold.

I tillegg vokste hun opp i en tid da vi fikk vulgærmedia i Norge – som hadde gått skolen hos britiske vulgærmedia. Hun ble en av revene de markerte for sin revejakt. De forfulgte henne med negativ presseomtale, de inkluderte hennes ektemann i revejakten og ødela til slutt ekteskapet hennes og drev ektemannen inn i selvmordet. Vi må ikke bli overrasket om hun nå rister Norges støv av sine føtter og slår seg ned i California for godt.

Jeg har alltid hatt en stor beundring for prinsesse Märtha Louise. Hun har vært en skikkelig løvetann i de norske medienes forørkningsprosess. Men en dag blir det nok! Nå er det nok.

Det offentlige Norge burde ha sett i hvilken grad hun ville ha representert Norge på beste vis. Spesielt nå, når kongeparet holder på å bli satt på benken av høy alder, kronprinsessen har fått en slitsom, kronisk lungesykdom og arveprinsessen og henne bror enda ikke er myndige, og derfor ikke kan ta på seg representasjonsoppgaver på flere år enda.

Norge trenger prinsesse Märtha Louise nå. Derfor bør det offentlige Norge be henne om forlatelse, hente henne inn til oppdrag – og gi henne appanasje! Hun er rett og slett for god til å miste.

Vulgærmediene i Norge bør også ta et møte med seg selv på bakrommet. Hvis jeg hadde vært dem, ville jeg ha skammet meg overfor mitt eget speilbilde! Dessuten bør de tallrike norske leserne av vulgærmediene skamme seg over at de har slukt rått så mye av det vulgærmediene har skrevet. De bør skamme seg over hvor liten evne de har til å tenke selvstendig!

Märtha Louise – prinsesse av Norge. HUN LEVE!

Glærum, 9.januar – 2020.

Dordi Skuggevik

Kongefamiliens juledrama – et moderne familiedrama.

Av brokker som er tilflydt oss fra TV-skjermen, ser vi etterhvert omrisset av et moderne familiedrama – i Kongefamiliens juledrama: fraskilt far blir invitert til familiejul på hytta, der hans fraskilte kone, deres felles barn, ekskonas foreldre og hennes nye kjæreste skal hygge seg med felles julefeiring – «for barnas skyld» – som er det vanlige refrenget i slike familiesammenkomster, i våre dager. Man tror at tiden har leget alle sår fra skilsmissen – og at man nå skal kunne feire jul sammen, uten vanskelige følelser – «for barnas skyld».

Men, i Ari Behns tilfelle, var ikke far moden for å late som om ingenting var skjedd. Ari Behn var en mann av 1800-tallet, en forsinket sønn av «Sturm und Drang» – fra Romantikkens voldsomme følelsesutladninger. Han var ikke klar for å oppleve  ydmykelsen i selve situasjonen på denne hytta. På 1800-tallet ville han ha kjørt sin korde rett i hjertet på den svarte sjamanen fra Den nye verden, med eller uten utfordring til duell. I stedet vendte Ari Behn våpenet mot seg selv: han tok sitt eget liv – på juledagen, av alle dager, da han på TV kunne se den svarte sjamanen fra Den nye verden, sitte på første benk i Holmenkollen kapell – mellom døtrene og deres mor, med armen rundt minstejenta – ved siden av Norges Konge og Dronning. Da var det noe som brast. Noe som begynte slik det er skildret i hans novellesamling – Tiger i hagen. Tigeren representerer det som skal komme: sammenbruddet av ekteskapet og familien. Ari Behn sitter i London og passer barn, mens kona reiser rundt i USA og oppsøker Den nye verden. Der er det ikke rom for ham. Han vender våpenet mot seg selv.

Sønnen i et av nabohusene her jeg bor, oppholdt seg i huset til en 2-barns alenemor borti bygda her. Det ringte på døren – og da han åpnet, så han barnas biologiske far stå på dørmatta utenfor med fingeren på avtrekkeren til haglgeværet. Han som åpnet døra, fikk begge haglladningene rett i magen – og han døde etter noen minutter inne i gangen. Her rettet den biologiske faren våpenet mot mannen han så som inntrengeren i sin familie, ikke mot seg selv.

På overflaten i familienes merkedager – nikker og smiler vi rundt bordene, sammen med den nye makkeren, siste eks-en, forrige eks-en, ste-svigermødre, ste-besteforeldre, eks-svigerforeldre – folk som flytter inn og ut av familiene – til en ikke lenger vet hvem som egentlig hører hjemme i familien, alt mens biologien raser, bobler, syder og koker under den ulidelig hyggelige selskapsoverflaten. Levemåten går på tvers av naturen, ikke bare på tvers av gamle leveregler og juridiske ordninger generasjoner før oss har lagt ned som ramme om familien. Den gangen visste folk forskjell på følelseskjærlighet og handlingskjærlighet. Nå er det i det store og hele følelseskjærlighetens skiftende vinder som blåser gjennom familiene. Det er lite «bærekraftig» for familien og for barna som familierammen skal beskytte.

Ari Behns begravelse ble så offentlig eksponert, at vi andre blir nødt til å ta innover oss situasjonen med oppløsningen av familien som samfunnsenhet i vår tid.

Glærum, «Gammeljuldagen» – Den orthodoxe juledagen, Epifanium, Helligetrekongersdag – 6.januar – 2020.

Dordi Skuggevik