Ap + Giske + Sjukeheimen = Feigt!

Da er det tirsdag 20.februar kl.18.25, og Giske er i farta med sin syndsbekjennelse i enda et lokallag i Ap – langt uti dalom: Surnadal denne gang. For sikkerhets skyld har Ap forskanset seg inne i sentrum av bygningskroppen som huser Sjukeheimen, slik at ingen kommer til å gjøre kvalm og demonstrere mot Giske, av hensyn til dem som er syke. Kvalmende opplegg. Feigt.

Jeg kjørte forbi da møtet begynte. Jeg kom fra et fødselsdagsselskap i nærheten. Jo, jeg hadde kasserollen med sleiver, visper og stålause i baksetet, men alle kvinner som kan tenke seg å slå på kasseroller og lokk når tafsemannen kommer opptrer som storkar, de bakket ned på grunn av at Ap og Giske forskanser seg inne i Sjukeheimen. Feigt! Og – strategisk.

Idag fikk jeg en ny opplysning om tafsingen til Giske. En ung norsk studine fortalte nylig til en felles bekjent at hun var på vår ambassade i New Dehli da Giske var der på sitt herostratisk berømte besøk. I forberedelsen av statsrådens besøk, var statssekretæren der og forberedte besøket. Hun fikk beskjed av statssekretæren om at hun måtte unngå å komme på tomannshånd med Giske alene i et rom. Dette er en dynamittladet opplysning – fot det viser at departementet kjente til Giskes tafsing, og det viser at for departementet har dette vært et problem, et stort problem, når statssekretæren må rydde opp før statsrådens ankomst, så det ikke skal bli noen slemme historier i etterkant.

Ordførerinnen i Surnadal må bare stå der og bekjentgjøre at «Giske-saken» er ferdig, og at vi nå skal gå inn i fremtiden. Hun gjør seg direkte til latter. Men, latteren har en trist biklang, for det er tydelig at hun sleiker Giske oppetter ryggen, for senere å bruke ham til klatrestativ opp og fram i politikken. Klør-du-meg-så-klør-jeg-deg-opplegg. «Intern-korrupsjon», kalles det.

Giske er også selvfølgelig interessert i Surnadal, i og med at Ap i Surnadal kunne få både ordføreren og varaordføreren, selv om det var borgelig flertall ved siste kommunevalg. Et fenomen, rett og slett. Videre er Giske selvfølgelig interessert i Surnadal, fordi Trøndelag nå er ute etter Nordmøre, for der finner Trøndelag en utvidelse av sine mandater for Stortinget, de finner Tjeldbergodden, Sunndal aluminium, oljebasen i Kristiansund, Pipelife etc. Samarbeid med Giske i denne saken, vil for ordførerinnen i Surnadal få henne til å håpe på en plass på Stortinget.

Neste gang skal vi med vispene og kasserollene organisere oss. Det holder ikke bare med en oppfordring, og vi skal ta dem før de kommer til Sjukeheimen, kvalmsekkene!

Glærum, 20.februar – 2018.

Dordi Skuggevik

Stadnamn-destruktøren på Vekontoret i Møre og Romsdal:

Sunnmøringen som sitter på vegkontoret i Møre og Romsdal og ødelegger stadnamna på Nordmøre, han har slått til igjen. Er han ikke sunnmøring, så har han i alle fall hatt en skolemester som har sunnmørskifisert det nynorske språket hans. For sannsynligvis er det en han.

Fra før har vi fått namn som Flesa og Fikja opp på vegskilta, og nå skal vi får bytta ut Bæverfjord med Bøverfjord. Det er INGEN! – som sier Bøverfjord, Fikja eller Flesa! Nedre del av Bøverdalen, rundt fjorden, det heter på stedet for Bøffjor’n. Fordi det for utabygdes folk kan forveksles med Bøfjor’n, så har vi ofte måttet si Bæverfjorden. Bæverfjord er dessuten familienavn for svært mange mennesker, så jeg er sikker på at de skjærer tenner, og gjerne kan tenke seg å dra til Molde og kløve skrivebordet til denne stadnamn-destruktøren med øks!

På Sjømannskirken på Gran Canaria fortalte Bjørg Fikjta! – (ikke Fikja!) – at hun hadde klatret opp og tilføyet en t – slik at veiskiltets navn Fikja ble Fikjta – slik vi sier det, når det først skal endres til dialekt fra Fiske, som også er familienavn for svært mange mennesker, til og med en prest jeg kjenner i Nord-Dakota!

Ute på Aspøya står det et skilt med navnet Einset på. Folk som til og med er fra stedet, har begynt å uttale det med diftong, men det skal uttales med palatalisert e – Enjset. Flere og flere markerer nå palatalisering med en j i stedet for i, men i dette tilfellet kan en gjerne skrive Enset, så blir uttalen hos de fleste rett – med palatalisert e. Dialekten på Nordmøre er nemlig en østnorsk monoftongdialekt, ikke en vestnorsk diftongdialekt!

Som Bernt Bøe skriver – hvorfor kan ikke disse skiltmakerne på Vegkontoret spørre fagfolk – og også folk på stedet? Saken er at arrogansen deres er så hard at det knaker i den.  Eller er de rett og slett dumme? Enfoldige? Kunnskapsløse? – Norsk språkråd sover i timen og er «ute til lønsj» hele tiden. De kan legges ned, eller alle der må skiftes ut. Kulturdep. er helt uinteressert. Og hva med språk-akademikerne på landsdelens universitet? Tor Erik Jenstad f.eks.? Hvorfor spør ikke disse arrogante fåmene på Vegkontoret etter hans fagkunnskap?

Jeg foreslår at folk kjøper seg regnfast tusj og kliver opp og reparerer skiltene på eget initiativ. Og skiltene som kommer med TRØNDELAG på – kan de skyte i filler når høstmørket kommer. Begge deler styrker Folkehelsa på Nordmøre!

Glærum, 19.2. – 2018.

Dordi Skuggevik

Sverre Aarnes i Senioruniversitetet Gran Canaria:

I den norske kolonien i og rundt Arguineguin på Gran Canaria, finner en om vinteren samme tilbud som på de fleste steder i Norge – også «Senioruniversitetet». De holder til i Sjømannskirken. Mange surn’dalinger og andre nordmøringer var oppmøtt den dagen Sverre Aarnes (Stevra) skulle holde foredrag om serieromaner. Det skulle bli svært interessant. Ved hjelp av «powerpoint» tok han oss med inn i en millionbedrift – både med hensyn til antall bøker som utgis, og de millioner kroner som disse seriene triller inn til både forfatterne og forlagene. Det siste sa han ikke noe særlig om, men vi kunne lett regne etter i hodet.

Sverre Aarnes fikk forlaget CappelenDamm til å begynne med serieromaner, og forlaget hadde sendt ned et par kasser med bøker som lå spredt utover på stolene. Jeg gikk hjem med første bok i Sverres 2.jordmorserie, samt første bok i en ny serie av en annen forfatter – «Forglem meg ei». Jeg har i flere år tenkt å lese noen av Sverres bøker, og serieromanbøker av andre, for å se hva dette fenomenet består i, så nå satte jeg meg i sofaen og lot vind og regn i Las Palmas i januar dette år – holde på, mens jeg leste.

Sverres bok minnet meg om «Vangsgutane» uten tegninger. Men, i de tre scenene der den nye jordmora møter distriktslegen, der er det tilløp til noe helt annet: Her går han over grensen til det mer litterære. Jeg tror likevel ikke at jeg kommer til å kjøpe neste bok/bøker i serien.

Så var det 1.bok i serien «Forglem meg ei». Forfatterinnen får ha meg unnskyldt at jeg ikke husker navnet hennes, for jeg gav bort bøkene til nestemann i Las Palmas, da jeg pakket kofferten for hjemturen. Denne boka var særdeles kjedelig, med mange gjentakelser og triviell handling, helt til den dramatiske sluttscenen, som illustrerer det Sverre sa – at hver bok skal slutte slik at en MÅ HA neste bok og se hvordan det går. Jeg sa til meg selv, at det brydde jeg meg ikke om, men da jeg her forleden dag stod foran kiosken inne på sykehuset i Kristiansund, så jeg at neste bok nå er i handelen – og til min store overraskelse bare MÅTTE jeg snik-kikke i boken for å se hvordan det gikk etter dramaet som avsluttet første boken. Men, det fikk jeg ikke vite på første side ved lur-kikking i boka bak stativet. Da jeg gikk ut, kjente jeg veldig suget etter å snu og gå inn igjen og kjøpe boka. Det var veldig interessant å observere min egen reaksjon. Den var akkurat slik som Sverre hadde skildret i foredraget sitt.

Det en satt igjen med etter Sverres foredrag, er hvordan det kan ha seg at så mange mennesker kjøper disse bøkene, for opplagene er enorme. Sverre gav følgende svar på det i foredraget sitt: Terapi. Terapi. Terapi. Folk trenger å gå inn i en annen verden der det ikke er så store problemer. De trenger noe annet å tenke på, ta en pause fra eget liv.

Senioruniversitetene her hjemme i Norge kan gjerne hanke inn Sverre Aarnes med dette foredraget. Han var veldig god på dette, og det er tankevekkende og interessant at disse serieromanene selger som hakka møkk. Det forteller en hel del om folk flest og det livet de lever i dag. Selv sier han at han ikke kommer til å skrive flere serieromaner, for det er et hardt liv: Man må skrive opp en stabel bøker som en buffer før serien lanseres, og en må ha en knallhard selvdisiplin og harde arbeidsdager for å holde tritt med utgivelsene – neste bok, neste bok…

Sverre Aarnes har, etter å ha vært bosatt på Philippinene i flere år, nå tatt utflytting med kone og datter til Gran Canaria, og bor i Arguineguin. Jeg var sikker på at neste serieroman ville utspille seg i det norske miljøet i Arguineguin, men slik blir det altså ikke. Jeg vil imidlertid anbefale Senioruniversitetet både i heimbygda hans, Surnadal, og ellers rundt omkring –  å få ham inn for å holde dette foredraget.

Glærum 18.februar – 2018.

Dordi Skuggevik

 

Møt Giske med kasseroller og fyrop!

Når den kvinnelige ordføreren i Surnadal inviterer Giske til møte i Surnadal Arbeiderparti på tirsdag, da er det bare å rive seg i håret over hennes mangel på gangsyn. Giskes teflonbelagte arroganse kjenner ingen grenser, og ordførerens dømmekraft står i NULL! Skal liksom det ene lokalpartiet etter det andre i den norske verdens ytterkant legge seg flate for denne skamløse kvinneplageren på hans vei inn mot makten i Oslo igjen? Alle kvinner som vil ta  parti for hans ofre, bør møte ved innkjøringen til Surnadal sjukeheim  på tirsdag kl.18, utstyrt med kasseroller, visper og stålauser – og slå og dundre på grytene mens de roper taktfast: GRATAPP! GRATAPP! GRATAPP!

Glærum, 15.februar – 2018.

Dordi Skuggevik

Halsakaia til Trøndelag:

Igår kjørte jeg tur/retur Surnadal – Kristiansund. Jeg har i teorien og intellektuelt visst at vi om kort tid vil møte skiltet «Trøndelag» når vi passerer Kvammen ved grensa til Rindal – på vei fra Surnadal – nordover gjennom Rindal. Jeg har visst at Trøndelag vil komme til å strekke seg til Halsafjorden, men igår gikk det opp for meg rent fysisk. Gjennom Hauaskardet forstod jeg plutselig, rent fysisk, at det der vil det komme et skilt med «Trøndelag». Vil Bjøinnastøttå og Bjøinna-Tølløv da bli trøndersk og trønder? Da jeg kjørte av ferga på Halsa, på vei hjem, forstod jeg rent fysisk at her på Halsakaia ville jeg komme til å måtte passere et skilt med «Trøndelag». Helt plutselig veltet det et emosjonelt, primitivt, eruptivt steinalder-raseri opp i meg. Enda idag – når jeg står opp til en ny dag, er raseriet der…  Jeg er rasende på både rindalingene og på folk i Halsa/Valsøyfjord. Især er jeg rasende på gamle Halsa kommune, som nå burde skilt seg fra Valsøyfjord – og blitt værende i Møre og Romsdal. Dette er et raseri jeg ikke klarer å bli herre over. Det er kommet for å bli. Alle de stygge ordene jeg kan tenke meg å bruke om folket som selger seg til Trøndelag, og som er med på å fragmentere Møre og Romsdal fylke, de ordene kan jeg ikke sette på trykk. Og for hva har de solgt seg? Hvorfor dette horeriet med Trøndelag? Eneste forklaringen er redselen for å bli transportert til sykehuset i Ålesund, i stedet for til St.Olav. Siden «Regionsykehuset» fikk endret navnet til St.Olav Hospital, har folk mistet forståelsen for at Universitetsykehuset i Trondheim er primærsykehuset for Trøndelag OG Møre og Romsdal. De tror nå at Universitetsykehuset i Trondheim er et sykehus på linje med sekundær/lokalsykehusene, noe som er helt feil. For Rindal har Trøndelag-horeriet også en annen årsak: Det selvpåførte husmannskomplekset overfor Surnadal.

Rådmann Georg Solheim var i sin tid svært opptatt av alle rindalingene som jobbet i Surnadal, men som tok skatten med seg hjem til Rindal. Surnadal kunne kanskje innføre et yrkesforbud for rindalinger i Surnadal kommune, hvis de ikke bosetter seg i Surnadal kommune. Rindalingene kunne henvises til å skaffe seg jobb hjemme i Trøndelag. Elever fra Rindal bør også nektes opptak ved videregående skole i Surnadal. Det kunne være en passende straff for sviket deres, sammen med at bønder i Rindal går ned i inntekt i overgangen til Trøndelag, og at Rindal faller ut av prioriteringer på veiplanen for Møre og Romsdal fylke, og må stille seg bakerst i køen i Trøndelags veiplan. Hva mere kan vi straffe rindalingene med? De bør møte en kald skulder overalt vest for Kvammen!

Det ville førøvrig vært interessant nå, om media kunne oppdatere oss på hvor stor majoriteten var i Halsa og i Rindal – for overgang til Trøndelag. Gamle Halsa kommune burde foreta en underskriftskampanje for å bli værende i Møre og Romsdal. Trolig finnes det en stor majoritet for det.

I det siste har det vært skrevet om hvor misvisende og elendig teksten var på stemmesedlene rundt om i landet, der folk skulle stemme om fremtidige sammenslåinger. Her i Surnadal var det også svært dårlig tekstkvalitet på stemmeseddelen. Jeg har hovedfag i tekstanalyse fra NTNU, og jeg satt ute i foyeren på Surnadal kulturhus og gjorde folk oppmerksom på at stemmeseddelen var ubrukbar. Foyeren er et offentlig rom med hotellresepsjon, men jeg opplevde at ordfører, varaordfører og kummunalsjef kom tre mann sterk for å jage meg bort, og da jeg oppfattet situasjonen slik at varaordføreren kunne bli fysisk, da gikk jeg. Media har gitt meg rett i ettertid.

Nå skal jeg gå en tur langs fjorden og si høyt –i vinden, alle de stygge ordene om folk i Halsa og Rindal, som jeg ikke kan sette på trykk.

Glærum, 15.februar – 2018.

Dordi Skuggevik

 

Giske for egen øks.

Giske falt for egen øks. Hans hybris, hans overmot – felte ham. Nå prøver han å bestige sin politiske hest igjen. Tidens Krav prøver i sin leder 13.februar – å være med på rehabiliteringen. Avisen skryter av hans tale langt oppi dalom, men denne talen var bare satt sammen av gamle utbrukte politiske sjablonger, for Arbeiderpartiet har oppfylt sitt oppdrag, og har ikke noe nytt å komme med. Det tristeste med hele seansen på gamle Folkets Hus på Gjølme i Orkdal, var ikke bare det å se Orkdals gamle partiveteraner henge opp sine gamle faner på veggene for å pynte opp til den falne kronprinsens ankomst, men det var at Giskes mor og far var tatt med som buffer: for hvem vil komme med ubehagelig kritikk og gå i rette med Giske når hans elskelige mor står der med sitt strålende smil, og faren står der og inngyder soliditet? Patetisk opplegg. Virkelig en eneste stor tristesse. De fleste av oss har fått mer enn nok av Giskes teflonoverflate og arroganse for lenge siden. Han bør gå stille i korridorene på Stortinget heretter, for så å forsvinne inn i de politiske skyggers dal med Stortingspensjonen sin når denne valgperioden er over, for han har sviktet alles tillit – især de gamle hedersmenn og hederskvinner på Gjølmes gamle Folkets Hus. Giskes relansering av seg selv der, var direkte misbruk av dem. Det hjelper ikke noe at han der fremfører sin syndsbekjennelse – hvor vi gjenkjenner hans nuværende livsledsagerskes eminente formuleringer.

Glærum, 13.febr.- 2018

Dordi Skuggevik

«Samhandling på siste vakt»:

Leser i Driva om opplegget «Samhandling på siste vakt». I min alder har man vært tilstede ved noen dødsleier, og også når vedkommende dør. Det som er felles for døende, er at de er svært avkreftet. Har man ikke avklart sitt forhold til «tro og tvil» – til Gud og verden før man ligger der på sitt siste, så har man da ikke krefter og energi til å ta fatt i de store spørsmål når døden er det neste. Jeg svetter bare ved tanken på at det skal komme et kommunalt hjelpekorps for å foreholde meg alt dette, når jeg trenger all min rest-kraft til å dø. Alt jeg vil ønske da er å få god sykepleie og god smertelindring, hvis jeg trenger det. Og: Jeg er katolikk, og vil ikke utsettes for diakoner eller prester fra Den norske kirke!  RING MIN KATOLSKE SOGNEPREST I KRISTIANSUND! Han er alt jeg trenger – utenom lege og sykepleier. Amen!

Glærum 10.februar – 2018.

Dordi Skuggevik

Puigdemont i sitt Waterloo x 2:

Puigdemont har leid hus i Waterloo, rett sør for Brüssel. Det er på 500 kvadratmeter med mange rom, med ett mål tomt, garasje til 4 biler, terrasse på100 kvadratmeter og – sauna. Månedsleie: 4.400 €. Mannen er kort sagt ikke pengelens. Eller kanskje – så er huset et nytt hovedkvarter i eksil for den hektiske fridomsrørsla Catalexit. Huset blir stadig framvist i spansk TV med alle opplysninger verbalt vedlagt. Avisene følger opp idag.

Etter å ha møtt sitt politiske Waterloo, bosetter Puigdemont seg også endatil i det geografiske Waterloo, stedet hvor Hertugen av Wellington og General Blücher i sin tid slo Napoleon, og tvang ham til å oppgi tanken på et samlet Europa. De symbolske overtoner ere høyrøstede. Fra fengselet lyder røsten til en av Puigdemonts varetektsfengslete kumpaner: -Puigdemont bør bli symbolsk president for provinsen Catalonia, med en de facto president som gjør jobben på stedet.  Hva blir nu det neste? Følg med! Følg med!

Las Palmas – i den Canariske spanske provins 2.2.-2018.

Dordi Skuggevik

VG bakpå om Catalonia:

Etter å ha sparket NRK, VG og andre norske media på leggen og mast om at de må skrive om den politiske thrilleren i Catalonia/Spania, og påpekt at spesielt VG må informere oss, siden de er eneste norsk avis som kommer på dagen her alle vi nordmenn bor på Canariøyene og i Sør-Spania, så er det forstemmende å se hvor bakpå disse nyhetene VG er i går, onsdag 31. januar. De har ikke fått med at innsettelsen av Puigdemont skulle foregå tirsdag 30.januar kl.15 – og at han ikke møtte opp. VG har heller ikke fått med seg at Puigdemont ikke tok telefonen når Roger Torrent, provinsparlamentets president, ringte ham – flere ganger. VG har ikke fått med seg at igår, onsdag, ble løsrivningsleiren i Catalonia splittet, og utbrytergruppen, med talsmannen, Sr. Moncloa, stiller med ny kandidat. «Dette er over, og jeg er blitt ofret,» melder Puigdemont, og spansk TV utnevner ham til den 5. «geopolitiske» flyktning i verden. Det skal bli interessant å se hvor han vil søke asyl. I VG’s redaksjon, kanskje?

 

Las Palmas 1.februar-2018.

Dordi Skuggevik