Dommerne i Spania.

På internett i gårkveld kunne jeg lese at det var bare halve dommerkollegiet i Spania som streiket, og de streiket bare tirsdagen denne uken. Det betyr at bare noen av dem streiket – og det akkurat på denne ene dagen, da min sak var oppsatt for behandling. Max uflax!

Sinnet tok meg. Jeg skrev opp en oversikt over utgifter på 13.000 for denne bomturen og sendte den til advokatfirmadamen + sendte 5-6 andre mailer til henne. Jeg sa at jeg kommer til advokatkontoret idag kl.10. Dommeren må klare å skvise inn saken min før jeg drar, skrev jeg – for du sa den bare tar 5 minutter!

Den som lever får se.

Barranco de la Verga, 24.mai – 2018.

Doridi S.

Bokomtale: Charles J. Chaput – Living the Catholic Faith. Rediscovering the Basics. (Å leve den katolske tro. Å gjenoppdage det grunnleggende.)

 

Charles J. Chaput, fransk-indiansk amerikaner, erkebiskop av Philadelphia, har skrevet 3 bøker. Jeg leste den siste først, om å leve den katolske tro i en etterkristen tid, som fremmede i et fremmed land. Lenger ned på bloggen finnes omtale av den. Etter å ha lest den, begikk jeg  mitt første bokkjøp på www.amazon.com og Chaputs to første bøker kom prompte i posten.

Da jeg avsluttet lesingen av hans første bok i ettermiddag, skrev jeg til min tidligere professor i fransk litteratur: – Det er som å ha vært på en kjøretur med ham i en toseters Jaguar. Hans penn har fart, presisjon, klarhet og vidd. En fest! Jeg skal kjøpe en stabel og gi til alle mine gudbarn, katolske og ikke-katolske.

Chaputs målgruppe er igjen hans katolske landsmenn i USA, men det han skriver angår mennesker av alle konfesjoner og også ikketroende – de av dem som ikke har noen fordommer. For alle kategorier lesere er dette igjen en «peptalk» som berører mange basale tilstander i vårt samfunn av idag, og som vi må tenke igjennom, uansett hvilket ståsted vi har. Og her får vi virkelig «tenkehjelp»! Det går så busta fyker, og leseren må lese fortere og fortere for å holde tritt med Chaput. Men det går greit, fordi han er så klar og har så lett flyt i pennen. Som med hans bok nr. 3 – går det ikke lenge før det første latteranfallet kommer, fordi han igjen og igjen treffer spikeren så veldig på hodet i en materie som er dypt alvorlig.

Uansett hvilken konfesjon man tilhører, er boka en hjelp til å komme seg ut av den oppskrytte «barnetroen» og inn i en voksentro. «Den katolske troen,» skriver Chaput, «er alltid personlig, men aldri privat!» Med det mener han at troen og praksisen av den er fundamental for samfunnet, for at det å være menneske i verden skal bli en så god opplevelse som mulig. Her må vi igjen minne oss på at Chaput også har studert psykologi i tillegg til sin prestelige filosofi og teologi. Han dveler mye ved familien som samfunnets grunnenhet, og går grundig tilverks på dette punkt hvor statistikken viser at familien er under angrep, og har vært det en tid nå – og han varsler om hvor skjebnesvangert det kan bli for menneskeheten.

Idag vil mange lesere være så indoktrinert av vår tids vedtatte «sannheter», at det vil være et hinder for dem i å lese Chaput. Derfor vil jeg anbefale dem å legge dagens briller av seg, sammen med sine moderne fordommer, og forsøke å få tak i hva Chaput virkelig sier til oss når han tar pulsen på vår tid. Da vil ikke Chaput bare være forfatter av et utvidet kurs for unge katolske mennesker som skal utvikle en voksentro, men for alle som lever i denne verden i dag.

Vi gir ordet til Chaput her til slutt: «Gud trenger ingen anonyme kristne, kristne som forsvinner i mengden, kristne som ikke skaper bølger. Vi er her for å «rock the boat»! Det er det det betyr å være surdeigen!» Han siterer selv St.Johannes Paul II: «Tro som ikke transformeres til kultur er en død tro.» Og Desmund Tutu: «Jeg forstår ikke helt hvilken Bibel folk leser, når de antyder at religion og politikk ikke hører sammen.» Det er her på det punktet Chaput tar sats til sin bok nr.2: Gi Cæsar hva Cæsars er – om hvordan ta med seg sin kristne tro ut i samfunn og politikk, en bok som ble en bestseller, og som nå skal åpnes straks jeg lukker PC-en.

Gran Canaria, 22.mai – 2018.

Dordi Skuggevik

Dommerstreik i Spania.

Hvorfor sitter jeg her nede på Gran Canaria mens vårunderet folder seg ut hjemme i hagen min? Jo, av alle uker i året, skulle det bli denne at saken min om kontrakten med Anfi del Mar skulle opp i domstolen i Maspalomas.

For 2 år siden betalte jeg 130.000 N.Kr. i forskudd til advokatfirmaet for at de skulle ta saken om å få avsluttet en kontrakt som ulovlig går inn i evigheten. Da jeg snakket med advokaten igår, sa han at det var mulig det ble dommerstreik i Spania i dag, men at de kanskje skulle klare å få denne saken igjennom likevel før jeg drar hjem på lørdag. Sånn gikk det ikke. Helt fånyttes stod jeg opp kl. 04.30 sist lørdag og kom meg på flyet fra Værnes og ned hit. Og kommende lørdag blir det å stå opp kl. 04 og komme seg på flyet kl. 07.30 hjem igjen. Sånn kan det gå.

Kontaktdamen min hos advokatene ringte og sa at dommerne roper om frihet og demokrati i forbindelse med statsbudsjettet, men alt de vil er selvfølgelig å ha mer penger, sa hun. Vaskedamen som kom innom idag, skiftet alt på senga etter 3 netter og handfór hele leiligheten med koster og kluter. Hun var svært glad for å ha jobb, sa hun, men det er bare politikerne som tjener penger her i landet, la hun til.

Ellers er det stille her. Ingen kjente nesten, så en får underholde seg som best en kan. Havet er like kaldt som fjorden hjemme om sommeren, men jeg kaster meg uti og svømmer 300 meter hver dag. Og heldigvis har jeg med bøker og PC. Det kommer snart en ny bokmelding. Pass på! Pass på!

Anfi del Mar – Beach Club, 22.mai – 2018.

(Ja, jeg bor her mens jeg kjører sak mot dem…tro det eller ei!)

Dordi S.

Forskjell på katolsk messe og protestantisk gudstjeneste.

Folk spør ganske ofte meg som katolikk – om hva som er forskjellen på katolsk messe og protestantisk gudstjeneste. Jeg kom til å tenke på det nå sist søndag da jeg satt i den katolske kirken her i Arguineguin på sydkysten av Gran Canaria. Dette har vært min katolske sognekirke her på øya i 18 år.

En forskjell som en lett kan oppleve, er hvis en kommer inn et kvarter før den katolske messen på søndag formiddag begynner, og så et kvarter før den norske protestantiske søndagsgudstjenesten begynner kl.18 om kvelden når nordmennene låner den katolske kirken, og 400 sitter, 200 står og 200 ikke kommer inn – og presten sier: – Velkommen til kirken her hvor naboen ikke kan se at du er kirkegjenger! (Og så ler alle.)

Siste kvarteret før den katolske messen begynner, er det dønn stille i kirken. Om noen må si noe til noen, er det med lav røst og diskret. Folk har en stille stund, og innstiller seg på sitt møte med Gud. Men, slik er det ikke hvis du går inn til de norske protestantene siste kvarteret før gudstjenesten deres begynner: Det er som å gå inn i en steinknuser! Alle snakker så mye og så høylydt de bare kan. En utrolig støy!

Slik var det ikke i min protestantiske barndom før klokkeren høytidelig kom fram i kordøren og leste kirkebønnen – Eg er komen inn i dette heilage huset ditt, for å høyra kva du Gud Fader vil tala til meg. Da var det helt stille, og veldig høytidelig. Folk stemte sinnet til andakt og høytid og møtet med Det hellige, slik som katolikkene fremdeles gjør.

12.mai dette år satt folk andektige i Tingvoll kirke fra 1180 – nyvasket og stivpyntet og helt stille, mens de ventet på at presten skulle komme opp midtgangen med årets kull av fint pyntede konfirmanter. Men – minsanten – der kom prestinnen inn alene, gikk opp til lesepulten og la i vei så rent hverdagslig med en omfangsrik informasjon om alt som skulle skje. Høytiden og nærværet av Det hellige var plutselig borte, og alt ble hverdag og praktisk – og forventingen om det uventede var borte på et blunk. Så gikk hun ut igjen og hentet konfirmantene…men da var fortryllelsen borte som en såpeboble som brister.

«Messen er en iscenesettelse, et teater,» sa min professor i fransk litteratur fra sitt kateter på universitetet i Trondheim en gang. Ja, nettopp! Hvis noen står fram foran sceneteppet og forteller oss om alt som skal skje ut gjennom teateroppførelsen, så kan vi jo like godt gå hjem før selve forestillingen begynner. Opplevelsen er allerede dau. Denne dagen i Tingvoll reddet egentlig organisten fra Nederland opplevelsen, sammen med koret og Mendelsohn med Bach i bakgrunnen. Forrige gang jeg var der på konfirmasjon, klarte ikke kirkemusikken det. «Gud gjemte seg i veggene,» skrev jeg senere om det. Dessuten var det ingen nattverd på noen av konfirmasjonsgudstjenestene. Den katolske messen er nattverden. Nattverden er messen. Gud kommer til oss i brødets og vinens  skikkelse – helt reelt. De hostiene som blir til overs, blir lagt i skapet som kalles Tabernakelet, og der brenner det alltid en rød lampe ved siden av – som forteller at Gud er reelt til stede inne i Alterskapet, mens hos protestantene blir hostiene som er til overs til kjeks igjen, og tømmes tilbake til kjeksboksen, som en katolsk pater en gang sa. Det er det som er den store forskjellen. Men, det er en lang historie, som vi skal la ligge her.

Gran Canaria, 22.mai – 2018

Dordi Skuggevik

Trøorgel-doktoren kommer!

Trøorgel-restauratøren Arjen L.H. Stolk fra Herand i Hardanger – opprinnelig fra Holland – kommer til Surnadal kommende torsdag 24.mai. Han bor i huset mitt, gjør litt service på Solvang-orgelet som han satte i stand, og skal til Åskard kirke for å se på orgelet som «Gullkongen» Fredrik Bruseth gav Todalen kirke – før han gav dem pipeorgelet som står der idag.

Dersom du har et gammel fint harmonium (trøorgel) og vil sette det istand, har du sjansen til en vurdering av arbeidet før Arjen drar nedover igjen for å hente et orgel i Førde som skal til Herand for å gjøre seg nytt.

Solvang-orgelet ble transportert tur/retur med Surnadal transport. Transporten kom på 10.000, og fordi Solvang-orgelet var så ramponert – kom istandsetting på 40.000. Nå skal Arjen se på noen tangenter som er blitt litt trå. Orgelet er nå et lite klenodium. Det er en fest å gå på oppdagelsesreise i alle de fine registrene.

Herand er for øvrig stedet der Hardangerjektene ble bygd. Håper Bernt Bøe viser Arjen Sjøbruksmuseet!

Arjen L.H. Stolk.

Tlf. 41086016

arjenlhstolk_herand@hotmail.com

www.tretradisjon.net

Hilsen Dordi Skuggevik

 

 

17.mai – og vi forskanser oss.

I hovedstaden forskanser man seg for å kunne feire 17.mai trygt. Store lastebiler sperrer gatene inn mot sentrum. Sementblokker og overnaturlig store blomsterpotter er utplassert på paradegaten for å hindre at store kjøretøyer skal kjøre inn i 17.mai-toget. Man frykter at det samme som skjedde på Frankrikes nasjonaldag i Nice, skal skje også her.

Men Islam stoppes ikke av fysiske sperringer. Islam tar på seg våre bunader. Islam tar på seg vårt språk, Islam tar på seg våre tradisjoner. Islam reiser med norske pass. Islam går inn i vårt styre og stell. Islam invaderer vårt tankegods. Islam er den siste av de store totalitære ideologier som uniformerer og undertvinger individet, men som vi enda ikke har avkledd som det den er: en fiende av mennesket. Derfor burde det bæres transparenter i 17.mai-toget som feirer friheten: Befri muslimene fra Islam! HURRA!

Glærum, 17.mai – 2018.

Dordi Skuggevik

17.mai-tale. (Holdt på Surnadalsøra 2017)

Vår nasjon er meget fåtallig. Samlet er vi omtrent 1/3 av Stor-Paris. Likevel skal vi oppebære infrastrukturen i en nasjon: Vi skal røkte 4 skriftspråk og 70 – 80 dialekter, vi skal ha et litterært liv, et kunstliv i alle grener, et forsvar, et politisk liv, et idrettsliv, et næringsliv o.s.v. Skal vi greie det som nasjon, må alle mann på dekk. Alle må delta. For å sammenligne oss videre med Frankrike, så kan 5 av Frankrikes 66 millioner ta seg av nasjonens infrastruktur, mens de andre kan gi blaffen og drive dank om de vil. Det kan ikke vi som er så få.

Skal vi klare å holde vår nasjon oppe, så må ikke folk aktivisere seg bare på riksplan, deltakelsen må gå ned i lokalsamfunnet, og helt ned i grunncellen: Familien. Enhver familie har sin egen kultur: sine egne fortellinger, sine egne sanger, sine egne tradisjoner – og ikke minst – sin egen humor! Fra familiekulturene skal så lokalsamfunnets kultur berikes, og så videre oppover til nasjonalt nivå. Men, som Paven nettopp sa: «Det er ikke så enkelt å oppdra barn – når en bare ser dem om kvelden.» Og han føyde til, det paradoksale: «Det vil si, de som er så heldig å ha en jobb da.» Paven berørte her hvor viktig det er å holde grunncellen i samfunnet levende og produktiv – nemlig, familien.

Vi feirer Grunnloven av 1814 idag. Grunnloven er nasjonens drivanker som holder oss på rett kurs. Om 7 år – i 2024 kan vi feire 1000-årsjubileet for vår første Grunnlov: Kristenretten av 1024. Olav Haraldson skrev den og knesatte den i 1024, på bakgrunn av den kunnskapen han og hans store flokk norske menn tok med hjem etter halvannet års opphold ved hertughoffet i Normandie. Normandie var den gang kjent for å være det best administrerte området i Europa. De var kjent for sine rettsprinsipper, og for sin fornyede kristendomspraksis utgått fra Cluny. Olav og hans menn kom hjem til Norge med et nytt menneskesyn, en ny verdensoppfatning og kunnskap om lovgivning og administrasjon. Norge fikk dermed del i det store sivilisasjonsprosjektet i Europa som Kristendommen utgjorde. Tar en Kristendommens sivilisasjonsprosjekt ut av Europas historiebok, vil vi stå igjen bare med permene. Det moderne Norge ble født i Normandie i 1014, da Olav og hans flokk ved endt studieopphold lot seg døpe. Kristenretten, opp gjennom Middelalderen kalt St. Olavs lov, ligger fremdeles som en blykjøl i dagens Grunnlov av 1814, selv om Grunnloven er blitt endret på enkelte punkter i de 200 årene siden den ble underskrevet på Eidsvoll. Oratoriet «Olav den Helliges dåp» ble i 2014 satt opp på Grunnlovsjubileets program med fremførelse i Stavanger Konserthus, for 200-årsjubileet for Grunnloven av 1814 falt sammen med 1000-årsjubileet for dåpen av Olav og hans menn i Notre Dame de Rouen i 1014.

Går vi 34 generasjoner tilbake fra Kong Harald, vil vi i hans slektslinje komme til Olav den Hellige via Olavs datter med dronning Astrid: Ulvhild – hertuginne av Sachsen. Ulvhilds slektslinje går via Christian IX av Danmark ut til alle tsar-, keiser- og kongefamilier i Europa, unntatt den franske og hollandske. Det er ikke tilfeldig at selv om kroningen er avskaffet i Norge, så ønsker kongen å bli signet i Nidarosdomen.

Hver gang norske media tar en offensiv for å få avskaffet kongedømmet, sørger de for å underkommunisere kongens viktigste funksjoner:

For det første, så står kongen over de politiske grupperingene i et land. Han tilhører alt folket. Han representerer alt folket. En president tilhører alltid et parti, en del av folket.  Så mens presidenter kommer og går: Kongen består!

Kontinuitet er det andre viktige punktet media underslår. I år er det 60 år siden Kong Harald inntok fast plass ved bordet under regjeringsmøtene på slottet. 60 år! Mens politiske døgnfluer har fløyet forbi – har Kongen aldri hatt fri! Ikke siden Kong Håkon døde i 1957! Først som kronprins, deretter som konge. Og hans slektslinje går tilbake til Norges evige konge – Rex Perpetuus Norvegiae – Olav den Hellige. Det kaller jeg k-o-n-t-i-n-u-i-t-e-t!

Kong Harald har også vist seg å være en forsvarer for Grunnloven: To ganger har han lagt ned veto mot endringer av Grunnloven. Hvor formelt det har vært som veto, vet jeg ikke, men det har i alle fall de facto – vært veto. Igjen har norske media underkommunisert fakta som til fulle viser kongens funksjon, berettigelse og betydning.

Første gang ville Stortinget endre Grunnlovens bestemmelse om arveretten, hvor erkebiskop Eystein Erlendson på 1100-tallet innførte den franske arveloven: Eldste sønn i ekteskap arver tronen. Det var mot denne arveloven en kongssønn utenfor ekteskap protesterte. Moren var søster av biskopen i Kirkjubøar på Færøyene, og han var utdannet prest: Sverre Sigurdson, senere Kong Sverre. Som vi vet – stevnet han inn mot landet, for fulle seil, jaget erkebiskopen ut av landet og tok tronen med sverd i hånd. Han «talte ikke Roma midt imot» – han krevde tronen ut fra det gamle maktprinsippet, den sterkestes rett. Arveloven vant – imidlertid, på lang sikt.  Dette ville Stortinget endre, men Kong Harald sa at kongsemnet var allerede født, og de hadde allerede tatt fatt på oppdragelsen og opplæringen, så det kom ikke på tale før i neste generasjon. Slik ble det. Dessuten har Kong Harald inngående kjennskap til Grunnloven. Han vet at den korteste og klareste paragrafen i grunnloven sier følgende: «Lover skal ikke gis tilbakevirkende kraft.» Punktum! Kong Harald satte foten ned, og Stortinget respekterte hans synspunkt. Media klarte ikke å underkommunisere dette i særlig grad. Men, de minner oss ikke på det akkurat.

Så kom siste runde der Stortinget riktig ville ta en mekke-runde på Grunnloven: Kongen skulle ikke lenger ha plikt til å bekjenne seg til den evangelisk lutherske kristne tro. «Ikke i min levetid!» sa Kong Harald. Slik ble det. Han nektet å underskrive endringene av Grunnloven med denne passus. Her var det virkelig snakk om et veto. Dette har norske media underkommunisert med stor effektivitet. Nei, hvorfor skulle Norge etter 1000 år forlate Kristendommens store sivilisasjonsprosjekt i Europa, Norge og i verden – selv om norske media idag er bemannet med kristofober – stort sett?

Flere ganger opp gjennom historien har Frankrike vært leverandør for moderniseringen av Norge: Først med kunnskapsgrunnlaget som gav oss vår første grunnlov: Kristenretten av 1024. Dernest gav Frankrike oss arvefølgeloven på 1100-tallet. Den norske intelligensiaen på 1100-tallet og på 1200-tallet studerte i Paris. Grunnloven av 1814 ble modellert over Frankrikes nye konstitusjon fra sist på 1700-tallet, og den kongen vi fikk i 1814 var tidligere fransk general. Hans dronning var den første av to franske dronninger i Norge.

 

Kong Harald har vist seg som Grunnlovens forsvarer i særlig grad.

Leve Grunnloven!

Leve Kongen!

«Den norske kirke – en branntomt…»

«Den norske kirke er en branntomt. Det er bare å kondolere – og starte å feie opp restene!» Mazyar Keshvari, som har sagt dette, ble sitert i Nyhetsmorgen rett før 08.30 på NRK radio P2 i dag – 15.mai. Undertegnede som har sagt at Den norske lutherske kirke er i ferd med å gå i oppløsning, våknet med et rykk av morgendruntigen ved nattbordradioen. Her smalt det rene ord for pengene – uten atterhald!

Keshvari ble sitert i forbindelse med at en del norske godfjotter nå vil gi bort 2.dagene i kirkefestene til kvinnebegelsen, muslimene og andre «verdig trengende». Forslaget kommer fra Norsk kristelig studentforbund, og følges opp av den aldri hvilende prest Gelius som vil ha avskaffelse av 2.dagene. Men, slik som med så mange sterke nyheter mellom 07.00 og 07.30, ble sitatet ikke gjentatt i de neste nyhetsmeldingene. Det er derfor jeg slår på nyhetene kl. 07 – før NRK’s egensensur slår inn.

Jeg gikk rett på Google for å få vite mer om Mazyar Keshvari. Navnet har jo passert øret ofte, men uten at en har merket seg så mye med det.  Han er født i Teheran, og kom 5 år gammel som flyktning til Norge. Er man flykning fra det totalitære Islam-styret i Iran, så er man sjelden muslim. Jeg vet ikke hvilken religion Keshvari tilhører, for det opplyser hverken Google eller Wikipedia. Han har i alle fall gått sterkt ut mot kjønnslemlestelse av jenter. Han har allerede en lang fartstid både som lokalpolitiker i Oslo og som Siv Jensens varamann på Stortinget – siden 2013.

Man må komme utenfra for å tore å være så klar i talen om Den norske lutherske kirke som Keshvari var på dette punktet. Han var så klar at NRK sensurerte ham strax! Bravo, Keshvari! Jeg håper det var flere som rykket til! Det norske prektighetsbehovet trenger å bli satt på plass av og til!

Glærum, 15.mai – 2018.

Dordi Skuggevik

Stupeflåten på Glærumstranda

Den stupeflåten som har vært i bruk på «Kalkstranda» på Glærum, omtales i TK 12.mai. Flåten ble laget av min bror Sivert for nærmere 40 år siden, av impregnert tre. Han laget den for sine turister i Glærum feriesenter, og la den ut hvert år – rett ned for der sanitærhuset nå står, for der går marbakken bratt ned, slik at det er sikkert å stupe fra flåten.

Da kommunen leide både Oppigardssainn og Utigardsfjørru, tok de over stupeflåten, og siste årene er den blitt lagt ut mellom de to strendene, rett ut for Neråberget der det kalde vatnet fra Neråbekken kommer ut. Hvordan bunnforholdene for sikker stuping er der, vet jeg ikke. Vest for Neråberget ligger Vikavoll-lærå, som gjør Utigardsfjørru svært langgrunn. Ved fjørru sjø er det dårlige forhold for stuping der.

Siste årene når flåten har ligget rett ut for bekkjaosen, er den ikke blitt brukt av folk i særlig grad, for en må være en dyktig svømmer for å komme seg ut dit, bekken gjør vannet kaldt, og så er det de ukjente bunnforholdene.

Folk på kommunekontorene på Skei har nok begrenset kunnskap om forholdene der flåten hare vært i bruk, og de har begrenset kjennskap til hvordan sjøen arbeider i fjæra. Det mest fornuftige er at kommunen lager en kopi av flåten som har vist seg å fungere bra i 40 år. Da vil den neppe koste 200.000. Folk fra teknisk etat kan bygge en slik kopi på en ettermiddag.

Kommunen kan dessuten spare seg de svulstige uttalelsene om å «bygge et produkt» – «bygge merkevare» – «markedsføring av Surnadal» etc. Det kan føre til at man «overgjør» dette med ny stupeflåte. Det er dessuten ofte at en sommer ikke byr på noen badedager i det heletatt – eller bare 5-6 badedager. Kommunen bør vokte seg for å lage noen mastodont som vil skjemme hele området og som kan bli smadret av en sommerstorm. Saksbehandler er fri til å klippe ut denne kommentaren og legge dem ved sakspapirene.

Glærum 14.mai – 2018.

Dordi Skuggevik

(Jeg har levd ved denne stranda alltid.)

Kristi Himmelfartsdag og NRK.

Helgetorsdag, Kristi Himmelfartsdag, ble igår usynliggjort av NRK. Jeg gikk nøye igjennom programmene både for radio og TV i avisen, men igår kunne ikke eldre mennesker som er vant til å slå på radiogudstjenesten finne noen ting. Med våre vakre kirker, dyktige prester og kirkemusikere, fine orgler og gode kor, kunne NRK funnet mange muligheter for overføring på både TV og i radio – til glede for en stor skare lisensbetalere. Men nei, hele Kristi Himmelfartsdag ble usynliggjort av NRK. Dette skjer som et ledd i NRK’s systematiske avkristning av Norge. Skal vi finne oss i det?

I flere 10-år har jeg undervist kristendom i skolen, og jeg underviser nå 1.communianter i Den katolske kirke – de som i 10-12-årsalderen får sin første nattverd. Når vi har tatt for oss Kristi Himmelfartsdag, har jeg understreket at det som skjedde da, viser i spesiell grad hvor stor pedagog Jesus var, for han klarte å forklare vanskelige ting enkelt. Han steg ganske enkelt opp i luften fra Oljeberget i Jerusalem, forsvant bak en sky, og markerte slik at Guds inntreden i verden som menneske i 33 år, der han talte til folket som mann til mann, den perioden var nå over.

Vi markerer med fynd og klem – Guds inntreden i verden som menneske, og feirer julen villere og villere, forekommer det meg, især i NRK – med masse utenforliggende, støyende  elementer, derfor er det ulogisk når NRK avlyser Kristi Himmelfartsdag.

Jeg fant to programposter som indikerte at noe var på gang i forhold til Kristi Himmelfartsdag: P1 hadde 11.03 en kirkekonsert med Trygve Skaug, og 15.05 annonserte de «Kristi Himmelfartsdag med Pia Skevik». Det ene var verre enn det andre. Trygve Skaugs konsert fra Moss kirke var flere måneder gammel. Han hadde rustet seg med mange gitarer, sa han, og han sa videre: «Jeg tar det personlig at dere er kommet.» Kirkekonserten handlet altså om Trygve Skaug, ikke om Vårherre. Musikken var lite hørverdig. Temaene tomme. Så var det denne for meg ukjente Pia Skevik. Jeg tok prøver på PC-en av hennes 2 timer lange innslag. Det var bare tom og rumlende popmusikk av diverse slag. Det hadde ikke noe å gjøre med programmets tittel. Hun brukte tittelen «Kristi Himmelfartsdag» bare som et løgnaktig agn.

Ja, skal vi le eller skal vi gråte eller skal vi bli rasende? NRK har fremdeles et stort grunnfjell som bekjenner seg til Kristendommen og som betaler lisens. Dette grunnfjellet bør slå neven i bordet og simpelthen forlange at NRK leverer! De bør ikke lenger sitte og finne seg i NRK’s bevisste avkristning av Norge.

Glærum, 11.mai – 2018.

Dordi Skuggevik