Daniil Trifonov:

Lørdag kveld 21.januar:

Daniil Trifonov i Operaen i Las Palmas. Satt 5 meter fra ham, og kunne slik se hans særegne arbeid med foten på høyre pedal rett foran meg. Konserten pågikk i 2 timer og et kvarter. Tsjaikovski, Schumann, Mozart, Ravel , Scriabin.

Ja hva kan man si? Det var jo som man aldri hadde opplevd disse komponistene før. Utøver/tolker var i veldig grad medkomponist.

Jeg er nå glad jeg fikk oppleve Schumanns akkordprogresjon i begynnelsen av 3.sats i hans Fantasi i C dur før jeg rir inn i solnedgangen. Trifonov tok Schumann ut av salongen, inn i galehuset og maskuliniserte ham. Ojjammeg!

Og det smittet over på Mozart, også represent med en Fantasi, denne i c moll. Her hadde ikke Mozart noe pudder igjen i parykken! Og det skal Mozart være glad for!

Tsjaikovski åpnet konserten med 25 miniatyrer av helt forskjellig karakter. Her gikk det unna! En Tsjaikovski vi ikke hadde møtt før. Inni der lå en marche funèbre – en sørgemarsj. Den ble i alle fall tolket slik av en alvorlig pianist som ut fra navnet må være veldig berørt av hva «La Sainte Russie» driver på med for tiden.

(Han er fra Novgorod I Russland.)

Ravel hadde nok også problemer med å henge på i sin egen komposisjon: Gaspard de la Nuit. Den fikk det store støtet fra publikum opp mot scenen.

Etter å ha skrubbet oss skikkelig med Scriabin til slutt, hva skulle han gi som ekstranummer? Bach selvfølgelig: «Jesus bleibet meine Freude» – «Jesus, joy of Man’s desiring». En stille og ettertenksom bønn før natten, med tanke på hva som foregår mellom to gamle kristne land i Europa.

(Foto av pianostemmeren som måtte justere strenger og tørke av tangentene i pausen.)

Dette er andre konsert i en kolossal turné som Trifonov begynte igår på La Palma. Kommer opp på Google. Det er nesten som Trifonov ikke rekker å forflytte seg geografisk mellom konsertsalene i turnéen som ender opp i Japan, var det visst.

Trifonov kommer raskt inn på scenen, går raskt ut og frir ikke til sitt publikum. Han er kledd i en grå dress, og den hvite skjorten er åpen i halsen.

Las Palmas – 21.januar, 2023

Dordi Skuggevik

PS: Jeg har en del musikkinteresserte venner som ikke er på Facebook. Jeg legger inn noen konsertomtaler her på bloggen for dem – men det blir uten foto.

Jeg ville heller ikke på Facebook før jeg ble nødt. Jeg har aldri angret på at jeg ble pushet inn dit. Kom an da! Hvorfor nøler dere?!

About Pope Emeritus Benedict XVI, just before he died:

By Father Clinton Sensat

(Translated into Norwegian down under this original text. The headline here is written by the translater, because the original text did not have a headline.)

When Thomas Beckett died, most of his contemporaries thought he got what he deserved.

The common view was that he was arrogant, stubborn, ambitious, and silly to match wills against a king who held all the cards – and all the swords.

And then his relics started working miracles.

I’ve said it before, and I’ll say it again: people in general are really very poor at recognizing holiness in their midst.

Pope Benedict XVI seems to be entering his final days on earth. He is, I think, a holy man – and most people don’t recognize it.

Despite being the gentlest of souls, who loves cats, Fanta, and classical piano, he is viewed by the world as a harsh and terrifying dogmatic Inquisitor.

 Despite doing more than anyone in the Vatican – including Pope St. John Paul II – to end the child abuse crisis, the world tries to lay it at his doorstep.

Despite being an open-minded and warm scholar with magnificent erudition, despite being one of the Young Turks of the Council who led the revolt against the hidebound theology of the manuals, he is widely depicted as a close-minded conservative of the worst sort, who refuses to allow any thought after 1500 room to play.

Despite his family being vehemently opposed to the Nazis, despite he himself going AWOL from the Nazi army when forcibly conscripted into it, despite his strong writings against corrupt government, he is still regularly accused of being a Nazi.

It is amazing, in this case, how very little the reputation has to do with the man. If you ever want to know why calumny can be a mortal sin, look to Thomas Beckett, and look to Benedict XVI.

I don’t think the streets will fill at Benedict’s death. I don’t think there will be cries of «Santo subito!» I don’t think there will be twenty-four hour news coverage, or a huge state funeral, or a gathering of heads of state.

But I do suspect the skies will be filled with angels. I do suspect John Paul II himself will cry «Santo subito!» I do suspect the Doctors of the Church will keep watch day and night. And I do suspect the Apostles will gather.

We’re not great at recognizing holiness. But from my Christian heart I’ll give the world a hint: I suspect a very holy man is in his last days, and when he passes the world will be the poorer.

Fr. Clinton Sensat

San Fransico

USA

Bakvaskelsen av Joseph Ratzinger/Pave Benedict XVI:

Sr. Rosemary Durcan OCSO, Tautra Mariaklosters første priorinne og byggherre, oversendte denne teksten – 30.12.2022 – kl.15.18. Den er skrevet av Father Clinton Sensat, San Fransisco, USA. Jeg har som oversetter satt overskrift på teksten, da originalteksten ikke hadde overskrift.

Mens jeg oversatte den idag, døde Pave em. Benedict XVI. R.I.P.

Da Thomas Beckett døde, tenkte de fleste av hans samtidige at han fikk som fortjent.

Den vanlige oppfatningen var at han var arrogant, sta, ambisiøs – og toskete, som målte sin vilje opp mot en konge som satt med alle kortene på hånden – og alle sverdene.

Men så begynte hans relikvier å bevirke undere.

Jeg har sagt det før, og jeg vil si det igjen: folk er generelt svært dårlig på å gjenkjenne hellighet midt iblant seg.

Pave Benedict XVI synes å ha gått inn i sine siste dager på jorden. Han er, tror jeg, en hellig mann – og de fleste forstår ikke å anerkjenne det.

Til tross for å være den mildeste av sjeler, som elsker katter, Fanta, og klassisk piano, blir han av verden sett som en hardbarket og fryktinngydende dogmatisk inkvisitor.

Til tross for å gjøre mer en noen i Vatikanet – inkludert St. Johannes Paul II – for å få slutt på barnemisbrukskrisen, forsøker verden å legge dette foran hans inngangstrapp.

Til tross for at han er en varm akademiker med åpent sinn og er fantastisk lærd, til tross for at han er en av de unge ville under Consilet som ledet opprøret mot den trangskinnede teologien i lærebøkene, er han viden hengt ut som en trangsynt konservativ av verste sort, som nekter å tillate enhver tanke etter 1500 noe spillerom.

Til tross for at hans familie heftig opponerte mot Naziene, til tross for at han selv går AWOL fra Nazi-arméen når han tvangsinnrulleres i den, til tross for sine sterke skrivelser mot korrupt styre, blir han fremdeles jevnlig anklaget for å være en Nazi.

Det er forbløffende, i dette tilfellet, hvor ytterst lite ryktet har å gjøre med mannen. Hvis du noensinne ønsker å vite hvorfor bakvaskelse kan være en dødssynd, se til Thomas Beckett, og se til Benedict XVI.   

Jeg tror ikke gatene vil fylles ved Benedicts død. Jeg tror ikke det vil ropes «Santo subito!» Jeg tror ikke det vil bli 24-timers nyhetsdekning, eller en kjempestor statsbegravelse, eller statsoverhoder som samler seg.

Men jeg antar at himlene vil fylles med engler. Jeg antar at Johannes Paul II selv vil rope «Santo Subito!» Jeg antar at Kirke-doktorene vil stå vakt dag og natt. Og jeg antar at apostlene vil samle seg.

Vi er ikke store på å gjenkjenne hellighet. Men fra mitt kristne hjerte vil jeg gi verden et hint: Jeg antar at en svært hellig mann er i sine siste dager, og når han forlater verden, vil verden bli fattigere.»

Oversatt av:

Dordi Glærum Skuggevik

Glærum 31.12.2022.

Prof. Janne Haaland Matlary: Demoktatiet trues av den nye intoleransen.

Kort bokomtale:

Demokratiets langsomme død – den nye intoleransen

KAGGE FORLAG

Da har jeg lest ferdig boken til Janne Haaland Matlary om hvordan intoleransen fra de nye synse- og føle-gruppene ødelegger demokratiet – dvs: Woke-bevegelsen m. fl. som har mistet fotfestet i vår klassiske dannelse fra Athen, Jerusalem og Roma, og ikke lenger resonnerer på et kunnskapsgrunnlag, men utnevner fiendegrupper som de går løs på i emosjonell affekt der de stempler rundt med «rasist» etc.

Matlary har en kåserende, muntlig samtalestil som gjør henne lett å lese i dette kompliserte feltet som nå en god stund har fått oss til å oppleve oss selv i en ny og fremmedgjørende verden.

Det ser ut som om det er Sentral-Europa som er vårt anker i denne nye, sterke Woke-trenden. Det er ikke overraskende, fordi det er i Sentral-Europa, i 40 års okkupasjon av Kommunismen, at universitetene har gjort motstand mot å miste sin klassiske dannelse og standard og der folket fremdeles er informert.

Boken har henvisning til kildene for Matlarys kunnskap, så de som vil videre inn i feltet, finner mange veivisere der

Løp og kjøp!

Glærum 18.12.2022

Dordi Skuggevik

Polsk dame drar rasismekortet mot nordmenn.

I julenummeret av St.Olav katolske tidsskrift for religion og kultur, som tidligere bar den mer dekkende tittelen katolsk kirkeblad, drar en polsk kvinne som ikke frekventerer den katolske kirken – rasismekortet overfor nordmenn: Er polakker «hvite nok» for nordmenn, er den retoriske overskriften – der St.Olav har spandert 6 sider i juleheftet på en ikke katolsk-praktiserende dame fra Polen som bor i Norge, og som har bodd i Norge siden 2004. Hun har holdt ut «rasismen» vår i 18 år, så kan det da ha vært så forferdelig?

Når hun skriver at hun ikke går i den katolske kirken, er hun meget atypisk for sine polske landsmenn i Norge, som er den språkgruppen i den katolske kirken i Norge som det tas absolutt mest hensyn til:

  • De får som eneste språkgruppe egen spalte på eget språk på den katolske nettsiden katolsk.no
  • De får messer på eget språk i alle kirker.
  • Det er svært mange polske prester ansatt i den katolske kirken i Norge.
  • Til og med den nye biskopen i Trondheim snakker et idiomatisk, flytende polsk, enda han er norsk.

Da denne biskopen hadde møte/høring med vår menighet i Kristiansund, kom det frem ganske klart at andre språkgrupper, her: spansk, synes katolikker fra Polen er forfordelte og bortskjemte, fordi de tas mye mer hensyn til enn andre språkgrupper i kirken.

Hvis damen hadde vært katolsk kirkegjenger her i Norge, ville hun straks ha fått et stort sosialt nettverk, hun ville lært norsk fort hvis hun gikk på de norske messene og ikke på de polske, hun ville følt seg både velkommen og assimilert i sitt nye land. Dette gjelder jo alle fra Polen som insisterer på å segregere seg fra andre nasjonaliteter – med egne messer på polsk og med polske prester. Men – da skal vi samtidig ha i hodet at den polske nasjonen alltid har måttet kjempe for å overleve som nasjon.

Jeg har jobbet med norsk utvandring til USA. Der lærte jeg at det var i de sist ankomne av innvandringsbølgene at folk ble hundset, mobbet, oppjult, fikk ting kastet etter seg. Jeg lærte også at det er først 3. generasjon i en innvandret familie som blir integrert og som takler språk og levemåte. Uansett tidligere utdannelse og erfaring – måtte alle begynne i et yrke som ikke var avhengig av språk, til de hadde lært seg språket. Det tok 3 generasjoner, for innvandrerne klumpet seg sammen. Slik er det stort sett her i landet idag også.

Ewa Sapiezynska, som er sosiolog, har skrevet bok: Jeg er ikke polakken din.

Slik hun nå går ut i intervjuet i julenummeret for katolikker i Norge sitt kirkeblad, tror jeg dessverre at det skaper en ytterligere motvilje mot polakker fra andre nasjonalitetsgrupper i de katolske menighetene her i landet: – Får polakkene aldri nok? Skal de nå også klage? Det blir dessverre reaksjonen. Forøvrig stiller jeg et spørsmål ved at redaksjonen av St.Olav trykker en så politisk ladet artikkel i St.Olav – i det heletatt.

Beklager forøvrig at jeg ikke klarte å få på plass prikker og streker over bokstaver i hennes navn som skal ha det. Polske navn er vanskelige for oss ikke-polske. Det er en kjensgjerning – ikke rasisme.

Glærum, Luciadagen -2022.

Dordi Skuggevik

Omvendt rasisme.

Omvendt rasisme:

«Tysk kirke fjerner svart konge fra julekrybbe.» Ja, det står det å lese i en lang artikkel på nettet her. Det gjør de for ikke å bli tatt for rasisme. Ja, hva da med omvendt rasisme, som dette er?

Og Jostein Gaarder har problemer med å lese om Epiphanium – da Herren viste seg for alle folkeslag, representert ved de 3 vise menn, der den ene var en svart konge fra Afrika.

I Umeå i Sverige er Lucia blitt transkvinne og har fått fjernet alle kristne konnotasjoner, for å please muslimene der oppe i Nord-Sverige, pluss hun er også fremstilt med hijab et sted.

Afrika er et gigantisk kontinent med mange folkeslag – hvite, svarte og lysebrune – arabere, egyptere, negre, gassere etc. Det er lett å se forskjell på somaliere og eritreere, selv om de bor i naboland og begge folkeslag er ganske mørke i huden. Så – hvilket folkeslag skal få representere Afrika i den tyske julekrybbe heretter?

Jeg studerte flere semester fransk sammen med David fra Kongo oppe på Dragvoll. Vi var eldre enn de andre studentene, så vi spiste alltid lunsjen sammen på kantinen. Dessuten gikk vår konversasjon på fransk, så jeg fikk trenet studiespråket mens vi spiste. Han bor i Stavanger nå, og er katolikk som meg, og jeg skal jammen ringe ham og spørre ham om hans afrikanske folkeslag kan kalles negre, eller om han har et annet forslag.

Jeg nekter å la Tante fariseer bestemme mine ordvalg! Jeg sier og skriver både neger, sigøyner, eskimo, indianer og bøverdaling.

Jeg gjenforteller også fremdeles denne gamle vitsen fra førrasistisk tid i svensk radio, og som jeg lærte av Lisbeth fra Meråker: «Men e det inte Finnkall Olson som sitter der borta? – Nei, han e ju død. – Men han rør ju på sej!»

Så får vi se da, om Tante Facebook sensurerer meg.

Glærum 12.12.2022.

Dordi Skuggevik

Del

Olav den Hellige – hans vei til kristningen av Norge.

(Foredrag holdt i Åsnes kirke i Solør, 16. okt. 2022, ved 1000-årsfeiringen av Olavs kristning av Solør. Foredraget ble holdt uten manus, men er her sammenfattet skriftlig i ettertid, noe endret og med noen tillegg.)

1000-årsjubileene for Olav Haraldson den Hellige er flere i disse tider:

2014: Dåpen i Rouen

2015: Han blir konge i Norge

2022: Åsnes og Våler kommuner i Solør feirer hvert sitt tusenårs kristningsjubileum.

2024: Olav vever Kristendommen inn i en ny norsk grunnlov: Kristenretten.

2030: Olavs fall på Stiklestad

2031: Helgenkåring og skrinlegging

Hvor og hvorfor snudde vikingen Olav? Hva ble hans vendepunkt?

Vi har visst lite om Olav fra han 12 år gammel dro i viking med sin fosterfar Rane, til han 8 år senere, legger til lands på Selje med to knarrer – to handelsskip, med prester, biskop og kirkeutstyr, sklir i tangen, og hører en av sine menn si: «Der festet du fot i landet, Herre Konge.»

Men, vi har visst hvilket tankegods han hadde med seg ved utferden: Den gamle tids forestillinger om den menneskelige eksistens, bevisstheten om at Island noen år tidligere, i år 1000, vedtok enstemmig på Alltinget å forlate den gamle tro og oppfatning av tilværelsen, og gå over til Kristendommen – og dessuten. beretningen om Sankta Sunniva, formidlet til mor og stefar av Olav Trygvason.

Vi vet også hva han møtte når han ankom klostre som hans flokk ranet, og hva han møtte i kirkefestene og messene i katedralen i Rouen, der han fikk sin læretid i halvannet år. Jeg har arbeidet med hans samtidige musikk, 1000-tallets gregorianske sang, restaurert av Solesmes-klosteret vest for Paris – i 37 år, og messen er den samme som Olav møtte. Konfrontasjonen mellom det Olav bragte med seg fra den gamle tid, med den nye tid, må ha vært en voldsom indre opplevelse. 

For meg begynte møtet med Olavs gjennombrudd inn i en ny tid – en sommerdag i en tobakksbutikk på Montparnasse i Paris – i 1995: Jeg gikk inn for å kjøpe frimerker, og fikk se noen bøker i hylla – og boken Les Vikings et la  Normandie (1989 – Èditions Ouest-France, Rennes) av prof. Jean Renaud ved universitetet i Caen, fanget oppmerksomheten min. Her så jeg at prof. Renaud også hadde skrevet to andre bøker som grenser inn på samme stoffet: Archipels NorroisOrcades, Shetland et Hébrides dans le monde viking. (Norrøne øyriker – Orknøyene, Shetland og Hebridene i vikingverdenen) (1988 – Kümmerle Verlag – Göppingen) og Les Vikings et les Celtes (Vikingene og Kelterne) (1992 – Édition Ouest-France, Rennes)

Jeg bad universitetsbokhandelen på Dragvoll skaffe de to andre bøkene. Disse tre bøkene hadde liten skrift på hvite sider uten bildestoff, beregnet på akademikere. Boken om vikingene og Normandie er senere kommet ut i en publikumsvennlig utgave med rikt bildestoff. Dessverre er ingen av hans bøker oversatt til norsk, enda både han og hans kone snakker norsk. «Oversetting er ikke min oppgave,» sa han. Vi ser her at språkbarrieren mellom Frankrike og Norge hindrer oss i Norge i å få tilgang på Norges historie i Frankrike.

Frankrike har svært gode kilder i dagbøkene i klostrene, der historien skrives den dagen det skjer. På denne tiden er annalene i klosteret Jumièges – vest for Rouen, en utmerket kilde, der kronikøren Guillaume de Jumièges kan takkes for mye. Her stod det da i prof. Renauds bok – en historie om da greven av Chartres dro ut med sine menn for å straffe sin svoger, hertugen av Normandie, til å gi ham tilbake byen Dreux, medgiften, da grevens søster døde et år etter bryllupet. Når greven og hans riddere kommer opp på en høyde med utsyn til Rouen, ser de at det ligger en stor vikingflåte i Seinen ved Rouen, og de finner det klokest å dra hjem igjen.  «For,» skriver kronikøren, «vinteren 1013 -1014 lå det en stor vikingflåte i Seinen, innleid av hertugen for å vokte Seinen mot andre vikinger. Lederen for flåten var den senere konge og vernehelgen for Norge – Olav Haraldson den Hellige.» Eureka! Der ser jeg altså at Olav den Hellige er plassert av en samtidig kronikør – i Rouen i Normandie vinteren 1013-1014! – Han driver ikke omkring på uidentifiserte steder borti England et sted – slik jeg har sett det i norske skolebøker opp gjennom årene!

Jeg kontaktet prof. Renaud, og gjennom samtaler pr.fax den gangen, resonnerte  han: – I stedet for å dra hjem til vinteropplag, som var vanlig for vikingflåter, ble han liggende i Seinen denne vinteren, innleid for å hindre at andre vikingflåter dro opp til sitt årlige besøk i Paris, der de hvert år presset kongen for en betraktelig sum penger, mot at de ikke angrep byen.  886 hadde nemlig en enorm vikingflåte beleiret Paris, brent alle kirkene i byen – unntatt den eldste, Saint Germain des Prés, men hvor de tok med seg koppertaket. Denne flåten som dekket Seinen nedover på kilometervis – der trengtes det selvfølgelig mat, og vikingene gikk i land, slaktet buskap på gårdene og spredte sine gener i budeiene, selvfølgelig. – Så gir da kongen av Paris Normandie til averøyingen fra Nordmøre, Gange-Rolv – i 911, Normandie, for at han skal stoppe disse årvisse raidene mot Paris. Nå ligger altså Olav her med sin flåte innleid til dette vaktholdet.

Prof. Renaud resonnerer: Olav og hans flokk må være kommet om sommeren 1013 en gang, og blitt hyret inn til dette vaktholdet, de ligger der om vinteren, og videre utover sommeren 1014 – der de etter det vanlige året med konverteringsundervisning blir godkjent for dåp utpå høsten, og så har flåten løst seg opp utover høsten og seilt nordover for vinteropplag hjemme i Norge.

Olav, vet vi, ble kjent med den engelske kongen i Rouen, og legger turen om England, der han får med seg biskop, prester og kirkeutstyr. Vi skal legge merke til at han kommer ikke hjem til Norge med vanlige krigsskip, men med to knarrer, som var handelsskip/frakteskip. Vi skal også merke oss at han seiler ikke opp til Viken, der hans familie bor oppe på Ringerike, nei – han setter kursen mot Selje. Han må ha vært helt bevisst på Sankta Sunnivas betydning for sine kristningsplaner. Henne hadde hans gudfar, Olav Tryggvason, funnet og fortalt om da han kom til Ringerike på besøk hos Olavs stefar Sigurd Syr, der vi alle har sett tegningen i Snorre av den lille Olav i dåpskaret. – Så, ble han barnedøpt da Sigurd Syr og hans hushold ble døpt? Mange vikinger som tok ved Kristendommen i utlandet som voksne, var blitt barnedøpt, uten at det var helt klart, så derfor var det et fast formular ved disse voksendåpene, der det var uklart om vedkommende var døpt før: – Si non es baptizátus, ego te baptizo. (Er du ikke døpt, så døper jeg deg.)

På turné med Nidaros domkor til «de store franske fruene», Notre Dame-ene i Paris, Chartres og Rouen i 2006, ble jeg igjen i Rouen et par dager. Etter morgenmessen siste dagen, spurte jeg presten om hvor en person som ble døpt her i 1014, må ha blitt døpt. «I krypten,» sa han. Han sendte med meg en mann ned dit, og der kunne jeg stå og se ned i dåpsbrønnen – der det blinket i vannspeilet. Krypten ligger rett under hovedalteret i dagens gotiske katedral. Nedgangen er bak Jeanne d’Arc-alteret, i søndre tverrskip under tårnfoten. Olav,  og selvfølgelig også hans store flokk med norske menn – og kvinner, ble døpt mens brønnen befant seg i den tidligere romanske kirken. Det var vanlig at når høvdingen lot seg døpe, fulgte hans menn ham i dåpen. Og var det også kvinner der i denne store flåten som lå som en flytende landsby på Seinen i halvannet år? Det må det ha vært, fordi Bayeux-museets informasjonsfoldere opplyser at Bayeux-teppet, som gjennom 33 meter broderi fremstiller slaget ved Hastings i 1066 – er brodert i Ringerikestil! Så, det må jo ha vært damer fra Ringerike ombord i denne store flåten, som gikk i land og viste damene i Rouen hvordan man broderte hjemme på Ringerike!

Prof. Renaud, hans kone og venner av dem, broderte for noen år siden et Gange-Rolv-teppe på 22 meter i samme stil. Det har vært utstilt i Ålesund og på Stiklestad. Fru Renaud broderte senere et bilde av dåpsscenen til Olav og et bilde av ilandstigningen på Selje – og forærte begge bildene til Stiklestad nasjonale kultursenter.

Hva tok Olav og hans store følge med seg hjem fra Rouen?

På denne tiden var Normandie kjent som det best administrerte området i Europa, og det området som hadde den beste lovgivningen i Europa. Dessuten var klosteret i Cluny i gang med en kirkelig fornyelse i området.

I sin omgang med folket ved hertugsetet og ved erkesetet gjennom halvannet år, der hertugen og erkebiskopen var brødre, og oldesønner av Rollon/Gange-Rolv, blir dette oppholdet et dannelsesopphold og en læretid av største betydning for den store flokken norske menn – og kvinner. Når de vender hjem, er de oppdatert på moderne lovgivning, moderne administrasjon og ikke minst: det moderne menneskesynet i Kristendommen. De har dessuten tatt til seg høymiddelalderens kultur og væremåte, selvfølgelig. Vi må dessuten tenke over at mannskapet på denne «flytende landsbyen» i Rouen nok hele tiden hadde kommunikasjon med Norge, for det tok ikke mer enn to døgn for en skarpseiler å seile fra Jylland og ned til Normandie, og Vikingskipet var en skarpseiler.

Norge har aldri fått en slik «input» som da denne store flokken «nyutdannede» nordmenn vendte hjem, noe som ser ut til å ha gått norske historiebokforfattere hus forbi, selvfølgelig på grunn av manglende franskkunnskaper. De kan heller ikke latin, som regel, noe som er nødvendig for å kunne ta ut kunnskap fra originalkildene. Norske historikere har kort og godt ikke hatt adgang til kildene.

Når Olav vender hjem, og fullfører sitt livsverk, da har han gjort Norge til en del av Europa, til en del av resten av den kjente, moderne verden. Hans samlende første grunnlov for Norge – Kristenretten av 1024, bygger på det han har lært ved fyrstehoffet og ved erkesetet i Normandie. Kristenretten ligger fremdeles som en blykjøl i dagens norske grunnlov, revidert i 1814 med den postrevolusjonære franske konstitusjonen som mal. Slik kan vi si at det moderne Norge er født i Frankrike.

Når Olav vever Kristendommen inn i Grunnloven av 1024, innbefatter det at han innfører Karl den Stores «kristne kongedømme» i Norge.  Han markerer det med å kalle opp sin sønn etter Carolus Magnus, Karl den store: Magnus (den Gode). Det vil si – hans menn døpte sønnen til frillen, mens kongen, barnets far, lå og sov. De torde ikke vente med dåpen fordi barnet virket døende. Olav godkjente navnet etter noe frustrasjon, da han knesatte sønnen.

Nå nettopp, da Karl III av England ble tatt i ed som konge av England, måtte han avlegge ed til det kristne kongedømme, og han bærer navnet til Charlemagne, Carolus Magnus, Karl den Store. Også vår kronprins bærer navnet Magnus, etter grunnleggeren av det kristne kongedømme i Europa.

I Norge prøvde et historieløst Storting å avslutte Olavs kristne kongedømme et par år før tusenårsjubileet for Olavs dåp, som ble feiret i Rouen i 5 dager i oktober 2014, med «Vorspiel» i Stavanger konserthus og «Nachspiel» i kirken Sainte Clotilde ved Nasjonalforsamlingen i Paris. (Sainte Clotilde, fordi hun gjorde for Frankrike det som Olav gjorde for Norge.) Men, Kong Harald V, som nedstammer fra Olav den Hellige i 34. ledd, la ned veto mot at Kristendommen skulle tas ut av Grunnloven: «Ikke i min tid, sa han. Ikke i min tid.» Kongens veto ble effektivt kamuflert av kristofobe norske media.

Hva ble Olavs vendepunkt, og dermed startpunktet for hans kristningsverk og hans fall på Stiklestad?

Hva skjer mellom 1007 når Olav 12 år gammel drar ut i viking, og 1015 når han ankommer Selje med biskop, prester og kirkeutstyr, klar for å innføre det kristne kongedømme i Norge? Hva var Olavs vendepunkt?

Olav har tre vendepunkt.

1: Kantarborg:

Det første vendepunktet vi ser, finner sted i Kantarborg (Canterbury). Canterbury ligger sørøst for London på den spisse sørøstre delen av England som peker mot Normandie. Som vanlig kommer jo vikingskipene ut fra fjordene sine og skal ut på sommertokt. De slår seg sammen i større flåter, ofte til slutt – svært store flåter. Olavs flåte er en del av en stor flåte som raider klosteret Kantarborg, hvor de dreper alle munkene, men ikke abbeden Alphège. Han skal de hygge seg med ved å plage ham til døde. De skal kaste stein på ham, på deler av kroppen som gir ham smerte, men som ikke tar livet av ham. Abbeden utstod torturen i 9 måneder før han døde, men da hadde Olav fått nok av denne plagingen, og var forlengst dratt videre med sin del av flåten. Dette er et påtagelig vendepunkt som viser at Olav ikke er helt hjemme lenger i vikingkulturens ofte formålsløse brutalitet.

Det merkelige er at Alphège og Olav omtrent samtidig får sine minnekapell i henholdsvis Bath-katedralen i England og Rouen-katedralen ved 1000-årsfesten for Olavs dåp. Et par år etter millenniumfeiringen i Rouen, står jeg en dag foran et nytt kapell til venstre for hovedkoret i Bath-katedralen. Det er helt nytt med altertavle i lys beige og lys gammelrosa tekstil, men vi ser – i mørkere farge, bakfra – katedralens byggherre som holder opp modellen av Bath-katedralen. Plutselig ser jeg at han står på en haug med stein og bein. Jeg får tak i opplysningsfolderen fra innvielsen – og ser at jo – det er Alphège! Jeg skriver til den nylig avgåtte erkebiskop Mgr. Jean-Charles Déscubes i Rouen og forteller dette, og han svarer: «Underlig, for den siste presten jeg viet før jeg gikk av som erkebiskop – han het Alphège…» Ringen sluttet!

2: Drømmesynet av Olav Trygvason:

Olav og hans menn raider London, river London bridge, de herjer i Ringfjorden, rundt Mikkelsborg – Mont Saint Michel, de går inn Loire, som vikingene kalte Leira, fordi den har dannet store leirer i svingene innover landet. Olav er helt inne i sentral-Frankrike, i Poitou, og så bærer det nedover mot Biskaya og Spania. Om de seiler rundt Biskayabukta, eller lar det stå til rett over – der kjempeblekksprutene kan angripe dem over ripa, det er ikke helt klart. Har de tenkt seg til Santiago di Compostella, hvor store skarer pilgrimer kan plyndres? Santiago ligger riktignok et stykke inn fra kysten, men det var intet hinder for dem som av og til dro sine skip over land. Hvor langt sørover mot Gibraltar Olav kom, er ikke klart, men – han har dette drømmesynet der Olav Trygvason viser seg for ham og sier han er på ville veier, og at han må dra hjem til arven sin – Norge. Olav er seg jo bevisst at Island vedtok enstemmig på Alltinget i år 1000 – å gå over til Kristendommen, da Olav Trygvason var på Island og bygde første kirken der – og Olav er seg bevisst Sankta Sunniva. Han har raidet klostre og drept munker. Det må derfor allerede være konfrontasjoner i ham – det nye mot det gamle – og han vender om og setter kursen nordover.

3: Frontkollisjon med kirkefestene i Rouen.

Når Olav og hans følge ankommer Rouen, kan det ha vært så tidlig som Maria Himmelfartsdag, 15.august – 1013. Katedralen i Rouen var og er en Maria Himmelfart-kirke, og denne dagen er fremdeles en stor festdag med stor tilstrømning. På denne dagen var Rouen blitt raidet flere ganger av vikinger, for byen pleide å være full av pilegrimer, begeistrede Maria-tilbedere, folk som spiste, drakk, danset – og der alt fokus var på den store kirkefesten og Maria som tas opp i Himmelen – mennesket som ascenderer opp til Gud  – per ardua ad astra – gjennom ditt strev skal du nå stjernene. Disse folkemengdene var døve og blinde for vikingene som benyttet sjansen, enda det ser ut til å være nesten en tradisjon at Rouen ble overfalt av vikinger på denne dagen.

Når Olav kommer med sin store flåte, ifølge franske kronikører på denne tiden, kommer han da for å se om de kan raide og plyndre, eller kommer han og hans flokk for å ta tjeneste som leiesoldater i vaktholdet av Seinen? Eller – kommer de fordi dette er kjent som et område av Europa som erkjenner sin norske avstamning og slektstilhørighet – på et slags besøk hos «slekta» når festen pågår? Olavsjubileet 2014 avdekket en fremdeles eksisterende normannisk tilhørighetsfølelse til Norge som gav seg utslag i stor begeistring for Olavs dåpsjubileum i 2014: Alle de 1200 billettene til åpningskonserten – oratoriet «Olav den Helliges dåp» ble revet bort halvannen måned før konserten 15.oktober – 2014, og da konserten skulle begynne, stod et par hundre i døren og trykket på til de slapp inn. Stolene stod så tett at det var ikke plass til bena. Folk stod liksom oppover veggene og oppover søylene. «Olavsoratoriet-2014» handler om Olavs indre, dramatiske kamp, kampen mellom den gamle verdens forestillinger og oppfatninger, og den nye verden som konfronterer ham og det han bringer med seg hjemmefra. Publikum fulgte med i en slags åndeløs konsentrasjon. Det var en svært fortettet stemning. Det var langvarig stående applaus. Bak gruppen av dem som kom for å takke og gratulere, stod det en mann alene som ikke sa noe. Han bare stod der og strålte og strålte. Det var prof. Jean Renaud.

Olavsflagget, gult kors på rød bunn, er en av Normandies standarter – offisielle flagg, sammen med den normannisk-engelske standarten – tre gule leoparder på rød bunn. Dette viser at dagens normannere har et tydelig og sterkt forhold til Olav den Hellige og sin norske herkomst.

Olav og hans flokk braste inn i det kirkelige festhalvår: Julen, Påsken, Kristi Himmelfart, Pinsen – og de fikk nok også med seg Maria Himmelfart 15.august  1014 før de ble døpt og så dro hjem. Det må ha vært svært sterke opplevelser for nordmennene som møtte alt dette nye – å oppleve frontkollisjon på frontkollisjon mellom den gamle tids forestillingsverden og tankegods som de hadde forlatt hjemlandet med, som de hadde i seg – og å oppleve den voldsomme utvekslingen med alt det nye som fosset mot dem i kirkefest etter kirkefest. Det er her det indre slaget står for Olav, selvfølgelig, det indre slaget som snudde alt i ham. Det sier seg selv. Og det må ha vært en stor påkjenning, for han vet hva det vil koste ham, hvis dette er det han skal komme hjem med etter 8 år på vikingtokt. Dette er hans tredje og avgjørende vendepunkt. Læretiden er over. Kristningsverket venter. Dette er starten på veien til Stiklestad. Han er klar:

Kom store Ande

du som kan,

det nye i meg skape!

Og ver mitt verje

i eit land,

der andre måtte tape.

Så legg vi oss

på kne for han,

den store Himlens Herre,

og let oss døype

alle mann

og fyllast av hans Ande.

Deg Gud til ære

Du vår far,

som føddest her på denne jord.

I dauden morgonrauden kom,

Vår frelsar evig,

Du Guds son.

Olav kaster sverdet, når han etter øksehugget i leggen lener seg mot stenen på Stiklestad, Det ville aldri en viking ha gjort. Vikingen kjempet til siste pust og blodsdråpe. Ivar Eskeland, som holdt et sterkt Olsòkforedrag i Erkebispegården i Trondheim for en del år siden, presiserte at dette er det punktet hvor Olav gir seg endelig over til Kristus. Eskeland avsluttet med ettertrykk:

«Det var eit martyrium!»

Og som vi vet: Det er her at Olavs kristningsverk endelig tar sats.

Glærum, oktober  – 2022.

Dordi Skuggevik

(Olavsoratoriets librettist)

Link til oratoriet Olav den helliges dåp:

http://goo.gl/DHUjyG

Bloggen ute av drift:

Min blogg har ikke funka siden 25.oktober. Jeg har ikke fått adgang til den. Jeg aner ikke hvorfor. En meget kompetent person har jobbet i flere runder med å skaffe meg adgang på bloggen igjen, og idag lyktes han.

Som så mye annet som har med data og nett å gjøre, nytter det ikke å komme i kontakt med leverandøren(e). De finnes der ute i den store tåkeheimen, og gir blaffen i om det de leverer funker eller ikke, så lenge man betaler.

Når jeg nå åpner bloggen igjen, omsider, befinner jeg meg i et fremmed landskap. Sidene ser skremmende ut, for jeg har ikke sett dem før. Vel, vel, jeg skal prøve meg fram, for det er faktisk flere som har kontaktet meg med spørsmål om hvordan de skal finne igjen bloggen min, og det er jo hyggelig.

Nå skriver jeg jo mest på Facebook – korte skudd fra hoften, men av og til trenger man jo større format.

Glærum, 1.søndag i Advent – 2022.

Dordi Skuggevik

Flyktningeslusen og religionstilhørighet.

Mellom kunståpning på Billaget og kunståpning på Kulturhuset igår, hadde jeg en avtale med en katolsk familie fra Sør-Sudan, som hadde etterspurt en katolsk kirke. Jeg hadde tatt på meg oppdraget som «mellommann».

Religionstilhørigheten er det eneste en flyktning har med seg, og finner flyktningen frem til sine i det nye landet, er mye vunnet – for flyktningen selv og ikke minst: for mottaksapparatet i det nye landet. Men, det forstår ikke «flyktningeslusen» i Norge, de bare later som om religionstilhørighet ikke eksisterer.

Etter samtale med mor og far, der far sitter i rullestol etter polio, og 4 småbarn rullet humørfylt rundt i sofaen og minstemann lå ved mors bryst, og samtalen gikk på engelsk – ble jeg praiet av barna i naboleiligheten. De sa de var fra Congo. Jeg tenkte da at de også var katolikker, og ble med inn.

Men, de var adventister, og en adventistfamilie fra Congo – fra nabohuset, var på besøk. De ble nok forbauset over at en stor, gammel norsk deise plutselig deiset ned på en krakk blant dem og snakket fransk. De trodde kanskje det var en uvirkelig åpenbaring. Men rådene de fikk, var ganske håndfaste: Ta bussen fra Kulturhuset på Skei, sa jeg, etter 2 timer går dere av når bussen passerer en bro og dere ser en stor katedral på høyre hånd, dere krysser gaten, går forbi den katolske kirken og det gule huset på venstre hånd er Adventistkirken. Hvorfor hadde de ikke fått den infoen fra asylmottaket?

Disse familiene bor i et av disse moderne små kassehusene med 4 små leiligheter i 2 etasjer. Huset er plassert oppe i den norske olderskogen, helt øverst i byggefeltet ved fylkesveien, langt fra skole og butikker, som faren i rullestolen påpekte.

Det viste seg senere på kvelden, at afghaneren som jobbet 15 år for norske militære styrker, og som jeg har kjent en tid, bor med kone og 3 barn i 1.etg. og at den fjerde familien i huset er fra Somalia = er muslimer, så sammentrengt i dette lille kassehuset i den norske olderskogen, bor altså 3 forskjellige trosretninger trengt sammen i kassen.

Jeg rådet sørsudaneserne til å søke overføring til Bergen, som har både katolsk kirke og katolsk skoletilbud fra barnehage til artium. Jeg rådet adventistene til å søke overføring til Trondheim.Muslimene har kanskje flyktet fra Islam, så de trives kanskje i olderskogen, men det er kjempelangt både til butikk og skole for alle, og snart kommer vinteren.

Sørsudaneserne var spente på vinteren, for de sa at de hadde ikke begrep om hva vinter er… Det er mindre vinter i Bergen, sa jeg.

Paret som bodde i naboleiligheten der jeg hadde et oppdrag denne dagen, var eldre arbeidsslitte mennesker fra Congo. De hadde rømt fra gårdsbruket sitt i Congo, der de hadde drevet osteproduksjon av melken fra buskapen. Kanskje de kunne bli fulgt opp av Bondelaget/Bygdekvinnelaget her i Surnadal? De kunne blitt avløsere kanskje?

Jeg lurer på om mange av kommunestyremedlemmene i Surnadal har besøkt menneskene i kassehusene i olderskogen… men de kan vel ikke fransk…

Etter denne runden + åpning av kunstutstilling 2 denne dagen, ble det ikke noe kveldsskift på ølpuben på Billaget nei. Kvelden gikk med til å skrive rapport til den katolske presten i Kristiansund, med kopi til vår biskop i Trondheim.

Emmanuel – 11 år, begynner nå hos meg på 1.communionsundervisning på lørdager, slik at han kan få delta på sin første nattverd i St.Eystein kirke i Kristiansund til våren, og både han og hans bror Samuel (9) får opplæring på messene her som ministranter (altertjenere) Da er de igang, for de kommer fra en stor katolsk familie i Sør-Sudan, sa faren.

Glærum, 25.oktober – 2022.

Dordi Skuggevik

Angriper Tyrkia greske øyer igjen?

Erdogan er en farlig og uberegnelig fyr.

Tidligere i historien tok tyrkiske inntrengere Lilleasia fra grekerne, og deres turistguider fremstiller idag greske kulturminner som om de var reist av tyrkere.

I 1958 ble de greske boligområdene i Konstantinopel (Jeg vil ikke bruke det tyrkiske navnet Istanbul!) – raidet av tyrkere, og grekerne flyktet i tusener hals over hode i bare skjorta. Jeg spiste frokost på samme bord som 2 søstre som opplevde dette – på hotellet i Molyvos på Lesvos, for en del år siden. De fortalte om dette. Jeg hadde aldri hørt om dette før.

Samtidig raidet tyrkerne det ortodokse «Vatikanet» i Konstantinopel, fortalte søstrene, og uerstattelige kunstskatter ble destruert. Også ukjent for meg til da.

Ekkoet fra denne raidingen slår inn når Erdogan gjenåpner Hagia Sophia som moské i Konstantinopel – denne store kristne katedralen, som ble omgjort til moské, deretter til museum, og nå igjen til moské – på Erdogans iniativ (eller konens…).

For ikke så lenge siden raslet Erdogan med ideer om å ta greske øyer, og det tror jeg vi skal ta alvorlig.

Erdogan har kjøpt våpen i Russland, selv om Tyrkia er medlem av Nato, og nå er Erdogan i Moskva og bestiller et russisk atomkraftverk oppført i Tyrkia.

Hvordan kan NATO godta denne mannens oppførsel?

Jeg liker tyrkiske mennesker. De har et vidunderlig kjøkken som er far til det italienske, som igjen er far til det franske kjøkken. Jeg hadde en fantastisk venninne fra Tyrkia da jeg bodde på Moholt studentby i Trondheim 1977-79, og jeg hadde en fantastisk tyrkisk, kvinnelig guide i vestre Tyrkia i 2013.

Men, så stod den nye tyrkiske leder Erdogan fram, og ved siden stod hans bistre kone i trang, tettsittende hijab. Det ble klart at bak Erdogan står en mektig kvinne som bekjenner seg bestemt til Islam. – Takk skjebne, tenkte jeg – nå blir Atatyrks modernisering av Tyrkia reversert, og det blir den.

Dessverre er det 51 % som er tilhengere av Erdogan, og det er strenge Islam-tilhengere fra innlandet i Tyrkia som utgjør de 51 %.

Så hvordan klarer NATO å leve med denne uberegnelige Erdogan og hans kvinnelige bakspiller i hijab?

Trolig mener NATO-ledelsen de har mere kontroll på Erdogan innenfor NATO enn utenfor.

Vi må ikke glemme at Tyrkia invaderte nordre del av Cypros, og at de står der enda. Og – vil Erdogan plutselig en dag slå til og okkupere mer av det greske området? Det tror jeg, dessverre.

Glærum, 18.sept. – 2022.

Dordi Skuggevik