Rindal varmer seg hos ex-en:

Rindal kommunes overgang til Trøndelag er bare en delvis prosess, for ganske mange samarbeidsprosjekter med Surnadal kommune/Møre og Romsdal fylke vil fortsette, selv om Rindal formelt blir en del av Trøndelag. Jeg så en liste over dette i Tidens Krav før jeg dro utenlands for en måned siden. Jeg husker at Rindal fremdeles skal være en del av Kulturskolen, og skal fremdeles ha tilgang for sine unge til Videregående skole i Surnadal.

Når Rindal beholder så mye fellesopplegg med nabokommunen i sitt gamle fylke, og med selve sin gamle fylkeskommune, så må en lure på hva som er vitsen for Rindal med å skifte fylkestilhørighet. Rindal må jo dessuten betale Surnadal kommune og Møre og Romsdal fylke for disse tjenestene, mens de skatter til Trøndelag og subsidiært til pengesluket Trondheim. De pengene vil de ikke se igjen. Tro meg!

Hele skilsmissen fra Møre og Romsdal blir en merkelig sak, når Rindal blir stående med én fot i hvert fylke, og stadig skal varme seg hos ex-en. Dette organiserte bigami-opplegget er et ganske enestående og spesielt opplegg. En må virkelig lure på hvorfor Rindal i det heletatt skiftet fylke, når Rindal skal bli værende – delvis i sitt gamle fylke med sine forehavender. Det blir jo som når den fraskilte, utflyttede parten i et ekteskap aldri blir ferdig med å hente pankene sine som blir stående i gangen. Utrivelig. Et hverken-eller-forhold.

Drivakselen for å få Rindal over i Trøndelag har vært ordfører Ola Heggem. Hvorfor? Jo, overgangen til Trøndelag kan gi ham en plass på Stortinget, for her i Møre og Romsdal er veien til Løvebakken blokkert av Jenny Klinge i lang tid fremover. Slem sak.

Las Palmas, Luciadagen – 2018.

Dordi Skuggevik

Byen rundt med buss – om natten…

Jeg liker ikke å kjøre buss i ukjente byer. Man vet aldri hvor en finner bussen, hvor den går, når den kommer eller når den kommer frem. Det er noe uggent, ekkelt og usikkert med hele systemet. Og kommer en seg omsider ombord på en buss, er det aldri sitteplass. Og er det sitteplass, så er det et formstøpt sete av hardplast som har kanter på sidene, slik at kantene presser på for å få kula ut av posisjon i hofteleddet. Det er sjelden fjæring på bussen, slik at knoklene i ryggsøyla sikkes sammen, nyrene løsner og gamle hjernerystelser blir som nye. Kort sagt: Jeg haaaater å kjøre bybuss.

Av og til føler jeg likevel at jeg MÅ ta buss, av hensyn til å være samfunnsbevisst, mindre ødsel med pengene og/eller av moralsk press ved kaffebordet – hvor det ofte stikker opp et protestantisk krav om å være sparsom. Dessuten liker jeg å kjøre taxi. Jeg har alltid interessante samtaler med taxisjåfører. Og – en kommer fort frem fra A til B. Dessuten skal taxisjåførene også ha noe å leve av. Her i Las Palmas er det dessuten billig å kjøre taxi. En krysser byen fort og effektivt for tilsvarende en norsk 50-lapp. For å si det som det er – jeg elsker taxiene!

Jeg skaffet meg likevel et gult busskort her i Las Palmas som jeg kan fylle på 10 reiser pr.gang. Jeg fyller på når jeg kommer ned her. Løsningen er å ta taxi til tannlegen for å være sikker på å komme presist, og så er teorien den at jeg skal ta buss hjem igjen, og det gjør jeg av og til – fordi det går en buss nr. 1 fra tannlegen og direkte til gatehjørnet hvor jeg bor. Bussen bruker 30 minutter, mens taxien bruker 6-7, og i taxien er jeg dessuten garantert sitteplass. Av og til synes jeg det er interessant å se mine medmennesker som tar bussen. Jeg blir aldri lei av å høre lyden av – og å se på liv som leves i sine aldeles utrolig forskjellige former.

Til konserter tar jeg alltid taxi, for å komme presist. Slik har jeg alltid tatt taxi til det flotte konserthuset nederst på den fantastiske stranden Las Canteras, som er 4 km lang – og jeg bor nesten helt oppe i den nordre enden. Jeg har pleid å gå hjem igjen langs havets store bølger som velter inn over stranden nedenfor den store, flotte strandpromenaden – mens nattluften holder 20 grader, og dønningene fra musikken slår i hodet. Vidunderlig! – helt til brusken forsvant i knærne og fotablada ikke lenger var hva de har vært – etter alle knallharde, glaserte, spanske flisgulv og ditto fortau og asfalterte gater. Så, nå blir det igjen taxi hjem – med lang ståing i lang kø, dessverre.

Helt til i gårkveld…

Sist jeg fylte på busskortet mitt, spurte jeg om det gikk en buss her fra St.Catalina-parken til Konserthuset. – Ja da, sa damen – nr. 45. Etter veeeldig lang tid, kom nr.45 – og etter mye tråkling på kryss og tvers, kom bussen frem til Konserthuset etter 30 minutter, og jeg fikk kjøpt bunken med konsertbilletter for sesongen. Av en eller annen grunn kom jeg i gårkveld på å se om det gikk an å ta 45-eren hjem igjen fra Konserthuset. Jo da, den kom ganske radig, og det stod St.Catalina-parken på den. Men, jeg skulle komme til å oppdage at den kom FRA St.Catalina-parken, men skulle ikke tilbake dit. I stedet dro den opp i høyden, forbi det store sykehuset Hospital dr.Negrin, og stadig videre mot nye høydedrag som jeg aldri hadde hørt om eller sett før. Snart forstod jeg at det er sant: Las Palmas er større enn Oslo. Jeg visste ikke lenger hva som var sør eller nord, jeg så IKEA-utsalg der jeg aldri hadde hørt at det var noen, og langt der nede så jeg det digre skiltet til byggvarebutikken jeg en gang besøkte med min finske snekker og alt-mulig-mann. Da forstod jeg at alt var galt med denne turen. Kanskje sjåføren var uoppdaget dement? Heldigvis hadde jeg pisset i pausen, og heldigvis ble jeg ikke overmannet av tørste, men forestillingen om en stor øl ved reisens slutt ble mer og mer påtrengende. Det ble glisnere og glisnere i bussen, og til slutt var det bare meg. Bussen stanset, sjåføren så dystert på meg og sa at nå måtte jeg gå av. GÅ AV? Vi var langt ute i noe slags hutaheiti der det var et nitrist og dødt boområde uten lys i noe vindu og uten noen parkerte biler. Jeg sprang frem til luka hans, så ham stivt i øynene og ropte desperat: –  JEG BOR PÅ HOTEL CONCORDE! Sannheten er at jeg bor ved siden av Concorde – men at jeg bodde der, ville opplyse ham om at han hadde en passasjer fra et annet land, fra en annen virkelighet, i bussen. – SIT DOWN! ropte han på engelsk og så stivt på meg. Så slukket han lyset i bussen og tok snarveien nedover bakkene i full fart gjennom smau og andre trange passasjer, over trappetrinn og mellom husvegger og parkerte bilrekker uten særlig klaring. Jeg så trafikkmaskiner forbi enhver forestilling som jeg ikke hadde sett før, viadukter av dimensjoner som hittil hadde vært utenkelige. Omsider stoppet han da han kjørte ut av en stor rundkjøring. Han pekte over alle kjørebanene og sa – Autobussa numero 47 – St. Catalina!  Jeg sa – à Dio, og tokket meg ut. Jammen var det en fotgjengerovergang der!

I buss-skuret satt det et par i mørkret som hilste høvisk Buenas Notches. Jeg svarte det samme, og spurte på mitt magre spansk om nr. 47 kom her. Jo, det bekreftet de. Så gikk nå tiden da. Plutselig kom nr. 47, men fra den andre kanten på andre siden av veien. Boff! – der fòr den forbi. Jeg håpet at den bare skulle ned bakken for å snu og komme opp igjen, og det gjorde den. Jeg kunne ha kysset hele bussen – utenpå!

Avgårde bar det. Og plutselig var vi inne i rundkjøringen ved Konserthuset! Nr. 47 passerte busskuret der jeg hadde tatt nr.45, og fortsatte rundt, forbi rekken med ledige taxier, og stoppet foran dem, der en dame gikk av. Da hadde det gått 1 time siden jeg entret nr. 45! Tilbake til utgangspunktet, altså! – Etter én time! Hvis jeg hadde gått over veien ved Konserthuset, og gått forbi rekken med taxiene, så kunne jeg altså ha spart meg 1 time oppe i høydedragene og i hutaheitene! Nr. 47 cruiset hit og dit gjennom byen, og så kjørte den ned i undergrunnen ved St.Catalina-parken, men der er det ikke særlig hyggelig ved midnatt, så jeg satt baillhard og ventet på hva som skulle skje – og det var jo en del folk i bussen. Da vi igjen dukket opp på jordoverflaten, trykket jeg på stopp – og gjett hvem som var glad for å kunne gå av ved Elder-muséets kjente fasade!      Jeg gjorde meg omhu ved avstigningen, for et par ganger har jeg mistet balansen når jeg går av bybussene her på Gran Canaria – for de er så høye, og mine progressive briller feiltolker avstanden fra busstrinnet og ned til jorda. En gang holdt jeg på å falle bakover og inn i bussen igjen. Dessuten er fortauene ofte så høye, og bussen parkerer så tett inntil, men ikke tett nok – slik at det er en balansekunst å komme seg opp på fortauet uten å falle hit eller dit. En kompis trøstet meg med at det er farlig å gå av bussen. Han kjente noen som døde av det, sa han.

St.Catalina-parken ved midnatt er noe annet enn på dagtid. Jeg passerte uteliggere og fancy horer på vei nedover mot Hotel Concorde. Dem har jeg ikke sett før. Jeg bestemte meg for å utsette dette med en stor øl til dagen etter. Dette var ikke stedet for utepils på denne tiden av døgnet. – Om jeg var glad da jeg stakk nøkkelen i eget nøkkelhull? Det er lenge siden jeg har kjent meg så frelst og så lykkelig!

1 time og 40 minutter tok det altså hjem med bussen. Det skal betterde bli lenge til jeg tar bussen igjen! – Selv om jeg nå vet hvor nr.47 går fra Konserthuset! Noe skal en da unne seg her i livet. Av alt det jeg skal kunne unne meg resten av livet – kommer taxien på 1. plass! Amen!

Las Palmas,  8.des. – 2018

Dordi Skuggevik

Inhabil redaktør forhindrer diskusjon via sensur:

Ut fra fotomaterialet fra julemobbe-forestillingen på Surnadal kulturhus, ser vi at den nye redaktøren for Trollheimsporten er sterkt involvert på scenen i denne forestillingen, og dermed er redaktøren sterkt inhabil når han sensurerer kritiske innlegg om forestillingen i nettavisen han er redaktør for. Han skriver i en mail til undertegnede at det var et enstemmig vedtak i redaksjonen, ikke å trykke min kritikk til forestillingen. Det gjør det ikke noe bedre at han som nyansatt redaktør involverer hele redaksjonen i sin sensur. Uansett enstemmig vedtak – en redaktør har alltid det redaksjonelle ansvaret.

Den nye redaktøren burde ha sluppet til kritikken av forestillingen, for da kunne vi kanskje endelig få se en diskusjon i nettavisen Trollheimsporten. Det ville ha vitalisert og livet opp denne nettavisen.

Las Palmas, 8.des. – 2018.

(Festdagen for Marias uplettede unnfangelse!)

Dordi Skuggevik

Nyhedendommens ytringsbehov.

Forestillingen «Lystig forpult jul» på Surnadal kulturhus, trekker også inn Påsken med tre korsfestede på scenen. Det kan vi idag se på billedreportasje med tekst på Trollheimsporten.no fra generalprøven.

Den nye redaktøren av Trollheimsporten er en av de aktive på scenen i «den forpulte jul». Mitt innlegg om forestillingens tittel, er sensurert fra Trollheimsporten av den nye redaktøren. Jeg er ikke så veldig overrasket over det.

Det er tankevekkende at så mye talent som vi ser er i sving på scenen, brukes til å kline møkk ut over sivilisasjonsgrunnlaget for vår kultur, nemlig Kristendommen, og å tråkke på dem som prøver å holde Kjærlighetens evangelium i hevd. Nyhedendommen har tydeligvis et enormt ytringsbehov.

For å være optimist i situasjonen, kan man kanskje se frem til grundige og harde oppgjør omkring praksis av Kristendommen. Gjennom harde oppgjør, kan vi kanskje komme igjennom til nye horisonter.

Mitt innlegg i saken vil bli presentert før Påske 2020: Et nytt Påskeoratorium. Librettoen ble sendt til komponisten rett før jeg dro ned til Las Palmas medio november. Komponisten kom til Glærum og bestilte teksten i juli. Jeg sa: «Nei.» «Jeg skal ha teksten til jul,» sa han, og så kjørte han hjem til Solør.

Han ble veldig godt fornøyd med librettoen. «Storslagen» – skrev han. Han skrev videre om «storheten» i teksten. «Musikken kommer rett ut av teksten!» skrev han.

På trilletur med lille Augusta i Paris nylig, ble komponist Ole Karsten Sundlisæter og Sigrid Vetleseter Bøe enig om at Sigrid skal synge Guds mor, Maria. Trolig skal lille Augustas pappa, Erik Rosenius, synge enten Kristus eller apostelen Johannes.

Er dere heldige, kommer både orkester, organist, kor og solister til Stangvik kirke også. Jeg håper hele ensemblet fra «Den forpulte jul» vil møte opp og ta motsvaret på mandig vis! Velkommen!

Las Palmas, dagen før festen for Marias uplettede unnfangelse (8.desember) – 2018.

Dordi Skuggevik

 

Merry fu**ing Christmas – hvorfor stjerner?

Hvorfor erstatte ck med ** i MERRY FUCKING CHRISTMAS?  Hvis man er ute etter å drite ut jula – for å holde seg i samme terminologi som dem som skal ha alternativ julekonsert på Surnadal kulturhus, hvorfor kan ikke denne gruppen være så modige at de skriver hele ordet – FUCKING – i stedet for å sette inn stjernene. Eller er det et spill på selveste Julestjerna?

I Norge har folk alltid bannet ved Den/Det onde. De har nevnt Satan ved hans rette navn når de har sett snurten av ham. Dessverre har nordmenn, i stedet for denne renslige banningen begynt å banne på engelsk – ved avføring og kjønnsorganer. Så hvorfor ikke si det på norsk også – uten stjerner: «Glad FORPULT jul»? Blir det for stygt, for grovt, for ekkelt? Ja, men det er jo det dere både sier og skriver. Hvorfor ikke finne alternativene på norsk: «Denne Faen’s jula» – «Denne Helvetes jula». Dere er jo ute etter å ødelegge jula for dem som vil feire jula slik den er ment, så hvorfor gjøre det så feigt og halvveis? Vil dere ødelegge og spytte verbalt på jula – så stå for det dere sier – gjør det åpent – ta det helt ut – og fjern stjernene!  Vær ikke så fu**ing feige! Kjøp dere den nye banneordboka – og slå til, med åpent visir, You Fu**ing Cowards!

Las Palmas, St.Nicholas-dagen, 6.desember – 2018.

Dordi Skuggevik

Tidligere lærer i bl.a. kristendom, norsk og engelsk.

 

Statsminister Pedro Sanchez – hva vil han?

Da jeg var her i Las Palmas i januar, skrev jeg en hel del på bloggen www.dordis.no om catalonerne som tok seg en politisk runde og kokketterte med sin avantgarde-mentalitet som de ikke kan leve foruten. Med visse mellomrom drar de ut i gatene og heier på seg selv mot det etablerte Spania som reguleres av en grunnlov, og der Grunnloven sier at Spania skal ikke fraksjoneres. Jeg sendte samtidig rapporter til norske media om hva som foregikk i Spania, men NRK og andre norske media har ikke oppdaget det store landet Spania. For dem er dette et ikke-land der utlevde gamle norske pensjonister drikker og eter og opptrer vulgært. Det var bare VG som presterte en liten notis, for VG vet at de leverer dagens avis til disse norske pensjonistene – på stedet!

Når jeg slo på nyhetskanalen igjen i Las Palmas de Gran Canaria nå i Adventen, kom fortsettelsen fra de catalonske opptøyene i januar. Puigdemont, lederen, som stakk av til Waterloo og til et stort og steindyrt hus hans fraksjon hadde kjøpt, han dukket idag opp igjen på nyhetene. Fremdeles var han i sitt Waterloo. Kapitlet i januar sluttet med at hans nestkommanderende – Pedro Sanchez, satt igjen i Catalonia og så rådvill og fortapt ut over at sjefen dro sin vei. Men, plutselig ble Sanchez statsminister for sosialistene, og hans primæroppgave ble å forsvare Grunnloven, d.v.s. – gå mot fraksjonering av Spania, gå mot det han  som opprører i Catalonia hadde stått for. Han så ganske stressa og rystet ut da vi så ham på TV hvor han som ny statsminister måtte møte Kongen, og måtte spille på  Grunnlovens premisser. Sjelden har en mann i de grader møtt seg selv i døra! Kong Felipe smilte og tok ham vennlig i hånden – med et ekstra glimt i øyet…

Første kvelden jeg så ham på TV her igjen nå, satt han mager, alvorlig og sliten i en sofa i den kongelige residens i Rabat i Marocco. Sanchez hadde begynt sin radikale gjerning som statsminister med å slippe inn store flokker av svarte båtflyktninger fra Afrika – for å vise sitt storsinn og sin radikale legning: Alle er vi like. Men den praktiske siden av saken innhentet også der statsminister Sanchez. Nå satt han hos kongen av Marocco og lovet ham EU-penger hvis han ville hjelpe til med å stoppe migrasjonsstrømmen før migrantene la ut på havet fra Afrika.

Nå i morges – 4.desember, kom det opp mange ting som Sanchez vil ha gjennomført: Nå har han sluppet ut de fengslede opprørerne fra Catalonia som ble fengslet i januar. De skal få dra hjem mens de venter på rettergangen i Konstitusjonstribunalet. Han vil flytte Francos lik, han vil skrive om historien, avskaffe kongedømmet – eller i alle fall – innskrenke Kongens makt og aksjonsradius, skrive om Grunnloven og skrive ut referendum for at FOLKET skal tale til hans fordel, tror han. Spania vil med dette oppleve mye uro, en sikker nedtur og havne i et sabla rot – slik at kommunistætlingene kan hygge seg med sine besteforeldres gamle avdankede ideologi. Tragisk. Ny borgerkrig? I alle fall vil det velfungerende, moderne, demokratiske, oppegående og kvalitetsbevisste Spania oppleve et sabla tilbakeslag som vil sette dem flere tiår tilbake – kanskje til før disse 40 årene hvor Spania har hatt fremgang i velstand og på alle andre fronter, siden Franco gjeninnførte demokratiet og kongedømmet. Kongedømmet fungerer som et bindemiddel mellom de uforsonlige partene i borgerkrigen. Kongen representerer og tilhører alle i samfunnet, ikke ett parti. Skiftende presidenter vil i Spania føre til sterk uro, som igjen vil drenere landet for kraft og initiativ. Vi kan risikere å se at samme rotet vi ser i for mange land i Sør-Amerika, også vil etablere seg i Spania. Måtte Herren bevare oss fra elendigheten! Amen!

(Se ellers forrige innlegg på bloggen om flyttingen av Francos lik.)

Las Palmas, 4.des. – 2018.

Dordi Skuggevik

Zapatero ville også flytte Franco.

I sin artikkel i Dag & Natt, den norske avisen som kommer ut på Gran Canaria, skriver Bente Storsveen Åkervall ganske utførlig om den spanske borgerkrigen, og om at sosialisten Pedro Sanchez som nå er statsminister i Spania, vil flytte Francos døde legeme til et annet sted enn der han nå ligger, i det gigantiske gravmælet for falne i borgerkrigen – De falnes dal, vest for Madrid. Hun nevner imidlertid ikke at for få år siden ville den daværende sosialistiske statsministeren Zapatero gjøre det samme. Han fikk revet ned rytterstatuer av Franco, fikk revet ned gateskilt med Francos navn, og stod klar til å flytte Francos levninger ut av kirkeskipet i det store minnesmerket Valle de los Caidos. (Jeg besøkte dette minnestedet rett før jul i 1999.) Men – plutselig ble det stille, og Zapatero forsvant ut i historiens mørke. Det er grunn til å tro at Zapatero ble kalt inn på teppet til Kong Juan Carlos, som sikkert spurte ham om han hadde tenkt å gjenåpne borgerkrigen. Zapatero rakk å få døpt det nye universitetssykehuset i Las Palmas med navnet etter en av de store kommunistene i borgerkrigen: dr. Negrin, selv om borgerkrigen aldri kom til Canariøyene. Riktignok tok Franco ut herfra, tok med seg marrocanske soldater fra kolonien Marocco, men den spanske borgerkrigen begynte ikke her på øyene, som jeg nok tror Åkervall feilaktig skriver.

Den som vil ha en balansert og korrekt framstilling av den spanske borgerkrigen, bør lese Antony Beevors reviderte utgave av hans bok om den spanske borgerkrigen. Da Beevor, som er en engelsk historiker, fikk adgang på arkivene i DDR etter at jernteppet falt, skrev han om igjen boken sin om den spanske borgerkrigen.

Allerede på første siden risser han opp bildet av hvorfor den store borgerkrigen tok til i Spania: – Det ble for mange sauer i Spania! Spania trengte valuta, og de satset på ulleksport. Hele Spania ble lagt ut til sauebeite, det store jordbruksproletariatet ble arbeidsløse, pengelense, matlause og desperate. Dermed gikk den internasjonale kommunistbevegelsen inn og fisket i rørt vann, og tragedien i Spania begynte. Borgerkrigen ble en del av den internasjonale ideologiske kampen mellom kommunisme/materialisme og den gamle verden med sitt kristne menneskesyn. Der står faktisk Spania fremdeles under det lokket som ble lagt på motsetningene. Hvis jeg går ut av en taxi og hilser A Dios, kan jeg på svaret få vite om hvor taxisjåførens familie stod i borgerkrigen: Svarer sjåføren det samme, støttet de det kristne menneskesynet. Svares det Hasta luego, så stod de på den kommunistiske siden.

Hadde ikke Franco vunnet borgerkrigen, ville Spania idag ha vært en Sovetrepublikk, et kommunistisk diktatur, av den skikkelig knallharde sorten. Spania ville ha tapt seg selv, sin historie, sin kultur – og Europa ville ha sett annerledes ut uten det Spania som kom ut av den store krisen og som vi har idag: Et moderne, kvalitetsbevisst, demokratisk og velfungerende land med frie og selvstendige borgere som arbeider hardt og oppnår resultater på alle fronter. Franco reddet faktisk Spania, selv om det spanske folk måtte betale en forferdelig pris på begge sider av kampen.

Franco gjeninnførte kongedømmet og demokratiet etter å ha holdt de ville motstanderne i sjakk i mange år med jernhånd. Jernhånden var trolig nødvendig, dessverre. Ellers ville trolig spanjolene ha revet hverandre enda mer i filler over enda lengre tid. De var så bløgga i 1939, at de klarte ikke å delta på noen måte i 2.verdenskrig. De hadde nok med å slikke sine sår, mens Franco holdt dem i kragen og på plass. En kan stille spørsmålet om det var nødvendig å holde dem på plass så hardt over så lang tid, men så fælt som det hadde vært, var det trolig nødvendig å la tiden gå mens partene ble holdt i sjakk.

Når sosialistene nå vil begynne en ny runde med å ville fjerne Francos levninger fra hans hvilested i De falnes dal – så gjør de noe skikkelig ahistorisk og veldig dumt som kan bli svært skjebnesvangert. De kan faktisk gjenåpne borgerkrigen, for den internasjonale Kommunismen reiser på hodet igjen i flere forkledninger nå – internasjonalt, og de står klar til aksjon hvor det skal være. Så bra som det nå går med Spania innenfor EU, så er en ny borgerkrig det siste Spania og Europa trenger. Noen må gripe Pedro Sanchez i knappehullet og si det til ham. Det gjør kanskje Kongen – igjen?

Las Palmas de Gran Canaria,

1.søndag i Advent – 2018.

Dordi Skuggevik

Når gikk russiske Krim til Ukraina?

I VG tirsdag 27.11. leverer Astrid Meland igjen en artikkel på høyt nivå, denne gangen om Krim som truer verdensfreden.  Men, denne gangen har Meland et hull i utviklingslinjen i teksten: Hun nevner ikke NÅR Krim ble overtatt av Ukraina. Hun forteller at Krim ble russisk i 1783, men ikke NÅR Russland mistet Krim til Ukraina.

Såvidt jeg vet, var det Krustsjov som i løftet stemning, kanskje var det i fylla – som gav bort Krim til Ukraina for å «please» sin kone Nina som var fra Ukraina. Denne gaven må ha blitt befestet under oppdelingen av Sovjetunionen.

Det er lett å forstå at Russland vil ha igjen Krim. De fleste som kjenner til Krims historie,  vil holde med Russland i at de har RETT til å få igjen Krim. Men vi opplever nå at media feilinformerer folk og politikere i mange land, slik at de står og hopper av indignasjon over at Russland tok igjen Krim som sitt rettmessige eie. Slik fyres det opp under en unødvendig krigssituasjon i Europa og verden forøvrig. Dette er en meget farlig sport. Nå MÅ media komme ut med den rette versjonen av saken – nemlig at Krim har vært russisk fra 1783, at krim ER russisk, og at Krim dermed SKAL VÆRE russisk!

For 50 år siden, i 1968, satte jeg meg til bords som au-pair hos en fransk-russisk teaterfamilie i Paris. Husfaren, Georges Vitaly (Garchoshenco), var en av de store fornyere av fransk teater etter krigen. Han mottok absolutt alle æresbevisninger Frankrike har å by på for sin innsats i fransk teater. Han var også professor i teatervitenskap ved akademiet i Brüssel, og det året jeg var der, fikk han gullmedaljen for årets beste iscenesettelse i Frankrike, og ble sendt med sitt teaterensemble på turné til USA for å vise hva fransk teater er. Jeg leverte i 2002 en hovedoppgave i fransk om et av stykkene han satte opp på sitt teater denne vinteren.

Av og til kom hans russiske mor på søndagsmiddag.  Hun fødte sin sønn på Krim etter at hans far var falt på Østfronten i første verdenskrig – som tsarens soldat. Hun rømte fra sultedøden på Krim over Istanbul, og med et engelsk marinefartøy kom hun seg videre, og til Paris. Hennes mor giftet seg proforma med en polakk som skulle få fritt leide hjem til Polen, og de tok med seg hennes dattersønn på 4 år. Datteren kom så fra Paris til Polen og hentet sin  mor og sin sønn til Paris.  ALDRI hørte jeg noe i denne familien som tydet på at de ikke var russere, og at Krim ikke skulle være russisk. Georges Vitaly stilte opp som rådgiver på min hovedoppgave, og heller ikke da sa han noen gang noe i samtalene som tydet på at Krim ikke skulle være russisk. Vitaly var en sannhetssøker, slik alle kunstnere er, og spesielt teaterfolk er det – sannhetssøkere. Hvis ikke Krim hadde vært russisk, så ville han ha sagt det. Jeg har fremdeles kontakt med sønnen, senest for et par dager siden. At Krim ikke skulle være russisk – er ikke noe tema i våre samtaler!

Hvis media og politikere fortsetter dette hodeløse kjøret på at Krim ikke er russisk, vil denne merkelige løgnen føre til at vi kan risikere en storkrig – og den kommer ikke til å bli morsom for noen av partene. Vest-Europa burde heller søke å få Russland inkorporert i EU – for både Russland og vi i Vest-Europa har en felles fiende vi må stå sammen mot: Islam.

Las Palmas de Gran Canaria, 27.nov. – 2018

Dordi Skuggevik

En av de 11 fartssynderne oppi Bugten den 7.nov.

Politiet tok 11 fartssyndere oppi Bugten i Rindala 7.nov. Jeg var en av dem. 3 politibetjenter hadde tatt seg en dag ute i det fine været og satt opp kontrollen sin rett etter 60-skiltet. Jeg hadde ligget lenge etter en lusekjører som var ute på sommerdekk på glatte veier, mener jeg. Jeg var på vei til likvake/begravelse i Trondheim, og hadde ikke tid til denne lusingen, så jeg foretok en helt vanlig forbikjøring etter i lang tid å ha irritert meg over luseren. – Og: der var 60-skiltet. En grunnregel er jo at en skal tilpasse kjøringen til forholdene, og jeg kunne jo ikke klaske inn bremsepedalen der og da, men la bilen falle gradvis ned til 60. Så – mens lusekjøreren luset forbi de 3 politiene, ble jeg vinket inn. Jeg hadde kjørt 76 km i 60-sonen, og med marginer – forklarte meg politidamen, kunne de gjerne beregne det til 79. Går ikke marginene like gjerne andre veien, tenkte jeg, så det kunne vært 73?

Både en og to ganger måtte jeg starte bilen igjen for å komme meg lenger fra kjørebanen og inn på plassen hvor politiet stod. Og jeg skal herved i all offentlighet beklage at jeg brukte stygge ord. Jeg ble faktisk uhorvelig sinna. Mest fordi damen i uniform var av dem som ser hvert enkelt tre – uten å se skogen. Og hun ble da aldri ferdig.- Jeg foreslo at hun kunne ta hansken av skrivehånden sin – slik at det gikk fortere å fylle ut skjemaet. – Men i alle fall: neste dag sendte jeg de 5.500 kr. som det kostet å kjøre 76 km i 60-sone. Dertil fikk jeg 3 prikker. Jeg kunne subsidiært tatt 5 dager i fengsel stod det, men fra en tidligere episode av samme slaget, visste jeg at det tilbudet er bare lureri. Jeg ville den gangen ta fengselsalternativet – men det dro ut og dro ut, og det ble avslørt som en ikke-eksisterende mulighet, og jeg måtte betale til slutt.

På vei hjem fra likvake/begravelse i Trondheim var det høstmørkt nedover dalene. Fylket hadde ikke frisket opp kantlinjene på veien, så det var umulig å se hvor veikanten var. Jeg tenkte i mitt stille sinn at det burde vært Fylket som skulle hatt bot for denne dagen.

Idag fikk jeg jaggu brev fra Politiet hjemme til adressen min her i Las Palmas. En fotoboks nedenfor flyplassen i Kristiansund hadde tatt bilde av min Rossinante i 63 km i 50-sonen den 6.nov., og de ville ha 3.800 kr. og jeg skulle få 2 prikker. Subsidiært: 3 dagers fengsel. Jeg skrev strax mail til Politiets innkasseringsavdeling på 6444 Farstad og sa at jeg nå hadde betalt inn nok til Politiets julebord, og at jeg nå vil ha 3 dagers fengsel i stedet. Svar kom prompte med mail om at de nå tar saken under behandling.

5.500 + 3.800 blir 9.300 kr. til Politiet på 2 dager. Det får da være grenser for størrelsen på bøtene i forhold til antall km over fartsgrensen!

Før fartsovertredelsen i Kristiansund 6.nov. hvor jeg skulle besøke kompisen som lå på sykehuset etter en dobbel hjerteoperasjon, hadde jeg nettopp fått en telefon om at min gamle pater Olav i Trondheim var død om natten. Og fordi han hadde donert legemet til vitenskapen, måtte likvake/rekviemmesse foregå dagen etter – og da ble det fartsovertredelse både i vest og i øst. Nå skal man ikke la emosjonelle situasjoner påvirke bilkjøringen. Det gjorde heller ikke mine emosjoner. Jeg kjørte faktisk helt normalt. Men, mellom Surnadal og Orkanger er nå veien stykket opp i biter med 50, 60, og 70 kilometers fartsgrense hele veien. Helt ubrukbart!  Ubrukbare er også politiets satser på bøtene. De står ikke i forhold til så små brudd på fartsgrensen. Saken rapporteres til NAF.

Las Palmas de Gran Canaria, 26.nov. – 2018.

Dordi Skuggevik

VIVA CRISTO REY!

Presten går opp til alteret og snur seg mot oss. -VIVA CRISTO REY! roper han. VIVA! roper menigheten tilbake. – Leve Kristus Kongen! Han leve! Det runger i veggene. Leve Kristus – Kongen av Universet! VIVA! – Leve Kristus – Kongen i våre familier! VIVA!

Kirken er hospitalkirken i det fransiscanske hospitalet som ligger på Canteras-stranden i Las Palmas. Når du går oppover fra Hotel Reina Isabel så ligger det et gult stort hus med arkader på gatenivå og loftsval i andre etasje. Rett før, inn i sidegaten, ligger den røde kirken som er integrert i selve hospitalbygget.

Katolikkene feirer den siste søndagen i kirkeåret som Kristi Kongefest idag, mens protestantene feirer Dauden og Domen – i det de kaller Domssøndagen. Da skal man sitte i kirkebenken og skamme seg over alt en har begått av fæle og feil ting det siste året, skamme seg, og vente på Domen med stor D. Uff. Jeg er glad jeg er blitt katolikk. Uansett hvor en er i verden er det bare å gå inn i nærmeste katolske kirke, så er man hjemme.

Den gamle magre oldemora med stokk som går opp til lesepulten åpenbarer en stor og glansfull stemme når hun stemmer i omkvedene på Davidssalmen – og ikke minst: Alleluia.

Presten leser evangeliet som handler om når Pilatus forhører Kristus, og Kristus sier: Mitt rike er ikke av denne verden. Presten begynner sin preken med igjen å rope utover kirkerommet: Viva Cristo Rey! VIVA! runger det tilbake. Det samme når messen er til ende: Viva Cristo Rey! VIVA! Den kraftige eldre arbeidskaren ved siden av meg vender sitt nybarberte oppgløsa ansikt som lukter barbervann mot meg og roper: VIVA! VIVA! – svarer jeg, og er skikkelig oppløfta til å gå ut i resten av søndagen.

Presten holdt god fart, for når høymessen begynner kl.13 en søndag, må presten klare den på 30 minutter, for han vet at hjemme på komfyren står søndagsmiddagen, og folk er sultne!

I den midterste nisjen i alterveggen står Josef med Jesus-barnet på armen, og i den andre hånden holder han hyrdestaven som prydes i toppen av Kristus-liljen. Maria står i sin blå kappe i høyre nisje, og St. Frans av Assisi i den venstre. Som Josef skal vi ta Jesus på armen og bære ham ut i verden. Det er symbolikken. VIVA!

Selv om du ikke er katolikk, så gå inn og sett deg baki din lokale katolske kirke. Der får du oppleve dine naboer i byen, og har du ikke visst fra før hvor flotte sangstemmer spanjolene har, og hvor flott de synger, og så mye de kan utenat – så får du oppleve det da!

Vi er klare for Adventen og det nye kirkeåret. På stranden er allerede fundamentene til den gigantiske julekrybben klar, utformet i sand.

VIVA CRISTO REY!

Las Palmas, 25.nov. – Kristi Kongefest, 2018.

Dordi Skuggevik