Libretto levert.

Kjære lesere av bloggen min. Det har vært litt stille her nå en stund, for mye har hendt, samtidig med at jeg kom til å skrive libretto for et Påskeoratorium. Lenger nede står forordet jeg har tenkt skal stå i programheftet, og nå har jeg skrevet en takk som skal stå til slutt. Der vil dere se at mange stemmer kommer til orde, samordnet med den nye teksten jeg har skrevet. Bøkene som jeg har nevnt, vil jeg absolutt oppfordre dere til å lese. Omtale av bøkene finnes lenger nede på bloggen. Så har du ikke anledning til å lese bøkene, så kan omtalen være en kortversjon. Selve librettoen kan dere nok ikke få se. Noen få har fått se den, for jeg trengte litt feed-back. Nå er den levert til komponisten, og herfra er det han som tar over. Oratoriet vil bli fremført med orkester, orgel, kor og 3 solister: Kristus, Maria og apostelen Johannes. Komponisten sier at det skal fremføres ved påske 2020. Denne gangen skal jeg ikke ta meg av noe etter at jeg har levert librettoen. Jeg skal fortsette arbeidet med en bok om Olavsjubileet i Rouen i 2014. Da komponisten, Ole Karsten Sundlisæter, kom kjørende fra Solør til Surnadal for å bestille en ny libretto – til et Påskeoratorium, sa jeg nei, for jeg hadde noe annet på gang. Dessuten er det ikke lett å få Påskens store tema inn i en 60 minutters musikkramme. «Jeg skal ha den til jul,» sa han – og kjørte hjem til Solør. Da hadde han selvfølgelig satt hodet i sving. Plutselig skrev jeg åpningssoloen. Pater Olav sa: «Den er veldig vakker.» Deretter skrev jeg sluttkoret og sendte det til Pater Olav, og han må ha fått det et par dager før han døde. Det ble kanskje det siste han leste. Jeg fikk aldri vite hva han syntes. Så skrev jeg mellomdelen sammen – i full fart, men passasjer i mellomdelen var allerede skrevet, selvfølgelig. En dramatisk tekst må ha en eksposisjon – en presentasjon av temaet, og den må ha en konklusjon – en coda, som det heter i musikken – og mellom de to kommer gjennomføringen som er musikkspråkets term, eller utviklingsdelen, som en gjerne kan kalle det. Alt er satt sammen innen rammen av den katolske messen, men ikke alle vil legge merke til det, for messens ramme er delvis bygget inn i teksten. Nå kan vi alle bare glede oss til å oppleve hvordan Ole Karsten Sundlisæter vil kle det hele i musikk! Det blir nok storslagent! Det vet vi som var så heldige å være tilstede på fremføringene av oratoriet Olav den Helliges dåp, der en serber  fra Den norske opera sang Olav på nynorsk så 1200 franskmenn gråt i Rouenkatedralen, og der alle billettene ble revet bort halvannen måned før premièren i Notre Dame de Rouen. Var Norge interessert? Nei. Bare Tidens Krav fra Kristiansund var der, men så landet jo også Kristendommen på Nordmøre, 40 år før Olav Tryggvason slo opp teltet sitt på Moster! Det passet jeg på å skrive inn i librettoen den gangen! Yes!

Som vanlig når jeg begynner å skrive om Vårherre, så flytter Gammel-Erik inn i PC-en. Den måtte få ny harddisk, og siden ble det mye trøbbel med lagringen. Hjertekrisen var nær. Flere ganger. Tjukktarmen blåste seg opp og skulle vise at den var en python – og den la meg strekk ut her på senga et par dager ved ankomst til Las Palmas. Men da hadde komponisten fått brevet med librettoen!

Las Palmas 18.nov. – 2018

Dordi Skuggevik

Takk:

For lån av tekster som er blitt forkortet, komprimert, gjendiktet og tilpasset ny tekst, takkes – alle anonyme tekstforfattere i det gregorianske repertoaret, og de som ikke er anonyme:

Paulinus av Aquileia, 796: Ubi Cáritas

Wipo av Burgund, 1000-tallet: Victimæ pascháli laudes

Niketas av Remesiana (?), 300/400-tallet: Te Deum

Johannes Chrysostomos, Syria 347-407, gjendiktet etter Dom Placid de Meester/abbed Erik Varden OCSO: Fortrolla står eg. Årsskriftet Segl – St.Olav forlag, Oslo, 2013.

David Murrow/Pater Olav Müller SSCC: Løven av Juda. Årsskriftet Segl – St.Olav forlag, Oslo, 2013, og for Pater Olavs gjennomlesning og råd i hans siste dager.

Forfulgt – Den globale krigen mot kristne. Rapporter fra fronten av John. L. Allen Jr. journalist, forfatter og vatikanist. Oversatt av Ståle J. Kristiansen. St.Olav forlag, Oslo, 2016.

Strangers in a Strange Land. Living the Catholic Faith in a Post-Christian World. (Fremmede i et fremmed land. Å leve sin katolske tro i en etterkristen tid) av Charles J. Chaput, erkebiskop av Philadelphia. Forlag: Henry Holt and Company, New York 2017.

From Islam to Christ. One Woman’s Path through the Riddles of God (Fra Islam til Kristus. En kvinnes vei gjennom Guds gåter) av pseudonymet Darya Little.Ignatius Press, San Francisco 2017.

Henrik Ibsen (1828 -1906): Brand

Johannes – apostel, biskop, evangelist.

Takk til komponisten, Ole Karsten Sundlisæter, for at han spurte meg om å skrive/sette sammen denne librettoen. Det har vært svært bevisstgjørende.

Latin og nynorsk er valgt som språk fordi de begge er gamle språk som er svært ekspressive – få ord forteller mye.

Foto av Calvariegruppe og Pieta fra kirken i Karmelitterklosteret i Tromsø: Undertegnede.

Glærum, 8. nov. – 2018

Dordi Glærum Skuggevik

Librettist

Minneord: Pater Olav Müller

Idag morges hadde jeg et ærend oppe ved veien ved huset mitt i halv sju-tiden, og ble stående lamslått av himmelen. Det var høstens første møte med vinternatthimmelen: Mørk krystallblå himmel rett før dagen bryter, med stjerner så tett i tett, og så nær – at en hører nesten det gnikser i dem. Et par timer senere kom telefonen fra Trondheim som meldte at pater Olav Müller døde denne natten, i tretiden. Så mange dør rett før dagen bryter mørket.

Pater Olav døde på Buran sykehjem, hvor han har vært sengeliggende en tid. Det ble en rik tid for både ham og oss som fikk komme på besøk. Han var klinkende klar i hodet, og han sa alltid noe avgjørende hver gang. Han kalte flere «inn på teppet» – og alle gikk derfra etter et uvanlig besøk. Noen med oppdrag. Noen etter et siste skriftemål hos sin gamle prest. Noen etter nok et møte med en av våre store intellektuelle som nærmet seg målstreken for sin stafettetappe her i verden.

Utover dagen tenkte jeg: Sjelden har en mann betydd så mye for så mange over så lang tid. Han fikk hver enkelt av oss til å føle oss spesielle, og at vi hadde et spesielt forhold til ham – som så lenge var vårt lærer, vår skriftefar, vår prest og vår venn.

Pater Olav donerte sitt legeme til vitenskapen, men i morgen, onsdag, får vi låne ham av universitetssykehuset og ha ham hos oss noen timer utover formiddagen. Han vil ligge i åpen kiste, og mange vil delta i å feire en rekviemmesse for ham og med ham kl.13 i St.Olav katolske domkirke i byen han elsket: Trondheim.

Hans navn i Folkeregisteret var Dagfinn, og han ble født i Trondheim 18.april 1924, så han døde i sitt 95.år. Han nedstammet i direkte linje fra Olav den Helliges datter Ulvhild, hertuginne av Sachsen. Slektslinjen finnes i en bok på Gunneriusbiblioteket på Kalvskinnet i Trondheim. Han var 34. ledd etter Olav den Hellige. Slektslinjen går gjennom lavadel i Nord-Tyskland, inn i jordeiere i Jylland, Valdemarene i kongerekken og inn i presteslekten Kierulf. Derfra kom det en mann som reiste opp gjennom Sverige, der han skiftet navn, og kom så til Verdalen og ble lensmann der. Derfor var det ikke overraskende at Dagfinn tok klosternavnet Olav.

Når en person som har donert sitt legeme til vitenskapen, har fullført denne sin oppgave, blir de jordiske levninger kremert, og satt ned på kirkegården, som for Pater Olavs vedkommende blir på Stavne kirkegård. Det vil bli holdt en større, offisiell og pontifikal rekviemmesse da.

Sitt uvanlige livsløp åpnet han opp for å fortelle om de siste par årene han levde, og disse tre intervjuene kom ut i en liten bok for ikke så lenge siden, trykket av NTNU’s trykkeri, og 400 ble distribuert gratis før regningen fra trykkeriet kom. Verdens raskeste bokprosjekt!  Det var viktig for ham å få henvende seg til oss for siste gang.

Intervjuene ligger nå ute som E-bok og kan lastes ned på: http://urn.nb.no/urn:nbn:no-66655 Hans Streiftog i Den katolske kirkes historie i Norge fra den første misjonstid til nyere tid. (2011) kan lastes ned på: http://urn.nb.no/urn:nbn:no-30136  Hans foredrag og artikler finnes i bøkene Pateren dypper pennen og Pateren kvesser pennen – St.Olav forlag. Slik kan mange som ikke opplevde ham i levende live, bli kjent med ham gjennom disse publikasjonene.

Vi her på Nordmøre var så heldige å ha ham som vår sogneprest de siste 9 årene han gjorde tjeneste som prest, med bolig og sognekirke i Kristiansund. Han var æresmedlem av Norges unge katolikker. Vi gjemmer mange flotte, fine, interessante, morsomme og verdifulle minner om pater Olav i vårt hjerte. Han hvile i fred. Amen.

Glærum, 6.nov. – 2018.

Dordi Skuggevik

 

Pause på bloggen: Påske før jul.

Det blir pause på bloggen en tid fremover, for jeg må rydde plass på kalenderen for å skrive noe annet enn blogginnlegg. Komponisten av Olavsoratoriet – 2014 kom hit på juli og spurte om en ny tekst, en ny libretto for et nytt oratorium – om Påsken. Jeg sa straks at det kom jeg ikke til å gjøre noe med, for jeg hadde planer om noe annet jeg hadde tenkt å skrive, og tiden jeg har igjen på jorden begynner å bli kort. «Jeg skal ha librettoen til jul,» sa han – og oratoriet skal oppføres påsken 2020!» Så dro han hjem igjen – til Solør, hvor han nå bor.

Selvfølgelig satte besøket og hans konsise bestemthet hodet i gang – så åpningssoloen er ferdig – og Pater Olav, min gamle lærer, prest, skriftefar og venn på 94 år har lest den. «Veldig vakker!» sa han. Han kom også, i en alder av 90 år – alene med fly fra Trondheim til Stavanger for å overvære førpremieren på Olavsoratoriet. «Dette er Norges-historisk,» sa han, da han reiste seg etter konserten. «Teksten er ein bragd,» skrev en velrenomert professor i Stavanger aftenblad etter førpremieren i Stavanger konserthus.

Ettersom en ikke skal forfølge suksessen, sitter det langt inne å skrive en libretto for et stort musikkverk igjen. Dessuten – Påsken, det er store greier å få inn i en times musikkramme… Mange har tatt for seg dramaet i Påsken. Det ligger stabler med pasjoner etter lange tiders komponister, så det må bli noe nytt, noe som treffer vår tid.

Etter bryllup i Trondenes ved Olsòk, tilbrakte jeg tre netter i Karmel kloster i Tromsø. Over alteret der er det en stor utsmykking i glassert brent keramikk av Kristus på korset og Maria og apostelen Johannes ved korsets fot. Jeg har to ganger stått ved graven til Johannes i Efesos og siste gangen kom jeg også – alene, til Marias hus oppe i fjellene. Jeg holdt på med librettoen til Olavsoratoriet da. Korsveien i Karmelitterklosteret i Tromsø er også laget av samme keramiker – og scenene er uvanlig ekspressive. Påsken ble veldig nærgående, og på flyet hjem skrev jeg et forord jeg vil insistere på å ha i konsertprogrammet. Det er et slags «program» for teksten jeg håper å få til:

Når vi idag står på det som er igjen av Johannes-basilikaen i Efesos: gulvet – står der ved apostelen Johannes sin grav, da er det lett å høre stemmene opp gjennom århundrene.

Når vi setter oss i en taxi og ber sjåføren kjøre til Marias hus, så bærer det ikke bortover i byen, det bærer oppover fjellsiden og inn på en hylle i fjellet hvor Johannes, Maria og deres følge søkte tilflukt i røverhulene etter tumultene i Jerusalem.

Steinhyllen arkeologene fant ved utgravningene av huset som Johannes og de andre etterhvert bygde for den aldrende Maria, mener man var alteret der Johannes feiret messen med sin flokk mens de levde i skjul i fjellet.

Johannes skulle bli biskop av Efesos, og han skulle bli 90 år. Til slutt bar de den gamle Johannes inn i kirken, og hans preken var kort: «Elsk hverandre,» sa han. Og så bar de ham ut igjen.

Har vi elsket hverandre de neste 2000 årene? Har vi det?

Nå knuses det gamle Midt-Østen. Det kristne exodus fra Midt-Østen er totalt. Midt-Østen tømmes for kristne etter 2000 år. Kristendommen er idag verdens mest forfulgte religion. I snitt drepes 100 kristne mennesker hver time i verden idag. Dessuten kler kristne i mange land av seg Kristendommen i rasende fart på de mest sofistikerte vis. «Vi lever i en etterkristen tid,» skriver den franskindianske erkebiskopen av Philadelphia, Charles J. Chaput.

Skal Kristendommen dø som sin opphavsmann Kristus?

Vil Kristendommen gjenoppstå som sin opphavsmann?

Det er trolig opp til oss.

Forfatteren av den selvbiografiske boken om hvordan en kvinne i Tyrkia forlot Islam og ble katolsk mor i USA, spør retorisk: «Hva har Vesten å tilby annet enn Kristus?»

Erkebiskop Chaput skriver:«Vi kristne skal ikke forsvinne i mengden. Vi skal få fart på båten!» «We shall rock the boat!»

Århundrenes stemmer går i dette oratoriet opp i et historisk presens. De angår vår tid, i veldig grad. Ekkoet fra fortiden skal møte ekkoet fra fremtiden.

«Vi kan ikke klage på tiden, for vi er tiden,» skriver Chaput.

Velkommen til et påskeoratorium for vår tid.

Jeg vet ikke om det kommer til å lykkes dette, å få til den librettoen jeg tenker på, men jeg har i alle fall ryddet plass på kalenderen nå og har de beste intensjoner, for når en ung mann kjører lange veier og sier han vil ha en tekst, og den skal fremføres med solister, kor og orkester, da kan man ikke si nei til å prøve.

Jeg har nå pakket sammen arbeidet med diktene til Tante Borgs bror Anders, som jeg har sydd sammen til et manus siste året, og jeg har sendt manus til hans dattersønn i Oslo og sagt at ballen er nå på hans banehalvdel, og jeg har fått gitt ut intervjuene med Pater Olav i verdens raskeste bokprosjekt: 400 eksemplarer distribuert før regningen kom fra trykkeriet! Så, herved blir det en pause på bloggen, og jeg dukker ned i Påsken før Adventen tar oss! I mellomtiden kan du jo høre på Olavsoratoriet:  http://goo.gl/DHUjyG

Vi høres!

Hilsen Dordi

Glærum, 11.okt. – 2018.

 

 

 

 

Dommer Kavanaugh-saken i USA:

Heldigvis har jeg adgang på BBC så jeg kan oppleve saker på direkten og fullstendig, ikke kuttet og redigert av NRK. Slik kunne jeg høre og se både anklagetalen til prof.dr. Ford, og dommer Kavanaughs forsvarstale – på direkten og fullstendig,

Jeg har vært på besøk i 300 amerikanske hjem, sovet i 100 av dem – og har avlagt heldagseksamener i amerikansk samfunnskunnskap og historie på universitetet i regi av mitt engelske mellomfag. Slik kunne jeg se landskapet rundt disse to som stod frem på skjermen på direkten denne dagen. Kavanaugh-saken dreier seg nemlig om noe langt mer enn tenåringer som klumsete og klossete nærmer seg sitt seksualliv på en hjemme-alene-fest hos noen – der nesten ingenting skjer. Det er sjokkerende at det i USA skal bli så mye virak, og at det reises et så stort apparat som en senatshøring rundt en helt alminnelig tenåringsfomling mellom en gutt og en jente – der det i tillegg var en tredje person til stede. Hvis det var sånn da. Hvis dette i det heletatt har foregått. For at denne saken skulle bli så stor, 36 år etter at tenåringsfomlingen foregikk, er det helt andre komponenter i saken enn dette her, og de komponentene er ikke blitt formidlet av noen media i disse dager.

La oss ta prof.dr.Ford først. Hun har dr.grad i psykologi og er professor i psykologi ved et universitet i California. Hvis hun – som de aller fleste av oss, har vært med på slike fester i ungdommen – har hatt traumer etter en ungdomsfestfomling, så ville hun forlengst ha fått ordnet seg med terapi for dette her – i studieløpet sitt opp mot sin dr.grad i psykologi og ansettelse som professor i psykologi ved et universitet.  Når hun så i en alder av over 50 sitter i en senatshøring og bruker lille-piken-som-har-falt-og-slått-seg-stemme om dette og sutrer og  sutrer og sutrer, så må man bare le av at en professor i psykologi med dr.grad kan få seg til å bruke en så billig, gjennomskuelig og dum måte for å forføre sitt publikum på. Prof.dr. Ford visste veldig godt at hun kom til å bli gjennomskuet av senatorene, men hun visste samtidig at hun ville forføre massene foran TV-skjermene – og det må ha vært motivet for å stille opp med så tynn en forestilling. Derfor ble også Kavanaugh valgt til høyesterettsdommer på tross av hennes forestilling, men samtidig fikk hun med denne forestillingen – massene ut til brøle på galleriet og utenfor senatsbygningen. Med det utdannelsesnivået folk nå har i gjennomsnittet, så er det utrolig at så mange går så «fem på» – men de fikk det lille alibiet de trengte for å slå til mot senatorene og mot dommer Kavanaugh.

Etter valget av Kavanaugh, ble en kvinnelig politiker fra Demokratene intervjuet av BBC ganske lenge. Hun hadde et «riff» – et omkved, der hun hele tiden gjentok at «Kavanaugh løy under ed». Hun kunne sin Stalin: – Hvis en gjentar en løgn lenge nok, så blir det til slutt sannhet. Men: Hvis Kavanaugh hadde løyet under ed, så ville ikke Senatet ha valgt ham til høyesterettsdommer, selvfølgelig – men det forstår ikke massene foran TV-skjermen, dessverre. Familien Kavanaugh må nok etter dette ha både hemmelig adresse, livvakter og pansret bil – for å beskytte seg både mot de dummes reaksjoner, og mot de strategiske forføreres opplegg..

Det er ikke bare feministene og de dumme som er imot Kavanaugh, men også det tradisjonelle establishment i USA er imot Kavanaugh, fordi han ikke er en WASP (White Anglo-Saxon Male Protestant = Hvit han-protestant av britisk herkomst.) Han er åpen om sin katolske konfesjonstilhørighet, og katolikk-hatet i det tradisjonelle USA er voldsomt. Sist på 1800-tallet trodde til og med folk i USA – fullt og fast, at Paven planla en invasjon med en stor hær på Altlanterhavsstrendene i USA! Man kan gjerne le – men det var ikke noe å le av dette. Jeg har sett de forferdelige karikaturene som stod i amerikanske aviser i den sammenheng. De sist ankomne innvandrerbølgene var alltid upopulære i USA. De fikk de dårligste jobbene, om de fikk noen. De ble hundset og jaget og mobbet på det frykteligste. De aller siste innvandrerbølgene var katolikker – fra Polen, Tsjekkia, Østerrike, Kroatia, Slovenia, Italia – og fordi de var de aller siste, fortsatte hundsingen av dem – og antikatolisismen var det verste våpenet som ble brukt. Dessuten kom det katolikker over fra Mexico, opp fra Caribien – og mange indianerstammer var katolikker, døpt av franske prester før de engelske kom og rappet det de franske hadde funnet. Verst gikk det ut over irene, for der ble hele kolonikrigen England – Irland som daterer seg helt tilbake til 1100-tallet, transplantert til USA.  Vi skal huske på at den første katolsk-irske presidenten i USA, Kennedy, ble skutt på åpen gate – i vår tid!

Etterhvert utviklet katolikkene i USA en mellomklasse og overklasse. De ble høyt utdannet, gjorde det godt i næringslivet – og den katolske kirken ble majoritetskirken. Etterhvert var katolikkene blitt gørra lei av å bli utstengt av WASP-ene, den gamle britisk-ættede overklassen, og nå da Trump rykket inn på banen, satt svært mange tunge katolikker i førersetet sammen med ham, og First Lady Melania fra Slovenia og hennes sønn med president Trump, er katolikker. Navnet til første fru Trump tyder på at også hun må være katolikk – og dermed barna, men Trump, som betyr tromme på tysk, er ikke katolikk, selv om  hans farfar var fra Bayern. Familien Trump fra Bayern er noe så lite bayersk som lutheranere med hang til det calvinistiske, selv om de i generasjoner har vært vinprodusenter i Bayern.  Faren til Trump giftet seg med en prebyteriansk dame fra Hebridene, og styrket dermed det protestantiske næringsvettet i familien,  men kroppsspråket til familien Trump ved innsettelsen tilsa imidlertid at de er vant til å gå på katolske messer. Det viste seg da kardinal Dolan fra New York steg fram for å be første bønnen under innsettelsesseremonien. – En katolsk biskop i USA som jeg har kjent i over 30 år, var den som skrev ved innsettingen av Trump at de hadde ingen frykt for Trump som president, siden «det sitter så mange tunge katolikker i førersetet hos ham».

Når dommer Kavanaugh utnevnes av Trump til dommer i høyesterett, aktiverer denne utnevnelsen både det gamle katolikk-hatet i USA, og det aktiverer feministbevegelsens raseri over Den katolske kirkes støtte til fosterets menneskerettigheter. Feministene tenkte å plukke ned Kavanaugh med effektene fra kjølvannet av Me-too-kampanjen. Støyen ble øredøvende på alle vis. Men abort er jo ikke lenger noe å hussere med, for bruker man kunnskapen som er tilgjengelig nå for tiden, så er uvelkomne svangerskap og abort blitt aldeles unødvendig.

I dette bildet må en også ta med det faktum at katolikker ikke er medlemmer av Frimurerlosjen, og at Frimurerlosjen i USA er svære greier med stor makt til å lukke ute dem som ikke er medlemmer. Dette har hemmet katolikker i å ta del i samfunnet på høyere nivå i USA – i sterk grad.

Når NRK begynte å servere sine klippede versjoner av dramaet rundt Kavanaugh, brukte de hele tiden bilder der hvor ansiktet hans dro seg til i en sterk, emosjonell mimikk som gav bilder med affekt- grimaser, noe som skulle få folk til ubevisst å mislike ham, spesielt etter at publikum hadde fått høre små-pike-sutre-gråten fra professorinnen med doktorgrad på godt over de 50.

Sjelden – om noen gang, har vi vært vitne til et drama med så mye billig, patetisk og lett gjennomskuelig forførelse av publikum, samtidig med at en mann trosser hele sitt lands historie – og vinner. En slik styrke som Kavanaugh utviste i denne stormen, tilsier at USA’s høyesterett vil få en solid dommer som står løpet. Det forstod de aldrende senatorene, og lot ham passere nåløyet. Gratulerer med et nytt kapittel i USA’s historie!

Glærum, 10.okt.- 2018.

Dordi Skuggevik

 

Vant saken mot Anfi del Mar:

Mange som har kjøpt timeshare i «Syden» – både på Anfi del Mar på Gran Canaria og andre steder, har ikke vært klar over at kontraktene «går inn i evigheten» – og slik er lovstridige i Spania. Slik har jeg sittet med en timeshare-kontrakt fra året 2000 på Anfi del Mar som er blitt for dyr etter at mannen min døde. Det er kort sagt for dyrt å eie timeshare på Anfi del Mar for én person med vanlig inntekt.

Mange eldre kjøper timeshare, fordi det er så lettvint for dem. Så blir de kanskje demente, eller de omsider dør, årsavgiften blir ikke betalt oppi det hele – og timeshare-andelen faller da tilbake til timeshare-firmaet som selger den på nytt til andre. Opprinnelig eier får da ingen ting, men taper hele innskuddet. God «business» for timeshare-firmaet.

For en tid tilbake reiste en norsk dame sak mot Anfi del Mar for å få avsluttet kontrakten og få det hun betraktet som «innskuddet» tilbake. Etter 9 år i rettssystemet oppnådde hun begge deler. Jeg har nå tilbakelagt 3 år i denne prosessen.

Hennes erfaringer var ikke akkurat oppmuntrende for andre, men jeg gikk likevel til sak, og betalte for 3 år siden 130.000 kr. i forskudd til advokatfirmaet i Aguineguin som har spesialisert seg på disse sakene, og møtte omsider i «Herredsretten/Tingretten» i Maspalomas 18. juli sist sommer. Før det, på mai, ble det bomtur nedover, fordi det ble dommerstreik i Spania. Det fikk jeg vite samme dag jeg skulle møte i retten, så mine reiseutgifter i forbindelse med denne rettssaken er nå kommet opp i 25.000 kr.

Herredsretten i Maspalomas kjente kontrakten ugyldig og lovstridig, og dommen derfra skal nå leses av tre dommere i Las Palmas, i Provinsialretten/«Lagmannsretten». Eventuell godkjenning av dommen vil foreligge om 8-10 mndr. – og det vil foregå uten løpende info/innsyn.

Etter denne prosessen, antar man at Anfi vil anke dommen, selv om de vet at de ikke får gjennomslag. De anker for å trenere saken. Hensikten med det er å skremme andre timeshare-eiere fra å gå til sak. Folk orker ikke denne langvarige prosessen, de bare slutter å betale årsavgifen som er svært høy, og de velger å se på innskuddet som tapte penger.

Anfi kan ikke anke saken lenger enn til «Lagmannsretten», fordi «Høyesterett» i Madrid har dømt en slik sak en gang for alle, og tar ikke disse sakene lenger. Disse sakene er derfor også blitt ganske automatisert nedover i rettssystemet. Men, det tar tid.

Den dagen retten forlanger at utbetaling fra Anfi skal skje, skjer ikke det så fort, for Anfi trenerer utbetalingen, flytter penger fra konto til konto etc. Når pengene omsider blir utbetalt, skal advokatfirmaet ha 25% av summen. På grunn av denne prosenten vet man som saksøker at advokatfirmaet henger på saken. Pr. idag vet jeg at om alt ordner seg, vil jeg sitte igjen med et tap på ca. 200.000 kr.

Hvorfor slutter ikke Anfi med disse sakene og bare lager en ordning hvor folk kan «veksle inn» sine kontrakter? Svaret på det er at svært få orker rettsprosessen, og dermed tjener Anfi på at de driver på på denne måten, med å selge timeshare-deler igjen og igjen..

Familien Lyng er idag ute av Anfi del Mar. Bjørn Lyngs entreprenører – to brødre fra Gran Canaria, eier idag «Anfi Resort».

Anfi del Mar er et flott anlegg. Det er helt topp å bo der. Men, alt har sin tid, og en begynnelse må også gå mot en slutt. Bjørn Lyng skapte over 700 arbeidsplasser på Anfi del Mar. Det er derfor vanskelig, også for myndighetene, å forholde seg til denne på-kanten-av-loven-praksisen som drives av ledelsen, fordi Anfi er så viktig for arbeidsplasser og næringsliv ellers i området. Og: Visste Bjørn Lyng om hvordan kontraktene var utformet? Ja, sier man i systemet. Det er synd, fordi det burde være unødvendig. Dette vil dessverre hefte ved den store gründer Bjørn Lyng, som så mange av oss beundrer.

Vil jeg se enden på min sak før jeg dør? Den som lever får se. Jeg har lært én ting: I «Syden» er det bedre å leie enn å eie!

Glærum, Okt. – 2018.

Dordi Skuggevik

 

 

Objektivt skrevet – subjektivt oppfattet.

Kommunikasjon er en vanskelig sak. Om en står foran fem mennesker, og sier ordet stein, så vil alle fem tenke på fem forskjellige steiner. Og leker man den gamle bordleken med at person A hvisker et ord til person B, person B hvisker ordet til person C o.s.v. – så vil ordet – når det har gått hviskerunden rundt bordet – være noe helt annet når siste person sier ordet høyt til slutt. Hvis man er redd for å misoppfattes, må en derfor holde munnen lukket og pennen tørr hele tiden.

Min munn er ikke lukket, og min penn er ikke tørr, og mye av det jeg skriver her på bloggen, blir misoppfattet av mange. Det er en risiko en bare må leve med.

Min erfaring, den siste tiden, er at før var det mye lettere å diskutere saker og ting OBJEKTIVT, mens det nå er en sterk tendens blant folk til å oppfatte ting SUBJEKTIVT, ja til og med personlig – i stedet for saklig, og deretter bevilger man seg å bli fornærmet, sur, sint, oppbrakt og revansjelysten, ja – til og med hevngjerrig.

Til dette kommer at vi alle har forskjellig kunnskapsbase, vi har forskjellige livserfaringer, forskjellig syn på verden – og vi kommer derfor til forskjellige konklusjoner.

Av og til møter jeg begeistrede blogglesere på butikken og i andre felles rom, men fra de negative, de sinte og de personlig fornærmede hører jeg bare òmen gjennom mellommenn. Mange tømmer visst gørra si inn i sosiale medier – men der oppholder jeg meg aldri. Noen har lest det, og ser som sin oppgave å overbringe det til meg. Av og til lurer jeg på om «budbringeren» snakker for seg selv – men skylder på en anonym, ansiktsløs feiging borti kjærra et sted, fordi de ikke tør selv å komme ut i åpent lende og si sin ærlige mening direkte.

Jeg kan trøste mine lesere med at jeg sitter ikke her og skriver for å være slem med folk personlig, men når så mange ser ut til å ta det jeg skriver som en personlig fornærmelse fordi de ikke klarer å se objektivt på saken, så bør kanskje bloggen min utstyres med en varsellapp:

PASS PÅ! TAR DU DET SOM ER SKREVET HER  PERSONLIG OG SUBJEKTIVT, OG IKKE ER ISTAND TIL Å SE OBJEKTIVT PÅ SAKEN, SÅ BØR DU IKKE ÅPNE DENNE BLOGGEN.

Det som får meg til å skrive dette idag, er at tre av de ferskeste innleggene visstnok er blitt tatt som personlige fornærmelser = er blitt lest subjektivt. Det gjelder mine to innlegg om situasjonen i den tidligere Statskirken, der det siste – om kommunaliseringen av kirken, ble satt opp som kronikk av avisen «Dagen» i Bergen, og deretter mitt innlegg om ødeleggelsen som foregår av matjorda på elveslettene i Norge. Innleggene dreier seg om situasjonen på nasjonalt plan, men eksemplene er lokale.

Dessverre har flere ikke klart å se eksemplene i sin objektive og større sammenheng, de er blitt såra, vonbrotne og visstnok forbanna – etter hva jeg hører av budbringere og mellommenn. Dere er alle velkomne til å ringe på døra mi og lette eders hjerter, for jeg sitter ikke her og skriver for å være slem med dere. Kanskje har dere tolket det jeg har skrevet på en annen måte enn det jeg mente. Det kan vi da få klarhet i. Dere trenger ingen mellommenn eller budbringere for å snakke med meg om det.

Vennlig hilsen

Dordi Skuggevik

Glærum, 9.okt. – 2018.

«Pornolyset» i Nidarosdomen.

«Pornolyset» – sa en kirkemusiker om den lyssminken som nå ser ut til å være fast installert i Nasjonalhelligdommen fra 1100-tallet, Nordens største middelalderkatedral. Samme kirkemusiker sa også: – Det er jo hvordan skaperne av de store katedralene har latt lyset falle inn i rommet, og hvordan talglysene lyser opp, som gir mystikken og skjønnheten i disse fantastiske rommene – og som får 2 + 2 til å bli 5.

Vi så «pornolyset» i Nidarosdomen første gang på TV, da «Aurora» – popmusikkens svar på Olga Marie Mikalsen, fikk sitte under tårnfoten etter at Petter Myhr hadde sprengt opp dørene for henne med demokratiet som rambukk. Der satt hun da, omgitt av denne lyssminken som vi trodde bare ble brukt på denne ene popkonserten, fordi at den var av lettere kaliber, og slik kanskje trengte å intensiveres med utenomliggende effekter. Stor var derfor vår forferdelse da vi ankom Kamfestens nattkonsert i Domen, og dette lysorgelet slo ihjel den vare gamle kirkesangen fra middelalderen og dens vare slektning fra vår samtid som har latt seg inspirere av den gregorianske sangen. Det ble rått parti. Ren voldtekt. De fleste lukket øynene så jeg, så de skulle slippe å oppleve råskapen. Vi gjorde lige så.

Har ikke Nidarosdomen en ansvarlig domkirkearkitekt lenger? Hvor er øverste ansvarlige for musikkseksjonen i Nidarosdomen? Har biskopen abdisert? Hva har falt ut for Kamfestens musikkansvarlige? Er det blitt slik som da Petter Myhr fikk Aurora og «pornolyset» inn i Domen ved hjelp av et amatørvedtak i menighetsrådet – som overkjører all profesjonalitet knyttet til Domen? Man ser ut til å glemme at Nidarosdomen er hele Norges nasjonalkirke, ikke bare den lokale menighetens kirke. Hva blir det neste? «Pornolys» når man kommer inn for å se vikingskipene på Bygdøy?

Vi fikk flere sjokk i Trondheim, vi som er der så sjelden og som ikke leser Adresseavisen: Ødeleggelsen av Olav Trygvasonsgate gav oss den første hjertekrisen. (Vi synes synd på snørydderne kommende vinter.) Og på lørdagskvelden, da vi endelig fant et sted å sette bilen og skyndte oss nedover Munkegaten for å gå på konsert i Stiftsgården – da endte vi opp i krateret på Torget. Der bør de jo skifte navn nå da: Plaza della Rita. Vi vet ikke om vi orker flere besøk i Trondheim med det første. Vi fikk mer enn nok av det som på moderne norsk nå heter «disruption» = hensiktsløst å rive i stykker det eksisterende.

Nordmøre okt. – 2018.

Dordi Skuggevik

Veteraner på 97 og 100 år møtte «Maud» ved Oscarsborg:

Da polarskuta «Maud» ble slept inn Oslofjorden, ble den møtt ute ved Oscarsborg av omtrent 100 personer ombord på en seilbåt. Det var Nansen-senteret i Bergen sine inviterte gjester. Blant dem befant seg prof. Sverdrups datter, Anna Margrethe Hamre (97), som var kommet med bussen alene ned fra indre Telemark, og prof. Sverdrups første student ved Scripp’s Institute i La Jolla California, Walter Munk (100!). Han var kommet helt fra La Jolla med sin 3.kone og sin sykepleierske fra Tonga i Stillehavet. Han satt i rullestol og ble heist ombord i seilbåten. Neste dag holdt 100-åringen tale ved lunsjen i Det Norske vitenskapsakademi i Oslo. Etter å ha tatt imot «Maud», skulle Walter Munk med sitt følge reise til Østerrike hvor han er født. Han ble sendt til USA av sin familie ved utbruddet av andre verdenskrig, og begynte som første student hos prof. Sverdrup. Takket være sine år på «Maud» som leder for de vitenskapelige arbeidene ombord, ble moderne havforskning grunnlagt av prof. Harald Ulrik Sverdrup fra Sogndal.

«Maud» kom hjem til sin 100-årsdag, i det året det er 130 år siden prof. Sverdrup ble født.  Les om ham og hans arbeid på nettet: Encyclopedia Arctica. De fleste vil bli sjokkert over at vi vet så lite om denne store, internasjonale, norske vitenskapsmannen.

MEN HVOR VAR MEDIA DENNE DAGEN «MAUD» KOM HJEM? NRK kunne ha laget et fabelaktig program med 97-åringen, og med 100-åringen som blir 101 nå i oktober.

Glærum 7.okt. – 2018.

Dordi Skuggevik

Huset i kornåkeren.

Når jeg kjører de 5 kilometrene fra Glærum og innover den fruktbare elvesletta her i nedre Surnadal – til kommunesenteret på Skei, så passerer jeg «Huset i kornåkeren» som jeg har begynt å kalle det.

Jogarden på Sylte skulle sette opp kårhus, og det offentlige Norge godkjente at det ble bygd i kornåkeren. Jogarden har et firkanttun med ledig plass, så dette kårhuset ville kunne blitt integrert i firkanttunet uten problemer. I nabogarden Oppigard på Sylte har de integrert det nye kårhuset i gardstunet. Meget vellykket.

Det er så tungsamt å se at det offentlige Norge godkjenner husbygging i kornåkeren, at jeg nå kjører Røtet (Industriveien) når jeg skal til Skei, men det holder også på å bli et mareritt av samme årsak: Det offentlige Norge har ingen respekt for matjorda.

Den fint buede fjordbotnen inne i Surnadalsfjorden ligner mer og mer på et krigsområde. Strandbuen ble først ødelagt av småbåthavna som ble utbygd på den styggeste måten en kan tenke seg, og så spratt industribyggene opp – midt på hver sin tomtelapp, helt uten helhetlig arealplan og sammenheng, som om byggene bare var blitt kastet utover. Samme opplegg hadde kommunen på Skei i sin tid: De satt i kommunestyret og planla én kvadratmeter om gangen, uten helhetlig utbyggingsplan. Det har de nå visst fortsatt med, for den brakkeriggen jeg trodde stod der midlertidig, den viste seg å være et leilighetsbygg. Stygt!

For noen år siden var jeg med min finske snekker nede på samme type område som i Røtet – ved flyplassen på Gran Canaria. Rørleggere, bygningsfirmaer, malerfirmaer etc. hadde hver sine baser, hvert sitt hus der nede. Husene stod skulder ved skulder med velregulerte gater, parkeringsplasser og lager. Igår kjørte jeg utover til småbåthavna og satt og så innover rotet i Røtet. Det var forstemmende. Plasseringen av industribygg etc. er så stygt gjort at det hele ser ut som slummen utenfor en storby i land vi ikke liker å sammenligne oss med. Denne industrislummen er dessuten nå begynt å vokse i et nytt tempo fordi man plutselig har fått lov til å krysse veien og bre seg utover kornåkrene øst for veien.

Sveen Auto med Volkwagen har lenge ligget i kornåkeren, men har sett ut til å klare seg med de kvadratmetrene den fikk for en del år siden. Plutselig en dag jeg kjørte forbi hadde Volkswagen tatt et digert glefs av kornåkeren, og neste gang: enda et! Kjempeglefs! Og hvorfor det? Selger de plutselig så mye mer Volkswagen her i området?

Kornåkeren ved Møretre ligger vest for veien, men plutselig her om dagen var den dekket av et pukklag og lagt ut som lagerplass for Møretre. Oppe i Røtet la Samvirkelagets byggevareavdeling seg ut i kornåkeren for lenge siden, så fulgte en ny plastfabrikant litt lenger nede – veldig ad hoc. Han som selger landbruksredskaper har også lagt under seg en del av kornåkeren, paradoksalt nok.

Verneskogen vest for Surnadal Transport og omegn har fått et digert hol i tanngarden. Den ble erklært som hellig og ukrenkelig i 80-årene, men hvem fikk fjerne en stor del av den? Det eneste som nå er igjen av furumoene på elvesletta i Surnadal er Brattørskogen som ligger ved dette rotete industriområdet. Hvor lenge får Brattørskogen stå? Slik den nå står, mildner den litt synsinntrykket av dette stygge området. Den dagen den fjernes vil hele området bli til å spy av! Da vil vi se resultatet av Surnadal kommunes heslige arealplanlegging, eller mangel på sådan – i all sin gru.

Jeg har tidligere skrevet om vassårene i dette deltaet hvor floa går 3 km innover to ganger i døgnet. Naturen og sjøen har brukt tusener av år på å innrette vassårene som gjør at floa går lett innover og lett utover igjen i deltaet, men nå har både private og det offentlige lagt «blodpropper» i systemet, og det vil sjøen og elva en dag hevne seg for. Det står allerede dårlig til: Vannet går opp i åkrene, inn i kjellerne – og det står og råtner av mangel på sirkulasjon.

Har Surnadal kommune i det heletatt utarbeidet en profesjonell plan for fjordbotnen, elvesletta, industriareal og jordbruksarealet? Og da mener jeg PROFESJONELL! Har de tenkt å bygge ned all matjorda i Surnadal? Farten i nedbyggingen av matjorda er svært høy nå. Den har skutt veldig fart i det siste.

Jeg gikk på Follo, landsgymnaset i Orkdalen, i min ungdom. Arbeiderpartiet i Orkdal hadde ett mål: Ta matjorda fra bøndene. Det har de greid i stort monn: Kornåkrene som bølget i vinden mellom Orkanger og Fannrem i min ungdom, er nå dekket av små fuglebur tett-i-tett,  der det bor mennesker. I stedet for å bygge 3-4-etasjes leilighetsbygg i utkanten av matjorda – ved åsene og liene, dekket de åkrene med 1-etasjes hus, som et teppe. Arbeiderpartiet lyktes!

Forleden var det en eldre kvinnelig geolog som snakket om dette på radioen. 1% av Norge er dyrkbar matjord, sa hun. 1%!!! Hun sa også – at hvis en skreller av matjorda, slik som PIPELIFE nå får gjøre – midt på elvesletta i Surnadal, og en senere legger jorda tilbake hvis bedriften flytter eller legges ned, så vil det ta veldig mange år før denne jorda igjen blir brukbar som matjord – sa hun.

Så fort som matjorda nå bygges ned og ødelegges i Surnadal, så vil jeg herved spørre Surnadal kommune, Miljøavdelingen i Møre og Romsdal fylke og Miljødepartementet – samt vår stortingsrepresentant Jenny Klinge: Har dere tatt noen generaldebatt på hva som skjer og skal skje på elvesletta i Surnadal og i andre elvedeltaer og matjordarealer i Norge? Har dere spurt dere selv om hvorfor en skal bygge hus på matjord når Norge har bare 1% matjordarealer?

En annen sak er: Hvordan vil vakre Surnadal se ut når den raskt voksende slummen i Røtet får spredd seg innover elvesletta? Kommune, fylke og departement bør snarest ta en befaring og lage en plan for fortetting i industriområdet i Røtet – og samtidig utøve respekt for vassårene i brakkvannsområdet, før de slår til i en hevnens time – i større grad enn de allerede gjør. Kanskje Surnadal kommune for en gangs skyld skal hente inn PROFESJONELL hjelp, og ikke bare sitte der på Skei i det store amatørskapet sitt hvor de hittil har sittet.

Jeg vil til slutt anbefale både stavgangsgrupper, kompisgrupper, skoleklasser, hageforeninger, sologjengere o.a. å legge noen spaserturer helt ut i sjøkanten i området Røtet, både ved flo og fjørru sjø. Legg også noen turer langs vassårene i dette brakkvannsområdet og videre innover elvesletta. Ta med mat og kaffe – og ikke minst: Ta med hauet!

Glærum, 4.okt. – 2018.

Dordi Skuggevik

 

 

Oivi Tulve in memoriam.

Oivi Tulve fra Tallinn ble onsdag 26.sept. begravet fra Birgitta-kirken i Tallinn. Mange her på Nordmøre husker Oivi Tulve, fordi de har hennes maleri(er) på veggen(e), malerier som hun malte her sommeren 1995. De husker også henne som person, en vakker og elskelig dame, langt yngre enn sin alder – med dette grasiøse og åndelige vesen som en møter hos baltiske kvinner.

Sist fredag, 28.sept. dro vi til Nidarosdomen for å høre hennes sønn, Jaan-Eik Tulve, dirigere koret sitt – Vox Clamatis (De klagende røster) – som nettopp fikk Grammy-prisen for sin CD med musikk av samtidskomponisten Arvo Pärt. De framførte et nytt verk av Henrik Ødegård, bygget over et gammelt Nidaros-manuskript som handler om Maria Magdalena. De framførte det sammen med Anne Kleivsets kor: Schola Sanctae Sunnivae – et av de beste gregorianske kvinnekor i verden i dag. Sjelden har man opplevd slik korklang som fra disse to korene. Vi visste ikke under konserten at Jaan-Eik Tulve kom rett fra sin mor, Oivis begravelse. Store begivenheter hadde forgått veldig fort rett før ankomsten til Trondheim.

Jaan-Eik har vært instruktør og dirigent på nesten alle de kursene i gregoriansk sang som jeg har organisert gjennom en årrekke. Det var også han som dirigerte koret oppe i galleriet i Øye kirke den dagen jeg giftet meg med min Bjørn i 1999. Kvelden før gav de konsert i Stangvik kirke, og la etter bryllupet ut på en «bryllupsturné» i Norge som bruden hadde satt opp for dem. Gregoriansk bryllupsmusikk!

Jeg møtte Oivi på turné i Estland, sommeren 1994, turné med Choeur Grégorien de Paris. Med valgspråket: – Alle kan ikke hjelpe alle hele tiden, men alle kan hjelpe noen av og til, inviterte jeg Oivi Tulve til Glærum året etter, for jeg forstod at hun kunne trenge et økonomisk løft, og en anledning til å få utfolde seg som maler. Hun var profesjonelt utdannet som maler, men når faren stikker av når sønnen er 2 år, og en må greie det hele selv, så blir det ganske tøft. Hun kunne ikke leve av utdannelsen som maler da – selvfølgelig. Hun hadde bl.a. i en ganske lang periode jobb som organisator av større arrangementer og fester for samfunnstoppene innen politikk og næringsliv i Sovjet-systemet.

Da Kommunismen falt, ble Oivi en del av den store bølgen av folk som reiste seg og gikk inn i Den katolske kirken. 3000 konverterte i Estland på svært kort tid. Jaan-Eik hadde gjemt seg i psykiatriske sykehus for å unngå tvangsinnrullering i Den røde hær. For den som har møtt  Jaan-Eik, er det lett å forestille seg at livet der ville endt med døden svært fort.

Jaan-Eik og hans kone Helena kom, etter Kommunismens fall, til Paris – uten nåla i veggen, men ble tatt hånd om i det gregorianske miljøet i byen. Jaan-Eik hadde sin 4-årige utdannelse som kordirigent, og Helena sin 4-årige utdannelse som komponist. I sin videre utdannelse i Paris ble Jaan-Eik straks leder for Paris-koret, og han stiftet et parallelt kor for kvinner, slik at Helena også fikk praktisere sangen de studerte. Det er i dette miljøet også Henrik Ødegård dukker opp som student etter et av mine gregorianske kurs.

Idag er Helena viserektor ved «Høyskolen for de skjønne kunster» i Tallinn. Hun har fått flere priser for sine komposisjoner. Dagen etter konserten i Trondheim møttes Jaan-Eik og Helena i Moskva hvor Helena er festivalkomponist på en festival som går der, og derfra skulle de direkte videre, sa han – til Monaco, hvor Helena sitter i juryen for en høythengende musikkpris. Som gjennomsiktige alver kom de ut av de baltiske skoger da Kommunismen falt, men idag har de funnet sin plass – fordi de visste veldig godt hva de ville, da de kom til Paris, som en i Paris-miljøet sa. Han som sa dette var Paris-korets ene førstesanger, som etter møtet med esterne, gav opp sin karrière med doktorgrad i matematikk og ble oversetter av estiske bøker til fransk….! Det har Estland «bepriset» ham for med alt de har av utmerkelser.

Oivi Tulve ble opprinnelig spådd en stor fremtid som nonfigurativ «moderne» maler, men da hun ankom Surnadal, sa jeg at hun måtte male blomster og landskaper, og jeg skulle få bildene rammet inn og selge for henne. Det ble en regnsommer, og det var ikke lett å stå ute å male, så jeg snakket med Butikksenteret og spurte om hun ikke kunne stå der og male blomsteroppsatser. De sa ja til det. Jeg røsket inn blomster og danderte i krukker og vaser og hun ble en sensasjon der hun stod og malte. Bildene ble solgt før de var ferdige og før de tørket. Mine blomster og mine vaser og krukker pryder mange hjem idag, til og med i Oslo.

Det mest minnerike fra produksjonsperioden er nok kvelden vi rodde rundt på Glønavatnet og sanket inn vassliljer mens månen stod rund og stor over «Knykbarmen bratt». Vassliljene ble lagt i den grønne skålen bror Sivert og hans Synnøve fikk til bryllupet. Bildet henger hos Synnøve på veggen i hennes leilighet på omsorgsboligene på Skei idag. Vassliljene ble også med oppe i hjørnet av portrettet hun malte av Hans Hyldbakk, og som ble innkjøpt av Surnadal kommune for 12.000, husker jeg. Alf Ramsøy måtte rykke ut og hjelpe til med å få Hyldbakk til å sitte i ro. Alf sa senere at denne seansen glemmer han aldri, for jeg lå med kink i ryggen på Hyldbakks seng og oversatte alt vi sa til fransk, så Oivi skulle forstå det. Etterpå skrev jeg et dikt om bildet: Frå dyndet i meg stig liljer opp… resten har jeg glemt, men jeg limte diktet fast bakpå rammen. Idag vet kanskje ikke kommunen hvor de har hengt det?

Så slo det til med bedre vær en kort periode, og jeg lot budstikka gå om utstilling på ene stueveggen min. Folk fikk beskjed om å ta med seg bord og stoler, flerarmede lysestaker, mat og vin og ikle seg store hatter. Plena nedenfor huset ble full av glade mennesker – over 30, tror jeg, og sommerkvelden la et gull-lys over det hele. Blant de oppmøtte var også familien fra Vilnius-besøket med Paris-koret på turnéen i 1989, som nå plukket jordbær denne sommeren på Glærum. Av dem hadde det eldste ekteparet tilbrakt ungdommen som fanger i Sibir, i Krasnojarsk, og Richardas i det yngste ekteparet tok ferien som jordbærplukker med badepauser på Gleres-Sanden med familien, selv om han var leder for hjerte-lungekirurgien i Litauen – med utdannelse fra Chicago University og Harvard. Jeg stod i soveromsglaset mitt og skjenket champagne til dem nedenfor. Det var champagne jeg hadde fått av den tyske reisebyråmannen inne i Glærum feriesenter for mine kåserier for turistene hans, og  champagne litauerne hadde hatt med.  Jeg hadde tatt ned alt mitt fra veggen og satt opp Oivis kolleksjon – innrammet av Tonnings rammeverksted. Min fetter Svein gav en liten klaveraften oppi det hele – og det var kanskje det som gjorde at salget ikke ble så stort, for folk ble opptatt av noe annet – eller så hadde ikke flokken forstått at de var med på en dugnad for en medsøster fra Baltikum. Kvelden ble nå i alle fall ugøymeleg, og Oivi gikk over til naboen og gav henne et bilde av sommerkveld uti Trongfjorden, fordi hun fikk høre at Alise hadde bursdag. Oivi stod nede i fjæra, nedenfor huset mitt da hun malte det.

Jeg lærte mye om rammer den sommeren. Jeg opplevde at en ramme kunne fremheve maleriet, og jeg kunne også se når en ramme virkelig kunne slå ihjel et bilde. Det jeg husker best, var da jeg våknet neste morgen etter vernisagen, og så et enslig bord stå igjen, med blondeduk, stor solhatt på duken og en 5-armet lysestake hvor talgen hadde laget de prektigste ornamenter. Det hele vitnet om en lykkestund på jorden, en slags scene fra en italiensk film med musikk av Albinoni.  Emma hentet sine etterladenskaber utpå dagen.

Da Oivi reiste hjem, gav jeg henne min gamle minkstykkpels slik at hun kunne stå ute og male også når det er kaldt i Baltikum, og hun hadde nok penger nå til å kunne kjøpe seg en liten bruktbil så hun kunne komme seg ut til motivene, skrev hun. Hun var veldig overrasket over seg selv, at hun skulle bli en «fleurist» – som hun sa, en blomstermaler, siden hun var blitt spådd en stor fremtid i det nonfigurative.

Hun hadde lagt igjen malingtubene sine, så året etter ble hun installert i min sønns studentleilighet på Moholt, og skulle male motiver i Trondheim for å selge på gaten. Det gikk ikke så bra. Hun ble for det første plaget av en mann som trodde han var livets gave til henne, og som ikke forstod at et nei er et nei. Hun var dessuten ikke typen på å selge sine egne bilder på gaten. Et par-tre av bildene henger idag i samtalestuene i klosteret på Tautra. Det er landskaper fra inne ved Malvik, en gave fra Oivi.

Oivi kom ikke igjen etter dette, men hennes malingtuber som hun la igjen i kjelleren også denne gangen, fikk nytt liv i penselen til Emil fra Congo. Han bodde i flyktningehuset ved siden av vårt hus i Møllebakken i Trondheim. Som takk fikk vi huset vårt i Møllebakken malt i vinterskrud av Emil. Ved siden av huset står den store blodbøken og virkelig svinger på stakken.

Oivis mor var en av de 400 som fremdeles talte det døende baltiske språket livisk. Oivi tilhørte derfor en svært liten gruppe av de baltiske folk. Hun døde dagen før hun kunne ha fylt 81 år, og da hun ble begravet sist onsdag, sang Jaan-Eik og koret hans begravelsesliturgien i klosterkirken i det nye Birgittaklosteret i Tallinn. Dagen etter måtte hennes sønn og koret reise til Kamfesten i Trondheim. Koret hans hadde også vært liturgisk kor ved Pave Frans sin friluftsmesse i Estland uken før. 10.000 kom til denne messen – uten at vi har sett noe om det i norske media.

Oivi holdt på å dø rett før Pave-besøket. Hun hadde ikke spist en stund, og fikk sakramentet for syke og døende – «Sykesalvingen», men da seremonien var over, åpnet hun øynene og så begynte hun å spise igjen. Likevel kom det en ny sluttrunde. Da hennes skriftefar gav henne absolusjon, så bare døde hun. Alt dette fortalte Jaan-Eik på en sen telefon etter konserten i Nidarosdomen.

Søster Patrizia – 9 år priorinne i klosteret på Tiller, var tilstede ved Oivis begravelse, og fortalte i går morges – søndag, at Oivi hadde ligget i åpen kiste, og at Jaan-Eik og Helena sammen la ansiktsduken over et fredfullt og vakkert ansikt på mor og svigermor mens Vox Clamatis sang. – Det gjorde et veldig inntrykk på alle oss som var tilstede, sa Sr. Patrizia.

Sr. Patrizia kom til Tallinn sommeren 1994 da Birgittra-ordenen reetablerte seg ved den gamle ruinen av Birgittakirken som Gustav Adolf destruerte på 1600-tallet. Senere flyttet hun til 4 år i Birgitta-klosteret i Falun – før hun kom til Tiller ved Trondheim. Det var 14 år siden hun hadde vært i Tallinn når hun nå reiste dit til Pave-besøket – og uventet – til Oivis begravelse. Det var som om hun aldri hadde vært borte, sa hun.  Hun er opprinnelig fra landsbygda utenfor Napoli. Det merkelige er at det var ikke før i går morges at vi oppdaget at vi har hatt Oivi og hennes krets som felles venner alle disse årene.

For en tid tilbake spurte jeg sr. Patrizia om hun var på en gregoriansk messe i ruinen av Sankta Pirita-kirken (Pirita = Birgitta på estisk) i Tallinn sommeren 1994, da et fransk kor sang gregoriansk messe der. – Ja, sa hun, det var jeg. – Jeg skrev et brev til dere Birgitta-søstrene i Tallinn etterpå og sa at dere måtte komme til Trondheim, sa jeg. – Det var jeg som åpnet brevet, sa hun. Så lo vi begge.

«Giv dagen ditt lys,» står det i en ganske ny dansk salme. Alle vi som kjente Oivi, vet at Oivi gav dagen sitt lys. Det takker vi henne for, og lyser fred over hennes minne.

Glærum, 1.okt. – 2018.

Dordi Skuggevik