Islams brud vender tilbake.

Snart går Islams brud med sine to barn ned flytrappa på Gardermoen. Jeg håper norsk barnevern står klare for å ta over barna for overlevering til fosterforeldre, som ikke bør være familien. Hvis nå fosterforeldrene skal vise seg å være etnisk norske, da blir det nok brann i alle rosers leire. Familien bør i alle fall ikke overta barna, for de har allerede produsert én Islams brud.

Når damen har sonet sin straff i Norge, bør hun fratas sitt norske statsborgerskap og deporteres til sitt opprinnelsesland: Pakistan. Det vil trolig få Islams dragoner i Norge til å holde seg på matta fremover.

Forøvrig håper jeg Frp forlater regjeringen, slik at de kan delta i en fri debatt om dette i Stortinget, en debatt som ikke knebles av de to minipartiene Krf og Venstre. Sperregrensen bør nå heves for minipartier som blir valgt inn i Nasjonalforsamlingen. Minipartiene med sine smale politiske vyer utgjør steiner i skoen på et funksjonelt politisk miljø her i landet.

Ap bør i den kommende debatten huske på at statsminister Stoltenberg nektet døde «frontkjempere» som hadde ligget ute for vær og vind på Korpolathøyden i Karelen i mange 10-år etter krigen – å få komme hjem til Norge til en grav her. Krigsgravmyndighetene i Riga sa at det var bare Norge som nektet sine døde statsborgere en grav i hjemlandet etter en krig – mange 10-år etter at de døde på fremmed jord. Jeg venter at Ap følger sin tidligere praktiserte logikk også overfor Islams datter og desslike. Ellers vil Ap miste sin politiske troverdighet.

Glærum, 17.januar – 2020.

Dordi Skuggevik

Det offentlige Norges behandling av prinsesse Märtha Louise.

Da det offentlige Norge for noen år siden endret arvefølgeloven, ville de gi endringene tilbakevirkende kraft, enda Grunnlovens § 97 sier at det ikke er lov.  «Lover skal ikke gis tilbakevirkende kraft.» står det der.

Grunnlovens forvaltere ville gi arveretten til eldste barn av monarken – altså: prinsesse Märtha Louise. Kongen satte foten ned og sa at det fikk gjelde neste generasjons kongebarn. Han grunngav det med at foreldrene allerede hadde begynt oppdragelsen av Håkon Magnus som kommende kronprins. Kongen visste dessuten svært godt at lover i Norge ikke kan gis tilbakevirkende kraft – i strid med Grunnloven.

Vi vet at det samme skjedde i Sverige, men Kongen av Sverige protesterte ikke, og Viktoria er idag kronprinsesse, mens hennes bror går omkring og ikke vet helt hva han skal gjøre og ikke vet helt hvem han er. Men prins, det er han jo.

I disse dager opplever vi at arveprinsens bror i England, selv bryter ut av sin rolle som «avlastende» medlem av Kongefamiliens «representasjonskorps». Han satser derfor også på å bli økonomisk uavhengig av Kongefamilien. I en så tallrik kongefamilie som i England, ser vi lett at arveprinsens bror må ha opplevd seg som 5.hjul på vogna – og i veien for de andre – som en overflødig person – ganske lenge. Det er lett å forstå hans valg. Dessuten kan vi lett forstå hans forhold til plagsomme og vulgære britiske media.

Det offentlige Norge slapp prinsesse Märtha Louise ut på dypt vann – uten å gi henne oppdrag, uten å gi henne en rolle, uten å gi henne appanasje. Idag må hun selge det fine feriestedet hun arvet etter sin bestefar – Kong Olav, hvor hun har født to av sine tre barn – for å spe på sitt livsopphold.

I tillegg vokste hun opp i en tid da vi fikk vulgærmedia i Norge – som hadde gått skolen hos britiske vulgærmedia. Hun ble en av revene de markerte for sin revejakt. De forfulgte henne med negativ presseomtale, de inkluderte hennes ektemann i revejakten og ødela til slutt ekteskapet hennes og drev ektemannen inn i selvmordet. Vi må ikke bli overrasket om hun nå rister Norges støv av sine føtter og slår seg ned i California for godt.

Jeg har alltid hatt en stor beundring for prinsesse Märtha Louise. Hun har vært en skikkelig løvetann i de norske medienes forørkningsprosess. Men en dag blir det nok! Nå er det nok.

Det offentlige Norge burde ha sett i hvilken grad hun ville ha representert Norge på beste vis. Spesielt nå, når kongeparet holder på å bli satt på benken av høy alder, kronprinsessen har fått en slitsom, kronisk lungesykdom og arveprinsessen og henne bror enda ikke er myndige, og derfor ikke kan ta på seg representasjonsoppgaver på flere år enda.

Norge trenger prinsesse Märtha Louise nå. Derfor bør det offentlige Norge be henne om forlatelse, hente henne inn til oppdrag – og gi henne appanasje! Hun er rett og slett for god til å miste.

Vulgærmediene i Norge bør også ta et møte med seg selv på bakrommet. Hvis jeg hadde vært dem, ville jeg ha skammet meg overfor mitt eget speilbilde! Dessuten bør de tallrike norske leserne av vulgærmediene skamme seg over at de har slukt rått så mye av det vulgærmediene har skrevet. De bør skamme seg over hvor liten evne de har til å tenke selvstendig!

Märtha Louise – prinsesse av Norge. HUN LEVE!

Glærum, 9.januar – 2020.

Dordi Skuggevik

Kongefamiliens juledrama – et moderne familiedrama.

Av brokker som er tilflydt oss fra TV-skjermen, ser vi etterhvert omrisset av et moderne familiedrama – i Kongefamiliens juledrama: fraskilt far blir invitert til familiejul på hytta, der hans fraskilte kone, deres felles barn, ekskonas foreldre og hennes nye kjæreste skal hygge seg med felles julefeiring – «for barnas skyld» – som er det vanlige refrenget i slike familiesammenkomster, i våre dager. Man tror at tiden har leget alle sår fra skilsmissen – og at man nå skal kunne feire jul sammen, uten vanskelige følelser – «for barnas skyld».

Men, i Ari Behns tilfelle, var ikke far moden for å late som om ingenting var skjedd. Ari Behn var en mann av 1800-tallet, en forsinket sønn av «Sturm und Drang» – fra Romantikkens voldsomme følelsesutladninger. Han var ikke klar for å oppleve  ydmykelsen i selve situasjonen på denne hytta. På 1800-tallet ville han ha kjørt sin korde rett i hjertet på den svarte sjamanen fra Den nye verden, med eller uten utfordring til duell. I stedet vendte Ari Behn våpenet mot seg selv: han tok sitt eget liv – på juledagen, av alle dager, da han på TV kunne se den svarte sjamanen fra Den nye verden, sitte på første benk i Holmenkollen kapell – mellom døtrene og deres mor, med armen rundt minstejenta – ved siden av Norges Konge og Dronning. Da var det noe som brast. Noe som begynte slik det er skildret i hans novellesamling – Tiger i hagen. Tigeren representerer det som skal komme: sammenbruddet av ekteskapet og familien. Ari Behn sitter i London og passer barn, mens kona reiser rundt i USA og oppsøker Den nye verden. Der er det ikke rom for ham. Han vender våpenet mot seg selv.

Sønnen i et av nabohusene her jeg bor, oppholdt seg i huset til en 2-barns alenemor borti bygda her. Det ringte på døren – og da han åpnet, så han barnas biologiske far stå på dørmatta utenfor med fingeren på avtrekkeren til haglgeværet. Han som åpnet døra, fikk begge haglladningene rett i magen – og han døde etter noen minutter inne i gangen. Her rettet den biologiske faren våpenet mot mannen han så som inntrengeren i sin familie, ikke mot seg selv.

På overflaten i familienes merkedager – nikker og smiler vi rundt bordene, sammen med den nye makkeren, siste eks-en, forrige eks-en, ste-svigermødre, ste-besteforeldre, eks-svigerforeldre – folk som flytter inn og ut av familiene – til en ikke lenger vet hvem som egentlig hører hjemme i familien, alt mens biologien raser, bobler, syder og koker under den ulidelig hyggelige selskapsoverflaten. Levemåten går på tvers av naturen, ikke bare på tvers av gamle leveregler og juridiske ordninger generasjoner før oss har lagt ned som ramme om familien. Den gangen visste folk forskjell på følelseskjærlighet og handlingskjærlighet. Nå er det i det store og hele følelseskjærlighetens skiftende vinder som blåser gjennom familiene. Det er lite «bærekraftig» for familien og for barna som familierammen skal beskytte.

Ari Behns begravelse ble så offentlig eksponert, at vi andre blir nødt til å ta innover oss situasjonen med oppløsningen av familien som samfunnsenhet i vår tid.

Glærum, «Gammeljuldagen» – Den orthodoxe juledagen, Epifanium, Helligetrekongersdag – 6.januar – 2020.

Dordi Skuggevik

Mediadrapet på Ari Behn.

Da har norske media fullført enda en revejakt: De har felt Ari Behn, kanskje vår beste forfatter i sin generasjon i Norge. Mediadrapet føyer seg inn i rekken  – med Harald Presthus og Tore Tønne som de mest synlige bytter for norske mediers billige, men hensynsløse revejakt. Det skulle vært interessant om noen snart tar en doktorgrad på denne norske mediers lite aktverdige type aktivitet.

Norske medier har også drevet en revejakt på prinsesse Märtha Louise siden hun var helt ung. Det kan ikke ha vært lett. Da hun giftet seg med Ari Behn ble det riktig ille, og norske media klarte å ødelegge ekteskapet deres. Det er lett å se for oss som har levd en stund.

Igår kunne vil alle se det som sikkert vippet Ari Behn inn i selvmordet: prinsesse Märtha Louise satt 1.juledag på første benk sammen med kongeparet i Holmenkollen kapell, og mellom henne og barna, satt hennes afroamerikanske sjaman-kjæreste med armen rundt yngste datteren. Synet kunne ha fått flere norske fraskilte fedre til å ha gått ut i skogen for å skyte seg.

Vi må gratulere prinsesse Märtha Louise med at hun valgte en svart mann som sin neste mann å leve sammen med, for norske media tør ikke å kjøre revejakt på en neger. Og når hun nå ikke har noen far til sine barn med samværsrett her i Norge, kan hun fritt utvandre til California og bosette seg langt fra revejegerne i norske media. I California oppstod det i løpet av 10 år, i 60-årene – 20 forskjellige religioner og sekter. Jeg ønsker henne et godt liv der, blant likesinnede. Jeg vil alltid beundre henne, fordi hun kaster hodet bakover og ler – uten å tenke seg om – slik som farfaren – Kong Olav lo. Uten evne til å slå ut en latter, ville hun forlengst ha blitt et offer for norske mediers revejakt.

Jeg har lest Ari Behns bøker – Bakgård og Tiger i hagen. Den siste har jeg lest flere ganger. Jeg er utdannet med hovedfag i fransk litteratur, og det er klart at han har vært – i sin generasjon, vår største forfatter. Dessverre har revejakten skygget for det. Men, det er ikke for sent å lese hans bøker. Anbefales.

Jeg stod i sopranrekken i Nidaros domkor, nærmest brudeparet, både da de kom til høymessen i Nidarosdomen på 17.mai, på Pinsedag og på bryllupet sitt. Jeg traff senere Ari Behn ved flere anledninger – bokpresentasjoner, lanseringen av hans porselen og glass-serie. Han var en svært elskelig, oppmerksom og levende person – helt ulikt det vrengebildet som norske media med Se og Hør i spissen leverte år etter år. De har idag mye å svare for.

Jeg gruer meg forøvrig til å se den lille sosse-klubben i Oslo springe beina av seg til begravelsen for å få være linselus og for å få høste litt gjenskinn av glorien rundt Ari Behn. Se og Hør og lignende publikasjoner i Norge vil med begravelsen sette kronen på sitt niddingsverk overfor Ari Behn, når de nå henger  troféet sitt på mediaveggen sin. Jeg skammer meg over norske media, og jeg skammer meg over alle nordmenn som sluker rått det som disse publikasjonene trykker. Vil du bli kjent med Ari Behn, skal du lese bøkene hans.

Nordmøre, hvor Ari Behn stammer fra – 2.juledag – 2019.

Dordi Skuggevik

Gunnar Stålsett – godfjottenes biskop.

Gunnar Stålsett sov i timen den dagen det ble undervist om da Jesus sa: – Gi Keiseren hva Keiserens er, og Gud hva Guds er.

Det har alltid gått galt her i verden når de verdslige krefter har brutt inn i Kirken og brukt Kristendommen til sin fordel. (Sitat Pater Olav Müller) – Og det har alltid gått galt når Kirken har tatt styringen i politikken. (Min tilføyelse.)

Gunnar Stålsett var politiker før han ble prelat. Og han har fortsatt med å politisere bispeembetet han gikk inn i. Han er en venstrepopulist i bispeklær.

«Stålsett er en slavehandler,» sa en sunnmøring til meg nylig. «Hva er det du sier?!» sa jeg. «Jo,» sa han, «hvis Stålsett virkelig ville hjelpe denne kvinnen, ville han ha gitt henne pengene uten å kreve arbeid igjen, men han krevde arbeid igjen – og gjorde henne dermed ikke bare til sin slave, men til en lovbryter i forhold til norsk lovverk.» Bedre kan neppe dette forholdet beskrives.

I Norge griper nå deskriptiv moral om seg = moralen retter seg etter praksis, ikke omvendt – slik det har vært før. Synsingen og godfjotteriet følger etter. Prektighetsbehovet, behovet for å være snillere og snillest, og få dette behovet tilfredsstilt, gjør at mange forlater lovverk og fornuft og gir seg hen til å heve seg over loven og gå inn for kaos i samfunnet. Her går Stålsett foran og godfjottene følger etter – som sauer.

«Gud har gitt oss fornuften for at vi skal bruke den,» sa Pater Olav Müller en gang. Eller som min Tante Solveig sa det: «Det må være orden i sysakene!» En biskop kan ikke heve seg over loven i verdslige saker, ifølge Kristus, selv ikke vestrepopulisten Stålsett når han står frem og hever seg over loven og oss andre i samfunnsstrukturen – i sin selvpåførte moralske indignasjon. Og domstolen? Der tok de for lett på lovbryterne – både biskopen og hans ulovlig ansatte vaskehjelp.

God jul.

Glærum, julefdagen – 2019.

Dordi Skuggevik

Øye skole forbyr ‘Deilig er jorden’ på skolens juleavslutning:

Rett før jeg skulle slå av mobilen da jeg gikk på flyet onsdag i Las Palmas, og var på vei hjem, kom det inn en telefon med en opphisset stemme som fortalte at Deilig er jorden ikke kan synges på juleavslutning på Øye skole – der jeg i mange år var lærer. Etterpå har denne saken eksplodert på internett og i media – med VG i spissen. Det merkelige er at ikke Dagsrevyen har oppdaget saken. Eller vi skal kanskje heller si at det er interessant at NRK ignorerer saken der «kristendommen tas ut av jula» som én skriver.

Jeg gikk derfor på juleavslutningen idag – som Øye skole hadde i storsalen på det kommunale kulturhuset. Jeg visste ikke når dette begynte, men kom inn rett før det ble sunget en av disse sangene som er ny og litt mekka og som står seg en halv generasjon. Der ble det sunget både om Jesus og om julenatten. Jeg må si jeg ble ikke så lite overrasket over at de her sang om Jesus og julenatt, når skolen hadde vraket Deilig er jorden fordi den er for «forkynnende» . Ellers gledet jeg meg over hvor godt klassene sang, hvor ledig og avslappet de førte seg på scenen, hvor bra de utførte regi og koreografi, hvordan det var tatt i bruk moderne uttrykksformer med video, musikk, lys og lyd. Det var veldig morsomt å kjenne lukta av sagmuggen igjen – som gammel musikklærer ved denne skolen i mange år. Jeg bestemte meg for å gå på juleavslutningen hvert år heretter.

Men, det er trist at også her druknes alle andre lands juleuttrykk i den store amerikanske julesuppa og engelsken tar knekken på vårt språk. Jeg vil derfor foreslå at skolen gir et europeisk land til hvert klassetrinn neste år – der de kan bruke  julerepertoaret fra forskjellige land – så det ikke bare blir Rock around the Christmas tree hele veien.

Da jeg kom inn, merket jeg at en gammel kollega som fortsatt jobber ved skolen, var stiv og streng – ikke hyggelig som han er til vanlig. Etter en stund kom han bort til meg og sa: – Dette er et lukket arrangement! – Jeg er lærer emerita ved Øye skole, sa jeg. Da sa han ikke mer. Han var selvfølgelig engstelig for hva jeg kunne komme på å skrive om svartelistningen av Verdens eldste julesang. Han er nok på sosiale media, og der hadde flere skrevet – bare vent til Dordi kommer hjem! (Han ventet seg sikkert det verste da jeg dukket opp..) Jeg pekte ellers på redaktøren for Trollheimsporten og journalisten fra TK og sa at jeg representerte også media – nemlig bloggen min www.dordis.no.

Så kom rektor Kåre Herrem sin tale til slutt. Og Herrem talte ganske lenge, selv om han ikke hadde så mye å si. Men Herren fikk ikke tale til oss. Da Herrem var ferdig med å tale, raste hele rausa ut gjennom dørene. Det var der og da regien av forestillingen krakka: Det ble ingen «clue» ikke noe punktum, ingen markering av slutten – slik alle forestillinger dramaturgisk skal ha. Det ble en raknet slutt – fordi ikke alle reiste seg og sang Deilig er jorden, slik at de visste hvorfor de nå fikk dra hjem til juleferie, slik at de fikk oppleve sitt eksistensielle ståsted – som ledd i slekters gang, mens tidene henruller.

Flere henvendte seg til meg for at jeg skulle «gjøre noe» eller «skrive noe». Jeg sa til dem at de burde få minst 1000 til å komme og stille seg opp foran Øye skole og avsynge Deilig er jorden – alle vers!

I videre sammenheng:

Hvis barna på Øye skole som kommer fra 10 forskjellige land skal kunne integreres i Norge, og finne et ståsted her – så må de ha noe å integrere seg i, ikke møte et tomrom, et vakuum!  Og da må de kjenne grunnlaget for vår sivilisasjon de siste 1000 år – nemlig Kristendommen. Jeg sier KJENNE – ikke konvertere til Kristendommen. Her snakker jeg ikke om den subjektive bedehuskristendommen, men om den objektive kristendommen. Kjenner de ikke Kristendommen, vil de ikke forstå landets kunst, musikk, litteratur, tradisjoner, historie, væremåte etc. De vil ikke forstå hvorfor islendingene vedtok enstemmig på Alltinget å gå over til Kristendommen i år 1000 – og at de deretter alle gikk til Skòlholt og døpte seg samfengt i Skòlholtvatnet.

I Sovjet opplevde de etter 2-3 generasjoner med statspåført ateisme, at de unge ikke lenger kunne lese Tolstoj, Dostojevski og de andre store russiske forfatterne. De hadde ikke referanser til å forstå Russlands store litteratur – fordi de ikke lenger kjente til Kristendommen. Bibelhistorie ble gjeninnført i sovjetiske skoler. (Dette bør rektor Herrem merke seg.)

En annen historie som belyser det samme, ble fortalt meg av Ingeborg Grimsmos franske mann, Jean Gagneux:

Jean og Ingeborg ble skilt, og sønnen skulle være hos moren i jula for første gang. For Jean var det en meget trist tilstand, så han bestemte seg for å oppsøke en gammel kompis som hadde studert medisin sammen med Jeans første kone i Marseille. Kompisen var lett å finne, for han hadde vært helseminister i Algerie. Kan jeg komme til Algerie til deg i julen? spør Jean. – Nei, her vil jeg ikke møte deg, er svaret. – Vi kan møtes i Syd-Frankrike hvor min sønn studerer hos Jesuittene – på deres universitet. – Hvorfor studerer han hos Jesuittene? spør  Jean. – Fordi han har ingen fremtid her i Algerie. Hans fremtid ligger i Europa, og skal han leve i Europa, må han kjenne Kristendommen. Derfor studerer han hos Jesuittene.

Dette svaret bør samtlige på Øye skole merke seg. Den tidligere algirske helseministeren sa noe annet også. Men, det er en annen historie.

På Øye skole har man bedrevet privatpraktiserende statspåført ateisme. Vi vet at venstreradikale og humanetikere søker seg til skolene våre, nettopp for å drive privatpraksis med statspåført ateisme. Nettopp for å kle Kristendommen av Norge. Men hva har de å gi barna i bytte for det de tar fra dem? – Den store tomheten. Nåtiden – uten fortid, uten fremtid, uten eksistensielt holdepunkt, uten eksistensielt ståsted, uten at de er en del av slekters gang mens tidene henruller. Disse avkristnerne tar på seg et stort ansvar – som sender barna ut i et ingenting.

Media spiller på lag med dem: Redaktøren i den lokale nettavisen – Trollheimsporten, skriver om skoleavslutningen og later som om mediastormen over svartelistingen av den gamle pilgrimssangen ikke har funnet sted. Det kalles manipulativ journalistikk  – som humanetikere og kommunister er eksperter på.

Glærum, 20.desember – 2019.

Dordi Skuggevik

Med Händel og Olav den Hellige over Biskaya:

På hjemturen fra Las Palmas gikk ferden utenom Frankrike p.g.a. generalstreik i landet – over Biskaya mot Brest i Frankrike – til Wales og videre over til Stavanger og til Værnes.

Over Biskaya tenkte jeg på at akkurat nå fremførte de fabelaktige musikk- og sangkreftene i Kraus-auditoriet – Händels Messias. Jeg har vært med på å synge verket flere ganger, så jeg lukket øynene og fremkalte Halleluia-koret for mitt indre øre.

Men plutselig fikk jeg annet å tenke på: Kapteinen kom på høytaleren og over Den engelske kanal gikk vi inn i en svært utrivelig turbulens – og jeg begynte å resitere litaniet og be alle kjente og ukjente helgener om ora pro nobis – be for oss! I tillegg fløy vi i et hvitlakkert fly uten kjennetegn, noe som kjentes foruroligende og skjebnesvangert ut. Vi var liksom allerede i ukjent rom. Etter en stund sier kapteinen på høytaleren: Når flyr vi i 1030 km! – Du store min, tenkte jeg – vet kapteinen at vi har kurs for Stiklestad – sånn omtrent?! Det må være selveste Olav den Hellige som blunker til oss, så dette går nok bra! – Og bra gikk det: Vi fløy distansen som vanligvis tar 6 timer – på 5 timer!

I resepsjonen på hotellet møtte jeg mannskapet fra flyet ved skranken. Hvem av dere var det som sa «1030 km»? spurte jeg. – Det var jeg det, sa en av dem. – Hva forbinder du med 1030? spurte jeg. Han så blank ut. – Jo, sa jeg, du hadde jo kurs mot Stiklestad hvor Olav den Hellige falt i slaget der i 1030. Hele mannskapet ble ganske paff. Jeg lo litt da jeg gikk inn i heisen, og blunket tilbake til St.Olav!

Hjemme på Glærum, i god behold, 20.desember – 2019.

Dordi Skuggevik

Festår i Frankrike: 100 år siden kanoniseringen av Jeanne d’Arc (1412 – 1431).

I en mail av 21. sept. – 2019, som dessverre er blitt liggende på skrivebordet mitt, uten at jeg hittil har delt den med andre, skriver Mgr. Jean-Charles Descubes, erkebiskop emeritus av Rouen:

Kommende torsdag, 26.sept. kl. 17.30 – i abbediet Saint-Ouen i Rouen, åpner vi et Johannisk år for hundreårsfeiringen for pave Benedict XV’s kanonisering av Jeanne d’Arc den 6.mai 1920, og med et enstemmig lovvedtak lot Deputerkammeret innføre en nasjonal festdag for Jeanne d’Arc og patriotismen, den 10. juli 1920. Slik kom  forsoningen mellom Kirken og Republikken i stand. Jeg gleder meg over at jeg har kunnet forene de sivile, de kirkelige og de forskjelligste kulturelle samarbeidspartnere for å legge programmet for manifestasjonene av denne nye minnefesten (konserter, filmer, konferanser etc.).

Mgr. Descubes vedlegger plakaten for jubiléet, og der ser en at jubiléet feires et helt år fra september 2019 til september 2020 med «konserter, filmer, utstillinger, teater, konferanser, kollokvier – i hele byen». 

Det henvises til – Infos: rouen.fr

Invitasjonen til åpningen av feståret er underskrevet av Rouens borgersmester, Yvon Robert, presidenten for Jeanne d’Arc’s minneforening, Jean Duramé, presidenten for den rouenesiske kommiteen for hedringen av Jeanne d’Arc,  Jean-Pierre Chaline og av dagens erkebiskop av Rouen – Mgr. Dominique Lebrun.

Åpningsprogrammet var Carl Theodor Dreyers film La Passion de Jeanne d’Arc, som ble akkompagnert på Cavaillé-Coll-orgelet i St.Ouen av abbediets hovedorganist Jean- Baptiste Monnot.  Prof. Jean-Louis Jeannelle fra Sorbonne innledet før visningen av filmen.

Filmens originalutgave trodde man lenge var tapt, og Dreyer klippet sammen en ny versjon av det filmmaterialet han hadde igjen, men så ble den eneste originalen gjenfunnet – i Norge! På Dikemark sykehus. (Opplysning fra Ole Dahl Rossbach, Kristiansund.)

For en del år siden ble filmen vist i Trondheim, der Trondheim Symfoniorkester  satt foran lerretet og den danske komponisten Ole Schmidt dirigerte sin egen musikk til filmen.

Allerede under Olavsjubileet i Rouen i 2014 kunne man se at man forberedte Jeanne d’Arc-jubileet, for hennes alter i Rouenkatedralen var flott restaurert. En må passere dette alteret for å komme ned til krypten hvor Olav den Hellige ble døpt, og hvor minneplaten ble avduket lørdag 18. okt. 2014.

Det kunne være en idé at også i Norge kunne Dreyers film vises igjen, siden den eneste originalen ble gjenfunnet her. Sir George Bernhard Shaw’s teaterstykke som hadde première i 1923 – 3 år etter kanoniseringen – som det tok nesten 500 år å få til (!) – det kunne også settes opp igjen. Da jeg for mange år siden hørte et opptak av dette teaterstykket – mens jeg fulgte med på teksten – tenkte jeg: Hadde hun levd i dag, ville hun blitt brent igjen!

På branntomten i Rouen står det idag en ganske moderne kirke. Og for ordens skyld: det var engelskmennene som brente henne! Det er vel også derfor at Sir. George Bernhard Shaw fremstiller prosessen som om det ikke var noe ondt eller kriminelt i å brenne henne på bålet – det måtte liksom bare bli slik, blir det sagt og skrevet ut fra Shaw’s teaterstykke. Uffda!

Las Palmas, 16.desember – 2019.

Dordi Skuggevik

Beethoven satte punktum.

Fredag kveld satte Beethoven punktum for serien med 6 konserter + Moskva-balletten her i Las Palmas disse 4 ukene. Med to voldsomme verk av Beethoven, hadde jeg for første gang på lenge kjøpt billett øverst og bakerst i den store salen. Der oppefra hører man alt som foregår i denne salen hvor akustikken er utarbeidet av en tysk fysikkprofessor. Denne kvelden klang flygelet så rent, så stringent og så skarpskårent – spilt av en som fremhevet nettopp det også ved måten å spille på, at det blir det som klarest vil bli husket.

For ikke så lenge siden var det et program på TV hjemme der vi kunne se hva som aktiveres i hjernen når vi hører på musikk. Det blir rene fyrverkeriet. Så med vandrende solbad på Canteras-stranden uten solkrem etter oppskrift av prof. Johan Moan, svømming i havet og konsert mange kvelder, regner jeg med at innsatsen for helsen kan summeres opp med at dette har vært en skikkelig helsereise. I tillegg fikk eremitten på Gleresnessa pleiet omgang med folk i sosial sammenheng, og katolikken bor nær kirken her og kan delta på messene i ekte kirkehus. Måneden før jul er allerede plottet inn i husrom her for neste år også.

Det er faktisk ganske ofte at det på konserter i Kraus-auditoriet spilles musikk av bare én og samme komponist hele konserten. Denne kvelden var det «Keiserkonserten»  før pause, og «Skjebnesymfonien» etter pausen. Begge av Beethoven. Pianisten gav til beste et ekstranummer etter Keiserkonserten – men ikke musikk av kveldens komponist. Han innannonserte et stykke av en catalansk komponist – til litt humring i salen, for catalanerne har for tiden et anfall av å skulle gå ut i gatene og rope til verden at de er noe for seg selv, og at de derfor trenger å forlate Stor-Spania. Ekstranummeret var et enkelt og vakkert klaverstykke med spansk (!) karakter… eller var det catalansk…?

Både sjefsdirigenten for det fabelaktige Orquesta Filharmonica de Gran Canaria, Karel Mark Chichon, og kveldens solist, Stephen Hough, er toppfolk som er kommet opp i flyhøyde i sin karrière. Stephen Hough er både pianist, komponist og forfatter/skribent. Derfor var det vel ingen grunn til å frykte at konserten som merkelig nok var oppsatt av disse to hovedverkene av Beethoven – som så ofte er blitt offer for ren plankekjøring – skulle bli det, selv om det var med et uff jeg så disse to store tunge «sviskene» fra Beethovens produksjon skulle spilles sammen på én konsert. De spilles nemlig ofte, dessverre, som «svisker».

Det ble ingen «svisker» eller plankekjøring denne kvelden – med dette orkesteret – i denne salen – med disse to toppfolkene på dirigentpodiet og ved flygelet. Det grandiose orkesteret de har her i Las Palmas kammerspilte Keiserkonserten. 

Det var en svir! Det er ganske utrolig at et så stort orkester kan levere kammerspill av et så stort verk – men det gjorde de! Chichons pianissimi som han får dette orkesteret med på, er utrolige øyeblikk å få oppleve. Utrolig! Jeg tror faktisk ikke Beethoven i sin Himmel kjente sitt eget verk igjen! Men frydefullt – det må han ha hatt det!

Chichon kastet armene før han entret dirigentpodiet og Skjebnesymfonien var i gang før talatutene i salen rakk å kneppe igjen. Det var litt synd, for vi mistet akkurat starten – selv om flere enn meg sendte snakkerne morderiske blikk. Han burde ha ventet til det ble stille, og holdt publikum enda litt før Beethovens tordentale begynte.

Det er ganske umulig å kammerspille Skjebnesymfonien, men de hadde tilløp til det da de begynte 3.sats. Jeg vil si at Beethoven talte til hver enkelt av oss i Keiserkonserten denne kvelden, mens han kanskje talte mer til Universet enn til Menneskeheten i Skjebnesymfonien – alt mens de hvite skavlene rullet ut av mørket og inn mot Auditoriets store vindu ut mot havet bak orkesteret.

Las Palmas 3.søndag i Advent – 2019.

Dordi Skuggevik

Chopin-elskernes aften:

I gårkveld var det Chopin-elskernes aften i Teatro Perez Galdos – Operaen, her i Las Palmas. I serien Musikk & Litteratur var turen kommet til Frederic Chopin og hans ledsagerske/elskerinne, forfatteren George Sand, med overskriften: Nocturnene.  – Det er også «Nocturne» – kveldsmusikk, i Chopins liv, for tuberkulosen gir ham hoste og flittig bruk av lommetørkleet for munnen i forestillingen.

Når vi kommer inn, står flygelet i den åpne scenen med blått lys over tangentene, og scenen ellers er badet i sterkt rødt lys. Bak flygelet går det en slags pir tvers over scenen – som tillater at folk på scenen kan bevege seg i to nivåer. Publikum som kommer inn etterhvert, er allerede andektig – det er gamle pianotanter, store jenter i 30-40-årene som har levd en stund med Chopin ved pianoet sitt, og ellers småpiker på 12-13 år som akkurat har stiftet bekjentskap med Chopin. Det er også en del menn – mest i moden alder.

Selv har jeg vært i George Sands vakre «Maison de Campagne» – hus på landet, 30 mil sørvest for Paris – ved landsbyen Nohant. Påsken 1988 var min første med Choeur Grégorien de Paris på l’Abbaye de Fontfroide ved Narbonne i Syd-Frankrike, og han jeg samarbeidet med da, ville gjerne invitere meg på nedstigning med bil fra Paris til Påsken ved Pyreneenes østre fot, for han ville vise meg flere ting på veien som vi skulle bruke to dager på. I Nohant kunne vi beundre George Sands staselige hestekjøretøyer og velholdte seletøy ute i stallen. Vi kunne gå omkring i hagen – og inne i den store hagestuen med de store franske vinduene ut mot terrassen – der var det dekket til lunsj. Vi ventet bare at glade mennesker skulle komme inn og ta plass, og blant dem – Chopin.

Senere stod jeg i Chopins soverom i huset de leide i Valdemossa på Mallorca – hvor George Sand bragte Chopin for å råde bot på hans lungesykdom og helse ellers. Jeg kjøpte hennes bok der – Vinteren på Mallorca, og så hvordan hun la mye arbeid inn for å hjelpe ham med å få et piano til øya og opp dit. Chopin skriver selv at når han ligger i dette rommet, har han inntrykk av å ligge i en likkiste – og det stemte det. Taket er utformet som innsiden av et lokk, og rommet er langsmalt.

Ellers skriver George Sand at de var ikke populære på Mallorca – fordi de levde sammen ugift. Ved et senere besøk til Lluc – klosteret oppe i fjellene – kunne jeg se disse gamle mallorcinerne på en serie malerier i klosterets kunstsamling. En maler hadde malt svært mange på den tiden George Sand og Chopin bodde der – og disse menneskene så ikke nådige ut, noen av dem. De var nok fryktinngydende naboer – som aldri hadde hørt lyden av et piano før, og langt mindre sett en dame som gikk i mannsklær – for det gjorde hun det meste av tiden. Hun hadde dessuten med sine to barn fra en tidligere del av livet, noe som ikke gjorde situasjonen bedre.

I produksjonen igår, har Irma Correa skrevet et teatermessig kammerspill for de to hovedpersonene, men der Chopins søster bryter inn mot slutten for å få slutt på forholdet. Carmen Mayordomo spiller den kvikke og initiativsrike George Sand, mens den mer innadvendte Chopin spilles av pianisten – Nacho Machi. Altså har de funnet en pianist som både kan fremføre Chopins nocturner på framifrå vis – og som er en dyktig skuespiller med godt taleorgan og god diksjon.

Jeg kan stort sett lese spansk, men oppfatter ikke særlig mye av spansk talestrøm – likevel kjedet jeg meg ikke før henimot slutten – for når en forestilling uten pause varer mer enn fem kvarter, da blir det langhalm til slutt, som Henning Sommerro pleier å si. Denne forstillingen varte nesten en time og tre kvarter – og det er en halvtime for mye, selv om både regi, korreografi, bakteppebilder og lys var enkelt og lekkert, og «Chopin» tok ut melodier og temaer som han tenkte over sammen med oss – før han la ut hele den neste nocturnen.  Og kysse – det kunne han, med all den tendresse vi har tiltenkt ham! – Og George med mannsnavnet og buksene, hun tok da på en kjole som kom ned fra oven – og krøllet håret og satte blomster i det – før hun la seg ved hans føtter og hørte på de vidunderlige nocturner under sommernattskyene som var gjennomlyst av månen over Romantikkens mørke klippekonturer. Det merkelig var, at det var ikke det spor patetisk! Forestillingen kan importeres og overføres i enhver språkdrakt. Anbefales. Men hvor finner man en pianist som også kan spille teater og ikke minst – tale, slik at det høres helt bak i salen? Og kysse med tendresse!

I programmet stod det et sitat av Diria Joaquin Achúcarro: – Bach taler til Universet, Beethoven taler til Menneskeheten – men Chopin taler til hver enkelt av oss. Ikveld var jeg i Kraus-Auditoriet og hørte Beethoven tale – men mer om det i morgen. God natt!

Las Palmas, Luciadagen – 2019.

Dordi Skuggevik