Bernt Hagtvets historie-mosaikk.

Jeg traff til å se siste del av Bernt Hagtvets «Årebrot-forelesning» på TV. Før jeg tillater meg å kommentere den, burde jeg i rettferdighetens navn kalt den opp igjen på PC-en og sett det hele, men jeg vet ikke om det er nødvendig. Dessuten er den lang.

La meg si det med én gang: Man skal aldri forfølge suksessen. Dette gamle ordtaket gjaldt også for forsøket med å få en annen professor til å følge opp Årebrots suksess med mammutforelesninger.

Bernt Hagtvet er sprengfull av historiske detaljkunnskaper, så full at det blir vanskelig å se linjene for bare detaljer. Han legger ut et landskap som er pepret med konklusjoner uten at de kommer som avslutning av en tankerekke. Det hele blir en mosaikk av konklusjoner uten forarbeid og dertil en myriade av detaljer som slenges ut – meget rundhåndet.

Forsamlingen satt som fjetret. Det var vanskelig å si om de var fjetret av mangel på linjer og landskap i mosaikken – eller om de var fjetret av de kjekke kikkene i talestrømmen – der f.eks. Quisling ble avfeiet med én setning: «Quisling var en klovn!» (Ferdig med ham.) Eller: «Muslimene er vår tids jøder!» (Punktum.) Oppfølgingen av denne siste mosaikkbiten tilfaller sikkert hans kone på Holocaust-senteret hvor de nå er gått tom for stoff for videre oppdrag.

Muslimene i Norge bør jo etter dette utnevne Bernt Hagtvet til æresmedlem i hovedmoskéen i Oslo – for bedre forsvar for sitt utbredelsesvirke i Norge kunne de aldri fått. Heretter blir det vanskelig å komme med motforestillinger mot Islam her i landet. Islam kan nå drive sin misjon her i landet aldeles uten noen motstand. De har fått carte blanche av selveste professor Hagtvet. Det skal bli interessant å besøke den nye avdelingen på Holocaust-senteret. Den blir sikkert populær også hos de opprinnelige og ekte jødene. Især blant dem som bor i Israel. Jalla-Jalla!

Glærum, 21.sept. – 2018.

Dordi Skuggevik

(Universitetsutdannet i tekstanalyse.)

Takk til Torp – for Bushra Ishaq!

Torp skal takkes for å ha vist oss en av Islams mest vellykkede trojanske hester i Norge: dr. Bushra Ishaq. Igår kunne vi se henne og Torp på NRK TV.

De mest vellykkede forførere er de som er mest sjarmerende, selvfølgelig, og Bushra Ishaq hadde et stedse smil gjennom hele programmet, og med en stille, uprovoserende stemme ufarliggjorde hun Islam i de fleste norske sofaer og TV-stoler. Vi kunne senke guarden. Vi fikk også vite at hijaben bare er et skaut…og det er da vel ikke så farlig?!

Hos henne kunne vi studere hvordan Islam tar på seg vårt språk, vår kultur – og deltar i kvantespranget som Islam på kort tid har foretatt opp til toppnivået av det norske Akademia, ved hjelp av disse skoleflinke jentene som har sittet i sitt muslimske jomfrubur og gjort leksene sine – og hvordan Islam, gjennom dem, har kommet seg inn i vår offentlige diskurs med en sømløs ankomst. Til og med på Menighetsfakultetet har hun fått innpass, står det på Wikipedia som jeg slo opp idag. Kronprinsen har også falt for henne, står det. Fritt Ord-prisen har hun slik fått. Skal si Islam har fått sin talerstol! Gratulerer! Hun er definitivt Islams mest vellykkede trojanske hest her i Norge.

Som jeg flere ganger har sagt: Jeg har ikke noe imot muslimer som mennesker, men jeg er tungt imot den ideologien de bekjenner seg til: Islam. Maskert som religion, får denne politiske, statiske, totalitære, fascistiske og menneskeundertrykkende ideologien Islam innpass i vårt samfunn – mest vellykket – gjennom personer som Bushra Ishaq. Hun er kanskje ikke seg dette bevisst selv engang! Men det er slik det fungerer. – «Og så en dag, når vi blir mange nok, da skal vi ta dere ved hjelp av demokratiet!» som han sa den unge muslimen fra Oslo på TV for noen år siden. Han røpet opplegget, og ble smekket på fingrene og gjemt langt inne i skapet av sine foresatte i Oslo-Islam. Men, presidenten i Algerie sa det samme fra talerstolen i FN tidlig på 70-tallet: «Vi skal ta dere ved hjelp av vår livmorstrategi,» sa han. «Våre kvinner skal føde mange barn, og vi skal ta Europa ved hjelp av demokratiet når vi blir mange nok.» Jeg vil derfor gratulere Islam med at Bushra Ishaq er svanger med en ny liten muslim!

Glærum, 20.sept. – 2018.

Dordi Skuggevik

 

Ungdommen avlyst:

NRK og andre media har avlyst ungdommen for en god stund siden. Barndommen varer nå til 18 år. Deretter blir man helt plutselig voksen.

Igår på kvelden ble dette bekreftet av en av tantene i systemet i Trondheim da hun snakket om drapstragedien med de afganske unge menn, der den ene ble skutt i benet av politiet akkurat ved benken der jeg pleier å vente på bussen til Surnadal av og til. «De er barn til de er 18 år!» sa hun kontant. Så – da er det stadfestet.

Hupp-san! Hvordan kunne min bror dra til sjøs da han var 14, og jeg flytte hjemmefra på hybel da jeg var 16?

Tantens uttalelse må ha sammenheng med at det offentlige maser og maser om at vi gamle må jobbe lenger – mens man aldri hører om at ungdommen må se til å komme seg ut i arbeid tidligere.

Glærum, 19.sept. – 2018

Dordi Skuggevik

 

Den norske lutherske kirkens overgrep mot katolikker i innvandrerstrømmen:

Helt siden 1987 har jeg gjentatte ganger sett hvordan Den norske lutherske kirken, den gang Statskirken, har begått regelrette overgrep mot katolikker i strømmen av innvandrere, asylsøkere og flyktninger. Jeg har holdt tann for tunge. Men, nå er eksemplene blitt så mange, selv i det lille katolske miljøet hvor jeg vanker, at dette må på bordet, for når jeg kjenner til så mange tildragelser i mitt lille katolske miljø, så må tilfellene på landsbasis være svært mange. Tiden er kommet for å tale om det.

Når folk bryter opp fra sitt opphav og hjemsted, forlater de hjem, slekt, venner, tradisjoner, yrke ofte – og det eneste de har med seg er sin religiøse tilknytning – og i denne sammenheng – sin katolske kirketilhørighet.

De fleste som kommer fra katolske utland har aldri hørt om noen annen kirke enn den katolske. De blir kanskje gift i en norsk kirke ute på den norske landsbygda – og tror de er katolsk gift, selv om seremonien var litt uvant. Først lenge etterpå går det opp for dem at de lever i et for dem – ugyldig ekteskap. Det går som regel opp for dem når det kommer barn, og det skal bli barnedåp. Om ikke da – så når barnet skal ha sin første nattverd – 1.communionen, i 10-årsalderen. Når konfirmasjonen nærmer seg – da kommer den store krisen: Både som tenåring og som innvandrerbarn ønsker den unge å være som de andre, og det ønsker den norske faren også – for som regel er det far som er norsk og født inn i den norske lutherske kirken. Ingen har orientert dem som kommer fra det katolske utlandet, og far leste ikke papirene han underskrev da han giftet seg i en katolsk kirke i utlandet, og han kan bli svært forundret når han får vite at han ved den katolske vielsen underskrev på at barna i ekteskapet skal oppdras i den katolske kirkes tro og praksis. Slik er nemlig kirkeretten. Men far tenkte nok på noe helt annet når han gikk ut av kirken i det katolske utlandet.

Hvem sitter med ansvaret når den katolske bruden kommer med sin norske protestant til den protestantiske kirken i dette nye landet? Det er selvfølgelig den norske lutherske presten. Er han like lite orientert om kirkeretten som brud og brudgom? Jeg tror ikke det. Han vipper katolikken inn i den norske protestantiske kirken sin uten å si et mukk. Hvorfor ringer han ikke til sin katolske prestekollega i området og sier noe så enkelt som – Hei! Jeg har en fra din flokk her. Hva gjør vi med det? Jeg har også vært vitne til at den protestantiske presten rapper brudepar. Begge var asylsøkere fra henholdsvis ortodoks og katolsk kirketilhørighet. Deres ekteskap ble ikke kirkerettslig gyldig for noen av dem.

Så skjer det samme ved konfirmasjon og barnedåp. Hvorfor ringer han ikke til den katolske presten? Og hvorfor putter lutheraneren «kjeks» – som barna sier – i munnen på det katolske barnet hvis det kommer i den protestantiske kirken – enda han vet at det skal han ikke gjøre – fordi kirkene ikke har felles nattverdsforståelse og nattverdspraksis? Et katolsk barn skal ha et års undervisning før det mottar nattverden i sin katolske kirke. Og den første nattverden er sett på som en katolikks største dag i livet, og dagen blir feiret deretter i både kirken og i familien.

To av mine gudbarn ble rappet av protestantene til konfirmasjon i deres kirke, enda de hadde ikke meldt seg ut av den katolske kirken. Det var faktisk to katolske barn i den protestantiske konfirmantflokken den første gangen. Jeg sa ikke noe, fordi saken var kommet for langt da jeg fikk vite om det. Begge foreldrene til mine gudbarn var fra et katolsk utland – asylsøkere opprinnelig. Presset ble for stort om konformitet. Nylig skulle en katolsk gutt konfirmeres av biskop Eidsvig i St.Olav katolske domkirke i Trondheim – tror du ikke den stedlige protestantiske presten så sitt snitt til å konfirmere ham protestantisk først – fordi den fraskilte norske faren presset på overfor katolsk utenlandsk mor? Jeg ringte presten og spurte hva han drev på med – men det visste han ikke, tydeligvis. Han skyldte på kirkens andre prest. I begge tilfellene ble de unge ført inn i den norske kirkens manntall. Det er adskillig verre enn det store styret som fylkesmanninnen i Akershus satte i gang overfor Den katolske kirke i Oslo bispedømme som har problemer med å holde styr på medlemslistene sine ettersom katolikker kommer og går i veldig grad i migrasjonsstrømmen.

Toppen ble nådd her da den lokale lutherske presten gav seg til å døpe et barn der begge foreldrene var fra et katolsk utland, enda han visste at lørdagen før den søndagen, feiret den katolske presten for området messe i menighetshuset hans. Den katolske presten oppdaget familiegruppen i kjøkkenet til menighetshuset der de holdt på med å lage opp mat til dåpsmiddagen neste dag. De ble himmelfaldne over at det foregikk katolsk messe i etasjen over. De kom opp og de og dåpsbarnet ble velsignet i en fin liten liturgi – for ad hoc og på stående fot – kunne ikke hele opplegget endevendes. Neste dag gikk jeg til den norske kirken og satt på galleriet og bivånet barnedåpen, men mandagen ringte jeg presten og sa at han burde ikke føre dåpsbarnet inn i manntallet sitt, men melde dåpen inn til den lokale katolske kirken.- Du kunne snakket med din katolske prestekollega, sa jeg – og det ville vært en stor glede for oss i anneksmenigheten her inne på bygda å kunne ha en barnedåp i vår messe. Vi kunne fått lånt kirken den lørdagen. Nå er barnedåp gjensidig godkjent mellom katolikker og protestanter, men likevel er dette en stygg historie for den norske kirken.

Familien til nordmenn som kommer hjem med en katolsk brud legger også press på katolske svigerdøtre – for å få barnebarna inn i et norsk kirkelig konsensus. Jeg kjenner to katolske søstre fra Baltikum som ble gift med hver sin fetter i en høykirkelig familie her i landet – som til og med har en ganske kjent biskop i sitt familiære skjød. Begge søstrene ble presset til å døpe barna i den norske protestantiske kirken. Den baltiske mor og mormor ble begge i sin tid deportert til Sibir, og mor var bare 11 år da hun måtte stå i vinterskogen i Sibir og dra den tomanns tømmersaga med mormor i andre enden. Hun malte senere et maleri av det – som jeg har på veggen. Men, de kom seg hjem til Baltikum. De overlevde Sibir og etter hvert kunne de igjen gå til sin katolske messe. De hadde stått opp mot Kommunismen med stor K og vunnet, men døtrene – de ble presset av sin norske høykirkelige familie til å gi seg med sin katolske praksis. Norske protestanter klarte det som Kommunismen ikke hadde klart! Men troen klarer de ikke å ta fra dem, selvfølgelig, selv om de må leve med den under et utålelig press. Forstår de protestantiske svigerfamiliene hvor hensynsløse de er?

Det er ellers bedehusfolket i Norge som går hardest på katolske mennesker i innvandrerstrømmen. De kan henge på en katolsk familie i mange år før de gir opp å «frelse» dem. Men disse folkene er amatører. De er legfolk. Det er verre med prestene. De burde vite bedre. Men de vet kanskje bedre, og de overgrepene de driver med er kanskje helt bevisst, og da er dette som jeg har fortalt om virkelig stygge saker – hvor jeg ikke nøler med å bruke ordet overgrep. For det er det det er – til og med overgrep overfor mennesker i svært sårbare situasjoner. For å si det sånn: De oppfører seg direkte respektløst, hensynsløst og ukristelig! – Jeg tilgir dem ikke, for de vet hva de gjør! Det er merkelig at de lar muslimene gå i fred.

Når dette er sagt, skal vi også huske på at norsk protestantisk misjon bruker store summer på å reise til katolske utland for å bende katolikker ut av deres kristne tradisjon, deres kultur og deres identitet. Denne misjoneringen på andre kristne er svært lite sympatisk og er dessuten vanskelig å forstå – når norsk protestantisk misjon nå har flere titusen muslimer her hjemme i Norge som de kan bryne seg på.

Glærum 17. sept. – 2018.

Dordi Skuggevik

 

E-bøker: Nå kan to små bøker med og av Pater Olav Müller SS.CC. leses som E-bøker.

Pekere til E-bøkene til Pater Olav Müller SS.CC.:

Pater Olav Müller SSCC:

Tre intervju ved Dordi Glærum Skuggevik (2018)

http://urn.nb.no/urn:nbn:no-66655

 

Pater Olav Müller SS.CC.

Streiftog i Den katolske kirkes historie i Norge fra den første misjonstid til nyere tid. (2011)

http://urn.nb.no/urn:nbn:no-30136

 

Telefon fra fergelemmen x 2:

Først ringer det fra Røkkum (Rykkjem!) fergekai: Fader Dominic fra Kristiansund står på kaien med 4 biler i raide – fylt med katolske barn og ditto foreldre.som skal til Todalshytta på katolsk barneleir i helga. Et slags proto-forsøk på ha en lokal leir, så foreldrene skal slippe å sende 10-åringene sine til Oslo eller til Levanger eller et annet sted langt unna. Men akk – ferga gikk fra dem. De var 1 minutt for seine. ETT MINUTT! Og: Det er 1 – én time til neste fergeavgang! Jeg ser at mørket senker seg, og at det vil være mørkt når de ankommer Todalshytta. Han har ikke fått tak i dem som venter med mat på hytta, men fikk lagt inn melding på svareren – og han håper de forstår at det må være fergetrøbbel. Barna er ute og springer og hopper, rapporterer han, så barna har det kjekt. Ved nærmere ettertanke var det kanskje ikke så dumt, for når de nå kommer fram til Todalshytta, da vil den være som et mystisk og mytisk eventyrslott inne i mørket med lys i alle vinduer. De vil komme inn i et 1800-talls lakselord-fisker-hjem, og det vil dampe av maten og det vil være rart interiør og sengene står klare, som i eventyret om huset i skogen. Det kan fort bli et eksotisk minne for livet – takket være ferga! Fader Dominic kom som flykning fra Vietnam – 17 år gammel, og har vært militærprest på Ørlandet flystasjon, og skal også gjøre tjeneste som det i området her under NATO-manøveren. Han holder nok styr på sine tropper så de ikke faller utafor fergelemmen på RYKKJEM! – mens de venter på ferga.

Så ringer det fra Kvanne fergekai. Jeg oppfatter ikke navnet på damen i løftet stemning, men har snart Tore Bjørn Skjølsvik på tråden i bilen som også fikk lang ventetid – på andre sida av fjorden. Jeg har da vel ikke hørt hans stemme siden september 2010 – da hans faste galleri på Angvik gamle handelssted ble åpnet med en bankett som fylte hele gildehallen og det krydde av glade folk i smoking og pene kjoler med høy glassføring. Jeg skrev i den anledning et lengre reisebrev til slekt og venner, om at Bjørn og jeg gjorde veien hjem lang den gangen: Ned Vestlandet, gjennom Telemark, innom stor familiefest i Oslo, ned til Karlstad, opp gjennom Trysil, over Dovre, ned Sunndalen og hjem – før Bjørn la seg ned på Orkdal sykehus og døde av hjerteinfarktet han fikk av skrekk for galleoperasjonen som de trillet ham inn for å foreta. Men, Bjørn levde i alle fall helt til han døde! På turen ble jeg operert av en inder i indre Telemark, og håndtlangerdamen hadde født alle sine barn ved hjelp av min tremenning. Det var en byll på et unevnelig sted som ble punktert med stort drama…før ferden gikk videre. Byllen hadde meldt sin oppkomst allerede før Voss, men på Voss fant man ingen lege. Ved ankomst Ullensvang hotell, hakket man tenner av høy feber, og legen som hadde kjørt nesten alle de 9 milene hjem, sent om kvelden, snudde på 5-øren, kom tilbake og sa: – Den er ikke moden for noe kirurgisk inngrep, du må ta antibiotika. Så ble det inderen i indre Telemark da. – Hvor er vågmora? ropte assistentdamen.  De lette på gulvet. – Å Gud! Å Gud! ropte hun – jeg har tråkka på den! I Oslo fikk jeg kjøpt meg sittering hos Plesner, og da ble alt så meget bedre.

Jeg husker at jeg holdt tale i gildehallen i Angvik, og snakket om «Det beåndede kjød» som den franske forfatteren Michel Tournier skriver om – transfigurasjonen av mennesket. Jeg brukte det for å snakke om at Skjølsviks skulpturer er preget av dette, har dette indre liv som mangler hos andre billedhoggere. Jeg brukte en som eksempel – der nede i hovedstaden – men tror dere ikke fyren satt er da! Gjemt i publikum. Det hadde han godt av, tenker jeg – enda! Jeg gikk i badehuset neste dag og kastet meg etterpå i sjøen der en stor laks spratt foran meg og Karl Erik Harr rodde forbi i en ny liten ferge med en påpynta dame i bakskotten. Konferansieren hadde kvelden før innskjerpet at Harr er ridder av St.Olavs orden, mens han presenterte meg som «Ei fargerik dame». Jeg måtte selv si at også jeg er ridder, chevalier, til og med – av den franske. Jeg holdt talen min på engelsk, for det var folk fra Boston der. Spritualisation of the chair – blir det på engelsk – beåndelsen av kjødet. Eller: Åndeliggjørelsen av mennesket, på et mer nærliggende norsk.

Alt dette dukker opp i hodet mens jeg snakker med de eksalterte i bilen som venter på Kvanne fergekai. De har stått opp på Ørlandet i dag. De vurderte å reise ut til Tautra for å se hvor byggherrene til den nye katolske domkirken i Trondheim sendte Skjølsviks Maria og Jesus i eksil hos Cistersienser-nonnene, mens malte julenisseskulpturer fra Spania inntok deres plass i St.Olav domkirke. Alt dette snakker vi om, mens ferga lar vente på seg. Og at de fant Skjølsviks Hyldbakk på Herredshuset og Henning Sommerros byste på Kulturhuset – mens de ikke klarte å lokalisere Øverlandet i farten – så Lindeman fant de ikke. I mørket skal de nå ta seg fram gjennom steinbruddene på Meisingset på vei til skulpturen Gunnar kirkebygger på den gamle fergekaia på Tingvoll – i det hellige håp om at de kan reparere litt på underskuddet på gjestegården der – med å anmode om overnatting.

Tore Bjørns eksalterte kvinnelige sjåfør forteller at jeg må forberede meg på Oslo-tur, for Tore Bjørn skal nå få et fast galleri med egne verker i Oskarsgt. i Oslo. – Homannsbyen, sier hun. Han har flyttet fra sitt eksotiske bosted blant stein og sand og uteliggere og fylliker og bor nå standsmessig med prismekroner, sier reiseføreren. Jeg lover å komme. Si bare fra – jeg kommer! Jeg forstår etterhvert at de er kommet ombord i ferga, for det er litt krøll med billettoppgjøret. Kort eller kontant?! I Tyskland tok de bare kontant – overalt! Der vil de holde pengene sine i hånden!

Den eksalterte forteller overstrømmende om at Tore Bjørn har lagt ut om meg på en måte som gjør at jeg takker gode makter for at de ikke kom innom her – for her henger klesvasken overalt i interiøret til ettertørk nå på fredagskvelden, og jeg kjenner meg hverken spennende eller fargerik eller eksotisk. Det er bedre de kjører videre og gleder seg over en imaginær person. Men når Tore Bjørn Skjølsvik åpner munnen, da blir det meste eksotisk og ekstraordinært! Det er derfor jeg er så glad i ham! Når han snakker, blir alle grå dager et kunstverk! Og inne på skrivebordet mitt står utkastet hans til døpefont i St.Olav domkirke i Trondheim. Men de som kjøper malte julenissefigurer i Spania til den nye domkirken, og sender Skjølsviks Madonna i eksil, de vil heller ikke ha noen døpefont i hvit marmor hvor Josef står med Jesus på armen ved brønnen med livets vann.

Alt dette ville aldri hendt, om det ikke var ferger i verden. Når Todalsbrua kommer, vil det aldri bli en slik kveld igjen.

Glærum, 14.sept. – 2018

Dordi Skuggevik

PS – NESTE DAG:

I telefonen fra Kvanne fergekai oppfattet jeg at det var en tredje person i bilen, men som ikke helt kom til orde. Hun het Benedicte, oppfattet jeg såvidt.

Men da dagen atter sendte sitt lys, kom hun på tråden fra Kristiansund. Det er hun som har skrevet bok om Skjølsvik. I duskregnet var de på byen for å kjøpe olje og gips. Skjølsvik skulle ta gipsavstøpning av et kumlokk i byen med Klippfiskkjerringa hans på. Mor hans stod i sin tid modell for den. Skal si Skjølsvik får svingt seg, på biltur med to slike freshe damer! Og travelt hadde de det også. Neste gang ringte de fra Molde: Jeg skulle holde åpningstalen når galleriet i Oslo blir åpnet. Det hadde de vedtatt. Jeg tror jeg går i dekning i Las Palmas da – for jeg er ikke sikker på om jeg klarer å leve opp til forventningene. Og det kan bli slemt…

DS

Anti-Islams symbolbruk.

Når Sverige-demokratene har så stor fremgang i valget nå, så visper media rundt i deres opprinnelse og påfører dem Nazi-stigma. Det påførte de seg opprinnelig selv. Alle de grupperingene som står opp og stiller spørsmål ved den massive innvandringen til Europa, griper tilbake til Nazi- og Fascist-symbolikken. Den nordiske motstandsbevegelsen er en av disse grupperingene som gjør dette, og de er bare én av mange i den vestlige verden som gjør dette i dag. De har ikke klart å utvikle egne symboler og egen terminologi – fordi de viker tilbake fra å sette navn på elefanten i innvandringsstrømmen – nemlig: Islam.

I det store eksodus av gammel-kristne i Midtøsten, kommer mange av disse til vår del av verden. Å integrere en kristen syrer eller en kristen eritreer er ikke vanskelig, fordi den kristne verdensoppfatningen og det kristne synet på individet har sammenfall med vår vestlige kristne kultur og tradisjon – men når det kommer en person som bekjenner seg til Islam – da blir den personen en stein i maskineriet.

Så lenge vi ikke vil innse og innrømme at det er Islam som politisk, statisk, totalitær, fascistisk ideologi som er problemet, og vi fortsetter å snakke om innvandrere som én gruppe – så lenge vil de som vil forsvare sitt vestlige, kristne land mot Islam, fortsette å bruke feil terminologi.

Nå må vi i den vestlige verden snart bli i stand til å si det rett ut: Trusselen fra Islam er problemet med innvandringen i dag! Islam har helt siden sin oppkomst på slutten av 600-tallet hatt erobringen av verden som sitt mål. Det lærte jeg i 4.klassen på barneskolen – i historietimen (1955). Islam har underlagt seg det ene kristne landet etter det andre opp gjennom århundrene, og innført sitt skrekkvelde. Det er ikke Nazismen, Fascismen, Kommunismen, Buddhismen, Hinduismen eller noen annen -isme som er faren for det frie individ og den frie verden i dag – det er Islam! Mitt slagord er: Fri muslimene fra Islam! Gå i nærdialog med muslimene og få dem til å innse at de må selv befri seg fra det tunge teppet som Islam legger over menneskelig liv og utfoldelse Begynn med å kjøpe Ambassadør Carl Schiøtz Wibye sin utmerkede og instruktive bok: Terrorens rike. Den er dessverre tidd ihjel og usynliggjort av norske media, men er den mest nyttige og den viktigste boken en kan lese om dette i dag. Løp og kjøp!

Glærum, 10.sept. – 2010.

Dordi Skuggevik

Averøya – det ukjente kontinent.

«Averøya er et helt kontinent,» har Ole Dahl Rossbach sagt flere ganger. Vi pleier å ta en «outing» hver sommer. Det har variert fra befaring av Bæverdalen til operafestival i østre Finland. Endelig kom turen til «kontinentet» Averøya. Vi tok med min bror Ole Kristen som aldri har vært der, og nedover bar det – i en stadig djupere tunell. At fjorden mellom Kristiansund og Averøya er så djup, det hadde man aldri tenkt seg. At bommen på Averøy-sida var bemannet av et levende menneske og at prisen var så blodig for å passere, det var også en dobbel overraskelse. Men over kom vi.

Jeg har vært der to ganger før, uten egentlig å se hva Averøya virkelig er. Første gang dro jeg dit med min tante Astrid fra Gyl, for å se om gravsteinen til hennes søster Else fremdeles stod. Det var hun som falt ned kjellertrappa i prestegården på Kvernes mens hun var alene hjemme, og før hun rakk å sette opp veven til det som senere ble «Farstad-vesten» i Nordmørsbunaden. Gravsteinen stod, og en elskelig dame tok imot oss med kaffe. Hun hadde stelt graven til tante Else i alle år – på eget initiativ og kostnad.  Hun må ha vært veldig glad i tante Else. Hun fortalte oss også noe vi ikke hadde visst: tante var på vei med sitt første barn – så det var to som døde den gangen.

Når vi denne gangen gikk for å se om vi fant gravsteinen, så det ut som om graven var slettet. Steinen stod ikke der jeg syntes huske at den stod. Men, min bror – som gikk til sjøs da han var 14 år gammel, og som har stått til rors på de store hav mens blikket har feiet over horisonten, han fikk øye på den akkurat da vi skulle gå ut gjennom porten – der korsene ble bevart ved restaureringen – etter mye styr i avisene. Der stod gravsteinen til tante Else, på det inngjerdede området for historiske gravminner. Grunnen til at den var blitt satt der, må være den tragiske historien og at hun er begravet med tittelen «Prostinne» siden hennes mann, Mathias Angvik, var prost i Kvernes da dette hendte. Steinen er en helt vanlig, rektangulær svart, polert «stresskoffert»-stein, så «historisk» pr.idag er ikke selve steinen. Hendelsen har også skapt myter omkring tragedien, fortalte dagens sogneprest, Magne Hoem, som vi var så heldig å treffe.

Stavkirken var stengt for sesongen denne dagen. Den tilhører Fortidsminneforeningen, så presten hadde ingen nøkkel. Men, vi hadde funnet ut at den tomme bussen som stod der, ventet på en gedigen forsamling som satt inne i menighetshuset og holdt seminar. De som kom ut, og som jeg snakket med, var fra Polen. De kunne fortelle at det var et internasjonalt seminar på toppnivå som dreide seg om bevaringen av gamle trehus. Takket være forretningsmannen Herlofsen i Kristiansund, som reddet stavkirken fra å bli brent i 1893 (!!!), så  hadde de et gammelt trehus fra 1300-tallet å studere her på Kvernes. Herlofsen ledet en innsamling av penger og fikk kjøpt den gamle kirken, som senere ble solgt til Fortidsminneforeningen. Vi tråklet rundt, helt til damen med nøkkelen syntes synd på oss og kom og låste opp vidunderet. Takk og Takk!

Andre gangen kom jeg over Averøya med daværende biskop av Aberdeen, senere erkebiskop av Glasgow – Mario Conti, og en gammel tysk nonne fra Oslo. Dette var rett etter pavebesøket i Trondheim. Det var der jeg ble kjent med Conti, som etterpå skulle besøke den skotske presten på Molde. Jeg husker Conti gikk omkring i Kvernes stavkirke og oversatte de latinske tekstene for oss to andre. I Kristiansund sa han, etter at vi hadde sett den katolske kirken og vi satt og åt Fish & Chips på kaia: «I like your priorities – Fish & Chips and The Catholic Church!» Da han etter å ha møtt Dordi Bergheim som stod og kringelhauka på trappa til Tingvoll kirke da vi kom der – og fått gått seg en tur oppover Likjdalen ved Sunndalsøra – og han satte seg på bussen tilbake til Molde, sa han: «I have never seen so much beauty in one day in my whole life!» Det ble mye «beauty» på oss også da vi tok fatt på en grundig tur rundt Averøya – og ikke bare kjørte over og igjennom. Været var flott, og det var 25 grader den 7. september.

Ettersom Stor-Trøndelag nå forbereder seg på å ta to store jafs av indre Nordmøre, og de som bor der roper Halleluia! og lar seg spise, var det kanskje på tide å sette seg inn i hva vi har igjen av Nordmøre vest ved havet. Og det var ikke lite.

Jeg hadde en dobbel agenda: Det må nå skje noe for å fortelle dem der nede i Normandie at Gange-Rolf kom fra Bremsnes på Averøya, ikke fra Giske ved Ålesund. For at han var sunnmøring, det har sunnmøringene klar å innbille dem  der nede i Rouen som nå forbereder seg på å bygge et stort vikingmuseum, noe som ble bestemt i kjølvannet av 1000-årsjubileet for Olav den Helliges dåp i Notre Dame de Rouen i 1014. Det har nettopp vært en delegasjon fra Rouen i Ålesund, og en av dem ville markere begivenheten med å springe en gigant-maraton hjem igjen til Rouen – helt fra Ålesund. Stakkars mann. Han skal bli nødt til å gjøre det igjen – men denne gangen fra Averøya – over Atlanterhavsveien, når jeg får skrevet min artikkel i avisen i Rouen – der jeg flytter Gange-Rolfs fødested fra Giske til Averøya!

Vi skulle liksom finne ut, denne dagen, hvor det må settes opp en gigantstatue av Gange-Rolf, slik at vi kan få satt disse sunnmøringene på plass. De har ikke bare satt opp en bronsestatue av Gange-Rolf i byparken i Ålesund, men de har også fått oppover Gange-Rolf-teppet på 22 meter, som 22 ildsjeler broderte i samme stil som Bayeux-teppet – som er brodert i «Ringerike-stil». (Kvinner fra Olav den Helliges hjemsted Ringerike må ha vært om bord i hans store flåte, og har lært bort sin broderistil til de normanniske damer.) Teppet ble utstilt på Stiklestad for 3 år siden – hvorfor ikke på Averøya også?!

Vi rakk ikke å se så mye av Averøya selv om vi tilbragte dagen der. Vi har mye igjen. Også flere spisesteder. For etter matinntak på Bjartmars kro ved Atlanterhavsveien, regner vi med at de andre spisestedene på øye er like bra! Det som virkelig overveldet oss, var at jordbruket er så stort helt ute ved havet, og at det er så frodig og så mye skog. Her er ikke mindre enn 4 kirker. Ett er sikkert – vi har mer enn nok å se på en neste ekskursjon – og vi har enda ikke sett oss nok om for å foreslå et sted for Gange-Rolf-statuen. Vi oppfordrer herved alle til å ta en tur rundt på Averøya, og tenke ut forslag om hvor vi skal plassere Gange-Rolf! I mellomtiden bør noen farkstaver kidnappe bronsestatuen av ham i Ålesund en natt, og sette den opp på Averøya. På Bremsnes. Vi har jo alltid visst her på Nordmøre at det var på Bremsnes hans far Mørejarlen bodde, for P.A. Munch skriver i sin Norgeshistorie: Sør for Nordmøre var det ingen store høvdinger!

Ole Dahl Rossbach har rett – Averøya er et kontinent. Averøya står absolutt på egen fot. Øya, som nå har to fastlandsforbindelser, trenger ikke å bli sammenslått med noen by!

Glærum, 9.sept. – 2018.

Dordi Skuggevik

 

«Persona non grata» i Rindal pensjonistlag.

Jeg ble bedt om å snakke om – og lese fra, boka «Tante Borg – Hæmlengtfjor’n» i Rindal pensjonistlag 4.oktober. Men i går kom det «attrabø»  – jeg var ikke lenger velkommen, på grunn av mine harde utfall mot at Rindal forlater Møre og Romsdal fylke for å gå inn i Stor-Trøndelag.

At folk i de grader blander kortene, blander saker og blander sak og person – det har jeg aldri opplevd før, og neste gang jeg fyller år, blir jeg 74.

Hvorfor – har jeg ytret meg i så sterke ordelag om dette at Rindal forsvinner inn i Stor-Trøndelag? Årsaken til det er selvfølgelig at jeg bærer på en stor sorg fordi Rindal forlater oss i Møre og Romsdal, vender ryggen til oss på Nordmøre. De to årene jeg var vikarierende rektor ved Rindal barne- og ungdomsskole, lærte jeg Rindal og rindalingene godt å kjenne. Jeg har aldri trivdes så godt på noe arbeidssted, og jeg har aldri trivdes så godt med noe arbeid – som disse to årene i Rindal. Derfor har jeg en ekstra stor sorg over at Rindal vender oss på Nordmøre ryggen, især oss i Surnadal, ettersom vi lever i det samme dalføret.

Onsdag kjørte jeg to ganger gjennom Rindal – til og fra Trondheim, og to dager senere – i går, kjørte jeg to ganger gjennom Halsa, til og fra Averøya. Jeg kommer ikke til å orke å kjøre gjennom disse to kommunene oftere, fordi jeg blir så truffet av tragedien med at disse to kommunene, sammen med Eide – har begynt fragmenteringen av Nordmøre, noe som angår på det dypeste – vår identitet som nordmøringer.

Jeg tror ikke det er noe reelt flertall hverken i Halsa eller i Rindal for å forlate Møre og Romsdal og å gå inn i Stor-Trøndelag. Ordfører Ola Heggem har kjørt et så hardhendt og rått løp for å få til fylkesflytting, at jeg mistenker ham for å kjøre løpet på personlig basis – nemlig å komme seg på Stortinget etter fylkesflyttingen. Her i Møre og Romsdal er denne veien blokkert for ham av Jenny Klinge, mens han i Trøndelag vil kunne ha sjansen til det. Mange i Rindal ser selvfølgelig dette, og ser også verdien i at kommunen kanskje vil få en fra kommunen på Stortinget.

Ingeborg Solem f. Glærum – «Tante Borg» skrev ned mange humoristiske stubber som ble fortalt i Surnadal om personer fra Rindal. Alle nabobygder har den slags historier og stubber om hverandre som verserer blant folk, og som med humor og ikke minst – stor kjærlighet, fortelles for å lyse opp livet med litt humor. Rindal har sikkert en mengde slike historier om surn’dalinger også, men ingen har skrevet dem ned, kanskje. Vel-vel, rindalingene får dømme selv. De kan lese stubbene uten at jeg kommer oppover og leser dem høyt for dem. Det klarer en av pensjonistlagets medlemmer utmerket selv den 4.oktober. Godt møte!

Glærum, 8.sept. – 2018.

Dordi Skuggevik

Bok i full fart!

Da jeg kjørte ned gjennom dalene og hjem etter turen til Lüneburg/Bremen/Hamburg – hjem  via Munkeby og Tautra – om kvelden den 28.august, visste jeg ikke at allerede den 5.september skulle jeg kjøre ned fra mitt gamle Alma Mater på Dragvoll med en ladning nytrykte små bøker utgitt på eget forlag.

Jeg hadde vært innom min gamle lærer og prest på Buran sykehjem, og der fikk jeg en liten bok i hånden, en bok jeg, sjokkerende nok – ikke hadde sett eller hørt om. Jeg slang meg i TV-stolen og så på den da jeg kom hjem. Pater Olav Müller hadde i 2011 gitt ut en liten bok om Den katolske kirkes historie i Norge – uten at jeg hadde truffet til å høre om det – til min store overraskelse.

Jeg så at Jan Erik Kofoed i Trondheim hadde assistert med digitale tjenester i den sammenheng, og Pater Olav hadde gitt ut denne publikasjonen for egne sparepenger, fikk jeg vite av Kofoed – for jeg kontaktet ham umiddelbart.

Høsten 2016 gjorde jeg to intervjuer med Pater Olav, og et tredje – høsten 2017. Det var meget maktpåliggende for Pater Olav at intervjuene skulle bli publisert. Men hverken katolske media, Ukeadressa, Adresseavisen eller Tidens Krav i Kristiansund – hvor han hadde vært prest i 9 år, viste noen interesse. Formatet var for stort. Alle ville inn å mekke på det han hadde sagt. – Redigere! som de sa. «Man redigerer ikke pater Olav Müller!» sa jeg, og nektet dem det. Men hans ordensprovinsial i Tyskland, Pater Heinz-Josef Catrein, som i mange år var prest i Trondheim, spurte om å få oversette intervjuene til tysk og publisere dem på ordenens internettsider og å trykke dem i deres magasin «Apostel». Jeg takket og bukket.

«Dette er et kappløp med Døden!» skriver jeg til Jan Erik Kofoed. «La oss gjøre vår gamle avholdte Pater Olav denne siste glede.» Det samme sier jeg når jeg kontakter trykkeriet på Dragvoll. Aldri har jeg opplevd at noen i den grad har kastet seg på hesten og sporet sin ganger, slik som Jan Erik Kofoed og trykkeriet på Dragvoll! Mailer og SMS-er fløy fra kl. 6 om morgenen til midnatt. Jeg har aldri egentlig møtt Jan Erik Kofoed, men dette ble et plutselig og fabelaktig bekjentskap! Han skrev i går på SMS da jeg var på vei ned fra Dragvoll med trykksakene i bakskotten på bilen, der han skulle hente resten av opplaget i dag – morgenen etter, for trykkeriet klarte ikke helt å sluttføre serien før arbeidsslutt: – Jeg våger å påstå at vi vant kappløpet, og med DEN konkurrenten! skriver han.

Jeg ringte trykkeriet i går morges og spurte om de kunne ta trykkingen som en ekspress-sak. De ville få PDF-filen ganske straks fra Kofoed. Jeg ville kaste meg i bilen nå straks. Kunne de ha prøvetrykk klart kl. 14? Det kunne de. Etter å ha blitt enige om å bruke annet papir, satte de serien i trykken, og jeg kostet ned til Buran sykehjem med prøveeksemplaret til intervjuobjektet. Vi rakk det! Vi slo Døden! Men så hadde jeg også bedt til helgenen for de tapte saker på vei oppover til Nidaros: St. Jude! Og det beste av alt: Pater Olav hadde mye bedre pust enn da jeg var innom 28. august. Da jeg sang noen sanger for ham, hadde han pust til å synge med! Det var mest de artige sangene vi 5 gamle jenter fra Norge hadde sunget på hestvogna over Lüneburger Heide. Og: Nu rinder Solen op, i Østerlide, og gyller Fjeldets Top og Bjergets side!» Av Kingo – med folketone fra Nordmøre.

Et par dager etter at Kofoed og jeg var kommet i farta, ringer Pater Olav ved hjelp av en annen persons mobil. – Du skal tie og jeg skal snakke! sier han. Han skisserer opplegget som Kofoed og jeg allerede har begynt på, og han presiserer myndig at han selv vil betale for trykking og at disse heftene/små bøkene skal legges ut som gaver til dem i menighetene han har vært prest for. Jeg foreslo igår at folk kan oppfordres til å kvittere for boken de tar med seg – med å gi en gave til NUK – Norges unge katolikker, hvor han er æresmedlem. – De kan spandere en 100-lapp, sier jeg. – 50-lapp, sier han. – Nei, 100! sier jeg.

Etter dette dagsraidet til Trondhjem, og jeg har dumpet ned i TV-stolen hjemme, går det plutselig opp for meg – at idag, når min sønn fyller 47 år der borte i Indo-Kina, så har jeg helt uventet gitt ut en liten bok på eget forlag. At det skulle skje, visste jeg enda ikke den 28.august. Hey Jude!

(Intervjuene finnes lenger nede på bloggen. Den som leter skal finne.)

 Glærum, 6.september – 2018.

Dordi Skuggevik