Mens vi venter på biskopen – les boka hans!

Bokomtale: – Setter opp igjen denne omtalen av Dom Erik Vardens bok, ettersom kan lørdag 3. oktober blir viet til biskop i Nidarosdomen, og blir innsatt som ny katolsk biskop av Trondheim katolske stift.

Bispedømmet hans går fra grensen til Nordland og ned til Selje/Stadt. Da jeg sendte bokomtalen til ham, sa jeg at han først og fremst måtte være god til å kjøre bil, men når det var sagt – måtte han være klar over at han får verdens vakreste bispedømme å bevege seg i!

Denne omtalen er skrevet på grunnlag av den opprinnelige boka som er skrevet på engelsk, og som ble en bestselger i England. Jeg har ikke lest den norske utgaven. Jeg anbefaler derfor å lese originalutgaven på engelsk. Den får du fort tilsendt fra Amazon.

Den norske utgaven har fått en altfor lang tittel. Den burde hett: – Ut av ensomheten. Kristen erindring. Dessuten er forsideillustrasjonen for blodfattig. Den engelske utgaven er langt tøffere. Og – livet er tøft! Den norske teksten har jeg ikke sett, men oversetteren må ha hatt en stor oppgave – for Abbed Erik Varden skriver et avansert engelsk som vil fryde dem som er glad i denne versjonen av det engelske språk.

Dom (Herr) Erik Varden var nå de siste årene abbed i et cistercienserkloster i England. Han hadde i 3 år et filmteam i hælene. – En kan bli langtidssykemeldt av mindre! – Og det ble han. Dessuten sendte han klosteret buskap – alle melkekyrne, til slaktehuset, avviklet osteproduksjonen og anla et bryggeri i stedet. Dessuten har han et intenst liv som intellektuell. Norge får der et svært viktig tilskudd til sin intellektuelle diskurs. – Og det kan virkelig trenges i disse avplattede tider!

Erik Varden kommer til sine egne: Både klosteret på Tautra og klosteret på Munkeby – er befolket med cisterciensere. Nonneklosteret ble grunnlagt fra USA – Munkeby fra selveste Citeaux i Frankrike – stamklosteret for ordenen.

Cistercienserne er landbruksordenen. På 1100-tallet spratt det opp 400 cistercienserklostre ut over Europa. De var primært landbruksskoler. Det passer godt i Norges kornkammer: Trøndelag.

Slik kommer nå biskop elekt – snart biskop – Dom Erik Varden til sine egne. For å si det på engelsk: The Cistercians take it all! – Og takk for det!

Dom Erik Varden OCSO:

The Shattering of Loneliness.

On Christian Remembrance

Mens vi venter på biskopen – les boka hans!

Dom Erik Varden, abbed ved Mount Saint Bernhard Abbey i England, var på vei inn i en sykemeldingsperiode da han, som lyn fra klar himmel, ble utnevnt til ny katolsk biskop i Trondheim – av Vatikanet. Sykemeldingen har han vært offentlig klar på, skriftlig, publisert – så vi vet at han hadde gjort for mange ting på for kort tid – og sikkert uten noen ferie på en del år, slik mange oppdager at de har gjort – først midt i 40-årene, når de blir sykemeldt for å være overarbeidet, for å ha tatt ut for mye drivkraft på for kort tid.

Trondheim bruste opp med store forberedelser for bispevielsen, der Nidarosdomen og Erkebispegården ble stilt til disposisjon, for man ventet stor tilstrømning. Luften gikk plutselig ut av ballongen – og man befant seg i en ubestemmelig ventetid. Trolig var det svært bra. Alle får tenkt seg om. Alle får forberedt seg, for her i Midt-Norge, fra Nordlands grense, og ned til Stadt – er det langt, og her bor vi katolikkene midt i Norge som har manglet biskop i over 10 år, selv om biskop Eidsvig i Oslo har sett i nåde til oss hele tiden.

Samtidig ble Erik Vardens bestsellerbok omtalt i flere medier, så jeg tenkte at det må være en fin måte å bli kjent med den nye biskopen på – å lese denne boka, og den kom ekspeditt i posten fra St.Olav katolske bokhandel i Oslo. Selv etter å ha lest 2/3 av boka, var jeg usikker på hvordan tittelen kan best gjengis på norsk. Nærmest kommer vi trolig med:

Ut av ensomheten.

Kristne erindringer.

Den som skal oversette denne boka fra et subtilt engelsk til norsk, får ingen lett oppgave. Selv jeg med engelsk mellomfag fra den tiden dette var et meget krevende fag på universitetet – og med over 30 års praksis som engelsklærer i skolen, har jeg min fulle hyre med å henge på. Dessuten går Erik Varden inn og ut av gresk, latin, tysk, fransk, engelsk, russisk, syrisk – hvor han først setter inn den originale teksten – med det riktige alfabetet (!) – og etterpå følger opp med oversettelse til engelsk. Til slutt får vi Olaf Bull! – også oversatt til engelsk! Men, om man ikke er så langt inne i engelsk at man kan nyte engelsk på et  intellektuelt subtilt nivå og la seg henrive av eldre engelsk med riktig skrivemåte, og synes det er en svir når han går dypt ned i grammatikken – denne filologe bispekandidat, så skal man bare hive seg på og lese!

Jeg valgte å lese boka i rasende fart – rett forbi ukjente engelske ord, rett gjennom vanskelige teologiske og filosofiske gater og streder – og Erik Varden legger opp til det: fart! Det er en veldig fremdrift i teksten – språket og resonnementene. Du blir sugd med og sluset inn og ut av nye bekjentskaper i fortid, nåtid – og nesten: fremtid. Mange av disse bekjentskapene som Erik Varden introduserer deg for, vil mange av oss vende tilbake til. Han er til og med innom Mahler og Schubert – så han nekter seg ingen ting!

Når jeg valgte å lese boka i rasende fart, slik som den legger opp til, visste jeg hele tiden at jeg kommer til å begynne forfra igjen, for da å lese den veldig langsomt.

Jeg skal ikke ta fra leserne lesegleden med å gjenfortelle noe av innholdet, men jeg vil gi et eksempel på forfatterens uventede sidesprang for å belyse kjente «kristne erindringer»: Lots hustru. Vi kjenner alle historien om kvinnen som måtte se seg tilbake – og som ble til en saltstøtte. – Erik Varden tar oss med til den avantgardistiske russiske poeten Anna Akhmatova, og bruker også et foto av henne fra 1920 for å illustrere blikket Lots hustru ser seg tilbake med over skulderen og inn i vårt blikk på henne – og går derfra videre – direkte inn i Tolstojs verden – der han forteller om Fader Sergius – som leder oss videre til den orthodokse russiske helgen Seraphim, der vi også får et foto hvor helgenens relikvier bæres av bl.a. Russlands siste tsar som bolsjevikene myrdet. Alt dette for å forklare vår «erindring» om Lots hustru!

Erik Varden har ikke bare en så medrivende fart i tekstprogresjonen at boken blir en «page-turner» – men hans prosa blir til tider så poetisk at du blir hengende i et slags ‘løse luften’ – og det tar tid før du igjen setter bena på jorden.

Til slutt går det inn i Johannes Crysostomos’ verden, hans bønn fra for 1600 år siden. Dette kommer etter mye tale om lengsel, sett fra Rilkes erfaringer. Johannes Crysostomos:

You have laid on me, O Christ. A spell of longing,

You have charmed me with an eros all divine!

Her ringer det bjeller I hodet fra da jeg skrev librettoen til det nye Påskeoratoriet JOHANNES for komponist O.K.Sundlisæter. Det skal settes opp i Hamar domkirke neste år – over Påske. Jeg henter ut det katolske årsskriftet Segl (2013)  fra bokhyllen, og finner artikkelen Om lengselens logikk av Dom Erik Varden på side 227. Han må ha arbeidet med dette stoffet lenge, for denne artikkelen finner en stort sett igjen i boken som kom ut i 2018 – på engelsk. Her ser en jo hvordan Erik Varden uttrykker seg på norsk, og tenker med gru på hva som vil skje om boka oversettes til norsk av andre enn ham selv…

Som i boka, avsluttes også artikkelen i Segl med Johannes Chrysostomos. Jeg gjendiktet Erik Vardens oversettelse av Johannes Chrysostomos her til nynorsk, og det legges i munnen på Johannes apostelen i oratoriet. Jeg var i tvil om jeg kunne bruke ordet eros, fordi det oppfattes så smalt idag, men når Johannes Chrysostomos bruker ordet eros to ganger i Erik Vardens penn, kan det trygt bli stående i min gjendiktning av den eldste via den yngste fra vår tid:

Gud, ditt Eros

skapte meg ny,

fortærde mi synd

med den uskapte eld,

gjorde meg klar –

så angen den søte,

angen av deg,

kan heilt meg fylle.

Det er det denne boken handler om.

Glærum, 21.februar – 2020.

Dordi Skuggevik

Trøstesløst om Todalsbrua:

Da har det vært en konferanse med amatører igjen – som tygger den samme verbaltygga si om Todalsbrua. Men, det er ett skritt framover: Den evigvarende prosjektlederen Brøske evner nå – såvidt, å se at brua angår et litt større område på kartet enn Surnadal/Sunndal.

Ellers har jeg lest litt av og på om Todalsbrua – her og der, i det siste. Det minner meg om at det drives tombola på melkerampene i distriktet og at det sendes rundt en hatt for å ta opp kollekt for brua. Det som er det verste, er at fylkets fravær i sitt eget veiprosjekt er så gjennomgripende.

Dessverre ble ikke sunnmøringen Frank Sve formann i fylkets samferdselsutvalg i denne perioden, men ‘Lenda fra land’ – veterinæren fra Tingvoll, ble leder av samferdselsutviklingen i fylket, og alle vet at folk på Tingvoll er imot fylkets  bru over Todalsfjorden, og for statens bru lenger ute i fjorden. Noe verre enn at Kristin Sørheim skulle kibbe ut Frank Sve i samferdselsutvalget – kunne neppe hendt.

Sendrektigheten i framdriften av prosjektet har jeg berørt før: Bergsvein Brøske har personlig interesse at prosjektet drar ut i tid, for som daglig leder kan han hvert år høste 100.000 kr. i lønn for treg innsats + lunsjer og godtgjerdsler, fram til han når fram til pensjonsutbetalingene. Hele ledelsen i Todalsbru-prosjektet bør nå skiftes ut, veien bør overtas av staten og oppgraderes til riksvei, og sunnmøringene som har forstått at Todalsbrua er nøkkelen til den indre snarveien Ålesund – Trondheim, bør overta – sammen med folk som har teknisk innsikt og kunnskapsgrunnlag til å forstå hva dette dreier seg om. Fylket bør skamme seg! Næringslivet bør tillate seg å få raserianfall!

Fantasiløst om Svinvik arboret og Svinvik gard:

Todalsbrua vil bety ny giv for både arboretet og restaurantdriften i Svinvika, ene og alene fordi det kommer til å ferdes mye folk forbi dem. Noe så enkelt klarte visst ikke noen på «næringslivskonferansen» å forstå.  

Svinvik gard må gjerne beholde sin profil som gourmet-restaurant, men de kan i tillegg anlegge en avdeling ut mot de veifarende som kan stoppe og få seg god mat og drikke i en fart før de drar videre, eller kanskje tar en beistrekk i Arboretet. Restauranten kan spesialisere seg på f.eks. saltkjøttlapskaus i pappbeger og fylte pannekaker. Jeg kan til og med tenke meg å kjøre innover en tur og innta begge deler – lapskausen som hovedrett og fylte pannekaker til dessert. Oppriktig talt – dere må ikke være så tafatt på dette matstedet!

Saken er vel at innehaverne/grunneierne vil drive opp størrelsen på vederlaget for grunnavståelsen, selvfølgelig. Ja, så gi dem nå et par millioner til å utvikle veikrodelen av etablissementet sitt, og se til å få spaden i jorden! Firma Reinertsen som tegnet den opprinnelige veitraseen gjennom Svinvika, holdt seg utenom dyrkamarka, såvidt jeg vet, men – det er selvfølgelig billigere å bygge vei på dyrkamark, så derfor fikk vi vel dagens løsning som Demokratiets amatører står og glor på mens tiden går, og pengene går med til møtegodtgjerdsle og gratis lunsjer. (Dette kalles misbruk av Demokratiet!)

Innlandsbonden oppåfrå Mosokna som vil fortsette med fergedriften, vet jeg ikke om jeg gidder å kommentere. Han hører vel inn under kategorien ‘gamle stolpepissere’. – Få ut fenger’n no! Få spaden i jorda i 2020 – dere treiginger!!! Vi er så lei av dere!

Glærum, 13.sept. – 2020.

Dordi Skuggevik

Begravelse:

Magne Arnfinn Skuggevik
5.9.-1971 – 15.7.2020
 
Begravelse med urnenedsettelse:
Øye kirke Fredag 18.sept. kl.11.
Alle velkomne.

Corona-tiltak:
Alle må skrive navn, kommune, tlf.nr. ved ankomst. Møt i god tid. Familier kan sitte sammen. Hver enkelt ellers sørger for avstand. Tillatt med inntil 200 deltakere.
Lunsj på Hammerstuene etterpå er begrenset av C-tiltak. Deltakelse v/invitasjon.

Heller enn blomster,
ønskes penger til Minnekonto Magne hvor pengene vil gå til oppbygging og drift av skoler i landsbyene rundt Sihanoukville i Cambodia
Konto: 4040.20.45975
VIPPS: 95062094
 
Hilsen Dordi Skuggevik
Magnes mor

Send Moria-nerne hjem!

Den statiske situasjonen i Morialeiren på Lesvos ble plutselig brutt ved at flyktningene satte fyr på den overfylte leiren hvor ingen ting har skjedd på lang tid. Slik ble det plutselig fart i sakene – med å løse situasjonen Hvor mange leirer med asylsøkere vil bli påtent fremover for å få «fart i sakene»?

Det er masse ledige fly nå. Send Moria-nerne hjem til deres respektive land! Det skulle vært gjort forlengst og med én gang! De kan ikke på denne måten trenge seg forbi kolonnene med FN-flykninger som lenge har stått i kø med godkjent flyktningstatus for å få et nytt hjemland. Hjemsendte Morianere må følges opp i hjemlandet etter returen, og hjemlandets myndigheter må se til å oppføre seg pent – og hvis de ikke gjør det, må de sanksjoneres.

FN sover på vakt. De har latt denne Morialeiren skape et helvete både for asylsøkerne og for grekerne som bor på denne lille øya i Middelhavet. Da de kom, åt de opp olivenene på trærne, frukt og grønnsaker fra hagene, og de slaktet kje og lam som tilhørte innbyggerne. De skulle aldri ha vært satt i land på Lesvos, for da vil flere og flere komme, helt til helvetet er fullkomment. Det bør selv politikere med begrenset IQ forstå!

Og så kommer alle nordmenn med prektighetsbehov og står i NRK og jamrer seg. Det er det mest forstemmende. De verste er Krf-erne, som ikke klarer å se ting i sammenheng – ut over det å være kortsiktig «god» så de får poenger hos seg selv. «Vårherre har gitt oss fornuften for at vi skal bruke den!» sa en prest til meg en gang. Ja. så bruk den da: – send Moria-nerne hjem!

Glærum, 9.sept. – 2020.

Dordi Skuggevik

POST FESTUM: Stangvikfestivalens bombe – Sigrid & Sjostakovitsj!

Stangvik-festivalen som foregikk rundt Olsòk, er det litt sent å skrive om i september, men det er umulig å glemme festivalens bombe: Sigrid Vetleseter Bøe og Trio Alpaca med Sjostakovitsj’ sangsyklus: Sju sanger for sopran og klavertrio – til dikt av Alexander Blok – f.1880 i St.Peterburg – men av tysk avstamning – som hyllet 1917-revolusjonen i Russland. Han er ansett som en av de store symbolister, og hadde kontakt med miljøene i flere land i sin tid.

Sangsyklusen ble tilegnet den store russiske sopranen Galina Vishnevskaya og henne mann, den berømte cellisten Mstislav Rostropovisj. Det blir sagt at dette var en avskjedsgave fra Sjostakovistj da paret forlot Sovjet og bosatte seg i utlandet, mens han ble værende.

Vi – Ole Dahl Rossbach og undertegnede, var overlykkelige over å ha klart å kare til oss billetter til festivalens kirkekonsert, og satt der og trodde at Sigrid nok ville glede oss med et par flotte sanger. Men: det skulle bli et SJOKK! Hun var plassert til slutt i programmet, og vi fikk hakeslepp og bakoversveis da vi forstod hva som var på gang. Rossbach hadde hørt sangsyklusen en gang på konsert for lenge siden, men har ikke dette i sin enorme platesamling. Jeg kjente  ikke til dette repertoaret, enda jeg har vært opptatt av Sjostakovitsj i mange år nå.

Det bar avgårde – og med Trio Alpaca blir det fort krutt i svingene så det lukter svidd av emosjoner og drastiske opplevelser ellers – og med Sigrid på toppen av dette med sitt temperament, må både Blok og Sjostakovitsj ha hatt en lykkelig dag i sin himmel!

Sigrid kom veldig til sin rett: hennes vakre, ofte overraskende dybde, hennes vidunderlige pianissimi – samtidig som hun fikk slått ut hele dramaet i stemmen i stor høyde. Det er sjelden å oppleve et repertoar som i de grader viser hele registeret til en stor sopran. Men så var ikke dette skrevet for hvem som helst av verdens sopraner på Sjostakovitsj’ tid. (Det er bare å google Vishnevskaya.) Ole Dahl Rossbach, som jeg mener har vært en av Norges beste musikkritikere, sa: – Hvis det var blitt gjort opptak av dette denne dagen i Stangvik og gitt ut på plate,  ville det ha blitt en sensasjon!

Publikum ble helt satt ut. Jeg har bare opplevd det to ganger før i Surnadal: da Sigrid kom ut på Kleva og satte i med Richard Strauss: Morgen, akkompagnert av Anders Larsen og Trygve Brøske, og da Anders Larsen og Trygve Brøske gikk rett på publikum i det tidligere bedehuset på Surn’dalsør’n – med Arvo Pärt: Spiegel im Spiegel.

Stor kunst skal en gi rett til publikum uten å tygge den for dem først. Det ble litt «tygget først» når oversettelser av Bloks dikt ble lest først. Det punkterte drivet, linjen og dramaet. – Som korleder og repetitør ved Kristiansundsoperaen – Elin Person, sa senere: «Det hadde klart seg med titlene på norsk som vi hadde i programmet. De indikerte hva det dreide seg om.» – Ofelias sang, Gamayun, profetens fugl, Vi var sammen, Byen sover, Stormen, Hemmelig symbol, Musikk.

Sigrid sang selvfølgelig på russisk, så hun holdt i-paden diskret foran seg med tekstene, men jeg så ikke at hun kikket på «jukselappen» en eneste gang. «Det hemmet henne overhodet ikke.» sa Ole Dahl Rossbach etterpå.

«Sigrid kommer til å bli stor.» sa komponisten Ole Karsten Sundlisæter, da jeg rapporterte om tildragelsen i Stangvik. «Hun er allerede stor,» svarte jeg. Det er veldig spennende at Sigrid nå går inn i denne typen repertoar, og at hun og Trio Alpaca har funnet sammen – og hvor heldige vi er at hun kommer hit til oss og prøvekjører nytt repertoar! Takk!

Glærum, 4.sept. – 2020.

Dordi Skuggevik

Asiasyken – Hongkongsyken – Kinasyken!

Vi hadde Asiasyken i min tidlige ungdom, så kom Hongkongsyken i 1970, og nå holder vi på med Kina-syken. Hvorfor skal vi ikke kalle en spade for en spade: KINASYKEN! For – det er jo derfra vi har fått denne ugreia: Corona/ Covid-19.

Hvorfor skal vi underslå at det er Kina som eksporterer pandemiene av denne typen? Derfra kommer også de årlige influensaene som pleier å drepe 1000 mennesker i Norge. Vi bør etterhvert stille krav til Kina om å bedre sine hygieniske forhold i sitt dyrehold, ikke kamuflere at de ikke gjør noe med det.

Spanskesyken hadde ikke noe med Spania å gjøre. Den kom fra USA, og burde hete Amerikasyken. USA losset store antall troppetransportskip i Europa i 1917. Soldatene skulle til fronten for å slå tilbake Tyskland. De syke soldatene fra USA infiserte Europa i stor fart.

Rett skal være rett: Si KINASYKEN!

Glærum, 30. aug. – 2020.

Dordi Skuggevik

Norge – dårlig representert i Cambodia:

Norsk utenrikstjeneste skal bl.a. assistere Norges statsborgere i utlandet hvis det oppstår problemer. Når det gjelder praktisk bistand ved sykdom, død, hjemsendelse i enhver forfatning, hjemsendelse av eiendeler, besøk på sykehus, hjelp til å oppnå legehjelp, sykehusopphold – så er dette av utenrikstjenesten blitt delegert til Sjømannskirken: «Den norske kirke i utlandet». Det er diakonene som utfører denne assistansen. Jeg har sett dette arbeidet på nært hold i Arguineguin på Gran Canaria hvor jeg har sunget i Sjømannskirkekoret i 15 år.

I Cambodia er det ingen norsk sjømannskirke, og da sønnen min (48) døde i Phnom Penh 15.juli 2020, var det ingen hjelp å få hjemmefra. Trolig har UD ikke tenkt over forholdet med at det ikke er noen norsk sjømannskirke å overlate jobben til – i Cambodia. Dette landet er, kort sagt – en hvit flekk som ikke er dekket av noen bistand fra den norske utenrikstjenesten. Det er Sveriges ambassade i Phnom Penh som skal ta seg av norske saker i Cambodia – etter instruks fra den norske ambassaden i Bangkok. Mine mailer til begge ambassader ble skarpere og skarpere, og jo stillere satt de ansatte. Jeg oppfant ordet handlingsangst. Så lenge de satt stille, gjorde de ikke noe galt som kunne skade karièren.

Jeg kom i skade for å klikke avgårde en av mailene til den franske ambassade i Oslo, og der var holdningen en helt annen: – Så tragisk! Hva kan vi gjøre for Dem, Madame? var reaksjonen. Om det er franskmenns innbyggede høflighet og vennlighet som gikk på banen, eller om det er det forholdet at fransk utenrikstjeneste ikke har noen «Fransk kirke i utlandet» som de kan delegere diakonale utgaver til, skal være usagt, men holdningen hos de franske stod i skarp kontrast til holdningene jeg møtte i de skandinaviske ambassadene i Bangkok og i Phnom Penh. Der satt de bare og repeterte sitt ostinat: – Det er familiens ansvar! Det er familiens ansvar! DET ER FAMILIENS ANSVAR!

Sjømannskirken som ligger nærmest Cambodia, er den i Pattaya i nabolandet Thailand. Da min sønn kom i fengsel i Sihanoukville i 2014, spurte jeg denne sjømannskirken om de kunne assistere min sønn. Han trengte penger for å kunne kjøpe mat i fengselet. Sjømannspresten skrev: – Fra Pattaya til Sihanoukville er det langt. (punktum!) Jeg svarte: – Det vet jeg. (punktum!) (Det er 1 time med fly + 2 timer med bussen.)

Den gangen fikk jeg råd av en halvt vietnamesisk venninne i Frankrike om å gå til La Mission Etrangère i Paris – Fremmedmisjonen. Jeg fikk kontakt med deres prest i Sihanoukville. Han ble med meg til fengselet, han skaffet advokat (som jeg la igjen penger til hos ham), han var med sønnen min i retten og oversatte alt, han hentet ham ut og hadde med rene klær da han ble satt fri, han losjerte ham i to døgn, og satte ham på bussen til flyplassen. Jeg er selv katolikk, men ikke min sønn. Likevel fikk vi denne fantastiske hjelpen av presten.

Nå, da sønnen min døde, måtte jeg også be denne presten hjelpe meg. Det er som sagt – 2 timer med bil fra Sihanoukville, der han bor – til Phnom Penh, der sønnen min døde. Fordi det ikke var noen assistanse å få hos utenrikstjenesten, måtte jeg igjen be denne presten om hjelp. Via lensmannen her, kunne jeg sende over fullmakter. Selv om han fikk dem sendt direkte, måtte han likevel opp i den svenske ambassaden i Phnom Penh for å få papiret offisielt overlevert. Penger sendte jeg til ham via Western Union, for han la ut store summer for meg. Jeg måtte kjøre 14 mil x 2 til Trondheim for å få tilgang til Western Union. Tenk om ambassaden kunne ha betalt det, og så kunne jeg bare ha overført pengene til UD i Oslo?

Presten ledsaget dessuten min døde sønn med vakre seremonier som gav den døde verdighet i alle ledd: – ved kremasjonen i Phnom Penh, med et rituale i kirken i Sihanoukville der et bilde av ham var oppstilt ved siden av en liten urne hvor presten hadde lagt inn litt av asken, og til slutt – seremoni ved og i askekapellet i Sihanoukville, der den lille urnen i form av et dreiet messingspir, og hans foto i ramme, ble plassert i veggen.

Fra historien i 2014 skal jeg skryte av én person i den svenske ambassaden, som bistod med å ta imot penger til mat via Western Union, som tok dem ut i Phnom Penh, og som fikk dem sendt til fengselsdirektøren via en internoverføringsordning i Cambodia – og i dette fattige, korrupte landet, fikk heldigvis sønnen min pengene overlevert av fengselsdirektøren. Men – mannen som hjalp meg i den svenske ambassaden – han var cambodsjaner…ikke skandinav.

Omsider kom også en person fra den norske ambassaden i Bangkok over til Sihanoukville med nødpass. Selveste politisjefen i Sihanoukville hadde kidnappet min sønns pass, og kunne dermed presse ham på forskjellig vis – men da de kom med nødpass – DA fant de plutselig igjen passet hans i en papirstabel på politistasjonen. (De hadde ikke lenger noen nytte av passet.) Denne historien har jeg ikke kunnet fortelle mens min sønn enda bodde der borte, av frykt for at politisjefen kunne komme til å få vite at sønnen min hadde sagt dette.  De Røde Khmerene som ødela sin egen befolkning og sitt eget land er ikke borte. De sitter i viktige posisjoner. Dem de dreper kan lett identifiseres som deres offer, for hele hodet er blått – som resultat av drapsmetoden. 

Trenering i alle ledd har preget denne måneden mens min hjelper – presten, har prøvd å få til kremasjon og hjemsending av urnen. Da det viste seg at dødsattesten hadde feilstavet navn og feil alder på avdøde, ble det en ny forsinkelse i saken. Da ble mine mailer så glødende, at ambassadens folk i Phnom Penh omsider skrev et offisielt brev som begravelsesbyråmannen kunne ta med til sykehuset for å få en ny og korrekt dødsattest, ellers ville ikke urnen kunne føres ut av landet. Jeg spurte hvorfor ikke en ansatt i ambassaden kunne bli med begravelsesbyråmannen til sykehuset. Men nei, det skjedde ikke. Jeg tror de ansatte ikke tør gå ut i gatene, de er redde for kravet om penger under bordet i dette landet – de er i det heletatt redde for ikke å overleve dette oppholdet i en av Østens farligste byer – slik at de kan komme seg tørrskodd vestover til neste champagne-mottakelse og videre bortover og oppover i karièren.

Jeg fikk meg sitert reglement og praksis fra Bangkok-ambassaden – gjentatte ganger. Jeg skrev at den som ikke tenker med hodet, må tenke med reglementet. Jeg skrev at reglement er til for å tolkes i forhold til en gitt situasjon – og anvendes.

Jeg skriver dette av to grunner:

1: Det er mange unge mennesker bare i min omgangskrets nå som reiser til Cambodia. De bør informeres om at utenrikstjenesten ikke løfter en finger hvis de ender i trøbbel av noe slag, og hvis de dør – som en kan gjøre på mange måter i dette landet, må familien ta seg av liket, for det gjør ikke utenrikstjenesten – og da hjelper det heller ikke å ha reiseforsikring. Det er ikke alle som er medlemmer av den internasjonale organisasjonen – Den katolske kirke, og heller ikke der er alle slik en «action man» som den fabelaktige presten jeg kjenner. Og bosetter du deg for en periode – og dør, så kan familien glemme alle dine eiendeler. Venner som kunne ha hjulpet, går under jorden og gjør seg utilgjengelig når politiet kommer til boligen for å ta hånd om etterlatte ting. Da er det best ikke å være der, for da kan du kastes flere måneder i fengsel mens de forhører deg – og det er ikke morsomt i dette landet. Arven fra det kommunistiske skrekkregimet til Røde Khmer er fremdeles svært present, om enn under overflaten.

2.Jeg vil nå anmode Stortinget om en høring – ikke bare om Norges manglende representasjon i Cambodia – men også om å se på holdninger og evne til å aksjonere blant folkene som bemanner utenrikstjenesten, for det er helt under enhver kritikk. De har gått gjennom norsk barnehage og norsk skole og har lært seg å gjøre det som blir sagt til dem – uten å tenke selv. Hvis det kreves at de må gjøre noe som ikke står i reglementet, blir de lammet av handlingsangst. De har kort sagt ikke situasjonsbetinget aksjonsevne og arbeidsvett! De mangler dessuten vanlig oppdragelse og empati. Kort sagt: De mangler menneskelighet!

Det er noe som må skje med selve utdannelsen og opplæringen av dem som bemanner utenrikstjenesten. Folk som begynner i utenrikstjenesten, forandrer fort personlighet. De virker programmert til å bli distansert, likegyldige, fantasiløse, lite situasjonsorientert, lite resultatorientert og direkte handlingslammet – ja, de preges av handlingsangst.

Hva så med dem som sitter hjemme i UD i Oslo?

Hele familien min, ja – hele bygda visste via internett at min sønn var død, uten at jeg visste det. Min nevøs kone oppsøkte meg i 9-tiden neste morgen og fortalte om dødsfallet.  Jeg ringte prompte UD. Han som tok telefonen ropte ut i rommet: – Det er avdødes mor som ringer! De visste det! Likevel ringte de meg ikke! Da min sønn ble fengslet i Sihanoukville i 2014 ringte de meg heller ikke fra UD. Jeg fikk vite det av en aggressiv og bedriten journalist i lokalavisen pr. tlf. Den gangen visste de det også – uten å reagere.

Jeg ble denne gangen satt over til «utrykningsavdelingen». Damen som svarte hadde så mye bolledeig mellom ørene at jeg gav opp. – Jeg vet, sa jeg – at det er den norske ambassaden i Bangkok som må jobbe med dette via den svenske i Phnom Penh. Kan du be ansvarshavende i Bangkok ringe meg? Hun gjorde det, og han som ringte fra Bangkok var mer på stasjonen, men ellers holdt han seg til reglementets liturgi og resitasjon og satt tørrskodd på kontoret.

Min sønn døde altså 15.juli. Han ble kremert 22.juli. Mandag 17.august hadde allerede alle papirer vært i orden i nesten en uke, så jeg spurte om de ikke kunne få urnen på KLM-ruten Phnom Penh – Seoul – Amsterdam – Trondheim – 17.august. Men da hadde hele Cambodia gått ut i Corona-forsinket nyttårsfeiring og fellesferie, og presten holdt på å ta igjen alle kirkelige handlinger som hadde vært utsatt fra Påske. Det ville vært en smal sak for en i ambassaden å kjøre urnen ut til flyplassen denne dagen og fått den ekspedert med KLM. Jeg kunne ha hentet den neste dag – tirsdagen, på Værnes, og begravelsen her kunne ha gått sin gang fredag 21.aug. som planlagt –  men, på bakgrunn av mine erfaringer med ambassadepersonellet, gadd jeg ikke engang spørre dem om noen kunne kjøre urnen til flyplassen. (JaJaJa: – jeg hører resitasjonen helt hit – DET ER FAMILIENS ANSVAR!)

Stortinget bør foreta en høring om opplæring og trening av disse folkene, men jeg tror ikke det vil gi noe resultat, dessverre. UD bør opprette assistansestillinger der det ikke er noen «Norsk kirke i utlandet» som kan komme folk til unnsetning, for det er ikke alle som er katolikker og som evner å skaffe seg kontakter via La Mission Etrangère i Paris!

Glærum, 22.august – 2020.

Dordi Skuggevik

(Denne teksten oversendes UD og omtalte ambassader, samt en aktuell stortingsrepresentant som forberedelse for høring i Stortinget.)

Tangen-saken – et Casus Hysterica Norvegica:

Tangen-saken er et typisk Casus Hysterica Norvegica – et tilfelle av norsk hysteri. Dette hysteriet bunner i den norske misunnelsen, som her i landet er sterkere enn kjønnsdriften.

Tangen har klart å tjene penger i finansverdenen – og det skal blant de misunnelige hysterikerne diskvalifisere ham fra å bli ansatt for å ta seg av vår store felles formue – Oljefondet. Hans evne til å få penger til å yngle og vokse gjør ham tvert imot svært godt skikket for oppgaven. Apparatet rundt ham er også godt skikket til å passe på at det ikke blir interferens mellom hans privatøkonomi og den offentlige økonomien han skal ivareta.

Nicolai Tangen er en svært dyktig fagmann i pengeverdenen, han har både utsikt, innsikt og ikke minst – et stort og nyttig kontaktnett innen finans i verden. De som har ansatt ham – styret i Norges bank, har langt på vei samme kvalifikasjoner, og de har hanket inn Tangen, som de mener er best kvalifisert til å ta seg av å stelle den store norske fellesformuen – Oljefondet.

Men så spretter amatørene opp: de som hater alle som har gjort det godt her i verden innen finans. Hysteriet brer seg blant amatørene på Stortinget, de som tror de får tildelt fagkunnskap og klokskap – bare de blir valgt i et demokratisk valg, de som ikke har hverken fagutdannelse eller respekt for fagkunnskap, og hvor de fleste ikke har noen erfaring i næringsliv/yrkesliv. De bæljer før de blir stanga – for det står jo igjen å se – hvordan Tangen takler sitt eget eierskap i finansmarkedet i forhold til sin oppgave med å forvalte Oljefondet.

Tadja Hadjik står også frem og lar det knitre i konsonantene, ledsaget av sin stedse indignerte mine. (Jeg ser frem til hennes barselpermisjon!) Hva vet hun om storfinansen i verden? Hun burde kanskje heller spørre Støhre hvor han har formuen sin fra. Så vidt jeg vet, tjente familien sine millioner på å selge Jultulovner til alle tyskerbrakkene under krigen.

NRK kaller inn Stortingets enbente kommunist, som synser i saken. Hvis han hadde greie på kapitalens viktige blodomløp i verden, ville han ikke vært kommunist. Selv NRK burde forstå såpass.

Det er tragisk at det nye norske synsehysteriet skal ødelegge for ansettelsen av nok den best kvalifiserte til å ta seg av vår store fellesformue. Meget tragisk. Men for tiden trumfer de norske, kunnskapsløse synsehysterikerne all offentlig debatt – fra bunn i topp i det norske samfunnet.

Gråt mitt elskede land.

Glærum, 21.august – 2020.

Dordi Skuggevik

Maria Himmelfartsdag idag: 15.august.

Trollheimsporten opplyser idag at det er «Marimesse» på kalenderen.Det er for så vidt flere Marimesser i årets løp, men 15. august er den store Maria-dagen: Maria Himmelfart. Da er det veldig med folk og stimmel og ankomst av pilgrimsgrupper rundt de store Maria-kirkene i den kristne verden: Notre Dame de Paris, Notre Dame de Chartres, Notre Dame de Rouen, Santa Maria Maggiore i Roma etc. Også ved Vår frue kirke i Trondheim var det store festligheter før Reformasjonen. Det må de gjerne ta opp igjen, for Maria er verdt å æres – for hun sa ja til å la Gud gå gjennom seg og inn i verden.


I Chezny Kromlov (tror jeg byen heter) sør i Tsjekkia, så jeg i 1994 en altertavle som fremstiller Maria Himmelfart. Maria sees forfra – men ligger bakoverbøyd og svever oppover i bildet. Over henne ligger Faderen og Sønnen svevende på hver sin sky og holder en krone mellom seg. Vi kan se at Maria i sin ascencion (oppstigelse) vil komme til å stige oppover slik at hodet vil bli plassert inn i kronen. Dagen heter også Marias kroningsdag i Himmelen. I Il Duomo i Siena ser vi i Mariakapellet den kronede Maria med den kronede Jesus på armen. Nidaros domkor holdt konsert der i 2002, mens jeg enda hadde den glede å synge i det koret.


Det er en enkel symbolikk i disse Maria-bildene: Det er mennesket som i sin kultiveringsprosess som menneske, ascenderer = stiger opp – mot det bildet av oss som Gud har sett for seg som vår bestemmelse – etter hans plan. Derfor er denne dagen så voldsomt stor i den del av den kristne verden som ikke har tapt idéen bak den.

 
Glærum, 15.august 2020 – Maria Himmelfartsdag.

Dordi Skuggevik

Hans Geelmuyden er ingen rasist!

I Norge er vi nå i den svært betenkelige situasjon at «Gatas parlament» – d.v.s. «Mobben» feller utenomrettslige dommer over folk, heiet på av media, og feller dommer som blir eksekvert på stedet. Geelmuyden-saken er et særdeles eklatant eksempel på denne betenkelige og urovekkende utviklingen.

Hans Geelmuyden har sagt at han kan ikke ha medarbeidere i sitt kommunikasjonsbyrå som snakker og skriver «kebabnorsk». Selvfølgelig må en medarbeider som jobber i et så høyprofilert kommunikasjonsbyrå som han har stiftet og ledet – kunne snakke og skrive et godt riksnorsk.

«Kebabnorsk» er en helt grei lingvistisk betegnelse som er innarbeidet som beskrivelse av en sosiolekt som har utviklet seg til en dialekt i områder av Oslo som er tett befolket med innvandrere fra arabiske og pakistanske områder, og som har tilhørighet til Islam. Disse menneskene spiser kjøtt bare av dyr som er sjektet, og de spiser ikke svinekjøtt – og de har innført kjøttretten «kebab» i mathverdagen i mange deler av Norge. «Kebabnorsk» er en innarbeidet beskrivelse på overgangsspråket blant disse innvandrerne, og det ligger ikke noe rasistisk i dette begrepet. Det er en beskrivende term av denne varianten innvandrernorsk. Punktum.

Så var det anklagen om «rasisme» i forbindelse med at Geelmuyden skal ha bedt kommunikasjonsrådgiver Umar Ashraf «lære seg vestlige verdier». Av navnet ser vi at Umar Ashraf sannsynligvis har tilhørighet til Islam, noe som selvfølgelig sier oss at Umar Ashraf har islamske referanser, ikke kristo-vestlige referanser. Islam er ikke kompatibel med den ikke-islamske verden, fordi Islam er en statisk ideologi som ikke lar seg integrere. Dette burde Geelmuyden ha vært klar over, og burde da ikke ha ansatt Umar Ashraf – i utgangspunktet, men da ville han også ha blitt anklaget for «rasisme» – selv om det ikke var det.

IKEA og LO har gjort felles sak med Gatas parlament/Mobben og brutt med Geelmuydens selskap. Geelmuyden har lagt seg flat og har – selvsagt mot bedre vitende, erkjent at hans uttalelses var rasistiske – hvilket de ikke var eller ikke er. Men han tar jo på denne måten luften ut av ballongen til Gatas parlament/Mobben, og slipper unna mye ugreie, hetsing og mobbing.

At han innrømmer rasisme, viser den kraften Mobben nå har i Norge, når det gjelder utenomrettslige straffemetoder. Denne saken har gjort at jeg ser mørkt på Norge som et rettssamfunn pr. i dag og i tiden som kommer. Sharialovene står bak gatehjørnet og ler vantro – over hvor lett det er å vinne terreng i Norge. Gråt mitt elskede land.

Glærum, 7.august – 2020.

Dordi Skuggevik

Cand.Philol.