Pride-markeringen i Surnadal: Slo inn åpne dører.

Hvorfor Pride-markering i Surnadal? Er homoseksuelle plaget her i bygda? Det har jeg ikke inntrykk av.

Dem jeg vet om her i bygda som er homoseksuelle, blir behandlet som alle andre. Deres privatliv angår ikke andre, slik som ingens privatliv angår andre, så lenge de ikke skader andre. I Surnadal er det «live and let live» har jeg da inntrykk av.

Vi har to avholdte diktere/skribenter i Surnadal, som vi alle vet hadde avvikende  kjønnsidentitet/praksis fra den slagne vei:

Jørgen Gravvold ble sporet av politiet i Holland, og ble funnet på loftet sitt i Bæverdalen med 70 videokassetter med pedoporno. Han ble vurdert som helsemessig ikke i stand til å sone straffen, og levde videre i heimbygda uten å bli plaget av noen. Man lot som om man aldri hadde hørt om det.

Hans Hyldbakk var alfons (legning mot gutter/unge menn). Han var homofil, bifil, heterofil… Kanskje vi skal kalle ham polyfil? Han lokket gutter opp til Kleva og gav dem godteri og penger. Til den ene sa han: « ….fær det e så leinne sia e he sjitt æn fager ungdomspille.» Det er jo en setning som er nesten litterær!

Vi har jo i vår dialekt denne benevnelsen av penis som bare vi i vår dialekt har her i landet. Vi bøyer den til og med i flere kasus: Nominativ: Pille (palatal i). Akussativ: Pillin. Genitiv: Pill… Dativ: Pillå. Et ektepar fra Osterfjorden som jeg orienterte om dette, sa at dette navnet på det mannlige kjønnsorgan hadde fornyet deres ekteskapelige samliv – i alle kasus!

Noen her i bygda mener at Hyldbakks lokking av unge gutter i den alderen der de utvikler kjønnsidentiteten, har bevirket at mange i miljøet endte opp som homofile. Fra andre kilder har jeg også hørt at det er lett å vike ungdommer tidlig i tenårene over i homoseksuell legning. Derfor bør man kanskje tenke over det, nå når man skal presse kunnskap om homoseksuell praksis på barn, helt ned i barnehagen – før de får høre om vanlig seksualitet. (Orbán i Ungarn har forstått det.)

Disse to poetene i Surnadal, som vi stadig feirer, viser at folk er i stand til å skille mellom mennesket og kunsten deres. Som min morfars søster «Dråka-Dordi» på Glærum sa, hvis noen kritiserte Hyldbakk: «Mennesket er ett! Kunstneren et annet!» Så gikk hun ut i kammerset sitt og slo døra så det skrall.

Nettopp eksemplene med våre to avholdte poeter, og at vi ellers aldri hører om at homoseksuelle blir plaget her i bygda, viser at Pride i Surnadal slår inn åpne dører.

Pride i Surnadal ble de pårørendes dag.

Kari Evensen, som dro det hele i gang, hadde helt fra 11-årsalderen en plaget tilværelse, for den gangen kunne det nok bli en del erting når det ble kjent at broren hennes var homoseksuell. Slik var det nok den gangen. Og hvordan skulle familien forholde seg til det? Det var jo lite og ingenting de kunne gjøre for å lette situasjonen for sin elskede sønn og bror den gangen, for den gangen regjerte enda «Bygdedyret» – som krevde «samling i bånn».  

Hun er idag kommunens psykiatriske sykepleier, og hun sitter i Kommunestyret for Sp.  For henne måtte det være en stor gledens dag, å få stå foran Kulturhuset og holde en tale der folk fikk vite hvordan det hadde vært. Kari så så glad og henrykket ut på videoen der hun er passasjer på sykkel opp til Kulturhuset og skal holde tale, at jeg måtte trykke et hjerte på henne på Facebook.

Trenger vi flere «Prider» i Surnadal? Nei.  Denne første «priden» sparket inn åpne dører. De homoseksuelle trenger ikke en eksponering som ikke lenger har noen årsak, og deres nærmeste, som har hatt vondt av problemene til sitt familiemedlem, fikk sin dag på lørdag. «Case closed» her i Surnadal!

Andre som trenger en «dag»?

Vår alles Kikki, tyskerbarnet på Surn’dalsør’n, tok tyskerbarnas sak til Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, og Stortinget måtte be om tilgivelse på vegne av nasjonen. Det samme har taterne fått oppleve.

Vi som enda ikke har fått noen offentlig sympati, er etterkommerne av medlemmer av Nasjonal Samling. Vi har i 76 år fått verbal juling fra prekestoler, fra kateter, fra media, og har i stor utstrekning opplevd yrkesforbud og bakvasking. Vi er den eneste gruppen i Norge idag som må tåle «hat-prat» uten at «haterne» blir tatt i nakken av noen. Vi er mange – for 92.000 NS-medlemmer ble tiltalt, og 52.000 ble dømt – etter ugyldige lover, vedtatt i strid med Grunnlovens § 97.  

Denne bruken av ugyldige lover til å fradømme folk deres økonomiske livsgrunnlag, frata dem deres gode navn og rykte, diabolisere dem og støte dem ut av samfunnet – i mer enn 76 år etter at krigen tok slutt, det må snart Norge ta et oppgjør med seg selv om. Det norske akademiske Jura har hatt 76 år på seg til å beskikke sitt juridiske hus, men det må nok bli Strasbourg som gjør det for dem.

Skal vi neste år ha et NS-pride på Skei kanskje? Da blir nok diskusjonstrådene på Facebook så varme at de ryker, tenker jeg. Det var galt nok denne gang – med all God-dag-mann-økseskaft i den vanlige Priden. Jeg ble påført holdninger og meninger jeg aldri har hatt, og ligger nok skadet igjen på slagmarken, der mange enda vil ha behov for å gi meg et spark, for de klarer ikke å lese det jeg skriver.

Det store spørsmålet ved en mulig NS-pride på Skei, blir nok hvilket flagg Surnadal kommune skal henge opp i den offentlige flaggstangen sin.

Glærum, 27.juni – 2021.

(Mine foreldres 90-års bryllupsdag.)

Dordi Skuggevik    

Feilslått skolebygging i Surnadal:

Øye skole, Surnadal:

Ingen sløydundervisning siden når?

Av innlegg på Trollheimsporten idag, ser det ut som om det ikke har vært undervist sløyd i sløydsalen på Øye barneskole i Surnadal. siden sløydlærer Håvard Orset døde i 2003. Korrekt?

Jeg har påpekt det tidligere, at Blåbygget på Øye skole er for bra til å rives. Det inneholder høyloftede, luftige, store rom med store vinduer som gir godt lys i sløydsal, tegnesal og tekstilformingssal. Dessuten har det gymsal med scene.

Og det flotte, romslige og lyse skolekjøkkenet? Er også husstellfag blitt valgt bort? Skolekjøkkenet  ligger i østre ende av Gulbygget – bygningsdelen som også skal rives.

Men, kanskje disse fagene er blitt valgt bort siden lange tider? Siden 18 år, da sløydlærer Håvard Orset døde?

Hva er disse fagene blitt erstattet med?

Hva er det som står igjen på timeplanen for barneskolen, når alle praktiske fag og kunstfag, inklusive klassesang og musikkfag, har jeg forstått – dessuten også Kristendommen – skal kastes ut? Vi opplevde at barna ble nektet av rektor å synge Deilig er jorden – ved juleavslutningen de siste par årene – «Fordi det kunne være evangeliserende,» – ble han sitert på. (Hvorfor driver Norge misjon i Afrika – når det er her det trengs?)

Barna læres heller ikke opp i å utvikle en håndskrift… Jeg oppdaget det da jeg hadde en intelligent 10-åring fra Øye skole i en annen sammenheng, og hun begynte å sukke og bære seg over at ikke hun kunne skrive slik som jeg kunne det. De fleste skoler har sluttet med det, fortalte en tidligere kollega. Hol i hauet! Hvilke idioter styrer utviklingen i norsk skole? Den lokale rektoren? Driver han sin egen private egotrippskole? Hvem skaffer seg innsyn på hva de driver med i skolen? Hva er agendaen?

Utrivelig ny skole:

Den nye skolen ser fra veien ut som en stor, mørk, gråsvart, fryktinngydende kloss, et Fort Knox – et fengsel, en trussel, et bygg som skruer oss ned i frykt og beven og skrekk og gru bare vi kjører forbi. Bygget inviterer oss ikke inn. Den ser totalitær og farlig ut. Skikkelig Stalin-skole! Dagens barneskole, derimot, som skal saneres, møter barna med et hyggelig arkitektonisk oppsyn – i blått og gult, hyggelige farger. Med hyggelig dekor på Blåbygget.

Ungdomsskoleelevene skal heretter gå inn i sokkeletasjen og to trapper opp til sine undervisningslokaler i 2.etg., har jeg lest. De skal altså rumle opp og ned to trapper hvert friminutt. Helt mot all fornuft og praktisk sans!

Sammenbyggingen:

Tidligere lærerkolleger, og lærere fra andre steder, er sjokkert over at ungdomsskole og barneskole bygges sammen. Det er å gå baklengs inn i fremtiden – og på tvers av pedagogikk og metodikk.

Det som var negativt med skolebyggene både på barneskolen og ungdomsskolen, var at mange klasser skulle ut og inn samme inngangsdør og i flokk innover korridorene. Og toalettbesøk ble unngått fordi det var store sentraltoaletter nede i en fryktinngydende kjeller hvor mobberne stod klare. Har de nye byggene klart å eliminere dette?

Hvor er diskusjonen?

Hvor er diskusjonen om det som skjer med skolebygningene – og dermed innholdet i skolen, på Øye? Hvor er Foreldresammenslutningen? Hvor er lærernes fagforening? Hvem har kjørt over dem og gjort dem stumme?

Jeg vet at toget har gått.

Jeg har ropt i skogen om dette tidligere, uten å få svar. Ikke så mye som et ekko. Amatører (politikere) i Kommunestyret har kjørt rett over lærerne, over foreldrene, over barna, over sunn fornuft! (Her banner jeg høyt, men unnlater å skrive det!)

Den dårlige utviklingen begynte da den store kaka av et nybygg ved barneskolen ble klasket ned midt på lekeplassen, og skapte mange hjørner og innsmett der mobberne kunne tumle seg uoppdaget. Og: Redusert uteområde = mere knuffing.

Kommuneøkonomien:

Vi vet alle at kommuneøkonomien i Surnadal skjelver i grunnvollene, så hvorfor satte de i gang med å bygge en ny og unødvendig skole? Uforståelig for svært mange av oss. Og svært mange av oss er rasende. Men, hvorfor kom ikke folk på banen mens det enda var tid?

LA STÅ!

Jeg oppfordrer så mange som mulig til å gå opp til barneskolebyggene og henge opp plakater med den kjente innskriften på: LA STÅ!

Glærum St.Hans-dagen – 2021

Dordi Skuggevik

Elev – senere lærer ved Øye barneskole og ved Surnadal ungdomsskole, rektor ved Rindal skole.

Oppstarten av ‘Skogfaget’ i Rindal:

Det er med stor glede jeg kan lese på Trollheimsporten at skogfaget i Rindal er «oppe og går». Da jeg var rektorvikar på Rindal skole i1987 – 1989, så jeg med et deprimert blikk på hva noen av elevene fikk tildelt som «valgfag». Det var lite mening og bruksverdi i det valgfagene tilbød.


Jeg satte opp et «skogfag» som valgfag, der denne elevgruppen skulle ha en dag pr. uke «skogfag» og der de skulle kunne gå ut med papirer på at de hadde opplæring i skogskjøtsel, bruk av motorsag og jaktgevær. Slik kunne de også få seg sommerjobb de neste årene, med å arbeide i skogen.


Min inspektør Flø var en forsiktig mann, som syntes det var brutalt at en kvinnelig rektor tok til orde for opplæring i bruk av  motorsag og jaktgevær, men jeg sa at unge menn i Rindal helt sikkert ville komme til å gå på skogen med både motorsag og gevær, og da var det best at de hadde opplæring i bruk av begge. 


Jeg tok kontakt med Ingebrigt Landsem, som da var formann i Skogeierlaget i Rindal, og Erik Halvorsen som var skogbrukssjef i kommunen. Disse to tok på seg denne dagen pr. uke å ta med de 8-9 elevene som meldte seg på. Det gjorde de uten kompensasjon av noen art. De definerte det inn under sine oppgaver ellers.

 
Idag er skogfaget, og spesielt skogplanting av vintergrønne trær, viktigere enn noen gang. Mange i verden er opptatt av den ene store «lungen» på planeten: Amazonasskogen, men få er oppmerksom på den andre store lungen: Det eurasiatiske barskogbeltet som går fra Norskehavet til Beringstredet. Dette er et gigantisk barskogområde, hvor skogen tar opp i seg CO2 hele året, fordi dette er vintergrønne trær.


Personlig har jeg 50 trær på den lille tomta mi – så mitt eget CO2-regnskap går i veldig pluss, også fordi min Citroën C4 bare bruker 4 dl diesel på mila….!

 
Ja, slik har tiltaket med «skogfag» i 1987-89 fått en mye større dimensjon 30 år senere. Og hvorfor satte jeg i gang dette skogfaget? Jo, fordi far min, Axel, var en pionér innen skogskjøtsel og skogplanting. Han fikk plantet 1 million grantrær! Dessuten gikk bror min, Sivert, på skogskolen på Steinkjer, så jeg visste at opplæring er viktig.


Stå på, Rindal! Håper skogfag blir et vanlig tilbud i hele landet – slik at det helt på det praktiske plan er med på å skape likevekt i atmosfæren, til gang og glede for alle på planeten! 


Dessuten: Når alle handler på nett, går det mye kartong og papir til emballasjen, og det må kompenseres med at nok skogplantere går ut i skogen og planter nye trær, og slik kompenserer for all emballasjen de vil komme til å få bruk for i all netthandelen sin!

 
Kort sagt til slutt: Hvis vi planter nok gran og furu, slipper vi å grave hull for å lagre CO2-en!

Glærum, 18. juni – 2021

Hilsen Dordi Skuggevik- en gang rektor på Rindal skole.

Facebook besøker «Driva»: Den ufødtes menneskerettigheter.

I «Driva» 16.juni fører Birthe Levik en «diskusjonstråd» fra Facebook over i avisspaltene. For Drivas lesere som ikke ferdes på Facebook, kan jeg fortelle at det er meg hun går til felts imot, med tallrike negative karakteristikker, tillegging av meninger og holdninger jeg ikke har, samt feilsiteringer av grovt kaliber. Damen er skrivefør, ordhag og militant.

Det hele startet med at jeg skrev på Facebook at voksne mennesker bør respektere den ufødtes menneskerettigheter, slik de er nedfelt i FN’s barnekonvensjon, og ikke sette planlagt morløse og planlagt farløse barn til verden. Å gjøre det, er et overgrep mot den ufødte.

At noen prester i Den norske lutherske kirke er med på dette (Laskerud i Sunndal i dette tilfellet) fikk meg til å stille et alvorlig retorisk spørsmål: Hvor langt er Den norske lutherske kirke villig til å gå? Det er på dette punktet at Birthe Leviks feilsitering og omskriving av det jeg skrev – blir mest graverende  (dyr, nekrofile). Jeg har ikke skrevet det som hun fremstiller som sitat.

Jeg stengte diskusjonstråden som kom etter mitt innlegg på Facebook, men dette tok veldig fyr, og fortsatte på flere tråder, og fortsetter sikkert enda. Jeg ble tillagt de utroligste holdninger og meninger som jeg aldri har hatt, og ut fra sine feilsitater og sine egne påstander – angrep mange meg, ikke for det jeg hadde sagt/skrevet. Dette er en meget gemen og ondsinnet form for argumentasjon.

Jeg kan oppsummere kort hva jeg står for:

  1. Hva voksne mennesker foretar seg av frivillige handlinger seg imellom, er ikke noen andres problem, så lenge de ikke skader andre.
  • Men straks homofile par, heterofile par også – går i gang med å skaffe seg planlagt farløse eller morløse barn, da har de involvert en tredjepart som ikke kan uttale seg, ikke kan protestere eller være med på valget, og da er det overgrepet begås, og det er det jeg protesterer mot. Der er jeg på linje med FN’s barnekonvensjon, med Naturloven og med Kristendommen.
  • Som lærer vil jeg advare mot å skyve seksualundervisningen lenger nedover i klassene, helt ned i barnehagen, som Birthe Levik vil, også kunnskap om avvikende seksualpraksis som hun vil presse helt ned i barnehagen. England prøvde det for flere 10-år siden. Det fikk mange uheldige konsekvenser, også at en far passet opp en gutt utenfor skolen og drepte ham fordi han hadde øvet seg på to av døtrene hans, der 12-åringen ble gravid.

Birthe Levik må gjerne, uten mitt navns nevnelse, kalle meg alt det stygge hun gjør i Driva, men jeg tar parti for barnet, ikke for den voksne egoisten som planlegger farløse og morløse barn.

Glærum, 17.juni – 2021.

Dordi Skuggevik

Åpent brev til Surnadal kommune: Surnadal trenger teknisk SJEF!

Surnadal kommune trenger teknisk sjef med eksekutiv aksjonsmyndiget, en person som er fagutdannet ingeniør innen vann, kloakk, elektrisitet og vei/geologi.

Både i og utenfor systemet snakkes det idag i Surnadal om nedprioriteringer på både antall ansatte og på fagmessig utdanning innen kommunens ansvar for nevnte  tekniske installasjoner.

Dette har folk på bygda snakket om lenge, men siste døgnet nå fikk jeg syn for sagn – for plutselig fikk jeg egen erfaring for hvor viktig det er at kommunen har en oppegående teknisk etat hvor sjefen er fagutdannet ingeniør, og som ellers er bemannet med dyktige arbeidsfolk – slik som det hele var organisert da ingeniør Einar Grimsmo og hans dyktige arbeidskarer tok seg av kommunens tekniske ansvar og oppgaver.

Igår kveld hadde jeg besøk her, og plutselig kommer en av damene tilbake fra badet og rapporterer at vannet er borte. Jeg hadde ikke fått varsel om det. Tidligere har jeg to ganger fått varsel fra kommunen om at vannet skulle tas, og jeg fylte alle bøtter og kar – men ingen av gangene forsvant vannet.

Igår kveld tok jeg det derfor med ro, men ikke fikk jeg beskjed om noe, og vannet kom ikke igjen. Utpå kvelden ringte jeg den kommunale vakttelefonen.

De hadde ikke kjennskap til vassledningen ut til meg, forstod jeg, enda den ble lagt her for 48 år siden – og kommunen overtok Glærum vassverk for mange år siden. Men sende regninger – det kan de. Da har de kjennskap til vassledningen min…!

De besøkende igår gav meg turvannsforsyningen de hadde i bilen, men imorges stod jeg her og kunne hverken pusse tennene, vaske meg mellom bena eller trekke ned på do. Naboen har heldigvis utedass!

Jeg ringte til vakttelefonen igjen, og samme mann sa at det stod vannvogn inne ved Glærum kai – og de hadde levert vann til frisørsalongen i Glønabakken. Han bekreftet dette med at kommunen nå ikke har en eksekutiv, fagutdannet teknisk sjef. Det går ut over oppgraderinger og vedlikehold, forstod jeg.

Han sa at de ikke hadde kjennskap til vassledningen ut til meg. – Kunne jeg tegne den inn på et kart og sende det til dem på mail? Jeg holdt på å falle av stolen. Jeg sa at dette var ikke min oppgave. De kunne komme med kartet sitt, så skulle jeg bli med dem på en befaring og peke ut hvor vassledningen går. – Dessuten, sa jeg – dere kan gå innom Arne Garte. Han er over 90 år, men vet fremdeles ALT om Glærum vassverk sine vassrør i terrenget.

Hvorfor hadde ikke Surnadal kommune tegnet inn vassledningene og skrevet ned alle opplysninger da de overtok vassverket her – som vi her oppfattet som et kommunalt krav, slik at kommunen kunne sende oss store vassregninger?!

Jeg satte meg i bilen og fosset opp til Herredshuset for å si fra direkte til Rådmannen (Jeg er ikke villig til å kalle ham direktør!) – hvilke konsekvenser det har når Kommunen ikke ansetter ny, fagutdannet, eksekutiv etatssjef for å ta seg av Kommunens ansvar på feltet.

Tomt overalt i kontor og korridorer. Men, en dame luktet røyken av det glødende raseriet som fòr og lette etter Rådmannen. – Han var selvfølgelig «på møte» – og hun kom etter meg og sa det vanlige når folket vil tale med sine tjenere. SINE TJENERE!

Jeg fikk gå inn på kontoret til en underordnet person – som ikke helt klarte å forklare meg hvor hans plassering var i kommunens system på det som skal være teknisk etat. Det var visstnok en høyere opp, fordi han var den som satt i etatssjefsmøte med Rådmannen – et sted på huset. Da slo jeg min første dør da jeg gikk.

Jeg gikk ned i Herredsstyresalen. Ingen der. Jeg gikk opp igjen og spurte den enslige damen på alle de tomme kontor, om hvor Rådmannen hadde gjemt seg vekk.  Innerst i den tomme korridoren, forstod jeg. Jeg fant et menneske som satt på et kontor, og som jobbet der også da jeg var kultursekretær på huset for snart 40 år siden. Hun indikerte hvor kontoret var –  og da jeg gikk rett inn døren – så jeg Rådmannen med alle sine etatssjefer som ikke er etatssjefer lenger – fordi det offentlig har konstruert et så vagt og uformelig system så individet ikke lenger finner frem når individet føler behov for å snakke med noen av sine tjenere i det offentlige.

Temperaturen i mitt raseri var nå så høy, at jeg måtte minne meg på hjertet mitt, og det jeg liret av meg, det vet jeg ikke om lenger hadde noen stringens eller informasjonsverdi. Men Rådmannen bad meg to ganger om å gå ut, og det lovet jeg ham. Jeg slo dør nr. 2 på Herredshuset da jeg gikk.

Den merkelige, ulne organisasjonen av de ansatte på herredshusene – leder nå fram til Rådmannen som har oppkastet seg til Direktør. Det er til syvende og sist Rådmannen/Direktøren i Surnadal kommune (og andre kommuner, går jeg ut fra) – som figurerer som «Teknisk sjef». Hvilken bakgrunn har han for å være «teknisk sjef» når vannet blir borte hos folk? Han, som hadde sittet i Stangvik sparebank og tellet penger – og aldri skiftet en kran, antar jeg, før han ble Rådmann i Surnadal.

Det er blitt for DUMT! På Herredshuset i Surnadal, sitter det nå en stor håndfull folk som ikke har noe oppdrag. De er kommunale tyender, kårkaller og  kårkjerringer som har Herredshuset som varmestue mens de venter på pensjonen. De har ingen oppgaver, annet enn å flytte papirer. De bør alle overlates til NAV og ta ansvar selv for å skaffe seg en annen jobb, og så bør Kommunen ta pengene de sparer til å ansette eksekutive fagfolk i etater som krever øyeblikkelig utrykning når det tekniske svikter der hvor kommunen har ansvar.

Det skulle ikke forundre meg om disse høgnasa byråkratene jeg så på dette møterommet idag, kommer til å anmelde meg for å ha braset uanmeldt inn på møtet deres og slått døra da jeg gikk, men da jeg kjørte hjem derfra, fikk jeg omsider en dyp forståelse for dem som brøt seg inn i Capitol i Washington D.C.  

Byråkrater og politikere har idag glemt at de er Folkets tjener. De tror dessverre at de er Folkets herskere. Derfor bør flere brase inn på møtene deres og slå døra når de går. Så kanskje de våkner! Slå gjerne neven i bordet!

Når revyveteranene i Surnadal skal på scenen igjen til høsten, da kan det faktisk hende at dette her får en ny gjennomgang. Jeg er redd det kan bli et sterkt revynummer. Det vil handle om den lille mann foran den store byråkratiske ullballen hvor ingen lenger finner tråden. Men, vil det få noen effekt på byråkratene? Nei. Ikke på politikerne heller.

Glærum, 14.juni – 2021.

Dordi Skuggevik

Pater Olav Müller: Urnenedsettelse og rekviemmesse.

Onsdag 16.juni kl.14 blir Pater Olav Müllers askeurne satt ned på Stavne kirkegård i Trondheim, hvor noen av hans ordensbrødre i Picpus-ordenen også er begravet. Fri adgang.

Pater Olav tjente sine medmennesker også etter døden: Han gav sitt legeme til vitenskapen. Det blir 6.nov. 2021 – 3 år, siden han døde, så det var på tide at vi nå får ta avskjed med ham.

Kl.18 blir det rekviemmesse for Pater Olav i St.Olav katolske domkirke i Trondheim. Der må alle som vil delta, skaffe seg billett som er lagt ut på hjemmesiden til kirken: www.trondheim.katolsk.no eller heller: https://billett.katolsk.no/

I forståelse med Fr.Dominic i Kristiansund, kjører jeg oppover med blomster fra St.Eystein menighet på Nordmøre, for Pater Olav var vår sogneprest i mange år, den siste menigheten han var sogneprest i. Han skaffet menigheten et forsamlingslokale med å løpe en maraton i byen, hvor folk kjøpte etapper…! Han var høyt skattet av oss – og især kanskje, av oss «buskkatolikker» her på indre Nordmøre. Han feiret den første katolske messe etter Reformasjonen her i Surnadal, på vei til et julevikariat i Kristiansund – lillejulaften 1985, på spisebordet mitt. Det var bare oss to, men når Fr.Dominic nå feirer den månedlige messen hos oss i Surnadal, er vi blitt 20-30 som møter opp, og Den norske lutherske kirken låner oss lokaler i menighetshuset sitt på Skei. 3 av bispedømmets 5 kirker ligger her i Møre og Romsdal.

Jeg fikk lov å intervjue Pater Olav i hans siste tid. Det første intervjuet handlet om krigen og hans tid som politisoldat i Sverige og i Finnmark. Det andre handler om hans tid som prestestudent i Holland og hans tid som ung prest i Tyskland etter krigen. De to første intervjuene var mitt initiativ, men det 3. intervjuet var hans idé, og det handler om hvordan det var å komme hjem til Norge som ung katolsk prest i 1957. Han måtte leve «med sverd ved lend» – som han sier i intervjuet. Vi glemmer ofte idag hvor tøft det var å være katolikk i Norge på den tiden. Hans orden, Picpusene, som hadde ansvaret for prestetjenesten i Trondheim katolske stift i nærmere 70 år, til for et stort 10-år siden, var også kjennetegnet av å være bemannet med skikkelige mannfolk! De var noen mandige Herrens tjenere her ute «… an die Grenze der Weld» – ved verdens grense, som Pater Kulbach hørte rektoren si da gutten ble fulgt til skolen av sin far.

Universitetstrykkeriet på Dragvoll la alt arbeid til side en fredag for å trykke opp den lille boken/heftet med intervjuene, slik at han skulle kunne få se den før han døde. Jeg ringte dem en fredags morgen og sa: «Hvis Jan Erik Kofoed sender dere trykkefila nå, og jeg setter meg i bilen og kjører oppover, kan dere ha prøvetrykk ferdig om 2 timer?» Det kunne de. Fredag ettermiddag kjørte jeg ned fra Dragvoll med 1.opplag i bilen, og kunne legge en stabel på bordet hans. Han ville at heftene skulle være en gave til folk, og det ble de. Jeg sponset trykkingen med glede og takknemlighet for å ha kjent det mennesket som ble det viktigste mennesket i mitt liv utenom min nære familie: min prest, lærer, skriftefar og venn.

Nå har trykkeriet på Dragvoll igjen vist seg oppegående og spreke: De har et opplag 2 av intervjuene klare for henting kl. 12 onsdag, så de som møter opp på urnenedsettelsen og til rekviemmessen, kan få et eksemplar. Jan Erik Kofoed, som også hjalp til med å lage trykkefila, har også lagt intervjuene ut på nettet: URN:NBN-no-66655. Direkte link: https://kofoed.no/docs/9788299139427.pdf

Pater Olav Müller er en historisk person i Norge. På mange måter. Det som kjennetegnet ham som prest, var at han klarte å la oss møte Det Hellige, samtidig med at vi hadde beina på jorden. «Gud har gitt oss fornuften for at vi skal bruke den.» sa han en gang. Det blir stående som hovedkarakteristikken av ham. Han var en meget alvorlig person, men som lo høyt og ofte, og kunne gjemme seg bak en ram humor. Men, han var også en av Norges største intellektuelle i sin tid, selv om han der opptrådte som en «doldis». Han pranget ikke med sitt intellekt. Men, for oss som kjente ham personlig som person og som prest, blir dette stående: – Han evnet å møte hver enkelt av oss på vårt ståsted, slik at vi alle, hver enkelt av oss, opplevde og opplever at vi hadde et nært og personlig forhold til ham.

Heldigvis er mange av hans foredrag bevart og lagt ut på nettet av P. Claes Tande. Og mange av dem er samlet i de to bøkene «Pateren dypper pennen» og «Pateren kvesser pennen». De kan skaffes av St. Olav bokhandel i Oslo og St. Eystein bokhandel i Trondheim.

Pater Olavs lille historiebok finner du også på nettet:

https://kofoed.no/docs/9788299890014.pdf

R.I.P.

Glærum, 12.juni – 2021.

Dordi Skuggevik

Facebook stengt, da får vi ta det over på bloggen: De planlagt morløse og farløse.

Etter at jeg skrev på Facebook om planlagt farløse og morløse barn som folk skaffer seg ved sæddonasjon og eggdonasjon, ble det veldig brann i de homoseksuelles leir, siden praksisen er mest utbredt blant likekjønnede par.

Det dannet seg diskusjonstråder i lange baner, og jeg la arbeid på å kommentere hver enkelt, så langt jeg rakk det. Nesten alle mine motinnlegg gikk på det samme: – Hvorfor stiller du deg ikke på barnas side? Hvorfor tenker du ikke på den ufødtes menneskerettigheter? Hvorfor forsvarer du voksne egotrippere som planlegger barn morløse og farløse?

Jeg førte også i marken den ferske historien fra NRK EKKO x 2 + Dagsrevyen: Læreren Øystein Tandberg fra Hønefoss som stod fram og fortalte at han mente å ha over 100 halvsøsken, som resultat av sæddonasjon fra medisinerstudenter på Bindern i 80-årene, noe som ble organisert av deres professorer… Men, denne historien gjorde ikke inntrykk i det heletatt på det hylekoret som kom som en foss fra rasende folk på Facebook som tok den voksnes parti, ikke den ufødtes planlagt morløse og farløses parti. De kalte det «kjærlighet»…

Jeg presiserte at jeg opp gjennom livet har hatt og har mange homoseksuelle menn som venner, men at jeg synes det er ubehagelig å være i samme rom som lesbiske, fordi jeg er heterofil. Det var en konkret opplevelse som gav meg den erfaringen. Det fikk jeg i retur idag så busta føyk. Se sitat nedenfor.

Jeg siterte min «Madame» fra da jeg var au-pair i Paris: «Den beste venninne en kvinne kan ha, er en homoseksuell mann. Men, vi avskyr homoseksualitet innen vårt egen kjønn.»

Jeg siterte den katolske katekisme: «Mange verdifulle mennesker er homoseksuelle. Vi skal ikke legge sten til deres byrde.»

Jeg kom med disse opplysningen for å begrunne at jeg er ikke «etter» homoseksuelle mennesker, men at jeg tar avstand fra planlegging av morløse og farløse barn.

Diskusjonsevne og diskusjonsteknikk, mangel på logikk og konsekvens:

Så kom tilsvarene, og det ble mange negative overraskelser, for vi har ikke fagene tekstanalyse og logikk i norsk skole før vi kommer til universitetet. Folk hadde ikke klart å lese hva jeg skrev. Folk feilsiterte og feiltolket, og reagert ikke på det jeg hadde skrevet, men på hva de mente at jeg hadde skrevet, eller hva de ønsket at jeg hadde skrevet – slik at de hadde noe å slå tilbake mot, og det ble mange fæle innlegg. Jeg tar med et eksempel som kom inn idag. Jeg flyttet det over på bloggen, fordi jeg ble utestengt fra å publisere på Facebook igår, av den grunn at jeg hadde brukt ordene «Islam» og «halshugging» i en tekst..

Sitat: Lise Neerland Skarstein: på Facebook:

«Vet du Dordi, nå får jeg problemer med å holde igjen med hva jeg EGENTLIG vil lire utav meg, men jeg skal prøve! Men fysøren for ett snervert og ufint syn du har på noe så vakkert som kjærlighet! Hvordan kan du sitte her å være så forbanna «prektig» å snakka om at homoseksualitet er bygd på løgn når de velger å bli gravide? Og at de planlegger farløse barn? Hva faen er det som foregåe oppi hodet ditt, er det helt saltet?

Du skriver i bloggen din at du blir uvel av å være i samme rom som homofile, vel, jeg hadde nok blitt uvel av å være i samme rom som deg, uansett.

Tenk deg litt om Dordi, for barn av homofile blir like høyt elsket og ivaretatt som barn av heterofile.

Kanskje du skal vurdere å «komme ut av skapet»?»

Sitat slutt.

Her er det både feilsitater, feiltolkninger og kortslutninger som bidrar til et rent karakterdrap på person.. Når andre leser det hun skriver, blir jeg tillagt meninger og oppfatninger jeg ikke har, og aldri har hatt. Det minner meg om selskapsleken der første person hvisker et ord i andre person sitt øre, som hvisker ordet i øret til den neste o.s.v – og der den siste i ringen sier ordet høyt. Da er ordet blitt et annet. Det er blitt ugjenkjennelig.

Det skal bli en stund før jeg legger ut noe til diskusjon igjen på Facebook. Det blir bare bilder av blomster heretter. Her på bloggen har jeg gitt opp å se på innspill, fordi det alltid kommer store skavler med innspill som er kamuflert reklame. Så – hvordan skal en kunne fremme fruktbar diskusjon?

Det interessante med diskusjonstrådene på Facebook er å se hvordan helt ulærde plutselig diskuterer med lærde: Amatøren er plutselig i verbal tvekamp med folk med embetseksamen, folk som er professorer etc. Slik er det ganske fascinerende – sikkert for alle parter.

Glærum, 10.juni – 2021.

Dordi Skuggevik

Mark Zuckerbergs STASI-avdeling forstår ikke sarkasmer:

Jeg ble ikveld stengt ute fra Facebook igjen, nå for en hel uke. Det var forøvrig bra, så jeg kommer meg ut av den tidstyven Facebook er, og får gjort noe.

Jeg kan ikke lime inn teksten her, for den vises én gang og så aldri mer. Den handlet om det sjokket jeg fikk idag da jeg oppdaget at «Lovens ånd» i Norge er endret til det som journalisten kaller «Skeiv lov». Altså: En minoritet skal overkjøre majoriteten, biologien og historiens utvikling av lovverket.

Jeg uttrykte da at det er sjokkerende at dette skjer uten at det luftes i norske media, slik at Folket blir underrettet om grunnleggende endringer i lovgivningen før lovendringen skjer. Jeg gikk så over til det jeg kaller «mitt revy-jeg» og skrev at dette blir det nok en endring på når Islam snart kommer i flertall i Norge, for da blir det en annen dans, med halshugginger før man får sagt sitt siste ord, skrev jeg. Dette avsnittet var formet som en ganske ram sarkasme, og med ordene «Islam» og «halshugging» fikk nok de jomfrunalske og smalspora amerikanerne fart på seg og senket dama får hun sendte opp flere raketter.

Det er mulig at ordene «Islam» og «halshugginger» er programmert inn slik at bruken av ordene automatisk foretar utkastelse. Men – det tyder likevel på at det er mennesker som sitter og følger med. Likevel tror jeg ikke noen herfra har rapportert meg denne gangen, selv om det har gått en kule varmt på FB, mens jeg har forsvart de ufødte barn som planlegges farløse og morløse av voksne egotrippere, og der mange har tillagt meg utenforliggende meninger og holdninger jeg ikke har.

Facebook/Mark Zuckerberg må ha en forferdelig stor STASI-avdeling, og de er instruert etter den smalspora og jomfrunalske talemåten som karakteriserer USA-diskursen. Sarkasmer – det forstår de i alle fall ikke. Det blir nok en fredelig uke.

Glærum, 9.juni – 2021.

Dordi Skuggevik

Professor og Pave Johannes Paul II om krenkelser av den ufødte:

«Ethvert barn har rett til å være frukten av kjærlighetsakten mellom sin mor og sin far.» Dette skriver professor i filosofi ved universitetet i Krakow – senere Pave Johannes Paul II, i sitt verk med tittelen: «The wonders of human sexuality and married love» ( = Det underfulle ved den menneskelige seksualitet og kjærlighet i ekteskapet.)

Jeg plukket opp et konsentrat av denne boken i en liten hvitmalt katolsk kirke på Dakotaprærien i 1985. Det var en liten selvbetjent bokhandel i kirkegangen der.

Han skriver også i denne boken: «Når du går over fra å se på den du elsker som en person til å se på ham/henne som et objekt – da har du forlatt erotikken og gått over i pornografien. Husk, den du elsker har et ansikt.»

Dette siste har jeg brukt i klassene mine for å forklare dem forskjellen på erotikk og pornografi, når jeg har undervist dem i seksualkunnskap.

Disse uttalelsene er korte og innholdsmettet, som et dogme, som en formel – der vi kan brette ut og brette ut sannhetene.

Begge disse «formlene» er blitt særdeles aktuelle i vår tid, når den ufødte blir gjenstand for manipulering av sine urgamle menneskerettigheter, når den ufødte blir gjenstand for krenkelser av sin verdighet som person.

Glærum 8.juni – 2021.

Dordi Skuggevik

Den ufødtes menneskerettigheter betyr ingenting:

Jeg la ut link på Facebook til det forrige innlegget på bloggen. Det avstedkom en  hissig kakafoni med diskusjonsinnlegg på «tråden» – der ingen lenger leste utgangspunktet for diskusjonen, og jeg ble feilsitert, feiltolket og tillagt meninger og holdninger jeg ikke har. Det var som om jeg hadde kastet et kjøttstykke inn i en ulvegård, eller at reven hadde kommet seg inn i hønsegården. En kompis ringte og sa at jeg måtte kutte tråden og gjøre den usynlig, for ellers ville jeg komme til å bli skadet. Han viste meg hvordan jeg skulle ta bort tråden, og det ble gjort. Men, jeg hadde lært mye om mange forhold, kunnskap jeg gjerne skulle ha vært foruten.

For det første er det et sjokk at man i et opplyst demokrati, med relativt høyt utdanningsnivå i befolkningen – ikke kan diskutere offentlig hva det skal være, spesielt noe så fundamentalt som den ufødtes menneskerett til å vite hvem sine foreldre er. Og da mener jeg foreldre – de biologiske blodbåndsforeldrene.

Min blogg har tittelen – «Pamfletter fra sidelinjen». For dem som ikke vet det: En pamflett er et kampskrift – en skarp kommentar i en debatt. Der settes ting på spissen, med skarpe konturer og sterke konklusjoner. Det dreier seg om samfunnsdebatt.

Jeg vil her fastslå min holdning til homoseksualiet, kjøp og salg av egg, sæd, embryoer – retten til å kjenne sitt foreldreopphav, så det ikke skal være tvil:

Homoseksualitet:

Min «Madame» da jeg var au-pair i Paris i 1968/69, tillot meg å vaske klær på kjøkkenet for en kompis fra Bergen som bodde på hotell ved siden av. Han var homoseksuell. Hun sa: «Den beste venninne en kvinne kan ha, er en homoseksuell mann, men – vi avskyr homoseksualitet innen vårt eget kjønn, når vi er heterofile.» Bedre kan det neppe sies. Mange av mine beste venner opp gjennom livet, har vært og er – homoseksuelle menn, fordi vennskapet ikke seksualiseres. Men, jeg føler meg uvel i samme rom som en lesbisk kvinne, av helt naturlige årsaker.

Den katolske katekisme er veldig kort om homoseksualitet: «Mange verdifulle mennesker er homoseksuelle. Vi skal ikke legge sten til deres byrde.» Punktum! Kort og informativt – som et dogme.

Ja, mange store mennesker som har bidratt med mye i menneskeheten, har vært homoseksuelle: Gustav Vigeland, Kong Håkon – for å ta noen her hjemmefra.

Til alle skvatrerne på «tråden»: Jeg erkjenner homoseksualitet som en realitet. Ingen skal plages for det på noe vis. Men, jeg er helt imot måten homoseksuelle mennesker går frem på for å skaffe seg barn på den måten vi alle nå er kjent med. Dette, av hensyn til barnets menneskerettigheter.

Teksttolkning og logikk må bli skolefag:

Det var rystende å lese nedover tråden og se at de færreste klarte å lese innholdet i et utsagn og forholde seg til det. De hadde ikke lest det jeg hadde skrevet, men de leste det de ville skulle stå der, eller de forholdt seg til sin tolkning av mitt utsagn, og reagerte ut fra sin egen tolkning, ikke ut fra mitt utsagn.

Dette fikk meg til å tenke på at teksttolkning og logikk må bli skolefag, for denne øvelsen treffer vi ikke på som fag før vi kommer til forberedende prøver (Ex.Phil.) på universitetet, og det er de færreste av oss.

Interessant mix av folk på tråden:

Det er ganske spesielt å se diskusjonen bre seg nedover og bortover og se hvordan absolutt amatører med lite utdannelse, plutselig diskuterer med filosofer, prester og andre med embetseksamen og høy utdannelse. Det blir en hel del «God-dag-mann-økseskaft», til sjokk og forundring i begge leire.

Enøyete (= tendensiøse) innlegg:

En hel del brukte teknikken med å utelate noe fra teksten de hisset seg opp over. F.eks. var det absolutt alle som overså problemet som lærer Øystein Tandberg i Hønefoss fikk i fanget da han søkte sin sæddonorfar og fant over 100 halvsøsken… (Far: medisinerstudent på Blindern i 1980-årene – se forrige innlegg). Det valgte de bort, selv om han har vært både på EKKO i radioen og på Dagsrevyen i NRK. De valgte det bort, fordi det støttet ikke deres begeistring for kortsiktig tilfredsstillelse av personlig art – i et hjemmestrikket univers og et hjemmestrikket livssyn – som etterhvert får Den norske lutherske kirke på glid til å støtte dem i sin stadig mer markante deskriptive moral = moralen retter seg etter praksis, og ikke omvendt.  Jeg er heldigvis blitt katolikk, for der vet de at  den deskriptive moralen fører ut på et farlig skråplan.

Jajaja: Selvfølgelig kom de dragende med pedofilisakene fra Den katolske kirken. Der har jeg sett en statistikk: 1.plass: Legmannsbevegelsen i evangeliske sammenslutninger (protestantiske), 2.plass: Innenfor hjemmets 4 vegger, dessverre, (har glemt 3. og 4.plass ) 5.plass: Den katolske kirke.

Oppsummering:

Jeg vurderer igjen å gå ut av Facebook. Jeg tror ikke at de som promenerer seg der er særlig representative for befolkningen, selv om de får et sterkt gjennomslag hos de ubefestede. Men, det er en taus majoritet der ute som ikke er enig med dem.

Jeg har altså ikke noe problem med at en del folk er homoseksuelle. Jeg har gode venner som er homoseksuelle. Men, jeg er sterkt imot at de neglisjerer den ufødtes menneskerettigheter ved salg og kjøp av sæd, egg og embryoer, leie av livmor og den situasjonen av løgnaktighet et barn skal måtte leve opp med. Der venter jeg at folk bruker hodet som styringsmekanisme, ikke driftene og drømmene sine – for det dreier seg om et annet menneske med sine rettmessige krav på sin riktige og sanne identitet. Det er alvorlig å lyve på andres vegne. For det gir en dag en kraftig baksmell for den det gjelder. (Tenk på ham med over 100 halvsøsken – med norsk oppegående medisinerstudentfar!)

Gjelder ikke loven?

Til slutt må jeg kommentere at en hel del folk i Norge ikke respekterer loven, heller ikke de som er satt til å vokte den og utøve dens intensjoner:

Det er forbudt i Norge å kjøpe egg og leie livmor = surrogati.  Men hva skjer når den ensomme mann fra Finnmark kommer hjem med datteren sin av kjøpt egg og leid livmor? Ingenting.

Hva skjer nå selveste politisjefen i Oslo kommer hjem fra utlandet sammen med makkeren sin og barnet av kjøpt egg og leid livmor? Ingenting.

Hva skjer når selveste Kronprinsessen reiser til India og henter hjem barnet til et homo-manne-vennepar som har skaffet seg barn der borte av kjøpt egg og leid livmor? Ingenting.

Når så høystående personer i samfunnet som en politisjef og en kronprinsesse deltar på så klare lovbrudd, og det ikke blir gjort noe – da må man stoppe opp og tenke seg om.

Surrogatiforeldreparene burde vært arrestert ved hjemkomst på flyplassen. De burde tiltales og straffes. Barnet burde blitt tatt hånd om av barnevernet og blitt adoptert bort til adoptivforeldre. Dette ville være å etterleve loven som skal beskytte den ufødtes menneskerettigheter. Slik kunne det bli slutt på disse overgrepene utført av egosentriske voksenpersoner og deres klakkører.

Glærum, 7.juni – 2021.

Dordi Skuggevik