Sitkagrana bedre enn sitt rykte?

Sitkagrana er nok bedre enn sitt rykte, selv om den er blitt et hatobjekt blant høyrøstede og kunnskapsløse i Norge, som bare vil få den vekk, få den bort – ja, utrydde den.

Det blir ropt at den sprer seg så veldig. Far min plantet sitkagran her i Surnadal for et par mannsaldrer siden. De er blitt store og flotte, og SPRER SEG IKKE!

Jeg diskuterte med vintervenninne i Las palmas – Mary fra Vikan på Hustadvika, og hun la ut om denne spredningen. Det var veldig imponerende, for når Mary kommer i farta, da ligner hun på en spansk karavell fra 1500-tallet oppe på en brytende bølge.

Fasiten kom på TV for en stund siden: Sitkagrana sprer seg på kysten men IKKE inne fjordene! Så både Mary og jeg hadde rett! Mannen på TV la ut om Sitkagranas fortreffelighet. Han sa at lykkelig er den mann som har et mål sitkagran plantet av sin oldefar – og som i en alder av 90 år, når den er hogstmoden, vil gi 35.000 kr. i kassa når de hogges. 90 år gamle er de hogstmodne, for da har de kvistet seg selv, og står hogstklare med bare juletreet i toppen. Mannen la også ut om trevirket av sitkagrana – hvor flott og anvendelig det er. Han hadde med seg et par ski laget av sitkagran, og de skulle være eksepsjonelt god å renne på. Så – PLANT SITKAGRAN! – Til glede for dine etterkommere om 90 år!

Glærum, 13. okt. – 2019.

Dordi Skuggevik

La skoleklassene plante gran!

Min mor ble født i 1904, og hennes konfirmasjonskull deltok i skogreisningen med granplanting. Kull etter kull gjorde det. Skoleklasser også. Idag høstes disse granfeltene og tømmeret skipes daglig ut med båter fra fjorden og fraktes til papirfabrikker i Tyskland – for netthandelen trenger mye papir og kartong.

For 30 år siden tegnet jeg en dag et stort tre på tavlen og bad elevene også tegne et tre i arbeidsboken i naturfag. Så skrev vi: For mye CO2? Plant et tre!

Det store barskogbeltet som strekker seg fra Norskehavet til Beringstredet er en like stor og viktig lunge i verden som Amazonasbekkenet. Ville det ikke være bedre å investere i vedlikeholdet av disse store vintergrønne skogene enn å sende penger på måfå til Amazonasområdet der vi vet at det meste av pengene forsvinner på veien?

Erik Solheim var den som begynte med å skremme velgerne til seg med dommedagsprofetiene om miljø og klima – og velgerne strømmet til SV og Miljø-Kristus Solheim – den store Frelser. De andre partiene tok etter. Nå konkurrerer partiene med å skremme mest høyrøstet, slik at alle barn og unge snart må gå på beroligende medisiner. Og verst av alt: Flygenfelten Solheim er hjemvendt fra sitt høye embete i klimaskremming i FN-systemet og er begynt forfra igjen. Ville det ikke være bedre å ta skoleelevene med ut i skogen for å plante gran? Dermed får de gjort noe helt konkret for miljø og klima. Det står bare igjen å se om norske skolebarn orker å gjøre denne innsatsen når varmen, svartflua, hoggormen og påten (flåtten) går på dem.

Jajaja! Jeg hører ropet: – Fy! Vi vil ikke ha gran!!! Gran – som var tingen i min mors og også i min barndom og ungdom er blitt fyfy! Men papir og kartong lages av gran. Uten gran – ingen netthandel, kan vi faktisk si. For de vil vel ikke erstatte papiremballasjen med plastikk? Vi kan jo begynne å kalle granfeltene for granåkrer? Jeg sa det til en granhater som satt ved siden av meg på flyet hjem fra Leipzig i mai. Hun var midt i livet, mager og lettbent, og jobbet som toppbyråkrat for en av våre mest kjente klimaskremmepolitikere. Hun hadde til og med studert botanikk med selveste professor Gjerdevoll. Hun hatet gran så inn i granskauen. Mitt siste argument var: «Fra 1995 til 2015 vokste Norges befolkning med 1 million. Millionen var alle innvandrere. Når alle disse skal ha dopapir, må vi ha grantre for å lage dopapir – og tenk, sa jeg – når alle inderne og kineserne begynner å bruke dopapir! Da blir det kjekt da å ha nok gran så vi kan lage nok dopapir!» Da ble damen helt taus og stirret inn i tomrommet i hodet sitt. Hun hadde ikke flere argumenter mot granplanting. Så send skoleelevene ut på granplanting! De vil få trim i frisk luft og de vil få den store opplevelsen å frelse planeten ved sine egne henders verk! Halleluia!

Glærum, 5.okt. – 2019.

Dordi Skuggevik

Bokomtale:

Tone B. Bergflødt: Farfars skrin. I skyggen av NS.

Forlag: Prego Mobile.

Det går fremdeles en usynlig delelinje gjennom det norske folk snart 75 år etter andre verdenskrig: nesten halvparten av befolkningen har tilhørighet på en eller annen måte til «NS-familiene» – der medlemmer av disse familiene ble dømt i  rettsoppgjøret etter krigen, og der stigmaet av dette fremdeles plager dem som tilhører disse familiene. «Krigen som aldri tar slutt» er en treffende tittel på  prof.em. Hans Fredrik Dahls siste bok om temaet. Mens faghistorikerne har skrevet den ene boken etter den andre gjennom 75 år etter krigen, har vi ikke hørt så mange direkte fortellinger om diaboliseringen, stigmatiseringen og skampåføringen av dem som ble straffet og utstøtt etter krigen, og som er blitt overført på barn, barnebarn o.s.v. Men nå er det kommet en meget særpreget bok. Særpreget – fordi forfatteren går så nær innpå menneskene dette angikk og fremdeles angår, ikke minst henne selv.

Hun legger rammen: bygda, familien, individet – tett inntil temaet. Hun relaterer ikke så veldig temaet til historiske linjer. Hun holder seg i hverdagen. Dette sikkert som en følge av at hun etter å ha oppdaget og erkjent familiens forhold til Nasjonal Samling, avbrøt en yrkeskarriere for å studere psykologi og psykodrama ved universitetet. Deretter gikk hun løs på å avdekke og å oppdage forholdene omkring sin sjokkerende oppdagelse av den fortiede familiehistorien – ikke minst med en reise innover i seg selv. På denne arbeidsomme og slitsomme måten avdekker hun langt på vei sannheten om de menneskene som ble med i Nasjonal Samling. Hun kler mytene av historien og ender i det hverdagslige, det helt menneskenære – der det foregikk.

Det er mange som har deltatt i utarbeidelsen av teksten. Hun takker en rekke  «pilot-lesere». Hun takker ham som intervjuet 3-400 «NS-barn» om deres opplevelser av stigma og utenforskap på grunn av NS-historien i familien, og som tok doktorgraden på dette: prof. Baard Herman Borge. Forlaget har brukt to redaktører, to språkvaskere, der den ene også har drevet faktasjekking, og av ytterligere to medarbeidere har én lest korrektur og én har vært konsulent. Slik kan en lure på hvor mye som er bevart av selve forfatterens idiom. Men, boken er blitt en page-turner: det er vanskelig å legge den fra seg, og den som ikke må gråte når en leser slutten, har et hjerte av stein.

Glærum, 4.okt. – 2019.

Dordi Skuggevik

Brev fra Paris:

Igår kom det brev fra Paris – fra presidenten for Choeur grégorien de Paris. Han skrev og takket for tilsendt bok. Jeg leste brevet flere ganger, og oversatte det også for meg selv – fordi det gav mange tanker om hvor forskjellig franskmenn og dagens nordmenn formulerer seg. Skal dette franske skriftstykke oversettes til norsk, må det bli til et litt florisant riksmål. Oversettelsen skal forstås av en norsk leser, og samtidig skal den franske måten å uttrykke seg på bevares. Her er et forsøk:

Kjære Dordi,

Ikke bare ble 1000-årsjubileet for St.Olafs konversjon magnifikt feiret med en total investering av din person og dine midler, men du vil med boken som ble mottatt idag, at evenemangene videre skal tilhøre våre to lands historie!

Fotografiene av kirkene, klokkene, konsertene, møtene mellom mennesker som du har gjengitt fra denne eksepsjonelle anledning, gir allerede en forsmak på teksten.

Vær levende takket for din dedikasjon «til faderen og til sønnen» så delikat.

Imidlertid, finner jeg at du taler litt for tidlig om «punktum». Punktum kommer til å bli et utropstegn, slett ikke en avslutning av en setning eller et prosjekt.

Må du tro på hele den annerkjennelse som gis deg av medlemmene i Choeur grégorien de Paris som aldri ville ha tatt til vingene uten din intuisjon og din sjenerøsitet.

Turnéen i Sveits som Catherine organiserte for 48 personer – med barn på seks måneder og en dame på 87 år! – ville ha vært meget vakker, og i perspektivet av vår første turné som gikk til Norge, hvis du hadde vært med.

Vi tilsier deg hele vår affeksjon.

Louis