Sandbergs karantene – invadert av kvinnen.

Per Sandberg er tatt av kvinnen. Hans opplagte karantene etter en lang tid i norsk toppolitikk er invadert av denne kvinnen. Sandberg er derfor fremdeles i lang tid en interessant kilde som kan melkes av fremmed makt gjennom denne kvinnen som nå fremover skal dele hans bord og hans seng. Her trengs det hverken mobil eller PC for å få adgang til Sandbergs store arkiv.

Dessuten: Hvis Sandberg har tenkt å formæle seg med en iransk kvinne som selvfølgelig bekjenner seg til Islam, så blir han nødt til å konvertere til Islam for å unngå å bli likvidert av Islams voktere. Slik er regelen når en ikke-muslimsk mann gifter seg med en muslimsk kvinne. En ikke-muslimsk kvinne som gifter seg med en muslimsk mann, slipper det.

Slik kan Per Sandberg komme fra asken til ilden – ganske fort, stakkars mann. Noen må snarest få ham til å forholde seg til realitetene.

Glærum, 15.august – 2018

Dordi Skuggevik

Statsråd Sandberg i «honningfellen»:

Norske media er hverken dyktige på å se sammenhenger eller til å se ting i historisk perspektiv. Slik har de heller ikke sett at Sandberg er havnet i den klassiske honningfellen, selv om denne honningfellen er både så klassisk, og så inntil det primitive – lett å se.

På russerevyen da jeg var russ i 1964, handlet ett av innslagene om den britiske politikeren Profumo og Christine Keeler, det alltid gyldige eksempel på nettopp – en honningfelle: halvgammel politiker sjarmeres av ung kvinne som tapper ham for politisk informasjon.

Opplegget med Sandberg må være et langsiktig spill fra Irans etterretningstjeneste. Den unge damen er nok blitt opplært og finsiktet over tid, og Sandberg har hele tiden vært en løsmunnet, umiddelbar og naiv hurragutt som har vist seg som en tydelig inngangsport for en honningfelle-spion, og i dette spillet – regjeringens svake ledd.

  • Ble hun Miss Iran på vanlig måte? Folk som kjenner til Iran sier at det kan ikke være mulig, fordi hun ikke besitter den skjønnheten de fleste iranske kvinner har. Altså: Hun ble Miss Iran som ledd i opplegget.
  • Var det tilfeldig at hun ble bosatt i Sandbergs hjemmemiljø i Trøndelag? Neppe.
  • Var det tilfeldig at hun tok de norske fosterforeldrenes etternavn? Neppe. Med norsk etternavn ville hun fremstå som trolig halvt norsk, og lettere vinne tiltro i norsk miljø. En må spørre seg om hvordan det gikk til at et norsk fosterforeldrepar gav fra seg familienavnet sitt til en 17-årig asylant fra et skummelt utland. Norsk naivitet og prektighetsbehov?
  • Hennes åpne søknad til Fiskeridepartementet om å få jobbe der, med hennes eget forslag om å bli statsrådens assistent og tolk – den søknaden er så lite sofistikert at folk i departementet burde høre klokkene ringe. Men, kanskje virket søknaden så naivistisk og så primitiv at de tok den for god fisk uten baktanke?

Damen kom seg i alle fall innpå statsråden etter en lengre innledning både geografisk og sosialt. Disse honningfelle-spionene blir grundig opplært i forførelsens kunster og i selve gjennomføringen i sengehalmen. En mann som Sandberg, i hans alder, og som befinner seg i en skilsmissesituasjon, vil falle som en moden plomme for dåreblikket fra Persia.

Jeg spurte en norsk person med erfaring fra det iranske miljøet i Norge om han trodde damen er spion. Han svarte med å si at iranere i Norge som pleier nærkontakt med den iranske ambassaden i Oslo, er livsfarlige for andre iranere her i landet. – Ja, hun er spion, konkluderte denne personen. Vi kan da tenke oss hvilken suksess det ville være for denne damen, og opplegget bak henne, å kunne flytte inn i tjenesteboligen for en norsk statsråd. Hun ville kunne melke ut et bredt spekter av opplysninger for fremmed, fiendtlig makt over tid.

Heldigvis begynte det å lukte temmelig råttent av denne sengehalmen, selv om norske media brukte lang tid før de oppfattet femtekolonisten i denne historien. Femtekolonister/intern-spioner finnes det mange og diverse av i den flyktningestrømmen som har fosset opp gjennom Europa de siste årene. Når denne unge damen som har forført statsråd Sandberg, nå mister grepet i all offentlighet, kan vi borge på at hun er én av mange. At hun ikke er blitt tatt av etterretningstjenesten før, og ikke er blitt avslørt av norske media, bør for Norge være en skandale av samme kaliber som Profumo-skandalen i England i 60-årene. Forstemmende!

På det personlige plan har Sandberg fått seg en «helsereise» i Iran av klasse. Det var lett å se ved hjemkomsten. Vi får håpe at for ham personlig er hans persiske netter med sin persiske katt verdt prisen: Å bli en kassert politiker og en latterliggjort godfjott for ettertiden.

Regjeringen bør bli sittende etter denne lærepengen. Den halvgamle mannen som falt for det persiske sløge blikket vi kunne se på TV, det er ikke verdt en regjerings fall. Det som imidlertid bør få grunnen til å skjelve under regjeringen, er det faktum at regjeringen har tolerert at statsråd Sandberg, på eget initiativ, har deltatt på Irans ambassade med å feire Irans nasjonaldag, og slik gi sin støtte til et av historiens verste totalitære skrekkregimer. En så toskete statsråd kan ikke en regjering overleve. Dessverre.

Glærum, 13.aug.-2018

Dordi Skuggevik

Prof. Sverdrup og «Maud»-ekspedisjonen.

I all viraken rundt polarskipet «Maud» sin spektakulære seilas hjem til Norge på en flåte, snakkes det hele tiden om Roald Amundsen. Men, det var lederen for det vitenskapelige arbeidet ombord, prof. Sverdrup, som gav «Maud»-ekspedisjonen mening og innhold.

Prof. Harald Ulrik Sverdrup fra Sogndal var oceanograf og meteorolog. Han bragte hjem forskningsresultater i så stort omfang at man måtte grunnlegge Norsk polarinstitutt, slik at han hadde et sted å bearbeide sitt innsamlede materiale. Han ble professor ved Geofysisk institutt i Bergen, så det er ingen tilfeldighet at det er i Bergen «Maud» først legger til land når hun nå kommer hjem. Prof. Sverdrup ble derfra «lånt ut» til Scripps Institute i San Diego i California, hvor han i en årrekke var direktør og forskningsleder.

Ganske nylig ble hans 97 år gamle adoptivdatter i Telemark invitert til Paris for å motta en hedersbevisning for sin far post mortem, men selv om hun fortsatt kjørte bil, gav hun avslag på Paris-invitasjonen, dessverre. Hun er forøvrig alltid æresgjest når noe stort foregår på «Geofysen» i Bergen, noe som viser betydningen hennes adoptivfar hadde. Anna Margrethe Hamre, heter hun i dag – «Gammeljordmora» i Rauland, Telemark. «Bitte Sverdrup» ble hun omtalt som når hun ble satt igjen hos slekta på Gyl på Nordmøre mens foreldrene gikk fottur i Trollheimen om somrene.

På ferden til «Maud» gjennom Nordost-Passasjen var Roald Amundsen med, men da «Maud» ble rustet ut for å drive over Polhavet, var ikke Roald Amundsen ombord. Han ble igjen for å arbeide med planene om å nå Nordpolen med fly. Etter 3 år i fint driv over Polhavet med tak bygd over skipet, med dampbad på dekk, og med besøk av folk som kom over isen fra Sibir på besøk, gikk alt etter planen med «Maud» – men så gikk Amundsen konkurs der borte i Amerika. «Maud» mottok et telegram om at de måtte gå ut av isen og komme tilbake til Nome, der «Maud» gikk med i konkursen til Amundsen, og ble solgt.

Sist jeg besøkte min tremenning i Telemark, datter av min fars kusine som ble gift med prof. Sverdrup, og som ble adoptert av prof. Sverdrup, rakk jeg å lese de 40 første sidene av hans bok «Tre aar i isen med Maud». Denne boka bør gis ut igjen nå når «Maud» kommer hjem. Boka er svært spennende å lese. Teksten er svært tett og fullpakket av informasjon, men er lett og interessant å lese selv om man ikke har innsikt i selve faginnholdet. Boka inneholder også beretningen om sledeturen som Wisting og Sverdrup foretok rundt Tsjuktsjerhalvøya i Øst-Sibir, der Sverdrup også tok seg tid til å skrive en ordbok og grammatikk over Tsjuktsjernes språk! – En allsidig mann!

Jeg håper at både sjøfolkene ombord på «Maud» og vitenskapsfolkene ikke blir glemt i all viraken rundt «Maud» og Amundsen. Uten Amundsen ville ikke vitenskapsfolkene kommet seg ut i Polhavet, men uten vitenskapsmennene som ble ledet av prof. Sverdrup, ville ikke «Maud»-ekspedisjonen hatt noen berettigelse eller hensikt. Og – man må ikke glemme det store omfanget av de vitenskapelige resultatene som ble bragt hjem til norsk og internasjonal akademia. Målet nå må bli at gi ut igjen boken, slik at vi alle kan sitte i sofaen og delta på denne store vitenskapelige ekspedisjonen! – Visste du at måleenheten for vanngjennomstrømningen i havstrømmer er «én Sverdrup»?

Glærum, 7.aug.-2018.

Dordi Skuggevik

 

Nordmørsbunaden – spansk opphav?

 

Denne artikkelen ble trykket i «Tiden Krav» igår 3.august, med 2 foto som illustrerer teksten. MEN: teksten min ble ganske frekt redigert om – uten å spørre meg – på tre vesentlige punkter:

Historiens helt, faren til Inga Farstad, som var den som til slutt klarte å sette opp veven og redde situasjonen for Inga, og redde «Farstad-vesten» – han ble rett og slett tatt ut av teksten. Jeg fikk helt sjokk!

Jeg skrev til redaksjonen at jeg var i de grader STEIN FORBAINNA for det de hadde gjort. Dessuten hadde de omgjort en høytidelig kirkelig og folkelig prosesjon til ære for Jomfru Maria – der hun blir takket for markens grøde – til MARKED! Redaktøren sitter der og tenker seg at det var et marked, og så smeller han inn det!

Dessuten endret de overskriften fra «spansk opphav» til «Las Palmas» som om det dreier seg om geografi og ikke opphav.

Jeg har siden en tid levert mye gratis stoff til TK, men nå er det jammen slutt. Samme hva jeg skriver, skal TK fikse og rette på det, og uansett hva jeg skriver om: jeg får likevel ikke nordmøringene til ta hendene opp av bukselommene og komme igang med noe! Over og ut: jeg skal si opp filleblækka nå!

OPPRINNELIG TEKST:

For nesten et år siden, gikk jeg meg på et stort opptog av folk og krøtter og festpyntede vogner utenfor Sankta Anna-katedralen i Las Palmas. Det var en stor Maria-fest hvor vognene var pyntet med jordens vekster av alle slag og de digre vognene ble trukket av tospann melkekyr. Canari-øyene har en av verdens fineste osteproduksjoner. De produserer 20.000 tonn ost pr. år – og de spiser opp alt selv!

Plutselig fikk jeg se «Nordmørsbunader» med rød vest, rød skoning på skjørtet og med piperynker ned fra livet. I anledning bunadsdagen på Sjøbruksmuseet i Bøfjorden må det være tiden for å se på om Nordmørsbunaden er av spansk opphav. Las Palmas har i 500 år vært bunkringshavn for skipstrafikken mellom Europa og de nye kontinentene. Dessuten har vi hatt trafikken med klippfisk ut og spanske varer hjem – i mange hundre år her på vår del av Norskekysten. En og annen kone ble også hentet fra Spaniens solrike kyster, selvfølgelig. Sjøfolkene tok med seg hjem alt mulig – også fine drakter til koner og døtre. På fotoene ser vi en tydelig sammenheng mellom bunadene på Gran Canaria og Nordmørsbunaden.

Vevemiljøet og vevkursene ved Amtskolen på Gyl, må ikke glemmes i historikken om Nordmørsbunaden. Skolestyrer Skuggevik hadde en datter Else g. Angvik, som utdannet seg i veving ved Industriskolen i Oslo, og eldste datter Rakel g. Kamsvåg gikk Husflidskolen i Oslo. Datteren Magnhild gikk Lærerskolen i Oslo og ivret veldig for at folk skulle brodere Nordmørssøm – i stedet for Hardangersøm. Ved Amtskolen, hvor Nordmøre husmorskole også holdt til, ble det grundig undervist i veving, også avansert veving. De vakreste langbordduker i lin ble vevd. Jeg har sett flere av dem. Linhåndklær og arbeidshåndklær i bomull i vakre mønster etc. Også her kommer sjøfarten inn, for i hundrevis av år, dro Skuggevikene ut fra Tvedestrandsfjorden hver vår med seilskutene de selv bygde, og brakte verden hjem til fjorden sin: Møbler, tekstiler, krydder, planter, historier og assortert kunnskap fra fjerne land.

Det var Else Skuggevik Angvik som utarbeidet arbeidstegningene og vevoppsettet for både «Farstad-vesten» og det opprinnelige forkledet. Begge deler tror jeg var etter gamle ting fra Ekrem – Treekrem i Straumsnes. Det har i alle fall familien fortalt.

Da Inga Farstad vevde min vest vinteren 1964/65, en vest som min grandniese Ingrid på den gamle Amtskolen på Gyl nå har fått av meg, besøkte jeg Inga i vevstuen. Hun tok da frem arbeidstegningene til Tante Else, som Tante Rakel hadde gitt til henne. Vi så spesielt på noen små blå roser som ikke var blitt med i veveprosessen, fordi det ble rett og slett for komplisert.

Min Tante Else var kommet så langt med «Farstad-vesten» at hun skulle sette opp veven, men så falt hun ned kjellertrappa på Kvernes prestegård og lå død på gulvet da prost Angvik kom hjem. Døde gjorde også barnet hun bar, hennes første. Ingen hadde kunnskap til å fortsette der hun slapp, for damaskvevingen i «Farstad-vesten» er meget komplisert. Det er allerede en komplisert brokade med 3-4 såkalte «knuter», men rosen i ryggen har 100 knuter, har jeg fått meg forklart.

Det ble samlet inn penger, og Inga Farstad ble sendt til Industriskolen i Oslo for å lære faget. Men, der ble hun, sammen med de andre, satt til å veve gobeliner og gardiner til Kongeskipet. Inga sa at hun kom hjem og var helt fortvilet, fordi hun ikke hadde fått lært å sette opp veven. Hun kunne ikke innfri forventningene til dem som hadde samlet inn pengene til utdannelsen. Hun satte seg rett og slett ned og gråt, sa hun. Hun sa at det ble faren som klarte å løse problemet. Han greide å konstruere og å sette opp veven.

Jeg vet ikke hva Ole Kr. Gundersen fortalte på Sjøbruksmuseet i Bøfjorden, annet enn det jeg nå har lest i Driva. Jeg håper det jeg her forteller utfyller det han sa, og at det blir med i en eventuell bok.

Videre har jeg her fotobevis for at jeg har sett at damer går med «Nordmørsbunad» på sine store fester i Las Palmas!

Glærum, 20.juli – 2018.

Dordi Skuggevik

Gjennom Raftsundet med nesen i mobilen.

Vi på Hurtigruten nærmer oss Raftsundet i 23-tiden om kvelden 26.juli. Det gjelder å finne utsiktsplass for å nyte sommernatten gjennom denne flotte passasjen på turen nordover. Jeg har fått plass i en sofa i 2.rekke bak liggestolene helt inntil panoramavinduet.

Ved siden av meg sitter 3 søsken på anslagsvis 10, 12 og 16 år. I stolen ved siden av dem sitter pappa. Det ser ut til at han er enten enkemann eller fraskilt pappa på ferie med barna. Han har kostet på seg og barna denne dyre turen nordover i eventyrlandet som Norge er på Hurtigruten en sommernatt. Men ser de på landskap og lys denne sommernatten? Nei. De sitter alle fire med nesen klistret i mobilen sin. De er overhodet ikke tilstede på den dyre reisen de har kostet på seg. De har heller ikke noe fellesskap med hverandre. Så – hva er vitsen med å bruke penger på denne turen? De kunne like gjerne ha sittet gratis i sofaen hjemme, og ikke sittet her og tatt opp plassen for andre. Men da ville de kanskje ikke ha noe å skryte av når de kommer hjem igjen til jobb og skole. Men, hvordan kan de skryte av noe de ikke har sett?

Denne pappaen burde stilt et ultimatum: Turen på Hurtigruten skulle vært betinget av at alle skjermer ble lagt igjen hjemme. Kort sagt: Skjermfri ferie.

Glærum 3.august – 2018.

Dordi Skuggevik