Ørkenkulturenes omskjæringspraksis.

Det er ørkenkulturene som driver med omskjæring av sine barn. Vannmangel har ført med seg  dårlig renhold mellom skrukkene i kjønnsorganene, noe som igjen har ført med seg ødeleggende infeksjoner. Når man ikke har vann, skjærer man bort skrukkene, enkelt og greit, både på gutter – og også jenter i noen kulturer. Så maktpåliggende har dette vært, at det er bygget inn i religionspraksisen.

Nå når de fleste samfunn har klart å skaffe seg tilgang på vann slik at en kan vaske seg, er jo ikke omskjæring lenger påkrevet av hygieniske årsaker, så praksisen med omskjæring kan avsluttes. Det er her man må sette inn kreftene, for å overtale folk til å slutte med dette.

Men, i USA omskjæres også gutter som ikke er jøder eller muslimer på sykehuset etter fødselen, av hygieniske årsaker, fordi statistikk viser at kvinner som er gift med omskårne menn, får mindre livmorhalskreft. Her skal en ha i mente at jøder og muslimer har andre  renselsesritualer i forhold til sin seksualpraksis enn resten av befolkningen. Men det er jo bare å vaske seg. Det er så enkelt!

Glærum, 21, juli – 2018.

Dordi Skuggevik

Kapp kuken av krapylene!

Voldtekter og seksuelle overgrep mot barn ble tallfestet i morgennyhetene i dag. Tallet på gutter som blir voldtatt og utsatt for overgrep var uventet høyt. Fengslenes opplegg for å «kurere» overgriperne virker ikke, ble det meldt.

Jeg har sagt det lenge: Kapp kuken av krapylene og sett dem nakne iland på Bjørnøya en vinterdag til bjørnemat!

Glærum, 13.juli – 2018.

Dordi Skuggevik

Mor og lærer.

Rosa Rugosa-hysteriet.

Rosa Rugosa-hysteriet er både til å le og gråte av. Jeg kjøpte mine Rosa Rugosa i gartneriet til Olav Heggen for 45 år siden, både enkle og fylte Rosa Rugosa. Ingen av dem har spredt seg. De holder seg pent på plass der jeg plantet dem. De er svært vakre, de blomstrer lenge, de dufter godt – og er også vakre om høsten med sine store, røde nyper. Hvis det kommer folk inn i hagen min for å sprøyte dem til døde, så vil vedkommende bli truffet hodet med noe hardt her på min eiendom. Jeg har utviklet en humle-hage, og nå er det disse rosene som humlene fester mest med. Det offentlige må bare prøve seg på å sprøyte både rosene og humlene til døde!

I 1988 var det etablert en liten hekk av Rosa Rugosa på badestranda i Gleressanden, rett ned og øst for der toaletthuset er nå. De var kommet ned elva fordi folk hadde tatt dem opp fra hagen sin og kastet dem på elva. Denne hekken danner bakgrunnen for en foto-gruppe fra Choeur Grégorien de Paris som oppholdt seg her en uke i 1988 etter at de hadde sunget inn plate i Nidarosdomen. Derfor vet jeg at året var 1988. En vinterstorm tok hele hekken så nær som et par planter. De står der, men har ikke spredt seg. Rosa Rugosa-hysteriet er direkte ubegrunnet og latterlig! På Omfløddøra ved Hageland er nå hele bestanden av Rosa Rugosa brun og dau. Hva kommer isteden? Olderskog! Er det så mye bedre?

Svein Sæter lurer på hvordan det kan ha seg at en operasangerske fra Sør-Korea har sunget inn «Vårsøg» av Hyldbakk/Sommerro. Det har seg slik at i denne gruppen foran Rosa Rugosaen på badestranda her, var det to operasangere fra Pusan-operaen i Sør-Korea, og de to og gruppen ellers, reiste hjem med Henning Sommerros plate med Vårsøg – så det var direkte eksport til både Frankrike og til Sør-Korea! Datteren til den ene operasangeren overvar forøvrig  «Olavsoratoriet-2014» i St. Clotilde i Paris 17.10.2014 – og var veldig begeistret.

Far min plantet 1 mill. granplanter, også av forskjellig type, derav også Sitka-gran. Ingen av dem har spredt seg eller er blitt noe problem. Springfrø spiret i hagen min en gang for noen år siden – men neste år var de borte.

Jeg blir ganske oppgitt over Fylkesmannens botanikk-rasisme. Latterlig, tragisk, bekymringsfullt. Fylkesmannen burde heller ha ryddet i Vegvesenets misgjerninger: Lupiner og tiriltunge som sprer seg som en farsott etter Vegvesenets frøspredning i områder hvor disse plantene ikke hører hjemme.

Glærum 12.juli – 2018

Dordi Skuggevik

Rettepennen i TK:

Avisen «Tidens Krav» holder seg med en rettepenn på 2-ben som opererer med lupe og rødpenn i mine tekster som jeg sender til avisen. Jeg har ikke skrevet så lenge i TK, men ellers har jeg skrevet i mange publikasjoner gjennom 50 år: Artikler, intervjuer, kronikker – og: leserinnlegg. Aldri har jeg fått en slik behandling av språket mitt og stilen min som det «Rettepennen» på 2-ben i TK gir meg. Selv ikke Solum forlag endret en prikk, da de gav ut boka mi «Messer i Murmansk».

I en lokalavis skriver jeg leserinnlegg o.l. i en rask, muntlig stil med villede dialektgjennomslag her og der, enten for å understreke punkter i teksten, eller for å være litt morrosam (nå blir vel dette rettet til morsom, tenker jeg…!). Alt som rettes overføres til et glatt bokmål, et skikkelig bysensk salongspråk, et kastrert språk.

Det som idag fikk meg til å bestemme meg for å kommentere «Rettepennen» var at jeg i mitt innlegg om et selvstendig Orkdal sykehus, brukte navnet St. Olav (uten s!) hospital. Jeg begrunnet det med et PS under teksten. TK’s Rettepenn-person strøk PS-et og satte inn s så det ble St.Olavs hospital. Med s i navnet blir sykehusnavnet et lingvistisk misfoster – og jeg skjemmes derfor over at navnet mitt står under innlegget.

Jeg tror ikke denne s-en var i navnet de første årene etter at Regionsykehuset skiftet navn. Men så MÅTTE noen presse inn en genitiv-s, for det tror språkamatører at det MÅ være. I St.Olav hospital, St.Olav domkirke etc. ligger allerede genitiven i St.Olav. Det trengs ingen s. Med s betyr det at det er St.Olav som eier sykehuset, mens det uten s betyr at sykehuset er dedisert (IKKE dedikert – som mange skriver i dag!) – til St.Olav. Sykehuset er altså satt under St.Olavs beskyttelse – med s!

Som et apropos til dette med denne s-en vil jeg fortelle om en skarp liten 10-åring fra Eritrea som jeg underviste sist vinter for hennes 1.communion – hennes første nattverd i den katolske kirken. Hun sier: «Hvorfor står det Jesus uten s i Jesu oppstandelse? Vi lærte en gammel julesang ifjor på skolen – Mitt hjerte alltid vanker i Jesu føderum. Jeg spurte lærerinnen – hvorfor står det Jesus uten s? Hun sa at det visste hun ikke, men hun skulle undersøke det, og 2 dager senere kom hun og fortalte meg det.»

Jeg gikk da til notehylla mi og hentet ut den første Bræin-boken og viste henne Jesus med m: «…med hjerte hu og sind, på Jesum være rettet ind.»  Jeg satte så opp kasussystemet for henne og sa at hun som hadde et slikt godt grammatikkhode, burde ta tysk på Ungdomskolen og så gå Latinlinjen på Katedralskolen i Trondheim etterpå.

SÅ: JEG FORLANGER Å FÅ SKRIVE ST. OLAV HOSPITAL! – når navnet mitt står under teksten! Jeg minner om at jeg er Cand. Philol. + med fransk hovedfag, engelsk mellomfag, tysk grunnfag, musikk grunnfag og lærerskole –  og at jeg har vært norsklærer i 35 år i skolen + snakker en av de eldste og mest kompliserte dialektene i Norge, en dialekt som er nær beslektet med gammel-engelsk. Da finner jeg meg ikke så lett i å bli overprøvet av noen Rettepenn på 2-ben, så der kan TK spare inn en årslønn. Fire him! Amen!

Glærum 11.juli – 2018

Dordi Skuggevik

 

 

Kommunaliseringen av den tidligere norske statskirken.

Forundret har jeg vært vitne til hvor uforberedt den tidligere norske statskirken var på å bli frigjort fra staten, for å skulle ta vare på seg selv som frittstående trossamfunn. Statskirke-instinktet i de kirketilhørige har ført dem inn i en kommunalisering av kirken etter bruddet med statstilhørigheten.

I Surnadal har det ført til at begge de gamle prestegjeldene i kommunen er blitt fusjonert, og merkelig nok ble to av sognene, også fusjonert, slik at ingen av menighetene lenger føler tilhørighet til sin menighet og kirke, noe som fører til fremmedgjøring og inaktivitet i menighetens hverdag. Folk føler heller ikke helt tilhørighet til presten som nå er blitt prestene. De fusjonerte prestegjeldene har fått felles menighetshus – og det ligger klin inntil kommunehuset. Altså: den lokale kirkeenhetens geografiske grenser faller nå sammen med kommunens grenser = en ubevisst oppfatning blant folk om at kirken fra å være statlig – nå er blitt kommunal.

I stedet for å stige opp og ta ansvar for sin lokale menighet og kirke, er den passiviserende statskirkeoppfatningen overført på kommunen. I stedet for å sutte på den statlige spenen, har man fått seg en kommunal spene å sutte på. Tilstanden kan illustreres med at det ser ut til å ha oppstått en «arrangementskommité» som drar rundt og «holder» gudstjeneneste i de forskjellige kirkene – mens den passiviserte lokalmenigheten kommer for å bli «underholdt».

Når kirken forstod at staten ikke lenger skulle være kirkens foresatte, burde de ha studert hva som skjedde den gangen halvparten av Norges befolkning falt ut av Kongeriket og over i Amerika, der de måtte ta vare på seg selv og begynne på bar bakke. Kirken hjemme i Norge fulgte ikke med på lasset. Kirken i Norge gav blaffen i dem som dro! Jeg skriver en god del om den norske kirkehistorien i USA i boka mi – «Utvandring fra Nordmøre, Stangvik og Surnadal prestegjeld» (1986)(Selges av Bokloftet, Løten.)

Arbeidet begynte alltid med en kvinneforening og legmannsandakter. Mennene var også medlemmer av «Women’s Aid» – kirkekvinneforeningen. Det var forbausende hvor fort de klarte å få opp kirken sin, få inn prester for prøveprekener/godkjenning/ansettelse – og ikke minst: de bygde alltid et forsamlingslokale sammen med kirken. (De satt ikke inne i det sakrale rom og spiste skoffka’k og drakk kaffe i benkene.) Den lokale skolen fulgte hakk i hæl.

Det største problemet for alle menigheter i den norske lutherske selvstendiggjorte kirken i Norge idag er mangelen på menighetens eierskap til kirken, i videste forstand, og mangelen på forsamlingslokale i tilslutning til menighetskirken. Sosiale rom må til for å få til et menighetsliv på alle måter, og ikke minst: kirken har overtatt kristendomsundervisningen fra skolen, og må ha undervisningsrom. Det sitter ikke lenger godt utdannede kristendomslærere i klasserommene i Norges skoler og underviser i kristendom og kristen kulturarv innen kunst, litteratur og musikk. Dette tomrommet vil aldri den norske frigjorte statskirken klare å fylle. Det vil bli et kolossalt vakuum og en kontinuerlig krise på i alle fall 30 år, og hva da? Jeg er redd kirken vil måtte begynne helt fra grunnen av – og det i langt sterkere grad fra grunnen av – enn det norske utvandrere måtte, i den nye verden.

De tomme prestegårdene: For å gjøre det hele enda mer prekært, selger kirken prestegårdene, hvor de kunne ha fått til både undervisningsrom og sosiale rom for menigheten. Prestene har allerede for det meste forlatt prestegårdene, for som en prest forklaret på TV forleden: Om en prest har 4.000 kr. i nominell husleie i prestegården, så vil den egentlige husleien være på 14.000 fordi presten blir skattet for fordel med embetsbolig.

Det gikk en stund før jeg oppdaget at prestegården på Tingvoll fra 1700-tallet var fraflyttet. Jeg trodde lenge at familien var moderne folk av typen som ikke brukte gardiner. Det er bare kirkebyråkratiet igjen i prestegården på Tingvoll – i ene fløyen. Prestegården i Stangvik står også tom, mens den nye kvinnelige presten bor på hytta si ute i Valsøyfjorden. Begge disse prestegårdene i Tingvoll og Stangvik er av våre mest ærverdige og flotte prestegårder. Det bør være en oppgave for både Riksantikvaren, Fylkeskonservatoren, Den norske lutherske kirken og lokalmenigheten å få prestegårdene bebodd av presten og brukt. Der må skattemyndighetene instrueres av angjeldende departementer, slik at presten bare betaler den nominelle husleien, og ikke blir straffet skattemessig for embetsbolig.

Her i Surnadal selger man nå – eller har allerede solgt, den vakre prestegården ved Øye kirke – til tjenestegjørende prest pr. i dag. Han spurte meg for en tid tilbake hva jeg syntes om at han kanskje ville komme til å kjøpe prestegården. – Det er greit, sa jeg, hvis du selger den til din etterfølger. Han så litt fortustra ut da.

Prestegårdens forpakterbolig, gårdsanlegg og jord og skog ved Øye kirke ble dessverre solgt til forpakteren, slik det er blitt gjort i så mange kirkesogn/prestegjeld. Ved Øye kirke burde forpakterboligen og fjøs og stabbur på prestegården blitt opprustet til undervisningsrom, kontor og sosiale rom for menigheten, og presteboligen burde forblitt prestebolig med nominell husleie. Rikelig innmark burde blitt låst som reservejord for utvidelse av kirkegården, og resten pluss skogen burde blitt solgt til nabogårder.

Det dummeste som skjedde i Surnadal, var at gamle Øye skole nedenfor kirken ble revet. Den smekre, vakre trebygningen i nygotisk stil, slik som kirken, ville kunne huset både kirkekaffe, speidergrupper, barnegrupper, undervisning, ungdomsklubb etc. i nær tilslutning til kirkerommet. Behovet for sosiale rom  burde tidligere Surnadal prestegjeld ha forberedt seg på for mange år siden, fordi de har visst i mange år – at kirken snart ville bli skilt fra staten. Nå blir det hele en eneste stor improvisasjon uten planlagt fremtid. Alt blir ad hoc og resultatet av snarløsninger etter tilfeldig innvalgte amatører i råd og utvalg sine påhitt og påfunn. Det er veldig trist å være vitne til, selv for meg som har vært katolikk siden 1984. Men, jeg engasjerer meg i dette fordi jeg har undervist Statskirkens barn i kristendom, kirkehistorie, kirkekunst og kirkemusikk i 35 år. Det er med stor sorg jeg ser på hvor ubegavet det hele ledes – eller i hvor stor grad det hele mangler ledelse. Det merkelige er hvordan bisper, proster, prester og kirkemusikere har abdisert fra sin fagperson-autoritet, og underlagt seg et merkelig ad hoc «kirkedemokrati» der hvermannsen springer rundt som forstyrra vegglus og improviserer. Egentlig er vel dette veldig norsk , der demokratiet styres ut i anarkiet, dessverre.

Jeg tror vi er vitne til en veldig omveltning, der styringen fra toppen og nedover fra Reformasjonen og Dansketiden sine enevoldskonger, via Stat og Kommune, skal få en overgang til der menigheten styrer nedenfra – slik det ble i Den norske lutherske kirke i Amerika, der de gradvis bygget opp igjen et kirkelig hierarki etter etableringen av lokalmenighetene. Samtidig er vi vitne til at 2-delingen av norsk kirkeliv, i det lavkirkelige (bedehus) og høykirkelige nå fusjoneres. Bedehusene selges, kirkene overtas av de lavkirkelige bedehusfolkene. Jeg er redd svært mye vil gå tapt i denne doble prosessen, fordi så mye overlates til amatører, improvisasjon og ad hoc-opplegg. Det store bildet kan studeres ved å se på det rent lokale som er foregått i f.eks. Nidaros bispedømme: Nidaros biskop har forsvunnet inn i tapetet på kirkebyråkratiets kontorer, i demokratiets navn. Og her vil jeg sitere Pater Olav Müller (94): – Gud er ingen demokrat!

Dette til ettertanke.

Glærum, 10.juli – 2018.

Dordi Skuggevik

Kirkestatistikk Surnadal & Stangvik

En tid har jeg forundret meg over hvor lav frekvens det er i høymessene i kirkene i det som nå er det fusjonerte prestegjeldet Stangvik og Surnadal. Så når Kyrkjeblad for Indre Nordmøre prosti kom i postkassen nettopp, satte jeg meg ned og så på oppsettet for 3.kvartal. Det vart særs forvitneleg, for å si det mildt. (Jeg regner ikke med konserter og friluftsopplegg her. Jeg holder meg til høymesser i kirkehus.)

Av 15 søndager var det messefall samtidig i alle 6 kirkene hele 3 søndager, derav Olsòk som er kirken i Norge sin bursdag – kristningsdagen. Selv ikke når Olsòk faller på en søndag, er det høymesse i noen av kirkene. Jeg har i mange år visst at prestene i Den norske lutherske kirke lider av St.Olav-skrekk, men at de også rømmer kirkene når Olsòk faller på en søndag, det var svære greier! Jeg er heldigvis oppe ved Trondenes den dagen, og kan gå både i den katolske kirken, Sankta Sunniva, kl.11, og i Trondenes kirke fra 1180, hvor de lutherske har stort Olsòk-opplegg om kvelden. Men så var jo også Olav Engelbrektson døpt her – vår siste erkebiskop, som Henning S. og Edvard H. har skrevet opera om.

Døperen Johannes lider nesten samme skjebne. Selv dette året når St.Hans-dagen faller på en søndag, står 5 kirker tomme, bare i Mo drister de seg frempå og besynger ‘Røsten som roper i ørkenen’: Rydd vei for Herren! Jeg ble døpt på St.Hans-dagen. Mor satte Maxi for trilla og kjørte til Øye kirke og fikk meg døpt på Døperens dag, foran altertavlen hvor det til og med er avbildet at Johannes døper Jesus.  Navnet Dordi betyr «gudegave» – og mor valgte ikke hvilken som helst dag. Det har jeg ofte vært glad for. Jeg digger Johannes Døperen, og har hans hode på et fat på et bilde på veggen – et trykk av Jon Arne Mogstad – som det bare finnes ett av. Men som sagt – bare i Mo får man høre: Rydd vei for Herren! I de 5 andre kirkene er det den totale stillhet. Det er merkelig at de ikke på en slik St.Hans-søndag vil sitte foran altertavlen i Øye kirke og meditere over hva Røsten fra Det Høye sier, når Ånden i duens skikkelse stiger ned over dåpshandlingen: «Dette er min Sønn, den enbårne, i hvem jeg har Velbehag.»  (Dette er nå endret i den nye Bibelen, for de lutherske er særs ivrige på å fjerne alle spor av språkhistorien.)

De 2 siste søndagene i september står alle de 6 kirkene tomme. Kanskje prestene er på bærtur?

I hele 3.kvartal med 15 søndager er det bare 16 høymesser, fordelt på 6 kirker = 0.2  høymesser pr.kirke pr.søndag – hvis vi ser matematisk på det. I prestegjeldet bor det 2 prester i full stilling, 1 prest som mottar prestelønn fra sin tid som embetsmann i Statskirken, men uten å arbeide lenger, og 1 pensjonert prest som vikarierer på harde livet – i både inn- og utland. 2 organister (fullstilling?) har også 0,2 høymesser pr. søndag pr.kirke.

Kirkebyråkratiet: De to fusjonerte prestegjeldene har nå felles menighetshus ved siden av Kommunehuset, og byråkratiseringen har spredt seg fra Kommunehuset til Menighetshuset. Jeg vet ikke hvor mange ikke-geistlige som jobber der, men det er da noen. Sist jeg hadde ærend til en av prestene på Menighetshuset, var han ikke på kontoret sitt, men derimot var skrivebordet hans bemannet av prestefruen, mens det offentlige tok seg av barna på dagtid.

Mange katolske, ortodokse og muslimske innvandrere vil gjerne ha sitt eget gudshus. Hvilke tre lite brukte kirker kan avsees til dem? Katolsk Øye kirke? Ortodoks Ranes kirke? Todalen kirke blir moské? Når så mange av kirkene til Den norske lutherske står tomme så mange søndager i bare dette kvartalet, så er det vel bedre å gi dem til dem som mangler eget gudshus?

Glærum, snart St.Sunniva.dagen – 2018.

Dordi Skuggevik

Et selvstendig Orkdal sykehus!

Igår ble jeg kjørt i ambulanse til Orkdal sykehus sånn midt på dagen, og fikk heldigvis komme hjem igjen om kvelden. Mens jeg lå der på rommet og så på klokken, tenkte jeg mange tanker om Orkdal sykehus, for i min tid er det her vi er kommet for å fødes, for å bli friske, eller for å dø.

Orkdal sykehus er nå et anneks til regionsykehuset/primærsykehuset i Møre og Trøndelag, St.Olav Hospital, og trues konstant av nedleggelse av amatørene i disse utvalgene som kommer sammen for å spise gode lunsjer, ligge i gode hotellsenger, og late som om de er fagfolk på området. Vi kan unne oss å tenke på den tiden da sykehusene var langt mer autonome, og det satt en doktor-høvding i hvert sykehus og bestemte alt etter fagmessige retningslinjer: Grevle på Orkdal! Døhlen i Kristiansund! Når de hadde operert ut en blindtarm, så kom regningen til pasientens hjemkommune-trygdekasse, og sykehuset fikk oppgjør. Jo bedre sykehuset utførte operasjonen, og jo flere operasjoner de utførte, jo flere penger kom inn i sykehusets driftsbudsjett på pluss-siden. Alle pengene gikk til behandling, ikke til mat og senger og møterom for alle disse amatørenes ørkesløse møter som tapper sykehussystemet for penger – og som sjelden kommer opp med gode og effektive løsninger.

Mange glemmer hvordan sykehusstrukturen er i Midt-Norge, etter at navnet Regionsykehuset ble endret til St.Olav Hospital. Man har glemt at St.Olav er primærsykehuset, og de andre sykehusene er sekundærsykehusene. Sekundærsykehus har vi i Volda, Ålesund, Molde, Kristiansund, Levanger og Namsos. Dessverre er Orkdal sykehus ikke lenger et autonomt sekundærsykehus – MEN DET MÅ DET BLI IGJEN! Og det må bli slutt på dette tullet med å legge et sykehus mellom 2 byer – som medfører en sabla biltrafikk for de ansatte som bor i byene.

Så lenge den østre av de to lange fjordene som deler Nordmøre i 3 deler ikke har fått bru over fjorden, så må folk øst for fjorden få lov å sogne til Orkdal sekundærsykehus, som nå må få tilbake sin autonome status som selvstendig sekundærsykehus.

Sekundærsykehusene SKAL ALLTID ha fødeavdeling, gynekologisk avdeling, barneavdeling og akutt-avdeling. Ellers må en kunne fordele spesialitetene utover – slik som ortopedi etc. Lunsj-spiserne i utvalgene har lenge lagt opp til at velferdsstaten skal mishandle de fødende. Og etterpå klager de over at kvinnene ikke vil føde nok barn! Er de dumme? Eller er de direkte hensynsløse? Orkdal sykehus bygde opp en mønsteravdeling for fødende med dyktige gynekologer tilknyttet avdelingen. Når nå de fødende må kjøre til St.Olav, så får de ikke mer enn 4 timer i fødeavdelingen, og så må de inn på et av disse respateksrommene i pasienthotellet for å klare seg selv i 2 dager – og så er det hjem for å klare seg selv. De fleste har ikke fått igang diingen. De får brystverk. De kommer igjen og igjen til sykehuset med verk i brystene. Brystene blir skåret opp og skylt med saltvann. Det er ikke nok sykepleiere til å hjelpe dem, og der står de og gråter og skyller brystkuttet med saltvann selv. Er det da rart at de ikke vil føde flere barn?

Igår ble det utover ettermiddagen fullere og fullere på mottakelsen på Orkdal sykehus. Det var stappfullt av folk, senger, rullestoler, ambulansepersonell, leger og sykepleiere – da jeg fikk gå ut i taxien min og kjøre hjem. Leger og sykepleiere utførte en formidabel jobb uten å vise stress. Min oppsummering av dagen ble at Orkdal sykehus MÅ bli et autonomt sekundærsykehus igjen! Befolkningsgrunnlaget i det tidligere nedslagsfeltet for tidligere Orkdal sykehus roper etter sitt eget sekundærsykehus, for det har alle andre deler av Midt-Norge. Bare vi som tidligere lå under Orkdal sykehus må nå forholde oss direkte til primærsykehuset St.Olav – og der ligger den store organiseringsfeilen i helseregionen Midt-Norge! Alle kommuner som tidligere sognet til Orkdal sykehus må gå sammen og bende opp auene og hauene til disse lunsj-spiserne som vi betaler regningene for! Chop-Chop!

PS:

Alle veipolitikere kan ta seg en tur i horisontal stilling i ambulanse over Rindal og Meldal og Orkdal. Da får en virkelig kjenne på pelsen hvor dårlig veiene er! Og tenk å skulle føde i en ambulanse på disse veiene! Ja, tenk på det – når lunsj-spiserne får bestemt at det ikke skal bli noen fødestue mellom Trondheim og Molde! Grøss og gru!

PPS:

Sankt Olav Hospital het det, og skal det hete, ikke St.Olavs! Genitiven ligger allerede i St.Olav uten å trenge en genistiv-s! Det heter også St.Olav katolske domkirke – uten S!

Glærum, 5.juli – 2018.

Dordi Skuggevik

 

Humanetiker med tendensiøse sitater.

Humanetikernes høvding i Møre og Romsdal, Sverre Støren, brysker seg overfor muslimene i TK 3.juli. Han siterer det som passer ham fra FN’s menneskerettigheter. Men der fastslås det også:
Foreldre skal ha frihet til å sørge for sine barns religiøse og moralske oppdragelse i samsvar med deres egen overbevisning. 
Det bør kanskje humanetikerne i sin militante misjonering og jakt på andre 
trossamfunns konfirmanter ta seg ad notam nå som de kvesser seg opp for årets jakt på andres konfirmanter.
Glærum 4.juli – 2018
Dordi Skuggevik

Seksualiseringen av vennskapet.

Mens jeg står på badet idag. pumper damene i radioen på med det som har vært det store nå i mange dager i både media og utover landet forøvrig: seksualpraksis utenom den slagne landevei. Men, det er én ting de ikke har nærmet seg – seksualiseringen av vennskapet. Det var en engelsk katolsk prest som også var ansvarlig for den katolske skolen i Arendal i 30 år, som gjorde meg oppmerksom på dette. Han brukte feriene på kurs i barne- og ungdomspsykiatri hjemme i England. Han sa at vennskapet nå er i ferd med å ødelegges for de unge fordi vennskapet seksualiseres.

Før kunne man være bestevenner og bestevenninner, hjertevenn og hjertevenninne. To jenter eller to gutter kunne gå arm i arm, leie hverandre, sitte nær hverandre og holde rundt hverandre, sove i samme seng – men uten at det var noen seksuell adferd eller ingrediens i samværet. Det var det samme som mellom far og barn, mor og barn etc. Men så – etterhvert som voksen adferd er blitt presset nedover i aldersgruppene: 11-åringer begynner med make-up, småjenter kles opp som voksne damer, barn slippes løs på nettet og opplever personuavhengig kjønnsorgangymnastikk i pornoen – og barndommen forsvinner inn i voksenlivet, så har vi også fått en seksualisering langt nedover aldersmessig. Vennskap blant barn og ungdom forveksles med seksuell tilnærming. Dette skjer før den virkelige orienteringen mot voksen kjønnsidentitet inntrer, og jeg er av den oppfatning at for mange ender det med en avsporing av klassisk, biologisk utvikling av kjønnsidentiteten. Hvis skolen skal inn med orientering om alle typer alternativ seksualpraksis på dette tidspunktet, må det nødvendigvis føre til seksuell desorientering for svært mange, med den følge at de selv tror de tilhører en alternativ kategori kjønnsidentitet. Det verste i dette hørte jeg om på radioen forleden: I Norge gir man nå både hormonbehandling og kjønnsopererer unge som enda ikke er ferdig med sin normalutvikling mot en kjønnsidentiet.

Også blant voksne foregår det idag en seksualisering av vennskapet. Selvfølgelig skjøt denne utviklingen fart med p-pillen på 60-tallet. Rett før Romerrikets fall, og på slutten av Napoleons keiserrike er det beskrevet at seksuallivet gikk helt amok. I en bok stod det at det ble like vanlig – når en møttes på gaten, å stikke bak en busk for å copulere, som det var å snyte seg på gaten, eller å håndhilse på folk. Historikeren konkluderte med at dette er typisk for en høy sivilisasjon rett før den bryter sammen og går i oppløsning. Ifølge historikeren må vi da kunne spørre oss selv om vår europeiske, vestlige kultur står foran sitt sammenbrudd. Det begynner kanskje med seksualiseringen av vennskapet, der kontaktflaten mellom individene innsnevres til copuleringen. Vennskapet bruker hodet. Seksualiseringen av vennskapet kobler ut hodet i samværet. Hva blir da resulatet? Utarming av sivilisasjonen? Sivilisasjonens sammenbrudd – ifølge historikeren?

Glærum, 2.juli – 2018.

Dordi Skuggevik

PS om homo-maset.

Med henvisning til siste innlegg om homo-maset, ser det ut til at jeg har gått glipp av ouverturen til en større aksjon til bekjempelse av homo-fobien i Fedrelandet, for ikke før hadde jeg publisert dette innlegget, så var hele PC-skjermen dekket av homoflagget da jeg slo opp på 1881.no. Og før jeg rakk å slå av Dagsrevyen før sporten, satt denne unge skiløperen der og betrodde oss diverse om sitt seksualliv, mens han viste plakater med én og én stor bokstav. Selv som filolog med embetseksamen, klarte jeg ikke å få med meg hva budskapet var, men jeg visste én ting: Jeg er IKKE interessert i andres seksualliv. Jeg har faktisk nok med mitt eget! Jeg lever forresten for tiden i frivillig sølibat, fordi det er enklest. Det er mindre prakkasamt fordi en slipper alt dette andre som følger med.

Homoseksuelle har vært beryktet for sin ekshibisjonisme og sin narcissisme – så nå må de da endelig ha fått eksponert seg nok snart. Jeg er sååå lei! Og hva er hensikten? Skal barn lære at det er ønskelig at de fremstår som homoseksuelle? Skal vi heteroseksuelle skamme oss over at vi er heteroseksuelle? Skal vi alle gjøre en innsats for å fremstå som homoseksuelle, som samer, som sigøynere etc. av pur solidaritet? Statsrådene kappspringer nå for å komme først i disse paradene. Hva blir det neste? Parader for alle andre som er litt annerledes enn oss i hovedstrømmen – pedofile, animalofile, nekrofile etc.? Hvor skal grensen gå? – Lev og la leve, er mitt slagord, så lenge folk ikke utsetter andre for noe ille.

Glærum, 1.juli – 2018.

Dordi Skuggevik