Kontrabassenes aften.

Det skulle bli kontrabassenes aften i Kraus-auditoriet ikveld. Kveldens hovedverk – Sjostakovitsj symfoni nr. 8, var rigget med et enormt orkester som fylte hele scenen, og de 7 kontrabassene intonerte langt der nede i mørket før de  sendte intiativet over til de 8 celli – og så gikk det videre til en stor bratsjgruppe før violinene la sitt lyse slør over det hele. De mørke strykerne fikk mye å gjøre gjennom hele det store musikklandskapet som denne symfonien legger ut.

Dette verket er ekstraordinært og spennende med uventede avsnitt. Det var første gangen jeg møtte denne musikken, og det ble en stor opplevelse. Det er ikke ofte at perkusjonistene har fullt opp å gjøre. Her var det to stortrommer, skarptromme og alle de paukene en måtte ønske, og ikke minst: bekkenene hadde store dimensjoner. Skal si det knalla!

Jeg måtte faktisk tenke tilbake til da den samiske komponisten Jon Persen besøkte mitt kull på musikk grunnfag på NTNU/Lade i 77/78. Han fortalte om første gangen han kom inn på Filharmoniens konsert i Oslo. – Da æ så aille de musikeran, da tenkte æ at dette skulle bli voldsomme greier – men da de begynte å spelle var det jo bare et par av dem som jobba  – mens de andre hørte på. Da sa æ te mæ sjøl: – Når dem skal spelle min musikk, da ska dem Faen mæ få jobbe!

Jon Persen var invitert den gangen for å snakke om operaen sin om sameopprøret i 1852 – som ingen av oss hadde hørt om, til vår store forferdelse. Det var sensurert vekk fra alle leksikon og skolebøker… til tross for at den norske stat halshugg samer den gangen, og la hodeskallene inn i museum i Oslo.

I alle fall: Sjostakovitsj fikk hele orkesteret til å jobbe ikveld. Men han sluttet ikke med noen big-bang-akkorder, som så mange gjør. Alt ble tonet ned i pianissimo og sluttet med et øyeblikk av stor skjønnhet.

Før pausen trodde jeg vi skulle få høre Mendelssohns hele En midtsommernattsdrøm, men det var bare ouverturen – så ble det plutselig pause! Men sjelden har jeg hørt orkesteret her spille sååå vakkert!  

Forøvrig var det enda en ny kvinnelig konsertmester ikveld. Forrige gang var det en blondine. Ikveld var det en ung dame med ravsnsvart utslått hår. Spania må ha en hel del kompetente folk, når de stadig har nye konsertmestre.

Kveldens dirigent var Carlos Kalmar fra Uruguay, født av østerrikske foreldre. Han er nå en av de store som flyr mellom kontinentene. Han kunne absolutt sine ting, men han kom inn og begynte konserten med å holde en liten forelesning før han slapp musikken til. Det bør man ikke gjøre. Musikk skal subito attacca –straks angripe! Det er en uting når folk begynner å snakke før musikken.

Fredagskonserten var flyttet til torsdagen denne uken, fordi imorgen er det Spanias grunnlovsdag. Og i helgen feirer dessuten det katolske Spania Jomfru Marias uplettede unnfangelse – så her blir det langhelg.

I forgårs startet Oddlaug og jeg hennes 90-årsfeiring med at jeg hadde kjøpt billett til henne på 90-årsdagen (som ikke er før 21.februar) til Moskva-ballettens Nøtteknekkeren. Staselig forestilling, selvfølgelig.

Etterpå gikk vi på palmeterrassen til Hotel Reina Isabel og drakk Cava – spansk champagne. Imorgen skal vi to + Gunhild fra Numedal ha den store ribbefesten her hos meg, for jeg har en utmerket stekeovn i leiligheten. Når man er her i Spania – MÅ man ha en fest med det utmerkede spanske svin – som er slik som det norske svin var i min barndom. Det er ikke det norske svin lenger, dessverre.

Las Palmas 5.desember – 2019.

Dordi Skuggevik

‘Forpult jul’ i år også i Surnadal:

Den pubertale tittelen på Merry Fucking Christmas-konserten i Surnadal dukker opp igjen i år også. Ikke tør de bak konserten skrive hele ordet Fucking, og ikke klarer de la være å bruke F-ordet, og ikke tør de bruke det på norsk. Hvorfor ikke bare utelate det? MERRY CHRISTMAS, guys & gals! Grow up! Bli ferdig med puberteten! Og kvitt dere med den engelske språksyken! GOD JUL! – kort og godt!

Las Palmas, 3.desember – 2019.

Dordi Skuggevik

Verdens raskeste prest?

Idag gikk jeg før første gang under dette oppholdet på søndagsmessen i Fransiscanerkirken som ligger rett ved der jeg bor. Den er en del av Fransiscanernes hospital og sykehjem, et stort gult bygningskompleks som ligger midt på Canteras-promenaden.

Idag var det den høye, magre, sølvhårede, lettbente og raske presten jeg som oftest ser på messene her, som hadde prestetjenesten. Han er like «lettbent» og rask i alt han foretar seg, ikke bare i ganglaget. Han er selv både altertjener, klokker og prest. Han hører skriftemål før messen i den åpne skriftestolen innenfor kirkedøren, og kommer så opp i énmannsprosesjon mens han synger til inngang sammen med menigheten. Han kan alt utenat – også communionssangen – alle vers, som han synger mens han deler ut communionen. – Og jammen satt han ikke allerede i kirkebenken baki kirken før vi rakk å gå ut – og hørte konsentrert på et sognebarn som ville lette sitt hjerte før hun gikk hjem.

Det merkelige er at det virker ikke som om han skynder seg. Talestrømmen bare renner ut som lette perler fra hans tunge – helt i pakt med ganglaget, mens han forretter messen. Selv om han idag også holdt en lengre preken, og ellers gjorde alt som skal gjøres i løpet av en 1.advent-søndags messe, så var han ferdig med messen i løpet av 40 minutter – noe som ellers pleier å ta 1 time. Han virker vektløs, både korporlig og i sin talestrøm – men er merkelig nok sterkt nærværende.  Og han vet selvfølgelig meget godt at hans menighet skal rett hjem til lunsjen – når messen begynner kl.13.

Las Palmas, 1.søndag i Advent – 2019.

Dordi Skuggevik

Moskéenes overnatting av barn: en barnevernsak!

Aftenposten har i flere stort oppslåtte artikler orientert oss om at Islam i Norge har kjøpt store, gamle bygningskompleks for til sammenlagt over 100 millioner – hvor de bl.a. har ordnet internatopplegg for muslimske barn som kommer rett fra skolen til et opplegg med overnatting – noe som helt misvisende kalles «SFO». De går derfra direkte til skolen neste dag. Foregår dette sammenhengende hele uken? Det sier ikke artiklene i Aftenposten noe om.

Jobber begge foreldre nattskift? Er det derfor disse overnattings-«SFO»-ene er opprettet? Hvis mor eller far er hjemme om natten SKAL barn sove hjemme!

Hvis ikke, er dette en barnevernsak hvor barnevernet må omplassere barnet/barna til  vanlige norske fosterhjem. Det forstår selv den mest enfoldige avisleser!

Hvis dette hadde foregått i regi av andre trossamfunn, ville det ha blitt stoppet øyeblikkelig, men det offentlige Norge er pisse redd Islam. Det skal de få angre på litt lenger fremme i veien!  

Las Palmas – 30.november – 2019.

Dordi Skuggevik

Kvinnenes kveld i Kraus:

Igår kveld var det kvinnenes kveld i Auditorio Alfredo Kraus her i Las Palmas. Konsertmesteren var kvinne med blondt hår til skuldrene: Bettina Gradinger – invitert for anledningen, og dirigenten var den fremmadstormende, høye,  syltynne, Keri-Lynn Wilson fra Winnipeg, Canada, som dirigerte like mye med den lange blonde hestehalen som med hendene – uten taktstokk. Utdannelsen er imidlertid fra USA: Juilliard School of Music. Hun er utdannet både pianist, fløytist og violinist. Hun opererer både innen symfonisk musikk så vel som opera. Over nyttår vil hun komme til Den norske opera i Oslo, opplyser programmet.  

Jeg har aldri hørt om den russiske komponisten Anatoli Liadov (1855-1914), selv om Diaghilev spurte Liadov først om å skrive musikken til «Ildfuglen». Men Liadov var de små formaters og klaverets mann – så oppgaven gikk, som vi vet, til den unge Stravinskij. Han skrev imidlertid en trilogi over tre gamle russiske legender. Derfra kommer Den forheksede sjø – The enchanted lake, op.62. Det var en vakker musikkopplevelse, men hvor vi savnet balletten som musikken ropte etter.

Så kom kvelden MANN: Ivàn Martin – som solist i Chopins pianokonsert nr. 1: et verk med vidunderlig vakre og vare passasjer – hvor Las Palmas-publikumet gjorde sitt beste for å hoste mye… Her har Fisherman’s Friend-produsentene et stort uoppdaget marked. (Jeg pleier å dele ut til mine naboer som hoster.) Legendarisk er den konserten i Kraus – der den store tilreisende dirigenten, for et par år siden, avbrøt orkesteret, snudde seg til publikum og ropte: «Hvis dere ikke holder opp med den (forbannede!) hostingen, så slutter vi å spille!» Det viste seg at de kunne klare å avholde seg fra å hoste!

Iván Martín er født og utdannet i Las Palmas, og har nå en verdensomfattende karrière med store orkestre i mange land – og blir ekstra hyldet når han gjester fødebyen. Han gav et ekstranummer som var en demonstrasjon av hvor hurtig han kan spille – mer enn hvor dypt han kan tolke et verk. Men hans Chopin var VIDUNDERLIG!

Men så kom Rachmaninovs 2.symfoni. Jeg har ikke tidligere hørt noen symfoni av Rachmaninov. Jeg har idag ikke noe behov heller for å høre flere. Med et pasjonert forhold til Rachmaninovs klaverkonserter og annen musikk av ham – ble hans symfoni nr. 2 en stor skuffelse. Alle musikerne i det store orkesteret spilte samtidig hele tiden, og sendte en jevn strøm med lyd ut til oss – uten avsnitt og innsnitt, og hun som dirigerte uten taktstokk gjentok og gjentok sine samme dirigenttegninger i luften til man hadde inntrykk av at hun dreide sveiven i en lirekasse. Uff. Det var tilløpt til noe annet fra komponistens side ved inngangen til 3.sats – adagioen, men ellers har verket en karakter av filmmusikk, som sjelden gjør seg som konsertmusikk i en konsertsal – uten filmen på lerret bak orkesteret. Der sluttet konserten som den begynte: musikk uten sin nødvendige makker i det andre kunstfeltet.

Las Palmas 30.november – 2019.

Dordi Skuggevik

1 uke i Las Palmas: 3 konserter + 1 festmesse i katedralen.

Etter forrige omtalte konsert for 2 orkester sist fredag, slo sjefsdirigent Chichon til igjen allerede søndagen med Filharmonien fulltallig på nesten 100 – nå i snippkjole!

Konserten var en hommage – en konsert til ære, for øyas store sønn, tenoren Alfredo Kraus – som konserthuset er oppkalt etter. Solister var sopranen Désirée Rancatore – som hadde en flott kuppel på klangen og som hamlet opp med alle de 100 i snippkjole. Tenoren José Luis Sola vil nok trenge noen år før han kan ta tak med et så stort orkester – men bevares, han er en flott tenor. Det var VERDI, VERDI og VERDI nesten hele første avdeling, og i siste avdeling slapp Gounod, Puccini med flere – kjente og ukjente, til. Når en tenor og en sopran går ut og inn i 2 timer og leverer den ene store arien etter den andre, alene eller sammen i duett + ekstranummer, skulle jeg ønske at orkesteret sendte inn operakoret sitt et par ganger. Det ville ha gitt mer landskap i konserten.

Stjernen var Orquesta Filharmonica de Gran Canaria! De hadde flere innslag uten sangerne også. Når et så stort orkester tar ansats i pianissimo i akkompagnementet av en solist uten mikrofon – og treffer planken samtidig – da er det en LYKKESTUND av dimensjoner! Utrolig!

Søndag kveld feiret biskopen av Las Palmas – innvielsen av Sankta Anna-katedralen slik den nå står – og slik den var da den ble consacrert for 148 år siden. Kirken som sådan er omtrent 500 år. Den er tilegnet Jomfru Marias mor –  Anna, som oppdrager og som lærer. Vi ser dem begge i læresituasjonen både i alterveggen (skulptur) og i glassmaleriet øverst til venstre for koret.

Vi satte oss rett ved det fine, gamle, spanske orgelet – for å høre det godt, og dertil var det denne kvelden et 20-tallig kor med 5 sangere på hver stemme, som beriket oss under festmessen. Og etterpå gikk Oddlaug (89) og jeg på Café Madrid og spiste blodkorv og potetomelett – med øl! Oddlaug tok en finkark også! Det heter her – karahillo.

Igår kveld var Jordi Savall i Operaen med to andre musikere. Han har etterhvert sin ‘menighet’ rundt i verden – som han har fortryllet og fortrollet med all sin gamle musikk, som han etterhvert har latt gå i dialog med andre kulturers musikk.

Denne kvelden var det kammermusikeren Savall vi møtte – ikke hans store orkester Hisparion som Ole Dahl Rossbach og jeg hadde den store opplevelsen å høre i Fontfroide – på den årlige Savall-festivalen der, og også en del av stororkesteret i Nidarosdomen senere. Ole har også hørt dem på Oslo Kirkemusikkfestival.

Den gangen på Fontfroide anbefalte jeg Savall å oppsøke den norske Haringfela – noe som han har gjort, gjennom sin kollega – luttisten Lislevand fra Norge. Men, der har han mer å hente, sa jeg til ham igår, for han har enda ikke vært ute på dybdene i vokalmusikken i de norske religiøse folketonene. Skal si han må bli med til Ola Bræin i Sunndalen – en maidag når brudeslørene flagrer i fjellsidene i verdens vakreste dal – og Ola henter soulen frem av munnspillet sitt.

Det var en fullsatt opera igår kveld – bortsett fra de to øverste balkongrekkene. Publikum var stille og andektige enda før noe skjedde ved de tre stolene og instrumentene foran sceneteppet. Da Savall kom inn for å stemme sine to gamber før dyst, begynte allerede publikum å klappe. Men så forstod de at det var stemme han skulle gjøre. Det ble dørgende stilt. For når Savall stemmer sin italienske soprangambe fra ca. år 1500 (!), og sin bassgambe, bygget av Barak Norman i London i 1697, da er det ikke noen vanlig stemming som er på gang. Det foregår noe helt spesielt – for å si det mildt.

Programmet meldte dialog og improvisasjon mellom øst og vest, Orient og Oksident. Savall hadde med en virtuos på hånd- og fingertrommer i alle størrelser, og en lutenist – trodde man, inntil man etter konserten kunne se at det var en Tiorba – en videreutviklet lutt som skulle ta høyde for toneomfanget da operaen begynte å komme på banen. Tiorbanisten sang også – med naturstemme innen flere av sjangrene fra de diverse verdenshjørner.

Vi tok avgårde på duvende kamelrygger under den stjernestrødde ørkenhimmelen. Der kunne vi jo gjerne ha oppholdt oss på reise resten av kvelden – for konsertens høydepunkt kom faktisk først. Folk i salen var helt i en transcendert tilstand. Men så var vi plutselig i Bretagne – med Marin Marais’  Muzetter, hvor man kan å «tricoter les gambettes» – som de franske sier ( – strikke med de små føttene sine).

Hjemme googlet jeg tiorba-spilleren, for programmet viste at han heter Ferran Savall. Altså: Sønn av Jordi Savall. Opplysningene på Wikipedia stemte med inntrykket fra konserten, for å si det sånn. Jeg kan kanskje si så mye at det var noe forbløffende at en som deltar som lutenist, og som har studert luttspill med Lislevand – spiller lutt/tiorba som om det var en guitar. Det var litt selsomt. Men så viste det seg at han i utgangspunktet er utdannet med guitar som instrument.

Håndtromme-virtuosen David Mayoral hører vi nok mere til. Han var i en klasse for seg – et nivå av perkusjon jeg ikke har møtt før, i alle fall.

Jordi Savall er født i 1941, så det haster å få ham til Sunndalen en maidag!

Imorgen er det konsert i Auditorio Alfredo Kraus – verdens flotteste konserthus – igjen! Med det formidable Orquesta Filharmonica de Gran Canaria! Så her går det unna!

For sikkerhets skyld kjøpte jeg også billetter til Oddlaug og meg igår til Moskva-ballettens årlige Nøtteknekkeren – som de tar med seg, når de likevel skal hit og varme seg før det blir januar i Moskva. Vi havnet øverst og bakerst, for forestillingen i Kraus 3.desember var allerede faktisk utsolgt!

Las Palmas, 28.novemeber – 2019.

Dordi Skuggevik

Sankta Cecilia-dagen (22.11.2019) i Las Palmas: Konsert for 2 orkester.

I avreisestresset – gikk det fort i svingene for å sikre seg billetter til Gran Canarias fabelaktige Orquesta Filharmónica i deres fabelaktige konserthus –Auditorio Alfredo Kraus på Canteras. Jeg forstod ikke at den første konserten ville komme til å bli en konsert for 2 orkester – selve hovedorkesteret, men med deres ungdomsorkester også. Orkesteret driver 6 kor og dessuten sitt eget musikkonservatorium med 150 studenter som utdannes som orkestermusikere. Mange av musikerne i hovedorkesteret er tidligere medlemmer av ungdomsorkesteret.

Denne dagen skulle det bli en første avdeling med ungdomsorkesteret, forsterket med noen fra hovedorkesteret  i Bizets Arlesiennesuite, og så skulle begge orkestre fusjoneres for fremføringen av Tsjaikovkis voldsomme symfoni nr.5. For første gang skulle hovedorkesterets sjefsdirigent, Karel Mark Chichon, dirigere ungdomsorkesteret også. Han har fått sitt engasjement forlenget til 2023. Han stammer fra Gibraltar, men er født i London i 1971, og har fått Englands høyeste utmerkelse som musiker, og har dirigert alt og alle som betyr noe i verden.

Men, det skulle bli ekstranummeret etter Bizet som vil bli husket: Konsertmesteren for ungdomsorkesteret, Katia Nuez, kom frem som solist i Saint-Saëns Svanen. Hun spilte nok ingen Stradivarius, men hun fikk violinen til å høres ut som en Stradivarius. Hennes pianissimi bar oppover og bakover med en intens klangkjerne i fløyelstonen. Sofia Yanes Gonzàles på harpen tok applaus sammen med Katia Nunez. Begge i samme klasse som musikere. Utrolig!

Før konserten forstod man at noe ekstra var på gang, da musikerne kom inn i sitrongule T-skjorter (ungdomsorkesteret) og i kongeblå T-skjorter (hovedorkesteret). Jeg trodde at sosialist og statsminister Sanchez som hadde våget å ta Franco opp av graven i mausoleet i Seierens dal – og begrave ham ordinært ved siden av hans kone, borti høgget et sted – også hadde våget å strippe musikerne i Spanias symfoniorkestre for snippkjolen – i Folkets navn – siden han nå går i koalisjon med kommunistene…. Men det har han foreløpig ikke turt å gjøre. Dirigenten stilte i kongeblå T-skjorte for anledningen.

Og la det være sagt: Dette var en konsert på høyt nivå med spenst, fart og framdrift. Jeg måtte lukke øynene under hele Tsjaikovskij for å få med det hele fra scenen som var overfylt med musikere – de musikalske fonnene gikk stadig vekk i rullende drønn med de vidunderligste passajer. Jeg tror bestemt at alt gikk for seg slik Tsjaikovskij hadde ment det – før senromantikkens overhendige orkestersatser sprakk opp og krakka – og 1900-tallets musikk smatt ut gjennom  sprekkene som oppstod etter jordskjelvene. WOW!

Konserten ble tatt opp av 5 kamera. Den burde kjøpes inn av NRK Hovedscenen – så folk i Norge kan se at det oppholder seg andre folk her på Gran Canaria enn fulle skandinaver.

Las Palmas.

Kristi kongefest – 24.nov. – 2019.

Dordi Skuggevik

Å diskutere med Humanetisk forbunds folk.

På flyet ned til Las Palmas på tirsdag, dagen etter at innlegget mitt om Humanetisk forbunds «monopol» hadde stått i Adresseavisen, mandag 18.11. – sa en dame til meg på flyet: – Hvis du er den jeg tror du er, så får du tilsvar i Adresseavisen allerede idag. Hun hadde avisen med seg og lånte den velvilligst bort.

Formannen i Trøndelag Humanetisk forbund gikk tilverks i kjent stil: Han ignonerer en del, fremhever andre punkter – som han så vrir så det passer inn i  hans hensikt. Denne manipulative argumentasjonen finner vi igjen hos Jehovas vitner og hos kommunistene – helt tilbake til deres oppkomst i historien. Det er nesten merkelig at det ikke er blitt tatt både én og flere doktorgrader i retorikk på denne forførelsens og demagogiens verbale redskaper.

Folk går «fem på» – og oppdager ikke, i beste fall – før lenge etterpå, at de er blitt lurt inn i en situasjon de ikke så komme. Humanetisk forbund har spesialisert seg på å røske/lure konfirmantene ut av kristne familiers tradisjon, og Den norske kirke har ikke klart å dyktiggjøre sine medlemmer til å stå imot demagogien til humanetikerne.  Det er virkelig trist å være vitne til.

Jeg skal ta ett punkt i innlegget til Trøndelag-formannen i HEF: Han slår fast at jeg er for en sekulær stat – noe jeg IKKE er. Jeg konstaterer i mitt innlegg at Norge er blitt en sekulær stat, og bør derfor forholde seg til det. Jeg er tilhenger av den statsformen som Olav den Hellige konstituerte i Norge for 1000 år siden: Det kristne kongedømme, slik Karl den Store anla det i det tyskromerske keiserdømme på 800-tallet. Olav den Hellige la dette inn i Norges første grunnlov – Kristenretten av 1024, som i 1000 år har dannet blykjølen i Grunnloven i Norge, helt til Stortinget for noen år siden vedtok å avskaffe Det kristne kongedømme i Norge, og fjerne plikten for monarken til å bekjenne seg til den evangelisk lutherske kristne tro – noe Kong Harald la ned veto mot. «Ikke i min tid!» sa Kongen. (Norske media gjorde sitt beste for å gjemme bort dette vetoet for avisleserne.)

Kristendommen har vært og er – grunnlaget for vår sivilisasjon. Det er også  Kristendommen som har gitt oss menneskerettighetene som HEF hele veien viser til. Men så har også HEF en svært kort historie – den går bare tilbake til 1956. Der kutter de sine røtter.

Frankrike – som har vært arketypen på en sekulær stat, etter at de både på slutten av 1700-tallet og på slutten av 1800-tallet – gikk amok i en radikal raseribølge mot alt bestående i samfunnet, de er nå på vei til å endre sin hypersekulære stat. Han som var erkebiskop under Olavsjubileet i Rouen i 2014, som nå er pensjonert, melder at Frankrike har proklamert et «Johannisk år» 2019/2020 – et år med Jeanne d’Arc i sentrum, 100 år etter hennes kanonisasjon i 1920 – som skjedde 500 år etter at de brente henne på torget i Rouen.  Den franske stat har innført en «Jeanne d’Arc-dag» som blir en felles dag for stat og kirke. Vil man gå ned i krypten i Rouenkatedralen hvor dåpen av Olav og hans følge fant sted, må man gå gjennom Jeanne d’Arc-kapellet. Når Islams dragoner 26.juli 2016 skar strupen over på presten Jacques Hamel ved alteret under morgenmessen – i en kirke 9 km fra Rouenkatedralen, da våknet Frankrike med et brak.

Lørdag 9.november – når jeg kommer ut av Sund folkehøgskole etter en humanetisk ledet begravelse på en avdød, som vi ikke visste hvor var, men som i alle fall ikke lå i den tomme kisten, men som vi trodde stod fast i tollen på Gardermoen, da er det jeg har åndsnærværelse nok til å få fram mobilen og ta et foto av lysfenomenet hvor en gigantisk lyssøyle/kors står plantet ute i landskapet der Stiklestad ligger, og himmelen og fjorden svømmer i gull-lys fremover fra der huset til avdøde står – og inne i hodet mitt hører jeg følgende fra det gamle testamente – og Herren sa til Moses: Jeg skal gå foran deg gjennom natten, som  en ildsøyle.

Skal vi si at Himmelen fikk det siste ord den dagen? Og avdøde kom omsider hjem til den viede jord.

Las Palmas – 22.november – 2019.

Dordi Skuggevik

PS: På mandag kommer en forkortet og redigert versjon av dette til å stå i Adresseavisen, med det omtalte bildet.

DS

Tiden er overmoden for at «monopolet» til Humanetisk forbund brytes. (Redigert av debattredaktøren i Adresseavisen.)

(Debattredaktør Baumberger i Adresseavisen kontaktet meg for å be meg forkorte og redigere det neste innlegget på bloggen her. Jeg spurte henne om å gjøre det, fordi jeg var så avreisestressa, og så skulle jeg se over hennes redigerte tekst – om jeg da ville kunne sette navnet mitt under. Noen av bloggleserne vil synes det er interessant å se hvordan en fagredaktør tar noen fileter ut av teksten, setter en ny overskrift, og gjør teksten til noe den på forhånd ikke var. Jeg syntes hun gjorde en flott jobb. (Jeg – som er helt imot eksterne redaktører!)

Jeg har vært inne på det før: De som ikke lenger vil ha noe å gjøre med Vårherre ved livets overganger her i Norge, har liksom ett alternativ: Humanetisk forbunds opplegg. Forbundet sender sin sekretær som tar seg av rammen – som er lånt av kirken, og fyller den med ingenting.

Skal det være sånn videre i dette land? Eller skal vi ta lærdom av andre land som lenge har hatt sekulære tilbud i regi av sine kommuner/begravelsesbyråer?

Det offentlige Norge er i gang: Forleden ble datteren ute på nabogården her viet av rådmannen i kommunen – ute på ekra på gården. Forleden ble også en sambygding begravet fra den minste salen på kommunens kulturhus. Et familiemedlem stod for minnesamværet rundt båren, uten innblanding av hverken Vårherre eller Humanetisk forbund. Opplegget var enkelt og greit: Sekulært, altså verdslig eller ikke-kirkelig.

I land som lenge har hatt et klart skille mellom kirke og stat, har borgermesteren lenge viet brudepar i rådhusets seremonirom, uten innblanding av sammenslutninger à la Humanetisk forbund. I Frankrike og Tyskland for eksempel er det påkrevet å gifte seg sekulært/borgerlig på rådhuset, før man eventuelt går til sitt trossamfunn og blir gift innen rammen av kristendommen, islam eller andre livssynspraksiser.

Tiden er overmoden i Norge for at det offentlige styre og stell stiller opp med sekulære seremonirom og sekulære tilbud ved overgangsmarkeringene i livet. Og folk må bli klar over at Humanetisk forbund – som har gitt seg selv et slags monopol på å være det eneste alternativet til kirken – er et tilbud for dem som er medlemmer der. Andre behøver ikke å ha noe med dem å gjøre.

Det bør forøvrig være et tankekors for norske humanetikere at de som idag regnes for de største humanister, var noen paver på 1600-tallet. Da jeg var i Roma nå medio oktober, møtte jeg «min franske mann i Vatikanet». Han stod på farten til Ungarn for å levere en forelesning (på italiensk!) om ham som regnes for den første humanist i den kristne verden: St. Hilarius fra Frankrike, som levde på 300-tallet. Det må være en hodepine for Humanetisk forbund i Norge at de har lånt sitt navn og sitt oppdrag fra helgener og paver. Ellers rapper de også det meste fra kirken. Hvor skal de ellers ta det fra?

Et annet aspekt er dette: Ennå må vi alle ligge i den viede jord ved våre gamle kirker, hvis vi ikke vil strøs ut i naturen. Det er fordi det offentlige Norge heller ikke har tenkt på at de som ikke vil ha kirkelig begravelse, heller ikke vil ligge i viet jord. Dette er en kamp Humanetisk forbund ennå ikke har tatt. Den tar de kanskje sammen med alle de andre i den assorterte flora av hjemmestrikkede livssyn vi etterhvert har fått. Både jøder og muslimer har lenge hatt sin egen viede jord, separert fra de kristne.

Dordi Skuggevik,

Glærum, Surnadal

Sekulær begravelse.

Jeg har vært inne på det før: De som ikke lenger vil ha noe å gjøre med Vårherre ved livets overganger her i Norge, har liksom ett alternativ: Humanetisk forbunds opplegg. Forbundet sender sin sekretær som tar seg av rammen – som er lånt av kirken, og fyller den med ingenting.

Skal det være sånn videre i dette land? Eller skal vi ta lærdom av andre land som lenge har hatt sekulære tilbud i regi av sine kommuner/begravelsesbyråer?

Det offentlige Norge er i gang: Forleden ble datteren ute på nabogården her viet av rådmannen i kommunen – ute på ekra på gården. Forleden ble også en eksmedlem av Den norske lutherske kirke begravet fra den minste salen på kommunens kulturhus . En nevø stod for minnesamværet rundt båren, uten innblanding av hverken Vårherre eller Humanetisk forbund.  Opplegget var enkelt og greit: SEKULÆRT (= verdslig – ikke kirkelig). Det må ha vært spesielt for hans ektefelle som er praktiserende katolikk, men hun respekterte hans valg

I land som lenge har hatt et klart skille mellom kirke og stat, har borgermesteren lenge viet brudepar i rådhusets seremonirom, uten innblanding av sammenslutninger à la Humanetisk forbund. I Frankrike og Tyskland f.eks. er det påkrevet å gifte seg sekulært/borgerlig på rådhuset, før man eventuelt går til sitt trossamfunn og blir gift innen rammen av Kristendommen, Islam eller andre livssynspraksiser.

Tiden er overmoden i Norge for at det offentlige styre og stell stiller opp med sekulære seremonirom og sekulære tilbud ved overgangsmarkeringene i livet. Og folk må bli klar over at Humanetisk forbund, som har gitt seg selv et slags monopol på å være det eneste alternativet til kirken – er et tilbud for dem som er medlemmer der – men andre behøver ikke å ha noe med dem å gjøre.

Det bør forøvrig være et tankekors for norske humanetikere at de som idag regnes for de største humanister – var noen paver på 1600-tallet. Og da jeg var i Roma nå medio oktober, møtte jeg «min franske mann i Vatikanet» som stod på farten til Ungarn for å levere en forelesning (på italiensk!) om ham som regnes for den første humanist i den kristne verden: St. Hilarius fra Frankrike, som levde på 300-tallet. Det må være en hodepine for Humanetisk forbund i Norge at de har lånt sitt navn og sitt oppdrag fra helgener og paver. Ellers rapper de også det meste fra kirken. Hvor skal de ellers ta det fra? (Fy da Dordi!)

Grunnen til at jeg skriver om dette idag, er en begravelse sist lørdag, hvor min fetter Sigurd ikke rakk frem til sin egen begravelse. Han som alltid var så punktlig og på høgget. Den høye, magre, alvorlige og gråhårede seremonimesteren fra Humanetisk forbund steg frem for forsamlingen av gråhårede, gammelkirkelige trøndere som allerede var trykket av for første gang å skulle være med på en ikke-kirkelig begravelse – og bekjentgjorde for dem at kisten var tom, der fremme i blomsterhavet. Men, siden folk hadde kjøpt sine reiser og hotellrom, hadde familien valgt å gjennomføre seremonien med tom kiste som det samlende symbol – med foto av avdøde på kisten. Det var jo en klok og praktisk avgjørelse oppe i det hele, men det gikk jo et støkk gjennom forsamlingen. Det ble mye nytt og uvant på én gang. Men, det ble etterhvert en hiva minnestund for en gladgutt!

Sigurd kommer til å bli lagt i viet jord ved kirken – i nærvær av den engere familie, når han endelig legger til kai på Inderøya. For enda må vi alle ligge i den viede jord ved våre gamle kirker – hvis vi ikke vil strøs ut i naturen – for det offentlige Norge har heller ikke tenkt på at de som ikke vil ha kirkelig begravelse – heller ikke vil ligge i viet jord. Det er en kamp som Humanetisk forbund enda ikke har tatt. Den tar de kanskje sammen med alle de andre i den assorterte flora av hjemmestrikkede livssyn vi etterhvert har fått. Både jøder og muslimer har lenge hatt sin egen viede jord – separert fra de kristne.

Sigurd døde i flyet rett etter at flyet hadde tatt av fra Alicante, og flyet returnerte til den spanske flyplassen, hvor den døde ble ført til spansk sykehus for obduksjon.  Av snakk i forsamlingen gikk det fram at båren var kommet til Oslo dagen før, men selv med bekreftelser på at båren skulle ankomme seremonien i tide, så var den altså ikke kommet. Trolig stod Sigurd fast i den norske tollen i en hangar på Gardermoen. De skulle vel finne ut om noen hadde sett sitt snitt til å smugle noe ulovlig sammen med ham i kisten. Det er det jeg alltid har sagt: unngå Gardermoen når du kommer hjem fra utlandet! For der får du alltid ubehageligheter og trøbbel!

Da Franco regjerte i Spania, var det ikke noe problem å komme seg inn i Norge i død tilstand, men problemet var å komme seg ut av Spania. En norsk familie som var på biltur i Spania i 1960-årene opplevde at bestemor døde på turen. De pakket henne inn og la henne på taket og satte kursen i frisk fart mot den spansk-franske grensen. Rett før grensepasseringen gikk de inn på en bar for å styrke seg før dysten med grensevaktene. Da de kom ut igjen, var bilen stjålet…

Glærum, 11.11.2019.

Datoen for fredsslutningen etter La Grande GuerreThe Great War (1. verdenskrig.)

Dordi Skuggevik