Bondevik får penger fra Islams Saudi Arabia!

Dagbladet skriver at Bondevik har mottatt 3 mill. til fredssenteret sitt fra den islamske ligaen som sprer Wahabismen (den arabiske ørkenislam) i verden. De er finansiert av Saudi Arabia. (Beskrevet av vår tidligere ambassadør til flere land i Midtøsten – Carl Schiøtz Wibye i boken «Terrorens rike».)

Pengene har passert via en mer spiselig organisasjon til Bondevik. Hjelpesmann har vært den profilerte høyrepolitikeren Aamir J. Sheikh.

Bondevik og hans krets har nå et stort forklaringsproblem. Her finner vi fremtredende «fredsforskere» som Lodgaard, tidligere utenriksminister Wollebæk m.fl.

Som jeg flere ganger har sagt og skrevet: Islam stiger umerkelig i Europa som floa en varm augustnatt – umerkelig.

Så, hva gjør vi med det, når Bondevik blir tatt av Dagbladet – med buksene så i de grader nede – og også hans krets av tidligere høyt posisjonerte folk?

Tiltale dem for landssvik?

For å ha mottatt bestikkelser fra fremmed invaderende makt?

For å ha opptrådt som nyttige idioter for Islams verdensmisjon?

For å ha åpnet enda en dør for Islams invasjonsstyrker?

Skal vi bare la dette passere, og rubrisere dem som norske godfjotter? Nei, saken er for alvorlig til det, nå når Islam bæres inn i vår nasjonalforsamling ved hjelp av flere godfjottede partier. Til og med Telemark Høyre hadde en Islam-bekjenner på førsteplass! Og nå har vår tidligere statsminister mottatt bestikkelser fra Saudi Arabia! De bør tiltales for høyforæderi!

Glærum, 24.september – 2021.

Dordi Skuggevik

3Jeannine Teresa Lyngsvåg, Karstein Møkkelgjerd og 1 annen1 kommentarLikerKommenterDel

1 kommentar

Politisk beleilig prestevigsel?

Igår ble Støres kone vigslet til prest av gatebiskopen i Oslo domkirke. Det ble opplyst at hun er utdannet gestaltterapeut. Interessant. Man kan nå bli prest i DNK med de forskjelligste utdannelser.

Det underlige er at Støres kone skriver sitt etternavn – Slagsvold. Slektning av Slagsvold Vedum i SP?

At hun prestevies midt oppe i regjeringssonderingene til sin mann, som ser ut til å bli den neste statsministeren, er ganske interessant, i og med at det faller sammen i tid med at Krf ligger nede for telling, sammen med ham som dro Krf inn i den borgerlige folden etter splittelsen.

Med en solid manifestasjon av Ap’s leder som plantet fast på det kristne verdigrunnlaget med kone som nyviet prest i DNK, må vi nå regne med at den røde leiren i Krf vil vinne fram – og formæle seg både med det kristne Ap og med Slagsvold-leiren i Sp.

Interessant og uventet hvordan Vårherre av og til griper inn i politikken. – Eller var det omvendt?

Glærum, 20.sept. – 2021

Dordi Skuggevik

Norge på vei mot et totalitært samfunn?

Vi fotfolket i samfunnet opplever nå oftere og oftere overgrep fra det offentlige. Vi får tredd ordninger ned over oss i dagliglivet, uten sjanse til å få komme med motforestillinger eller få opponere, eller diskutere. I «demokratiets navn», utøver det offentlige tvang. Flertallstyrrani, kalles det.

Det oppleves som om friheten tas fra oss, som om vi er på vei inn i Kafka-samfunnet. Vi «skal holde kjeft og sønge med» – som de sier i Bergen. Det går også på å ha de riktige meninger – som tvinges på oss av et merkelig flertall, ledet an av media, og det går på ordninger i hverdagen – nå sist: jeg påtvinges ytterligere 2 bossdunker, slik at jeg nå har 4 + en sekk = 5. Og – jeg har ikke plass i carporten til disse 2 ekstra søppeldunkene, spesielt ikke nå når jeg skal legge opp vinterveden i carporten – selv om gressklipperen flytter inn i redskapsboden for vinteren.

Jeg regner med å få pålegg om å bygge om kjøkkenet, for jeg har jo sett hos slekt og venner som har underkastet seg sin lokale Kafka-inspirerte Herr Offentligheten, at under oppvaskkummen har de en flerkammers bossbøtte, som jeg aldri finner ut av. Jeg legger bare det jeg skal bli kvitt – på kjøkkenbenken, og så får husverten ordne med det.

Jeg gruer meg til Kafkas hovedperson tvinger seg inn hoveddøra her, og tar mål av kjøkkenbenken og pålegger meg ombygging. Den dagen får jeg nok blodtrykkseksplosjon og faller om med blodstyrtning – blodet som en fontene rett ut av hjernen og hjertekollaps. For jeg tåler ikke noe som lukter av det totalitære Kafka-samfunnet! Jeg vil være FRI! FRI! FRI! – til selv å bestemme livet mitt! Men – mail til ReMidt bosskompani, leiet inn av Kafka-kommunen, gav meg det svaret at dunkene kan ikke velges bort…

Igår forstod jeg at noe var på gang, for ingen naboer hadde satt ut dunker på tømmedagen. Utpå kvelden oppdaget jeg en mail, der det stod at tømmedagen skulle være idag. Jasså? Flyttet? Jeg følte meg i en slags limbo: noe var på gang! Kanskje var jeg midt i overgangsfasen? Jeg kjente meg absolutt i limbo – noe fælt og uoversiktlig var på gang. Jeg så ene øyet til Kafka bak nova – der han tok notater til sin neste bok om mennesket som offer for det totalitære.

I dag kl. 07 tøffet jeg opp på veien i slåbrok og tøfler og satte ut den vanlige matavfallsdunken og papirdunken. En nabo 2 hadde satt ut papir og matavfall i nye dunker, nabo 3 hadde satt ut bare den gamle papirdunken, og ingen matavfallsdunk – for de har møkkakjeller, og kaster vel matavfall ned i møkkakjelleren.  

Nabo 2 har tatt med seg de 2 nye dunkene hjem. Nabo 3 og jeg har ikke rørt våre  nye dunker med plastikkposerullene som er lagt på toppen av dem. Innover grenda er det mange som ikke har tatt med seg de nye dunkene. De står og spriker på veikantene. Stygt! Skjemmende!

Jeg gikk senere ut på en formiddagstur, og kikket ned i dunkene. Hevnen var søt for samfunnsregulatørene: Papirdunkene var tømt – og den nye matavfallsdunken til nabo 2 var tømt – men ikke min gamle matavfallsdunk…. Våre offentlige styresmakter nekter altså å ta med seg mitt matavfall hvis det ikke ligger i den nye dunken. (Jeg skal la være å sitere meg på bannrenningene.) Altså: Jeg blir presset inn i systemet – fullstendig uten makt overfor det totalitære. (Jeg så Kafka bak nova notere hektisk).  Jeg sparket begge de nye dunkene bortover veifyllingen så plastrullene spratt – både de grønne og de gjennomsiktige. Og der ligger de.

Hva skal jeg gjøre med matavfallet de ikke tok med seg? Første og eneste plan nå er å tømme innholdet på trappa til Herredshuset på Skei. Det er ingen vits i det – men det demper trykket i blodpumpa mi, så det er bra for min helse.

Jeg kan også tømme matavfallet ut på avfallshaugen i hagekanten, til næring for viltlivet. Jeg har mange dyr og fugler i hagen: Rev, grevling, oter, havørn – og kråkene fra bossplassen har sitt nattelæger i granene ved siden av. Yes!

Hvorfor endre det som fungerte? – Vi leverte papirdunk, matrestdunk og plastavfallssekk på veikanten. Vi kjørte glass og metall til Skei og puttet det i containere. Vi leverte dingsbasser, gamle møbler etc. på ReMidt-stasjonen i bygda. Så hvorfor påføre boområdene denne søppeldunkforsøplingen? Det ser stygt ut! Overalt! Men – de tvinger oss i kne, de totalitære. Kafka!

Glærum 8.september – 2021.

Dordi Skuggevik

Nordmøre må ekspandere nordover!

I stedet for at Trøndelag tar jafs etter jafs av Nordmøre, må Nordmøre ekspandere nordover! Møre og Romsdal må her komme på offensiven, ikke promenere defaitisme, depresjon og tapsholdning – der det drømmes om å bli kårkailler i Trøndelag!

Kart fra 1000-tallet og fra 1500-tallet viser at Nordmøre den gangen rakk helt opp til på høyde med Steinkjer. Fra Agdenes og nordover, inkluderte det yttersida av Fosen. Navnet på gamle kart er skrevet på latin: NORMORIA.

Dagens Nordmøre burde kunne inkludere Frøya, Hitra, Heim og området videre opp til Agdenes – innløpet til Trondheimsfjorden. (Trøndelag kan få beholde ytre Fosen.) Slik ville denne store sjømatproduserende regionen bli forent – og idéen om lakseslakteri, røkeri og pakkeri ved flyplassen i Kristiansund kunne virkeliggjøres.

Over her jeg bor på Glærum i Surnadal, går hver dag i 13-tiden, flyet Dubai – New York. Det går altså en «sky-highway» rett over her – det er bare å kjøre opp lakseflyene og ta dem ut til markedene! Kort sagt: Møre og Romsdal bør ta på seg sine frierføtter å få sitt gamle land til å vende tilbake til NORMORIA! Hepp-Hepp! Kom heim! Kom heim! – til NORMORIA!

Sunnmøre bør også kunne utvikle en lignende sjømatproduserende region rundt Nordøyane, som nå har fått tidsmessig vei – og slik sende sine sjømatfly opp i «sky-highwayen»! Møre og Romsdal ville da bli en tung region på alle måter. Trøndelag ville få en makker ved siden av seg – i stedet for en kårkaill på loftet. Bra for alle!

På med frierføttene!

Kom i gang!

Og hva med Rindal? De får nå bare ligge der på vannskillet med ett bein i hvert bispedømme og i hvert fylke. Det er det de vil: være et Andorra i praksis, sin egen stamme med egen dialekt og ingen sjømatproduksjon. Fred være med dem.

Hilsen

Dordi Skuggevik

Glærum, 27.august – 2021.

NATO-landene: Auser inn Islam.

Nato-landene sitter igjen med en gedigen Svarteper etter spillet om Afganistan gjennom 20 år: Ikke bare har de spilt liv og penger på en uovervinnelig ideoligidrevet motstander, som til slutt viste seg å vinne fordi nasjonen ville unngå borgerkrigens redsler ( = bedre å overgi seg – enn å dø og få sine hjem rasert), men ved krigens slutt, auser NATO-landene Islam inn i sine land. Fly på fly lander med hurtigimporterte/evakuerte Islam-bekjennere. Islam er Islam, uansett praktiseringsgrad. Hvor dumme kan Vestens politikere bli? De vil drive land etter land inn i militærkupp, skal vi få se – for det er eneste måten et land i Vesten kan hamle opp med islamiseringen som godfjottede og dumme politikere påfører landene sine.

Glærum, 23.august – 2021.

Dordi Skuggevik

Biskop Erik Varden med eget nettsted:

Da har vår nye katolske biskop i Trondheim stift, Erik Varden, åpnet et nettsted hvor vi kan «lese ham», og slik komme innpå ham, hans kunnskaper og tanker. Jeg anbefaler å lese det han skriver, uansett hvilket ståsted du har i verden. Du vil få dype tanker, latterutbrudd, hakeslepp, ahaopplevelser og nye utsiktspunkter. God tur i kjent og i ukjent terreng:

coramfratribus.com

BBC: Pakistan invaderer Afganistan.

BBC: «Det vi ser nå er Pakistans invasjon av Afganistan.» Jeg har skrevet før at Pakistan er Talibans «ladestasjon».

Russland prøvde å stoppe Taliban, men dro hjem med utallige likposer og halen mellom bena.

Nå har USA og NATO gjort det samme. USA har uttalt at nå må gjerne Kina prøve seg mot Taliban. (BBC)

Tenk på alle de norske skattepengene – og liv, som er gått med til bekjempelsen av Taliban i Afganistan. Til ingen nytte. Den afganske befolkningen underkaster seg nå Taliban for å berge livet og unngå å få sine hjem smadret.

Men hvorfor har Pakistan ligget helt utenfor norske medias søkelys? Hensynet til Norges pakistanske befolkning?

Jeg har i mange år lurt på hvordan disse første pakistanerne som kom til Norge, hadde penger til å reise hit. Der lå de under buskene i Slottsparken fordi de hadde ikke penger til rom i herberget, hvordan kunne de hatt råd til å reise hit? Og hvordan visste de om Norge som destinasjon?

Jeg har lenge vært overbevist om at de ble transportert til Norge som ledd i Islams verdensmisjon. Sammenholdt med at vi nå ser at Taliban er en hanske på Pakistans hånd, må plantingen av Islam i Norge også være Pakistans strategi innen Islams verdensmisjon. Og Norge viste seg å være en ypperlig misjonsmark for Islam, for Norge var uforberedt og kunnskapsløst, befolket av godfjotter. Den som ikke tror at Taliban har en fot i Norge, er bra dum i hodet sitt, dessverre.

A

Søndag morgen med Bach/Kaplan:

SØNDAG MORGEN: Jeg ligger i liggestolen min og lytter til Mark Kaplan spille Bach for soloviolin. Stort nærmere sin eksistensielle herkomst som menneske er det vanskelig å komme.

Da jeg jobbet som infosekretær for Trondheim symfoniorkester 1986/87, var det mitt oppdrag å hente og bringe og ta meg av dirigentene og solistene som ankom hver uke. Det var stadig vekk og hele tiden et intenst oppdrag.

Det som slo meg med disse store kunstnerne som hele tiden loddet dybdene i den menneskelige eksistens, var at de opererte over konfesjonene. Religionene, konfesjonene, livssyn og ideologiene er menneskets forsøk på å forstå sin eksistens. Disse store kunstnerne som formidlet de store musikkskapernes dypeste tanker, var kommet til et nivå over konfesjonene og ideologiene, de tok oss med til det dypeste i det å være menneske, og til et nivå over vår eksistens – der få som kommer dit, vil benekte Guds eksistens.

Når jøden Mark Kaplan, fra USA, gift med en kristen kvinne av tsjekkisk herkomst, formidler Bachs dypeste tanker i en violin som ble skapt i Italia i 1685, da går jo alt opp i en høyere enhet, i en vertikalitet der Gud der oppe forener seg med mennesket der nede. Det er kanskje derfor jeg ofte har sagt at Kaplan har et slikt vertikalt drag i strøket når han spiller.

Eller for å si det med Falkberget – «Det oppreiste sinn står i loddsnorens tegn.»

Glærum, 8.august – 2021

Dordi Skuggevik


22. juli: Kirkeklokkene ringte.

22.juli i år, befant jeg meg på det katolske leirstedet Mariaholm i Østfold. Ved slutten av Laudes, før frokost, sa Fr. Erik Ruud: – Idag skal alle landets kirkeklokker ringe 5 minutter kl.12. Også her. Det ble gjort. Det var med stort alvor vi hørte klokken klinge utover Øyeren.

Ved messen kl. 18 om kvelden, gjaldt alle forbønnene før nattverdliturgien – 22.juli. Fr. Erik Ruud hadde nok selv skrevet dem, med stor klokskap. Forbønnene inkluderte også attentatmannen fra 22.juli for 10 år siden – at han måtte innse rekkevidden av sin illgjerning, at han måtte komme til forsoning med seg selv og verden, og bli rehabilitert i samfunnet. (Jeg kan ikke gjengi denne forbønnen korrekt – bare etter hukommelsen – innholdet av den. )

Avisen «Driva» værer blod:

Onsdag 28.juli gir avisen «Driva» ros til det som er skjedd på Sunndalsøra i anledning 10-årsminnet, men fredag 30. juli trykker «Driva» den rene revejakten på politikere i Surnadal kommune som ikke har sørget for en offentlig sorgmarkering ved 10-årsmarkeringen for attentatet i Oslo og på Utøya: Nanna Ranes begår et revolverintervju i beste NRK-stil, der varaordføreren, i anledning ordførerens ferie, legger seg flat på vegne av kommunen.

Kirkene ikke nevnt:

Det merkelige er at kirkenes ringing 22.juli overhodet ikke blir nevnt, hverken på Sunndalsøra eller i Surnadal, mens det nevnes at Domkirken i Molde har hatt en markering, etter initiativ fra Fylkesmannen/Statsforvalteren. Kirkene burde ved denne anledning ha vært åpne og tilbudt folk et stille rom, med anledning til å tenne lys. Men – journalistene begge datoer er sannsynligvis av dem som deltar på å kle Kristendommen av Fedrelandet, så Kirkens trøstende rolle på slike dager skal usynliggjøres. Og hva har en da? – Jo, en traurig sementtrapp foran inngangen til Kommunehuset…

Hvor lenge skal man sørge offentlig?

I USA er det i snitt 2 masseskytinger pr. uke, utført av frustrerte personer.  Her i landet har vi hatt én. Hvor lenge skal man sørge offentlig? Skal Surnadal kommune nå – etter revolverintervjuet til Nanna Ranes, føle seg forpliktet til offentlig markering hvert år fremover?

«La de døde begrave sine døde,» står det i Bibelen. Arnulf  Øverland, kommunist og Arbeiderpartiets huspoet, har skrevet: «Ingen kan resten av livet, stå ved en grav og klage. Døgnet har mange timer, året har mange dage.» Er det å anbefale at man hvert år skal rive opp igjen sårene hos dem som mistet sine? Og de skadete, som etterhvert har klart å komme seg videre, skal de hvert år tas med tilbake til start? Jeg tror man bør være forsiktig med stadige nymarkeringer, selv om det ligger nær å utnytte tragedien politisk. Det er i så fall det verste.

Jakten på «kommende ekstremister»:

I «Driva» og flere steder dukker det stadig opp at vi nå får en heksejakt på mulige kommende ekstremister. Man skal «track them down» – som amerikanerne sier – spore dem opp, og ta dem før det smeller.

Så – hvorfor smeller det? Det smeller fordi at det ikke er lov å diskutere ubehagelige forhold. Det frie ord blir fratatt dem som lufter kontroversielle syn på hete og vanskelige saker og forhold, som f.eks. innvandring, islamisering etc. Hvis det ikke kan være tillatt med fri ordveksling i slike saker, uten knebling, diabolisering og utestenging – da kommer det til å bli snakket med kuler, krutt og granater. Det blir eksplosjon, i stedet for diskusjon og dialog. Å nekte folk det frie ord, fører til en totalitær stat, der alle må gå gjennom samme meningskorridor. Noen finner seg ikke i det, og da smeller det – igjen!

Glærum, 31.juli – 2021.

Dordi Skuggevik

I potetblomstringens tid:

Fra min Facebook-side, henter jeg denne teksten over til Bloggen, fordi mange som som leser min blogg, er ikke på FB. På FB blir jo tekstene ledsaget av foto. Vi har jo nå til enhver tid et utmerket kamera i vesken eller i lommen: Mobiltelefonen. Jeg har alltid vært glad i å fotografere, helt siden Ole Kristen, min yngste bror, kom hjem med et Ricoh-kamera fra Japan, som jeg fikk av ham. Et foto forteller så mye som en tekst ikke kan formidle, og omvendt – så det blir til at jeg nå skriver sjeldnere på bloggen, mens det blir oftere på FB.

I potetblomstringens tid: På denne store «roadtripen» jeg har vært på, er jeg blitt slått av de fantastiske potetåkrene jeg har kjørt forbi. Har liksom ikke sett blomstrende potetåkre siden barndommen, synes det meg. Kanskje er det fordi det ikke dyrkes særlig poteter lenger i Surnadal, hvor jeg bor?

Det begynte da turen startet: Oppover Sunndalen lå disse store teppene med lillablomstrende potetåker. Oppover mot Drivdalen var potetblomstringen såvidt begynt. Nedover Solør ble det helt overhendig. Hvitblomstrende og lillablomstrende store, vide flater av vakker potetåker. På Mariaholm fikk vi helt perfekt kokte poteter med deilige sauser, så vi vet hva vi har i vente.

Jeg er alltid på den pontifikale (ledet av biskop) katolske messen i Nidarosdomen på Olsok – 29.juli, og på vei hjem stopper jeg alltid i Viggja og kjøper nypoteter. Da koker jeg en stor kjel, legger kløvde poteter utover tallikken, strør over stekt flesk, topper med gressløk og inntar et måltid jeg bare inntar 1 gang pr.år til potetens pris.

På graven til Fredrik den store av Preussen i Sans Soucis i Potsdam ved Berlin, ligger det alltid en frisk potet, som påminnelse av at han berget sitt folk fra hungersnøden med å innføre poteten.

Vi husker også Irlands store mannefall midt på 1800-tallet da befolkningen døde av sult i et høyt antall, da potetpesten ødela avlingene. Et annet aspekt av det, var – at samtidig som Irlands befolkning døde av potetmangel, eksporterte de engelske jordeierne i Irland nok matkorn til England til å kunne ha brødfødd hele Irlands befolkning… De som klarte å rømme fra sulten i Irland, og kom seg på immigrantskipet, var så uttært, at når de gikk iland på Amerikas østkyst, gikk de bare bort i fjæra, la seg ned og døde. Etter ankomster av immigrantskip fra Irland, kunne det ligge floinger av hundrevis av døde der bortover i fjæra.

De som var for gamle til å komme seg på immigrantskipet, satte seg under et tre og så etter dem som dro, og så skar de strupen over på seg – slik at på avstand så det ut som om de hadde en stor munn som smilte til dem som dro.(Jeg har særemne i irsk historie og litteratur fra Dragvoll/NTNU)

Far siterte ofte en norsk dikter – husker ikke hvem: Mens den engelske lord ble mektig og fet, på biff ifra irerens land, måtte ireren selv prise hver stund, han hadde poteter og vann. (Wildenvey?)

Igår morges stoppet jeg ved Fale i Sunndalen, ved bua hvor det selges egg og poteter. Jeg gikk bort til potetåkeren og så den på nært hold der den blomstret i lilla. VAKKERT! Så begynn middagslagingen din hver dag med å koke poteter, sett dem på bordet, overdrysset med nyklippet persille, gressløk eller purre. God appetitt! «I Jesu navn» – ville en ire ha sagt.

Glærum, St.Jakob av Compostellas dag, 25.juli – 2021

Dordi Skuggevik