Vindmøller i kornåkeren.

På vei med buss gjennom Sachsen – fra Leipzig til Dresden, nylig – kunne vi fra bussen se vindmøller i kornåkrene. De stod ganske tett bortover åker og eng og i kornåkrene.  Det er «armosamt» for gardbrukeren å pløye og harve og så rundt vindmøllene, men de betyr også en betraktelig inntekt for garden, spesielt i det gamle DDR hvor jordbruket skal opp og stå etter kommunistdiktaturet.

Ved innflygningen til Amsterdam kan en også se vindmøller på gardene. Hollandske garder er firkantede jordstykker, og i samme hjørnet av jordstykket på hver gard, står det en vindmølle ved veien. Kabelen går vel i jorda langs veien, sannsynligvis. Vindmøllen gir en ekstra inntekt til gardsdrifta, og bidrar slik til bedre inntekt for jordbruket. Det er kanskje noe norske bønder også bør tenke på.

Når en ser husseringen på Frøya nå, og tenker på alle de ubebodde svabergene og fjellnasene Norge har, blir det litt uff å være vitne til hysteriet når vindmøllene skal opp. For noen år siden var det hussering på Smøla, mest av folk som ikke bodde der. Vi var fire venninner som dro på helgetur til Veidholmen, og vi kjørte hjem igjen gjennom vindmølleparken. Vi syntes vindmøllene var vakre og elegante i landskapet, og vi syntes ikke de reduserte turverdien. Mange som ikke klarer å gå på tur opp i fjellet, kan nå komme seg dit med bil og få fjellopplevelsen ved hjelp av veinettet i vindmølleparkene, og det er jo bra. Kommunene får også en styrket kommuneøkonomi takket være vindmølleparkene. Bra!

Det er selvfølgelig dumt og trist at ørner og hubroer flyr inn i vindmøllene, men Norge har jo store områder hvor det ikke er vindmøller, og hvor det aldri vil komme vindmøller, så der kan nå disse fuglene overleve i stort antall.

Glærum, 22.mai – 2019.

Dordi Skuggevik

Nordmenn snakker engelsk i Tyskland.

Det er underlig å høre nordmenn snakke engelsk i Tyskland, når en vet at de tilhører en aldergruppe som hadde tysk som fag i fem-seks år på skolen – både i middelskolen/realskolen og på gymnaset.

Hvorfor er det sånn? – har jeg tenkt. Er det kasus-skrekken? Er det skrekken for å gjøre en liten grammatikkfeil? Det er mye bedre å kaste seg ut i det og snakke med feil, for så å kunne høre talt tysk når man har anledning til det – i stedet for å fremkalle en mangelfull engelsk fra den tyske samtalepartneren. Nordmenn snakker heller ikke så god engelsk som de innbiller seg.  Så står de der da – tyskeren og nordmannen og snakker dårlig engelsk.

På russeturen til København  i 1964 (!) oppdaget jeg knepet med å snakke tysk. På Danskebåten traff vi en gymnasklasse fra Berlin med en kvinnelig og en mannlig lektor som ledsaget klassen. Plutselig snakket jeg tysk så det rant fordi jeg oppdaget at jeg kunne tilsløre eller sluke kasusendingene, slik at ingen hørte om jeg gjorde noen kasusfeil.

25 % av ordtilfanget i norsk – er tysk, stod det i en av de nye norskbøkene vi fikk da Gudmund Hernes gjorde alle ting nye i norsk skole. Ja, det er ganske overraskende å se hvor mye norsk det er i tysken – eller omvendt.

Jeg vil anbefale alle som har lært tysk på skolen å gå inn på Amazon og kjøpe bøkene til Bernhard Schlink – på tysk! Tysken hans er lett å forstå for en norsk leser, enda han har vært professor i jus i Berlin. Schlink er idag pensjonist og bor i Berlin og i New York. Den siste som anbefalte meg en bok av Schlink – var en franskmann jeg traff her i Surnadal i fjor sommer. Jeg kjøpte derfor hans siste roman «Olga» i Lüneburg ifjor, og den gav meg en like stor leseglede som alt det andre jeg har lest av Schlink – «Der Vorleser» (som ikke handler om det filmen fikk den til å handle om) – og hans noveller, som er makeløse!

Jeg fatter ikke hvor det er blitt av tysken i Norge. NRK har helt mistet tysken. Jeg glemmer ikke en gang for noen år siden, da Knut Hoem, som har hovedfag i tysk, skulle intervjue 4 tyske forfattere på norsk TV. Det begynte bra: han intervjuet den første på tysk. Med de tre andre gikk samtalen på dårlig engelsk. Jeg har aldri forstått hvorfor Knut Hoem, som til og med har bodd i Berlin, og som snakker flytende tysk med hovedfaget sitt, ikke kunne intervjue alle fire forfatterne på det språket de skriver på.

Jeg har fundert på om tysken er falt ut fordi vi nå i snart 75 år har diabolisert alt som er tysk, slik som det er blitt mast og mast om okkupasjonen i alle norske media. Men Tyskland er jo noe langt mer enn 5 års okkupasjon av Norge.  Og var det så fælt under okkupasjonen som det vi er opplært til å tro? Jeg tror ikke det, fordi da jeg en gang var med mannen min på blårusstreff på Britannia Hotell i Trondheim – opplevde jeg til min store overraskelse at alle vitser og alle gamle heisafestsanger forgikk på tysk. Jeg satt der, 20 år yngre enn herre-forsamlingen, ganske paff over å oppleve at alt hadde vært så morsomt under krigen – i Trondheim, og at ‘morsomhetspråket’ var tysk! Se det var litt av en observasjon!

Da jeg nå var i Leipzig og Dresden, åpnet nebbet og talte tysk – til tyske personers store overraskelse – stoppet de opp midt i det de skulle si og utbrøt: – Så flott tysk De snakker! Hvor har De lært det? – I skolen, svarte jeg. Men det var før tysk ble redusert til et ‘valgfag’ i 1974, og elevene ikke lenger skulle få poenger for at de tok det faget. Er tysk fremdeles et valgfag uten poeng?

Tysk er Europas største språk – og det viktigste språket i næringslivet i Europa. NHO har i mange år etterlyst flere unge som har studert tysk, for næringslivet i Norge kommer ikke på banen i Europa uten folk som snakker tysk. I gamle dager ville derfor tysk ha blitt gjort til pliktig pensum, mens det i dag er elevene selv som bestemmer pensum, ser det ut til. Kan det fortsette sånn? I ‘gamle’ dager måtte vi ha tysk og engelsk i realskolen. I gymnaset fortsatte vi med det, og måtte i tillegg ta et latinsk språk – fransk eller spansk. Basta! Det var disse språkene samfunnet hadde bruk for. Andre språk hørte til i privatlivet. Det bestemte STYRESMAKTENE! (Det har jeg senere vært svært glad for.)

Glærum, 21.mai – 2019.

Dordi Skuggevik   

For sent igang med Tyskland

Tyskland har vært et land man har reist gjennom med tog – og over med fly, for å komme til andre land – til Frankrike, Spania, Italia, Grekenland…  Men, etter et førjulsbesøk i et julete Berlin med Tiergarten i høstfarger for en del år siden, Lüneburg og Hamburg ifjor på sensommeren, og Leipzig/Dresden nå i begynnelsen av mai – så innser man at Tyskland er jo det store landet i Europa med et vell av tilbud av alle slag. Den tyske sivilbefolkningen har reist seg av grushaugene og kommet seg i veldig grad på beina igjen etter «Den andre europeiske 30-årskrigen» – som Der Spiegel skrev for noen år siden.

Jeg var i 1990 reiseleder for en buss t/r Trondheim – Roma for Tvete Reisebyrå i Påsken. Da opplevde jeg hvor kjempestort Tyskland er, og hvor stor og innholdsrik den nordeuropeiske sletten er. Bussen kjørte to dager gjennom Tyskland sørover, og to dager gjennom Tyskland nordover, og hele tiden måtte reiselederen ha noe å fortelle til folket på bussen. Jeg slet nesten ut mitt Aschehoug konversasjonsleksikon før jeg dro.

Jeg hadde også sett for meg et Tyskland i svart-hvit film liksom – men opplevde et veldig assortert og fargerikt Tyskland. Når ens far hadde vært medlem av Nasjonal Samling og Gerhardsen & Co hadde straffet, ikke bare far – men familien – i mange år etter krigen, så er ikke Tyskland det landet du først reiser til. Jeg oppdaget langt fram i livet at svært mange av de 3-400.000 såkalte «NS-barna» i Norge søker seg til Frankrike og også til Den katolske kirken. (Årsakene til det kan vi se på en annen gang.) I alle fall har man vært forsiktig med å interessere seg for Tyskland, for å unngå å komme inn under den lite trivelige kategoriseringen «Nazi-yngel». Selveste biskop Berggrav (Jensen av fødenavn) – sørget jo for en tung hets av oss da han oppfordret til «Isfront» mot barn av NS-folk, og at man ikke skulle la sine barn av gode nordmenn leke med NS-medlemmers barn. Mot den bakgrunnen er det lett å forstå at man forlot Den norske kirke. Norge også – for den del.

For kort tid siden gikk det plutselig opp for meg hvorfor Tyskland har og har hatt så mange oppkomme av kunst og kultur. Det er faktisk så enkelt at Tyskland ikke ble samlet til én stat før i 1870. Før det bestod det tyskspråklige området på den store nordeuropeiske sletten av en mosaikk av fyrstedømmer. Fyrsten hadde et slott. Fyrsten hadde en by. Fyrsten hadde et omland. Fyrsten ville ha et operahus, et teater, et bibliotek, et universitet etc. Derfor oppstod det svært mange produksjonspunkter for musikk, litteratur, teater, forskningssentre. Voilà! Idag er derfor Tyskland et fantastisk kulturelt matfat, rett og slett. Det er bare å reise ned og ta for seg – især nå når det tidligere DDR også igjen kan blomstre med frie ånder, uten å være underlagt noe totalitært regime hvor ett hode skal tenke for alle, men hvor alle får slå seg løs innen kunst, kultur og næringsliv. HURRA!

Glærum, 20.mai – 2019.

Dordi Skuggevik

Wagner og iscenesetterne.

Alle som har interessert seg for Wagner, eller som har måttet tilegne seg et pensum i musikkhistorie, kjenner til Wagners hovedidé – das Gesamtkunstwerk: det helhetlige kunstverket, der det i hans felt dreier seg om at orkester, sangere og det sceniske skal gå opp i en enhet.

De siste 40 – 50 årene har iscenesetterne stort sett foretatt merkelige egotripper der de har distansert seg fra idéene til den som opphavelig hadde visjonen om kunstverket. Det var avant garde i 60 – 70-årene å kle opp sangerne i kjedelige dresser og gabardinkapper og la dem gå rundt i et samtidig, avkledd interiør. Men når en kommer til Leipzig for å oppleve Nibelungenringen for første og kanskje eneste gang i livet, så blir en bare trøtt og oppgitt over at scenografer og iscenesettere fortsetter med det som var avant garde for 50 år siden. Det er démodé!  Avlegs!  Man lukker øynene og lytter til stjernen i oppsetningen: Gewandhausorkesteret! Fire kvelder med Gewandhausorkesteret og Richard Wagner er STORT! Av og til åpnet jeg venstre øye for å se hva som foregikk i scenografi og iscenesetting, men lukket det fort igjen.

Det som var bra, var balletten som la en linje gjennom alle de fire operaene: Nornene, vettene – som illevarslende varsler det uhellsvangre, den skjebnebestemte undergangen. Især var innledningen til Götterdämmerung – nornene som spinner skjebnetrådene, meget elegant. Hele tiden dukket tvillingaspektet opp og påminte oss om det skjebnesvangre i at tvillingene som ble skilt etter fødselen, møttes – uten å gjenkjenne hverandre, og at de fikk sønnen Siegfried sammen. Alltid fuglen med to kropper sammen, der hver av dem bar en stor vinge på hver sin ene arm, slik at fuglen hadde to kropper, men ett vingepar. Likeledes – bukken med to kropper, med ett horn på hver av dem som sammen danset bukken.  Dette bar hele tiden tragedien diskret gjennom handlingen på en meget elegant og sterk måte. Men så var det resten da, som ble et eneste stort UFF!

Man kommer ikke forbi at en operasanger også må ha et sceneytre som kler rollen. Når 3. operaen – Siegfried begynner, er det en aldersstegen ølmaget Siegfried som løper rundt i snekkerbukse på scenen, og han går rett fra snekkerbuksen over til å synge – Ich habe eine brunstige Lust (jeg har en brunstig lyst) – så helt uten overgang fra barndom til manndom, vekker han Brünnhilde fra dødens søvn og blir elskeren hennes.

Iscenesettere har i 50 år syntes er morsomt med anakronismer, og i denne oppsetningen var det mye av det. Mannen som fant den døende og fødende Sieglinde i skogen, og berget barnet Siegfried før moren døde, han springer rundt med barnevogn anno 1950 på scenen og triller umotivert inn en sykkel et par ganger. UFF! Når Sigismund blir drept av Sieglindes ektemann, står Sigismund der med sverdet, og blir skutt med et landsens jaktgevær. Umorsomt!

Jeg vet ikke om iscenesetterne på denne måten tror de aktualiserer temaene i operaen til å bli allmengyldige – til alle tider. Men hva nytter det å plassere Wotan/Odin og hans gudekone som besteborgere i et 1800-tallsinteriør? – Låne inn Den franske revolusjon (plutselig) fra Les Miserables? (Her gjorde forøvrig Christiane Libor en enestående Brünnhilde i Die Walkürie.) Nå skal ikke jeg gå inn på sangerne her, men det var mye «Wagner skrikesang». Den som hadde mest «kuppel» på klangen var Kathrin Göring som sang Wotans kone Fricka i Rhingullet som åpner Ringen.

De tre første operaene hadde en haltende iscenesetting og en haltende scenografi – «vinglende, vet ei hvorhen». Den siste – Götterdämmerung, var elegant fordi den var helhetlig. Den begynte i en hotellresepsjon som var helt i stilen til interiøret hos vår alles kjære detektiv Poirot = Jugendstilen rett før første verdenskrig. Altså – vi skulle oppleve endetiden for disse menneskene, gudene og halvgudene i skinnet fra 1. verdenskrig – La Grande GuerreThe Great War. Mannskoret kom inn i Burberry-kapper som ble designet for britiske soldater i skyttergravene på Vestfronten, og de hadde britiske soldat-alpeluer. Men anleggsarbeideren fra de store konstruksjonene av oljeplattformene i Nordsjøen, han sa det slik ved frokosten neste dag; – «Eg forstår ikkje kvifor dei hadde kutta ut Siegfrieds likferd ned Rhinen, og at dei istaden trilla han inn på scena på eit kvitt flygel!» Han gjentok denne uttalelsen flere ganger.

Sunnmøringen ble heller aldri ferdig med å «fortørne seg» over hva som skjedde da vi trodde Midgardsormen skulle velte seg opp av avgrunnen og bli nedkjempet. I stedet for det store dragevesenet, heiste de opp en overdimensjonert rød plysjsofa der det satt en gigantisk «kapitalist» i dress og flosshatt omgitt av minikloninger. Etterhvert ble han og sofaen firt ned i avgrunnen igjen. Eneste forklaringen på dette påhittet må være at iscenesetteren er kommunist.

Også Wagners Lohengrin på Savonlinna-festivalen for noen år siden, led en regimessige vanskjebne: Han kom seg aldri opp i brudesengen fordi han skulle dokumentere bryllupsnatten. Oppe i svanen hentet han et videokamera – og kom seg aldri til sengs. Morsomt? Nei.

De som hadde vært i Bayreuth, kunne fortelle at iscenesetterne har fritt leide til å ødelegge Wagners idé om Das Gesamtkunstwerk også der. Det er mer enn merkelig at iscenesettere får ture fram på denne måten, uten kontroll eller kritikk. Det som idag ville ha vært avant garde, ville være å ta Wagners idé på alvor, kutte ut alle disse tullebukkeriene og legge opp til en verden på scenen som harmonerer med musikk og handling. Jeg mener ikke at de skal gjeninnføre ringbrynjer og bysteholdere av jern som i Flagstads tid, men med den suksessen som Game of Thrones nylig har hatt på filmlerretet, bør iscenesettere nå både ha mot og kunnskap til å gi oss en scenisk opplevelse av hvem som er guder, hvem som er halvguder og hvem som er mennesker på scenen, og la regi og koreografi innrette seg deretter.

Iscenesetter/koreograf Rosamund Gilmor og scenograf Carl Friedrich Oberle bør heretter ha Berufsverbot (yrkesforbud) overfor Wagner!

Glærum, 18.mai – 2019.

Dordi Skuggevik

«Prinsessen og Sjamanen»

For oss som husker prinsesse Märtha Louise sin fantastiske formidling av norske folkeeventyr i TV, er ikke tittelen «Prinsessen og Sjamanen» noe merkelig. Den er satt opp med et blink i øyet til eventyrene.

Medienes herjinger rundt denne tittelen er en stor miss – for det som er betenkelig i denne saken, er selve Sjamanen. Hadde han vært en hvit mann, ville media gått av hengslene, men man tør ikke å «ta» en farget mann. (Hadde Ari Behn vært farget, ville han aldri blitt utsatt for mediadrap av norske media.)

Dessverre for Sjamanen, tror jeg ikke han vil få Prinsessen og halve Kongeriket. Dessverre tror jeg dette vil ende med en svær baksmell for prinsessen vår. Det har å gjøre med inntrykket denne mannen gir av å tilhøre en helt annen verden, og av å ha en svært sterk manipulativ makt over menneskene rundt seg, inkludert Prinsessen. Det er lett å se for den som har levd en stund. Oppi det hele er det et svært illevarslende tegn at prinsessen har sett seg nødt til selge Bloksberg, feriestedet hun arvet etter sin farfar – Kong Olav. Det kan tyde på at Sjamanen også forstår seg på å suge pengene ut av henne, ikke bare manipulere henne.

Heldigvis satte ledelsen for Den norske kirke foten ned så Sankt Petri kirke i Stavanger ikke ble gjort til en manesje for denne Sjaman-mannen. Hadde ikke Preses Helga Haugland Byfuglien stått frem i «Torp» og på sin milde, faste og kloke måte satt foten ned, ville Den norske kirke ha mistet sin troverdighet. Det bør kanskje bli slutt på at amatørene i menighetsrådene overkjører de fagutdannede i kirken.

Glærum 16/5 – 2019

Dordi Skuggevik

Wagner, Håkon Bleken og Lohengrin-sjokoladen.

På vei til Trondheim igår, stoppet jeg i en busslomme for å ta telefonen. Det var Anne Ma Ødegaard som ringte. Hun la begeistring for dagen over at det nå var mer aktivitet igjen på bloggen her – og det var veldig hyggelig å høre, selvfølgelig.

Hun hadde lest om besøket der hvor Wagner bodde mens han skrev operaen  Lohengrin. Hun fortalte at Håkon Bleken hadde aktivisert seg i motstanden mot at Lohengrin-sjokoladen skulle gå ut av Freia sjokoladefabrikks produksjon. Han hadde faktisk engasjert seg så sterkt at han hadde malt to – eller var det tre – bilder av Wagner som står og holder en Lohengrin-sjokolade! Maleriene står pr. i dag hjemme hos Bleken.

Idag gikk jeg inn på Wikipedia, for Anne Ma Ødegaard snakket om at Bleken var så opptatt av hvem som hadde designet Lohengrin-sjokoladen, og det var ikke hvem-som-helst: Arkitekt Henrik Bull som hadde tegnet selveste Nasjonalteateret, hadde også tegnet sjokoladen – i Jugend-stil! Sjokoladen er siden blitt noe forenklet i formen, stod det å lese.

Sjokoladen ble designet og satt i produksjon til premièren på Wagners Lohengrin på Nasjonalteateret i 1911. Siden Freia hadde enerett på å selge sjokolade til publikum på Nasjonalteateret, ble den solgt bare der i de to første årene før den kom i vanlig salg. I 2009 ble den listet som kulturminne, men på grunn av liten etterspørsel ble produksjonen avsluttet i okt./nov. 2018. Sjokoladen ble 108 år gammel.

Men – sjokoladen kan jo gjenoppstå! Jeg kommer til å skrive om dette til Wagner/Lohengrin-museet  «das Lohengrinhus» i Graupa. (Graupa ligger sørøst for Dresden, ved den lille byen Pirna.) Stedet bør jo både formidle denne spesielle historien rundt Lohengrin-sjokoladen, og ikke minst: bestille denne sjokoladen fra Freia for salg i museet i Lohengrinhaus – det gamle jaktslottet fra 1600-tallet hvor hovedmuseet ligger – ved siden av selve bondegården hvor familien Wagner bodde. Og dessuten: I alle fall ett av Håkon Blekens malerier av Wagner som holder en Lohengrin-sjokolade, bør før eller siden bli hengt opp i Lohengrinmuseet i Graupa! Og ett bør henge på Freia sjokoladefabrikk – hvor omvisningene foregår. Der henger jo allerede mange malerier av Edvard Munch!

Ellers vil jeg anbefale alle å overvære en forestilling med operaen Lohengrin. Selv fikk jeg oppleve det på operafestivalen i Savonlinna i Finland for noen år siden. Jeg lukket øynene for det meste og hørte på musikken, for en regissør hadde ødelagt det sceniske i veldig grad, dessverre.

Glærum, 16. mai – 2019

Dordi Skuggevik

Wagners publikum.

Det som virkelig skulle bli interessant  i Leipzig, var å erfare hvilket publikum som oppsøker Wagners verker.

Når nordmenn reiser på gruppetur, vil de være veldig inkognito, presenterer seg bare ved fornavn, og tosomhetene er ikke lett å snakke til. Men heldigvis, det var et par enbente folk som det gikk an å åpne en samtale med.

Den ene var 76 år, hadde sittet på nattbussen fra Ålesund til Gardermoen for så å gå på flyet. Han hadde vært anleggsarbeider på de store konstruksjonene av oljeplattformene i Nordsjøen, og var en hund etter opera – især Wagner. Han hadde også greie på opera. Han hadde sett Nibelungenringen flere ganger.

Den andre var psykolog fra Sørlandet/Oslo. Han hadde sett Ringen tre ganger – også på Metropolitan Opera i New York. – Alt er psykologi, sa han.

Den tredje så Ringen for 8. (!) gang nå i Leipzig. Han hadde vært kokk, men gikk senere over til å drive vinkurs for Vinmonopolet. Jeg spurte ham hvorfor han var så hekta på Ringen. – Jo, sa han, det avdekkes liksom nye lag hver gang. Mannen kunne også å kle seg. Menn idag bruker altfor lite farger, men det kunne denne mannen. Nattblå filthatt hadde han også! Flott!

Albatros hadde fløyet ned 97 skandinaver. En gruppe fra Norge, to fra Sverige, en fra Danmark og en fra Finland. Ellers var det grupper fra Japan, fra Spania, Italia, Frankrike, USA – og sikkert fra enda flere land. Etterhvert oppdaget jeg et par-tre pensjonerte profesjonelle musikere i vår norske gruppe, men det var påfallende hvor mange liebhabere Wagner har blant ikke-musikere.

Da vi som dro på dagstur til Dresden, besøkte bondegården der Wagner bodde på to små loft med sin første kone og hennes datter mens han skrev Lohengrin, besøkte vi Wagner-museet i det store nabohuset ved bondegården. I ett rom kunne vi på bordflaten av glass på en kasse på størrelse med et kateter, se hvordan de forskjellige instrumentene lyste opp etterhvert som de kom med i musikkstrømmen. Utdraget var fra Lohengrin, selvsagt – siden den ble skrevet her. Det var et ganske lite rom, så folk stod tett. Det oppstod en underlig atmosfære i gruppen. Jeg hadde lenge problemer med å finne et dekkende ord – men jeg tror jeg kommer nærmest med å bruke ordet – ømhet. Jeg tenkte først på ordet – andektig, men det mest dekkende er å si – at en stille ømhet bredte seg i gruppen. Det var en underlig opplevelse. Den forklarer hvorfor så mange mennesker fra hele verden reiser lange veier, igjen og igjen, for å komme inn i Wagners musikalske og menneskelige univers. Det slo meg at fremstillingen av Wagner som inspirasjonskilde til nazismen er helt på jordet, i alle fall den karikerte nazismen vi møter i amerikanske filmer. Det er det sant menneskelige hos Wagner som tiltrekker hans internasjonale publikum. Det ble for meg den store overraskelsen i Leipzig.

Glærum 14.mai – 2019

Dordi Skuggevik

Wagner nedstammer musikalsk fra Mendelssohn!

Leipzig har poppet opp hele veien gjennom musikkhistorien, og før eller siden burde man skaffe seg muligheten til å gjennomleve Wagners mye omtalte Nibelungenringen – de fire kjempelange operaene fra den norrøne gudeverden, basert på EDDA-kvadene, og som er et hovedverk og et monument i Europas musikkhistorie.

Plutselig har man revet ut en annonse fra Aftenposten: Albatros kan ta deg med på gruppetur til Leipzig, inklusive billetter til Nibelungenringen, og med mulighet for å kjøpe dagstur til Dresden. Etter flere dager med vurdering av det jordiske legemes tilstand og tålegrenser, hopper man på. Man slipper i alle fall å skifte hotell på turen, selv om det må overnattes på Gardermoen både på ned- og opptur, noe som plusser på prisen 5-6.000 kr. Men det er vi jo vant til vi som bor nord for Dovre.

Wagner, og spesielt Nibelungenringen har vært gjenstand for en «hitlerifisering» gjennom mange år. Nå vil jeg virkelig oppleve Wagner selv, og skaffe meg en egen oppfatning av denne påstanden.

For det første: Wagner døde 15 år før Hitler ble født, så hvordan kan man påstå at folk bør unngå Wagner på grunn av Hitler? At Hitler likte Wagners musikk, og var opptatt av nordeuropeernes gamle mytologiske univers, skal nå ikke Wagner lastes for. Man har jo laget teater, litteratur, musikkverk og operaer med persongalleriet fra den greske gudeverden, den romerske gudeverden – så hvorfor ikke den norrøne gudeverden? Oppriktig talt!

En dag er gruppen på besøk i Mendelssohn-familiens staselig hus som ligger rett ved plassen mellom Gewandhaus (konserthuset) og Leipziger Opera. Her kan man oppleve godt dimensjonerte rom og et vakkert og solid håndverk av den gamle skole. Især er den gamle tretrappen som fører opp gjennom alle fire etasjene et staselig syn og en pryd for arkitekter og håndverkere som har bygget den. Her – i museumsbutikken, kjøper jeg flere plater av Mendelssohn, for jeg forstår at de fleste av oss har undervurdert både musikken til Mendelssohn og hans betydning som gjenoppdageren av Bach og det at han fikk anlagt det berømte Konservatoriet i Leipzig, hvor han styrte det hele og i tillegg var Gewandhausorkesterets leder. Han vant en drakamp med kongen av Sachsen, som ville ha konservatoriet lagt til Dresden, som var kongesetet.  Listen over norske komponister som har fått lagt grunnlaget sitt ved Leipzig-konservatoriet er lang – fra Edvard Grieg til Geirr Tveitt.

Når jeg kjører ut fra parkeringsplassen på Værnes, er det Mendelssohns «En Midtsommernattsdrøm» som går på CD-spilleren. Oj! Det er akkurat som å høre Wagner – slik jeg har hørt ham i Nibelungenringen i Leipzig – både i åpningen og mye av det videre utover. Mendelssohn døde 40 år før Wagner, men det er påtrengende tydelig å høre hvor Wagner har hentet sitt musikalske univers fra! Om ikke plagiat – så ren videreføring. Wagner nedstammer altså musikalsk fra den kristne jøden Mendelssohn – og er ikke påvirket gjennom «tilbakevirkende kraft» – av Hitler! Gå derfor trøstig inn i Wagners musikalske univers – og nyt all den vidunderlige musikken! Og er du så heldig at du i tillegg får sitte 4 kvelder i en uke og høre Wagners Ringen-musikk fremført av det fantastiske Gewandhausorkesteret – med samme dirigent alle de fire lange kveldene i operaen – så pris deg lykkelig!!! Dirigenten må ha en stamina, en kraft, en fysikk, bein, rygg og armer – og et musikk-intellekt av dimensjoner – for å klare en slik kraftprestasjon. Utrolig! Han var heller ingen helt ung mann: prof. Ulf Schirmer.

Glærum, 13.mai – 2019.

Dordi Skuggevik

«SPERGELWOCHE» in Leipzig.

For den som tror jeg er falt av lasset, siden det er så stille på bloggen, kan det berettes at damen er i Leipzig, både for å se byen + Dresden og for å oppleve – for første gang: Wagners Nibelungenringen. Det er 4 operaer på rappen à 6 timer med matpause, bortsett den første som «bare» var på 4 timer!

Ellers er det «Spergelwoche» her i Leipzig: Uken da aspargesen kommer inn fra åkrene og fryder ganer og tanngarder i restaurantene. Jeg kjøpte en «Spergel-hamburger». Karbonadekaken var byttet ut med grønne asparges. De var store, spenstige og «kløkke» – d.v.s. de bare spratt sund mellom tennene og smakte dertil vidunderlig med husets egen majones. I et glass ved siden av var det en vidunderlig pepret avocado-mos, toppet med tynne skiver frisk jordbær. For å si det sånn: Det var en grønn lunsj, og grønt er det her i Tyskland: De planter trær i byene og utover omlandet så det freser. For her vet de at skal du redusere CO2 i lufta, må du plante TRÆR!

Før avreise for en uke siden, presset jeg på og fikk levert manuset mitt til forlaget fredagen. Lørdagen begynte russetreffhelg for oss om var russ på Follo i 1964. Søndag hjem for å pakke om – mandagen til Oslo og tirsdagen med fly via Frankfurt til Leipzig. Den gamle dama egner seg ikke for slike raid lenger. Det er vondt i knær og føtter (asfaltsjokk for tunge damer) og mye ståing. Ble 74 igår! Mer senere!

Auf wiedersehen!

Leipzig 5.mai – 2019

Dordi Skuggevik