«Aurora» i Nidarosdomen:

Utover i Romhelga forstod jeg at Nidarosdomen er blitt åpnet for popkonserter med mikrofonhviskerne. Jeg satte på TV-en for å se hva dette var, for jeg leser ikke Adresseavisen lenger, selv om jeg av og til slenger inn et innlegg til debattsiden, som jeg synes trønderne kan ha godt av. Etterhvert som lysorgelet spredte sine dropsfarger ut over steinene i det gamle sakrale rom, og a-ingen og o-ingen og stereotype vinkinger med hendene fortonet seg mer og mer som langhalm, slik de musikalske Keiserens nye klær flagret i rommet – googlet jeg dama, mens hun holdt en av sine taler hun kunne ha spart seg. Aurora Aksnes, leste jeg. Så kom det opp en heit diskusjon om denne konserten som Olavsfestdagene med sin fryktløse direktør Petter Myhr hadde sprengt vei for inn i Domen – utenom den vanlige tiden i året for Olavsfestdagene. Og han hadde brukt Menighetsrådet i Domen som spett og spade i denne rammesprengningen: Menighetsrådet hadde enstemmig overkjørt Domens høyt utdannede og høyt kvalifiserte kirkemusikere, som skal utøve autoriteten over Domens musikkliv. Menighetsrådet brukte Demokratiet til å avsette dem i saken. Kirkemusikerne i Norge er så vant til å bli overkjørt av teologene gjennom mange år, at de er blitt noen skikkelige knehøner. Denne gangen burde fagorganisasjonen til kirkemusikerne ha nektet Domen orgelmusikk i Jul- og Nyttårshelgen. Det ville ha passet som svar på denne hensynsløse overkjøringen av musikkfagfolkene i Domen. Menighetsrådets amatører overkjørte også Domens administrasjon i samme rennet, kunne jeg lese. Og som vanlig de siste årene: Biskopen var fraværende i saken. For, biskopene i Den norske lutherske kirke er detronisert i Demokratiets og Kirkebyråkratiets navn Halleluia!

«Disrupt» er tidens store slagord, lærte jeg ifjor på Surnadal Sparebanks næringslivsdag, = man skal rive i stykker, for så å gjenskape sitt eget. Petter Myhr er en «disrupter». Han går sin seiersgang med «disruptingen» sin gjennom Olavsfestdagenes hensikt og bestemmelse. Han sprenger rammer så flisa fyker. Han har tidligere sparket opp dørene i Domen og fått inn den gamle hippirøya fra Amerika som aldri klarte å lære mer enn ett grep på guitaren. Nå denne «Aurora». Å ja – billettene føyk ut. Folk vil ha søtsaker, vettu. Smatt-Smatt! Men denne dama er drops uten fyll.

Det var trist å se at en av Domens organister fant seg i å sitte på orgelkrakken og bidra, selv med så lite som «Aurora» trengte. Ett sting her, ett sting der – i de keiserlige nye klær. Enda tristere var det å være vitne til at Trondheimsolistene prostituerer seg for å tjene til salt i grøten. Dette orkesteret burde vært sponset så bra av norsk næringsliv, at de kunne slippe denne prostitusjonen. Men, de er for flinke vettu! De kan komme til å fornærme amatørene med sitt høye nivå, og da kommer Demokratiet med stor D og tar dem sjø! Uffameg. Få denne Myhr vekk, før han ødelegger alt! Det blir snart bare rykende ruiner igjen av kultur- og musikklivet i Trondheim, slik som denne disrupteren durer på – uten motstand.

Glærum, 29.12 – 2017.

Dordi Skuggevik

På tur med «Perikom»:

Siste halvåret har jeg hørt mye på gruppa Perikom når jeg har kjørt bil. Når jeg nå hører på dem fra sofakroken, så fornemmer jeg liksom at jeg beveger meg opp Gudbrandsdalen og over Dovre, mens landskapet flyter forbi.

CD-ene er Bastuba og Flomål med tekster på dialekt og nynorsk. Jeg sitter igjen med en overraskelse over at gruppen ikke er mer på scenene rundt omkring. Og hører vi dem på NRK radio Møre og Romsdal?

Det bærende element er Karstein Mauset som med sin ukunstlete naturstemme i det mannlige barytonleiet, formidler teksten med en fremragende diksjon og dertil sterk forståelse av teksten. Slik blir mine favoritter der han synger med bare sin egen guitar, eller bare med Henning Sommerro på flygel. Der kommer han veldig til sin rett, både han og teksten. Han har jo også laget alle melodiene, mens arrangementet for instrumentariet på Perikom er av Jo Ranheim, bortsett fra ett som er av Ketil Hustad. Hvem som har laget arrangementene på Flomål, er ikke oppgitt. Trolig er det også Jo Ranheim. Han leverer et spennende musikklandskap rundt sangsolisten, og i instrumentale mellomspill.

Instrumentariet er meget rikholdig, og kunne lett ha tatt knekken på tekst og sanger, men det gjør ikke det, selv om det av og til er på kanten. De er rett og slett mange og tallrike i Periokom, så konsertarrangører kvier seg kanskje for utgiftene ved å hyre inn så mange for konserter, men det trenger en jo ikke tenke på hvis en kjøper platene og hygger seg med dem i bilen.

Det uventede er at Karstein Mauset ikke har lært seg noter. På pressekonferansen for boka «Tante Borg: Hæmlengtfjor’n» 9.des. – der han og Henning Sommerro begge var tilstede, sa Karstein Mauset at han kanskje burde lære seg noter. Jeg sa at kanskje det ikke var så lurt å begynne med nå, fordi han er langt mer fri når han opererer notefritt, og det er mulig at uavhengigheten av noter gjør ham til den han er.  Men, da må han selvfølgelig overlate arrangementsarbeidet til andre. Kanskje er uavhengigheten av noter også en grunn til at han vektlegger teksten så sterkt og uttrykker den så ekspressivt.

Disse karene er alltid på utkikk etter tekster, og nå når Hans Hyldbakk og Jørgen Gravvold langt på vei er oppbrukt, så kommer jo «Tante Borg» med nye tekster. Drivas utsendte foreslo at Henning og Karstein kunne ha en felles konsert med hennes tekster om en stund. Jeg sa at felles konsert kanskje ikke var så lurt, fordi de ville begge oppfatte henne forskjellig, og ta henne inn i hver sin verden – og derfra ville hun komme ut – veldig forskjellig. Det som blir interessant og spennende, sa jeg, ville bli – hvordan hun vil bli forskjellig.

Kort sagt: Perikom fortjener å bli mer hørt. Og siden Karstein Mauset synger på en aldeles fremragende surnadalsdialekt, bør også banker og bedrifter i Surnadal støtte økonomisk, ikke bare i Rindal, selv om han er bosatt der.

Glærum, 24.des. – 2017

Dordi Skuggevik

Idag er det Sjursmøssda’n!

Sjursmøss er dagen før julefdagen – 23.desember. Vi har dette flotte navnet «Sjursmøss», og så går vi rundt og kaller dagen for «Lillejulaften». Skam seg! Den som sov lengst i huset denne dagen skulle «raka porkå». I anledning Sjursmøss/Sivertsmesse/Sigurdsmesse – setter jeg inn et avsnitt her fra en artikkel som nylig ble skrevet for å oppsummere Olavsjubileet i Rouen i 2014:

 St. Olav i «Julekapellet»:

Kapellet hvor Olavs-relikvien er plassert, ligger som et av de første sidekapellene til venstre på nordre vegg i katedralen når en kommer inn gjennom vestveggen. St. Sever-kapellet er i veldig grad et julekapell: Oppe på veggen til høyre henger det et stort gammelt maleri av Den hellige familie. På venstre vegg et stilmessig lignende maleri av «La de små barn komme til meg». I de høye, flotte glassmaleriene hvor en del av Middelalderens blå glass som ikke kan gjenskapes idag, og som overlevde de alliertes bombing under siste krig – der er St.Nicholas fremstilt, i tillegg til St.Sever og St.Catarina av Siena. St.Sever – Sivert på norsk, er et gammelt romersk navn som også har manifestert seg i navnene Sjur og Sigurd i Norge. «Sjursmøss» observeres fremdeles med gamle skikker og tradisjoner på Mørekysten, Trøndelagskysten og på Helgeland – den 23.desember. Noen har trodd det er Sigurd Jorsalfar som ihukommes, men det er mer sannsynlig at det er St. Sever (Sivert). Ettersom han var biskop av Avranche i Normandie, senere helgen, må nordmennene ha kommet i kontakt med feiringen av ham i Normandie. Han som i 1050 bygde den første av 30 Olavskirker i England, den i York, som fremdeles er en menighetskirke i bruk – han het Seward, et navn som også må stamme fra St.Sever/Sivert. At navnet er et gammelt romersk navn, opplyste en kyndig person i Paris. Jeg skal senere idag gå med en forlovelsesgave til en Sivert og hans utkårede. Denne Sivert er den 8. Sivert i huset hvor jeg er født og oppvokst, så St. Sever må ha fått et sterkt gjennomslag nordover fra Avranche i Normandie.  Navnet Sivert blir ofte uttalt Siver på Nordmøre, og da ligger dette navnet helt inn til dette helgennavnet. St. Sever var biskop av Ravenna i Italia før han kom til Avranche i Normandie.

At Olavs-relikvien er blitt plassert i dette julekapellet, har sikkert også litt å gjøre med at julen var den første store kirkefesten hvor Olav Haraldson opplevde å bli konfrontert med Kristus. Derfor åpner Olavsoratoriet med Olavs møte med julen. Derfor satte kanskje også den forrige erkebiskopen Olavs-relikvien i dette kapellet, og ikke bare på grunn av at vikingskipsmodellen stod her. Men kanskje ble vikingskipsmodellen plassert her, i sin tid, fordi St.Nicholas er de sjøfarendes helgen, sammen med St.Michael, og fordi folk har tidligere forholdt seg til at det er julen Olav først braser inn i når han høsten 1013 kommer til Rouen, hvor han i nærmere halvannet år blir formet til den han skulle bli, og herfra begynne den veien som skulle føre ham til Stiklestad.

(Link til Olavsoratoriet: http://goo.gl/DHUjyG)

 

 

«Løssi langnatt» overstått.

Da er «Løssi langnatt» overstått: «Natta ei å daggainn tvo te jul» – som Tante Borg skriver i sangen sin om den lengste natta i året. I boka med hennes dikt og toner står både teksten – med utfyllende fotnote om Juljæt-tradisjonen, og notene til den, satt opp av Henning Sommerro. På CD-en som ligger i lomme i bakre perm i boka, der har undertegnede sunget inn sangen på siste sporet. På en av lappene i pappkassen har hun notert at egentlig er sangen skrevet som en bånsull. «Juljæta» – eller «Løssi langnatt» er satt opp i delkapitlet «Jul» i boka «Tante Borg: Hæmlengtfjor’n», der en også finner annet stoff om jula.

Boka er nå nesten utsolgt i Surnadal. NotaBene hadde fremdeles 14 bøker igår. Jeg er gått tom. Men, i «Bokbasen» som bokhandlene bestiller fra, er de siste 100 bøkene lagt inn. Det raskeste nå er å bestille boka fra www.haugenbok.no.

Om det kommer et opplag 2? Det er ikke så veldig fristende å gå igang med det da, for i øyeblikket ser det ut til at undertegnede går med ca. 10.000 i underskudd på prosjektet.

Jeg signerer de siste bøkene på NotaBene i dag kl.13 – og så lenge det er bøker igjen.

Glærum, Sjursmøssda’n (23.12.) 2017.

Dordi Skuggevik

Restopplag «Tante Borg: Hæmlengtfjor’n»:

Av opplaget på 400 bøker, finnes noen få igjen i kommisjon hos Nota Bene Surnadal (19 i forgårs). Jeg er tom for bøker. I «Bokbasen» ble det lagt inn 100, som bokhandlere bestiller fra. www.haugenbok.no leverer raskt pr.post. Du skriver bare inn boktittelen i feltet øverst til høyre, så kommer boken opp som «Nyhet». De leverer fraktfritt i desember. «Norges raskeste nettbokhandel»!

100 mil er denne siste uken tilbakelagt av undertegnede på is og snø i Midt-Norge, med min Citroën C4 – Rossinante II – 2007. (Oppkalt etter merra til Don Quijote.) Rossinante II viste seg å være en svært god bil på diverse vinterføre, og sjåføren er også ganske habil, viste det seg. Vi klarte dessuten nesten å felle en elg i nattemørket på hjemturen fra Gjølme. Heldigvis hadde Rossinante II vært til bremseservice på Tellesbøen og fått bl.a. nye bremseklosser – før den store vinterrunden i Midt-Norge fra Kristiansund i vest – til Trondheim i øst, opp Gråurda og over Oppdal etc. – så elgen kunne forsvinne inn i juletreskogen uskadet.

Jeg har kjørt ut bøkene til dem som forhåndskjøpte bøkene for å finansiere bokutgivelsen, for bøkene kom så seint hit fra Litauen/Bodø at videresending med den treige Posten ikke ville fått dem under juletrærne i angjeldende hjem. Noen utenfor Midt-Norge måtte likevel få dem i posten, og jeg håper Posten klarte å få dem frem i tide. Jeg betalte portoen, fordi de som fikk bøkene bragt av Rossinante II og meg, ble dette også fraktfritt.

Dessuten er svært mange frieksemplarer gitt til lærerbiblioteker på skolene i Tingvoll og Surnadal kommuner, samt bibliotekene i disse kommunene hvor Tante Borg levde sitt liv. Hun er også nå representert på universitetsbibliotekene på Dragvoll og på Kalvskinnet NTNU, for som Ole Dahl Rossbach sa: – Dette er et kulturhistorisk dokument. Jeg vil tilføye at boka dessuten er en omfattende dokumentasjon av dialekten i fjordene på indre Nordmøre, før kasussammenfallet, og før skriftspråket begynte å nedfelle seg i talemålet. Denne dialekten er svært gammel, og den har vært svært stabil helt til ganske nylig, både fonetisk og grammatikalsk. Det er undertegnede som har lest inn 65 minutter dialekttekster på CD-en som ligger i plastlomme i bakre perm. CD-en er  ‘all made in’ Surnadal av tiltaksrike og dyktige unge menn med eget studio og eget produksjonslokale.

Nytt opplag? Relansering?

Hvis det går som jeg tror, vil Henning Sommerro og kanskje Karstein Mauset (Perikom) ta for seg stoffet mellom permene, både tekst og musikk. Andre også, kanskje. Kanskje blir det en eller flere konserter mot neste jul. Flere vil kanskje skape Tante Borg i «sitt billede» – i sitt idiom – ta henne inn i sin egen verden. Det skal bli spennende å se hva som kommer ut igjen. Kanskje vil det komme på tale å relansere boken til neste jul, siden første opplag røyk ut i en sabla fart.

Jeg skal nå sette opp et regnskap av den haugen med lapper som har samlet seg opp på bordet. Forhåpentligvis blir det balanse i inn/ut-summer. Dette prosjektet ble ikke gjort for å tjene penger på det, men det ville vært hyggelig om et års arbeid ikke skaffer meg et underskudd – i alle fall.

Broren Anders sine dikt ligger her i en bunke som han datter Bjørg renskrev og sendte meg for snart 30 år siden. Disse diktene tar jeg med til Gran Canaria 3. januar, og skriver dem inn i PC-en. Hans sønnesønn Magne Anders i Lommedalen skal så få vite hva dette er når jeg selv har gjort meg opp en mening om det, og så får vi se da – om Anders også kommer ut mellom to permer.

Glærum rett før Løssi Langnatt 2017.

(Daggainn tvo å natta ei te jul!)

Dordi Oppigard ò Glærum – Skuggevik.

 

 

Baksidetekst: Tante Borg: Hæmlengtfjor’n

Perler fra pappkassen:

«Tante Borg» – Ingeborg Solem f. Sivertsdatter Glærum (1880-1962) testamenterte sine skrifter og albumer til brordatteren Ragnhild på hjemgården Oppigard Glærum i Surnadal. Pappkassen med dikt og foto ble stående, år etter år, mens folk så på hverandre ved kaffebordet og sa: – Vi må få dette utgitt. Vi må gjøre noe.

Så en dag sa Henning Sommerro: «Dette er en kvinnestemme vi ikke har hørt!»

Nå foreligger boka «Hæmlengtfjor’n» med tittel lånt fra hennes store dikt på dialekt. Boka inneholder ca. 130 dikt, en lengre tekst med barndomsminner fra 1880-årene og ca. 30 av hennes melodier, satt opp av Henning Sommerro, samt noen nye av ham til hennes dikt. Ca.15 av hennes melodier er dessverre gått tapt. Dialekttekstene er innlest på CD som følger boken.Tante Borg skrev dikt hele livet, på dialekt, på dialektfarget eksperimenterende nynorsk, på høg-landsmål og på riksmål – om de forskjelligste tema. Hun vokste opp i det nasjonale gjennombrudd, opplevde 1905, at kvinnene fikk stemmerett, to verdenskriger og en serie med nye oppdagelser og oppfinnelser – elektrisiteten, telefonen, bilen, radioen – og nesten: fjernsynet. Tekstene er en unik mulighet til å gå inn i et kvinnesinn, inn i hennes samtid, og inn i det klassiske – det å være menneske. Tante Borg var en av de første kvinnene som kom ut og fikk utdannelse, men hun vendte alltid tilbake til «Hæmlengtfjor’n».

Dordi Glærum Skuggevik

«Tante Borg: Hæmlengtfjor’n» – fraktfritt tilsendt i desember.

www.haugenbok.no reklamerer med at de sender bøker fraktfritt i desember. Nettbokhandelen har nettopp lagt ut «Tante Borg: Hæmlengtfjor’n» som NYHET. De som vil ha boka snarest, kan enten kjøpe boka på Nota Bene i Amfisenteret, Surnadal, eller på www.haugenbok.no – Pris m/CD i bakre perm: 380 kr – fraktfritt.

Hilsen Dordi Skuggevik

‘Tante Borg’ over Saltfjellet dro, ikke bær ængong – men tvo!

Nå kan boka «Tante Borg: Hæmlengtfjor’n» kjøpes både på Nota Bene i Surnadal, Ark Sunndal og på haugenbok.no – og dessuten bestilles på enhver bokhandel, selvfølgelig – fra «Bokbasen» – forlaget Licentia i Bodø.

Og bøkene har reist over Saltfjellet 2 ganger når du får dem, så sant du bor sør for Saltfjellet: Først kom de fra trykkeriet i Vilnius i Litauen, og dro til forlaget i Bodø i container med tog fra Oslo – over Saltfjellet, og så ble 300 av dem fraktet ned igjen til Glærum i Surnadal med Surnadal Transport, hvor den unge sjåfør sprang 300 kg bøker inn i gangen i huset på 0,0 (nesten!).

De som deltok på dugnaden med å skaffe midler til å gi ut Tante Borgs dikt og toner, med å forhåndskjøpe boka, de hadde selvfølgelig tenkt å bruke boka som julegaver, så da julen nærmet seg, og sen ankomst av bøkene begynte å true julegaveplanene, da var gode råd dyre for å finne hurtig nok transport fra forlaget i Bodø og ned hit til Surnadal. Posten er svært sein. Et større transportfirma var ikke raskere. Alt skulle inn i container igjen i Bodø, for så å gå med tog ned til Oslo hvor bøkene etter varesortering igjen skulle nordover hit. 50 mil forbi adressaten, altså, og så 50 mil tilbake…Jeg begynte frenetisk å ringe direkte til folk i Oslo og spedisjonsfirmaet i Bodø – og la ut om Molboland, at folk i vår tid mangler praktisk vett, fantasi og aksjonsevne. Lite va’ de’ – så ringte Henrik i Bodø opp igjen. Han hadde oppdaget en trailer fra Surnadal Transport som stod sør for Saltfjellet og ventet på at den stengte veien skulle åpnes. «Kommer de over ikveld,» sa han, «så laster de opp imorgen fredag, og du har bøkene fredag kveld eller lørdag morgen.» Jeg overøste ham med gode karakteristikker – praktisk vett, fantasi, aksjonsevne etc. Jo, de kom over Saltfjellet torsdag kveld, men fredag morgen var Saltfjellet stengt igjen, for så igjen å bli åpnet. De smatt over, og frå Syltørå her kunne de ringe og love omlasting til bil med lift og bøkene satt inn i carporten. Bilen som kom, hadde ikke lift – men mirakel: «E ha de’ på skulå, hain far ha’ de’ på skulå, ho mor hadde de’ på skulå – å’n Johannes Gulla var bessfar min,» sa han, og dermed sprang han 300 kg bøker inn i gangen på huset mitt. (Mitt gamle skrog ville aldri klart det!) Da var klokka kvart på ett på lørdagen, og klokka ett kom Henning Sommerro og to journalister. «Close race» – og det ble en liten og intim presentasjon av boken med Tante Borgs dikt og melodier, men meget minneverdig for oss fire som deltok. Karainn fikk hæmbakakak å to sorta kjøttroill + + og bløtk’ak med kaffe.

Tante Borgs «nedkomst» hadde vi ikke kunnet planlegge. Vi måtte «teik it on the spark» – som Ann Rigmor pleier å si. Og det klaffet så helt ubegripelig. Straks Henning og journalistene var ute av huset, begynte distribusjonen av bøkene. Den har nå pågått i 4 dager og har medført 50 mil på is- og snø-veier fra Kristiansund i vest til Trondheim i øst, over Oppdal, andre høydedrag og dype daler, så bøkene kunne komme under juletrærne. 15 timer på veien i går, med utellelige stopp, men Tante Borg ble innlemmet i Akademia i går – på biblioteket til universitetet på Dragvoll NTNU. De lot seg begeistre både over dikt, melodier – og ikke minst: boka med CD-en med innleste dialekt-tekster er en omfattende dokumentasjon av dialekten fra fjordene på indre Nordmøre.

Boka er moderne i utstyret – dette rustikke papiret med litt «grynete» grafikk som nå er «in» – en slags bruntone som går gjennom alle bilder. Noen av de eldre bildene er derfor blitt litt mørke – men som en vittig tunge sa: – Det er jo mørketid der nord nå.

«Babyen» veier vel 1 kg. Så stor bok trodde jeg aldri dette skulle bli. Trykking og  bokbinding bærer preg av tradisjonsrikt og godt håndverk fra det gamle Øst-Europa.

Etter ett år med disse menneskene født på 1800-tallet, er det befriende å komme tilbake til sin egen tid, men det har vært en opplevelse å være sammen med dem. Jeg vet nå så mye mer om hva et menneske er, og hva det vil si å være et menneske. Jeg vet så mye mer om den menneskelige «geist» – menneskets ånd. Når jeg nå står på badet og mannen i radioen legger ut om kunstig intelligens, om at mennesket skal erstattes av roboter og at mennesket bare er et dyr – så ler jeg høyt og hånlig og slår av dingsen. Den som går inn i det å være menneske – gjennom Ingeborg Sivertsdatter Glærum, gift Solem,  f.1880 – d. 1962 – sine tekster, vil forstå hva jeg mener.

(Jeg signerer bøker på Nota Bene Surnadal lørdag 16.des. kl.: 13 – 14.30.)

Glærum, Sankta Lucia-dagen 2017.

Dordi Skuggevik

 

 

 

‘Ættestupet’ i Surnadal.

Samhandlingsreformen som «Pølse-Hansen» (Ap) fikk igjennom før han gikk ut av politikken, medførte at nyopererte pasienter på sykehusene skulle overføres til sykehjem i hjemkommunen lenge før de var klare for utskriving, en utskriving til primærkommuner som manglet fagfolk til å følge opp den nyopererte. Transportetappen for en nyoperert pasient vil dessuten alltid være en stor og livstruende påkjenning. Fastlegesystemet i kommunen vil i tillegg belastes i sterk grad, noe som går ut over hele befolkningen i kommunen.

Samhandlingsreformen ble nødvendig fordi sykehusene nå bygges med for små sengeposter for å korte inn liggetiden, slik at penger kan spares på Statsbudsjettet. Staten velter liggedøgnsutgiftene over på primærkommunene – og de skryter av det!

Nylig kom en «samhandlings-pasient» hjem til Surnadal. Det var ikke plass på sykehjemmet, hun ble avvist, ble kjørt til sitt hjem – og døde om natten.

Dette får vi mere av i Surnadal, nå når Kommunestyret ikke bare har lagt ned plassene i Stangvik, men nå også legger ned 8 plasser i hoveddalføret.

Jeg har sagt det før: Det bør tynnes ut i byråkratiet på Kommunehuset istedenfor at sykehjemsplasser legges ned. Dessuten må politikerne prioritere syke folk i stedet for snøkanoner og annet i samme gate. Raseriet stiger i befolkningen!

Det neste som kommer i norsk helsepolitikk vil bli det moderne «ættestupet» = politisk foreskrevet eutanasi – aktiv dødshjelp på politisk resept.

Glærum, 5.des. – 2017.

Dordi Skuggevik