Hvordan kjøpe boka «Tante Borg: Hæmlengtfjor’n»?

Forlaget Licentia har en nettbutikk hvor resten av opplaget er tilgjengelig: www.licentia.no. Det er greiest å kjøpe boka der.

300 av opplaget på 400 bøker gikk ut før jul, de fleste til folk som hadde forhåndskjøpt boka for å skaffe penger til produksjonen. I underkant av 100 bøker forvaltes solgt av Licentia Forlag i Bodø. Det er ikke sikkert at det blir et opplag 2 – så dere må bare konkurrere om å kjøpe de bøkene som er igjen! -så kanskje jeg kan håpe på å gå ut av prosjektet i balanse! CHOP-CHOP!

Las Palmas, 18.januar – 2018

Dordi Skuiggevik

Det norske folket er Norges urfolk!

Ja, dette skriver professor emeritus Ole Jørgen Benedictow i VG 12.januar i år: «Det norske folket er urfolket i Norge, over hele Norge (med et bitte lite unntak av fjellsamer i det indre av Finnmark).»  Slik konkluderer han sin replikk i VG der han går i rette med forsker Torjer A. Olsen ved samestudiene på NTNU, som 7.januar skrev en kronikk i VG der konklusjonen var at det norske folket er et fremmedelement og et kolonifolk i samenes land. Benedictow angriper Olsen fordi Olsen unngår å bruke historisk argumentasjon, og fordi Olsen ikke bruker innvandringsteoriens kronologi. Olsen angripes kort sagt for tendensiøs og betenkelig akademisk metode.

For bønder og folk ellers i områdene rundt Trollheimen er dette brennaktuelt, fordi før vi vet ordet av det, skal Trollheimen tas tilbake som samisk musealt naturområde, og vi vil få samiske veiskilt sammen med norske. Men ifølge prof. em. Benedictow er dette helt bort i veggene!

Bendictows orientering er så enkel og så klar, at selv de mest politisk korrekte bør se at han har rett, men som han sier: «- det er riktig at ILO-konvensjonen sier at samene er urfolk i Norge – men det er faglig uriktig!» (Min uthevelse.) Noen har altså drevet ønsketenkning, støttet av folk ved NTNU som Benedictow anklager for uvitenskapelig forskning. Kanskje vi for egen del kan tilføye: Ønsketenkning-forskning?

Benedictow viser til at da den berømte kjøpmannen Ottar fra Norge besøkte England ca. 880, fortalte han at han var nordmannen som bodde lengst mot nord. Man tror han bodde ved Malangen sør for Tromsø. Han beretter at han i tillegg til vanlige husdyr, også hadde 600 tamrein. Norge hadde vært befolket i 10.000 år, helt opp til Finnmark, men de første samene kommer ikke inn i området før midt på 1000-tallet. De hadde opprinnelig vært et jeger-og-sanker-folk, men slo deg ned i nord som fisker-og-jakt-bønder, og etter norske bosettingsmønster holdt også de tamrein.  Det var Svartedauen og pestbølgene etter den som utvidet samenes område, fordi det ble så mange ødegårder etter folk som søkte til mer sentrale strøk. Senere, da folketallet igjen økte kraftig på 1500-tallet, kom gamle ødegårder i drift igjen, seterbruket kom – og konfliktene oppstod med samene som nå ble drevet tilbake fra landet de hadde overtatt. «Det finnes ikke kilder for den nomadiske samiske reindriften før på 1600-tallet,» skriver Benedictow. Han skriver: «Det underslås ofte at det store flertallet av folk med samisk bakgrunn ikke er reindriftsamer, men lenge før og mye lengre fastboende fisker-jakt-bønder etter mønster av den norske bosettingen i Nord-Norge. I dag er den største samiske befolkningsgruppen bosatt i Oslo.»

Benedictow skriver at Olsen underslår historien, og bare tar i bruk historisk argumentasjon for de siste 2-300 årene med misjons- og assimileringspolitikk, noe han eksplisitt kaller «kolonisering». Benedictow kaller det «påfallende» – altså: tendensiøs (= uvitenskapelig) forskning.

Sett i lys av dette, bør en lese artikkelen om samer på Nordmøre i «Du mitt Nordmøre» 2017 med nye briller. Bøndene rundt Trollheimen bør snarest få til et bondemøte med prof.em. Benedictow som foredragsholder om denne delen av Norges historie – som noen har vridd trill rundt – helt opp til ILO-konvensjonen. Det er kort sagt løgnaktig! Og hvem er løgneren/løgnerne? Og hvorfor er løgnen oppstått? Og hvordan? Få det opp i dagen! Rett skal være rett!

Las Palmas 13.januar – 2018.

Dordi Skuggevik

Norsk urinnvåner!

Ivan den grusomme – ankom igår!

Ivan den grusomme ankom Las Palmas igår, på julens 19.dag. I den bedagelige by her ute i havet, så midt imellom tre kontinenter, slo Prokofievs oratorium ned som en bombe og åpnet årets orkesterfestival på Canariaøyene, den 34. i rekken, den 17. for mitt vedkommende. «Ovadottig!» var lagmann Buer da han forlot konserthuset – ifølge Henning Sommerro på sms. «Fantastisk flott konsert!» «Et utrolig verk!» skrev prof. Sommerro fra NTNU. Jeg repliserte at jeg hadde måttet lukke øynene hele veien, og hadde hatt rykninger og ticks i kroppen av den intense opplevelsen som overgikk alle konserter hittil i livet. Vi er alle overmannet av at gjennom et langt liv med musikk, så visste vi ikke om hvilken bombe Prokofiev hadde i reisevesken da han ankom Las Palmas igår, i følge med Novosibir Philharmoniske Orkester, et enormt orkester på alle måter, og – ikke minst: Spanias nasjonalkor fra Madrid – nærmere 100 sangere, som skulle evne å gå inn i både det russiske språk og russiske kors idiom, ikke minst i de vanvittig flotte pianissimi som løftet håret til å stå i giv akt!

La det være sagt med en gang: Hvordan kunne alle disse menneskene på scenen gå så sammen i én tanke? Hvordan kunne alle disse menneskene ta sats som én mann i alle ansatser – og samtidig opptre så fleksibelt og med slik spenst? Helt forbi enhver forestillingsevne. Kammermusisering med 200 mann er ikke så lett å få til – men disse klarte det. Rytmen og klangen og drivet bar alle til de store høyder, godt hjulpet av overraskelsen over et verk vi ikke har visst om, faktisk. Prokofiev slo alle av banen – alle vi tidligere hadde møtt i den musikalske verden! Hadde man klart logistikken, skulle vi alle dratt etter til konserthuset på Tenerife idag, hvor mirakelet gjentas, men det er ikke så sikkert at selve rommet der vil kunne løfte frem klangen på samme måte. I Norge er det bare Operaen i Oslo og Olavshallen, kanskje – som kunne tatt dette verket. Hverken Oslo konserthus eller Grieghallen har rommet som skal til. Ikke Nidarosdomen heller, egentlig. Det er kanskje derfor dette verket er så ukjent for oss. Det er blitt liggende i skuffen.
For å få litt forhåndsbriefing, ringte jeg den mangeårige formannen for repertoarutvalget i Kristiansundsoperaen, Ole Dahl Rossbach, for å høre om han kjente til dette verket. Han er jo også en stor filmkjenner, og han kunne fortelle at jo – dette var opprinnelig filmmusikk, skrevet til Eisensteins dobbelfilm om Ivan den grusomme. Men, Stalin likte ikke denne filmen, så den ble tatt av plakaten. Prokofiev skrev så musikken om til det som er blitt kalt en kantate, men det er nok mer riktig å kalle det et oratorium, som programmet herstedts skriver. I tillegg til koret var det en flott altsolist i russisk idiom, en baryton av et mer vanlig kaliber – og en spansk resitatør som kunne faget sitt. Hans spanske oversettelser bar helt opp til oss på vaglen øverst og bakerst. Av og til tok han kroningskappen fra tronstolen på scenekanten og vasset rundt i det blodrøde lyset på gulvet. Over koret stod det et langt, rektangulært lerret med vinger ut på skrå mot publikum. Der foregikk det en svært lyrisk billedlegging – skyer som gradvis blir røde, kartet over Russland som den gangen på 1500-tallet hadde et Sverige og et Polen som rakk nesten til Moskva, og som omformet seg til flyvende svaner. Stillbilder av ansiktet til Ivan den grusomme mot slutten, må ha vært fra Eisensteins film, likeledes hans tekst.

Underveis spør man seg selv – hva det er med spanjoler og russere som gjør at de går opp i denne store enheten og setter an tonen i en streng som ligger så dypt? Forklaringen må være at historien til disse to nasjonene har vært så langt mer lidelsesfylt enn hos oss andre i Europa. Og når man har oppholdt seg i lidelsens dybder – da vet man også hvordan oppstandelsen fortoner seg. Dirigenten var spanjol: César Àlvarez.

Skal vi kanskje kunne ønske oss at Oslo kirkemusikkfestival skal kunne hente dette orkesteret og koret til sin festival – og få Ivan den grusomme inn på scenen i Den norske opera?

Dessverre var salen i Auditorio Alfredo Kraus, som pleier å være sprengfull, bare halvfull i går kveld, for som en følge av en krise i administrasjon og finanser, var grunnfjellet i festivalpublikumet fraværende på grunn av en sjokkartet oppgang i billettprisene. Men, det skulle ikke være noe problem i Oslo!

Las Palmas 20.dags jul/13.januar – 2018.
Dordi Skuggevik

Hol på 23 år i «Husmorskule-boka»

Einar Oterholm er en svært produktiv lokalhistorisk forfatter. Bøker og hefter kommer som perler på en snor. Boka hans om Nordmøre Husmorskole er ei viktig bok, og ei interessant bok. Men – boka har et hol på 23 år = den tida Nordmøre Husmorskole holdt til på Gyl. Jeg har sagt det til ham, og han mente å skulle reparere dette holet i 2. opplag. Jeg minnet ham på at jeg varskudde ham om at jeg hadde foto fra husmorskoletida på Gyl, men han var vel i oppkjøret med boka – og jeg var i oppkjøret med boka «Tante Borg». Bildene jeg har finnes nå i «Tante Borg: Hæmlengtfjor’n» – for hun gikk husmorskolen på Gyl vinteren 1898/99, og kom senere igjen som leder og lærer ved Nordmøre husmorskole på Gyl – etter utdannelse ved Stabekk, trolig første kullet der, og også utdannelse i hagebruk ved Lier hagebruksskole. Fotoet fra 1898/99 er tatt av O. Ranheimsæter, og er et fabelaktig foto som foto betraktet. Det er tatt oppe på loftet der skolen holdt til, og det er iscenesatt på det mest kunstneriske vis, og er slik veldig interessant som foto. Det andre fotoet er tatt foran østveggen av Amtskolen, og hun har selv skrevet «Nordmøre husmorskole» på selve bildet med håndskrift. Alle de nybakte husmødre har hvite skaut, men selv er husstellærerinne Ingeborg Glærum, senere gift Solem – barhodet. Barhodet er også den andre lærerinnen, Rakel Skuggevik, senere gift Kamsvåg. Hun var utdannet fra Husflidsskolen i Oslo.

I Oterholms bok finnes det et flott bilde fra Fylkets fotosamling som viser en imponerende flokk unge damer fra Amtsskolens pikekurs i Stangvik i 1889. Ingen er navngitt under bildet, men det er min farfar, O.K.Skuggevik, som sitter midt i første rekke. Ved siden av ham tror jeg at det er lærer Erik Hagen som sitter. De to var av drivkreftene i Amtsskolen på Nordmøre helt til 1920, da Amtsskolen ble omgjort til Fylkesskole og flyttet til Averøya, mens «O.K.Skuggeviks forsøksskole» ble forsøkt utviklet på Gyl. Da kom Nordmøre husmorskole til Straumsnes, som Oterholm riktig skriver.

22.desember 1889, rett etter at dette bildet fra pikekurset i Stangvik ble tatt, gikk det en liten dame av dampbåten i Stangvik og overnattet i Prestgarden hos presteparet Ebbesen. Neste dag ble hun gift med O.K.Skuggevik i Stangvik kirke, og de flyttet inn på loftet hos klokker Kristen Bruset. Neste morgen stod det en stor kurv med julemat fra klokkerparet utenfor døra deres. Jeg har lest kortet som fulgte med. 9 mndr. senere kom Rakel til verden – senere gift Kamsvåg. Den lille damen som kom med dampbåten het Betzy Elisabeth Albertine Bronn. Hun var fra Kristiania, men hadde vært guvernante oppe på Selsøvik handelssted rett sør for Bodø noen år, der O.K. Skuggevik hadde vært huslærer og «familiebestyrer» mens far til en stor flokk sønner – og enkemann, hadde vært i utlandet et år. Betzy var i en alder av 16 år blitt uteksaminert som guvernante i Oslo, og snakket 3 fremmedspråk flytende, for skolen brukte bare innfødte språklærere. Gjennom kjennskapet med henne må nødvendigvis lærer Skuggevik på pikekurset i Stangvik i 1889, ha fått sansen for utdannelse av kvinner. Betzy lærte dessuten på Selsøvik – å administrere en stor husholdning, så husmorskolen på Gyl var sikkert mye hennes ære. Hun satte hver høst opp «sitt telt» på nye steder med Den Ambulerende Amtsskole, og skapte et nytt hjem hver høst – og fødte sine 3 – 4 første barn av 10 – på forskjellige steder på Nordmøre, inntil den gamle sorenskrivergården på Gyl ble det stasjonære stedet for familien og senere Amtsskolen – og: Nordmøre husmorskole! (Hørre du Einar?!)

Det går over min forstand at Einar Oterholm har dette hullet på 23 år i boka si. Han må da ha lurt på hvorfor det var et stort tomrom her….!  På presentasjonen av Husmorskule-boka si, la han stor vekt på Ångarden i Øksendal, som startpunktet for husmorskoleinteressen på Nordmøre, mens Per Kamsvåg, sønn av Rakel, tilkjenner O.K.Skuggevik æren for å ha grunnlagt Nordmøre husmorskole. På fotoet fra husmorskolen på Gyl i 1898/99 i boka mi, står Ingeborg fra Ångarden bak Ingeborg Glærum Solem. Ingeborg fra Ångarden ble senere lege i Oslo. Det ble meg fortalt at når hun gikk på gaten i Oslo, kunne hun plutselig trekke opp en sigar fra veska. Så løftet hun på hælen og strøk av en svovelstikke på den og tente sigaren. Ja – litt av noen damer dette her! Jeg må si det fryder meg å være i slekt med to av dem!

Las Palmas, 9.januar – 2018.

Dordi Skuggevik

Giskes korte vei fra Capitol til Den tarpeiske klippe.

I det gamle Roma sluttet enkelte ganger livet som senator med å bli jaget fra Capitol og styrtet utfor Den tarpeiske klippe. For Giske skulle denne avstanden fra «Capitol» til «Den tarpeiske klippe» bli kort. Omtrent så kort som hans for tiden mest berømte legemsdel. Giske falt for sin hybris, sitt overmot. Når hans hybris i sin tid ble parret med Arbeiderpartiets store ego og store arroganse, ble det rett og slett for mye, også for damene, ikke bare for oss som valgte en annen stemmeseddel. Giske styrte for nær solen. Voksen i hans vinger smeltet, og som Icharos styrter han i havet. Disse historiene er gamle, men de gjentar seg på ny og på ny. Nå med Giske. Arbeiderpartiet har alltid brukt samme metode: Når de har sittet for urolig i båten og den truer med å krenge, så har de sittet musestille til folk har glemt saken, og så fortsetter de som før. Det skjedde da Stoltenberg ikke greide å stenge Grubbegata. Han skulle egentlig blitt avsatt av Riksrett, men ble isteden forfremmet opp og bort: Han ble en hanske på USA’s hånd i NATO. Det skjedde også da triumviratet som nå styrer Arbeiderpartiet, egentlig skulle trukket seg etter siste valg. Vil det skje også nå – i «Giske-saken»? Sitter Støre, Tadjik og Giske stille i båten og venter på at nyhetene skal komme med nye skrekkhistorier som kan få folk til å glemme det som nå er grunnen til at de prøver å ri stormen av med stillesitting igjen? Jeg tror at det eneste som nå kan gi Arbeiderpartiet en fremtid, er at alle tre i partiets ledelse går av, går ut av politikken og finner seg noe annet å gjøre, eller leve på Stortingspensjonen i et billig land langt borte, ettersom det nå ikke er flere internasjonale stillinger hvor avdankede norske politikere kan gjemmes bort. Hvis Arbeiderpartiet skal overleve nå, må de hente nytt blod opp av eget grunnfjell, men finnes det fremdeles noe igjen av grunnfjellet, nå som partiet egentlig har fullført sitt historiske oppdrag? – Nei, Arbeiderpartiet bør legge seg ned, som den daue hesten det er.

Las Palmas, 5.januar – 2018.

Dordi Skuggevik

 

Spania: Hellige tre konger bringer gavene, ikke julenissen.

Her i Spania ankom De hellige tre konger i går – 5.januar. De ble feiret med store parader og folk fylte gatene til trengsel. Her i Las Palmas red de gjennom folkemengden på kameler – så kamelene her må være trenet opp til å tåle store folkemengder innpå seg – og knall og smell. Ellers i paraden var verdenes folkeslag og kulturer representert, alt fra indianere og cowboyer til Kaptein Krok – for å understreke at Epiphanium = Herren viste seg for alle folkeslag, ble feiret. De vise konger kom fra tre kontinenter, og at Herren så viste seg for disse representantene for alle folkeslag, skal understreke for oss at Gud er konge for alle folk, ikke bare for Jødefolket. Dette ble en gang grundig forklart meg av en engelsk katolsk prest, som hadde vært prest i Norge en mannsalder.

Så idag, på Hellige-tre-kongers-dag – når spanske barn stod opp, lå gavene under juletreet – Kongene hadde vært på nattlig besøk! Og alle ropte God jul! – enda en gang.

Mange nordmenn som bor i Spania, tror at spanjolene feirer jul og Kristi fødsel den 5. og 6. januar, men slik er det jo ikke. De feirer også Jesu fødsel den 24. desember ved midnatt med midnattsmesse, og videre på 1.juledag – 25.desember – men gavene, det var det ifølge tradisjonen – Kongene som kom med.

Hellige-tre-kongers-aften blir mange steder i Norge kalt «Gammel-julkvelden». Bl.a. der jeg kommer fra – Surnadal på Nordmøre. For etter den gamle kalenderen falt julekvelden der, slik som den fremdeles gjør i Den orthodokse kirke, som feirer etter gammel kalender. Slik har eritreerne i Surnadal og ellers i Norge juledag idag – 6.januar.

Da den gamle kalenderen ble dreiet slik at den stemte med astronomien, kom Lucia-dagen på feil dag. Den havnet på 13. desember, men den skal være på dagen når det er «natta ei og daggainn tvo te jul» – «Tante Borg» skriver i sangen «Juljæta – Løssi Langnatt», d.v.s. 22.desember.

Den store franske forfatteren Michel Tournier, som døde for ikke så lenge siden, har skrevet en roman om De tre vise menn/De hellige tre konger. Den er oversatt til norsk og er meget lesverdig. Jeg holdt min prøveforelesning om denne boken til hovedfag fransk på NTNU – Dragvoll. «Kaspar, Melchior og Baltazar». Løp og kjøp!

Las Palmas, 6.januar – 2017.

Dordi Skuggevik