Etter den store «outingen» med C. på lørdagen, orker man ikke så mye søndagen. Da er man glad for at Vårherre hvilte på den sjuende dag, og at vi får gjøre det samme, med den beste samvittighet. Høymessen i Katedralen ledes av Domprosten. Ministrantene (altertjenerne) får sine nye verdighetstegn ved alteret, ettersom de er gått fram i visdom, kunnskap og praksis. Utvalget er veldig politisk korrekt: en har Downs syndrom, to er fra den mørkeste befolkningsgruppen på det afrikanske kontinent – og en jente som skal være ministrant i Jeanne d’Arc-kirken, som tydeligvis hører til Domkirkens menighet. Ut til venstre for benken hvor jeg sitter, ut mot nordre vegg, der sitter et handicapet barn som bidrar med diverse lyder på ganske høyt volum. Vi tilgir barnet alt når vi kommer ned langs raden etter nattverden: hun er en rulten, søt, beksvart «jentebaby» på 4-5 år, som ligger bakover i handicapvognen sin og smiler og håndhilser på hver og en av oss som passerer henne for å gå inn i kirkebenken igjen. Her gjør de nå noe nytt før messen tar til: på oppfordring fra Domprosten snur vi oss til naboen, håndhilser, sier navnet vårt og hvor vi kommer fra. Jeg sitter ved midtgangen, og når Domprosten kommer nedover midtgangen, slipper jeg å si navnet mitt. – Dordi! sier han, God dag! Han hadde ansvaret for samarbeidet med Norge utenom Olavsoratoriet ved Olavsjubileet her i 2014. Den nye, kvinnelige intendanten for Domkirken og assistenten/sekretæren for den nye erkebiskopen var begge med og sang i storkoret i Olavsoratoriets tre store konserter i Stavanger, Rouen og Paris. Slik har det vært lett å snakke med disse tre om fullførelsen av Olavskapellet her, for en trenger ikke å forklare hvorfor for dem. Intendanten V. sier begeistret at hun har brukt Olavsoratoriet i sin undervisning på gymnaset, hvor hun har vært tysklektor, helt til faget nylig gikk av moten i fransk gymnas, og hun fikk stillingen som intendant. – Jeg kunne stille opp på konsert med Olavsoratoriet i morgen, sier hun begeistret. – Jeg kan alt utenat! (Vi skal huske at teksten er stort sett på nynorsk!) Hun vokste opp på orgelgalleriet her, helt fra hun satt der med tåteflaska, forteller hun, for faren var organist her. Når hun nå er den første som låser seg inn i Katedralen om morgenen, så er det en stor stund, og en sterk følelse av å være hjemme. Hun føler seg veldig privilegert. Erkebiskopens sekretær og assistent er ganske god i norsk. Det var han som trimmet Katedralens kammerkor i norskuttalen, før de ble fusjonert med Stavanger Oratoriekor.
Det kan ikke være lett å få til en menighetsfølelse i et så stort kirkerom, men det klarer de, faktisk. Jeg skulle forøvrig ha ønsket at hovedorganisten hadde kjørt orgelet litt mere enn han gjorde, for her har de en tavle med alle organistene bakover til 1300-tallet, og Lionel Coulon gjør ikke skam på historien og sine forgjengere! Rouen blir nevnt som det franske orgelets vugge, og også som de hundre kirketårns by, for her har man inntrykk av at det står en Nidarosdom på hvert gatehjørne. Da Coulon skulle spille preludiet for den økumeniske gudstjenesten lørdag 18.okt. 2014, hoppet han ned av spillpulten, føyk bort til meg og bad meg skrive fornavnet mitt på en lapp, for han ville improvisere inngangsmusikken over navnet mitt. Jeg skrev senere og spurte hvordan han klarte det, når det bare var d-en i navnet mitt som hører til i skalaen. Jeg fikk en hel utgreiing tilbake om hvordan Maurice Duruflé skrev Prélude et Fuge sur le nom d’Alain (Jehan), selv om det ikke er mange bokstaver en finner til skalaen der heller. Spiraltrappen opp til orgelgalleriet har steintrinn som ser ut som hengekøyer etter mange århundrer med organisters gang opp og ned. Oppe på galleriet satt jeg den gangen stiv av skrekk, for spiraltrappen har ikke noe gelender, og jeg var sikker på å snuble, falle nedover trappen og slå meg i hjel, når jeg skulle gå ned igjen. Løsningen ble å gå baklengs ned på alle fire, med så tidlig start at ekteparet Coulon ikke kunne se det. Da jeg kom ned, kom jeg meg ikke ut gjennom smijernsporten til baptisteriet, men ble reddet av den katolske sognepresten i Bergen, som plutselig stod der. Så gikk jeg meg rett på den katolske biskopen av Oslo, da jeg var på vei til sakristiet for å vaske hendene. Han ville håndhilse, men ble noe forferdet og overrasket da jeg rakte frem begge håndflatene og sa jeg kunne ikke, fordi de var så skitne etter at jeg måtte gå baklengs ned trappen fra orgelgalleriet, for å redde livet mitt.
Denne gangen mottar jeg skriftlig invitasjon fra Colon om å «gjøre ham den ære» (!) å sitte oppe på orgeltribunen under høymessen, men jeg må bare fortelle hvordan det var å komme seg ned derfra igjen, siste gang, og jeg vet veldig godt at de har ikke satt opp noe gelender siden sist. Det var hovedorganisten i Sacré Coeur de Montmartre som på mine vegne, spurte Lionel Colon om å spørre erkebiskopen om han kunne tenke seg dette Olavsjubileet. Colon gjorde det, og 31. januar 2013, vedtok erkebiskopen og hans stab, enstemmig, å bli med på denne 1000-årsfesten for Olav den Helliges dåp. 1. april kom det en mail direkte fra Erkebiskop Descubes, og vi var igang. Nå er det en ny etappe, og ny erkebiskop.
Ettermiddagen i Rouen tilbringes i sengen mens jeg ligger og ser opp i taket, og lurer på hvordan en skal få utnyttet mandagen for å få til en slags avslutning og konklusjon på sonderinger og idéutvekslinger i prosessen med å få ferdigstilt arbeidet med Olavskapellet. Når man har sagt A, må man si B. Jeg jobbet for Olavsjubileet helt fra 2006. Det ble jubileum i 5 dager her i 2014, og nå kommer det allerede pilegrimer til Olavsrelikviet i kapellet som mangler alter, altertavle og knelebenker. Og jeg har foreslått en «Nordisk, katolsk ungdomsdag» for Den nordiske, katolske bispekonferansen, som de allerede har hatt på agendaen. Vi er inne i en Etappe II: Den nye Olavsleden, Rouen – Nidaros. Det er det jeg skriver på mail til en fra Nidarosdomens administrasjon – når jeg kommer hjem. Han er på konferanse i Vilnius, Litauen – en konferanse arrangert av Europarådet: Kulturveiene og pilgrimsledene i Europa. – Hils dem, skriver jeg, hils dem med at den nyeste Olavsleden nå, er den som kommer til å gå fra Rouen til Nidaros. Man pleide å reise over land, over Flandern fra Paris, på 1100-tallet, og fra Nord-Tyskland gikk det videre med båt. Det var en forferdelig farlig reise da, slik det er omskrevet og kommentert i to brev som ligger i Nasjonalbiblioteket i Paris. Det ene er skrevet av en ung mann fra Trondheim, det andre er skrevet av hans mor. Morens bror var abbed i St.Victor-klosteret i Paris, hvor mange fra Norge studerte på 1100- og 1200-tallet. Om abbeden var norsk eller fransk, det sier ikke brevene noe om. Kopier av brevene, som jeg en gang hadde, ligger kanskje i mitt gregorianske arkiv på Dora i Trondheim, i samlingen til Universitetsbiblioteket på Kalvskinnet. Damen i Trondheim kunne den gangen skrive sin latin, som senere ble oversatt av Lektor Hoel i Trondheim. Oversettelsen ligger nok også på Dora. Den var NRK Ålesund som fikk ordnet med kopiene og oversettelsen i 1989.
Det blir mandagen med V. som får ting på plass. Som intendant for Katedralen er hun sjefen der. Hun er dessuten akademiker med forstand på sammenhenger, symboler og innholdet av kulturarv, og hun har en dyp forståelse av hvordan Kristendommen er innvevd i kulturhistorien – selv i et land som skiller strengt mellom det sekulære samfunn og kirkens liv og virke. Men når Europarådet har konferanse om kulturveier og pilgrimsleder i Europa, da kan sikkert også Frankrikes noe anstrengte sekulærmani mykes opp, slik at de kan hjelpe Kirken med å ta imot pilegrimene. Det har jeg allerede luftet med noen i de politiske styringsorganer i byen: – Sett av en bit av skranken i Turistkontoret inntil videre, sier jeg, der pilegrimene kan få nødvendige opplysninger. De legger tross alt mye penger igjen på hoteller, i restauranter og i butikkene, sier jeg. Ja, akkurat! Der fikk de alibiet! «Vinduet» – som den ene uttrykker det.
Den nye erkebiskopen hadde bare såvidt akslet sine nye oppgaver som erkebiskop av Rouen og primas av Normandie, da det forferdelige prestedrapet skjedde foran alteret i kirken som ligger bare 9 km fra Katedralen. Han skjermes for alle ting han ikke selv absolutt må ta for tiden. Han agenda er likevel full, ser jeg på internettsiden til erkebispedømmet. Jeg går likevel til Erkebispegården for å avlegge en høflighetsvisitt og si god dag, denne siste dagen, men han er i Lisieux. Sankta Therese av Lisieux er den helgenen som lærer oss å leve med våre fiender. Det er nok derfor erkebiskopen er der, for å klare livet videre etter det historiske og forferdelig drapet Islam har utført på den gamle presten, og som trolig ingen her enda klarer å ta helt innover seg som en realitet. Selv denne søndagen, er drapet på presten Jacques Hamel temaet i Domprostens preken, og fader Jacques sine siste ord siteres: Vas-t’en Satan! – Vik fra meg,Satan! Domprosten snakker om å behandle sine fiender med rettferdighet og humanitet. Det skal ikke bli lett fremover, hverken i Rouen, Normandie eller i Frankrike. Like godt at Islams illgjerningsmenn denne gangen ble skutt på kirketrappen av politiet, så slapp det franske samfunnet å teste sin rettferdighet og humanitet. Det er ikke sikkert de ville bestått prøven, og det ville ha blitt tungt for alle.
Det er ikke terrorpoliti med hund når jeg reiser fra jernbanestasjonen i Rouen tirsdag morgen. Det skulle ta tre dager, etter hjemkomsten, å skrive sammen et saksbehandler-skriv og sende ned til sonderings-partnerne i Rouen, så de kan se om vi er enige om at det var dette som ble sagt, og dette som skal bli gjort.
Glærum, 28.okt.2016
Dordi Skuggevik
