Afgania.

Afgania! Afgania!

Kom no heim

te oss trøndera!

Vi veit jo best

så no bli det fest

så drit i lov,

og drit i rett!

Vi trøndera

vi veit alltid best!

Kom heim!

Kom heim!

Vi legg oss ned

som dørmatte

i ro og fred.

Tørk av beina!

Kom no inn!

Så får vi i Trondheim

et helgenskinn.

Hurra! Hurra!

et helgenskinn.

Åge Alexandersen

med påholden penn.

(19.juni – 2019: Dordi Skuggevik)

Ordføreren, stortingsmannen og maktfordelingsprinsippet:

I disse dager har ordføreren i Trondheim, Rita Ottervik, og stortingsrepresentant  Lars Haltbrekken begge demonstrert at de ikke er klar over at Norge styres etter maktfordelingsprinsippet: Stortinget er den lovgivende makt, regjeringen er den utøvende makt, og domstolsystemet er den dømmende makt. Begge to er gitt mandat av velgerne til å bemanne posisjoner i dette maktfordelingssystemet, men begge har tydelig demonstrert at de ikke har kunnskap hverken om maktfordelingsprinsippet eller om sitt eget mandat i systemet. Det har de begge demonstrert i forbindelse med uttransportsaken media nå er fulle av, og hvor de begge har agert som privatpersoner, men tiltatt seg posisjon i kraft av sine politiske mandater. Derfor bør Høyesterett fradømme begge to deres politiske mandater, i og med at de begge har gjort opprør mot systemet de er satt til å representere og å tjene.

Glærum, 18.juni- 2019.

Dordi Skuggevik

Hva er det med lars Haltbrekken?

Bare Lars Haltbrekken slipper ut en liten verbal fjert, så er NRK der STRAX og stikker mikken sin opp i ansiktet på ham. Dette har pågått over lang tid. VI ER SÅÅÅ LEI!

Vi er også GØRRA LEI av den nedlatende fariseismen hans, der han ser ned på oss fra sin moralistiske sokkel og fraskriver oss der nede i folkedypet enhver moral, understreket av hans hånende mine. Hva er det med denne mannen som gjør at NRK stadig gir ham en talerstol?

Lenge var han klimaskremmernes store profet som stadig stod frem og talte ned til oss idioter. Nå har han tonet politisk flagg og er kommet inn på Stortinget for SV. (Visste vi det ikke!)

I kveld – 17. juni, 2019, stod han igjen frem på Dagsrevyen og tok personlig rekord i indignasjon med smale øyne med hardt og straffende blikk. (Her banner jeg mens jeg skriver!)

Kjære NRK, fri oss fra denne straffedom! Eller forklar oss i det minste hvorfor Lars Haltbrekken får mikken opp i ansiktet hele tiden, hele tiden, hele tiden!

Glærum, 17.juni – 2019.

Dordi Skuggevik

Urovekkende i Stortinget:

Siste ukes begivenheter rundt pelsdyrnæringen i Stortinget, hvor et lite mikroparti kunne drive politisk utpressing av hele nasjonalforsamlingen, det får  alle klokker til å ringe for demokratiet i Norge.

En stor del av nasjonalforsamlingen måtte stemme mot sin overbevisning og vedta nedleggelsen av pelsdyrnæringen, slik at næringen nå reelt overføres til land som Kina og Russland hvor dyrevelferden er meget tvilsom.

Kanskje er det på tide å diskutere Parlamentarismen – som gir mikroparti som Venstre makt til å binde flertallet i nasjonalforsamlingen. I denne saken burde representantene bli gitt anledning til å stemme fritt og ut fra egen  overbevisning.

Menigmann blir meget usikker på hva som egentlig foregår i politikken, når slikt kan skje. Trolig bør Parlamentarismens dager være talte, når slike intolerante fanatikere som Guri Melby kan ta Stortinget i kragen og buksebaken og kjøre representantene dit hun vil i sitt råe spill.

Jeg tenkte: Grisebøndene blir neste offer for disse totalitære fanatikerne, og det stemte: et par dager senere kom grisedamen med skjult kamera på banen. Brennpunkt hadde vært med henne i jakten på svinebøndene. Guri Melby tar nok saken videre til Stortinget – og dermed blir det lite ribbe til jul her i landet når Guri Melby og veganerne bruker Parlamentarismen som lanse og spidder demokratiet i nasjonalforsamlingen.

Er det sånn vi vil ha det?

Hagen var den av stortingsrepresentantene som forstod hva Guri Melby og Venstre drev med, og ville stemme uavhengig. Men, han måtte underkaste seg Parlamentarismen, og ligger nå politisk død igjen i manesjen. En trist sortie for en mann som virkelig forstod noe av politikk, og som hittil har forstått at en politiker må ha rett til fritt å fremme sin overbevisning.

Og statsministeren, som lokket Venstre inn i regjeringen sin, og dermed trodde hun hadde satt biksel på Guri Melby & co og kunne taumkjøre dem, hun ble gissel i sitt eget statsministerkontor. Ja, slik kan det gå når man tror man kan ha tillit til Venstre, fribytterne i det norske politiske landskapet – for ikke å si: piratene – eller pirayaene.

En del av løsningen blir å heve sperregrensen for små terrorcellepartier – drastisk!

Glærum, 16.juni – 2019.

Dordi Skuggevik

Det materialistiske/marxistiske historiesynet og Olav den Hellige:

Jeg har ikke forstått før nå nylig hva det materialistiske, det marxistiske historiesynet virkelig er. Jeg forstod det endelig til fulle da jeg leste den talen som historiker og forfatter Tore Skeie holdt ved åpningen av Klemenskirken i Trondheim, som nå er utgravd og åpnet for publikum. Her stod Olavskrinet på alteret i 25 år, før det ble flyttet til alteret i Kristkirken/Nidarosdomen. Tore Skeie er historiker. Axel Christophersen er arkeolog. Jeg oppdaget endelig at historikerne og arkeologene i Norge bare skriver om det vi kan se og det vi kan ta i – ikke om den usynlige delen av historien: Åndslivet – kunsten, sangen, filosofien, religionen, diktningen… Tore Skeie viser oss den halve Olav. Axel Christophersen setter Olav fullstendig på hodet. Deres tolkning av historien blir derfor ufullstendig og dermed helt feil.

Skeies foredrag stod flott oppslått i Adresseavisen. Min kommentarartikkel ble også flott oppslått, men da Christophersen støttet Skeie, ble mitt tilsvar til Christophersen ikke tatt inn. En tankesmie meldte seg på og støttet meg. Dermed satte Adresseavisen sluttstrek for en meget aktuell og viktig debatt om Olav den Hellige og det marxistiske historesynet – som nå ble ført av ganske tunge folk som kom på banen. Under oppkjøret mot Olsòk i Trondheim, er det sørgelig at avisen amputerte en viktig, interessant og aktuell debatt. Jeg ble henvist til nettdebatten i avisen, men der deltar jeg aldri. Mine tilsvar her viser hva dette dreier seg om:

Skal vi la disse forvalterne av det materialistiske/marxistiske historiesynet regjere historiefortolkningen alene? Skeie og Christophersen viser inntil det vulgære, hva vi har med å gjøre. Skal de få fortolke historien for oss – på sitt vis – alene? Nei!

Tore Skeies endimensjonale Olav.

På venterommet hos kiropraktoren finner jeg Adresseavisen fra 27.mai – og Tore Skeies foredrag fra åpningen av Klemenskirken som nå er ferdig utgravd i Trondheim og er åpnet for publikum.

Fra før har jeg hørt veklager fra Trondheim fordi avisen ikke dekket åpningen, og om Dagsrevyen som bare møtte opp for å spørre kronprinsen om hans mening om søsteren, uten å nevne Klemenskirken. (!)

For en tid siden hørte jeg utdrag av Tore Skeies bok «Hvitekrist» på radioen. Teksten er en blanding av materialistisk historiesyn og et forsøk på skjønnlitterær presentasjon. Det gav meg ikke lyst til å lese boken.

I foredraget presenterer Tore Skeie en halv Olav, en endimensjonal Olav, slik vi er vant til å oppleve det når Norges evigvarende materialistiske/marxistiske historiesyn tar oss med inn i historien – hvor bare det synlige blir formidlet,  mens det usynlige og den åndelige dimensjonen ved tiden og personen ikke blir oppfattet og formidlet av historikeren.  Tore Skei nevner seg selv som «middelalderhistoriker» i begynnelsen av foredraget. Da blir det ganske uforståelig at han klarer å forske i Middelalderen uten å oppdage åndslivet i den mest åndelige perioden av vår europeiske historie. Ikke engang det filosofiske aspektet har han med. Han durer på og durer på om hvor forferdelig Olav Haraldson den Hellige var: «brutal, nådeløs, farlig». Så får han seg til å si at Olav levde i «den samme virkeligheten som vi lever i». Det gjorde han slett  ikke. Han levde i en tid med blodhevn, utsetting av barn og der skjebnen tok all fri vilje fra individet. Det hadde Island frigjort seg fra allerede 15 år før Olav gikk i land på Selja for å konstituere et moderne kristent kongedømme i Norge. Island vedtok enstemmig på Alltinget i år 1000 å frigjøre seg fra det gamle verdensbildet, fordi blodhevnen holdt på å utrydde befolkningen, og skjebnetroen bandt manns vilje til endring. Etter vedtaket gikk islendingene til Skòlholtvatnet og døpte seg – samfengt, for på Thingvellir var vatnet for kaldt.

Tore Skeie dømmer Olav med «tilbakevirkende kraft» – ut fra vår væremåte idag, etter at vi er blitt kultivert av Kristendommen i 1000 år! Men, som jeg ofte har sitert pater Olav Müller på: «Gud er høflig. Han taler til enhver tid det språk som folk forstår. I Vikingtiden måtte han tale som en viking!» Olav satte hardt mot hardt for å få til en endring.

Tore Skeie avsetter dessuten Gud: Han sier at menneskene selv skapte innholdet i Olav, og at de tilbad et lik. Punktum. Et lik? De tilbad Guds verk i Olav! Det er ganske merkelig at Tore Skeie kan utnevne seg selv til middelalderhistoriker, og forstå så lite av helgenkultus, ja – lite av hele Middelalderens univers. Forklaringen er det sementerte marxistiske historiesynet som ikke later til å slippe taket i norske historikere. Dessverre.

Tore Skeie klarer heller ikke å komme seg inn i Frankrike. Det har få norske historikere klart, om noen – for de kan ikke fransk, og de kan ikke latin. Han omtaler Olavs dåp som en «storslått seremoni i Rouen ved Seinens bredder.» Ingen kilder omtaler seremonien som «storslått» eller beskriver seremonien i det heletatt. 1000-årsjubileet for dåpen ble imidlertid storslått. (Min bok om jubileet kommer til Olsòk.) Skeie legger dessuten Olavs «formative år» til England – når vi alle nå etter 1000-årsjubileet for Olavs dåp i Rouen i 1014 burde vite at det er i Normandie Olav skaffer seg kunnskap om og innsikt i moderne administrasjon, lovgivning og det nye menneskesynet som Kristendommen representerer. På dette grunnlaget gir han Norge landets første grunnlov: Kristenretten av 1024. Besjelet av Karl den Stores idé om det kristne kongedømme kommer han hjem til Norge for å iverksette det, og han kaller opp sin sønn etter Carolus Magnus: Magnus. En programerklæring konsentrert i sønnen navn.

Glærum, Kristi Himmelfartsdag – 2019.

Dordi Skuggevik

Initiativtaker til Olavs dåpsjubileum i Rouen 2014,

og Olavsoratoriets librettist,

Axel Christophersen snur Olav den Hellige på hodet.

Prof. Axel Christophersen går i Adresseavisen 8.juni ut og demonstrerer et usminket, ja vulgært marxistisk historiesyn angående Olav den Hellige. Innlegget kan brukes som eksempel ex cathedra på hva et marxistisk historiesyn er. Der vi hos Tore Skeie så et mer kamuflert og nesten troskyldig materialistisk/marxistisk historiesyn promenert, der står Christophersen fram uten å tilsløre seg. Det er tydelig at denne typen historikere som har fått være i fred mens de har promenert dette historiesynet i mange tiår, nå føler seg eksponert, kanskje truet. Der Skeie fremstilte Olav den Hellige svært endimensjonalt, der setter Christophersen Olav helt på hodet: Han viser en Olav som bruker Kristendommen til å vinne verdslig makt, ikke vinne den verdslige makt for å vinne frem med Kristendommen. Det blir rett og slett for primitivt.  Christophersens argumentasjon rundt hensikten med byggingen av Klemenskirke I og Klemenskirke II er så primitivt og vulgært opïnionsforførende at jeg måtte – le! Ja, skratte! Det ble for grovt og for gjennomsiktig. Ja, utdatert! Rundt dette legger Christophersen en masse historisk utenomsnakk som vi har hørt mange ganger før, og som ikke faller inn i diskursen. We are not amused, som de engelske sier.

Glærum, 8.juni – 2019.

Dordi Skuggevik

(Hovedfag i tekstanalyse NTNU)

Ole Andreas Lindeman – 250 år:

Denne kronikken ble publisert i Adresseavisen med flere bilder. Du kan sikkert fremdeles finne den på www.adressa.no

17.januar 1769 ble Ole Andreas Lindeman født på sorenskrivergården Øverlandet i Surnadal. Han skulle bli «Norges første musiker i europeisk forstand» – og stamfar til Norges musikkdynasti, Lindeman-slekten, som gjennom 200 år ble bærebjelken i Norges musikkliv. Sønnen Ludvig Mathias grunnla Musikkonservatoriet i Oslo. Det ble senere Norges musikkhøgskole.

Sorenskriver Lindeman i Surnadal opprettet en privat musikkskole, hvor  jomfru Justine Riddervold underviste. Etter konfirmasjonen ble Ole Andreas sendt til bestefaren i Trondheim, og til Katedralskolen, deretter København og  jusstudiet. I København tok musikkinteressen overhånd: han spilte tillike ved hoffet! Han vendte tilbake til Trondheim og ble resten av livet organist i Vår Frue kirke, som da fungerte som Trondheims hovedkirke. Han var nå et musikalsk «oldebarn» av Johan Sebastian Bach: hans lærer i København, Israel Gottlieb Wernicke, var elev av Bachs sønn, Carl Philipp Emanuel og av Bachs elev Johan Philipp Kirnberger. Slik brakte Ole Andreas Lindeman Bachs spilleteknikk og Bachs repertoar til Trondheim, i direkte linje fra Bach, før Bach ble gjenoppdaget og «relansert» av Mendelssohn, elev av Kirnberger.

I 12-årsalderen, satt jeg en sensommerkveld på vedkassen i Oppigard Glærum og hørte på gjestene: Edvard Bræin, Sigurd Torkildsen (dirigent for den norske studentersangforening i Oslo) og Gad fra København. Da far kjørte  herrene tilbake til Nordmøre folkehøgskule, hvor de var lærere på et kurs for kordirigenter, kommanderte Edvard Bræin stopp ved Øverlandet. Han ville finne   stedet hvor en bauta over O.A.Lindeman skulle reises. Senere fant jeg Lindemans biografi på Surnadal folkebibliotek. Da forstod jeg hva Bræin hadde ivret for. Rådmann i Surnadal, Georg Solheim, tillot meg å administrere opp bautaen og konsertserien på arbeidstiden på Kulturkontoret, og å bruke Teknisk etat til å støpe det store fundamentet for bautaen. Mange deltok på 100-kronerullingen. Bautaen ble hugget på Eide.

Via telefonopplysningen fikk jeg tak i biografen – Asbjørn Hernes. Det ble stille i telefonen da jeg hadde fremført ærendet mitt, og spurt om han ville komme fra Halden og avduke bautaen. Så sa han: «No bli æ gla’ i hele dag! Men det e itj æ nei, som ska’ avduke bautaen, det e det biskopen i Nidaros som ska’ gjer!» Da biskop Bremer gikk opp på prekestolen i Øye kirke den 19.juni 1983, la han en hånd på hver side av prekestolen, så ut over forsamlingen og sa: «Kirken – takker dere!» Så fulgte en lang pause. Ludvig Nielsen, domorganist i Nidaros emeritus, satt ved orgelet. Så fulgte 9 konserter på 7 dager.

Det merkelige var, at initiativet med bautaen her, kom samtidig med 100-årsjubileet for Musikkonservatoriet i Oslo, og 10-årsjubileet for Norges musikkhøgskole. På langbenken på Øverlandet satt: Nidaros biskop Bremer, domorganist em. Ludvig Nielsen, domorganist Per Fridtjov Bonsaksen, rektor ved Trøndelag musikkonservatorium, Per Hjort Albertsen og Einar Solbu, studiesjef ved Musikkhøgskolen i Oslo/styreleder for Lindemans Legat.

17.januar 2019 ble O.A.Lindemans 250-årsjubileum markert i Trondheim med at Einar Solbu, lærere og musikkstudenter fra NTNU, kantorer og prester fra Nidarosdomen og Vår Frue kirke, vasset i snøen ned til Vår Frues gamle kirkegård ved Nidarosdomen og beblomstret Lindemans grav. 15.mai gikk jeg selv dit ned for å se hvordan det stod til med de to gamle grå gravplatene og treet som hadde sprengt seg opp mellom dem. Eureka: Treet var borte, gravplatene var blitt pusset opp og viste hvit marmor med svarte bokstaver!

O.A.Lindeman kvalifiserte 4 av sine sønner til å bli domorganister, og sin ene datter til å bli en av Europas første kvinnelige pianister med internasjonalt publikum.

På Olavsfestdagenes program for 2019 burde vi ha funnet dette 250-årsjubileet for O.A.Lindeman. Jeg har ikke engang funnet en orgelkonsert!

På «Vårsøg – 2019» i Surnadal er jubileet blitt markert: Einar Solbu holdt en svært god tale ved Lindeman-bautaen lørdag 25.mai. Neste generasjon Øverland-folk åpnet igjen det gamle lindemandske hjem, og Jon M. Skogstad spilte cembalo, Elizabeth Svarstad foreleste om – og danset, barokkdans, og Hilde Gjermundsen sang. En perle av en forestilling. Trondheim og Olavsfestdagene kan bare ringe dem og knakke forestillingen rett inn! Ellers var kirken sterkt fraværende – da vi feiret Norge sin musikalske stamfars 250 år.  

Etter konserten med medlemmer av Lindeman-familien 21.juni 1983 i Åsskard kirke, stod de i 2-tiden om natten i en halvsirkel vendt mot nord ute i hagen min og sang stamfar Ole Andreas Lindemans Nu hviler Mark og Enge. Hver morgen i den kalde årstid, når jeg spiser frokost på sengen, har jeg et trekantet sjal om skuldrene som er heklet av naturfarget hvit saueull. Det var gave til meg fra Lindeman-familien, heklet av en nyinngiftet svigerdatter. Da tenker jeg på Lindemennene, og at det norske musikklivet, i europeisk forstand,  ble født her i Surnadal.

Hva kan Trondheim gjøre for å markere denne del av sin musikkhistorie? Jo, byen kan plante et lindetre midt i den firkantige rabatten foran inngangsdøren til Vår Frue kirke. Tore Bjørn Skjølsvik kan forstørre opp sitt relieff av O.A.Lindeman som står i bautaen på Øverlandet, og sette dette monumentet  foran lindetreet – vendt mot Kongensgate. Plassen foran Vår Frues vestvegg kan kalles Ole Andreas Lindemans plass.

Surendalen,  27.mai – 2019.

Dordi Skuggevik

Olav Haralds(s)on? St.Olav(s) Hospital?

Folk må tydeligvis nå for tiden se en genitiv-s for å oppfatte at de har å gjøre med genitiv (eigeform). Plutselig har folk begynt å putte en ekstra s inn i Olav Haralds(s)on, og St.Olav Hospital som ble skrevet slik ved navneskiftet fra Regionsykehuset (synes jeg å huske) – er blitt utstyrt med en s og er blitt St.Olavs  Hospital, enda i Trondheim by ligger det en kirke som heter St.Olav domkirke.

Lars Roar Langslet skriver Olav Haraldson med enkel s i sin bok om ham – utkommet 1995, men Erik Gunnes skriver med dobbel s – ss, i sin bok om Erkebiskop Øystein i 1996. Jeg skriver med enkel s, men blir rettet av avisene til dobbel – ss. (Jeg blir like forbanna hver gang!)

Hva da med Olav Trygvason? Her ligger genitiven i a-en!

«Hvorfor står det Jesu oppstandelse uten s i Jesus?» spurte min lille elev på 10 år fra Eritrea. Jeg underviste henne for den katolske 1.communionen ifjor. «Ifjor lærte vi en gammel julesang,» sa hun videre, «Mitt hjerte alltid vanker i Jesu føderum – der var det heller ingen s, og jeg spurte lærerinnen hvorfor det ikke var noen s i Jesus. Lærerinnen sa at det visste hun ikke, men hun skulle finne det ut. To dager senere kom hun tilbake og forklarte meg det.»  (Ikke mange av mine elever gjennom 30 år har vært så oppvakte og har hatt så skarp hukommelse og iaktakelsesevne!) Jeg forklarte henne at dette er genitiv, hvordan og hvorfor. «Dette er Jesus sin oppstandelse, og Jesus sitt «føderum» og ingen annens,» sa jeg.

Hva da med Olav Tryggvason? Genitiven ligger i a-en. Noen har forsøkt seg på å skrive Tyggvesen og Tryggvessen, fordi de ikke klarer å oppfatte genitiven i a-en, men de har ikke vunnet frem. Hvorfor vinner da folk frem med å putte inn ekstra s-er i Haralds(s)on og St.Olav(s) Hospital? Logisk nok må de da også begynne å skrive – Olssen, Håkonssen, Magnusssen o.s.v. Jeg kommer nå med en bok til Olsòk om Olavsjubileet i Frankrike i 2014, der skriver jeg Olav Haraldson med enkel s hele veien. Jeg støtter meg på Lars Roar Langslet og flere med ham. Dessuten har vi lært at vi skal unngå konsonantopphopning: Helst ikke flere enn 3 konsonanter sammen – maksimum! Altså: Haraldson!

Glærum, 2.Pinsedag – 2019.

Dordi Skuggevik

Folket på Sogg’bu’n som fòr til Amerika:

«Driva» 7.juni 2019 – sender handelsmannen på Sogge, oldefar til «roothunter» Gordon Erickson, alene til Amerika i 1892, men oldemora var da også med! + 3 barn!

Følget som ble vist rundt av Lars Polden og Vidar Sogge, sammen med utsendt medarbeider fra «Driva», kom hit til meg etterpå – for å kjøpe bøker, spise 3 slag lefser, drikke kaffe og ha en kort men intens samtale.

Når jeg sammenholdt Hans Hyldbakks opplysninger i Heimar i Surnadal I og utvandringslistene i min bok, da kom det opp av papiret den reneste romanen.  Og – la det være sagt med én gang: finansieringen av Amerika-billettene ble ikke utført med lån fra nabo Kristoffer Sogge, for utvandringsprotokollene opplyser at da ekteparet dro avgårde, med de siste tre barna, reiste de med «prepaid tickets» = billettene var kjøpt i Amerika og sendt til dem på Sogge. Hvis ikke Kristoffer hadde vært i Amerika og kom hjem med billettene da – hvilket er lite trolig. (Familien lånte kanskje «håndpenger» til reisen.)

Men: Tre av barna på Sogg’bu’n reiste før foreldrene – og det gjør denne emigrasjonen svært spesiell og derfor svært interessant og romanaktig. Dessuten er det en del feil i Hyldbakks omtale av familien på side 364, når en sammenholder opplysningene med emigrasjonslistene. I disse listene kan det også være feil, selvfølgelig, eller feil oppstod ved avskrivningen av listene.

Tre av barna reiser to år før foreldrene, og avreisen er spesiell: Arb. Marit Jørgensdatter, 11år, går ombord på båten Hero (Wilsonbåt) i Trondheim, sammen med Arb. Ole J. Skjørmo, 24 år. Hun skal til Jankland i Dakota, han til Boston. De går ombord 16.april 1890. Marits billett er kjøpt i Norge. Neste dag, når båten anløper Kristiansund, går to av Marits søsken ombord der, med billetter kjøpt i Amerika: Dreng Ole Jørgensen Sogge f.1875 og Pige Gjertrud Jørgensdatter Sogge f. 1872. Destinasjon: Quebec – med Allanlinjen. De er oppført som søsken.

Når foreldrene reiser to år senere, i 1892, reiser de med Allanlinjen ut fra Kristiansund. Destinasjon: Dakota. Avreisedato: 23. august: Husmand Jørgen O. Sogge f.1849, Hustru Brit Knutsdatter Sogge f. 1845, barn: Kristine Sogge 10 år, John Sogge 7 år, Johan Sogge 4 år. Billettene er alle «prepaid» = kjøpt i Amerika. De er oppført som «Familie».

Jeg rakk å spørre Gordon Erickson hvor familien slo seg ned.  Han viste meg kartet på mobilen – og oppgav stedet de reiste til som Yankton. Det må være det samme som destinasjonen til datteren som reiste fra Trondheim: Jankland = Yankee-enes land, selvfølgelig. Ikke langt fra Yankton kunne jeg på kartet på mobilen se Brookings, hvor Ingeborg Øye (hun som har skrevet alle dagbøkene)  og mannen hennes, Peder Bergeim, slo seg ned. Dette naboskapet er særdeles interessant, for det var svært lite utvandring fra indre Nordmøre til Syd-Dakota. Det som da blir den store gåten er: Hvem sendte ekteparet på «Sogg’bu’n» de tre  første barna sine til? Hun på 11 som reiste med en annen surn’daling ut fra Trondheim – og som er titulert «arbeider» i en alder av 11år – fikk hun noe mer skolegang etter utvandringen? Hvilket arbeid ble hun satt til? Klarte disse tre søsknene å skaffe billetter til mor, far og de tre siste barna? Eller var det som det var for de fleste: de fikk tilsendt billetter fra kjente i Amerika, de betalte billettene med et års arbeid på farmen, og så tok de eget «claim» – egen jord.

Hyldbakk har også ført opp et barn f. 1890: Ola. Han står ikke i utvandringslisten. Døde Ola som spedbarn? Ble han bortsatt før avreisen? Har jeg «mistet» ham ved avskrivningen av utvandringsprotokollen? Hos HH er Kristine dessuten blitt til Kristian. Gordons bestefar Ole, har HH «mistet». Listen over barna på Sogg’bu’n skulle da bli slik:

  • Kristian f. 1869 – d. 1879.
  • Gjertrud f. HH:1873 Utv.prot.: 1872
  • Ole f. 1875 (Gordons bestefar, mangler hos HH.)
  • Marit f. HH: 1877. Utv.prot.:1879
  • Kristine f. 1882 (Hos HH: Kristian.)
  • Jon f. 1884
  • Johan f. 1888
  • Ola f. 1890 (Ikke registrert ved utreisen i 1892.)

Jørgen er ikke et vanlig navn i Surnadal, og Jørgen ble til Jørn hos HH. Den første Jørgen i denne familien var sønn av «Morten Skrædder» i Faksnesstua, som kom fra Lesja. (Gikk han over Dovre/Storlidalen?)  (Heimar i Surnadal I s. 403.) Linjen til «roothunter» Gordon går da slik:

  • Morten Jørgenson Øygardslien fra Lesja f. 1790
  • Jørgen Mortenson Faknesstu’n
  • Ole Jørgenson Øye (Ol Perså-Moen på Øyamoå)
  • Jørgen Olson (Jørn Øverlandet Sogge) g.m. Brit Raneskleven, utv. frå Sogg’bu’n  
  • Ole Jørgenson Sogge f.1875 – bessfar til Gordon Erickson.

Når Gordon opplyser at farmen i Yankton/Jankland gikk ut av slekta da handelsmannen fra Sogg’bu’n døde, hadde jo familien allerede «røket opp» ( = gått falitt) før utreisen fra Norge, så de var nok «on the move» og flyttet uten å slå røtter i Sør-Dakota.

Da står det bare igjen å skrive romanen! Chop-Chop!

Glærum, 7.juni – 2019.

Dordi Skuggevik

Islam er problemet – ikke «rasisme»:

I «Driva» står det idag en liten artikkel med utgangspunkt i flygeblad fra «Folkeaksjonen mot innvandring» – og at flygebladet er «på grensa til rasisme». Jeg har ikke fått noe flygeblad, så det skal jeg ikke si noe om. Men det jeg vet, er at mange som er mot islamsk innvandring, griper bakover i historien for å finne ord, fordi de ikke har klart å finne en tidsriktig terminologi for vår tid i dag. Det er svært uheldig for diskursen omkring dette.

I Norge brukes ordet «rasisme» som knebel hvis noen vil drøfte problemene med innvandring. Innvandring er vanskelig og problematisk, både for dem som forlater sin «stamme» og drar til nye land, og for dem som skal tilpasse seg de ankomne. De sist ankomne er alltid minst velkomne. Det så jeg beskrevet i distrikter i USA der nordmenn var de sist ankomne. Folk kastet steiner og kjepper etter dem – og ropte ukvemsord. Det hadde ingenting med rasisme å gjøre. Vi kommer ingen vei med problemene rundt innvandring, hvis vi skal trekke rasisme-kortet hver gang vi diskuterer det.

I Norge økte befolkningen med 1 mill. i tiden 1995 – 2015. Innvandring er årsaken til dette hoppet i befolkningen. Ca. 20 % av denne millionen er muslimer. Norge har i forhold til folketallet tatt imot mest innvandrere av de fleste land i Europa. Det er en stor praktisk utfordring, selvfølgelig, for alle parter. Det sier seg selv. Å påstå noe annet er å tale mot bedre vitende.

Å fornekte problemene med voldtekter, slik det står i «Driva» i dag, er utrolig naivt. Disse voldtektene begås av unge menn som har forlatt sitt hjemlige nettverk, og som plutselig og uten forberedelse, og uten seksualopplysning – har havnet i et land hvor kvinnene går lettkledd og er veldig tilgjengelige. Disse mennene har ikke peiling på omgangsreglene i våre samfunn. Problemet er komplekst, men enkelt å forstå.

Med den store migrasjonen inn i Europa kommer det svært mange muslimer,  men det er ikke selve personene som er problemet. Problemet er Islam. Dette faktum blir hele tiden underslått. Mange muslimer har forlatt sitt land for å komme bort fra den totalitære, statiske og menneskeundertrykkende ideologien  Islam, men Islam kommer etter med imamer, bygger moskéer i det nye landet og tar kontroll på nytt over individet.

Islam er uintegrerbar i et vestlig samfunn bygget på kristent menneskesyn. Det er lett å se, også i vårt nærmiljø, hvor lett kristne innvandrere integrerer seg, mens muslimene blir en stein i skoen, fordi de vil ikke la seg integrere. D.v.s.: Islam vil ikke la seg integrere. Nå praktiserer muslimene sitt forhold til Islam forskjellig, for Islam har ingen trosautoritet, slik at den lokale imamen kan tolke Islam slik han finner det forgodt. Imamer kan slik tilta seg stor makt over den gjengse muslim.

I norsk innvandrerdebatt er Islam den store elefanten i rommet som alle later som de ikke ser. Det er denne «elefanten» som er problemet, ikke de stakkars menneskene som ikke blir kvitt den. Jeg anbefaler alle å lese Koranen – fra perm til perm, og litteratur OM Koranen. Gå i dialog og diskusjon med muslimene du treffer. Forklar dem forskjellene. – Befri muslimene fra Islam, bør være en viktig oppgave både for dem og oss. Men så er det det da: Hvis en muslim forlater Islam, så blir vedkommende person drept – av sine egne. Hva sier det om Islam?

Ikke noe av dette har med «rasisme» å gjøre…

Glærum, 5.juni – 2019.

Dordi Skuggevik

Engelsk invasjon av norsk sangerstevne:

Sangerstevne! HURRA! HURRA! Det er så flott at folk går ut av hiet sitt, oppsøker andre, går sammen og synger! Gjennom tidene har sangerstevnene vært vårens vakreste eventyr! Det er ikke lenger så selvfølgelig som før, at dette inntreffer når våren kommer, derfor skal alle kor som møttes i Surnadal denne første helgen på juni ha stor takk og stor fagning! TAKK!

Selv fikk jeg bare høre rykter idag, om hvor flott kirkekonserten igår i Ranes kirke hadde vært. Jeg kom ikke på banen før idag – søndag, i Surnadal kulturhus.

Det er lenge siden jeg har vært på sangerstevne, både som sanger og som tilhører, og jeg gikk mest for å høre hva slags repertoar kor synger nå.

Jeg går ut fra at korsangerne og dirigentene etterhvert også selv fikk hakeslepp over at storparten av repertoaret ble sunget på engelsk. Jeg visste ikke om jeg var på sangerstevne i Midtvesten i USA eller i England. Programmet var helt overtatt av det angloamerikanske musikal/popmusikk-repertoaret i den lettere sjanger, en repetisjon av det vi har hørt mange ganger før på radioen. Lite nytt og spennende. Da felleskoret fra Tynset/Tylldalen slo inn med Griegs «Jeg elsker deg!» – med tekst av H.C.Andersen (!) var det en modig akt, og publikum ble derfor helt «stunned» for å holde seg til engelsk. «Helt satt ut» – på dagens norsk. Innslaget satt som ei kule i publikum. Hvorfor? Fordi det treffer oss i det som stikker dypest i oss: Vårt eget språk! Og fordi verket er av topp kvalitet håndverksmessig, skrevet av mestere, og det angår det dypest menneskelige i oss. Det eldste ble det nyeste, på en måte.

Jeg vet ikke om korene melder inn sine avdelinger uten tilsendte retningslinjer i repertoarutvalget. Neste gang kan for eksempel hvert kor få bidra med tre verk: Ett på norsk, ett ikke på norsk eller engelsk og det tredje på valgfritt språk. Det er jo så mye sprekt og flott på andre skandinaviske språk, på tysk, på italiensk, på latin etc. Det går også an å gå bakover og finne flotte ting som vi ikke har hørt før. England har f.eks. de flotteste madrigaler! Når Tormod har bulgarsk dirigent – hvorfor ikke et bulgarsk korverk? Det går an å skrive om kyrilliske bokstaver i teksten til latinske bokstaver! Når Bud damekor har dirigent fra Kasakstan – hvorfor ikke et kasakstansk korverk med tekst skrevet over i latinske bokstaver? Jeg snakket med henne etter konserten. Jeg trodde hun ut fra navnet var fra Litauen, og der var jeg en gang på sangerstevne. Det var 60.000 tilhørere i friluftsanlegget og 12.000 i felleskoret til slutt! Siste korverket jeg var med å fremføre i krevende kor, var Rachmaninovs Vesper på russisk – et helaftens verk, hvor de russiske bokstavene var skiftet ut med latinsk alfabet. Det går dessuten an å bestille nye korverk av høyst levende korkomponister, der norsk kulturråd bidrar med honorar.

For å si det rett ut: Repertoaret var fantasiløst og ensformig! Til dels platt! Herjet av den engelske syke som for tiden herjer rundt i norsk tale og skrift i alle media. Det mest spennende var det lille damekoret som er siste rest av det en gang store Straumsnes songlag. Der går de etter folkedans og folketoner fra distriktet. Stå på – vi vil høre mere fra dere av det! Forøvrig satt jeg og lurte på hvor det er blitt av den store kortradisjonen som Tor Strand opparbeidet i Tingvoll kirke. Hvorfor døde den ut?

Når de to korene fra Surnadal slo seg sammen, opplevde vi at vi har et stort og slagkraftig kor i bygda som kan være istand til å løfte store korverk når de slår seg sammen. Det er bare å gå i gang! Hepp-Hepp! Og da disse korene fikk selskap av Koriosa fra Kristiansund, da satt jeg og lurte på hvor det ble av Nordmørskoret som Peder Rensvik kanaliserte stor korverk gjennom og til oss innover bygdene her. Kanskje alle disse tre korene kunne utgjøre et «Nordmørskor» av og til?

Konserten ble dessverre redusert kvalitetsmessig av at korene sang gjennom høytaleranlegget, så kuppelen og glansen i klangen ble mattet ned og gjort uspennende. Etter konserten med Trondheimsolistene på Vårsøgdagene vet jeg at akustikken kan stilles i taket i denne salen, slik at å sende korsangen gjennom høytaleranlegget – var helt unødvendig, hvis akustikkanlegget i taket hadde vært stilt rett.

Til slutt vil jeg si at det var en opplevelse å høre dere alle synge, selv om all engelsken og repertoaret etterhvert gikk meg på nervene – men det er korledernes feil! Amen!

Glærum, 2.juni – 2019

Dordi Skuggevik