Digital kirkehelg – i Fasten:

Vår katolske sogneprest Dominic her på Nordmøre sitter i Kristiansund og er 50% sykemeldt som rekonvalesent etter 4 døgn på Molde sykehus i Coronaens grep. Men – han er en tapper mann og prest, han gir ikke opp: Hver lørdag ettermiddag kl.16 ringer han oss her inne på indre Nordmør og tilbyr interaktiv «messe-chat» på Messenger.

Før Coronaens tid, foreslo jeg for internettjenesten i Den katolske kirke å sende messer på internett, slik at vi ‘oppi dalom’ og ‘inni fjordom’, som bor kjempelangt fra sognekirken, kunne få oppleve messen i alle fall på nettet. Men, det måtte en pandemi til, for at så skulle skje.

Det er hver gang et mirakel for meg at jeg «kommer meg på»! Fr. Dominic har i-pad og PC på alteret, og har slik 2 chattegrupper. Utrolig! Maks deltakerantall: 21. Stemmene har forskjellig transporttid i eteren, så det er ikke lett å synge det samme, svare det samme – og komme samtidig i mål! Vi hører liksom stemmene suse langs fjordene, forbi berg og nuter og over høye, snøkledde fjell. Av til blir jeg så grepet av – og så alterert av, denne sterke vilje til å VILLE messen, at jeg må tørke en liten tåre i øyekroken.

Igår ringer Fr. Dominic og spør om jeg er klar over at jeg digitalt kan delta på biskop Eriks Fasteretrett i Ålesund. – Å, sier jeg, er biskopen i Ålesund igjen? HURRA – den nye biskopen har oppdaget at 3 av hans 5 kirker ligger i Møre og Romsdal, tenker jeg.

Jeg «kommer meg på» via www.katolsk.no – og messen lørdag er allerede i gang, med biskop Erik som celebrant, og sognepresten Fr. Khiem som medcelebrant. En modig dame synger messen solo med et godt grep på gregorianikken – noe som imponerer meg og gleder meg som i 15 år drev på med å tilbakeføre kunnskap om – og praksis av, gregoriansk sang – anno 1000-tallet. Har hun kanskje vært på noen av mine kurs? Hun kan å synge gregoriansk sang, derfor kunne hun gjerne gå sterkere på med plena voce – som instruktør Jaan-Eik Tulve fra Tallinn pleide å rope til koret: «Full stemme!»

Idag, søndag, er det igjen biskop Erik som er celebrant – uten at sogneprest Khiem er tilstede. De to korguttene utfører sine oppdrag med kunnskap, naturlig presisjon og gratie.

Jeg tenkte allerede igår – at det skjer noe helt spesielt i det katolske Møre og Trøndelag nå med denne nye biskopen vi har fått etter 11 års biskop-vakanse, der vår kjære biskop Bernt Eidsvig har trådt til i alle disse år, i tillegg til sitt store bispedømme Oslo, som omfatter alt sør for Dovre.

Hva er det som skjer? Hva er det vår nye biskop gjør? Jo, han fører klosteret ut i menigheten. Han bærer munkens cistercienserdrakt, unntatt ved alteret. Disse to messene er så stille, så enkle, så alvorlige, så vakre, det blir så sterkt. Og hans to prekener skal jeg høre gjennom flere ganger, tror jeg, for han har den store evne å kunne tale om kompliserte ting enkelt, fordi det er så gjennomtenkt.

Jeg ble noe perpleks over at biskopen feiret messen med ryggen vendt mot forsamlingen igår, men vendt andre veien i dag. 2. Vatikankonsil i 1960-årene vendte alteret, slik at presten vender seg mot forsamlingen under messeofferet. Men siden en tid er igjen «Tridentinermessen» tillatt. Jeg har opplevd den en gang i Paris – på den siste gregorianske kongressen der i byen. Jeg følte meg satt utenfor, ekskludert. Jeg følte bare behov for å gråte – av utenforskap. Men igår virket det naturlig – ikke å vende ryggen til den korsfestede Kristus på alterveggen.

Etter messen igår, lørdag – hørte jeg hans 2. foredrag og Vesperen. Idag først – kalte jeg opp innledningsforedraget for retretten. Begge foredragene handlet om Bønnen – og det å be. Det kan høres kjedelig for mange, men det ble veldig spennende!

La det være sagt med én gang: jeg anbefaler alle – troende/ikke-troende – katolikker /ikke-katolikker, å høre gjennom begge foredragene og begge prekenene flere ganger. Biskop Erik gir oss et fastere eksistensielt fundament og ståsted, med en videre horisont enn vi hittil har hatt.

Det var en umåtelig stor erfaring å bli med ham på orienteringen om kontemplasjon og bønn, for det ble virkelig en enorm utvidelse av oppfatningen av hva det er dette dreier seg om. – Nå vet jeg hvorfor Panteon i Roma har et rundt hull oppe i toppen av den halvkulen dette bygget fra Antikken utgjør. Jeg har hørt hvordan Arne Garborg har oversatt Odyséen. Jeg har fått vite at midt inne i ordet kontemplasjon – ligger ordet tempel, og hva det innebærer. Jeg vet nå at når jeg sitter her på Gleresnessa og ser ut gjennom samme vinduet  hele tiden – så skjer det samme som med munkene i Sveits som gjør det hele livet. Jeg trenger ikke flytte legemet rundt i verden lenger, for å oppleve de store ting… Jeg har hørt ham lese fra boken om ham som bodde i en liten by i Iowa, og det lille diktet som innbefatter det hele:

Pay attention!

Be astonished!

Tell about it!

=

Vær oppmerksom!

La deg forundre!

Fortell om det!

Det er det som er kontemplasjon. Det er det som er bønn. Og jeg har lært hvor vid en horisont Bønnen har. Jeg har jo alltid trodd at jeg har vært en ussel bønne-beder, helt til jeg leste selvbiografien til Sankta Theresa av Avila. Der skriver hun at den ordløse bønnen, er den mest avanserte. Eureka!

Min mann Bjørn og jeg tok før jul 1999 taxi fra Madrid til Avila. Jeg VILLE se Sankta Theresas by! Vi hadde kjempeflaks: jeg trodde alle messer i byen var messet da vi ankom, men jammen var det messe i Theresa av Avilas Hus – av alle steder, kl.13.

Jeg hadde skadet hofteleddet mitt i baksetet på en politibil i Madrid, under transport til politistasjonen etter å ha bli rundstjålet (hysj: av sigøynerkvinner fra Balkan) utenfor katedralen. Det var en ekkel liten plastbil uten fjæring. Mitt kraftige legeme lå sammenfoldet i det trange plastrommet for arrestanter, og gammel hofteskade gjenoppstod på nytt. Livet gikk videre med krykker fra apoteket.

Under messens gang, sendte jeg en bønn til Sankta Theresa om å hjelpe meg med hoften. Da jeg reiste meg opp for å gå frem under nattverden, var hoften OK. Jeg ble så beflippet at jeg sa til meg selv: – Nå må du ikke innbille deg at du er en så viktig person at Sankta Theresa hjelper deg med dette! Hoften ble øyeblikkelig ubrukelig igjen, og fortsatte med å være det. Den dagen lærte jeg noe avgjørende om bønn: En må stole på hjelperen, og tro at man er verdt å bli hjulpet – OG: Vær oppmerksom!  Bli forundret! Fortell om det!

Vår nye biskop fikk også til å flette inn i sitt første foredrag – korrespondansen  mellom ham som forsket på atomfysikk i forbindelse med det tungtvannet du har hørt om – og hans venn Einstein. Ja, jeg har hørt at vår nye biskop er en stor filolog, og en allsidig lærd mann – men han er primært en begavet lærer, for dette var IKKE kjedelig! Man ser frem til neste runde!

Jeg sa til munkene på Munkeby for halvannet år siden da jeg overnattet der på vei fra en begravelse på Innherred – at det var overraskende at Vatikanet for andre gang hadde valgt som biskop i Norge – en nordmann som bodde i et cistercienserkloster i utlandet (den første var biskop Johan Willem Gran), og som i tillegg var/er trappist – den mest tilbaketrukne grenen av ordenen. – Vi er ikke noe forbauset, vi nei, sa munkene på Munkeby. Nå forstår jeg hva de mente.

Lenger nede på bloggen finner dere min omtale av biskop Eriks bestseller i England, som nå er kommet på norsk: The Shattering of Loneliness. (Ut av ensomheten.) (Engelsk utgave fås på Amazon). Den norske er utgitt/selges av St.Olav Forlag. Det er ikke uten grunn at han leverer en bestseller, vil man forstå når man har hørt gjennom hans foredrag og prekener i Ålesund. Han forstår å formidle de store og kompliserte ting enkelt og interessant.

Biskop Erik Varden er trappisten som virkelig går ut til folket. Det skal være sikkert. Det er noe på gang i dette bispedømmet nå, noe som vil endre ting fundamentalt. Vi vil se hva som er på gang – litt lenger fremme i veien. Det blir en spennende tid fremover. Vi får håpe at han blir her i Møre og Trøndelag i de neste 30 årene. We shall pay attention! We shall be astonished again and again, and we shall tell about it!

Amen!

Glærum, 28.februar – 2021.

Dordi Skuggevik

Overføringene var ved katolsk.no i samarbeid med St.Rita Radio, Ålesund, katolsk nettradio med vekt på messe – bønn – musikk. Sender 24 timer. Ansvarlig redaktør: Pål Johannes Nes.

Originale karrieresprang i Rindal:

Originale karrieresprang i Rindal: Først går en gårdbruker som er ufaglært som kirkemusiker – fra fjøset, og over i en av de mest attraktive kirkemusikerstillingene i området – Stangvik prestegjeld med konsertkirken i Stangvik. Så går en høyt kvalifisert kirkemusiker i Rindal, med tilleggsutdannelse fra Paris, over til å drive begravelsesbyrået i området – ved siden av kirkemusikerstillingen i Rindal. En kan jammen bli tankefull av mindre. Att og ned eller opp og fram for kirkemusikken på indre Nordmøre?

:/: Det er Kyrkjevergjas verk :/:

Det kirkeadministrative hopkokeriet Rindal/Surnadal

Kirkevergen i Surnadal/Rindal, som er saksbehandler for det felles Fellesrådet, har nylig ved 2 anledninger kunnet ansette Erling With Aasgård i Stangvik. Han er en høyt kvalifisert kirkemusiker som nylig fremførte Olivier Messiaen’s store verk for orgel – La Nativité du Signeur (Herrens fødsel) i Stavanger konserthus. Det er ikke mange som kan ta det verket opp på sitt repertoar.

Erling With Aasgård ønsker å vende hjem til sitt gamle prestegjeld der han er født og har familie. Han ønsker å bo i prestegården i Stangvik. Han ville ha kunnet drive konsertkirken Stangvik opp til gamle høyder, der vi i mange år fikk fremført store verk. Isteden ansatte kirkevergen i Rindal/Surnadal til slutt i 2. runde – trekkspillmusikeren/gårdbrukeren fra Rindal.

Jeg konfronterte henne med dette i enerom, og jeg var tung på labben. Hun takket meg for at jeg tok saken med henne – uten vitner…

Hun tilsatte dagens organist i Rindal, etter at hun hadde satt ham inn kortvarig i Stangvik, som blokkering for Aasgård, men – hun ansatte denne høyt kvalifiserte kirkemusikeren med videreutdannelse fra Paris – i delstilling i Rindal. Han må da drive begravelsesbyrå ved siden av – istedet for å utøve sin fagutdannelse i fullstilling, så det går an å leve av det.

Vi er nå i den stillingen i Norge, at Kirken, som kulturbærer, ikke lenger er underlagt fagfolk i noe kirkedepartement. Det er de lokale amatørenes inntogsmarsj i en kommunalisert kirke, der en gruppe amatører skalter og valter uten å ta hensyn til profesjonelle folks utdannelse. Hvem som helst kan ansettes til hva som helst, og det åpner for kameraderi, nepotisme og – korrupsjon. F.eks. er to av de ledende kirkemusikerne i Nidarosdomen kommet inn i sine stillinger via bakdøren – uten utlysing eller tilsettingsprosedyre: assisterende domorganist Petra Bjørkhaug og jentekorets dirigent Anita Breivik. Fagamatørene i Fellesrådet overkjørte fagforeningen. Dette er ikke lenger amatørenes inntogsmarsj – det er blitt amatørenes herjing med fagutdannet folk og ignorering av fagforbundene. De opererer frekt, fordekt og de har hverken innsikt eller moral.

På vårt lokale plan, bør Rindal nå ta inn over seg at de er gått inn i Trøndelag fylke, og at de er tilbakeført til Nidaros bispedømme, så den felles «Kyrkjeverga» i Rindal/Surnadal bør ta pikkpakket sitt og opprette kontor i Rindal – og Surnadal, som tilhører Møre bispedømme, bør skaffe seg en egen «Vergje». Rindal kan ikke drive på med å dele seng og bord med eksen x 2 når de selv og frivillig har skaffet seg 2 nye makkere – både sivilt og kirkelig. Dagens «Kyrkjevergje» i Rindal/Surnadal har i tillegg disket seg selv, men så frekke folk går det ikke an å bli kvitt. Og det vet hun, fordi hun er omgitt av feige amatører.

Og hva med de fagutdannede prestene? De kan bare vente seg! Snart blir det deres tur å bli prisgitt amatørene.

Glærum, 23. februar – 2021.

Dordi Skuggevik

Senatorer versus fagjurister ble God-dag-mann-økseskaft:

Via direktesendingene på TV fra Senatet i Washington D.C. kunne vi oppleve en selsom seanse da riksrettsaken mot ekspresident Trump foregikk, der aktoratet bestod av politikere, og forsvaret bestod av fagjurister.

Der fagjuristene gikk rett inn i sakens kjerne og forholdt seg eksakt til fakta, der holdt senatorene det gående med skyer av utenomsnakk, uten å respondere på fagjuristenes opplistede fakta og detaljer.

Senatorene hadde forhåndsskrevet hva de ville si, og disse sjablongene klasket de rundt med stadig vekk, uten å oppfatte hva fagjuristene la frem – eller kanskje: de ville ikke høre på noe som gikk imot – eller som var korrigerende til deres på forhånd oppsatte og vedtatte versjoner av situasjonene som ble belyst. Slik var det innlysende at mange svar på spørsmål i spørsmålsrunden til slutt, var avtalt med spørsmålsstilleren på forhånd – og der svarene var ferdigskrevet på forhånd. Slik ble det mye God-dag-mann-økseskaft i dialogen mellom politikere og fagjurister.

Senatorene er jo stort sett høyt utdannede folk. Senatorene er ikke dumme folk. Dette må derfor ha vært et helt bevisst «filibusteropplegg». Ett eksempel: Den skarpskodde Philadelphia-advokaten Michael van der Veen listet, på et punkt i saken – opp klokkeslettene for hva som hendte når og hvor ved Capitol og ved Det hvite hus denne dagen 6.januar 2021. Han viste enkelt hvordan de ca. 300 hooliganene som hadde samlet seg ved Capitol, allerede stod der en time før President Trumps tale, ergo kunne det ikke være President Trumps tale som hadde ildnet dem til «dåd». Gruppen hadde forberedt opplegget sitt på forhånd – i god tid, uavhengig av talen denne dagen. Men, senatorene lot som om disse opplysningene var ikkeeksisterende og fortsatte å lese opp sine daggamle, og flere-dager-gamle «stiler» foran mikrofonene. Og «stilene» deres inneholdt fordreide opplysninger, tolkede opplysninger, halvsannheter og udokumenterte påstander, og fordi det var forhåndsskrevet, hadde det mistet sin aktualitet i forhold til det fagjuristene la frem. Her ligger det stoff for flere doktorgrader i tekstanalyse, retorikk, folkeforførelse og strategisk bruk av løgner og halvsannheter.

En må i ettertid spørre seg om en så alvorlig sak som en riksrettsak bør være gjenstand for et aktorat av ikkejurister. Riksrettsaken burde heller ha blitt ført i Høyesterett av profesjonelle jurister. Slik riksrettsaken fremstod i Senatet, var profesjonene som bemannet aktorat og forsvar plassert på hver sin planet, der den ene gruppen var fagfolk, og den andre gruppen var – ja, politikere. Og man må i ettertid spørre seg hva politikere er for noe.

Forestillingen i senatet levner liten ære til politikere som ansvarlige for sentrale samfunnsoppdrag. De gikk NRK en høy gang i fordreide framstillinger, synsinger, spekulasjoner, ubegrunnede påstander, manipulerende språkbruk og utenomsnakk. De fremstod som det som Philadelphia-advokaten sa flere ganger: «intellektuelt uhederlige» og «hyklerske». Jeg føyer til for egen regning: løgnaktige, manipulerende – og for toskete til å skjule spillet sitt. Det siste er nesten verst.

Ingen av partene kommenterte de flere 10.000 vanlige folk i moden alder som demonstrerte rolig og sindig denne dagen. Noen hadde barna med. Vi kunne se med egne øyne – at President Trump har forvandlet Republikanerne til USA’s  «arbeiderparti», mens de over 90% i Washington som stemte på Demokratene, viste at Demokratene nå er blitt et elite- og overklasseparti.

Når «tusenvis» nå er redusert til 300 inntrengere på Capitol, må en også kunne stille følgende spørsmål: Var «stormingen av Capitol» provosert av president Trumps motstandere? Det er faktisk underlig at et så betimelig spørsmål ikke kom opp under riksrettsaken.

Det var en lærerik aften da det hele strammet seg til igår. Jeg ser frem til at doktorandene lager hakkemat av politiker-aktoratet. De var ikke på høyde med situasjonen.

Glærum, 14.februar – 2021.

Dordi Skuggevik

Hvorfor gifter de seg ikke?

Hvorfor er det så om å gjøre – ikke å gifte seg? Hørte forleden noen klage i radioen over at det ikke kunne lages et lovverk for samboere, når gifte har et lovverk.

Lovverket som skal beskytte ektefeller og barn i ekteskapets familieramme, er utviklet gjennom århundreder. Ekteskapinngåelsen består av 2 deler: Den sivilrettslige, og den moralsk-etiske, som oftest kirkelig/religiøs. Men det holder jo med trinn 1, for den som frykter moral og religion. Under det hele skal jo selvfølgelig kjærligheten og den gjensidige respekt og forpliktelse ligge som grunnmur.

Selv med eget lovverk for samboere, må det jo en type registrering til av forholdet, så lovverket har noe å forholde seg til. Så hvorfor denne motviljen til å gifte seg/offentlig registrere samboingen/familiedannelsen? Er årsaken den samme som da islendingene sluttet å gifte seg for en del 10-år siden: skatteforhold og penger? Vi ble veldig sjokkert i Norge den gangen. Ja!Ja! Jeg vet at samboerpar går til advokat og betaler for en egenoppfunnet samboerkontrakt. Men holder det?

Det må være nitrist å begynne familiedannelsen bare med å ta med posene og pankene sine og flytte inn og bli samboer, uten en fest for å markere det. «Samboer» er dessuten en så nitrist tittel. Et ord uten kjønn. Et knudrete ord uten musikk. Så grått. Så hverdagslig. Så helt uten fest. Samboerinne? Kunne jeg tenke meg å bli «samboerinne»? Nei, takke meg til å være elskerinne, maîtresse, konkubine, frille – men ALDRI: samboer!

Så: Hvorfor gifter de seg ikke? Glemmer mannen å fri? Frir han ikke/gifter han seg ikke fordi han vil ha ene foten i dørsprekken av bakdøren så han kan stikke av uten komplekse problemer og oppgjør?

Før ble den unge kvinnen feiret som brud, og brudgommen med, og man surfet inn i samlivet på en fest. Vi som gikk på ungdomsskolen på gamle Øye skole på lørdager, vis-à-vis Øye kirke, så siste time hvordan brudefølget strømmet ut av kirken i glede og henrykkelse på vei til BRYLLUPSFESTEN! Nå er siste dag i skoleuken fredagen, så nå er det bare gravøl å se…

Så: Hvorfor gifter de seg ikke lenger? Mote? Er brylluper for stort opplagt = for dyre? Gidder de ikke når uoffisielt samliv har pågått lenge allerede? Gidder ikke menn lenger gjøre kur når p-piller har gjort det unødvendig og Romantikken døde med p-pillen? Eller er det så nitrist at det bare er et pengespørsmål?

Min fetter Harald Mæle har giftet seg i kirke med hvit brud 3 (!) ganger. (Han ble skilt fra nr.1 og nr.2.) Han sa en gang: «De e vekti’ å gift’ seg me’ kvinnfolkå, fær de’ e’ vekti’ før dem å hørra te.» Riktigere kan det ikke sies. Tilhørighet er viktig for trivselen i ekteskapet. Det er kjernen i det hele. Det har jeg forstått på gamle kvinnelige elever når jeg har møtt dem på hotellet her på tilstelninger og de har fått seg noen vinglass: De trives ikke i samboeriet, for de føler ikke at de hører til. De tar ofte pakkenellikene sine og samboeribarna sine og går videre til en neste makker. Jeg ser de blir værende hos ham som gifter seg med henne og slik gir henne tilhørighet. Min fetter Harald er unntaket som bekrefter regelen.

 Jeg håper etter dette innlegget at vi får et ras med vakre maibrylluper. Vi trenger alle en fest når vi alle etterhvert har fått Corona-vaksinen vår! Chop-Chop!

Glærum, 13.februar – 2021,

dagen før: Valentinsdagen/Morsdagen/Fastelavn – som handler om da stener kunne blitt til brød i Ørkenen, om Gud hadde villet adlyde Satan. Intet mindre! Men, Herren stod imot! God bollebakst – som en påminnelse om å stå imot Satan! Så kommer Blåmandagen, så Feittirsdagen – med Carnevalet/Carne Val = Farvel til kjøttet, og så er det Askeonsdag med kjøttabstinens den dagen! Vi moderne folk slipper kjøttabstinens hele Fasten – slik som det var i «gamle dager». God faste! Enhver kan ha godt av å spege sitt kjød i disse sofatider. Og i år er jo Fastlavnsriset digitat. (Glem ikke å betale!) Akkja, alle fester på én helg i år. Vi ville hatt godt av å få dem spredt på flere helger her i sofaen. Vi får trent oss på å abstinere oss fra både det ene og andre i disse dager! – Men, kommer dager efter disse! Kommer jenter efter oss! Som venninde Emma på Ør’n sier – hun hadde bursdag – noen-og-åtti….igår. GRATULERER!

Hilsen Dordi Skuggevik

Todalsbrua: – dårlig organisering!

Geir Forbregds orientering i «Driva» igår, 10/2-21, om hva som pr.dato foregår med planene om Todalsbrua, er til å bli sengeliggende av. For enda har selv ikke Fylkets sjefssakbehandler Guttelvik forstått at Todalsbrua er nøkkelen til et langt større trafikkmønster enn Sunndal/Surnadal-området. (Jeg tror jeg river håret av meg i vånde!) Kan noen vennligst kjøpe et kart og legge det foran Guttelvik?

Todalsbrua er nemlig nøkkelen og utløsningsmekanismen til den indre snarveien Ålesund – Trondheim, UTEN  høgdedrag! Dette har næringslivsfolk og politikere på Sunnmøre forstått forlengst! Dessverre mistet vi Frank Sve fra Sunnmøre som leder for samferdsel på fylkesplan. Han har vært her på befaring og vet at slik er det.

Dessuten forstår ordfører Kjell Neergaard i Kristiansund dette. Jeg hørte hans innlegg på seminaret på Tingvoll om Halsabrua for en tid tilbake. Han sa – at med Todalsbrua på plass, kan han bo i Kristiansund og arbeide i Surnadal, for kjøretiden blir på bare 1 time og 10 minutter! Jeg foreslår her og nå Kjell Neergård som styreleder for Todalsbrua. Jeg foreslår ham fordi han klarer å se sammenhengene rundt Todalsbrua, og han trenger ikke briller for lokal nærsynthet.

Dessuten bør det komme et par sunnmøringer inn i styret – fordi de har erfaring med å få prosjekter igjennom på rekordtid (Nærøyvegen, Tresfjordbrua etc.) – og sunnmøringene er svært interessert i at Todalsbrua realiseres raskt. Frank Sve bør være en opplagt kandidat – selv om han kanskje kommer på Stortinget.

Jeg foreslår videre som medlem i styret, ingeniør Råg Aarnes i Stavanger, som er den som leverte det tekniske grunnlagsmaterialet til Ola Hals – som bar det videre ut i verden. Råg Aarnes jobbet i flere år for Elf-Aquitaine. Han er opprinnelig fra Surnadal.

Organiseringen av arbeidet med Todalsbrua – slik det kan leses ut av «Driva»  10.febr. er det som får meg til å bli nesten sengeliggende, for selve organiseringen er bygget opp i 5 etasjer + (!). Det vil si at all tid og penger vil gå med til møter-møter-møter-møter + lunsjer. Det er lite eksekutiv innsats å spore i organiseringen.

Grunnetasjen er kommunene, så følger det på: fylkeskommunen, generalforsamling i A/S, styret, styreleder, daglig leder… Her blir det lite Chop-Chop! Kanskje våre oldebarn får kjøre over denne brua? Eneste håp er at sunnmøringene bryter seg på og tar over.

Finaniseringen: Egentlig burde Fylket bygge Todalsbrua med lån fra Staten, slik at en slapp alle disse etasjene som følger med et halvoffentlig aksjeselskap. Slik ville brua bli realisert raskere.

Parallelt med realiseringen av Todalsbrua, må det legges planer om realisering av fremtidige prosjekter på hver side av brua: Tunell Isfjorden – Øksendalen, tunell Svinvika – Eidet, moderne vei fra Bolme i Rindal til Orkanger.

Glærum, 11.febr. – 2021.

Dordi Skuggevik

Hvem eier Nidarosdomen?

Hans Fredrik Jacobsen, forøvrig gift med Tone Hulbækmo, dukket plutselig opp på Facebook-skjermen her idag. Jeg oppdaget slik at araberen Mohammed fra Syria, sammen med Jacobsen, hadde fått bruke Nidarosdomens østskip (koret) som platestudio. Jeg kommenterte at Islam nå er gått inn i Nidarosdomen for 2.gang. 1.gang var da vår tidligere kirkeminister Giske giftet seg med en Islams datter foran høyalteret.

Både Jacobsen og Mohammed fra Syria ble ufine tvert, og Jacobsen kuttet meg fra sin FB. Nå ser jeg i ettertid at dette var et samarbeidsprosjekt med Nidarosdomens jentekor og Trondheimsolistene.

Olavsfestdagenes banemann, Myhr, har jo i veldig grad gått inn for å parre Islam med Kristendommen i sine opplegg. For noen år siden ble dette innvarslet med at en minaret var blitt tegnet inn blant kirketårnene på forsiden av Olavsfestdagenes programhefter og plakater. Nå sist plaget Myhr vår kulturminister som er en Islams sønn, til å gå pilgrim fra Byåsen til Nidarosdomens vestvegg og stå der og påberope seg «Vår kulturarv»! Myhr ledsaget ham med et svært opphisset og fanatisk uttrykk i ansiktet.

Det som for meg er et tankekors, er å se hvordan de som har ansvaret for Norges nasjonalhelligdom, står på for å få Islam inn i Nidarosdomen – av alle steder. Hvem avgjør det? Biskopen? Domprosten? Domkantoren? Menighetsrådet for den lokale menigheten tilknyttet Nidarosdomen? Det koker ned til: – Hvem eier Nidarosdomen? Er det staten?

I Frankrike eier staten alle katedraler. Å få opp minneplakett for Olav den Helliges dåp i krypten i Rouenkatedralen, og å sette inn Olavsrelikviet i et sidekapell i selve skipet, var en krevende affære, for det er en arkitekt som har ansvaret for «De nasjonale monumenter». Om man bare skal slå inn en spiker, er det «Arkitekten for de nasjonale monumenter» som bestemmer. Så: Hvem eier Nidarosdomen?

Glærum, 11.februar – 2021.

Dordi Skuggevik

3Odd Ragnar Bekken, Asbjørn Knutsen og 1 annenLikerKommenterDel

Samefolkenes dag:

«Samefolkenes dag» burde dagen idag kalles, for det er mange samefolkgrupper med sine egne språk. Bare her i Norge har vi 9 – 11 forskjellige samespråk. Hovedspråkene Nordsamisk og Sørsamisk er like forskjellige som Norsk og Tysk.

Når folkegrupper gjennom lang tid har utviklet sine egne språk, betyr det at de har levd adskilt og ganske isolert fra hverandre i lang tid, for det tar lang tid å utvikle et eget språk.

Samene trakk i sin tid nordvestover fra Volgas bredder. De ankom Finland for omtrent 2000 år siden. For omtrent 1000 år siden trakk de inn i Norge. Da hadde nordmennene allerede bodd i Norge i 9000 år. Samene var nomadiske jeger- og sankerfolk, og de lærte å holde tamrein av fastboende nordmenn som var bønder og fiskere, men som også holdt tamrein. Ottar fra Nord som besøkte Kong Alfred den store i England på 800-tallet, forteller om sine husdyr, derav 800 tamrein.

Det er nok nordmennene som er Norges urfolk, ikke samefolkene. Man blir ikke urfolk av å leve nomadisk. Man blir heller ikke nordmann av å bli norsk statsborger.

Gratulerer alle samegrupper med SAMEFOLKENES DAG! Dere gjør livet mindre kjedelig!

Glærum, 6.februar – 2021

Dordi Skuggevik


Kyndelsmesse idag 2.februar:

Idag 2.februar, feires vanligvis Kyndelsmesse med stor folkefest i byen Ingenio på Gran Canaria: «La Candelaria».

Når en kjører opp fra hovedveien litt sør for flyplassen og oppover til Guayadeke-dalen, en av 10 på topp «sights» på Gran Canaria, ligger det to byer på hver sin side av dalen: Agüimes på vestsiden og Ingenio på østsiden.

I Ingenio feires «La Candelaria» voldsomt denne dagen med festmesse, mat og «Romeria», som er et stort opptog med folk i folkedrakter, husdyr, redskaper – med alt fra vevstoler til ploger og harver.

Hvis jeg har forstått dem rett, oppfatter de Candelaria som kandelaber/ lysestake. De feirer Maria kandelaberen/lysestaken, som bar Verdens lys – Jesus, inn i verden. Hun presenterer ham i Tempelet når hennes renselse etter fødselen er over, og den gamle Simon sier: » Herre, nå kan du la meg fare herfra i fred, for nå har jeg sett Ham.» Denne «Simons lovsang» pleier å avslutte Completorium, dagens siste tidebønn. Kyndel betyr jo talglys. Det er altså en feiring av Verdens lys, Kristus, og Maria var lysestaken som bar Verdens lys inn i verden. I Polen, og sikkert andre steder, avsluttes ikke Julen før på Kyndelsmesse, og det med julemat, og det er jo logikk i det.

Moders første kirkegang etter fødselen var høytidelig her i gamle dager, sikkert en slags «ihukommelse» av Jesu fremstillelse i Tempelet. Gammelklokker Kristen Bruseth pleide å stå i kordøren i Stangvik kirke og hilse Moderen som kom, med å synge den største av alle folketoner fra Nordmøre: Min sjel lov Herren. (Marias lovsang, Magnificat, ved Bebudelsen.)

Glærum, Kyndelsmess – 2.februar, 2021

Dordi Skuggevik

34Grete Oddny Aarnes, Bente Haarstad og 32 andre10 kommentarerLikerKommenterDel

Omtale: TV-serien «Olav»

Da har vi sett oss igjennom de tre episodene av TV-serien «OLAV». Den er dramatisk sett veldig flott oppbygd, med storslagne historiske scener, fint musikalsk bakteppe og et vellykket filmatisk grep på parallelløpet mellom historien og de to av idag som er «på sporet av Olav den Hellige»: Kristofer Hivju som har spilt med i Olavsspelet på Siklestad siden han var bare en unge – til han selv gestaltet Olav, og hans kone – Gry Molvær Hivju, som har vært skaperen av en serie med flotte dokumentarer fra den tekniske verden, og som her i denne serien får rollen som «Djevelens advokat».

Undertegnede var også «på sporet av Olav den Hellige» i perioden med innhenting av det historiske grunnlaget for 1000-årsjubileet i 2014 for Olav den Helliges dåp i Rouen. Det var derfor litt trist å se at folkene bak serien ikke helt hadde fått tak i nøkkelpunktene i historien, men det kunne være en idé å klippe inn punkter i serien, fordi det de har gjort ellers, er så bra.

De var tydeligvis ikke klar over dette store dåpsjubileet som gikk over flere dager i Rouen i 2014, med «Vorspiel» i Stavanger og «Nachspiel» i Paris, og som er det største fransk-norske samarbeidsprosjektet på kulturfronten noen sinne. Og hvorfor var de ikke klar over det? Jo, fordi at bare VG, Stavanger Aftenblad og Tidens Krav i Kristiansund dekket det. Adresseavisen la mye arbeid i å usynliggjøre jubileet for startpunktet der veien til Stiklestad begynte: Olavs dåp i Rouen. Og NRK «couldn’t care less». VG, med sin eminente tegner, kom to dager for sent, og VG tok feil av åpningskonserten, det nye oratoriet Olav den helliges dåp av Ole Karsten Sundlisæter, og Henning Sommerros Rex Olavus. VG la seg flate. Det skal de ha!

De har heller ikke vært klar over at i Trondheim, der skaperen av serien bor, der bor også et av verdens ledende kor for fremføring av 1000-tallets kirkesang: Schola Sanctae Sunnivae, ledet av Anne Kleivset. Og på NTNU på Dragvoll sitter en av Europas største spesialister på området: Prof. Roman Hankeln, som kom med en flott CD med sang fra Olavsmusikken for et par år siden. Skaperen av serien hadde ikke trengt å gå over bekken etter vann – for å legge inn litt av Olav den Helliges samtidige kirkesang…(Han kan jo klippe det inn etterpå.)

I første episode brukes det mye tid på Kantarborg – Canterbury, uten at skaperen av serien oppfatter at dette er Olavs første vendepunkt: Vikingene drepte alle munkene i Canterbury, men lot abbeden – Alphège, leve. D.v.s. – de skulle la ham leve for å ha moro med ham: De skulle kaste stein på ham, men på steder på kroppen hvor han tålte det uten at han døde så fort av det. Slik holdt de det gående i 8 – 9 måneder før han døde. Men, dette ville ikke Olav være med på, så han samlet sine menn og dro videre, om London, om Ringfjorden – og endte opp med å bli innleiet av hertugen av Normandie for å holde vakt ved Rouen mot vikingraidene som hvert år var en plage for Paris. Olavs flåte var stor, står det å lese i samtidige klosterårbøker.

Fra dette første vendepunktet i Kantarborg – går Olav inn i det som blir det store dreiepunktet, ikke bare for ham selv, men for hele Norden og Europa: – det ble slutt på vikingraidene, og Norge og Norden blir en del av Europa kulturelt gjennom Kristendommen. Det er i Rouen Olav har sin læretid, sitt avgjørende  dannelsesopphold. Det er der han får sin utdannelse, for Normandie var kjent i Europa for å være ledende i lovgivning og i administrasjon, og klosteret Cluny driver en fornyelse i kirken, der Olav møter et nytt menneskesyn: det kristne menneskesynet. Alt dette bygger han inn i Kristenretten når han kommer hjem – Norges første grunnlov, som er det som samler Norge. Det forstår ikke intervjuobjektet på Moster, som vi møter i serien. Dette bør folk på Moster skaffe seg innsikt i før det neste 1000-årsjubileet for Olav skal feires: Kristenretten av 1024.

Vi skal også huske på at det er ikke bare Olav som har sin læretid i Rouen, men også den store flokken norske menn og kvinner som befinner seg på den store flåten. Norge har vel aldri fått en så massiv «input» som når denne flokken etterhvert kommer hjem. Hvordan vet vi det var kvinner på flåten? – Jo, fordi Bayeux-teppet er brodert i «Ringerikestil» – og Olav var fra Ringerike. Kvinner på flåten må ha lært bort til de normanniske damer å brodere i «Ringerikestil».

TV-seriens store svakhet er mangelen på gode kontaktpunkter når de kommer til Rouen. Den kvinnelige professoren de finner, er ikke helt på «stasjonen»- for det er helt tydelig at hun har ikke vært borte i dette stoffet før. Da er det vondt – på vegne av serieskaperne, å sitte der å vite at nåværende erkebiskop sin sekretær snakker norsk! Han sang forøvrig i koret på Olavsoratoriet-2014. – Og borte i Bayeux bor prof.em. Jean Renaud og hans kone – som begge snakker norsk, og som var på Stiklestad og stilte ut det nye Gange-Rolf-teppet for noen år siden. Prof. Renaud har skrevet flere bøker fra denne tiden, som burde vært oversatt til norsk: – Det norrøne arkipelaget, Vikingene og Kelterne, Vikingene og Normandie…Dessuten holder det til en norsk gymasklasse borte i gaten på Lycée Corneille i Rouen, med norsk lektor. Kamera «svisher» innom «Julekapellet» i Rouen-katedralen der det står en modell av et vikingskip, uten at de oppdager Olavsrelikviet i nisjen i veggen. Det er en flis av skinnebenet i St.Olav katolske domkirke i Oslo, som de senere bygger opp en stor scene omkring. Det kommer dessverre ikke fram der at vitenskapelige undersøkelser viser at benet stammer fra en mann som vokste opp på innlandskost i første halvdel av 1000-tallet. Og hvorfor plasserte avtroppende erkebiskop Jean-Charles Descubes – som sin siste embetsgjerning, Olavsrelikviet i «Julekapellet»? Jo, fordi Julen var den første store kirkefesten Olav og hans følge braste inn i. Det må ha gitt dem et kultursjokk. Et startpunkt, et dreiepunkt av dimensjoner! Her bør det kunne klippes inn utfyllende stoff i TV-serien vi har sett – med gregoriansk julesang v/Schola Sanctae Sunnivae – som også deltok i Rouen på jubileet. Om innklipping av nytt stoff skulle utvide serien til 4 episoder, gjør jo ikke det noe, når kvaliteten er så høy!

Abbeden Alphège i Kantarborg fikk forøvrig sitt kapell/alter i katedralen i Bath i England omtrent samtidig med at Olav den Hellige fikk sitt «minnested» i Rouen-katedralen. Jeg oppdaget det tilfeldig ved et besøk i katedralen i Bath. Jeg skrev om det til erkebiskop em. Descubes, og han svarte: – Det er underlig at den siste presten jeg ordinerte før jeg gikk av som erkebiskop – het: Alphège…

Ellers oppsøker serieskaperne en hel del vitenskapsmenn, historikere m.fl. – og de roper stadig ut: – Hvordan kunne denne blodtørstige mannen bli en helgen? Men: De spør jo ikke noen katolsk teolog om hva en helgen er, om hvordan et menneske blir en helgen. Og det er veldig enkelt: Et menneske som Gud velger ut til å være et redskap for seg på jorden, det mennesket blir regnet som en helgen. Man taler om «Gud verk i helgenen». For det er Gud som gjør undergjerninger, ikke mennesket.

Pater Olav Müller, som døde for et par år siden, var spesialist på Olav den Hellige. Han har skrevet en liten bok for NUK (Norges unge katolikker) som er svært instruktiv, Det ville den også ha vært for serieskaperne. Den ble oversatt til fransk i forbindelse med jubileet i Rouen i 2014. Dessuten holdt Pater Olav et formidabelt Olsòk-foredrag for noen år siden – med tittelen: Olav den Hellige, en syndig helgen som passer for meg. P.Claes Tande la ut Pater Olavs foredrag og artikler på Internet, så foredraget finnes nok der. Det er de utroligste mennesker Gud har valgt ut som sine redskaper på jorden – også vikinger. Og Pater Olav sa en gang: Gud er høflig. Han taler til enhver tid det språk menneskene forstår. I vikingtiden måtte han tale som en viking.

Både Pater Olav og Kong Harald, og alle konge-, tsar-, og keiser-familier i Europa, unntatt i Holland og Frankrike, stammer fra Olav den Hellige gjennom hans datter Ulvhild, hertuginne av Sachsen. Pater Olav og Kongen i 33. og 34. ledd. Pater Olavs slektslinje går gjennom nordtysk aldelsslekt, og så gjennom jordeiere og embetsmenn i Jylland – til en mann som dro opp gjennom Sverige, skiftet navn, og ble lensmann i Verdal. Universitetsbiblioteket på Kalvskinnet har en bok om det.

Ulvhild, som var datter av Olav i ekteskapet med dronning Astrid, burde være synlig i denne serien. Forøvrig var det jo en skikkelig «rosin i pølsen» at den russiske historikeren forteller at Olav skal ha klart å bli far til en sønn med storhertuginnen Ingjerd i Kiev, selv om hun på det tidspunkt var gift med storhertug Jaroslav. Ingjerd, som var den Olav egentlig ville ha, var datter av svenskekongen i ekteskap, ikke frilledatter, som Olavs dronning Astrid var.

Foran altertavlen med Olav den Hellige i Olavskapellet i Roma, i San Carlo al Corso, står det alltid noen nordmenn og gliser av Olavs «festbunad». Da sier jeg: – Han var sønn av en småkonge, stesønn av Norges rikeste mann, svigersønn av svenskekongen, svoger av storhertugen i Russland, svigerfar til hertugen av Sachsen, omgangsvenn av Englands konge og hertugen av Normandie – og han var hele livet en topptrent kriger, – tror dere han som vanket ved Europas hoff,  gikk til «fotografen» som en skoggangsmann? Det blir litt stille da. Jeg fortsetter: – Dessuten ble det bygget kirker viet til ham i mange land: Det første kapellet i 1033 i Miklagard/Bysantz, hvor sverdet hans – «Bæsing» hvilte på alteret, for det tok hans 15-årige halvbror Harald Sigurdson Hardråde med fra Stiklestad – og han ble oberst i hirden til keiseren av Konstantinopel/Bysantz. I England ble det bygget 30 Olavskirker, den første i York – i 1050. Den er fremdeles i bruk som menighetskirke. Min 6.-klasse fra Surnadal sang Olavssekvensen Lux illuxit laetabunda ved søndagsmessen der da vi var der i 1990. I Sverige skal det ha vært 400 Olavskirker. Norge har jeg aldri hørt tallet for. 

Sommeren 2020 leste jeg to innlegg i Adresseavisen, hvor Tore Hund ble feilaktig utnevnt til Olav den Helliges banemann. TV-serien får også seerne til å kortslutte på dette, men Olav ble endelig avlivet av et øksehugg i halsen. På tegningen i Snorre ser vi det, men vi ser ikke hodet til øksehuggeren. Trolig var det Kalv Arneson fra Egge ved Steinkjer som hugget øksen i Olavs hals, slik Snorre lar ordene falle, og slik han lar Kalv oppføre seg, når Kalv følger Magnus Olavson den Gode til Stiklestad og forteller ham om farens død i slaget. Magnus var oppkalt etter Carolus Magnus/Karl den Store, som var Olavs inspirasjon for hans grunnleggelse av Det kristne kongedømme i Norge, men som Det norske storting avskaffet rett før 1000-årsjubileet i 2014 for Olavs dåp.

Serieskaperne trekker også inn historikeren Tore Skeie. Han representerer det materialistiske historiesynet. Han har nok satt seg som mål å bli Olav den Helliges endelige banemann. Jeg har hatt en skriftlig verbal holmgang med Tore Skeie i Adresseavisen, og også muntlig på Bjørnsonfestivalen. Men, all motstand i historiesyn preller av på Tore Skeie – på hans vei mot målet: Det endelige drapet på Olav, helgenen. For materialistene i historieseksjonen eksisterer ikke åndslivet. De må ha et usedvanlig kjedelig liv.

Glærum, henimot Kyndelsmess’ – 2021.

Dordi Skuggevik

Tante Magnhilds historie:

Som mange nå vet, skriver jeg på en bok med tittelen: «Nasjonal Samling, Farfar, Far – og oss andre». Da jeg hadde skrevet kapitlet om Fars søster Magnhild, så jeg at hennes historie fra etterkrigsoppgjøret er en enkel og klar historie som kortfattet innbefatter det store oppgjøret etter okkupasjonen under 2.verdenskrig her i Norge. Jeg velger å sette dette avsnittet inn i bloggen idag, 25.januar 2021, men jeg kommer ikke til å delta i noen diskusjon av innholdet. Det får vente til boken blir publisert. Jeg ble født 4.mai 1945. Jeg har 7 heldagseksamener fra Universitetet i historie. Jeg satt en uke i 2011 på Riksarkivet og tok notater fra mappene til Farfar, Far og Mor og to av Fars søstre. Flere andre saker har opptatt meg siden 2011, men nå holder jeg på å skrive sammen notater, intervjuer, egne erindringer m.m. Jeg er ingen ungsau lenger, så dette må jeg nå bli ferdig med. Jeg gjør det for Fars og Mors etterkommere. Og – for oss andre, slik at historien kan få et nødvendig korrektiv.

Tante Magnhild klarte onkelen Axel i Fredrikstad å få ut av barndomshjemmet på Gyl. Han var det nok som kostet på henne lærerskolen i Oslo. Hun ble lærer i Bjørnevatn ved Kirkenes i 19 år. Hun forstod at hvis/når russerne kom, gjaldt det å komme seg unna, så da Stalingrad var falt i mars 1943, kom hun til Surnadal og ble lærer på Øye skole, som da stod parallelt med Øye kirke, nedenfor veien. Hun losjerte på Øverlandet.

Jeg husker Tante Magnhild som eksotisk, fra der oppe i polarnatten. Storesøster Betzy fikk finnkoft’ av Tante Magnhild, en kjole til midt på leggen i mørkeblått klede med pyntebånd i Karasjok-stil og et fantastisk vevet belte – og stjerne-finnhuve. Vi sa «finn» den gangen. Gammeltante Dråka-Dordi uti kammerset fikk av og til et hefte i posten: «Finnemisjonen» stod det på det, og det var som regel bilde av en «finn» med stjernehuve som kjørte pulk med rein foran – under nordlyset. Hun drev Finnemisjonsforening. Betzy gjorde alltid furore på karneval i Folkets Hus og andre steder i finn-utstyret sitt. Jeg var svært avundsjuk.

En kveld kom Tante Magnhild opp på stueloftet til meg og gav meg en dundyne med fantastiske mønster på. Mønstrene trøstet meg mye alle dagene jeg tilbragte i sengen med feber opp gjennom barndommen – med ørebetennelser, halsbetennelser etc. Ellers var tante Magnhild forferdelig sint av og til, så jeg var ikke så lite redd henne. Gikk litt «på tå hev» når hun var i huset. Det var jo en forferdelig tid for henne, kan jeg se i mappa hennes på Riksarkivet over 60 år senere.

Tante Magnhild fikk oppsigelse på dagen pr. telefon av den nye skolestyreformannen i Surnadal i mai 1945, og fikk trøbbel med hjertet. Hun ble værende i huset hos sine to søstre på Gyl, barndommenshjemmet  som ble basen for de ugifte barna til O.K.S.  hele livet – til de døde i fred og ro  hjemme, uten å bli husjet avgårde til noe sykehus.

Hun prøvde seg senere, sent i 1950-årene, på en skolejobb i Heim i Sør-Trøndelag, der hun hadde vært lærer en gang tidlig i livet – i nabokommunen, tror jeg, da Ola Hagen og hans Mali fra Gyl hadde vært sorenskriverfolk på Hitra. Far til Ola og mor til Mali hadde vært lærere ved Amtskolen som O.K.Skuggevik drev i mange år.

Ny runde i Heim gikk ikke så bra. Om våren fant vi henne i sykesengen på Orkdal sykehus, med dårlig hjerte. Jeg hadde med en stor og visnet hvitveisbukett jeg plukket til henne under en stopp med bilen i Meldal på vei oppover. Hun var også veldig vissen – bare skinn og bein med tynn, pergamentaktig hud som gjorde at vi kunne se masse blodårer under huden, både røde og blå – især de i tinningen gjorde et sterkt inntrykk på meg. Et plaget menneske, fornemmet jeg.

Når jeg hadde vært på besøk på Gyl hos tantene – nå tre, og jeg skulle gå ned og ta bussen hjem, pleide hun å stå diskret bak ytterdøren. Hun tok hånden ned i lommen på golfjakken sin – og stakk så til meg en 100-kroneseddel. Det var mye penger den gangen i 50-årene. Stum og overmannet tok jeg imot den store seddelen og stakk den i lommen. Jeg sanset at ingen skulle se at jeg fikk den.

Hun sa en gang til sine søstre: «Dere må huske på at Dordi er like mye i slekt med oss som Betzy, selv om hun ikke heter Betzy!» Hun var til stede i Oppigard Glærum da jeg ble født, og da avisen skrev om «Kjempebarnet Aasbø», tok hun resolutt meg opp på vekten, veiet og målte meg – og sa: «Det var det jeg visste – ba’net vårt er større!» (Jeg veide vel 5 kg, og gikk ikke før jeg var 14 måneder.) Med «ba’net vårt» markerte hun en tilhørighet til meg, som jeg alltid merket på forskjellige vis. Far understreket ofte at jeg lignet henne både i sinn og skinn. Når jeg leser mappen hennes på Riksarkivet, blir jeg stolt av det.

Jeg tar mappen hennes på Riksarkivet, legger den foran meg – og lurer på hva jeg kommer til å få innsikt i i hennes ensomme liv. Jeg har aldri hørt om noen forlovelse. Jeg har hørt om venner i Bjørnevatn og Påske-turer med hest og slede innover mot et sted med rart navn: Boris Gleb. Hun fortalte at de en gang kom til en gård i Finland, der dørene var åpne men ingen var inne. De så at det røk fra en badstu nede ved vannet nedenfor gården, og så kom mannen og kona ut av badstua, spilder nakne, og rullet seg i snøen. Deretter kom de rolig gående opp mot dem – fremdeles spilder nakne, og hilste på dem, helt uanfektet av sin egen nakenhet. Mannen slengte på seg en busseronk (dongerijakke) – og satte inn hesten, fremdeles i Adams drakt – bortsett fra jakken. Slikt gjorde jo inntrykk på meg som var i små-skolealderen og hadde lært at ingen måtte se rompa mi.

Tante Magnhild døde 27. juli 1967, den sommeren jeg kom hjem fra lærerskolen i Bergen. Hun var det første døde mennesket jeg så. Hun lå stelt i kisten i soverommet helt øst i 1.etasjen i huset på Gyl. Tante Astrid hadde hjulpet også henne med både å leve og å dø, og Tante Astrid løftet ansiktsduken av den døde så jeg kunne se henne. Hun var slik som da hun levde, men nå var halve underleppa hennes blitt blå. Hvor mye giktfeberen i ungdommen hadde skadet henne, eller hvor mye fallet fra hennes intellektuelle høyder og ned i «Landssvikoppgjøret» hadde skadet henne, det er ikke godt å si. Det var første gang at jeg opplevde noen som avsjelet.

Da jeg døpte min sønn Magne Arnfinn etter hans fars avdøde bror, tok min far Axel til seg navnet Magne og sa: – Han er oppkalt etter Magnhild.

*

Når Tante Magnhild blir oppsagt pr. telefon av den nye skolestyreformannen i Surnadal i 1945, så er jo det en utenomrettslig straff, som vi ser mye av i dagene etter at okkupasjonen er avsluttet. Folk tok til seg autoritet til å straffe folk uten lov og dom, ofte for å kamuflere eget liv under okkupasjonen: – redde si ei’a rauv’ – som det heter på folkelig språk. Disse selvtektene overfor andre i 1945 er lite belyst, men det ble plutselig mange krigshelter. Hun ble uten arbeid, uten inntekt, uten egen bolig – og flytter til «barndomsbasen» på Gyl.

I stikkords form fra notatene mine fra Riksarkivet – kan vi her se at hun forfølges av «Landssvikapparatet» i 10 år fremover før alt roer seg. Hun er helt ødelagt på helsen da, og er blitt en skygge av seg selv.

*

NORDMØRE HERREDSRETT

21.november 1947

Rett holdt på Sorenskriverkontoret

Sorenskriver:

H(M?)onsrud

Domsmenn:

1: Tekstilarbeider Johan Hegerberg

2: Gårdbruker Olav Lamvik

Protokollfører: Astrid Røkkum

Sak 26/47

*

Den offentlige påtalemyndighet

mot

Magnhild Skuggevik  f. 17.2.1893

Tiltalt for forbrytelse mot Landssvikanordningen

§ 3 jfr. § 2 nr. 1 og 2

Rådslagning og stemmegivning – for lukkede dører.

*

Uten inntekter, forhenværende lærerinne

Lærer fra 1918 – fra 1943 i Surnadal

Formue 12.000

Erklærer seg ikke straffskyldig –

etter Landssvikanordningen – nå Landssvikloven

*

Fra tiltalebeslutningen, er følgende notert på Riksarkivet:

  • Far, hennes bor Axel, melder henne inn i Nasjonal Samling – i forståelse med henne, høsten 1940. Der står hun som medlem til 8.mai 1945. Det er også notert at hun var medlem av Nasjonal Samling Kvinner og Nasjonal Samlings Hjelpeorganisasjon. (Hun gjorde aldri noe halvveies…)
  • 9.juli 1941: Betaler 100 kr. til Nasjonal samling, Fylkesorganisasjonen. «Hun var en ivrig nazist,» har retten tilføyet her.
  • 1942 – hadde hun fått 1 mnd. permisjon for å delta på Nasjonal Samlings riksting i Oslo, og et kurs i Nasjonal Samlings regi på Jessheim.
  • Hun var lagleder i Lærersambandet i Sør-Varanger. I 1942 skrev hun 2 brev til kretslederen i Øst-Finnmark: – Lærerne ble altfor mildt behandlet, skrev hun. Hun rapporterte lærer Dølvik, lærerinne Agnes Kloumann og sogneprest Galschødt som ledere for lærernes aksjon i Sør-Varanger. Hun skriver at skolebestyrer Stangnes er en «erkejøssing». – Kommenteres (av retten) at dette kunne fått farlige følger for dem på dette tidspunkt. Påstand om straff + erstatning etter Landssvikanordningen § 25. Bemerkes: Hun har ikke vært medlem av Nasjonal Samling Kvinner.
  • Bemerkes: «Hun er uten inntekter og vil ikke kunne fortsette i sitt yrke.» – «i sitt skolearbeide så vidt skjønnes, har hun opptrådt uklanderlig.» –  «god utdannelse – har vokset opp i et hjem hvor det har vært drøftet politiske og sosiale spørsmål. Far forgrunnsfigur i distriktet.»
  • «Hun trodde krigen mellom Norge og Tyskland opphørte i juni måned 1940 ved kapitulasjonen av de daværende norske styrker, men retten mener* at tiltalte har forstått at det har vært krig mellom Norge og Tyskland også senere under hele okkupasjonen.» (* Retten induserer her en mening i henne – tillegger henne en mening, som hun ikke har. Skummelt opplegg. «Fy!» har jeg skrevet i notatene. Ja: FY! Noe annet er det ikke å si om det idag heller! Det er ganske hårreisende, faktisk, at en domstol tillegger en tiltalt meninger, oppfatninger, holdninger, kunnskaper – for så å dømme vedkommende på grunnlag av det.)
  • Retten induserer enda en mening i henne: «Hun har videre forstått at NS støttet tyskerne for at Tyskland skulle vinne krigen.» (Dette er igjen rettens påstand som de tillegger henne. )
  • Ny indusering: «Hun har dermed forsettlig ydet bistand til fienden og forbrutt seg mot strl. § 86. Hun vil da også kunne dømmes etter de mildere bestemmelser i Landssvikloven § 3.»
  • «Har hatt en idealistisk innstilling… uklanderlig i skolearbeidet.»

Domsslutning:

Forbrytelse mot lov av 21.februar – 1947 § 3 jfr. § 2 nr. 1 og 2 sammenholdt med strl’s § 63

Bot: 1000 kr.

Fradømt rettigheter § 10, nr. 1 og 4 – 10 år

Saksomkostninger: 50 kr.

Frifinnes for B: NSK (NS Kvinner)

Dommen opplest 21/11- 47 uten at domfelte, aktor eller forsvarer var tilstede.

Paul Johnsrud

Johan Hegerberg      Olav Lamvik

Dommen mottatt 14/2- 1948

Merknad v/forfatter:

Vi ser her at hun dømmes 21/11- 47 etter en svært fersk lov av 21/2 – samme år: 1947.

Altså: Hun dømmes i strid med Grunnlovens § 97: Lover skal ikke gis tilbakevirkende kraft.

Hun var en meget oppegående dame intellektuelt, så hun var nok helt klar over at hun var blitt tillagt holdninger, kunnskaper og meninger av retten som hun ikke hadde, og var i tillegg blitt dømt på et lovgrunnlag som var ugyldig i forhold til Grunnloven, og at dommen mot henne dermed var ugyldig. Dette ledet til hennes innbitte motstand mot å betale ilagt bot.

Rettens oversikt over henne aktiva:

Sør-Varanger Sparebank
Tingvoll Sparebank
Utestående morsarv  

Totalt:
245,74
4.947,41
1.000  

6.193,15

31/8 – 45: Ved beslag og sperring av aktiva, oppgis hennes formue til 14.714,32

Polise i Gjensidige: 10.000

19/11 – 45: Beslag: Innboliste, bankinnskudd etc. Til gode hos sin far: 7.721,17

Beslagsdokumenter i 3 kopier i mappen på Riksarkivet: 5.505 kr.

21/2 – 46: Hennes formuesforhold offentliggjøres i Norsk Lysingsblad nr.44:

Sperring av løsøre, bankinnskudd, polise, innbo.

27/11 – 46: Erstatningsdirektoratet (?): «De har tillatelse til å utta av deres sperrede konto – 750 kr.»

21/11 – 47: Utpantingstrussel (påkrav) fra Erstatningsdirektoratet i Trondheim.

31/1 – 48: Melding til Erstatningsdirektoratet om dommen: Bot – 1.000, saksomkostninger – 50, Rettighetstap i 10 år,

(Her blir det, som før nevnt, radio igjen i huset på Gyl: 19/7 – 48 blir det avgjort på Molde at radioen tilhører Tante Astrid, og radioen blir tilbakeført til eier.)

24/3 – 49: Rekommandert påkrav fra Erstatningsdirektoratet:

15/12 – 50: Gyl Trygdekasse (?)

19/12 – 50: Saldo: 3.219,17

(På disse to punktene har jeg (DS) ikke klart notert hva denne saldoen er.)

«Erstatningsdirektoratet» de forholder seg til her, har myndighet over Sør-Trøndelag og Møre og Romsdal, med sete i Trondheim. Derfra mottar hun skriftlige «jule- og nyttårshilsener» julen 1950 og nyttår 1951, som hun svarer på her:

21/1 – 51: Brev fra Magnhild Skuggevik

Til Erstatningsdirektoratet
v/ Herr høyesterettssakfører Stokbak.  
Jeg har mottatt Deres skriv av 15.des. 1950 og 10.jan. 1951.
Jeg erkjenner ikke noe ansvar overfor Erstatningsdirektoratet,
da jeg ikke har begått noen straffbar handling.
Jeg er klar over at direktoratet har makt til å ta det beløpet de nevner,
men jeg erkjenner ikke at det har noen rett.
Så De får i tilfelle bruke makt.  
Gyl, 21.jan. 1951
Magnhild Skuggevik    

Merknad v/DS:

Hun har jo helt rett, fordi: Hun ble dømt på et lovgrunnlag som var i strid med Grunnloven, og som dermed var ugyldig – og slik var dommen mot henne ugyldig.

Det finnes masse korrespondanse i Tante Magnhilds mappe på Riksarkivet, fordi hun blånekter på å betale.

25/4 – 51: Erstatningsdirektoratet: «Etter dom 21/11 – 47 plikter De å betale 976,90 kr.»

8/6 – 51: Namsmannen i Tingvoll: «Bankboken bes tatt ut av saksøktes besiddelse.»

(Hun skylder 976,90)

Utleggsbok – lensmannen i Tingvoll

5/10 – 51: Utleggsforretning på Bakken, Tingvoll

Saksøker: Erstatningsdirektoratet,

Etter Normøre Herredsretts dom 21/11 – 47

Bot – rest: 926 kr.

Saksomkostninger: 50

+ 6 – 1,50 – 1 (?)

Saksøkte ble oppfordret til å betale.

«Hun ville ikke betale.»

«Hennes unntaksrett etter loven ble ikke gått for nær.» (?)

Utlegg ble tatt i hennes innskudd i Tingvoll Sparebank.

«Saksøkte nektet på min forespørsel å utlevere bankboka.»

«Namsmannen forbød enhver forføyning over utlegget som strir mot saksøkerens rett.» (?)

O. Fløystad     Kristian Vassli

6/3 – 52: Erstatningsdirektoratet ber lensmannen ta fra henne bankboka.

De ville sikkert aldri ha funnet bankboken hennes på Bakkå på Gyl – hennes barndomshjem, for der er det,  og var det, mange hus og rom! Hun bodde der nå som et sykelig tyende, i og med at hun i praksis var ilagt en  utenomrettslig straff i form av et «Berufsverbot»  – et yrkesforbud, og dermed var nektet både arbeid og enhver inntekt + at de aksjonerte for å ta fra henne det hun hadde spart opp.

8/2 – 54: Brev til Politimesteren i Nordmøre

Fra Magnhilds søstersønn, Eivind Kamsvåg, jurist, daværende skatteinspektør i Molde. Senere skattesjef i Finnmark (Vadsø) – deretter i Øst-Agder (Arendal).

Livspolisen var enda sperret. Hun skylder 900 kr. Sikkerheten de har sperret er på 18.000.

Eivind Kamsvåg skriver:

«Dette synes meg ytterst urimelig.»

Han opplyser om hennes alvorlige hjertefeil – og at hun trenger polisen frigitt.

Olav Omang har notert med blyant på brevet:

«Bør avslås.»

O.O.

Eivind Kamsvåg:

«Dessverre er det ikke mulig for meg å bevege frk. Skuggevik til å betale den resterende del av erstatningen.»

O.O. sender saken til Politimesteren som oppkrever.

15/12 – 54 Namsmannskontoret v/Høsteng

25/1 – 55 v/Olav Omang

*

Det er ukjent for meg hvordan saken endte – etter at de som var ansatt i Landssvikoppgjørsapparatet, forfulgte dette mennesket langt inn mot døden med en rettsprosess som bygget på ugyldig lovgrunnlag.

Jeg synes å huske at hennes arvinger var hennes to søstre Kirsten og Astrid på hjemgården på Gyl, de som tok seg av henne i denne siste tiden hun levde.

Det er ukjent for meg hvordan det gikk med hennes pensjon oppi det hele. Jeg har ikke kjennskap til hennes testamente – om det var noe å arve til slutt, etter 10 års plaging og forfølgelse av et utslitt og sykt menneske.

*

Saken mot Tante Magnhild er enkel, men illustrerer  klart det grunnlovsstridige prinsipp i det å dømme etter en ny lov om noe som har foregått i fortiden.

Selv den enfoldigste amatør ser det rettsstridige i en slik praksis – slik hun selv påpeker det i sitt brev som er gjengitt her, og slik Grunnloven slår det fast i § 97. Derfor er hennes historie en klar eksempelhistorie på den kriminelle praksis Gerhardsen & co foretok etter okkupasjonen.

Men, slik kunne Gerhardsen redusere antall stemmeberettigede i sin opposisjon med 50.000, og dermed lett få flertall ved valg. Dessuten fikk Gerhardsen påfyll i statskassen fra all bøteleggingen, alle erstatningskravene og alle beslagleggelsene.

Når så tyskarbeidet hadde satt folk i stand til å betale sin gjeld fra de harde 30-åra, og i tillegg tjent så mye at de hadde penger i banken, så hadde Gerhardsen det beste utgangspunkt i fortsettelsen. Det tok han selv æren for – så sent som fra en talerstol i 1970.  Bent ut sagt: Frekt! Men når løgnen gjentas ofte nok, blir den sannhet. Jeg har aldri likt øynene på den fyren.

Glærum, 25.januar – 2021.

Dordi Skuggevik