Helge Husby fra Gyl har gjort et enormt arbeid for å få tak i fakta-detaljene bak mytene – om det man tror hendte i Gratangen 25.april 1940. Men helt siden jeg leste boka hans hvor han legger fram sine funn, har jeg tenkt å kommentere et par konklusjoner jeg synes han har trukket på sviktende grunnlag. Den ene av disse konklusjonene jeg har festet meg med, ble gjentatt på hans 2 timer lange foredrag med bildelegging på Bøfjorden sjøbruksmuseum idag, søndag 9.juli.
Men først må jeg beklage overfor publikum, at jeg som student har vært vant til å stille spørsmål fra auditoriet under forelesninger, og dette var jo en forelesning – på 2 timer, så jeg stilte spørsmål fra salen. Dessuten beklager jeg at jeg bad om å få stille spørsmål rett før Helges avrunding med sørgemusikk. Jeg visste ikke at det var det som kom – beklager!
Jeg er i alle år blitt deprimert bare av å tenke på Gratangen, fordi alle disse unge norske menn ble sendt rett i løvens gap – den tunge tyske hærmakt, uten å få tilgang på moderne utstyr som var innelåst – men som tyskerne tok i bruk uten å be noen om nøkkelen. De manglet dessuten skikkelig militær kamptrening. Ledelsen var så lite koordinert at Altabataljonen og Trønderbataljonen ikke var under felles kommando, slik at Trønderbataljonen kom under ild av Altabataljonen som satte kuler i norske soldater, der én døde av norsk kule. Og når en ser hester som synker ned i snøen og blir stående fast og må måkes løs, det er snøstorm – og en får vite at de norske soldatene lå i spredt uorden rundt på gårdene, så ser en at det var så håpløst som det gikk an å bli. Kaotisk på alle plan. Og hvem gav ordren om at Trønderbataljonen fra grensevakten i Passvik og Altabataljonen skulle dra til Gratangen? Det spurte jeg Helge om etterpå – og det vet man visst ikke…..!
Helge Husby var visst ikke klar over at Magnhild fra nabohuset på Gyl var lærerinne i Bjørnevatn da Trønderbataljonen lå ved grensen der. Johannes Røsdal skrev i noen memoarer jeg leste, at guttene hjemmefra ble invitert til henne på bevertning – og at der fant han samme gjestfrihet som hos hennes søstre hjemme på Bakkå på Gyl, den gamle amtsskolen, skriver han. Min tante Magnhild levde ugift som lærer i 19 år i Bjørnevatn. Hennes mor (min farmor) bar Johannes til dåpen, og Johannes hjalp min søster på alle måter da hun ble sittende som enke på Bakkå. Jeg fikk ei kvitrogn av Johannes som jeg har i hagen. På grunn av Johannes har jeg tenkt mye på Gratangen. Han kom også ofte til oss i kraft av sin jobb som tømmermåler i min barndom. Slik har Johannes vært inngangen til interessen for Gratangen for både meg og Helge – som så arret etter skuddet som Johannes fikk innenfor skulderleddet når de var sammen på badstua på Gyl.
Men så var det konklusjonene jeg mener Helge Husby ikke har grunnlag for å trekke:
A) Han mener Helge Wiig fra Kristiansund gikk over til fienden om natten, for Wiig sa da han gikk ut i natten: «Æ går ut te dem æ.» Denne setningen kan oppfattes semantisk på to måter, alt etter hvilket ord det legges trykk på. 1) Æ går ut te dæm æ. 2) Æ går ut te dæm æ.
1) Sa han det med vekt på te – så betyr det at han gikk ut for å snakke med tyskerne om den håpløse situasjonen.
2) Sa han det med vekt på dem, så gikk han ut og slo seg sammen med fienden.
Før denne setningen siteres i boken til HH, så forteller han at fenrik Wiig gikk ned og satte seg i kjelleren i huset, og svarte på spørsmålet om hvorfor – med å si at han skulle skyte gjennom vinduene der – og så var det ingen vinduer. Dette må tyde på at Wiig anså situasjonen så håpløs at det nyttet like lite å fortsette kampen, som å skyte ut fra en kjeller uten vinduer. En semantisk, litterær tekstanalyse ville forklare dette slik. Dessuten vet vi at Wiig ikke var noen feiging. Ingen feiginger meldte seg på Østfronten for å bekjempe den fienden Trøderbataljonen lå og voktet på i Passvik: Sovjetunionen. Det må forøvrig ha vært frustrerende for Trønderbataljonen å ha hatt Sovjet som fiendebilde i Passvik, og så plutselig stå i Gratangen der Tyskland var blitt fienden over natten. Wiig må fortsatt hatt Sovjet som fiendebilde da han senere dro til Østfronten. Det var tillatt etter reglene for okkupasjon kontra krig, for Norge var okkupert av, men ikke i krig med Tyskland etter 10.juni 1940 – det var derfor tillatt for en nordmann å melde seg på Østfronten. De som etter krigen ville slenge skitt på Wiig, tolket selvfølgelig hans setning om natten i Gratangen som tolkning nr.2 = overløper. Og det er det HH tillater seg i sine foredrag på grunnlag av boken sin. Jeg synes ikke HH skal gjøre det. For det første er det en ulogisk slutning, og det er en påkjenning for Wiig sin familie her i Surnadal. Jeg har hatt barnebarn av ham på skolen her, og jeg kjøper ved av sønnen hans. De er alle elskelige folk som en ikke trenger å mobbe og plage 72 år etter krigen.
I Bøfjorden var HH veldig vag på punktet om Wiig gikk over til fienden denne natten. Jeg tror ikke Wiig gjorde det. Jeg tror han så på situasjonen som så håpløs, at for å spare liv, måtte man komme til en ordning med tyskerne om å avslutte den håpløse situasjonen de befant seg i, begge parter. Dessuten tilsa kunnskapen om flukten til Storting og styringsverk, mangel på mobiliseringsordre, mangel på tidsmessig utstyr overfor en moderne stor hærmakt, at å fortsette denne improviserte striden, hvor de to norske kampgruppene ikke var koordinert og ingen visste hvem som hadde gitt ordre om å dra til Gratangen – det var ganske håpløst. Wiig var dessuten en entrepenør. Det viste han etter krigen – i næringslivet, når straffen var sonet.
B) Så var det Henrik Brun. Han blir i overskrifts form i boken fordømt av HH fordi han unnlot å gi ordre om ild i en gitt situasjon. Hvis han hadde gitt den ordren, ville han risikert at mange av de norske ville blitt slaktet ned. Det er ganske klart, selv for en legmann. Så hans avgjørelse dreide seg om å redde liv i en håpløs situasjon.
Hvem var Henrik Brun? Brun-navnet hadde han fra sin stamfar biskop Johan Nordahl Brun i Bergen, han som skrev «Nystemten» og Norges første nasjonalsang «For Norge kiempers fødeland vi denne skål vil tømme». Han var en av de glade gutter i Det norske selskab hos Madame Juul i København på 1700-tallet. Far til Henrik Brun var lege, tannlege og professor ved Tannlegehøyskolen i Oslo, med kontor på Victoria terrasse. Henrik Bruns søstersønn, Johan Brun Kjeldsberg, gestaltet Hans Hyldbakk i Teatret Vårt sin Hyldbakk-cabaret for noen år siden. Henrik Bruns ene søsterdatter en prof.em.dr.med. og æresdoktor ved universitetet i Salamanca. Bare én annen kvinne er blitt den ære til del: St.Theresa av Avila som levde samtidig med Luther. Hennes søster er også dr.med. – i psykiatri, og min nærmeste venninne i 51 år. Selv om jeg omsvøpsløst fortalte henne på tidlig stadium i vennskapet at min far var medlem av Nasjonal samling og meldte seg på Østfronten, så tok det 40 år før hun fortalte meg om sin onkel Henrik Brun. Henrik Brun er dessuten grandonkel til forfatteren Vigdis Hjorth, festivalforfatter i Festspillene i Bergen 2017.
Hvorfor forteller jeg dette om Henrik Brun? Jo fordi han kom fra en familie som har vært reflekterende intellektuelle i 2-300 år. Derfor tror jeg ikke at Henrik Brun foretok seg noen kortsynte avgjørelser i Gratangen. Jeg tror hans avgjørelse om ikke å gi ild var en reflektert avgjørelse for ikke å hisse opp fienden ytterligere – og slik spare liv.
Helge Husby sin kritikk av Brun i dag, begrenset seg til at han fòr hardt frem mot en som fikk panikk og handlingslammelse i krigssituasjonen. Han ble kurert med å bli kjørt hardt i praktiske arbeid, fortalte HH. Dette var kritikk fra HH’s side. Var det kritikkverdig? Jeg synes det vitner om psykologisk innsikt.
Helge Husby har gravet fram en enorm mengde med detaljopplysninger om Gratangen-tildragelsene, som det var veldig interessant å få belyst, men sammenheng, oversikt og det store bildet manglet. Jeg råder Helge Husby til å stanse dette arbeidet der, og overlate sine feltobservasjoner og funn til faghistorikerne herfra, ellers kan emnet komme til å gi ham en hard alderdom – og slite ham ut. Ved neste utgave av boken sin bør han justere de lettvinte dommene han feller over nevnte to personer i Gratangen. De skjemmer en ellers opplysende og god bok om våre vakre, innsatsvillige unge menn fra Nordmøre som ble offer for norske styresmakters elendige ledelse før og under okkupasjonen.
Glærum, 9.juli-2017
Dordi Skuggevik
