Som kjent, var faren til Cristoforo Columbus norsk, av adels- og kongsslekten Bonde. Faren tok navnet Columbus, som betyr bonde på italiensk – da han slo seg ned som vever i Genova i den Liguriske bukt i Italia. Fordi faren var norsk, visste Cristoforo Bonde/Columbus om landet på andre siden av Vesterhavet. Han dro opp til Island og fikk tak i gamle kart, og frisket opp kunnskapen om Torkel Karlsevne og de andre som hadde utvandret til Vinland, og dro så hjem igjen til Spania for å forberede seg på å finne en ny sjøvei til landet der over havet. Enken etter Karlsevne, visste han – dro tilbake til Island fra Vinland etter at skrælingene hadde drept Karlsevne. Det hjalp den gangen ingen ting – at hun løftet på skjørtene og viste skrælingene røven sin – ei heller at hun rev opp kjolelivet og viste pattene, og sprang så fort etter dem at det røde håret stod ende tilværs! Det hadde pleid å hjelpe før, når skrælingene kom, men ikke denne gangen. Skrælingene hadde oppdaget at dette var falsk alarm uten effekt. («Fake alarm» – som de nå sier i Amerika, når de tror Nord-Korea-raketten kommer.) Enken satte igjen sønnen Snorre hos slekta på Island, mens hun selv dro til Roma, gikk i kloster og ble nonne. Columbus hadde studert dagbøkene enken skrev i klosterets scriptorium i Roma, og han hadde gjort seg store tanker om å oppsøke området, via en ny rute over havet.
På hjemveien fra Island dro Columbus ned langs Norskekysten, og der traff han på samene lengst sør: Sørsamene. De hadde trukket ut mot kysten etter at Svartedauen hadde rensket området for de gamle urinnvånerne: Nordmennene. Columbus inviterte med seg noen av dem på ferden videre nedover fra området som noen kaller Fosna. De tilhørte alle sørsame-familien Kant. Columbus tenkte at det kunne kanskje være klokt å ta med seg noen som hadde trening i å finne mat på steder hvor ingen hadde dyrket jorda før, for han visste ikke om det var noe jordbruk på gang i landet over havet.
Sist på 1400-tallet var det stor byggevirksomhet i Las Palmas – da de anløp der. Folk holdt på å bygge El Castillo de Luz, festningen som skulle forsvare havnen og byen mot pirater fra Holland. Columbus tok inn i guvernørens hus, hvor man idag finner Columbusmuseet. På så mange steder hvor det kommer nye folk og setter i gang store byggearbeider, med alt det fører med seg, var det både liv og røre – og samene fra familien Kant, som hadde levd et så stille liv inne i fjellområdet som senere er blitt kalt Trollheimen, de brydde seg slett ikke om å oppleve noe mer av den forferdelige sjøsjuken, så de rett og slett gjemte seg da Columbus skulle kaste loss for å sette ut over det ville havet. De ville simpelthen bli værende i Las Palmas. Columbus fikk guvernøren og hans garde med på en razzia både her og der, men Kant-ene gjemte seg i Bandamakrateret, hvor det fremdeles bor en som er en krysning av sørsame og hollandsk pirat – og de kom ikke frem igjen før de så seilene til de tre skutene forsvinne inn i solnedgangen den dagen. Siden gikk det dem såre vel – slik at de har fått oppkalt en gate etter seg. Siden det spanske ordet for gate er Calle, så heter gaten idag Calle Kant. Det hører med til historien at ikke alle av Kant-ene trivdes i Las Palmas, så noen av dem fikk skipsleilighet tilbake til Spania, og derfra reiste de som ballast med en av klippfiskskutene fra Fosna. De hadde da fått mer enn nok av sjøgangen på det åpne havet, og dro fortere enn svint inn i Folldalen – innafor Fosna. Fordi disse sør-samene nå hadde lagt seg til det spanske språk, så fortalte folk i Stangvikgjeldet senere at det var spanske sjøfolk som hadde forlist på Nordmørskysten – som hadde slått seg ned i Folldalen, men da kornet frøs for dem to år på rad, kom de ned i Todalen. De vakre døtrene deres med nøttebrune øyne, røde kinn og beksvart hår ble gift rundt på gardene i egnen, og man fortalte senere i alle ættledd at det var det spanske blodet som brøt frem når en slekt plutselig fikk barn med nøttebrune øyne, røde kinn og beksvart hår. F.eks. fikk Ragnhild Andersdatter fra Bruset i Todalen to slike barn da hun ble gift til Oppigard Glærum. De het Ola og Dordi. «Det spanske blodet» snakket man stadig om. Men saken er at dette var sørsamen i dem, fra Kant-ene som vendte tilbake fra Las Palmas fordi de fryktet sjøsjuken på Storhavet. Men, noen av dem var mer hardføre enn de andre inne i Folldalen, og de ble værende i fjellene der inne, så noen av dem regner seg fortsatt som sør-samer. De kom aldri ned i Todalen. De bærer fortsatt navnet Kant og bor visst nå i Rennebu. Interessen for dem har ikke vært så stor, hverken for dem eller for deres slektninger i familien Renander, men lever vi lenge nok, så kanskje vi får oppleve fornyet interesse for disse sørsamene. Det ville vært veldig interessant om Driva eller www.trollheimsporten.no tok seg på tak og intervjuet etterkommerne om deres familiehistorie. Kanskje de enda husker fornavnet til ham som ble igjen i Las Palmas, og som ble en så stor sønn av byen at han fikk en gate kalt opp etter seg – midt i denne byens smørøye: Calle Kant! Se fotobevis i www.trollheimsporten.no der Oddlaug Holden – snart 88 år, nå på sin 21. vinter i Las Palmas, er den som kan mest om Calle Kant, der hun står under gateskiltet. Hun fyller 88 år på Kong Haralds fødselsdag 21.februar. Om det er sørsame i Oddlaug, det vet jeg ikke, men jeg som har sørsame i meg, jeg klarer i alle fall ikke å holde tritt med henne langs Calle Kant, selv om jeg bare er 72 år! Derfor trekker jeg den slutning at Oddlaug fra Eidet, «der de e æn gammaill rase, så he vårre e bøgden si’n Adam la se’» som Hyldbakk har slått fast skriftlig – er renrasa urinnvåner, nemlig Nordmainn!
Las Palmas 28.januar-2018
Dordi Skuggevik
