Jeg har sagt det før: Gå på kunsthallen Surnadal Billag, og du får deg en opplevelse. Du skal ikke på død og drepping forstå noe så forbannet, men du får en OPPLEVELSE av noe UVENTET! Alltid!
Sist lørdag gikk jeg dit da det åpnet kl.12. Jeg hadde ikke anledning kvelden før, da det var offisiell åpning av to utstillinger ved to unge kvinnelige kunstnere – den ene trønder, Thea Meinert, og den andre islending, Margrét Sesseljudottir
Jeg visste at Meinert for andre gang hadde latt seg inspirere av det som foregår på kost, børste og musefellefabrikken – den eneste fabrikken vi har igjen i grenda hos oss på nordsida av fjorden, etter at knappefabrikken og tønnefabrikken ble nedlagt. Min far dro som kårkaill ut som selger for kompisen Ola Langli på fabrikken Nordbørst. Han kjøpte seg en rød folkevogn som han kalte Mathilde, og han titulerte seg selv som Kostehandler Olsen. Jeg var spent på hva Meinert hadde fått ut av fabrikken Nordbørst. På mobiltelefonen hadde jeg med meg et foto fra innvielsen av den nye katolske kirken i Leipzig, et bilde fra festopplegget etter innvielsesmessen. En kar hadde montert masse rotte- og musefeller på ei plate som hang på veggen, der en for 1 € kunne kaste 5 små baller – og der en fikk premie hvis en klarte å utløse fellene. Meinert syntes det var morsomt å se, men hun var mer interessert i fotoene av kirken – som er svært minimalistisk – av den enkle grunn at de hadde lite penger til kirkebyggingen. Og – minimalistisk var også Meinerts utstilling i det store rommet hvor man før reparerte Mørelinjens busser. Her var det mye vertikalt og horisontalt i listverket som formet svarte stigemønstre i diverse formasjoner i det store, tomme, hvite rommet. Jeg var glad for å se det uten folk i rommet. Her og der lå en ensom børste i sitt ensomme rom. På invitasjonen hadde det stått at dette også dreide seg om kjøkkenstell og husarbeid. Etter hvert som jeg oppholdt meg her, ble hodet mitt tømt for tankemessig boss og det klarnet opp i tankene. Det er kanskje minimalismens store gave til oss i vår tid når hodet sprenges av masse inntrykk hele tiden. – Som Bach spilt på klaver – på en måte.
Men, det var islendingen jeg var kommet for å oppleve. Enhver islending er en opplevelse. Jeg må snart reise dit og bli der en stund, tror jeg. De 4 dagene mellomlanding med Icelandair i 1997 ble liksom ikke nok. Dessuten er det direktefly Værnes – Reykjavik. Har vært, i alle fall. Islendingen lot vente på seg Kunsthalldriver prof.em. Jon Arne Mogstad sa at hun pleide å sove lenge, også i dag – der ute i Artist-in-Residence-huset lenger ute på Øra. Men så kom hun. Jeg klarte å oppstige den høye, bratte trappen bak hennes raske ben, og vi kom inn i et rom på størrelse med et rektangulært, romslig soverom. Mogstad hadde ikke helt fattet hva hun drev med, forstod jeg. – Hun har en liten klump i vinduet og et par høytalere bak stolrekken, hadde han sagt.
Jeg satte meg på en av stolene etter å ha studert «klumpen» i vinduet på nært hold, og så slo hun på høytalerne etter litt plunder. «Bellini» – sa hun, og gikk. Jeg hadde på det mest bestemte nektet å tale engelsk med henne. «Jeg taler ikke engelsk med en islendning i Norge!» sa jeg – «Det får pinadø Nordisk Råd snart få inni hodet sitt!» sa jeg. Lyden fra høytalerne som mest minnet om «Nirvanas bulder» – hos Hamsun i hans dikt, var blitt avløst av en korsats i det fjerne – fra en av Bellinis operaer. (Jeg er heldigvis en surnadaling som har kjennskap til Bellini.)
«Klumpen» i vinduet var et minilandskap i hvit gips (eller lignende). Den var som en øy, eller som en klippe med en innsjø i midten med en hvit tynn streng over innsjøen – som ledet til en hvit rund tallerkenantenne. Antennen var svært stor i forhold til «klumpen». Mens jeg hørte på Nirvanas bulder, gniksingen fra galaksene i det store, tomme rom der ute, der Bellini av og til nådde frem til oss, begynte jeg å tenke – ikke bare på Island der langt ute i havet som strekker sine antenner mot resten av verden, men jeg tenkte på at hver av oss er en øy i Nirvanas bulder – som strekker oss etter annet liv – og jeg begynte å tenke på TV-programmet om Voyager I & 2 – der nr.2 ble sendt opp først, på min sønns 6-årsdag, 5.september 1977, og som først 43 år senere nådde ut til veggen i den bobla/solsystemet der vi lever på kloden vår. Jeg tenkte på fotoet som Voyager snudde kameraet og tok før den forsvant ut i det evige mørke i det interstellare rom. Fotoet burde henge ved speilet på badet til alle politikere i verden – så de kan se det hver morgen når de steller seg foran speilet. Der kan de se bunten av solstråler på skrå ned fra høyre til venstre – og de kan se det lille støvfjonet innimellom solstrålene: Jorden. På den lille prikken, der ligger Johann Sebastian Bach i sin grav. Der ligger Platon, Sokrates, Michelangelo, Stalin, Hitler, Luther – ja vi alle – i både levende og død tilstand. Så hvorfor i huleste driver vi på med krigene våre for å ødelegge den lille holmen vår i Verdensaltet? Hvorfor er vi så inderlig DUMME?! Det er jo ingen andre her enn vi på den blå planeten. Eller er det det? Antennen i installasjonen i vinduet snudde kanskje umerkelig på seg mens jeg så på den – eller gjorde den ikke det?
Islands datter kom inn. Jeg sa en hel masse på norsk. Hun hadde levd alene på Surn’dalsør’n i 2 uker. Endelig snakket noen til henne, og hun svarte og snakket lenge – på islandsk. Vi forstod ikke noe av hva den andre sa der nede på det lille stedet på det lille fjonet i Verdensrommet, men det gjorde slett ingen ting. Det var verdt hele timen jeg var på Surnadal billag den dagen – å få høre så mye vakker islandsk tale, selv om hun ikke visste hvem Olav den Hellige var, eller ikke visste – før jeg fortalte henne det, at Gisle Surson var fra Surnadal – ikke fra Valsøyfjorden!
Glærum, 20.august – 2019.
Dordi Skuggevik