Jeg er ikke blitt «Tatt av vinden» – men jeg er blitt tatt av Facebook, og det liker jeg dårlig!
I Påskeuken var jeg så desperat etter å komme meg inn på de strømmede messene fra St.Olav katolske domkirke i Oslo at jeg trykket på alle knappene som ble presentert for meg – og inn kom jeg. – Men: Jeg var også plutselig kommet inn på Facebook – for messen ble strømmet via Facebook.
Der satt jeg da, med skjegget i postkassa, uten å ha tenkt på Pavens skjegg i det heletatt. Jeg har i årevis vært helt bestemt på ikke å bli innlemmet i noen sosiale medier. Til det er jeg et for privat menneske. Jeg har alltid tenkt med grøss på å bli eksponert for mange mennesker jeg ikke kjenner. Derfor opprettet jeg en blogg, hvor jeg publiserer mine kommentarer til Verdens gang. Der var det/er det – muligheter for kommentarer, men jeg sluttet å se på dem, for det kom berg av reklame, som utgav seg for å være kommentarer. Jeg tenkte at har folk bruk for å diskutere det jeg skriver på bloggen, så kan de gjøre det på sine sosiale medier. Det har de nå visst gjort og gjør, etter hva jeg hører.
Ikke lenge etter at jeg i vanvare og messehunger hadde kommet i klørne på Facebook, ble e-posten min oversvømmet av meldinger fra folk som ville være venner på Facebook. Jeg ble helt «attåbak» – som vi sier her på traktene. Dette var jo alle gamle kjente – og noen ukjente. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Hvis jeg ikke svarte dem, ville de bli såra og vonbrotne, tenkte jeg. Kanskje sinte også… Var det uhøflig å bare stryke dem når jeg renset opp e-post-kontoen, spurte jeg meg selv.
Det verste var at jeg kom meg ikke inn på Facebook-kontoen min. Men plutselig sørget Facebook for at jeg var inne. (Jeg føler meg overvåket av Big Brother i Skyen! –Æsj!) (Eller hvor han nå holder til.) Jeg fikk til og med til å legge inn signatur-bildet mitt da de ville ha et bilde. – Jeg fulgte med på ferden, og tenkte – at jeg kan alltids søke hjelp senere for å komme meg ut av nettet som Facebook har fanget meg i. Jeg føler meg fanget – bondefanget, sjanghaiet! Og det er ingen hyggelig følelse for meg som regjeres av en ubendig frihetstrang.
Etter en stund ble jeg presentert for en hel gjeng som ville bli venner. Med tanke på at en kan alltids snu – klikket jeg avgårde. En av dem jeg klikket på, kontaktet meg på mobilen og spurte om det virkelig var meg som hadde klikket ham inn som venn. Han lurte svært, fordi han kjenner til min motvilje mot å eksponere meg på sosiale medier. Vi klikket oss inn på ‘team’ og han tok over PC-en min. Han la inn mitt siste innlegg på bloggen min, dordis.no – og da så jeg at det innlegget passet overhodet ikke på en hyggelig snakke-kanal. Det ble helt god-dag-mann-økseskaft. Men han hadde forlatt team-opplegget, så der står jo jeg på Facebook og snakker alvorlig om en sak som sikkert ikke interesserer noen av dem som fører en hyggelig sosiale-medier-samtale om barnebarn og de nære ting.
I mitt psykologi-pensum på Lærerskolen i Bergen (som de nå river ned, de idiotene!) – der stod det at et menneske har en viss begrenset kapasitet for antall personer de kan relatere seg til – nært. Altså: Det er begrenset hvor mange nære venner man har kapasitet til å ha. Det at jeg husker dette, har vært med på å stoppe meg fra å gå inn på sosiale medier. Jeg er derfor nesten skremt nå – når Facebook har satt klørne i meg. Jeg leter desperat etter døra for å komme ut igjen! Men, er jeg når først inne, må jeg kanskje bli der en stund, og finne ut hvorfor alle mennesker nå omgås i store flokker på sosiale medier. Er det kanskje oppløsningen av landsbyen/lokalsamfunnet som erstattes av sosiale medier?
Jeg har jo stått på en revyscene mange ganger og forholdt meg til et mangehodet publikum, men jeg ville ikke forstått meg på å snakket til hver enkelt etter tur. Heller ikke å ha et privat forhold til hver enkelt i salen.
Så må jeg tilstå at jeg har lurkikket på Facebook-en til en kompis i ganske lang tid. Han brukte en gang PC-en min til å gå inn på sin Facebook-konto. Siden kommer den opp både på PC-en min og på mobilen min. Jeg spiser frokost på sengen hver morgen – og så sjekker jeg sms-kontoen min og Verdens gang på Mobilen – Trollheimsporten, yr.no, ABC nyheter – og fordi jeg bor alene, er jeg selskapssyk – så jeg kikker innom kompisens Facebook-konto, enda jeg kjenner ikke hans venner personlig. Jeg har svart på hans konto et par ganger, med å si hvem jeg er som bruker hans konto – men det oppfatter ikke hans venner – de tror det er han, og han får den pepperen jeg skulle hatt. Det har ikke falt i god jord, for å si det sånn, så jeg forstår at jeg bør ha egen konto. Og det har Facebook nå sørget for. Jeg er ikke sikker på om jeg blir værende, for jeg føler meg overvåket. Jeg føler også at jeg kommer til å følge med på andres liv i altfor stor grad, mer enn det som er naturlig, mer enn jeg har kapasitet til – ifølge psykologiboka fra 60-tallet.
Akkja. Vi har jo hverken juletrefester eller grendasdanser eller basarer eller lokalbutikk lenger, så noen steder må vi vel møtes – for ikke å gå i frø. Ikke kan man gå på besøk til folk lenger heller, for vi aner ikke når de spiser og når de hviler lenger – kort sagt: det passer aldri at vi kommer på besøk – helt fysisk. Før visste vi at folk begynte å arbeide kl. 08. Kl. 12 spiste de middag, og så hvilte de middag. Kl. 13 tok arbeidet til igjen, etter en kaffekopp. Kl,17 var det nonsmat. De som hadde fjøs, gikk så i fjøset. Nå spiser folk i vårt land middag til de villeste tider, hvis de i det heletatt spiser middag. I Sør-Europa har folk fremdeles faste økter og faste måltider. Hvis man blir invitert hjem til folk der, er det enten til lunsj eller til middag. Når måltidet er ferdig, er besøket ferdig.
Facebook er kanskje løsningen… Vi får se. Jeg finner vel døren, hvis jeg vil ut igjen, selv om jeg ikke så den da jeg ble hanket inn av Big Brother, d.v.s. – Den katolske kirken i Norge – bevare-meg-vel!!!
Glærum, 5.juni – 2020
Dordi Skuggevik
