Jeg liker ikke å kjøre buss i ukjente byer. Man vet aldri hvor en finner bussen, hvor den går, når den kommer eller når den kommer frem. Det er noe uggent, ekkelt og usikkert med hele systemet. Og kommer en seg omsider ombord på en buss, er det aldri sitteplass. Og er det sitteplass, så er det et formstøpt sete av hardplast som har kanter på sidene, slik at kantene presser på for å få kula ut av posisjon i hofteleddet. Det er sjelden fjæring på bussen, slik at knoklene i ryggsøyla sikkes sammen, nyrene løsner og gamle hjernerystelser blir som nye. Kort sagt: Jeg haaaater å kjøre bybuss.
Av og til føler jeg likevel at jeg MÅ ta buss, av hensyn til å være samfunnsbevisst, mindre ødsel med pengene og/eller av moralsk press ved kaffebordet – hvor det ofte stikker opp et protestantisk krav om å være sparsom. Dessuten liker jeg å kjøre taxi. Jeg har alltid interessante samtaler med taxisjåfører. Og – en kommer fort frem fra A til B. Dessuten skal taxisjåførene også ha noe å leve av. Her i Las Palmas er det dessuten billig å kjøre taxi. En krysser byen fort og effektivt for tilsvarende en norsk 50-lapp. For å si det som det er – jeg elsker taxiene!
Jeg skaffet meg likevel et gult busskort her i Las Palmas som jeg kan fylle på 10 reiser pr.gang. Jeg fyller på når jeg kommer ned her. Løsningen er å ta taxi til tannlegen for å være sikker på å komme presist, og så er teorien den at jeg skal ta buss hjem igjen, og det gjør jeg av og til – fordi det går en buss nr. 1 fra tannlegen og direkte til gatehjørnet hvor jeg bor. Bussen bruker 30 minutter, mens taxien bruker 6-7, og i taxien er jeg dessuten garantert sitteplass. Av og til synes jeg det er interessant å se mine medmennesker som tar bussen. Jeg blir aldri lei av å høre lyden av – og å se på liv som leves i sine aldeles utrolig forskjellige former.
Til konserter tar jeg alltid taxi, for å komme presist. Slik har jeg alltid tatt taxi til det flotte konserthuset nederst på den fantastiske stranden Las Canteras, som er 4 km lang – og jeg bor nesten helt oppe i den nordre enden. Jeg har pleid å gå hjem igjen langs havets store bølger som velter inn over stranden nedenfor den store, flotte strandpromenaden – mens nattluften holder 20 grader, og dønningene fra musikken slår i hodet. Vidunderlig! – helt til brusken forsvant i knærne og fotablada ikke lenger var hva de har vært – etter alle knallharde, glaserte, spanske flisgulv og ditto fortau og asfalterte gater. Så, nå blir det igjen taxi hjem – med lang ståing i lang kø, dessverre.
Helt til i gårkveld…
Sist jeg fylte på busskortet mitt, spurte jeg om det gikk en buss her fra St.Catalina-parken til Konserthuset. – Ja da, sa damen – nr. 45. Etter veeeldig lang tid, kom nr.45 – og etter mye tråkling på kryss og tvers, kom bussen frem til Konserthuset etter 30 minutter, og jeg fikk kjøpt bunken med konsertbilletter for sesongen. Av en eller annen grunn kom jeg i gårkveld på å se om det gikk an å ta 45-eren hjem igjen fra Konserthuset. Jo da, den kom ganske radig, og det stod St.Catalina-parken på den. Men, jeg skulle komme til å oppdage at den kom FRA St.Catalina-parken, men skulle ikke tilbake dit. I stedet dro den opp i høyden, forbi det store sykehuset Hospital dr.Negrin, og stadig videre mot nye høydedrag som jeg aldri hadde hørt om eller sett før. Snart forstod jeg at det er sant: Las Palmas er større enn Oslo. Jeg visste ikke lenger hva som var sør eller nord, jeg så IKEA-utsalg der jeg aldri hadde hørt at det var noen, og langt der nede så jeg det digre skiltet til byggvarebutikken jeg en gang besøkte med min finske snekker og alt-mulig-mann. Da forstod jeg at alt var galt med denne turen. Kanskje sjåføren var uoppdaget dement? Heldigvis hadde jeg pisset i pausen, og heldigvis ble jeg ikke overmannet av tørste, men forestillingen om en stor øl ved reisens slutt ble mer og mer påtrengende. Det ble glisnere og glisnere i bussen, og til slutt var det bare meg. Bussen stanset, sjåføren så dystert på meg og sa at nå måtte jeg gå av. GÅ AV? Vi var langt ute i noe slags hutaheiti der det var et nitrist og dødt boområde uten lys i noe vindu og uten noen parkerte biler. Jeg sprang frem til luka hans, så ham stivt i øynene og ropte desperat: – JEG BOR PÅ HOTEL CONCORDE! Sannheten er at jeg bor ved siden av Concorde – men at jeg bodde der, ville opplyse ham om at han hadde en passasjer fra et annet land, fra en annen virkelighet, i bussen. – SIT DOWN! ropte han på engelsk og så stivt på meg. Så slukket han lyset i bussen og tok snarveien nedover bakkene i full fart gjennom smau og andre trange passasjer, over trappetrinn og mellom husvegger og parkerte bilrekker uten særlig klaring. Jeg så trafikkmaskiner forbi enhver forestilling som jeg ikke hadde sett før, viadukter av dimensjoner som hittil hadde vært utenkelige. Omsider stoppet han da han kjørte ut av en stor rundkjøring. Han pekte over alle kjørebanene og sa – Autobussa numero 47 – St. Catalina! Jeg sa – à Dio, og tokket meg ut. Jammen var det en fotgjengerovergang der!
I buss-skuret satt det et par i mørkret som hilste høvisk Buenas Notches. Jeg svarte det samme, og spurte på mitt magre spansk om nr. 47 kom her. Jo, det bekreftet de. Så gikk nå tiden da. Plutselig kom nr. 47, men fra den andre kanten på andre siden av veien. Boff! – der fòr den forbi. Jeg håpet at den bare skulle ned bakken for å snu og komme opp igjen, og det gjorde den. Jeg kunne ha kysset hele bussen – utenpå!
Avgårde bar det. Og plutselig var vi inne i rundkjøringen ved Konserthuset! Nr. 47 passerte busskuret der jeg hadde tatt nr.45, og fortsatte rundt, forbi rekken med ledige taxier, og stoppet foran dem, der en dame gikk av. Da hadde det gått 1 time siden jeg entret nr. 45! Tilbake til utgangspunktet, altså! – Etter én time! Hvis jeg hadde gått over veien ved Konserthuset, og gått forbi rekken med taxiene, så kunne jeg altså ha spart meg 1 time oppe i høydedragene og i hutaheitene! Nr. 47 cruiset hit og dit gjennom byen, og så kjørte den ned i undergrunnen ved St.Catalina-parken, men der er det ikke særlig hyggelig ved midnatt, så jeg satt baillhard og ventet på hva som skulle skje – og det var jo en del folk i bussen. Da vi igjen dukket opp på jordoverflaten, trykket jeg på stopp – og gjett hvem som var glad for å kunne gå av ved Elder-muséets kjente fasade! Jeg gjorde meg omhu ved avstigningen, for et par ganger har jeg mistet balansen når jeg går av bybussene her på Gran Canaria – for de er så høye, og mine progressive briller feiltolker avstanden fra busstrinnet og ned til jorda. En gang holdt jeg på å falle bakover og inn i bussen igjen. Dessuten er fortauene ofte så høye, og bussen parkerer så tett inntil, men ikke tett nok – slik at det er en balansekunst å komme seg opp på fortauet uten å falle hit eller dit. En kompis trøstet meg med at det er farlig å gå av bussen. Han kjente noen som døde av det, sa han.
St.Catalina-parken ved midnatt er noe annet enn på dagtid. Jeg passerte uteliggere og fancy horer på vei nedover mot Hotel Concorde. Dem har jeg ikke sett før. Jeg bestemte meg for å utsette dette med en stor øl til dagen etter. Dette var ikke stedet for utepils på denne tiden av døgnet. – Om jeg var glad da jeg stakk nøkkelen i eget nøkkelhull? Det er lenge siden jeg har kjent meg så frelst og så lykkelig!
1 time og 40 minutter tok det altså hjem med bussen. Det skal betterde bli lenge til jeg tar bussen igjen! – Selv om jeg nå vet hvor nr.47 går fra Konserthuset! Noe skal en da unne seg her i livet. Av alt det jeg skal kunne unne meg resten av livet – kommer taxien på 1. plass! Amen!
Las Palmas, 8.des. – 2018
Dordi Skuggevik
