Av brokker som er tilflydt oss fra TV-skjermen, ser vi etterhvert omrisset av et moderne familiedrama – i Kongefamiliens juledrama: fraskilt far blir invitert til familiejul på hytta, der hans fraskilte kone, deres felles barn, ekskonas foreldre og hennes nye kjæreste skal hygge seg med felles julefeiring – «for barnas skyld» – som er det vanlige refrenget i slike familiesammenkomster, i våre dager. Man tror at tiden har leget alle sår fra skilsmissen – og at man nå skal kunne feire jul sammen, uten vanskelige følelser – «for barnas skyld».
Men, i Ari Behns tilfelle, var ikke far moden for å late som om ingenting var skjedd. Ari Behn var en mann av 1800-tallet, en forsinket sønn av «Sturm und Drang» – fra Romantikkens voldsomme følelsesutladninger. Han var ikke klar for å oppleve ydmykelsen i selve situasjonen på denne hytta. På 1800-tallet ville han ha kjørt sin korde rett i hjertet på den svarte sjamanen fra Den nye verden, med eller uten utfordring til duell. I stedet vendte Ari Behn våpenet mot seg selv: han tok sitt eget liv – på juledagen, av alle dager, da han på TV kunne se den svarte sjamanen fra Den nye verden, sitte på første benk i Holmenkollen kapell – mellom døtrene og deres mor, med armen rundt minstejenta – ved siden av Norges Konge og Dronning. Da var det noe som brast. Noe som begynte slik det er skildret i hans novellesamling – Tiger i hagen. Tigeren representerer det som skal komme: sammenbruddet av ekteskapet og familien. Ari Behn sitter i London og passer barn, mens kona reiser rundt i USA og oppsøker Den nye verden. Der er det ikke rom for ham. Han vender våpenet mot seg selv.
Sønnen i et av nabohusene her jeg bor, oppholdt seg i huset til en 2-barns alenemor borti bygda her. Det ringte på døren – og da han åpnet, så han barnas biologiske far stå på dørmatta utenfor med fingeren på avtrekkeren til haglgeværet. Han som åpnet døra, fikk begge haglladningene rett i magen – og han døde etter noen minutter inne i gangen. Her rettet den biologiske faren våpenet mot mannen han så som inntrengeren i sin familie, ikke mot seg selv.
På overflaten i familienes merkedager – nikker og smiler vi rundt bordene, sammen med den nye makkeren, siste eks-en, forrige eks-en, ste-svigermødre, ste-besteforeldre, eks-svigerforeldre – folk som flytter inn og ut av familiene – til en ikke lenger vet hvem som egentlig hører hjemme i familien, alt mens biologien raser, bobler, syder og koker under den ulidelig hyggelige selskapsoverflaten. Levemåten går på tvers av naturen, ikke bare på tvers av gamle leveregler og juridiske ordninger generasjoner før oss har lagt ned som ramme om familien. Den gangen visste folk forskjell på følelseskjærlighet og handlingskjærlighet. Nå er det i det store og hele følelseskjærlighetens skiftende vinder som blåser gjennom familiene. Det er lite «bærekraftig» for familien og for barna som familierammen skal beskytte.
Ari Behns begravelse ble så offentlig eksponert, at vi andre blir nødt til å ta innover oss situasjonen med oppløsningen av familien som samfunnsenhet i vår tid.
Glærum, «Gammeljuldagen» – Den orthodoxe juledagen, Epifanium, Helligetrekongersdag – 6.januar – 2020.
Dordi Skuggevik
