Tyrkerne, som kom fra Sentral-Asia, og som slukte det greske Lille-Asia, utførte Islams andre store anfall på Europa på 1500-tallet, og de stod opp til Wien helt til første verdenskrig. De etterlot seg lommer av Islam på Balkan, noe som gjorde den siste Balkan-krigen svært grusom. Sultanatet etablerte seg og bestod fra 1299 til 1923, og det omfattet omtrent hele Midtøsten, inntil Atatürk ble president i nasjonalstaten Tyrkia.
Men, Tyrkia lå ikke på latsiden: I 1958 ble de 25.000 grekerne som bodde i forretningsstrøket i Istambul, jaget ut av sine hjem om natten, og måtte, iført bare nattskjorten, flykte hals over hode over til Grekenland. I samme aksjon gikk tyrkerne inn i det orthodokse «Vatikanet» i Istambul og destruerte store kulturskatter som vi aldri får igjen. Dette hadde ikke jeg visst, hvis jeg ikke, på ferie på Mitilini (Lesvos), hadde bodd på samme hotell og spist på samme frokostbord som to søstre som rømte den gangen med sin familie. Verdens media var tause. Noen år etterpå invaderte Tyrkia Cypros, og verden tålte at de jaget grekerne ut av sine hjem, ut av sine åkre og olivenlunder, satte poteter i grekernes jord – som vi, uten knussel, kjøper på våre kjedebutikker.
Nå reiser sultanatet på hodet igjen. Som før skrevet: President Erdogans kone fremstod i hijab ved sin manns side da han vant presidentvalget, og det var et kraftig forvarsel om hva som skulle komme. Tyrkias sekulære stat, Atatürks prosjekt for å modernisere Tyrkia, er truet av Islam. Erdogan viser sultan-takter, og denne gangen har Tyrkia på forhånd plantet millioner av sine folk i Europas land, især i Europas hjerte, Tyskland, der de fylte opp tomrommet i arbeidsstokken etter alle årskullene unge menn som falt i verdenskrigene.
Tilløp til demonstrasjoner mot Erdogan har vi sett, og vi har sett hvordan de er blitt slått ned. Denne gangen – med militærkupp og motkupp, skal vi lese hendelsesforløpet som om det var en litterær tekst, og bruke tekstanalysens briller på begivenhetene. Da vil logikken fortelle oss en enkel historie:
Militærmakten i Tyrkia kan med grunnloven i hånd begå statskupp, hvis presidenten får sultan-tilbøyeligheter, og det gjorde militæret nå – tror de fleste. Hadde imidlertid dette vært et virkelig militærkupp, ville de ha lyktes, men dette «kuppet» var så amatørmessig utført, at det må ha vært fremprovosert av Erdogans provokatører, i et passe format, slik at han fikk unnskyldning til å begå det velforberedte og overhendige motkuppet han prompte utførte. Motkuppet var usedvanlig vel forberedt, det kom lynraskt, og det har et format som sjokkerer verden. (Se tall i Adresseavisen 20.juli.) Motkuppets effektivitet og omfang er beviset på at kuppet må ha vært fremprovosert av Erdogan. Han har i full fart fjernet all tenkelig opposisjon, til og med lærerstanden! Det er ingen igjen som kan reise seg mot ham. Han har nå frie hender. Han kan gjøre akkurat hva han vil. Nice-massakren avledet dessuten verdens oppmerksomhet. Tilfeldig? Neppe.
70 atombomber befinner seg i Tyrkia, noen i raketter, noen i fly. Det er et tidsspørsmål når Erdogan oppkaster seg til «sultan». Tyrkerne har tradisjon for «sterke, karismatiske, individuelle ledere» som en kilde skriver, og 99,8% av tyrkerne bekjenner seg til Islam, selv om halvparten er ikke-praktiserende muslimer. De praktiserende har valgt Erdogan med en liten margin, men når han kalte, så strømmet de ut i gatene, for disse menneskene øver på underkastelsen for Islam – flere ganger om dagen. For dem er det logisk med «den sterke mann». Denne mannen styrer mot et nytt forsøk på å innlemme Europa i et nytt sultanat. Han sitter der med 70 atombomber, og vi ser at NATO plutselig ikke kan bruke en av basene sine i Tyrkia. Dessuten er hele kroppsspråket til NATO’s generalsekretær krigshisserens: Han fekter med hendene, kaster på hodet, kneiser med nakken, og klarer ikke å uttrykke nyanser på noe internasjonalt språk. Putin har forstått hvor fienden befinner seg. Nato har ikke det. Jeg grøsser. Det bør flere gjøre.
Glærum, 20 juli-2016
Dordi Skuggevik
