Den britiske organisten Martin Baker på Steinmayerorgelet i Nidarosdomen – Pinseaften 2024 – 10 år etter hans innvielseskonsert på orgelet da det stod ferdig restaurert:
Etter hans enestående innsats i St.Olav katolske domkirke som messeorganist tidligere på dagen, og etter å ha googlet denne topporganisten fra England, og fått et nødinntak av mat – Boeuf Bourgignon, overstrødd med gjøksyreblad og blomst av gullstjerne, satt man der – og gølla opp en ung mann som forberedte seg på å bruke mobilen under konserten. Flere eldre satt også der og overdøvde Nidarosdomens vakre klokker med sitt høylytte snakk og jabb. Og når de endelig sitter i Domen, så ser de på mobilen, ikke på det fantastiske rommet….
Akkja.
Konserten begynte dessverre med 15 min. snakk. Denne verbale åpningen av konserter er nå blitt en skikkelig uting.
Musikken skal subito attacca = «plutselig angripe» – og gripe oss fra første moment. Når noen står frem og holder tale, og til og med leser høyt fra programmet vi alle har fått, og bedt musikeren holde verbal innledning om alle verk på én gang før musikken får slippe til, da er konserten dødfødt fra første stund.
Repertoaret var en negativ overraskelse:
Bearbeiding av andres verker…. av Vivaldi ved en franskmann, Bach av en tysker – begge nesten våre samtidige, og Stamford/Villiers med innslag av Marseillesen, merkelig valg av en brite…
En høyt akreditert konsertorganist sier etter denne konserten at det er blitt en trend at organister i toppsjiktet spiller arrangement av musikk som ikke er skrevet for orgel opprinnelig, til og med arrangement av filmmusikk spiller de på sine konserter med høy forventning fra publikum… Dette fordi det er en «helsikes til jobb» å registrere store ukjente orgler for å kunne spille store orgelverker, sier han. Han krediterer imidlertid Martin Baker for å være en stor organist og en stor improvisator, men Martin Baker har altså falt i denne grøften der de fleste store organister nå faller. Sørgelig med sant.
Improvisasjonen til slutt viste ukjente sider av orgelet med store bulder og brak – og det kretset merkelig nok om God save our Queen/King – Kongesangen. Et overraskende valg, må jeg si. Publikumsfrieri?
Tidligere i konserten opplevde vi utsøkt veksling og bruk av hovedorgelet i vest, orgelpipene i tårnfoten og kororgelet i øst. Konsertens beste opplevelse.!
Dette var min første konsert med en britisk organist. Hva skal jeg si? Jeg kjente ikke igjen organisten fra messen før på dagen i St.Olav. Idag, da jeg overvar Pinsedagsmessen i St.Olav via strømming over Haramsøya – EWTN.no, var Baker igjen den storartede messeorganisten fra igår, der han spesielt vakkert improviserte over «Den blomstertid nu kommer» under distribusjonen av Nattverden. Men hvorfor «Gabriels obo» – når han hadde en meget kultivert trompet der oppe på galleriet? Var det igjen publikumsfrieri?
Jeg har arbeidet med flere store franske organister. Tre av dem har også spilt i Nidarosdomen: Marghieri (Sacré Coeur), Isoir (Saint Germain des Prés), Mallié (La Trinité) Og hva er forskjellen på de franske organistene og en brite?
Britene ender som regel opp i «a nice cup of tea» – og noe mer utvendig. De franske – der handler det om Livet og Døden og Evigheten. Du blir med dem ut på dypet. Det er langt mer spennende. Og de har foreløpig ikke havnet i grøften med lettspilte program.
Han som tipsa meg om konserten, var allerede gått da jeg gikk frem for å veksle noen (hyggelige!) ord med organisten. Jeg snakket om hans store og overraskende innsats i messen i St.Olav tidligere på dagen. Han var blitt kjent med nå – Biskop Erik Varden for 20 år siden, sa han. Varden hadde oppdaget ham på konsertplakaten, og da Biskop Vardens organist fikk forfall til en krevende Pinsefeiring med presteordiasjon, steppet altå Martin Baker inn! Han har jo tjenestegjort både i Westminster Abbey og Westminster Cathedral, og han spilte på begravelsen til Lady Diana, og han har vært (er?) leder for det britiske forbundet for organister. Det var derfor ikke overrakende at orgelet i St.Olav tidligere denne dagen fremstod som nytt og ukjent! Desto mer overraskende er det at han har havnet i grøfta med lettspilte arrangementer av ikke-orgelmusikk – som altså er ‘Tidens Trend’ – dessverre.
(Presiserer at mitt bilde er tatt inne i Domen før konsertstart.)
PS: Og så var det det lille barnet da, som skulle ha vært hjemme i sengen sin på denne tiden av døgnet. Faren gikk omkring i kirkerommet med det hele konserten og barnet bablet, barnet gråt, og barnet hørtes hele tiden. Dette var ikke en gudstjeneste der det er OK og vanlig å høre barna, dette var en billettert konsert!
Det samme skjedde for ikke så lenge siden i Stangvik kirke her jeg bor. Vi fikk den store opplevelsen at et topp kor kom hit og fremførte korverket over alle korverk: Rachmaninovs Vesper. Men, en far satt baillhard baki kirken med et barn som laget meget lyd.
Da jeg hadde snudd meg og sett på faren noen ganger, lot han siste 1/4 av Vesperen være uten hans akkompagnerende lille barn.
Disse to historiene om barns improviserte deltakelse på konserter sier mye om konsertarrangørene. kanskje mer enn det sier om en far som ikke fortår en konsertsituasjon. I utlandet ville dirigenten/utøveren ha avbrutt konserten, og bedt om at barnet ble tatt ut av konsertrommet – av hensyn til både utøver og publikum.
Glærum, Pinsedagen 2024.
Dordi Skuggevik
