I 1990 deltok jeg på et seminar på det norske studiesenteret i York. Vi dro på ekskursjon til Bradford, og så hvordan den kullrøyksvarte byen var blitt vasket kremhvit. – Hvor kom pengene til dette fra? spurte jeg. – EU, var svaret.
Vi dro på ekskursjon til det store nordengelske friluftsmuseet Beamish. Der hadde de flyttet en hel stasjonsby til museet, stein for stein. De hadde også flyttet dit en hel kullgruvearbeiderby med sin metodistkirke, stein for stein. – Hvor kom pengene fra til dette? spurte jeg. – EU, var svaret.
Etterhvert forstod vi at England ville ha sunket i havet, hvis ikke EU hadde pumpet landet fullt av penger. En ting var jeg sikker på: når England hadde fått nok penger fra EU så landet kunne flyte økonomisk, så ville de kutte trossene til EU. Og det gjorde de. Det vil si, de kutter nå.
Det var folkene rundt i Englands puber som stemte for «to cut loose from EU», de som satt med ølglassene og drømte om «fornstora dar, när ärad vårt navn fløg øver jorden!» som svenskene synger i sin nasjonalsang. Og enda før prosessen var velsignet av parlamentet, dro Theresa May ut på tur og lot som om hun var statsminister for et land som fremdeles var en stormakt. Den ene dagen var hun i Washington og lot som om hun styrte en verdensmakt. Allerede neste dag var hun hos islam-nazisten Erdogan i Tyrkia og shook hands og lovet å selge ham våpen.
Imens stod Englands unge intellektuelle og unge økonomer i gatene og gråt over galskapen. Europa-parlamentets president, bokhandleren Schulz fra Tyskland, stod også og gråt – i sin avskjedstale, både over Brexit, og over det faktum at de gråtende unge menneskene i England – ikke hadde stemt!
Theresa May kom i moden alder endelig til makten, og den har tydelig gått henne helt til hodet, bejublet av galningen Boris og den ville Farage. Oppildnet av sin historie, der England fullførte vikingenes ekspansjon, og England rulet bølgene – kastet England seg ut i en siste stormannsgal krampe hvor de nå vil oppleve sitt endelige havari, mens de roper om den nye storhetstiden de tror venter dem.
Hvordan kunne England i de grader miste hodet? Den eneste forklaringen må være at England alltid har kjempet sine kriger på andre lands jord. Tyskland klarte riktignok å bombe dem kraftig i siste krig. 43.381 engelske borgere strøk med under blitzen, noe som vi får repetert og repetert i en uendelig lang rekke filmer i brungrønne farger. Igjen og igjen kommer det nye filmer om dette. Igjen og igjen reparerer de sine gamle spitfires, triller dem ut og får dem opp i luften for å filmes.Vi blir aldri lei. Men før jul leste jeg i en spansk avis at britiske bomber drepte 536.000 tyske borgere. Hvorfor hører vil ikke om dette store underslåtte misforholdet? Hvorfor får vi aldri noen filmer om dette?
Sannsynligvis vil blåmandagen for Theresa May blir svært blå: hun vil trolig – med et frydefullt gaul, styrte seg i havet, sammen med sitt stormannsgale England, muligens i selskap med sitt vedheng Wales, mens Skottland vil løsrive seg fra sin gamle plageånd England, og endelig formæle seg med sin gamle kjærlighet – kontinentet. Ulster (Nord-Irland) vil sannsynligvis finne sammen med Eire, og de vil sammen hygge seg med fortsatt grensefri adgang til EU’s herligheter, nå som alle gamle antagonister sitter og tygger med tannlause gommer rundt på gamlehjemmene. Ja, slik kan det gå.
Glærum, 14.mars – 2014
Dordi Skuggevik
