Stadig oftere de siste årene har jeg lagt merke til redaktørenes grasseringer i andres tekster. Jeg har faktisk funnet opp en betegnelse for det: Redaktøreri. Med det mener jeg unødvendige intervensjoner i andres tekster for å vise sin importance – sin egen makt og velde.
Igjen og igjen, de siste årene, har jeg tatt meg på tak og skaffet meg bøker av forfattere i tiden som hylles i norske media, men av en eller annen grunn angår ikke bøkene meg, og etter noen sider, legger jeg dem bort. Etter at jeg så et intervju med redaktøren til Unni Lindell, forstod jeg at det sitter redaktører rundt i forlagene og «disrupterer» – river i stykker, forfatternes tekster. Lindells redaktør i angjeldende forlag, var en eksekutiv dame i 40-årene med X antall selvtillitskurs bak seg, som stadig kjørte hendene gjennom håret og la ut om hvordan hun igjen og igjen river Lundells tekster i fillebiter og sender Lindell hjem for å sy bitene sammen på nytt. Hun skrøt av Lindell for at hun fant seg i behandlingen. Eneste forklaringen må være at Lindell skriver etter en mal for å selge mest mulig. Hun arbeider ikke med stoff som har en særlig betydning for henne selv, med overbevisninger, med behov å meddele noe til menneskeheten.
Etterhvert forstår jeg at det som plager meg med nye bøker, er at språket er så gjennomvasket at det fremstår som et gammelt utvasket plagg som en nesten kan se gjennom. «The beauty of it» – språkets skjønnhet er borte. Forfatterens «klo» og personlighet er borte. Språket og teksten er renset for personlighet, for «trill», for forførelse av noe slag. Situasjonen forekommer meg å kunne sammenlignes med en brudgom som gleder seg på brudenatten med sin forføreriske og vakre brud, men så finner han en utstillingsdokke av plast i sengen, hvor til og med ansiktet er blitt en hvit flate uten øyne og munn. Til og med tekstene til Edvard Hoem har gått gjennom vaskemaskinen så jeg, da jeg leste en av hans siste bøker. Kastraksjonen av hans tekst var så synberr at det var helt frekt. Redaktøren gidder ikke lenger gjemme seg, men gir seg til kjenne.
I aviser, radio og TV er det enda verre, for der definerer redaktørene sin målgruppe, overser andre grupper av publikum, og går i gang med å smi realiteter om i sitt bilde. Det er derfor president Trump twitrer – for å komme seg forbi redaktørene. Og takk for det! Det burde flere gjøre. Selv har jeg opprettet en blogg, så jeg kan praktisere Det frie ord, uten å bli mekket på av en utenforstående redaktør som kanskje aldri har vært borti det jeg skriver om. Da får jeg også beholde mitt eget språk, mitt eget idiom, min personlige penn, og det blir mindre kjedelig for leseren.
NRK-redaktørene i radio har gått veldig langt: De klipper opp talestrømmen til intervjuobjektet og bytter ut stykker av talestrømmen med sitt eget resymé, før de igjen putter inn en bit av det intervjuobjektet har sagt. Dette kan man selvfølgelig gjøre, men ikke i den grad det nå skjer i NRK. Egentlig burde alle boykotte NRK, ikke la seg intervjue av dem.
Det verste er når intervjueren sitter med en liste spørsmål, og kjører inn neste spørsmål før gjesten i studio rekker å konkludere sitt resonnement. Dette gjorde BBC nettopp under en Hardtalk med Russlands utenriksminister Lavrov. Lavrov ble direkte ydmyket av BBC – i veldig grad. Lavrov sa det rett ut foran kamera: You have no manners! – «De har ingen oppdragelse!» Det burde flere av oss si.
Nylig sendte jeg inn 3 intervjuer med en gammel hedersmann – en av Norges virkelig interessante og spennende intellektuelle som nå er 94 år, men som gjennom livet har vært en doldis. Hans hjembys avis definerte intervjuene som utenfor deres målgruppe, og avviste å trykke dem. Avisen jobber, i likhet med flere aviser, med å nivellere det intellektuelle nivået i det norske folk, så det ble bom for dør. Så sendte jeg intervjuene til de mer «interne media» – hvor hjembyens avis mente de hørte hjemme. Der traff jeg to ferskinger som nylig var kommet inn i disse «interne media». De så ikke i det heletatt på innholdet, for de manglet fartstid i disse kretser, og dermed både historikk, horisont og innsikt – men: De var redaktører, og redigere, ja – det skulle og måtte de. Hvis de ikke fikk gå inn i den gamle hedersmanns talestrøm og mekke på ham og det han sier i intervjuene, så kom det ikke på tale – å publisere intervjuene! Bom for dør! Disse to egotrippende stribukker som tydelig lider av redaktøreri, har nok skaffet seg følgende slagord gjennom sin kursing for å bli redaktør: Redigare necesse est! Hvilket er utlagt: – Uansett språk og innhold – det er nødvendig å redigere. Som redaktør MÅ jeg inn og sette MITT avtrykk! Respekt for andres idiom, språk og uttrykksform er underordnet. Dette er noe nytt, for jeg blir 73 år om noen dager, og jeg har aldri i mitt lange liv blitt mekket på i noe jeg har skrevet, ikke engang da jeg gav ut boken «Messer i Murmansk» på Solum Forlag. De flyttet ikke et komma. De byttet ikke ut en bokstav.
Nå kommer intervjuene med den gamle norske hedersmann ut i tysk oversettelse – på internett og i et tidsskrift – i Tyskland. Og heldigvis, jeg har kunnet legge dem ut på min egen blogg hvor jeg kan praktisere Det frie ord, uten å bli antastet av dette nye redaktøreriet som praktiseres av hippe redaktører som tror de er noe, og som behandler alle andre som dritt.
Glærum. 30.april – 2018.
Dordi Skuggevik
Lektor, Cand.Philol.
Forfatter/skribent/samfunnsdebattant.
