Sametinget må avvikles eller skifte navn og funksjon, for det har ingen plass i den norske forfatningen.
Når sametingspresidenten nå vil til München/Sveits for å møte eierne av vindmøllene på Fosen, der samene IKKE eier grunnen, men praktiserer bruksrett for reinbeite – og hun representerer et «ting» som ikke har noen funksjon innenfor norsk forfatning, da er hun på ville veier, og folk i det sentrale Europa er helt klar over det. Slik vet eierne der nede at hun har ikke noe mandat til å møte dem. Det bør hun forstå. Hun representerer nemlig IKKE norske myndigheter og heller ikke grunneierne på Fosen.
Sametinget bør avvikles, legges ned, for samene har en interesseorganisajon: Norske samers riksforbund. DET er deres interesseorganisasjon. Sametinget er en velment sammenskrudd greie som ikke er noe annet enn en luftig, idé uten plass i konstitueringen av den norske stat.
«Det vil alltid være motsetningsforhold mellom fastboende og nomader,» sa en venninne av meg som er fra Finnmark. Nå er jo ikke mange samer nomadiske lenger, unntatt reingjeterne – i perioder. Selv de har nå egne hus som står fast på permanente grunnmurer.
Og så til slutt: Hvorfor påfører norske samer seg selv både apartheid, segregasjon og en merkelig egosentrisk, selvprodusert rasisme, representert i et manntall som i seg selv er segregerende inntil det rasistiske? De kan begynne med å legge ned det segregerende sametinget sitt, og slutte med å påberope seg at de er Norges «noble savages» og «urfolk» – for Norges «urfolk» er de ikke, og de ble ikke «kolonisert» av nordmenn, for nordmennene hadde vært i Norge i 9000 år, da samene trakk nordover hit fra Volgas bredder for 1000 år siden. Så slutt med denne løgnpropagandaen!
Hvorfor driver kaukerne i Oslo på med denne løgnpropagandaen? Noen av dem vet ikke hvorfor de gjør det. De mangler kunnskapsgrunnlaget. Andre av disse aktivistene vet veldig godt hvorfor de gjør det: For å oppnå økonomiske særfordeler og store erstatningsbeløp, som vi skattebetalere må punge ut for.
Så: Legg ned Sametinget, dette formålsløse vedhenget til norsk forfatning – som bare skaper en merkelig selvpåført rasisme på norsk – og som fører til en motvilje , ja nærmest – et hat mot dem i befolkningen som har samisk bakgrunn.
Glærum, (et førsamisk navn som er 2000 år gammelt….) 4.mars 2023.
«Oratorie-duoen» Ole Karsten Sundlisæter og Dordi Glærum Skuggevik, som stod bak oratoriet Olav de Helliges dåp i Rouenkatedralen ved 1000-årsjubileet for Olavs dåp i 2014, får 7. mai kl.7 (19!) – oppført sitt andre oratorium i Grue kirke på Kirkenær, der komponisten og hans Solør oratoriekor er bosatt: Påskeoratoriet JOHANNES – Kjærlighetens apostel, biskop av Efesos.
Oratoriet var satt opp for å fremføres i Hamar domkirke Påsken 2022, men Covid samt orgelskifte i Hamar stakk kjepper i hjulene, så nå fremføres oratoriet på «hjemlig mark» i Solør der man ifjor – 2022, feiret 1000-årsjubileum for sin kristning i 1022.
21 musikere fra Philharmonien og Kringkastingsorkesteret utgjør orkesteret, Terje Winge bemanner orgelet, Sigrid Vetleseter Bøe (sopran) synger Maria og Erik Rosenius (bass) synger Kristus. De har begge utdannelse fra, og tilknytning til, Operaen i Stockholm. Johannes synges av Øystein Skre (bassbaryton) fra Operaen i Oslo.
Komponist Ole Karsten Sundlisæter dirigerer selv. Han tok i sin tid den beste organisteksamen noen gang i Norge, og etter det studerte han 3 år i Paris, der han tok Frankrikes høyeste orgeleksamen, som elev av prof. Eric LeBrun – Le Prix, og studerte parallelt med orgelstudiene – komposisjon og direksjon. Alle 3 årene sang han i Choeur Grégorien de Paris. Han har derfor kanskje den «bredeste» utdannelsen innen kirkemusikk i Norge.
Librettist Dordi Glærum Skuggevik er Cand.Philol. med fransk, engelsk, tysk, musikk og pedagogikk i fagkretsen. Hun har i 37 år arbeidet nært med Paris-koret. Hun har skrevet librettoen på latin og nynorsk – eller «vestnorsk» som hun sier. Hun hevder at disse to språkene er begge svært gamle, og får sagt mye med få ord, noe som gjør begge språk svært ekspressive. I 1999 ble Skuggevik utnevnt til Chevalier de l’Ordre des Arts et des Lettres de la Republique Franҫaise.
Forsiden av partituret prydes av detaljer fra altertavlen i Karmelitterklosteret i Tromsø. Kunstner: Dorota Wszolek, Polen.
Orientering med librettistens intro til verket finnes på http://hofkulturkirke.no/
Forrige års tilbud med mini-retretter i Birgittaklosteret på Tiller i Trondheim, følges opp på første lørdag i måneden, med ny begynnelse lørdag 4.mars. Deltakerne møtes som sist – kl.16, lørdagen – til foredrag, vesper, adorasjon med anledning til skriftemål – og felles måltid sammen med søstrene på spisesalen i gjestgiveriet.
Dette er et svært velkomment tilbud, spesielt for oss som bor langt fra kirke, oppe i norske daler og inne i norske fjorder. Det at vi kan overnatte i klosteret for en billig penge – og delta på messe i en kirke, klosterkirken eller vår domkirke – er for oss «eremittiske katolikker» aldeles storartet!
Tre av de fire foredragsholderne er de samme som forrige år: Biskop Erik Varden, Sr. Anne Elizabeth Sweet fra Tautra-klosteret og sogneprest Fr. Dominic T.V. Nguyen. Prior på Munkeby, Fr.Joël Reignard, har det travelt med ferdigstillelse av klosteret på Munkeby, så Sr. Hanne-Maria Berentzen fra Tautra, går inn for ham.
Dette er et «tungt» mannskap: Biskop Erik har dr.grad fra Cambridge, Sr.Anne Elizabeth har dr.grad fra Notre Dame-universitetet i USA, Sr. Hanne-Maria var topp-journalist i Adressevisen, senere lærer ved journalist-akademiet i Fredrikstad før hun gikk i kloster – og Fr. Dominic er den som har sogneprest-erfaringen av disse.
Med erfaring fra forrige år, bør ingen la seg «skremme» av doktorgrader – disse folkene kan å formidle til oss legfolk!
«Flyktningeslusen» Surnadal kommune tar seg vann over hodet:
De fyller på med flyktninger så de sprenger både boligmarkedet, barnehager og skoler – og de planlegger å bygge ned matjorda på den gamle prestegarden med «fuglebur» for å innkvartere flyktninger.
Når disse flyktningene er ferdig med den pliktige «slusen» – norskkurs etc. rømmer de fra landsbygda Surnadal med den krøkkete dialekten og store avstander til flyplasser, jernbanestasjoner og bymessige strøk, og de bosetter seg i byer, for de vil bo i BY!
De fleste er muslimer, og de vil bo ved en moské. Det er vel da et tidsspørsmål før Surnadal kommune bygger moské på matjord, eller konverterer en av kirkene til moské.
Jeg har helt siden 1987 hatt oppdrag for den katolske kirken blant katolske flyktninger her i Surnadal, og har sett flyktningenes situasjon på nært hold her i kommunen.
Den familien hvor jeg nå har i oppdrag å undervise to barn for 1.communion, er en 5-barnsfamilie fra Sør-Sudan, der den poliorammede faren sitter i rullestol. Familien er plassert oppe på en bratt bakke, der det er umulig å trille rullestolen med håndmakt hverken opp eller ned på bar mark, og der taxiene ikke kommer opp om vinteren. Derfor går familiefaren glipp av mange av sine norsktimer. Han gråter når temaet kommer opp.
Jeg har henvendt meg om saken til mottaksapparatet og senere til ordførerdamen, men hvis de ikke har fått handicapbolig mens jeg har vært bortreist i 4 uker, så sitter de vel der enda.
Surnadal kommune tar seg vann over hodet for å tjene penger på flyktningebusinessen. Surnadal kommune er til og med villig til å ødelegge barnehagene og skolene for norske barn for å få tak i pengene som genereres fra Norges flykningeindustri.
Vi bør alle tenke igjennom hva som foregår i vårt lille land, med en befolkning som tilsvarer 1/3 av befolkningen i f.eks. Paris.
Politikerne i Surnadal bør stikke fingeren i (mat)-jorda og spørre seg selv hva de driver på med.
Det er sjelden med kirkekonserter i dette katolske land, og er det det, så er de ikke billettert. D.v.s.: Man må skaffe seg adgangstegn. Kirken er en kirke her, ikke noe konsertlokale. Fribilletter til Anna-katedralen fløy ut på null nix, men jeg fikk ved en feil sendt 2 til konserten ikveld, i Santa Maria de Guia. En dame på kirketrappen fikk den ene av meg, og ble glad.
På søndager går det ikke buss dit… Det ble taxi. 35 € én vei. (Returen skal jeg komme tilbake til.) Men da denne sjåføren endelig slapp ut av Las Palmas og ut på motorveien, kjørte han grassat, og avdekket null kunnskap om sentrifugalkraften. Da vi gikk inn i krapp høyresving før en høy viadukt jeg hadde tidligere høydeskrekkopplevelser med med meg selv bak rattet, trodde jeg vi ville koppe over og rulle over gelenderet og ned i avgrunnen. Da var jeg glad gitt, for at jeg er så tung, og at jeg satt ved høyre bakhjul…
Konserten var verdt alle reiseutgifter og trafikale skrekkopplevelser! Se foto av programmet.
Det blir aldri det samme å høre slik vokalmusikk på avspillingsmaskiner, fordi rommet er en så viktig del av klangen.
Men, det var flere ting som trakk opplevelsen ned: Koret var kommet inn og på plass, dirigenten kom inn og bukket – og så hadde han glemt partituret sitt… På plass igjen hevet han armene, men så ringte et skikkelig troll av en mobil, og dirigenten slapp armene ned og hang framover med kroppen og slang hodet att og fram. Ny start, og nå gav han blaffen i en mer sivilisert mobil.
I Kraus-auditoriet kommer det alltid en myndig damestemme som forkynner at alle må slå av mobilen, og at det er forbudt med lydopptak og fotografering. Vi vet alle at bryter vi forbudet, vil synderen bli hentet av en vakt, og får ikke komme inn igjen.
Her ble det ikke sagt noe om mobilfilming, så folk filmet og filmet. Jeg lukket øynene, så jeg slapp se mobilen til damen foran meg, som stadig vekk sperret utsikten til koret. Så ville det eldre paret ved siden av meg også filme, men de måtte samtale om det attåt! Jeg gjorde «jabbetegn» til dem med hånden, men det begrep de ikke noe av, og da hun foran slang opp mobilen igjen, hakket jeg på skulderen hennes 3x med pekefingeren. Hun ble så forbanna at hun filmet med mobilen resten av konserten. Da den var ferdig, freste jeg til henne: I wanted to see the choir, not your bloody mobilphone!
Men, fordi jeg for det meste lukket øynene, ble det en av de store konsertopplevelser i mitt liv. Særlig den unge damen som stod helt alene og sang den lange gregorianske Stabat juxta Christi crucem, var helt sterkt å oppleve.
På Palestrina som kom etterpå, formet de 3 kor à 2 damer og 2 herrer. Ett kor på hver side av kortrappen og ett foran alteret. Flott framført stemmemessig.
Ja, alt var flott, etter de par første innkjøringene med rommet som nå var blitt fylt med publikum etter øvingen.
Så stod man på trappen da. Jeg spurte hvor jeg kunne finne en taxi. Folk så litt rart på meg og svarte ikke. Jeg fikk en uggen følelse av at jeg hadde kjørt meg fast uti her, og at jeg måtte overnatte på kirketrappen til mandag morgen når det gikk buss igjen. Jeg kjente jeg ble litt hektisk. Jeg forstod plutselig hvorfor taxisjåføren som kjørte meg utover, spurte om han skulle vente på meg. Hvorfor hadde jeg sagt nei!
Jeg fikk se en taxi nede ved langveggen av kirken.
– Er du ledig? spurte jeg. Han var uklar å det. Men jeg forstod han ventet på noen og at de skulle til Las Palmas.
– Kan du ringe en kollega? spurte jeg, jeg skal til Las Palmas.
– Taxi? Tror du det finnes en taxi i Guia? sa han, og lo en nifs latter.
– Har du ledig plass? spurte jeg. Spørsmålet falt ikke i god jord.
Så kom passasjeren hans, en eldre energisk mann i geistelig dress med romerkrage. Kan jeg få bli med i taxien inn til Las Palmas, sa jeg, jeg betaler taxien. – Sett deg inn. Du skal ikke betale noe i det hele tatt! sa han.
Så bar det avgårde. Taxameteret ble ikke slått på. De skulle kjøre han i dress hjem først, og så meg til adresse. Han snudde seg og gjentok myndig: Du skal ikke betale noen ting! Jeg takket for snillhet, godhet og alt mulig, og følte jeg var blir frelst og reddet fra en natt på kirketrappen, og Las Canteras by night der fremme forekom meg som en blanding av Fata Morgana og Paradis, mens sjåfør og passasjer der fremme førte en intens samtale. Da vi la kursen mot katedralen, tenkte jeg: Er det biskopen vi har med oss? Da begynte han å snakke fransk til meg. Han jobbet med kirkens liturgi og også i Caritas. Jeg avdekket min fortid med Choeur Grégorien de Paris. Han snakket om norske fjorder om sommeren – som han hadde opplevd, og så var vi fremme ved hans port i universitetsområdet. Han slengte en 50-lapp til sjåføren, gjentok at jeg ikke skulle betale noe, sa til sjåføren at de kunne ta oppgjøret imorgen, og slang døra igjen.
Sjåføren kjørte meg pent hjem til hjørnet mitt på Las Canteras. Jeg gav ham 10€ og sa det var til øl. Han smilte glad og takket.
Jeg stilte meg i kø ved iskiosken ved inngangsdøra mi. Damen så på meg, viftet med begge armene og ropte at det var stengt. Det gjorde hun forrige gang også.
Daniil Trifonov i Operaen i Las Palmas. Satt 5 meter fra ham, og kunne slik se hans særegne arbeid med foten på høyre pedal rett foran meg. Konserten pågikk i 2 timer og et kvarter. Tsjaikovski, Schumann, Mozart, Ravel , Scriabin.
Ja hva kan man si? Det var jo som man aldri hadde opplevd disse komponistene før. Utøver/tolker var i veldig grad medkomponist.
Jeg er nå glad jeg fikk oppleve Schumanns akkordprogresjon i begynnelsen av 3.sats i hans Fantasi i C dur før jeg rir inn i solnedgangen. Trifonov tok Schumann ut av salongen, inn i galehuset og maskuliniserte ham. Ojjammeg!
Og det smittet over på Mozart, også represent med en Fantasi, denne i c moll. Her hadde ikke Mozart noe pudder igjen i parykken! Og det skal Mozart være glad for!
Tsjaikovski åpnet konserten med 25 miniatyrer av helt forskjellig karakter. Her gikk det unna! En Tsjaikovski vi ikke hadde møtt før. Inni der lå en marche funèbre – en sørgemarsj. Den ble i alle fall tolket slik av en alvorlig pianist som ut fra navnet må være veldig berørt av hva «La Sainte Russie» driver på med for tiden.
(Han er fra Novgorod I Russland.)
Ravel hadde nok også problemer med å henge på i sin egen komposisjon: Gaspard de la Nuit. Den fikk det store støtet fra publikum opp mot scenen.
Etter å ha skrubbet oss skikkelig med Scriabin til slutt, hva skulle han gi som ekstranummer? Bach selvfølgelig: «Jesus bleibet meine Freude» – «Jesus, joy of Man’s desiring». En stille og ettertenksom bønn før natten, med tanke på hva som foregår mellom to gamle kristne land i Europa.
(Foto av pianostemmeren som måtte justere strenger og tørke av tangentene i pausen.)
Dette er andre konsert i en kolossal turné som Trifonov begynte igår på La Palma. Kommer opp på Google. Det er nesten som Trifonov ikke rekker å forflytte seg geografisk mellom konsertsalene i turnéen som ender opp i Japan, var det visst.
Trifonov kommer raskt inn på scenen, går raskt ut og frir ikke til sitt publikum. Han er kledd i en grå dress, og den hvite skjorten er åpen i halsen.
Las Palmas – 21.januar, 2023
Dordi Skuggevik
PS: Jeg har en del musikkinteresserte venner som ikke er på Facebook. Jeg legger inn noen konsertomtaler her på bloggen for dem – men det blir uten foto.
Jeg ville heller ikke på Facebook før jeg ble nødt. Jeg har aldri angret på at jeg ble pushet inn dit. Kom an da! Hvorfor nøler dere?!
(Translated into Norwegian down under this original text. The headline here is written by the translater, because the original text did not have a headline.)
When Thomas Beckett died, most of his contemporaries thought he got what he deserved.
The common view was that he was arrogant, stubborn, ambitious, and silly to match wills against a king who held all the cards – and all the swords.
And then his relics started working miracles.
I’ve said it before, and I’ll say it again: people in general are really very poor at recognizing holiness in their midst.
Pope Benedict XVI seems to be entering his final days on earth. He is, I think, a holy man – and most people don’t recognize it.
Despite being the gentlest of souls, who loves cats, Fanta, and classical piano, he is viewed by the world as a harsh and terrifying dogmatic Inquisitor.
Despite doing more than anyone in the Vatican – including Pope St. John Paul II – to end the child abuse crisis, the world tries to lay it at his doorstep.
Despite being an open-minded and warm scholar with magnificent erudition, despite being one of the Young Turks of the Council who led the revolt against the hidebound theology of the manuals, he is widely depicted as a close-minded conservative of the worst sort, who refuses to allow any thought after 1500 room to play.
Despite his family being vehemently opposed to the Nazis, despite he himself going AWOL from the Nazi army when forcibly conscripted into it, despite his strong writings against corrupt government, he is still regularly accused of being a Nazi.
It is amazing, in this case, how very little the reputation has to do with the man. If you ever want to know why calumny can be a mortal sin, look to Thomas Beckett, and look to Benedict XVI.
I don’t think the streets will fill at Benedict’s death. I don’t think there will be cries of «Santo subito!» I don’t think there will be twenty-four hour news coverage, or a huge state funeral, or a gathering of heads of state.
But I do suspect the skies will be filled with angels. I do suspect John Paul II himself will cry «Santo subito!» I do suspect the Doctors of the Church will keep watch day and night. And I do suspect the Apostles will gather.
We’re not great at recognizing holiness. But from my Christian heart I’ll give the world a hint: I suspect a very holy man is in his last days, and when he passes the world will be the poorer.
Sr. Rosemary Durcan OCSO, Tautra Mariaklosters første priorinne og byggherre, oversendte denne teksten – 30.12.2022 – kl.15.18.Den er skrevet av Father Clinton Sensat, San Fransisco, USA. Jeg har som oversetter satt overskrift på teksten, da originalteksten ikke hadde overskrift.
Mens jeg oversatte den idag, døde Pave em. Benedict XVI. R.I.P.
Da Thomas Beckett døde, tenkte de fleste av hans samtidige at han fikk som fortjent.
Den vanlige oppfatningen var at han var arrogant, sta, ambisiøs – og toskete, som målte sin vilje opp mot en konge som satt med alle kortene på hånden – og alle sverdene.
Men så begynte hans relikvier å bevirke undere.
Jeg har sagt det før, og jeg vil si det igjen: folk er generelt svært dårlig på å gjenkjenne hellighet midt iblant seg.
Pave Benedict XVI synes å ha gått inn i sine siste dager på jorden. Han er, tror jeg, en hellig mann – og de fleste forstår ikke å anerkjenne det.
Til tross for å være den mildeste av sjeler, som elsker katter, Fanta, og klassisk piano, blir han av verden sett som en hardbarket og fryktinngydende dogmatisk inkvisitor.
Til tross for å gjøre mer en noen i Vatikanet – inkludert St. Johannes Paul II – for å få slutt på barnemisbrukskrisen, forsøker verden å legge dette foran hans inngangstrapp.
Til tross for at han er en varm akademiker med åpent sinn og er fantastisk lærd, til tross for at han er en av de unge ville under Consilet som ledet opprøret mot den trangskinnede teologien i lærebøkene, er han viden hengt ut som en trangsynt konservativ av verste sort, som nekter å tillate enhver tanke etter 1500 noe spillerom.
Til tross for at hans familie heftig opponerte mot Naziene, til tross for at han selv går AWOL fra Nazi-arméen når han tvangsinnrulleres i den, til tross for sine sterke skrivelser mot korrupt styre, blir han fremdeles jevnlig anklaget for å være en Nazi.
Det er forbløffende, i dette tilfellet, hvor ytterst lite ryktet har å gjøre med mannen. Hvis du noensinne ønsker å vite hvorfor bakvaskelse kan være en dødssynd, se til Thomas Beckett, og se til Benedict XVI.
Jeg tror ikke gatene vil fylles ved Benedicts død. Jeg tror ikke det vil ropes «Santo subito!» Jeg tror ikke det vil bli 24-timers nyhetsdekning, eller en kjempestor statsbegravelse, eller statsoverhoder som samler seg.
Men jeg antar at himlene vil fylles med engler. Jeg antar at Johannes Paul II selv vil rope «Santo Subito!» Jeg antar at Kirke-doktorene vil stå vakt dag og natt. Og jeg antar at apostlene vil samle seg.
Vi er ikke store på å gjenkjenne hellighet. Men fra mitt kristne hjerte vil jeg gi verden et hint: Jeg antar at en svært hellig mann er i sine siste dager, og når han forlater verden, vil verden bli fattigere.»
Da har jeg lest ferdig boken til Janne Haaland Matlary om hvordan intoleransen fra de nye synse- og føle-gruppene ødelegger demokratiet – dvs: Woke-bevegelsen m. fl. som har mistet fotfestet i vår klassiske dannelse fra Athen, Jerusalem og Roma, og ikke lenger resonnerer på et kunnskapsgrunnlag, men utnevner fiendegrupper som de går løs på i emosjonell affekt der de stempler rundt med «rasist» etc.
Matlary har en kåserende, muntlig samtalestil som gjør henne lett å lese i dette kompliserte feltet som nå en god stund har fått oss til å oppleve oss selv i en ny og fremmedgjørende verden.
Det ser ut som om det er Sentral-Europa som er vårt anker i denne nye, sterke Woke-trenden. Det er ikke overraskende, fordi det er i Sentral-Europa, i 40 års okkupasjon av Kommunismen, at universitetene har gjort motstand mot å miste sin klassiske dannelse og standard og der folket fremdeles er informert.
Boken har henvisning til kildene for Matlarys kunnskap, så de som vil videre inn i feltet, finner mange veivisere der
I julenummeret av St.Olav katolske tidsskrift for religion og kultur, som tidligere bar den mer dekkende tittelen katolsk kirkeblad, drar en polsk kvinne som ikke frekventerer den katolske kirken – rasismekortet overfor nordmenn: Er polakker «hvite nok» for nordmenn, er den retoriske overskriften – der St.Olav har spandert 6 sider i juleheftet på en ikke katolsk-praktiserende dame fra Polen som bor i Norge, og som har bodd i Norge siden 2004. Hun har holdt ut «rasismen» vår i 18 år, så kan det da ha vært så forferdelig?
Når hun skriver at hun ikke går i den katolske kirken, er hun meget atypisk for sine polske landsmenn i Norge, som er den språkgruppen i den katolske kirken i Norge som det tas absolutt mest hensyn til:
De får som eneste språkgruppe egen spalte på eget språk på den katolske nettsiden katolsk.no
De får messer på eget språk i alle kirker.
Det er svært mange polske prester ansatt i den katolske kirken i Norge.
Til og med den nye biskopen i Trondheim snakker et idiomatisk, flytende polsk, enda han er norsk.
Da denne biskopen hadde møte/høring med vår menighet i Kristiansund, kom det frem ganske klart at andre språkgrupper, her: spansk, synes katolikker fra Polen er forfordelte og bortskjemte, fordi de tas mye mer hensyn til enn andre språkgrupper i kirken.
Hvis damen hadde vært katolsk kirkegjenger her i Norge, ville hun straks ha fått et stort sosialt nettverk, hun ville lært norsk fort hvis hun gikk på de norske messene og ikke på de polske, hun ville følt seg både velkommen og assimilert i sitt nye land. Dette gjelder jo alle fra Polen som insisterer på å segregere seg fra andre nasjonaliteter – med egne messer på polsk og med polske prester. Men – da skal vi samtidig ha i hodet at den polske nasjonen alltid har måttet kjempe for å overleve som nasjon.
Jeg har jobbet med norsk utvandring til USA. Der lærte jeg at det var i de sist ankomne av innvandringsbølgene at folk ble hundset, mobbet, oppjult, fikk ting kastet etter seg. Jeg lærte også at det er først 3. generasjon i en innvandret familie som blir integrert og som takler språk og levemåte. Uansett tidligere utdannelse og erfaring – måtte alle begynne i et yrke som ikke var avhengig av språk, til de hadde lært seg språket. Det tok 3 generasjoner, for innvandrerne klumpet seg sammen. Slik er det stort sett her i landet idag også.
Ewa Sapiezynska, som er sosiolog, har skrevet bok: Jeg er ikke polakken din.
Slik hun nå går ut i intervjuet i julenummeret for katolikker i Norge sitt kirkeblad, tror jeg dessverre at det skaper en ytterligere motvilje mot polakker fra andre nasjonalitetsgrupper i de katolske menighetene her i landet: – Får polakkene aldri nok? Skal de nå også klage? Det blir dessverre reaksjonen. Forøvrig stiller jeg et spørsmål ved at redaksjonen av St.Olav trykker en så politisk ladet artikkel i St.Olav – i det heletatt.
Beklager forøvrig at jeg ikke klarte å få på plass prikker og streker over bokstaver i hennes navn som skal ha det. Polske navn er vanskelige for oss ikke-polske. Det er en kjensgjerning – ikke rasisme.
