Kategori: Ukategorisert

Det hadde kostet meg 1640 kr. å kunne innta plassen min i Olavshallen, på siste forstilling av Otello, bare for å få opplevelsen mye ødelagt av et publikum som ikke kan den ene grunnleggende regel for det å være publikumer: Du skal ikke produsere lyd! (Utenom applaus – og selvfølgelig latter, hvis forestillingen innbyr til det.) Publikum denne kvelden var svært ukonsentrert, og hadde ikke fokus på forestillingen, enda det skal godt gjøres å skape noe mer dramatisk og alvorlig enn det Shakespeare og Verdi her tar oss med inn i: Løgnen. Publikum var urolige, jabbet og snakket. Hver gang en akt sluttet bar det laus, og publikum klarte ikke å sette tann for tunge når neste akt begynte. De holdt det gående etter at orkesteret intonerte neste handling. Når dramaet i Otello virkelig drar seg til, og dirigenten stod klar for å sette handlingen i gang i siste akt, hvor Otello dreper Destemona, da måtte dirigenten reise seg og vise en åpen hånd mot publikum for å få dem til å holde kjeft. Det er ganske utrivelig å tenke på hva den utenlandske dirigenten kommer til å si om publikum i Norge, når han kommer hjem til utlandet.

Arrangørene av operaforestillingen i Olavshallen må ta sin store del av ansvaret for at publikum opptrer så ukultivert: De lar folk gå inn i salen med vinglass og halvlitere med øl i hånden, og skvalpe seg forbi dem som allerede har satt seg. Dette er et signal til publikum om at her er det tjomslig ja – her er det skikkelig «folkelig»! Her skal vi alle slappe av, ja! Hadde dette vært en konsert der DDE hadde stått og gaulet om rompa si – ut gjennom store høytalere, så skulle jeg ikke sagt noe. Da hadde det fått bli Olavshallens problem at folk søler ut setene i salen.

Jeg spurte dørvaktene i pausen om dette var vanlig praksis nå. – Ja, sa de – nye regler. – Det må være Trondhjems-regler, sa jeg, – for dette har jeg aldri opplevd noe annet sted noen gang. Men da jeg luftet meg om dette til et par fra Kristiansund, sa de: – Dette er da Opera! Dette gjør man i Kristiansund også nå! Dem tjene pæng på det sjø, arrangsjøran!

Da jeg flyttet til Trondheim i 1999 for en periode på 8 år, begynte mannen min og jeg å gå på TSO’s konserter, men vi sluttet ganske snart. Grunnen var alle armene som føyk opp i været med blå, lysende firkanter – for å «dokumentere», samtidig med at de måtte jabbe litt med sidemannen.  Det var så generende at det ødela opplevelsen. Nå forstår jeg at publikum har fått lov til å gå flere skritt videre i å ødelegge for andre i salen. Det blir ikke oftere at jeg gidder å kjøre inn fra Nordmøre og betale drivstoff, piggdekkavgift, parkeringsavgift, hotell og billett – for til sammen 1640 kr. bare for å få ødelagt både forestillingen og humøret.

Og til slutt: Parfymebomben kom også på konsert. Hun gikk forbi oss og satte seg heldigvis langt unna, så vi slapp å bli kvalm av hennes intense odør fra parfymen som var konsentrert og kraftig, etter mange år i en flaske hvor korken forlengst var blitt lekk. Når man setter seg tett sammen med andre i et publikum, skal man lukte nyvasket – men man skal ikke ødelegge konsertopplevelsen for andre med parfyme.

Det er arrangørens ansvar å oppdra sitt publikum, derfor må det igjen bli forbudt å la folk gå inni salen med mat og drikke, og det må stå en notis i programmet – ikke bare om å slå av mobilen, men også å slå av snakketøyet – og IKKE produsere annen lyd enn forventet av et publikum. Og: Pafymeforbud!

Glærum, 19.mars – 2017.

Dordi Skuggevik

TSO’s første info-sekretær.

 

Nedenforstående innlegg er selvfølgelig datert 2017, selv om jeg har skrevet 2014!

Hilsen Dordi S.

I 1990 deltok jeg på et seminar på det norske studiesenteret i York. Vi dro på ekskursjon til Bradford, og så hvordan den kullrøyksvarte byen var blitt vasket kremhvit. – Hvor kom pengene til dette fra? spurte jeg. – EU, var svaret.

Vi dro på ekskursjon til det store nordengelske friluftsmuseet Beamish. Der hadde de flyttet en hel stasjonsby til museet, stein for stein. De hadde også flyttet dit en hel kullgruvearbeiderby med sin metodistkirke, stein for stein. – Hvor kom pengene fra til dette? spurte jeg. – EU, var svaret.

Etterhvert forstod vi at England ville ha sunket i havet, hvis ikke EU hadde pumpet landet fullt av penger. En ting var jeg sikker på: når England hadde fått nok penger fra EU så landet kunne flyte økonomisk, så ville de kutte trossene til EU. Og det gjorde de. Det vil si, de kutter nå.

Det var folkene rundt i Englands puber som stemte for «to cut loose from EU», de som satt med ølglassene og drømte om «fornstora dar, när ärad vårt navn fløg øver jorden!» som svenskene synger i sin nasjonalsang. Og enda før prosessen var velsignet av parlamentet, dro Theresa May ut på tur og lot som om hun var statsminister for et land som fremdeles var en stormakt. Den ene dagen var hun i Washington og lot som om hun styrte en verdensmakt. Allerede neste dag var hun hos islam-nazisten  Erdogan i Tyrkia og shook hands og lovet å selge ham våpen.

Imens stod Englands unge intellektuelle og unge økonomer i gatene og gråt over galskapen. Europa-parlamentets president, bokhandleren Schulz fra Tyskland, stod også og gråt – i sin avskjedstale, både over Brexit, og over det faktum at de gråtende unge menneskene i England – ikke hadde stemt!

Theresa May kom i moden alder endelig til makten, og den har tydelig gått henne helt til hodet, bejublet av galningen Boris og den ville Farage. Oppildnet av sin historie, der England fullførte vikingenes ekspansjon, og England  rulet bølgene – kastet England seg ut i en siste stormannsgal krampe hvor de nå vil oppleve sitt endelige havari, mens de roper om den nye storhetstiden de tror venter dem.

Hvordan kunne England i de grader miste hodet? Den eneste forklaringen må være at England alltid har kjempet sine kriger på andre lands jord. Tyskland klarte riktignok å bombe dem kraftig i siste krig. 43.381 engelske borgere strøk med under blitzen, noe som vi får repetert og repetert i en uendelig lang rekke filmer i brungrønne farger. Igjen og igjen kommer det nye filmer om dette. Igjen og igjen reparerer de sine gamle spitfires, triller dem ut og får dem opp i luften for å filmes.Vi blir aldri lei. Men før jul leste jeg i en spansk avis at britiske bomber drepte 536.000 tyske borgere. Hvorfor hører vil ikke om dette store underslåtte misforholdet? Hvorfor får vi aldri noen filmer om dette?

Sannsynligvis vil blåmandagen for Theresa May blir svært blå: hun vil trolig – med et frydefullt gaul, styrte seg i havet, sammen med sitt stormannsgale England, muligens i selskap med sitt vedheng Wales, mens Skottland vil løsrive seg fra sin gamle plageånd England, og endelig formæle seg med sin gamle kjærlighet – kontinentet. Ulster (Nord-Irland) vil sannsynligvis finne sammen med Eire, og de vil sammen hygge seg med fortsatt grensefri adgang til EU’s herligheter, nå som alle gamle antagonister sitter og tygger med tannlause gommer rundt på gamlehjemmene. Ja, slik kan det gå.

Glærum, 14.mars – 2014

Dordi Skuggevik

Hvorfor var verden så stille da Tyrkia, for ikke så mange år siden – gikk iland på Nord-Kypros, jaget grekerne ut av sine hjem og bort fra sin jord – og annekterte området? – Mens de (verden) kauket og kauker når Russland tar tilbake sitt gamle område Krim, som Krustsjov gav bort til Ukraina i fylla, for å please sin kone? På vårparten kjøper vi til og med «Kypros-poteter» som okkupantene fra Tyrkia har dyrket i grekernes jord, og spiser dem med den beste samvittighet. (Skam seg!)

Det forrige store raidet tyrkerne gjorde mot grekerne, visste jeg ikke noe om før jeg satt ved frokostbordet på et hotell på Mitilini /Lesvos tidlig på 80-tallet, hvor jeg delte bord med to søstre som hadde opplevd det. Tyrkerne jaget 25.000 grekere ut av den greske delen av Konstantinopel (tyrkisk: Istanbul). Grekerne måtte flykte i bare skjorta. Så gikk tyrkerne inn i det orthodoxe vatikanet og destruerte uerstattelige kunstgjenstander fra flere århundrer. Dette var i 1958, og jeg kan ikke huske at noen medier her formidlet nyheter om denne groteske vandalismen. Tyrkerne ser ut til å kunne tillate seg hva som helst, uten at vestlige media leer på et øyenbryn. Vi tåler mindre av russerne (Krim).

Tyrkerne kom fra det indre av Asia og tok hele Lille-Asia, dagens Tyrkia. Det førtyrkiske Lille-Asia var gresk, hovedsakelig. På busstur i 2012 – vestover kysten fra Antalia og til Smyrna (tyrkisk: Izmir), og tilbake til Antalia gjennom innlandet, kunne vi se ruiner fra den greske antikken, som tyrkerne idag gjør penger på å vise fram til turistene, og som de nesten tror at de selv har skapt! (Frekt!)

I år 33 flyktet apostelen Johannes med Jesu mor, Maria, og en del andre fra kretsen rundt Jesus, vestover Lille-Asia, og slo seg ned i røverhulene oppe i fjellet ved Efesos. Jeg tok taxi alene opp dit i 2012, og kunne se Marias hus og steinhylla som Johannes forrettet messen ved der oppe. Tidligere på dagen hadde jeg, sammen med gruppen, besøkt det som er igjen av Johanneskatedralen i Efesos. Den besøkte jeg også på 80-tallet. Johannes ble den første biskop i Efesos. Han var biskop til han fylte 90 år og døde. På slutten måtte de bære ham inn i kirken, og han holdt en kort men innholdsrik preken – den samme hver gang: Elsk hverandre! sa han.

Når en idag står ved apostelen Johannes’ grav i Johanneskatedralen i Efesos, så er det bare Johannes’ grav og gulvet igjen av Johanneskatedralen. Resten har tyrkerne fjernet. Steinene er transportert ned bakken, der er de brukt til å bygge en stor moské.

99,9% av Tyrkias befolkning er muslimer, men 50% er sekulære muslimer som helst vil forlate hele Islams verden, men som ikke kan det, uten å bli likvidert. De sekulære muslimene er velutdannet, de støtter moderniteten og demokratiet som reformatoren Atatürk siktet mot, og de bor ved kysten og i byene. Deres kvinner jobber utenfor hjemmet. De lar krøllene danse fritt uten hodeplagg, de har korte skjørt og store utringninger på sommerkjolene sine. Det er i innlandet Erdogan har sin støtte, blant den praktiserende muslimske befolkningen der kvinnene selv på sommerdager går i fotside, tjukke, maskuline vinterfrakker med innpakka hau. Det er de som gir Erdogan hans valgseire.

Tyrkia har vel 80 mill. innbyggere, pluss flere millioner fremmedarbeidere som etterhvert har dobbelt statsborgerskap – spredt utover EU, derav 4 mill. bare i Tyskland. Det er disse Erdogan nå vil ut og gjøre til sine trojanske hester og femtekolonister, mens han knebler opposisjonen som utgjør 50% av hans hjemlige befolkning. Erdogans utvikling av en totalitær islamsk stat i Tyrkia må stoppes, av hensyn til de 50% i landet som ikke vil dette, og derfor er det viktig at Tyskland og Nederland har satt foten ned for Erdogans indoktrinering av utenlandsboende tyrkere. Sverige har som vanlig opptrådt som godfjotter og sluppet inn Erdogans misjonærer.

Tyrkere er hyggelige folk, sånn på det personlig plan, de av dem som tilhører de 50% moderniserte «atatürkere». I Antalia var jeg på en flott klassisk piano-festival. Det var til og med piano på trikken! Jeg har flere CD-er derfra som jeg hygger meg med. Men får Erdogan og hans flokk gjennomslag, så blir det nok slutt på pianokonserter, og pianoene i Tyrkia blir nok brent. Islam er en stor kulturdødare der Islam oppnår totalitær statsmakt. Hva som driver denne trenden i Tyrkia, skulle jeg gjerne visst. Etter å ha lest vår ambassadør til Saudi Arabia, Carl Schiøtz Wibye sin bok «Terrorens rike», mistenker jeg at Saudi Arabia står bak. Lurer på hvor mye penger Erdogan har fått derfra…

Vi bør alle bekjempe Erdogan og hans ødeleggelse av moderniseringen av Tyrkia, for vår egen del, og for de 50% som vil lide – og som allerede lider, under hans tiltagende terrorvelde. Hvis noen er nazist i Europa idag, så er det Erdogan! Husk det! Han må kort og godt – bort!

Vi er mange som gjerne vil fortsette å dra til Lille-Asia og nyte det vidunderlige tyrkiske kjøkken, som er opprinnelsen til det italienske kjøkken – som igjen er opprinnelsen til det franske kjøkken. Vi vil gjerne dra omkring i Lille-Asia og studere våre greske røtter, selv om tyrkerne hevder det er deres røtter….Hva muslimene har, det har de stjålet, sa en fremtredende fransk musiker. Tyrkerne har stjålet grekernes kultur, historie og identitet i Lille-Asia. Det kunne vært greit, hvis de innrømte det. De tar i alle fall pr.dato vare på Antikkens  greske kulturarv, for de tjener penger på den. Men, hvis Erdogan og hans folk får bringe sine planer til fullbyrdelse, så blir nok denne greske kulturarven destruert – på samme måte som Palmyra ble destruert av Muhammeds horder i 687, og slik Muhammeds horder kom tilbake for å fullføre sitt verk i disse dager. Det tyrkiske folk må reddes fra Erdogan!

Glærum, 13.mars – 2017.

Dordi Skuggevik

 

Da fru Erdogan stod frem med hijab i offentlig rom ved Erdogans valgseier, da forstod vi at Atatürks livsverk med modernisering av Tyrkia stod i fare. Siden har faresignalene lyst fra skriften på veggen: Tyrkia er på vei mot et totalitært islamsk samfunn. Erdogan vil nå drive sin valgkamp også utenfor Tyrkia, samtidig med at opposisjonen i Tyrkia ikke får komme til orde i valgkampen.  Når Erdogan derfor anklager Nederland og Tyskland for å være preget av arven fra nazi-tiden, så vet vi ikke om vi skal le eller gråte. Er han bare dum, er han bare vulgær, eller er han rett og slett en hensynsløs demagog på vei mot diktaturet – og derfor en farlig mann som står på dørstokken til Europa? Og er millionene av tyrkere bosatt i europeiske land hans trojanske hest, hans femtekolonne i Europa?

Glærum, 13.mars – 2017

Dordi Skuggevik

Den som har lest den nye boken «Terrorens rike» av vår tidligere ambassadør til Saudi Arabia, Carl Schiøtz Wibye, oppfatter det som NRK nyheter IKKE sier, når de rapporterer om sultkatastrofen som nå herjer Jemen, Somalia og deler av Sudan og Nigeria – nemlig: dette er steder hvor wahabismen og salafismen fra Saudi Arabia har terrorisert befolkningen og brutt ned infrastrukturen gjennom de siste 40 årene. Saudi Arabia har brukt enorme summer av sin oljeformue på å destruere disse områdene gjennom å fremme den ødeleggende sverdmisjonen til erke-Islam – wahabistene og salafistene. Ikke bare ødelegger de og dreper befolkningen i områdene helt direkte, men de holder den oppvoksende slekt i et jerngrep på koran-skolene, hvor de utelukkende pugger wahabistenes forvrengte koran-oversettelse, slik at de unge ikke  får annen opplæring og undervisning – og dermed blir de ikke satt i stand til å kunne drive et samfunn. De blir avskåret fra kunnskapen som kreves for å få et samfunn til å fungere.

Verdenssamfunnet bør konfrontere Saudi Arabia med sine misgjerninger! Saudi Arabia har finansiert wahabistenes terrorbølger. Derfor bør verdenssamfunnet kreve at Saudi Arabia betaler regningen for elendigheten de har skapt!

Glærum 11.mars – 2017

Dordi Skuggevik

Hvor mye lenger skal vi i Norge synes det er greit at avgangsklassene fra vårt videregående skolesystem skal stupe seg ut i flatfyll, grisesex og nattevåk – de siste ukene før avgangseksamen? Hvor lenge skal vi synes dette er greit? Hvor lenge skal skolepolitikerne synes det? Hvor lenge skal rektorer og skolestyre synes dette er greit? I tillegg får russen sette så mye penger overstyr at det tilsvarer finansieringen av et første studieår. Situasjonen er så fæl at foreldrene må ut og være barnepiker for voksen ungdom om natten, for de som har ansvar for skoledriften – gir i de grader blaffen! Dette har nå foregått i år etter år etter år, men  det blir ikke engang tatt opp til seriøs diskusjon.

Min russetid begynte 16. mai kl. 16. i 1964. Den dagen var den siste av 5 krevende skriftligeksamener avsluttet. Vi danset oss gjennom en vanvittig vakker vårnatt og møtte fremdeles nystrøket til 17.mai-toget, bortsett fra et par av oss som slo seg på flatfylla. Ingen av oss pulte i buskene, fordi fremtiden betydde mer enn øyeblikket. Familien hadde tatt et krafttak økonomisk for å holde oss på skole i 3-4 år, vi kunne ikke risikere å kaste vrak på det. Vi hadde dessuten bodd 3-4 år på hybel, langt hjemmefra, og hadde lært å være voksne og ta ansvar for oss selv. Hadde mor eller far kommet for å være barnepiker, slik som nå, så ville vi ikke trodd det var sant.

Hvorfor hører vi ikke et pip fra politikerne? Hvorfor hører vi ikke et pip fra rektorene? Før i tiden ble folk utvist hvis de ikke brukte vettet. Foreldrene hadde overlatt ansvaret til rektorene, og rektorene oppførte seg deretter! Men nå? Jeg blir ille til mote når jeg ser disse utfestete, uglade, ufjelge, utpula, barnslige, bleike og stakkarslige ungdommene på 17.mai.

Etter 17. mai og eksamen dro vi på russetur til vår gamle hovedstad – København. Vi gikk i Glyptoteket, vi var i Det kongelige Teater og fortapte oss i ballett, vi hørte Miriam Makeba i Tivoli. Vi var selvfølgelig også på Dyrehavsbakken og i Nyhavn og smakte på ølet og de deilige danske smørrebrød og ditto pølser – MEN VI OPPSØKTE NOE SOM VAR STØRRE ENN OSS SELV! Nå oppsøker ikke russen noe som er større enn dem selv. De orienterer seg ikke utover. De orienterer seg innover mot egen navle – nå også egne kjønnsorganer – inne i en russebuss, hvor de praktiserer en forfeilet sexundervisning i skolen – der pornoen har invadert erotikken, og seksualiteten er blitt kjønnsorgangymnastikk , mens de «hukker» snart med den ene, snart med den andre, i en tid da kjærligheten skulle slå ut sine kronblader i en vakker vår. Verst er disse stormønstringene i Oslo og andre steder, der de mister selvet og raver rundt i bom-bom-musikk og «hukker» unisont i full offentlighet. Det er virkelig synd på dem. Den norske skole av idag, og deres lærere – må ha bygd opp til dette over flere år i skolen. Uvettig er denne russefeiringen på ville veier. Skoleansvarlige politikere og rektorer kan begynne repareringen med å fastsette at russefeiringen skal begynne 16. mai kl. 16! Dertil vil jeg foreslå følgende oppgave til eksamen i norsk hovedmål:

Drøft følgende utsagn av en stor tenker:

«Dersom du slutter å tenke på den du er sammen med som en person, og går over til å behandle ham/henne som et objekt – da har du forlatt erotikken og gått over i pornografien. Og husk: Den du elsker har et ansikt.»

Kjære russ. Det er du selv som bestemmer, når ikke rektor og skolepolitikerne klarer å finne igjen hauet sitt! Ta med ditt eget hau, og ha en riktig god russetid!

Glærum 8.mars-2017,

Dordi Skuggevik

 

 

«Innlandet» har i de siste par årene dukket opp som navn på et ukjent geografisk område i Norge, etterhvert tatt i bruk av alle media. For meg som bor på Nordmøre er dette et kjent sted, riktignok, for den ene av øyene som Kristiansund by ligger på, heter Innlandet. Men, ettersom media også forteller oss om «Innlandet politidistrikt» og «Innlandet sykehus» – forstår jeg jo at de ikke mener Innlandet i Kristiansund. Jeg har nå etterhvert forstått at navnet Østlandet er byttet ut av «noen» – og at Østlandet nå kalles Innlandet. Østlandet har alltid vært benevnelsen av området syd for Dovre og øst for Langfjellene, d.v.s. – stor sett Hedmark og Oppland fylker. Denne «noen» – hvem er det, og med hvilken myndighet kan de bare endre et gammelt navn som er innarbeidet?

Linda Eide tok forleden opp de nye firmanavnene som dukker opp, og som er helt informasjonstomme. Det begynte med Bravida, If, Mesta o.s.v. – og nå har vi fått ditt og datt Nord – Sør – Øst – Vest – Midt. Vi har jo hatt Nordland, Østlandet, Sørlandet, Vestlandet – men vi har visst at det er navn som er kongruente med fylkesnavn. Slik er ikke de nye navnene som svever rundt uten feste i noen fylkesgrenser. Eks.: Universitet Nord – hvor Fanden er det hen? Hvorfor ikke si Bodø Universitet? Vi forstår jo at et universitet i Bodø har et visst oppland, men vi vil vite hvor selve universitetet ligger, eller i alle fall hvor sentraladministrasjonen holder til – i tilfelle Bodø universitet har en filial på hver melkeramp.

Individet som skal leve i disse diffuse, svevende, antydende, ikke-informative betegnelsene uten eksakt informasjonsinnhold – det individet blir fremmedgjort. Vi finner samme tendensen i skoleverket, der de små menneskene nå ikke skal få ha noen fast  klassetilhørighet, ingen klasseforstander, men samles i storklasser med et lærerTEAM, og hvor de små menneskene blir delt inn i skiftende grupper etter hvordan vinden blåser i lærerteamet, hvor en riktignok finner noen såkalte kontakt-lærere.

Den gamle betegnelsen Klasseforstander innebærer at ett menneske har ansvaret for deg og klassen din, ett bestemt menneske du kan søke tilknytning til.  Kontakt – er et diffust ord som ikke gir noen klar indikasjon på type eller grad av tilknytning til dette mennesket. Det lille mennesket på skolen, som skal finne frem til en identitet, sin egen person – i forhold til andre personer, det får ikke utviklet noe fast holdepunkt som det kan navigere etter. Det blir ikke noe å holde fast i. Foreldrene deres driver på i samme trend: løse forhold uten fast forpliktelse. Følgene av denne fremmedgjøringen behøver man ikke være psykolog for å forstå følgene av.

Nå har altså våre geografiske navn blitt gjenstand for denne fremmedgjøringen, uten at jeg har hørt et grynt fra våre stadnavnforskere. Hvor er dere? Har «noen» tatt knekken på dere? Har dere gitt opp å få gjennomslag for den ekspertisen dere sitter med – eller er dere erstattet av en neste generasjon av noen-er og noksagter? Har dere kanskje kjøpt billett på den nye Bane Nord (GRØSS!) – og er reist Nord og Ned?

Andre navn lider samme skjebne: Norges Landbrukshøgskole har skiftet navn to ganger etter at det opprinnelige, meget informative navnet ble vraket av «noen». Man må kanskje sende inn sitt avgangsvitemål og få påført det siste navnet for å vite hvor en ble utdannet?

Hvem er disse ansiktsløse, uidentifiserbare «noen-er» som driver oss inn i en Kafka-verden der mennesket mister sine holdepunkter i både geografi og i menneskelige relasjoner? Vi kan begynne kampen mot dem med å kreve navnet «Innlandet» fjernet overalt – unntatt på frimerket for «innland», og at vi igjen tar i bruk det gamle navnet Østlandet!

Glærum, 6.mars – 2017,

Dordi Skuggevik

Filolog.

Flere lurte for en tid tilbake på hvorfor Sigrid Vetleseter Bøe skal synge i koret på operaen Otello i Olavshallen, når hun er en topptrent operasolist. Nå forstår jo alle hvorfor, for Sigrid venter en datter i slutten av mars. Sigrid skulle opprinnelig være «understudy» – reserve, for Desdemona, den kvinnelige hovedrollen, som synges av Marita Sølvberg.

Selv om Sigrid må sitte på en stol i lange scener, og ikke deltar i hele prøvene nå før fremførelsene, så nær fødselen, så gjør TSO alt de kan for å beholde henne i produksjonen. Det viser hvor verdifull hun er for dem. Sigrid går etter Otello ut i ett års fødselspermisjon før hun tar avgangseksamen ved Operahøgskolan i Stockholm, mens kullkamerat og far til den ventede datter, Erik Rosenius, tar sin eksamen denne våren.

På platen som kom ut før jul, med kirkekorene i Todalen og i Åsskard, der synger Sigrid den Ave Maria som Desdemona synger mens hun venter på at hennes elskede Otello skal komme for å drepe henne. Hun forstår at det er slik det kommer til å gå. Han er blitt løyet full om henne, og er gal av sorg og sjalusi. Otello handler kort og godt om det samme som romanen «Sataniske vers». Det er løgnen som er «sataniske vers». Når mennesket får feil informasjon, blir løyet for, da blir menneskets handlinger feil – inntil det katastrofale.

Jeg så Otello på operaen i Las Palmas for et par år siden. Otello ble sunget av en fantastisk sanger fra Sør-Korea. Uforglemmelig!  Jeg vil anbefale folk her på indre Nordmøre å fylle busser og dra til Olavshallen. Det er enda plasser, men det begynner å bli fullt. «Du Verdi, du  Verdi!» som han sa – en av oss – da vi en gang gikk ut etter en Verdi-opera. Ingen vil angre på å ha sett Otello!

 

Glærum, 2.mars – 2017.

Dordi Skuggevik

 

Finally we got a book that tells us “what the hell is going on”! The earlier ambassador of Norway to Saudi-Arabia, Carl Schiøtz Wibye (70), has spent his 2 years quarantine after 40 years in the diplomacy – to write a book where fragmentary news about the activities of the islamists are finally placed in a landscape, in a context, in the line of history – so we at last can know what has been going on, and what is going on right now, because he brings everything very much up to date. The book came on the market here in Norway on the 9^th of February, but the first edition was sold out already a few days later. He gives us a full view of the situation, which finally gives us an overview and thereby an insight in “what the hell is going on”. The nucleus of the book is to be found on page 232 in the Norwegian edition: “The steadily more widespread global terrorism can be traced directly back to the active mission activities of Salafism and Wahabism that for a whole generation was carried on the back of a massive economical support from the Gulf states, primarily Saudi-Arabia.”

Ambassador Schiøtz Wibye has through his years in the Middle East and on Balkan worked on collecting information which has led up to this book: Cairo – Ministerial attaché 95-97, Teheran – Ministerial attaché 97-99, Section director of the Foreign Department in Oslo: 99-04, Skopje, Macedonia – Ambassador 04-09, Riyadh, Saudi-Arabia – Ambassador 09-14. Throughout his service in the Middle East, he has travelled extensively on his motorbike and in neutral cars – talking to people he has met. He speaks the language of Macedonia and of the Arab world. It is probably difficult to find anyone who has a more substantial knowledge to write about these matters. He was an engineer in his military service, he studied at the Defence Academy of Norway, and he studied political science at the university of Trondheim, Norway.

Ambassador Schiøtz Wibye says in his book that this book is not a scholarly work. On this point I disagree, because he has an extensive amount of footnotes, a list of Arab Islamic terminology, and a long list of literature. His approach is very academic. He writes with an intellectual distance to his subject, the information is well administered in sections, and his language is very much alive, to be enjoyed both by lay and learned. It is a very dense text, because he is very accurate on names, dates, historical references. The skeleton of this book ought to be cut out and edited as an abbreviated edition for highschool students, for whom it ought to be compulsory curriculum. This book ought to be obligatory to read for all politicians, all journalists, all muslims – and just everybody. I dare claim that no one has studied this field so closely, over such a long period of time, as Ambassador Schiøtz Wibye, and also been able to transmit the knowledge to the readers, in such a successful way. His only weak point is when he refers to the Middle Ages of Europe, where he shows a thorough lack of insight, but that is another story.

The great pattern he lays out is in short the following: The desert people of the inner parts of the Arab peninsula, the Najd, led by uneducated, fundamentalistic preachers, in the 18^th. century married into the Saud family, and thus formed an unholy alliance that still rules Saudi-Arabia, with their version of Islam – the Wahabism, still the state religion, watched over by a religious police that makes KGB and the Gestapo seem rather like boy scouts in comparison. This alliance would probably have eroded, he says, if the oil wells had not been discovered. With the strong flow of money into Saudi-Arabia from the rest of the world to buy oil, the money fertilized the spreading of this radical version of Islam in a most efficient way, where they primarily filled the void in countries after wars and collapse of rule. These countries needed new infrastructure, schools and hospitals, but what they got was concrete box mosques, Koran schools, desert fundamentalist imams, the twisted Wahabi translation of the Koran – and they poured out angry young men without any education for taking part in a society, but eager to commit atrocities to become martyrs. Then “the chickens came home to roost” as the author writes. These young angry men had no schooling for taking part in the society, but turned against their makers, hitting Saudi-Arabia in the 2003 bomb raids – like boomerangs, like a monster that Saudi-Arabia had created and then lost control of. Saudi-Arabia, the epicentre of the last 40 years of this process, now tries to calm down things and mend their sins, but the circular waves the process has created – now spread across the planet like a slow tsunami we cannot avoid, the author writes. He is not optimistic, to say the least.

The flow of western money into Saudi-Arabia’s oil exportation system, which has financed 40 years of monumental spreading of the brutal Wahabism with all the horrific terror attacs we have vitnessed, this money flow must be stopped. This seems to be the author’s conclusion. The reader might think – that is perhaps why President Trump now is so eager to build the pipeline through the Dakotas, to become independent of energy import. The next step to choke the money stream into Saudi-Arabia, must be to develop our cars to run on hydrogen, which we can extract of sheer water. Then comes all the work to rid the world of the poisonous Wahabi and Salafism teachings. To do that work, the world will need the help of all muslims educated at our western universities, those universities that still are not silenced by money donations from Saudi-Arabia, named “The Kingdom of Terror” by the author.The twisted Wahabi version of the Koran, the Hilali/Khan Koran, ought to be taken out of circulation, and be substituted by a more neutral version, the author writes. But this will be a heavy task, since the Hilali/Khan Koran was distributed around the world, for free – no pay, by the millions from Saudi-Arabia. Ambassador Schiøtz Wibye’s revealing and enlightening book ought to be translated into Arab, French and English – quickly, without delay, and be distributed the same way to enlighten especially the muslims of the world. For as the renowned French religion philosopher in the 19^th century wrote: – The best service you may render a muslim, is to rid her/him of Islam. That freedom war will have to be fought with intellectual weapons, like Ambassador Schiøtz Wibye’s masterly book.

His book is edited by the old and renowned Gyldendal Norsk Forlag A/S, Norway.

Title: Terrorens rike.

www.gyldendal.no

Norway, February – 2017,

Dordi Skuggevik

Cand.Philol. of the Univ. of Trondheim, Norway.

Chevalier of the French order of Arts and Lettres.

Sendt til Washington Post.