Dordis Blogg

Houellebecq ufarliggjøres med påstanden om å ha skrevet en «fabel», når han i sin bok Soumission (Underkastelse) skildrer hvordan Islam, ved hjelp av Venstresiden i fransk politikk, tar over både Akademia og politikk i Frankrike i nær fremtid. Hans forlag, Flammarion, kastrerer forskuddsvis, av forsiktighetshensyn, denne boken med å kalle den en «fabel» i vaskeseddelen på permen: «Denne boken er en fjetrende politisk og moralsk fabel.» (Trykket des. 2014, en måned før boken lanseres samme dag som Islam slaktet redaksjonen i Charlie Hebdo, som denne dagen hadde Houellebecqs karikatur på forsiden.)

La oss i lys av «fabelen» se på den reelle situasjonen i Norge pr. i dag, se om Houellebecq er relevant for Norge:

Politikken:

*Arbeiderpartiet gav oss, for få år siden, en visepresident til vår nasjonalforsamling som bekjenner seg til Islam, og dermed Sharia. Mens han hadde denne posisjonen, felte han Norges PST-sjef med et uventet spørsmål utenfor saklisten, på bakgrunn av sin opprinnelse    som pakistaner, til skade for Norge, hvor han da var visepresident i nasjonalforsamlingen. Svaret han fremprovoserte, skapte en lekkasje fra den overrumplede PST-sjefen som skadet Norge, tjente Pakistan og felte PST-sjefen. Ingen i media påpekte sammenhengene.

*Arbeiderpartiet gav oss, for få år siden, en kulturminister som bekjenner seg til Islam, og dermed til Sharia.

*Arbeiderpartiet har pr. i dag gitt oss en leder av vår nasjonalforsamlings justiskomite som bekjenner seg til Islam og dermed Sharia.

*Lederen for Arbeiderpartiets ungdomsfylking er muslim, og bekjenner seg dermed til Sharia.

*Arbeiderpartiets ene nestleder, tidligere minister for både næringsliv, kultur og kirke, nå stortingsrepresentant og leder for komiteen for kirke, kultur og forskning, har fått seg en kjæreste fra stjernelaget i norsk mediaverden. Hun bekjente seg som aktiv og hengiven datter av Islam i ukebladet jeg plukket opp på legens venteværelse i forgårs. Det tok lang tid for henne å komme ut av Islam-skapet, men det viser bare hvor husvarm Islam nå er blitt i Norge. Paret venter en liten muslim til våren. Ved ikke å gifte seg med henne, unngår Arbeiderpartiets ene nestleder å måtte konvertere til Islam.

*Et menig muslimsk medlem av Arbeiderpartiets ungdomsfylking stod forleden frem og gøllet opp Trøndelags hoffnarr, Rotmo, og ble heltinne i avisen-for-alle-i-Midt-Norge, Adresseavisen. Hun ble slått opp med helsides bilde i Adresseavisen, der hun stod med triumferende blikk og stirret oss lesere i senk, iført knallrød hijab – midt i Stiklestadalléen. Kort tid etter fikk hun en helside i Adresseavisen hvor hun kunne imøtegå et leserinnlegg på leserspaltesiden, noe som er historisk, for det har aldri hendt før. Hun fikk til og med lederen – med karikatur, utført av avisens legendariske tegner Jan O. Hvorfor? Adresseavisen ville nok slik sikre seg på forhånd mot å dele skjebne med redaksjonen i Charlie Hebdo. Avisen har avvist flere innlegg om Islam fra undertegnede, av samme grunn, formoder jeg. Den unge damen (20) ble kumulert inn i kommunestyret i Verdal etterpå. (En av hennes mannlige trosbrødre ble samtidig kumulert opp fra 72. plass på Ap’s liste i Trondheim, og inn i bystyret.) Arbeiderpartiets trubadur og hoffnarr, Rotmo, ligger igjen på valplassen, forsaket av sine tidligere groopies på Venstresiden, pålagt aldri å komme med noe nytt, men dømt til å repetere sine gamle svisker i all fremtid.

Bare med disse eksemplene ser vi kvantespranget Islam har gjort fra det muslimske innvandrermiljøet og opp i toppsjiktet i norsk politikk. En realitet. Og dette har gått fort. Selv om alle partier frir til Islam med å innlemme eksotiske, muslimske personer i sine partier, som alibi i innvandrerdiskursen, er det Arbeiderpartiet som i sin realpolitikk har gitt satsbrettet til Islam for dette kvantespranget opp i topp-politikken.

Akademia:

 Islams døtre holdes hjemme i jomfruburet om kveldene og gjør leksene sine. De er ikke ute på byen om kveldene og «sjekker» tilfeldige mannfolk, eller ligger døddrukne på fortauene utpå natten. De kler seg dessuten ærbart og tekkelig, ikke småhorete – slik norske unge damer har gjort de siste årene. De går ut fra skoler som Oslo katedralskole med topp karakterer og et distinkt, perfekt riksmål i taleapparatet. Derfra går ferden rett opp på Blindern. Med sin strenge oppdragelse og respekt for krevende moralske verdier, fremstår de som tekkelige, kultiverte, behagelige unge kvinner som unge etniske nordmenn ikke trodde fantes lenger. De gifter seg med dem. Men for å kunne gifte seg med en Islams datter, må den etniske unge nordmann konvertere til Islam for å kunne bestige brudesengen med sin utvalgte. Og barna – de blir selvfølgelig født inn i Islam. Slik har Islam foretatt et kvantesprang opp i norsk Akademia i løpet av en kort generasjon, takket være at muslimske foreldre har holdt sine døtre i ørene under oppveksten.

Islams døtre heies frem til overmot.

 Islams døtre heies frem av det norske prektighetsbehovet. Opp gjennom skoletiden, og spesielt innen AUF, heies spesielt de muslimske jentene frem av etniske nordmenn, fordi nordmenn har et prektighetsbehov. Nordmenn må markere seg som antirasister, toleranse-championer, verdens beste på integrering. Kort sagt – av behovet for å være prektige. De muslimske jentene ender derfor opp i et overmot, en hybris, som får dem til å fly høyt i alle sammenhenger de markerer seg i, det være seg politikk, media eller Akademia – men som for Icharos kan fallet bli høyt. I mellomtiden har de bragt Islam opp i topp-politikken, inn i Akademia og inn i etnisk norske familier. Disse flinke, overmodige Islams døtre er derfor Islams mest effektive spydspiss. De er Islams trojanske hester i islamiseringen av både Norge og Europa, men spesielt Norge, fordi Norge er en så liten kulturkrets at det er lett å få gjennomslag. (Vi er bare en tredjedel av Stor-Paris.) Da dette ble påpekt under en middag med borgelige nordmenn og –kvinner i 60-årene forleden, med henvisning til at Norge nå hadde fått en muslimsk kulturminister av pakistansk opprinnelse, da var motargumentet: «Men hun har jo så vakre øyne!»

Dette utsagnet om øynene viser på en sjokkerende måte hvor liten innsikt i Islam selv voksne nordmenn med fartstid fra næringsliv, politikk og Akademia har, men det som har slått meg, er hvordan øynene på disse unge kvinnene mangler uttrykk. Talestrømmen er glatt, rask og velprogrammert, men øynene er helt uten uttrykk – og distansert fra det som munnen sier, som var de forhåndsprogrammerte avspillingsmaskiner. Det er som om det ligger en hinne over øynene, og vi ser ikke hva som er bak.

Så – har Houellebecq relevans for Norge?

 Ja, det kan man trygt slå fast: Som i Houellebecqs bok er det Venstresiden, Arbeiderpartiet, som heier Islam frem og oppover i politiske karrierestiger, og indirekte, som en følge av det, også videre opp i Akademia. Islam, som ble konstruert av Muhammed som et politisk virkemiddel i hans samling av de arabiske folk på 600-tallet, er en statisk, totalitær, fascistisk og imperialistisk politisk ideologi, maskert som religion, hvor Muhammed klippet mye ut fra Bibelen og limte det inn i sin Koran. Å leve under denne pekefinger-«religionen» tar fra individet dets frie vilje. Det er synd på mennesker som skal leve under Islams åk, på samme måte som det var synd i dem som levde under de andre store totalitære ideologiene som vi på 1900-tallet klarte å kvitte oss med: Kommunismen, Fascismen, Nazismen. «Den beste tjeneste en kan gjøre en muslim, er å befri ham fra Islam,» skrev den kjente franske religionsfilosofen Renan på slutten av 1800-tallet. Det har ikke norske misjonærer oppdaget enda.

Når en kommer med flybussen fra Gardermoen og inn mot vår hovedstad Oslo, er den første store institusjonelle bygningen øyet møter – en stor moské i melishvitt med gulltrimming. Så, er Houellebecq relevant for situasjonen i Norge? Man må være helt blind for ikke å se det. Vi gjør derfor klokest i å ta Houellebecq på alvor. Hans «Underkastelse» er ingen fabel.

Glærum, 16.oktober – 2015.

Dordi Skuggevik

 

Michel Houellebecq: Soumission/Underkastelse.

Kompisen i Paris har sendt Houellebecq’s siste bok i posten: Jeg åpner den midt i, legger ansiktet ned i det kremgule, lette, porøse papiret og snuser inn duften av ny bok. Forventningen er stor. Jeg stiftet bekjentskap med Houellebecq på mitt hovedfagstudium sent i livet – og skrev en større oppgave basert på hans «Les particules élémentaires».
Denne nye er ennå ikke kommet på norsk, men «Kulturhuset» omtalte den, uten å røpe kunnskap om at ordet Islam betyr underkastelse. (Det lærte jeg på min 2-delte, landsens skole – i 5.klasse.) «Kulturhuset» kjente åpenbart ikke til historien til Houellebecq’s mor. Han skriver om henne et sted, at da hun stakk av fra mann og to sønner, ble hun hippie, og deltok senere i alle opprørsbevegelser – og han sier til slutt: «Hennes siste bedritne opprør var å bli muslim.» Hans mor skrev senere en bok der hun tar til motmæle mot sønnen, men den står fremdeles ulest i min bokhylle og venter på bedre tid i leserens liv.

I «Soumission» finner vi straks igjen hovedtemaet fra «De elementære partikler» (Jeg liker ikke å bruke den dårlig oversatte norske tittelen!) Her er vi igjen i det moderne menneskets univers, hvor enkeltindividet sviver i sin bane som nøytronene og protonene i atomet – rundt kjernen, uten å komme borti hverken kjernen eller de andre partiklene i sine baner. Kontaktpunktet med andre mennesker er bare det raske, upersonlige knullet, hvor mannen ikke finner hullet i kvinnen hvor nytt liv oppstår, mens kvinnen eter hans sæd, eller mannen kjører sin sæd rett i kvinnens kloakk – en tilstand som betyr endestasjonen for slekten og stammen. En tung symbolikk. Vi slipper heldigvis å være med på fullt så mye gledesløs sex i denne boken som i «De elementære partikler». Vår hovedperson, som er en skattet litteraturprofessor med doktorgrad på en 1800-tallsforfatter, har videreført sin praksis fra studietiden, med å plukke opp en ny studine-elskerinne hver høst. Det nye er at han kommer til å finne en jødisk studine som overrasker ham med å ha et forhold til sin familie: Hun går hver kveld hjem og holder måltid med sine foreldre og hjelper lillebroren med leksene. Hun skal også vise seg å ha tilhørighet til sin stamme: Hun blir med familien når de emigrerer til Israel. Lengselen mot en slik tilhørighet skal komme til å plage ham, samt savnet av samleiene med henne som var på et personlig plan, i motsetning til hans praksis ellers. Bevegelsene i hennes vagina, når de ligger sammen, røper sannheten i hennes tårer og sannheten i ordene når hun sier at hun elsker ham, og begge vet det er siste gang, før hun reiser for å slutte seg til stammen. For første gang har han møtt tilhørigheten, og hans sorg blir stor og sann. Han, som lever med en oppløst familie, hvor moren allerede er begravet på det offentliges bekostning når han får vite at hun er død, og som ved farens begravelse blir klar over at faren har hatt et tiårig livskapittel med en ny kvinne, uten at han har hatt kjennskap til det. Hans eneste ledsager i livet er en død person, forfatteren fra 1800-tallet som han tok doktorgraden på, og som han stadig vekk relaterer seg til mens livet går sin livsfjerne gang. Houellebecq går her tett innpå sine tema som har fulgt ham hele veien: Familieoppløsningen som etterlater individet i sin ytterste ensomhet, vår kulturs blindgate og Islam som fyller tomrommet og utraderer våre historiske monumenter og våre spor på jorden.

Det er slitsomt å lese seg gjennom den første delen av boken, for Houellebecq henvender seg til et svært smalt publikum: Seksjonen i universitetet som befatter seg med litterær analyse. Han kjenner miljøet godt, ser det ut til. Leseren må spørre seg om hvorfor han har valgt denne smale målgruppen. Overraskelsen er derfor stor, når en helt bakerst i boken finner en notis hvor han forteller at han aldri har studert litteratur på universitetet, men takker en dame som har gitt ham innsikt i det, i hans research før skrivingen.

Parallelt med hovedpersonens akademiske liv, der både han og hans kolleger som befatter seg med 1800-tallslitteraturen, står med hodet ned i fagkretsen sin, uten særlig øye for det som ellers skjer rundt dem, der sklir Islam inn i samfunnet. På deres hagefest oppe ved Théâtre de la Bruyère, Metro Saint George, hører de detonasjonene av to bomber som går av i retning Seinen, men det forstyrrer dem ikke særlig. Her møter vår professor en ny kollega, og blir med ham hjem for ytterligere samtale utover natten. De passerer to steder sentralt på høyre bredd hvor byen står i brann, uten at dette penetrerer deres nøytronbaneskall. Symbolsk nok bor kollegaen oppe i en blindgate – en gate uten utgang, som det heter på fransk. Altså: Her stopper deres sivilisasjons utvikling, rett og slett. De betrakter objektene i den nye kollegaens interiører og identifiserer dem i forhold til Frankrikes storhetsperioder, Louis XVI etc. etc. Som strutser står disse 1800-talls-litteratene med hodet nede i sitt 1800-tall, og mangler enhver antenne for det som skjer i byen akkurat nå. De står fast i en fortid og har ingen fremtid.
Helt ureflektert, uten at det har kommet i kontakt med hans intellekt, gripes vår professor av en underliggende angst og panikk for en kommende borgerkrig. Men angsten når ikke bevissthetsnivået: Han bare hiver seg i bilen og kjører sørvestover i Frankrike. Målet er Spania, hvor spanjolene kastet ut Islam etter arabernes 800-årige okkupasjon. Men, han havner i Dordogne – «Det dype Frankrike». Media går i svart: Bare snøfokk på TV og gresshoppegniks i radioen. På veien møter han resultatene av vold og forferdelse: Den ansatte på bensinstasjonen ligger død i en blodpøl på gulvet, et par andre lik ligger utenfor. Men, 1800-tallsspesialisten er så fjernet fra virkeligheten at det trenger ikke inn forbi hans nøytronskall og inn i noen bevissthet. Dordogne er ikke bare «Det dype Frankrike», men her fordrev Cro- Magnon-mennesket Neandertalene, og de etterlot sine hulemalerier her for 17000 år siden. Vår professor har oppsøkt menneskets startpunkt i Europas historie. Intet mindre. Han ender, ikke tilfeldig, opp i byen Martel, som bærer navnet til Karl Martel (= Hammeren), som stanset Islams invasjon av Europa nord for Pyreneene på 700-tallet. Han oppsøker etterhvert også områdets tunge valfartssted og eksponerer seg for Kristendommen og Guds Mor noen dager, bare for å oppleve den plutselige tomheten den siste dagen, når han innser at også her har han mistet tilhørigheten. Houellebecq fletter inn stedsnavnet Moissac her nede i Dordogne, uten å gå inn på hva det er, unntatt å indikere at det er herfra de stammer – alle gamle kirker og kapeller. Men, en fredag før den stille uke i 1988, på vei til L’Abbaye de Fontfroide, lenger sør, stod jeg sammen med en ung franskmann foran den romanske portalen i L’Abbaye de Moissac. Til høyre i portalen står en lang, tynn og sørgmodig Jeremias og synger sin klagesang: «Jerusalem, Jerusalem, vend om og søk din Gud!» «Jeg gleder meg slik til å synge Jeremia i påsken,» sier den unge franskmannen, som til daglig er investment banker og flytter penger mellom Tokio, New York og andre store steder. Men, hos vår professor kommer ikke Moissac innenfor skallet i skallen. Står der bare som en påminnelse uten gjennomslag, som lyden av en gong fra urtid og fjernt opphav. Også for leserne som mangler referanser, vil navnet på dette stedet på veien til Santiago de Compostella passere ubemerket. Men selv om Jeremias står her og synger sitt «Convertire» – vend om, så dreier det seg ikke lenger om å konvertere til noen Kristendom i Frankrike, men til Islam.

Når vår professor returnerer til sin hovedstad og sitt universitet Sorbonne, har sosialistene sørget for å gå i regjering med det nye partiet i Frankrike «Det muslimske brorskap». Formål: Hindre Marine Le Pen i å bli president. Heller Islam enn Le Pen! Prisen: Frankrike får en president Ben Abbes som bekjenner seg til Islam. Hans visjon er at Middelhavet igjen skal bli et «Mare Nostrum» i et gjenopprettet «Romerrike» – men med Islam som regjerende ideologi. Sorbonne er kjøpt opp av Saudi Arabia. Ingen kvinner har lenger tilgang på møtene. Studinene er hyllet i niquab. Vår professor befinner seg plutselig som pensjonist i en alder av 53 år, fordi han har ikke rukket å konvertere til Islam. Han har vært ute av byen grunnet et uforklarlig panikkanfall. Hans kolleger som i mellomtiden har konvertert til Islam, har fått tredoblet lønnen. Han får omsider tilbudet, og her går fortellingen, i hans refleksjon – over i 1.kondisjonalis – «og så skulle jeg……» Vi vet ikke om hans forestillinger i 1.kondisjonalis skal komme til å bli realiteter, men vi ser at det som kommer til å avgjøre det, er noe så banalt som at han igjen «skulle få» tilgang på studinene, for hvem niquaben ikke «skulle komme» til å være noe hinder for at han igjen «skulle kunne» plukke seg en studine-elskerinne for sesongen. Han tror til og med at de «skulle komme» til ham i verdighet og «skulle føle» seg beæret over at han «ville beligge» dem. Hans blindgate er uten utgang. Tomheten i ham «ville kunne» erstattes av Islam i ren nyttehensikt. Og på siste side står det bare en enkel setning – helt alene: «Je n’aurais rien à regretter.» (Jeg ville ikke ha noe å angre.)
Nettopp! Han ville ikke ha NOE å angre. Han er tom, og klar for påfyll av hva det skal være.

Så hva er det Houellebecq vil si oss? Han forteller det oss igjen og igjen. Intelligensiaen, som er målgruppen denne gang, og som skal våke over vår kultur og vårt samfunn, de sover på vakt. Han sier det rett ut: Det de driver med innenfor litterær analyse er en helt bortkastet aktivitet. Han setter fingeren på sannhetspunkter som gir leseren en fest hver gang, og flere av hans spådommer i denne boken er gått i oppfyllelse rett etter lanseringen som foregikk selvsamme dag det smalt i Charlie Hebdo. Selv den selektive mediatausheten han skriver om, slo til etter Charlie Hebdo – også i Norge. Man skulle ikke provosere Anti- Islam. Den kommende borgerkrigen i Europa fortsetter å plage leseren når boken lukkes. Houellebecq er dypt pessimistisk på vegne av vår europeiske kultur. Etter Oriana Fallacis for tidlige død, er han vår viktigste røst i ørkenen som brer seg, og hvor stadig flere intellektuelle struts står med hodet i sanden, mens beduinene tar over.

Gran Canaria, mars 2015

Dordi Skuggevik
Lektor. Cand Philol.