Tidens Krav skriver nå i påsken at bare en del av medlemmene i Den norske lutherske kirken er kristne. TK henviser til en undersøkelse som er gjort av Aftenposten. Da lurer jeg på hvilke kriterier som legges til grunn, for kriteriet for å være kristen, er at du er døpt. Så enkelt er det. I hvilken grad man praktiserer Kristendommen, eller i hvilken grad man er kirkeaktiv, eller har en kirkepraksis, det er en annen sak.
Hvem skal i så fall bestemme hvor på skalaen du ligger som «kristen», hvis ikke dåpen var kriteriet? En tilfeldig selvoppnevnt autoritet på Bedehuset? Eller en tilfeldig synser i Menighetsrådet? I Norge er dette drevet langt ut i idiotiet, for ikke å si – langt ut i Fariseismen – av tallrike «kristelige» grupperinger.
Presten og musikkhistorikeren Asbjørn Hernes sa en gang: «Det er forskjell på kristelig snakk og kristen tale.» (Hupp sa’n!) Hvem andre bedriver «kristelig snakk» enn de som opphøyer seg til å gradere kristengraden hos et døpt menneske? De driver i alle fall ikke «kristen tale».
Spør man en norsk person om vedkommende er kristen, så får man mange rare svar, fordi folk har hatt dårlige lærere og dårlige lærebøker i skolen, kirken har hatt uklar teologi, dårlig opplærte prester og undervisere, landet har hatt en sann flora av legpredikanter – og dette har avfødt en elendig terminologi innen teologi og praksis.
I Den katolske kirke snakker vi om praktiserende og ikke-praktiserende katolikker. Det er langt mer opplysende enn all assortert mumling om sakens stilling hos den enkelte protestant/lutheraner. Her bør man kanskje også begynne å snakke om praktiserende og ikke-praktiserende.
God Påske!
Las Palmas, Skjærtorsdag 2016.
Dordi Skuggevik
(Praktiserende katolikk)
