Vi var kommet til der hvor du forlater Norge og går i kloster.
I 1947 dro jeg til klosteret Picpus-ordenen hadde i Simpelfeld. Et tysk kloster i Holland, rett over grensen. Første året var jeg postulant. Jeg studerte latin og gresk i 1 år. Det var for lite. Og jeg måtte lære tysk bedre. Jeg måtte også lære å leve etter klosterregelen, lære liturgien og lære klosterets rutiner. Det var et slitsomt år. Å legge seg tidlig, og å stå opp før gongongen slo kl.05, det var uroende og uvant. Upassende klokkeslett for nordbaggen. Men, en skjønn tid. Kristendommen gikk i dybden nå. Men, det var en bratt bakke dette året. Det var mest eldre prester som bodde der da. En fransk prest fra Lotringen/Lorraine gav språkundervisning i både gresk og latin.
En underlig opplevelse i tre dager, som er vanskelig å skildre, gjorde at troen ble nesten som viten. Natt og dag varte det. Det betød mye for mitt valg.
Det ble 1 år i Simpelfeld. Det burde vært ett til. Burde lært mer gresk og latin. De andre fikk 4 år med gresk og 6 år med latin.
Da året var omme, ble jeg smuglet til Tyskland for novisiatet. Dette var en delt landsby. Grensen mellom Holland og Tyskland gikk tvers gjennom landsbyen. En nonne fra en søsterkongregasjon visste når de hollandske og de tyske grensepatruljene passerte, så hun gjemte meg i skjørtene sine og tok meg fort over grensen, til Eifel, vest for Rhinen. Vårt novisiat lå i landsbyen Weibern. Her møtte jeg for første gang jevnaldrende. Tre hadde vært i krigen og i fangenskap, og fortsatte sine kall her i 1948. Tyskland lå fortsatt i ruiner. Köln og Achen lå i ruiner. Da flyene fløy inn i tårnene i New York i 2001, gjorde det ikke noe inntrykk på meg, for jeg hadde krigen bak meg. Broen som romerne hadde bygd over Rhinen, stod. Kölnerdomen stod. Moderne byggverk røyk som fliser.
Ved ankomst til novisiatet var det å stappe halm i strisekker til sengeleie. Maten var mest poteter. Martin hadde vært med i Ardennene. Han var skadet, og han fortalte om sine opplevelser. Thomas var en nervebunt. Han tålte ikke stå ved gongongen ved uret.
Novisiatet skal forberede til et liv i ordenssamfunnet. Ordenshistorien, tidebønnene, Davidssalmene skal læres. En skal lære å leve i fattigdom, i kyskhet og i lydighet, ikke minst. Lydighet var vanskelig for en nordbagge. Vi kunne bli befalt å gjøre de vanvittigste ting. F.eks. å plante blomster opp-ned, skrape en mur med ei skei, ikke spise eller drikke mellom måltidene. Vi måtte be om et glass vann. Vi skriftet ukentlig. Gjennom sjelesorg og skrifte skulle man bli et nytt menneske.
Ett år varte novisiatet, før en kunne gå inn i ordenen. Det går an å si nei, og isteden ønske sekulararbeid. Det var et hardt år i novisiatet. Vi fikk velge navn. Vi kunne velge mellom tre navn.
Det var et ganske hardt år. «Bist du stolz?» (hovmodig), var spørsmålet. «Jetzt muss du dich bestimmen!» (Nå må du bestemme deg!) På slutten vaklet jeg mellom denne ordenen og en kontemplativ orden. Det bar tilbake til Simpelfeld, ble smuglet over grensen igjen. Så begynte scolasticatet. 2 år filosofi først – som jeg er veldig glad for. Filosofien som fag var noe annet der enn det er i Norge. Aristoteles – videre i Scolastikken. Her «svever» det ikke. Dette mangler i Norge.
Det ble slitsomt da alle krigsfangene kom tilbake, fra Afrika, England, USA, fransk okkupert område. Det var mye nerver. Konflikter mellom gutta. Ingen av dem var nazister, selvfølgelig. Hitler hadde forfulgt Den katolske kirke grundig. 10 år gamle ble de sendt inn i «Jungvolk» – 15 år gamle inn i Hitlerjugend, videre inn i Arbeitdienst og så militæret og ut i krigen. De hadde levd i årevis med krigspropaganda. En viss tid går det ut av det andre øret, men så blir det sittende. Det hadde vært umulig å høre radio fra utlandet. Radioene tok inn bare Tyskland. «Hitler nicht so schlecht» (Hitler var da ikke så verst.) – ble det som satt igjen. Det var ikke hyggelig. De skulle uteske meg. Professoren var flåkjeftet. Jeg hadde lært «å ta livet av tyskere på 20 forskjellige måter». Det var absolutt ikke lett.
To ganger kom mine foreldre på besøk. De var tolerante, men mitt valg var et slag for dem. De ville ikke få noen barnebarn. «Du kan heller si kondolere,» sa far, da han ble gratulert med min ordinasjon. Men – far møtte en kristendom han aldri hadde møtt før.
Etter 2 år filosofi og 4 år teologi ble det etterhvert en god tid. Vente meg til tyskerne – og noen skjeve meninger. Egentlig en fin tid. Etter 4 år fikk jeg reise hjem til fars begravelse. Far døde da han var midt i 60-årene. 2 uker hjemme. Rart. Godt å se Trondhjem. Glad i byen. Godt å være hjemme.
Så – tilbake til klosteret. Når vi tok fatt på teologien, fikk vi eget værelse. Vi slapp å ligge på sovesal med kryssfinerbåser. I pastoralåret hadde vi også eget værelse og større frihet. Tante Martine kom på besøk. Hun var gift med onkel Per – fars onkel. I 2 år ble jeg prest i Tyskland – den vakreste tiden i mitt presteliv – en helt annen opplevelse av tyskerne. Landsbyen er «die Heimat» (hjemmet). De har en lav fedrelandsbevissthet. Kohl og sammenslåingen av Øst- og Vest-Tyskland – var ikke så viktig. By og landsby med omland har alltid vært enheten, selv om Tyskland formelt ble én stat i 1872.
Kirken lå i nærheten av novisiatet: Burchbrohl, en mil fra Rheintal, Nieder Oberweiler i Eifel. Her var det mer berg. Jeg trivdes veldig godt, elsket barna og ungdommen – og det var gjensidig. La vekt på barne- og ungdomsarbeidet. Det var 2 km å gå til messen. En god tid. Vi har hatt forbindelse til denne dag. 2 fine år. Hardt arbeide. Ikke tid til å se seg om. Arbeid hele tiden. Godt å være prest der. Det var en fin tid. Det var 4 Wirdschaften (vertshus) der. Når jeg var ferdig med å undervise barna, spiste jeg hos en familie, og på vei hjem til klosteret ble jeg ropt inn på vertshuset: «Kommen Sie mal herein!» (Kom nå inn!) Og det var gratis. Et låvetak i landsbyen brant, og jeg hjalp til med brannslukkingen. Det hjalp mer en tre prekener! Hovedlæreren var alkoholiker, og borgermesteren var ordentlig nazist under krigen, men de ble tilgitt. Så var det maifesten: Ungkarene + kapellanen møttes på kneipa kvelden før 1.mai, hvor det ble drukket og det ble auksjonert bort jenter til «Maikönigin» (Maidronning). «Frauenversteigerung» het denne tradisjonen. Man måtte kunne holde en tale, og det var faste formuleringer – sjablonger. Ungkarene kjøpte jente etter jente som ble «auksjonert» bort. De som hadde fløyet med gutter fra andre landsbyer, havnet i en «Putt» – en imaginær bøtte. De måtte presten (jeg) «kjøpe». Neste morgen var det satt opp en busk over vinduet til «die Maikönigin», hun som ble kjøpt til høyest pris. I «die Schützenverein» – Skytterlaget, var det mye moro. Mer moro enn skyting. En av de gamle kunne danse på bordet mellom glassene. Jeg holdt på å bli «Schützenkönig» (skytterkonge). Det ville blitt dyrt. Så var det Fasching! (Karnevalet). Gode Gud, hvor det er trivelig! Achen, Köln, Frankfurt – de er de eneste som kan det! Man kunne bli arrestert av Karnevalspolitiet, med 5 mark i bot, for ikke å ha tatt på seg Karneval-smilet om morgenen. På Feittirsdagen gikk damene ut i gatene og klipte over slipset til karene og kysset politimennene. I Köln, som er erkebispesetet, synger de onsdag kveld: «Wir kommen alle, alle, alle in den Himmel!» (Vi kommer alle, alle, alle til Himmelen!) Erkebiskopen vil så velsigne alle, om han er en ekte Rheinländer. I 1946 stod de opp av ruinene og feiret Karneval! Og sang! Tradisjonen går tilbake til Romertidens Dionysus-fester. Alt snus på hodet. I talene kan du spotte politikerne. Allmuen får reist seg på beina og får tatt igjen. De vasker pengepungene i Rhinen tilslutt. Dagen etter, Askeonsdag, starter fastetiden.
(Intervjueren gikk etterpå med en surrealistisk film i hodet av alle disse fargerike, utkledde, syngende karnevalsdeltakerne som plutselig popper opp av grushaugene og ruinene i det sønderbombede Tyskland. Rart ingen har laget film av denne utrolige markeringen av at livet går videre!)
Folk frøs i ruinene. Erkebiskop Frings lærte dem at hvis du fryser, er det rett å naske brensel fra de store kullhaugene som okkupantene hadde kontroll over. Han sa: – Når man fryser, så er det ikke tyveri. «Heute will ich fringsen!» (I dag skal jeg ut å fringse) sa rhinlenderne. Så gikk de opp i kullhaugene og tok det nødvendige kull for å holde varmen. De tok igjen med sine ledere og med kirkens tjenere, men det var ikke noe hat i noe av det.
Etter 10 år i Tyskland bar det hjem til Trondheim i 1957, til stilling som kapellan. Biskop Rüth var prefekt enda. Det ble et helt annet liv. Jeg er glad jeg hadde disse to årene i Tyskland med vanlig pastoral tjeneste. Oppholdet som prest i Tyskland gav meg en sikkerhet. Hjemme ble det helt annerledes. Befolkningen i de to landsbyene i Tyskland var homogen, og folk oppdro sine barn i troen. Min landsby var delt i to: bønder og industriarbeidere, mens menigheten i Trondheim var langt mer pluralistisk, og bød på vidt forskjellige oppgaver. Det ble mye konvertittundervisning, og undervisning av barn og ungdom som hadde liten påvirkning hjemme, og som skulle gjøres til fromme kristne. Vi holdt til i den lille røde kirka. Det var rom mellom biskopen og meg i prestegården.
Det ble 30 år i Trondheim. ½ år i Ålesund, ½ år i Kristiansund, 1 år i Drammen, 9 år i Kristiansund – en god tid. 10 år med Georg Müller kan ikke forklares. Jeg ville heller ha kjempet med sverd ved lend, enn å leve i denne giftige atmosfæren. Men: De mortuis nihil nisi bonum (= Om de døde sier vi ikke annet enn det som godt er.)
Jeg fikk gode venner i Trondheim – Magne Kringlebotn, Gubbe, Karsten Jacobsen, jøden Kai Klein «Bodde» – venn fra svenskeskogen. Vi hadde mye moro sammen. De andre foreslo for Bodde Klein at han burde kle opp presten. Bodde syntes det fikk være nok at «vi jøder har gitt dere både Jesus og Maria om vi ikke også skulle bli nødt til å kle opp prestene deres.» Dagen etter var det bare å forsyne seg med en dress på Kleins klesbutikk.
Tiden fra 1942 til 1957 – må sies å ha vært en ekstraordinært assortert og hard formingstid.
Ja.
Birgittaklosteret på Tiller, 12.okt. 2016
Dordi Skuggevik
