En tid har jeg forundret meg over hvor lav frekvens det er i høymessene i kirkene i det som nå er det fusjonerte prestegjeldet Stangvik og Surnadal. Så når Kyrkjeblad for Indre Nordmøre prosti kom i postkassen nettopp, satte jeg meg ned og så på oppsettet for 3.kvartal. Det vart særs forvitneleg, for å si det mildt. (Jeg regner ikke med konserter og friluftsopplegg her. Jeg holder meg til høymesser i kirkehus.)
Av 15 søndager var det messefall samtidig i alle 6 kirkene hele 3 søndager, derav Olsòk som er kirken i Norge sin bursdag – kristningsdagen. Selv ikke når Olsòk faller på en søndag, er det høymesse i noen av kirkene. Jeg har i mange år visst at prestene i Den norske lutherske kirke lider av St.Olav-skrekk, men at de også rømmer kirkene når Olsòk faller på en søndag, det var svære greier! Jeg er heldigvis oppe ved Trondenes den dagen, og kan gå både i den katolske kirken, Sankta Sunniva, kl.11, og i Trondenes kirke fra 1180, hvor de lutherske har stort Olsòk-opplegg om kvelden. Men så var jo også Olav Engelbrektson døpt her – vår siste erkebiskop, som Henning S. og Edvard H. har skrevet opera om.
Døperen Johannes lider nesten samme skjebne. Selv dette året når St.Hans-dagen faller på en søndag, står 5 kirker tomme, bare i Mo drister de seg frempå og besynger ‘Røsten som roper i ørkenen’: Rydd vei for Herren! Jeg ble døpt på St.Hans-dagen. Mor satte Maxi for trilla og kjørte til Øye kirke og fikk meg døpt på Døperens dag, foran altertavlen hvor det til og med er avbildet at Johannes døper Jesus. Navnet Dordi betyr «gudegave» – og mor valgte ikke hvilken som helst dag. Det har jeg ofte vært glad for. Jeg digger Johannes Døperen, og har hans hode på et fat på et bilde på veggen – et trykk av Jon Arne Mogstad – som det bare finnes ett av. Men som sagt – bare i Mo får man høre: Rydd vei for Herren! I de 5 andre kirkene er det den totale stillhet. Det er merkelig at de ikke på en slik St.Hans-søndag vil sitte foran altertavlen i Øye kirke og meditere over hva Røsten fra Det Høye sier, når Ånden i duens skikkelse stiger ned over dåpshandlingen: «Dette er min Sønn, den enbårne, i hvem jeg har Velbehag.» (Dette er nå endret i den nye Bibelen, for de lutherske er særs ivrige på å fjerne alle spor av språkhistorien.)
De 2 siste søndagene i september står alle de 6 kirkene tomme. Kanskje prestene er på bærtur?
I hele 3.kvartal med 15 søndager er det bare 16 høymesser, fordelt på 6 kirker = 0.2 høymesser pr.kirke pr.søndag – hvis vi ser matematisk på det. I prestegjeldet bor det 2 prester i full stilling, 1 prest som mottar prestelønn fra sin tid som embetsmann i Statskirken, men uten å arbeide lenger, og 1 pensjonert prest som vikarierer på harde livet – i både inn- og utland. 2 organister (fullstilling?) har også 0,2 høymesser pr. søndag pr.kirke.
Kirkebyråkratiet: De to fusjonerte prestegjeldene har nå felles menighetshus ved siden av Kommunehuset, og byråkratiseringen har spredt seg fra Kommunehuset til Menighetshuset. Jeg vet ikke hvor mange ikke-geistlige som jobber der, men det er da noen. Sist jeg hadde ærend til en av prestene på Menighetshuset, var han ikke på kontoret sitt, men derimot var skrivebordet hans bemannet av prestefruen, mens det offentlige tok seg av barna på dagtid.
Mange katolske, ortodokse og muslimske innvandrere vil gjerne ha sitt eget gudshus. Hvilke tre lite brukte kirker kan avsees til dem? Katolsk Øye kirke? Ortodoks Ranes kirke? Todalen kirke blir moské? Når så mange av kirkene til Den norske lutherske står tomme så mange søndager i bare dette kvartalet, så er det vel bedre å gi dem til dem som mangler eget gudshus?
Glærum, snart St.Sunniva.dagen – 2018.
Dordi Skuggevik
