På TV har vi nå 2 ganger sett en lege demonstrere hvordan man kan ta livet av den ene tvillingen i livmoren. Nålen føres inn gjennom bukveggen på moren, gjennom livmorveggen og inn i hjertet på den ene tvillingen. Gift sprøytes inn og hjertet stopper. Den ene tvillingen dør.
Det som IKKE er blitt sagt – er hvor det blir av den avlivete tvillingen. Saken er at den blir værende i livmoren sammen med sin levende tvilling, og ved fødselen kommer det ut et levende barn, og liket av den drepte tvillingen. Om ikke moren og faren har forstått hva som skjedde ved avlivningen enda, så vil de med et sjokk oppleve det nå.
De fleste fødselshjelpere vil vel prøve å skjule den døde tvillingen ved fødselen, og slik skåne foreldrene for konfrontasjonen med sin avgjørelse om avlivning. Men hvordan oppleves det av fødselshjelperne? Det må være en gruoppvekkende opplevelse for fødselshjelperne, som nettopp har som fag å hjelpe livet fram.
Hvis jeg har oppfattet nyhetene rett, så er det ved St.Olav hospital i Trondheim at dette med «fosterreduksjon» har fått sine pionerer og foregangsmenn/kvinner. Det kommer vel av at det var her «prøverørsbefruktning» hadde sin oppkomst. For å skåne helsevesenet og seg selv for mange runder, befruktet man flere egg, satte flere egg inn i livmoren – og avlivet så de fostrene som ble ansett for «for mange».
Mange befruktede egg ligger også nedfrosset, i tilfelle paret ønsker flere barn. Hva skal man gjøre med dem som ikke blir satt inn i moren? Hva er forskjellen på å lagre befruktede egg nedfrosset – for så å kaste dem, og å gå inn i morens bukhule/livmor og aktivt avlive et foster som er begynt å vokse inne i moren sin?
Bioteknologien stiller oss slik i svære og vanskelige dilemmaer idag, når grensene flyttes bort fra det naturlige i et stadig raskere tempo. Jeg vokste opp på en gård med en stor og variert dyrebesetning, der det å være med på å starte liv og det å ta liv i slaktetiden, var en del av livet. De etiske reglene var strenge. Jeg er svært glad for denne oppveksten, for den gav meg en innsikt og et syn på livet som er svært biologisk. – Jeg har spurt: Hvordan ville dyrebeskyttelsen reagere om dyrlegen dro rundt på gårdene og dro halvferdige kalver ut av kyrne?
Vi har nettopp hatt 8.mars, og igjen sett disse hordene av sinte kvinner som roper sitt gamle rop fra 70-årene om å bestemme over egen kropp. Ropet er lite adekvat idag når alle kvinner har full informasjon om – og tilgang til prevensjon av alle slag. De burde klare å «bestemme over egen kropp» på et tidligere stadium. Og når de ikke har giddet det, så bør de betale for aborten sin selv, og ikke ligge helsevesenet til last med en unødvendig abort.
St.Olav Hospital bør dessuten skifte navn tilbake til sitt tidligere navn: «Regionsykehuset i Trondheim». Jeg arbeider for tiden med et bokmanus om Olavsjubileet-2014, og ett av de skjellsettende skiftene som kom med Norges første grunnlov som Olav knesatte, var at det skulle bli forbudt å sette uønskede barn ut for å dø. Navnet som Regionsykehuset i Trondheim nå pynter seg med, er en hån mot vår første grunnlov og Olav den Hellige som konstituerte Norge som et moderne samfunn. «Norge er gått tilbake til hedendommen,» sa pater Olav Müller. Det er ikke noe å hisse seg opp over at han sa det, fordi det er en kjensgjerning, et faktum.
Vi bør nå begynne å snakke om fosterets menneskerettigheter og om offentlig legitimert fostervold. De brølende kvinnene kan umulig være så endimensjonale i hodet at de ikke oppfatter at «min kropp» har fått en leieboer når de har begynt et svangerskap og at det da dreier seg om to kropper. De bør dessuten begynne å bruke hodet sitt, for aborttallene går jo ikke ned, selv om de har fått all mulig kunnskap om moderne prevensjonsmidler.
Mor Theresa av Calcutta ble helgenkåret av Den katolske kirke fordi hun underviste ekteparene i slummen i Calcutta hvordan de skulle begrense antall barn i hjemmet, og dermed komme seg ut av fattigdommen. Hun brukte den gamle judeo-kristne måten med samleier annenhver uke. Ingen samleier rundt eggløsning. Ingen samleier i mensperioden. Praksisen er gratis, er uten bivirkninger og et forskningsprosjekt med et grunnlag på 20.000 kvinner i Calcutta viste at metoden er sikrere enn P-pillen. Metoden er dessuten ekteskapsbevarende: Annenhver uke går man og gleder seg til neste uke! Hun fikk i tillegg Nobels fredspris.
Glærum 10.mars – 2019.
Dordi Skuggevik
