For oss som husker prinsesse Märtha Louise sin fantastiske formidling av norske folkeeventyr i TV, er ikke tittelen «Prinsessen og Sjamanen» noe merkelig. Den er satt opp med et blink i øyet til eventyrene.
Medienes herjinger rundt denne tittelen er en stor miss – for det som er betenkelig i denne saken, er selve Sjamanen. Hadde han vært en hvit mann, ville media gått av hengslene, men man tør ikke å «ta» en farget mann. (Hadde Ari Behn vært farget, ville han aldri blitt utsatt for mediadrap av norske media.)
Dessverre for Sjamanen, tror jeg ikke han vil få Prinsessen og halve Kongeriket. Dessverre tror jeg dette vil ende med en svær baksmell for prinsessen vår. Det har å gjøre med inntrykket denne mannen gir av å tilhøre en helt annen verden, og av å ha en svært sterk manipulativ makt over menneskene rundt seg, inkludert Prinsessen. Det er lett å se for den som har levd en stund. Oppi det hele er det et svært illevarslende tegn at prinsessen har sett seg nødt til selge Bloksberg, feriestedet hun arvet etter sin farfar – Kong Olav. Det kan tyde på at Sjamanen også forstår seg på å suge pengene ut av henne, ikke bare manipulere henne.
Heldigvis satte ledelsen for Den norske kirke foten ned så Sankt Petri kirke i Stavanger ikke ble gjort til en manesje for denne Sjaman-mannen. Hadde ikke Preses Helga Haugland Byfuglien stått frem i «Torp» og på sin milde, faste og kloke måte satt foten ned, ville Den norske kirke ha mistet sin troverdighet. Det bør kanskje bli slutt på at amatørene i menighetsrådene overkjører de fagutdannede i kirken.
Glærum 16/5 – 2019
Dordi Skuggevik
