Inntrykk fra en kongelig konfirmasjon:

Jeg satt ringside – pal, igår – mens NRK TV overførte fra den kongelige konfirmasjon i Oslo, fordi det interesserte meg hvordan NRK formidlet og vinklet det som foregikk. Jeg ville se det på direkten – før NRK begynte å klippe og redigere, og jeg ville også se NRK’s redigerte resymé på kvelden. Overføringene ville gi et slags «Norge på pulsen idag».

Det første møte med dagen var det faktum at NRK hadde parkert to muslimske medarbeidere foran slottet som skulle produsere – en for dem, merkelig begeistring for en kristen konfirmasjon. Disse to muslimske damer med eksotisk bakgrunn intervjuet de riktige intervjuobjekter – bl.a. en florisant ung norsk homoseksuell mann og andre som passet inn i det nye norske konsensus.

Videre ble det påfallende hvordan man klarte å unngå å nevne Vårherre. Selv prosten fra Asker som damene i parken fikk tak i, klarte behendig å unngå å nevne hva det hele dreide seg om. De som omtalte opplegget for konfirmasjonsundervisningen, fikk det til å høres ut som om arveprinsessen hadde gjennomgått Humanetisk Forbunds «konfirmasjons»-kurs. De nevnte bare emner blottet for Guds påvirkning av pensum: subjektive opplevelser av stress og press m.m.

De som omsider torde å nevne Gud på en naturlig og selvsagt måte, var farfar og far: Kongen og Kronprinsen. Kronprinsen sa at det å gå pilgrimsvandring, dreier seg om å bli bedre kjent med Gud og med seg selv. Bedre kan det ikke sies.

Kongen sa i sin tale ved bordet – hele to ganger, at konfirmasjonen er en stadfestelse av dåpen.  Mange hoppet nok i stolen, fordi vi er blitt innprentet i vel 50 år at konfirmasjonen i den norske lutherske kirke ikke lenger er en konfirmasjon som stadfester dåpen, men at konfirmasjonen nå er en forbønn og velsignelseshandling som bare slår fast at nå er hjem, skole og kirke ferdig med sin undervisning, og nå er det opp til den unge å fortsette oppdragelsen av seg selv. Dette vet Kongen meget godt, så hvorfor sa han det – og til og med to ganger?

For det første har kirken beholdt betegnelsen konfirmasjon = stadfestelse. Hva stadfestes nå – etter kirkens syn? Medlemskapet i kirken? – Saken er at folk fremdeles mener at konfirmasjonen er fornyelse og stadfestelse av dåpsløftet, fordi det er det logiske. Folk blir ganske himmelfaldne når du sier til dem at slik er det ikke lenger. Kongen vet veldig godt at det ikke er slik lenger – så hva mente Kongen? Satte han tingene på plass? Jeg tror han gjorde det.

Ellers skal kongefamilien har stor takk for å ha gitt oss alle foran TV-skjermen en vakker opplevelse av en vakker dag, alt fra de vakre blomsterdekorasjonene til vakre mennesker i vakre drakter i vakre interiører i en estetisk ramme som lar oss få gå ut av det hverdagslige og minne oss på om at livet har sine viktige overganger og viktige innvielser til våre neste etapper i livet. Kongen minnet oss på at vi står i en 1000-årig linje og tradisjon, med Kristendommen som grunnlag for vår sivilisasjon. Og der satt de – en hel flokk av Olav den Helliges etterkommere – etterkommere etter ham og hans dronning Astrid sin datter Ulvhild, hertuginne av Sachsen: Kongen av Spania, kronprinsen og arveprinsen av Danmark, kronprinsessen av Sverige, prinsesse Astrid og Kong Harald med sine etterkommere.

Nevnte jeg ikke musikken? Stradivariusen til Elise Båtnes med Vivaldi og Händel fra galleriet, Oslo Domkor, et kultivert orgel, flott salmesang. Norsk jentekor som vakkert sang alle inn til det vakre taffelet. Men – slampoesi ble det mer enn nok av: det ville klart seg med slampoet enten i kirken eller ved taffelet. Og begge var altfor langvarige! Slitsamt. Og hun som gjentok sin sang fra dåpsdagen – med salmen med alle vers, hun bekreftet det gamle ord: en suksess bør ikke gjentas. Skulle jeg ønske noe annerledes, ville jeg ønske at det hele foregikk med mer ungdommelig framdrift og livsglede, for når vi i Norge skal ha for oss noe høytidelig, må vi liksom legge et slør av begravelse over stemningen.

Og hvorfor skulle nå prinsesse Märtha Louise bli satt til å lese Kjærlighetens høysang? Med sin flotte diksjon, flotte frasering og store formidlingsevne gjorde hun det storartet, men – vi ble alle minnet om hennes triste ekteskapelige havari og kompliserte nye forhold, og at hun ikke kunne ha med seg hverken faren til sine barn eller sin nye kjæreste til familiefesten. Hun burde heller fått i oppdrag å lese Davidssalmen: Jeg løfter mine øyne opp til fjellene. Hvor skal min hjelp komme fra?

Dette var kvinnenes dag, både i presteskapet og i musikken. Det må ha vært interessant for den spanske kongen, som både er katolikk og far til en vordende spansk dronning.

Men størst av alt var Konfirmanten!

Glærum, 1.September – 2019.

Dordi Skuggevik

Skrevet av

dordis

Lektor, cand.philol, forfatter og samfunnsdebattant.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *