Etter forrige omtalte konsert for 2 orkester sist fredag, slo sjefsdirigent Chichon til igjen allerede søndagen med Filharmonien fulltallig på nesten 100 – nå i snippkjole!
Konserten var en hommage – en konsert til ære, for øyas store sønn, tenoren Alfredo Kraus – som konserthuset er oppkalt etter. Solister var sopranen Désirée Rancatore – som hadde en flott kuppel på klangen og som hamlet opp med alle de 100 i snippkjole. Tenoren José Luis Sola vil nok trenge noen år før han kan ta tak med et så stort orkester – men bevares, han er en flott tenor. Det var VERDI, VERDI og VERDI nesten hele første avdeling, og i siste avdeling slapp Gounod, Puccini med flere – kjente og ukjente, til. Når en tenor og en sopran går ut og inn i 2 timer og leverer den ene store arien etter den andre, alene eller sammen i duett + ekstranummer, skulle jeg ønske at orkesteret sendte inn operakoret sitt et par ganger. Det ville ha gitt mer landskap i konserten.
Stjernen var Orquesta Filharmonica de Gran Canaria! De hadde flere innslag uten sangerne også. Når et så stort orkester tar ansats i pianissimo i akkompagnementet av en solist uten mikrofon – og treffer planken samtidig – da er det en LYKKESTUND av dimensjoner! Utrolig!
Søndag kveld feiret biskopen av Las Palmas – innvielsen av Sankta Anna-katedralen slik den nå står – og slik den var da den ble consacrert for 148 år siden. Kirken som sådan er omtrent 500 år. Den er tilegnet Jomfru Marias mor – Anna, som oppdrager og som lærer. Vi ser dem begge i læresituasjonen både i alterveggen (skulptur) og i glassmaleriet øverst til venstre for koret.
Vi satte oss rett ved det fine, gamle, spanske orgelet – for å høre det godt, og dertil var det denne kvelden et 20-tallig kor med 5 sangere på hver stemme, som beriket oss under festmessen. Og etterpå gikk Oddlaug (89) og jeg på Café Madrid og spiste blodkorv og potetomelett – med øl! Oddlaug tok en finkark også! Det heter her – karahillo.
Igår kveld var Jordi Savall i Operaen med to andre musikere. Han har etterhvert sin ‘menighet’ rundt i verden – som han har fortryllet og fortrollet med all sin gamle musikk, som han etterhvert har latt gå i dialog med andre kulturers musikk.
Denne kvelden var det kammermusikeren Savall vi møtte – ikke hans store orkester Hisparion som Ole Dahl Rossbach og jeg hadde den store opplevelsen å høre i Fontfroide – på den årlige Savall-festivalen der, og også en del av stororkesteret i Nidarosdomen senere. Ole har også hørt dem på Oslo Kirkemusikkfestival.
Den gangen på Fontfroide anbefalte jeg Savall å oppsøke den norske Haringfela – noe som han har gjort, gjennom sin kollega – luttisten Lislevand fra Norge. Men, der har han mer å hente, sa jeg til ham igår, for han har enda ikke vært ute på dybdene i vokalmusikken i de norske religiøse folketonene. Skal si han må bli med til Ola Bræin i Sunndalen – en maidag når brudeslørene flagrer i fjellsidene i verdens vakreste dal – og Ola henter soulen frem av munnspillet sitt.
Det var en fullsatt opera igår kveld – bortsett fra de to øverste balkongrekkene. Publikum var stille og andektige enda før noe skjedde ved de tre stolene og instrumentene foran sceneteppet. Da Savall kom inn for å stemme sine to gamber før dyst, begynte allerede publikum å klappe. Men så forstod de at det var stemme han skulle gjøre. Det ble dørgende stilt. For når Savall stemmer sin italienske soprangambe fra ca. år 1500 (!), og sin bassgambe, bygget av Barak Norman i London i 1697, da er det ikke noen vanlig stemming som er på gang. Det foregår noe helt spesielt – for å si det mildt.
Programmet meldte dialog og improvisasjon mellom øst og vest, Orient og Oksident. Savall hadde med en virtuos på hånd- og fingertrommer i alle størrelser, og en lutenist – trodde man, inntil man etter konserten kunne se at det var en Tiorba – en videreutviklet lutt som skulle ta høyde for toneomfanget da operaen begynte å komme på banen. Tiorbanisten sang også – med naturstemme innen flere av sjangrene fra de diverse verdenshjørner.
Vi tok avgårde på duvende kamelrygger under den stjernestrødde ørkenhimmelen. Der kunne vi jo gjerne ha oppholdt oss på reise resten av kvelden – for konsertens høydepunkt kom faktisk først. Folk i salen var helt i en transcendert tilstand. Men så var vi plutselig i Bretagne – med Marin Marais’ Muzetter, hvor man kan å «tricoter les gambettes» – som de franske sier ( – strikke med de små føttene sine).
Hjemme googlet jeg tiorba-spilleren, for programmet viste at han heter Ferran Savall. Altså: Sønn av Jordi Savall. Opplysningene på Wikipedia stemte med inntrykket fra konserten, for å si det sånn. Jeg kan kanskje si så mye at det var noe forbløffende at en som deltar som lutenist, og som har studert luttspill med Lislevand – spiller lutt/tiorba som om det var en guitar. Det var litt selsomt. Men så viste det seg at han i utgangspunktet er utdannet med guitar som instrument.
Håndtromme-virtuosen David Mayoral hører vi nok mere til. Han var i en klasse for seg – et nivå av perkusjon jeg ikke har møtt før, i alle fall.
Jordi Savall er født i 1941, så det haster å få ham til Sunndalen en maidag!
Imorgen er det konsert i Auditorio Alfredo Kraus – verdens flotteste konserthus – igjen! Med det formidable Orquesta Filharmonica de Gran Canaria! Så her går det unna!
For sikkerhets skyld kjøpte jeg også billetter til Oddlaug og meg igår til Moskva-ballettens årlige Nøtteknekkeren – som de tar med seg, når de likevel skal hit og varme seg før det blir januar i Moskva. Vi havnet øverst og bakerst, for forestillingen i Kraus 3.desember var allerede faktisk utsolgt!
Las Palmas, 28.novemeber – 2019.
Dordi Skuggevik
