I gårkveld var det Chopin-elskernes aften i Teatro Perez Galdos – Operaen, her i Las Palmas. I serien Musikk & Litteratur var turen kommet til Frederic Chopin og hans ledsagerske/elskerinne, forfatteren George Sand, med overskriften: Nocturnene. – Det er også «Nocturne» – kveldsmusikk, i Chopins liv, for tuberkulosen gir ham hoste og flittig bruk av lommetørkleet for munnen i forestillingen.
Når vi kommer inn, står flygelet i den åpne scenen med blått lys over tangentene, og scenen ellers er badet i sterkt rødt lys. Bak flygelet går det en slags pir tvers over scenen – som tillater at folk på scenen kan bevege seg i to nivåer. Publikum som kommer inn etterhvert, er allerede andektig – det er gamle pianotanter, store jenter i 30-40-årene som har levd en stund med Chopin ved pianoet sitt, og ellers småpiker på 12-13 år som akkurat har stiftet bekjentskap med Chopin. Det er også en del menn – mest i moden alder.
Selv har jeg vært i George Sands vakre «Maison de Campagne» – hus på landet, 30 mil sørvest for Paris – ved landsbyen Nohant. Påsken 1988 var min første med Choeur Grégorien de Paris på l’Abbaye de Fontfroide ved Narbonne i Syd-Frankrike, og han jeg samarbeidet med da, ville gjerne invitere meg på nedstigning med bil fra Paris til Påsken ved Pyreneenes østre fot, for han ville vise meg flere ting på veien som vi skulle bruke to dager på. I Nohant kunne vi beundre George Sands staselige hestekjøretøyer og velholdte seletøy ute i stallen. Vi kunne gå omkring i hagen – og inne i den store hagestuen med de store franske vinduene ut mot terrassen – der var det dekket til lunsj. Vi ventet bare at glade mennesker skulle komme inn og ta plass, og blant dem – Chopin.
Senere stod jeg i Chopins soverom i huset de leide i Valdemossa på Mallorca – hvor George Sand bragte Chopin for å råde bot på hans lungesykdom og helse ellers. Jeg kjøpte hennes bok der – Vinteren på Mallorca, og så hvordan hun la mye arbeid inn for å hjelpe ham med å få et piano til øya og opp dit. Chopin skriver selv at når han ligger i dette rommet, har han inntrykk av å ligge i en likkiste – og det stemte det. Taket er utformet som innsiden av et lokk, og rommet er langsmalt.
Ellers skriver George Sand at de var ikke populære på Mallorca – fordi de levde sammen ugift. Ved et senere besøk til Lluc – klosteret oppe i fjellene – kunne jeg se disse gamle mallorcinerne på en serie malerier i klosterets kunstsamling. En maler hadde malt svært mange på den tiden George Sand og Chopin bodde der – og disse menneskene så ikke nådige ut, noen av dem. De var nok fryktinngydende naboer – som aldri hadde hørt lyden av et piano før, og langt mindre sett en dame som gikk i mannsklær – for det gjorde hun det meste av tiden. Hun hadde dessuten med sine to barn fra en tidligere del av livet, noe som ikke gjorde situasjonen bedre.
I produksjonen igår, har Irma Correa skrevet et teatermessig kammerspill for de to hovedpersonene, men der Chopins søster bryter inn mot slutten for å få slutt på forholdet. Carmen Mayordomo spiller den kvikke og initiativsrike George Sand, mens den mer innadvendte Chopin spilles av pianisten – Nacho Machi. Altså har de funnet en pianist som både kan fremføre Chopins nocturner på framifrå vis – og som er en dyktig skuespiller med godt taleorgan og god diksjon.
Jeg kan stort sett lese spansk, men oppfatter ikke særlig mye av spansk talestrøm – likevel kjedet jeg meg ikke før henimot slutten – for når en forestilling uten pause varer mer enn fem kvarter, da blir det langhalm til slutt, som Henning Sommerro pleier å si. Denne forstillingen varte nesten en time og tre kvarter – og det er en halvtime for mye, selv om både regi, korreografi, bakteppebilder og lys var enkelt og lekkert, og «Chopin» tok ut melodier og temaer som han tenkte over sammen med oss – før han la ut hele den neste nocturnen. Og kysse – det kunne han, med all den tendresse vi har tiltenkt ham! – Og George med mannsnavnet og buksene, hun tok da på en kjole som kom ned fra oven – og krøllet håret og satte blomster i det – før hun la seg ved hans føtter og hørte på de vidunderlige nocturner under sommernattskyene som var gjennomlyst av månen over Romantikkens mørke klippekonturer. Det merkelig var, at det var ikke det spor patetisk! Forestillingen kan importeres og overføres i enhver språkdrakt. Anbefales. Men hvor finner man en pianist som også kan spille teater og ikke minst – tale, slik at det høres helt bak i salen? Og kysse med tendresse!
I programmet stod det et sitat av Diria Joaquin Achúcarro: – Bach taler til Universet, Beethoven taler til Menneskeheten – men Chopin taler til hver enkelt av oss. Ikveld var jeg i Kraus-Auditoriet og hørte Beethoven tale – men mer om det i morgen. God natt!
Las Palmas, Luciadagen – 2019.
Dordi Skuggevik
