Fredag kveld satte Beethoven punktum for serien med 6 konserter + Moskva-balletten her i Las Palmas disse 4 ukene. Med to voldsomme verk av Beethoven, hadde jeg for første gang på lenge kjøpt billett øverst og bakerst i den store salen. Der oppefra hører man alt som foregår i denne salen hvor akustikken er utarbeidet av en tysk fysikkprofessor. Denne kvelden klang flygelet så rent, så stringent og så skarpskårent – spilt av en som fremhevet nettopp det også ved måten å spille på, at det blir det som klarest vil bli husket.
For ikke så lenge siden var det et program på TV hjemme der vi kunne se hva som aktiveres i hjernen når vi hører på musikk. Det blir rene fyrverkeriet. Så med vandrende solbad på Canteras-stranden uten solkrem etter oppskrift av prof. Johan Moan, svømming i havet og konsert mange kvelder, regner jeg med at innsatsen for helsen kan summeres opp med at dette har vært en skikkelig helsereise. I tillegg fikk eremitten på Gleresnessa pleiet omgang med folk i sosial sammenheng, og katolikken bor nær kirken her og kan delta på messene i ekte kirkehus. Måneden før jul er allerede plottet inn i husrom her for neste år også.
Det er faktisk ganske ofte at det på konserter i Kraus-auditoriet spilles musikk av bare én og samme komponist hele konserten. Denne kvelden var det «Keiserkonserten» før pause, og «Skjebnesymfonien» etter pausen. Begge av Beethoven. Pianisten gav til beste et ekstranummer etter Keiserkonserten – men ikke musikk av kveldens komponist. Han innannonserte et stykke av en catalansk komponist – til litt humring i salen, for catalanerne har for tiden et anfall av å skulle gå ut i gatene og rope til verden at de er noe for seg selv, og at de derfor trenger å forlate Stor-Spania. Ekstranummeret var et enkelt og vakkert klaverstykke med spansk (!) karakter… eller var det catalansk…?
Både sjefsdirigenten for det fabelaktige Orquesta Filharmonica de Gran Canaria, Karel Mark Chichon, og kveldens solist, Stephen Hough, er toppfolk som er kommet opp i flyhøyde i sin karrière. Stephen Hough er både pianist, komponist og forfatter/skribent. Derfor var det vel ingen grunn til å frykte at konserten som merkelig nok var oppsatt av disse to hovedverkene av Beethoven – som så ofte er blitt offer for ren plankekjøring – skulle bli det, selv om det var med et uff jeg så disse to store tunge «sviskene» fra Beethovens produksjon skulle spilles sammen på én konsert. De spilles nemlig ofte, dessverre, som «svisker».
Det ble ingen «svisker» eller plankekjøring denne kvelden – med dette orkesteret – i denne salen – med disse to toppfolkene på dirigentpodiet og ved flygelet. Det grandiose orkesteret de har her i Las Palmas kammerspilte Keiserkonserten.
Det var en svir! Det er ganske utrolig at et så stort orkester kan levere kammerspill av et så stort verk – men det gjorde de! Chichons pianissimi som han får dette orkesteret med på, er utrolige øyeblikk å få oppleve. Utrolig! Jeg tror faktisk ikke Beethoven i sin Himmel kjente sitt eget verk igjen! Men frydefullt – det må han ha hatt det!
Chichon kastet armene før han entret dirigentpodiet og Skjebnesymfonien var i gang før talatutene i salen rakk å kneppe igjen. Det var litt synd, for vi mistet akkurat starten – selv om flere enn meg sendte snakkerne morderiske blikk. Han burde ha ventet til det ble stille, og holdt publikum enda litt før Beethovens tordentale begynte.
Det er ganske umulig å kammerspille Skjebnesymfonien, men de hadde tilløp til det da de begynte 3.sats. Jeg vil si at Beethoven talte til hver enkelt av oss i Keiserkonserten denne kvelden, mens han kanskje talte mer til Universet enn til Menneskeheten i Skjebnesymfonien – alt mens de hvite skavlene rullet ut av mørket og inn mot Auditoriets store vindu ut mot havet bak orkesteret.
Las Palmas 3.søndag i Advent – 2019.
Dordi Skuggevik
