Minneord: Inge Løvendahl Mogstad.

Inge trenger egentlig ikke noe etternavn. Alle i Surnadal visste hvem Inge var, for det var så oppsiktsvekkende at det som er et mannsnavn i Norge, er et kvinnenavn i Danmark. Dessuten visste alle veldig fort hvem Inge var, da hun kom til bygda, fordi at hun var «dyrlegefrue» – og det innbar at hun øyeblikkelig fikk en stor kontaktflate som sin mann dyrlegens uoffisielle sekretær, koordinator og jeg-vet-hvor-han-er-og-hvor-han-skal-person. Hun holdt oversikten over jurbetennelser hos hvem og hvor, og hvor dyrlege Sigurd til enhver tid befant seg – i en tid da det bare var fasttelefoner. Ingen av oss forstod hvordan hun klarte å kommunisere med alle kaillene om alle slags husdyrsykdommer på vår meget kompliserte surn’dalsdialekt. Det var rett og slett en bedrift! – at hun klarte det. Inge fikk trolig ingen uttelling på pensjonen, selv om hun utførte en stor jobb som dyrlegens uunnværlige assistent.

I ettertid fikk vi også vite at hun stod Sigurd bi i en vanskelig tid rett før eksamen. Han var faktisk temporært blind, så hun måtte lese pensum for ham, men vi fikk ikke vite før nesten etter Sigurd døde, tror jeg – at de hadde holdt hemmelig at Sigurd fikk MS den gangen. Og oppi det hele ble hun med barn, men satte Sigurds situasjon foran sin egen. Hun var en meget fager fruktsommelig brud. Det skal være givet!

Inge ble sagt å ha jobbet på sentralen som telefondame i Danmark, men så kom hun til en distingvert familie i Oslo som kokke, og gikk på dans på Veterinærhøgskolen – og traff min fetter «Sigurd dyrlege», som vi kalte ham. Hun slo ned som en dansk vårvind i vår familie i Surnadal: Smellvakker som en dansk bøkeskog om våren, gullhår, røde høghælasko og volangskjørter og med en «suffisangs» og verdensvanthet som slo oss surn’dalinger av banen i alle sammenhenger – og hun fødte vakre barn, i alt tre.

Jeg ble innkalt som barnedåp-kokke til den andre – da de hadde flyttet inn på Dyrlegehaugen på Ør’n. Ingeborg Bu’n var barnepike hos dem da, og Ingeborg og jeg var kanskje såvidt konfirmert + og ingen av oss kunne lage mat. Inge satt der så rent avslappet i morgenkåpe med ruller i håret og instruerte oss nesten rett før de skulle i kirken – og det ble mat: Helstekt svel (smålaks) – bakt i stekovnen. Vi krafsa av rista ute, gjorde opp fiskene, skar inn til beinet på begge sider med 6-7 cm mellomrom, strødde salt i snittene og i buken – og la dessuten grønne urter i magen på svelene (tror det var 3). (Hun må ha hatt stor stekovn!)

Svelene ble servert på en seng av grønne salatblader med persille i munnen og friske jordbær dandert langs kantene. Jordbær var også desserten – med fløte. Først ble surn’dalingene så satt ut av at Inge hadde funnet på å gjøre laksen sånn –  at de gapte, og så bar det til å ete. Det ble ingen ting igjen til oss på kjøkkenet, og gjestene lå henslengt i stoler, sofaer og fluktstoler resten av dagen.

Den andre gangen jeg skulle være dåpskokke, var det på samme viset. Jeg ankom – og Inge sa jeg skulle lage roastbiff. Jeg hadde aldri hørt om roastbiff. Inge forklarte meg kort hvordan – og så fòr hun til kirken. Roastbiffen var Inge svært fornøyd med, men surn’dalingene hadde aldri spist halvrått kjøtt før, så den dagen ble det mye mat igjen til oss på kjøkkenet.

Sist jeg spiste hos Inge, var nå i vår. Vi hadde bestemt at hun skulle gi meg en middag på bursdagen, og jeg skulle gi henne en biltur. Jeg fikk for første gang disse legendariske danske hakkebøffene. Sausen var så blank og fin i konsistensen. Da fikk jeg vite at Inge hadde lært å lage saus av sin mor: Hun brukte potetvannet til å spe ut sausen! Det er jo logisk – for potetvannet inneholder jo både salt og stivelse! Der lærte jeg det!

Inge ble oppsøkt av alle Sigurds gamle onkler når de var «borti bøgden». De passet på at det var når Inge hadde middagen klar. Onklene kom hjem med stjerneblikk: – Tenkje på det – ho stækje flekjte’ e stækjeomna e tjukke stjivå!» Dette påførte jo alle husmødrene i familien varige mén i sjøltilliten på kjøkkenet.

Inge lærte meg også i ung alder, da vi smurte smørbrød en gang sammen hos Tante Laura på Røv – å skjære skiva i to tvert over, ikke på skrå. – Hva skal en med de snippene som stikker ut og ikke har noe pålegg på seg?! sa Inge. Etter det lager jeg smørbrød som er skåret rett over! Ingen snipp!

Inge la også ned et stort arbeid utenfor hjemmet – i Saniteten. Det er nok en hel historie i seg selv. Men først og størst av alt var at hun var en «home-maker» en «hjemskaper». Det er en yrkestittel jeg lærte da jeg satt rundt i 300 amerikanske hjem og leste obituaries – nekrologer/minneord. Jeg tror vi kan si at Inge var en av de siste store «home-makers» – husmødre. Den som har opplevd henne, forstår hva jeg mener, og de forstår hva vi som samfunn og som familier har mistet da det offentlige skulle ta over barneoppdragelsen, og mor skulle gå ut i verden og bli en produksjonskomponent, et tannhjul i arbeidslivet utenfor hjemmet. Inge holdt slekta sammen!

Min mann Bjørn og jeg ble veldig godt kjent med Inge og Sigurd da vi feiret både jul og nyttår sammen her på Gran Canaria et år. De lå begge nettene på en utbrettbar dobbel sovesofa hos oss. Ellers dro vi på mange turer sammen med meg som sjåfør på leiebil. Det var da Sigurd sa til meg en dag – da vi gikk etter Bjørn og Inge som gikk foran oss: Han virret hodet frem og tilbake og sa: «Ho Inge e ailtså så klæn, men det nøtta’kje å sei nå åt’na.» Der vil jeg kommentere at det jeg beundret Inge mest for, var hvordan hun taklet sykdom: – hun ignorerte den!

Hun ble operert for kreft. «Dæm skrapa kræfta oinna myillågålva ‘na.» sa Sigurd. Bjørn og jeg besøkte henne under rekonvalesensen på Bjørnang i Skogn. Hun var bare skinn og bein og var grå i hud og hold. Likevel prøvde hun å spise ett av bringebærene vi hadde med – men klarte det ikke. Jeg så for meg at hun bare hadde et par dager igjen å leve.

Bjørn og jeg hadde et ærend på Tautra på vei hjem. Jeg kjøpte et kort i klosterbutikken, la en seddel inni, og spurte om de kunne legge Inge inn på bønneprogrammet sitt. Da Bjørn og jeg kjørte innover fra Tautra, stoppet jeg bilen og sa til Bjørn: – Ser du det samme som jeg ser? Det var som om noen hadde klippet et stykke av en riktig tjukk regnbue og satt det som en stabbe ned inne der Skogn ligger og der Inge var. – Det må være et godt tegn, sa jeg til Bjørn. – Inge ble frisk, gjenvant sin frodighet – og hun levde i 18 år før kreften tok en siste knock-out på henne. Jeg fortalte om det til organisten i St.Olav kirke i Trondhjem. – Det der kailla vi et vêrhau på Ørlandet, sa han.

Jeg fikk ikke anledning til å være med på begravelsen til Inge, fordi jeg måtte hente min sønns urne på Værnes den dagen. Heller ikke urnenedsettelsen til Inge fikk jeg være med på, dessverre. Hun etterlater seg et stort tomrom, men rike minner i hver av oss som har kjent henne og omgåttes henne. Og hun etterlater seg et flott kjølvann – sin etterslekt. Hun vil bli savnet, men vi er glad for at hun kom inn i våre liv – og for at vi har kjent henne, den dansk pi’e som ble en av oss!

Las Palmas – 17.nov.  – 2020

Dordi Skuggevik

Skrevet av

dordis

Lektor, cand.philol, forfatter og samfunnsdebattant.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *