Det er blitt et svare til kirkeliv, siden all messeopplevelse ble gjort digital av Coronaen. Igår var det Messenger-chat-messe med fader Dominic i Kristiansund og oss spredte får inni ‘fjordom’ og oppi ‘dalom’ her på Nordmøre, og mens jeg slang meg ned i TV-stolen iført slåbroken imorges, og åpnet PC-en – kikket jeg inn på ‘Vatican Live’ for å se hva som forgikk der – og jammen traff jeg ikke rett på (kl.09!) – Paven i ferd med å gå inn til en 2-timers høytidelig messe der 9 prester skulle få sin ordinasjon. Ikveld skal jeg overvære biskop Erik Vardens feiring av Kallssøndagen i St.Olav domkirke i Trondheim – i opptak, på PC-en. Jeg vil ugjerne gå glipp av det han sier og at han synger.
Peterskirken så fullsatt ut, enda folk satt på annenhver stol og med maske på, og Paven feiret messen ved hovedalteret, mens han de siste månedene har holdt til bak hovedalteret – ved et mindre alter, og med få i sin flokk. Det var tydeligvis invitert et gjestekor – i tillegg til en fast korgruppe, og gjestekoret sang fantastisk flott – med svarte masker på. Jeg har sagt det hele tiden – å forby sang i kirken p.g.a. Coronaen når folk har maske på – det er det store tullebukkeri! Synger man riktig, skal man kunne synge med et tent lys 20 cm foran munnen, uten at lyset blafrer! Og idag kunne vi høre at koret lød flott på tross av masker foran munnen.
Fader Dominic snakket igår ganske lenge om det å utøve prestegjerningen. Hva det innebærer. Den 4. søndag etter Påske kalles «Kallssøndagen» – fordi da feirer man dem som legger til rette for kontakten mellom oss mennesker og Vår Skaper: Prestene, diakonene og andre, men særlig prestegjerningen. Presteordinasjonen er et av den katolske kirkes 7 sakramenter, derfor kan ikke en eller annen ta på seg en stola og være «prest» – slik en kan se i den norske lutherske kirken.
Jeg kjenner en ung katolsk kvinne i Tyskland – som snakker flytende norsk, og som har vært her på familiens hytte om sommeren hele livet. Hun blir neste år ferdig utdannet katolsk «presteassistent». Da kan hun utføre alt en prest gjør, men hun kan ikke consacrere hostien/alterbrødet og vinen, og hun kan ikke høre skriftemål. «Men du kan gjerne fortelle meg dine hemmeligheter!» sier hun med en klingende latter. Hun møtte sin mann på teologistudiet, og ifjor giftet de seg med tradisjonsrikt landsbybryllup i hans landsby nede ved den tsjekkiske grensen, og nå har de fått lille Marita!
De skal begge arbeide innenfor voksenopplæringen i den katolske kirken i det gamle DDR – stasjonert i Dresden. Jeg prøvde å verve henne til rektor ved en fremtidig katolsk skole på Kalvskinnet i Trondheim, Hun var veldig ivrig på det, men skolen ser ut til å vente på seg, mens det er stort behov for parets tjenester i gamle DDR. Jeg overvar innvielsen av den store nye katolske kirken i Leipzig for et par år siden, og møtte et fargerikt og vitalt kirkeliv – men som trenger lærere og prester. De er nok kommet på rett plass – med lille Marita!
Fader Dominic talte igår om de to typene prestedømme som man operer med i den katolske kirken: «Det allmenne prestedømme», som alle vi som er døpt utøver, og «Det sakramentale prestedømme», som utøves av viet prest – som også har del i suksesjonen (= etterfølgelsen). Svenske lutherske prester har del i suksesjonen, men ikke norske lutherske prester. D.v.s. at en prest som har del i suksesjonen, er en av alle prester i en kjede tilbake til apostlene og Kristus som den første prest. – der en prest har fått lagt hånden til presten bak seg – på hodet, og slik er blitt velsignet i historiens presterekke – slik at han er som et ledd i en lang rekke, en lang lenke, av prester. Hvordan «lenken» ble brutt i Norge, har jeg aldri fått høre forklart, men på ett eller annet punkt i historien mistet de suksesjonen. Det var gripende idag å se hvordan eldre prester kom frem til prestekandidatene, ikledde dem prestekjole og stola – og når de etterpå gikk lands radene og la sine hender på hodet til hver især og innlemmet dem i suksesjonen.
Paven forlot idag manuskriptet til sin preken etter bare et blikk ned på papiret, så kjærlig og intenst på de 9 som skulle prestevises, og talte varmt og inderlig til dem. – Når man går inn i prestegjerningen, sa han, da begynner man ikke på en karrière, men man blir en av hyrdene som skal vokte Guds folk. – Som hyrde for Guds folk, må man utøve gjerningen med stor medfølelse og stor ømhet, sa han. « Con compassione e tenerezza» Han salvet deres hender med hellig olje – foran alteret, og da de var ordinert og ikledd sin prestehabitt og hadde tatt bilde med ham foran alteret, gikk han fra den ene til den andre – tok hendene deres og kysset begge håndflatene til hver især – con compassione e tenerezza.
Pave Franz gikk med stor fart og minimalt gangbesvær da han kom inn i Peterskirken i dag, og på vei ut gikk han fra familiegruppe til familiegruppe og takket hver familie især for sønnen de hadde gitt til prestetjenesten. Han var svært opplagt, glad, munter, kvikk og så veldig lykkelig ut. Mødre og bestemødre rev masken av seg så de kunne smile til ham. Han er helt sikkert vaksinert forlengst – så de tok vel lett på at han likevel kan være smittebærer. Kanskje de var vaksinert også.
Når man idag går inn i Peterskirken – og siden 20-30 år, må man gå gjennom en «flyplass-sikkerhets-kontroll, og veskene må legges igjen i en hall utenfor. For et par år siden, spiste jeg både middager og lunsjer på uteserveringer i Roma, som regel med et automatgevær i anlegg en halvmeter fra albuen. Det var ikke politi som hadde bevæpnede grupper på annethvert gatehjørne, sa taxisjåføren min, dette er Hæren, sa han. Og hva er det Roma forskanser seg imot? Til og med Peterskirken forskanser seg – med mye sivilt politi til og med inne i kirken. Vi vet det alle sammen, hvis vi tør å dra hodet opp av sanden og slutte med å være strutser: Det er Islams dragoner som også Roma og Vatikanet må befeste seg mot. Slik er det idag kommet en helt ny dimensjon til det å gå inn i prestetjenesten. En prest må være forberedt på martyriet. Takk til alle som idag har mot til å bli prest!
Vi trenger ikke gå så langt for å se hva som truer, også her i landet: Kirken på Dombås ble satt fyr på av en av Islams dragoner – fra Somalia, men Heimevernet på Dombås har ikke satt ut vakter med automatvåpen enda – slik de gjør i Roma.
Glærum, Kallssøndagen, 25.april – 2021.
Dordi Skuggevik
PS: Foto til dette er lagt ut på Facebook-kontoen min.
