Jeg har nettopp lest Pater Holes innsiktsfulle og utfyllende gjennomgang av diverse sivile og kirkelige aspekter ved sølibat/ikke sølibat for våre katolske prester. (St.Olav – katolsk tidsskrift for religion og kultur 2/2023 s.72) Jeg har lest artikkelen to ganger.
Jeg vil gjerne sitere to uttalelser om sølibat/ikke sølibat – som jeg har husket i nærmere 30 år.
Biskop Robert J. Rose, Michigan, på «roothunting» her på Glærum 1983: «Vi forstår alle at for en prest – å velge å leve ugift og gi avkall på egen familie, det er vanskelig. Men hvis vi avskaffer sølibatet, vil vi også med det si, at dette offer som prester har gjort for sine sognebarn og sin kirke i hundrevis av år – ikke var noe verdt. Derfor kan vi ikke avskaffe sølibatet.»
En ung amerikansk prest som jeg traff på Island, under et mellomopphold på vei til USA i 1997, han sa om sølibatet:
«Å være ektemann og familiemann krever alt av en mann. Å være katolsk prest, krever alt av en mann. For én mann å ta på seg begge deler, det blir for mye – derfor må vi beholde sølibatet.»
«Det nye sølibatet»: Dette var tittelen på en bok jeg gikk meg på på 80-tallet. Altså: Mennesker med krevende jobber, lang tilreisetid til jobben inne i storbyen o.l. – de begynte å leve i et bevisst sølibat for å greie dagene sine.
Selv gikk jeg et par-tre ganger inn i perioder med bevisst sølibat – etter brudd med kjærester. Det var i disse periodene jeg utviklet dype, rike vennskaper med menn. Denne personlige erfaringen har gitt meg et utvidet og positivt syn på sølibatet for våre katolske prester: Sølibatet utvider kontaktflaten med andre mennesker.
Det storartede med ekteskap, familieliv og seksuell praksis er dessuten meget overdrevet! Alle aspekter ved ikke-sølibatært liv gir mange utfordringer, påkjenninger og kriseopplevelser. Der kan det faktisk hende at våre sølibatære prester blir spart for mye! Få vet mer om ekteskapets utfordringer enn prester med fartstid i skriftestolen, og jeg er sikker på at mange prester priser seg lykkelig når de forlater en økt i skriftestolen – for at de er spart for dette samlivet!
Sølibatet – en gave til oss katolikker:
Takket være sølibatet har vi katolikker tilgang til vår prest alltid – når han da ikke sover eller er på ferie. Det er den største gave fra våre katolske prester. Men, takker vi dem for det?
Takk presten din og biskopen din for det neste gang du ser ham! Og gi ham en klem! Be ham med på god mat, fest og samvær!
Og som for Biskop Rose, så jeg hvor stor betydning hans egen familie hadde for ham. Han var meget elsket av søsken, svigerser og nieser og nevøer. Og det var meget gjensidig. Viktig oppgave der for sølibatære prester og biskoper sine familier.
Til slutt: Pater Olav Müller skrev en gang at et ras begynner med den første lille stenen som løsner oppe i fjellsiden. Opphevelse av sølibatet for prester og biskoper vil dra med seg et større ras – som det vil ta lang tid å temme, hvis det kan temmes.
Den katolske kirken er global. I forhold til det, så jeg allerede «tyske tilstander» i USA på 80-tallet: De katolske menighetene hadde fått smittet over på seg fra de protestantiske menighetene i nabolaget, at kirken nådde bare til menighetens utkant, og de glemte at de ikke kunne gjøre endringer i lokal menighet, uten at det samme skjedde verden over.
Til slutt: Det er helt frivillig å bli katolsk prest og leve i sølibat. Helt frivillig!
Glærum, 21.juni – 2023.
Dordi Glærum Skuggevik
