Forfatter: dordis

Man har bestemt at det er siste gang man skal til Roma, en by som er krevende for en aldrende dame som snart blir ¾ 100 år! All taxikjøringen på brolegningen i Roma har snart løsnet nyrene, påført meg lettere hjernerystelse og gjort alle livets prolapser i nakke og rygg som nye. Men taxi må til, sier kneet i høyre ben.

Jeg setter albuen i håndtaket på høyre dør i taxien og venstre arm strakt ned i setet – og med slikt stabilisatoropplegg hindres de store katastrofer i den gamle kropp. (Jeg prøver å glemme hva det koster…)

Det er Olavsfestdager i Roma igjen. Dagen etter jeg ankommer byen, kommer Ellen og Randi etter, og vi skal ha første treff kvelden deretter igjen. Vi skal ha ettermiddagskaffe på Piazza Navona, deretter konsert i Santa Agnese som dominerer plassen, og så skal vi innta middag på Campo di Fiori.

Det er messe på gang i Santa Agnese når vi kommer inn, men så forstår man at konserten skal foregå i sakristiet – som er like stort som et kapell – med alter og alt tilhørig, slik at det store sakristiet sikkert også av og til blir brukt som kapell. Heller ikke her har de barokke mestere spart på noe, det laver ned fra tak og vegger av yppig barokk kirkekunst.

«Musikk fra Berninis tid», står det på internettet når det blir søkt på hva en kan får med seg disse dagene i Roma. Bernini levde sånn på begge sider av årstallet 1600, og ble 82 år – og er mest kjent for søylerekkene på Petersplassen, men han rakk mye annet også i sitt lange liv. Det er hans samtidige musikk vi er kommet for.

En vidunderlig barokksopran er ledsaget av en mann med spansk barokkguitar og en annen mann med både barokk tverrfløyte i tre og en vidunderlig blokkfløyte – og han utfører også perkusjonen med tamburin og håndtromme. Dertil synger han. (Baryton).

Barokksopranen i flott aftenkjole overrasker oss med korte innslag om Barokkens mange ytringer både i maleri, skulptur, arkitektur og musikk – på engelsk. Hun beholder talestemmen i «sang-sitsen» og taler lett og hørtbart til oss. Av og til trer fløytisten frem og taler til oss på italiensk – som hun oversetter. Midt i konserten overrasker hun med å si –at nå skal vi gå inn i kirkerommet – for kirken er stengt for natten – og den er nå reservert for oss. Herrens legeme er tilstede i sitt tabernakel over alteret – for det brenner et rødt lys på alteret under.  Her i kirkerommet har barokken gått helt amok. Men sopranen forklarer kort og klart hvordan Renaissansens krav om å gjenføde den greske antikkens perfeksjon – ble avløst av emosjonene – de store følelser og det teatrale i livets iscenesettelse. Hun viser oss hvordan det både i maleri og skulptur blir brukt et tredimensjonalt grep som inviterer oss inn, som gjør at vi kan bli med inn i maleriet og i relieffet og delta. Se det lærte man altså denne kvelden – selv om man kom for musikken. Dette var den mest originale guiding i et barokt kirkerom noensinne! Schola Romana Ensemble kan hermed anbefales til alle seriøse festivaler der hjemme, med eller uten barokt interiør: Paola Alonzi, Stefano Sabene, Lorenzo Sabene.

Og Santa Agnese – de Agono (= av smerten)? Hun ble 12 år gammel begjært av en mann som hun ikke ville gi sin unge blomst. Han ble så rasende at han satte fyr på henne – men englene kom til og slukket flammene. Da tok han likeså godt og kappet hodet av henne. Det hele foregikk på Piazza Navona – om jeg forstod rett.

Birgittaklosteret i Roma, 18. okt. – 2019.

Dordi Skuggevik

Sitkagrana er nok bedre enn sitt rykte, selv om den er blitt et hatobjekt blant høyrøstede og kunnskapsløse i Norge, som bare vil få den vekk, få den bort – ja, utrydde den.

Det blir ropt at den sprer seg så veldig. Far min plantet sitkagran her i Surnadal for et par mannsaldrer siden. De er blitt store og flotte, og SPRER SEG IKKE!

Jeg diskuterte med vintervenninne i Las palmas – Mary fra Vikan på Hustadvika, og hun la ut om denne spredningen. Det var veldig imponerende, for når Mary kommer i farta, da ligner hun på en spansk karavell fra 1500-tallet oppe på en brytende bølge.

Fasiten kom på TV for en stund siden: Sitkagrana sprer seg på kysten men IKKE inne fjordene! Så både Mary og jeg hadde rett! Mannen på TV la ut om Sitkagranas fortreffelighet. Han sa at lykkelig er den mann som har et mål sitkagran plantet av sin oldefar – og som i en alder av 90 år, når den er hogstmoden, vil gi 35.000 kr. i kassa når de hogges. 90 år gamle er de hogstmodne, for da har de kvistet seg selv, og står hogstklare med bare juletreet i toppen. Mannen la også ut om trevirket av sitkagrana – hvor flott og anvendelig det er. Han hadde med seg et par ski laget av sitkagran, og de skulle være eksepsjonelt god å renne på. Så – PLANT SITKAGRAN! – Til glede for dine etterkommere om 90 år!

Glærum, 13. okt. – 2019.

Dordi Skuggevik

Min mor ble født i 1904, og hennes konfirmasjonskull deltok i skogreisningen med granplanting. Kull etter kull gjorde det. Skoleklasser også. Idag høstes disse granfeltene og tømmeret skipes daglig ut med båter fra fjorden og fraktes til papirfabrikker i Tyskland – for netthandelen trenger mye papir og kartong.

For 30 år siden tegnet jeg en dag et stort tre på tavlen og bad elevene også tegne et tre i arbeidsboken i naturfag. Så skrev vi: For mye CO2? Plant et tre!

Det store barskogbeltet som strekker seg fra Norskehavet til Beringstredet er en like stor og viktig lunge i verden som Amazonasbekkenet. Ville det ikke være bedre å investere i vedlikeholdet av disse store vintergrønne skogene enn å sende penger på måfå til Amazonasområdet der vi vet at det meste av pengene forsvinner på veien?

Erik Solheim var den som begynte med å skremme velgerne til seg med dommedagsprofetiene om miljø og klima – og velgerne strømmet til SV og Miljø-Kristus Solheim – den store Frelser. De andre partiene tok etter. Nå konkurrerer partiene med å skremme mest høyrøstet, slik at alle barn og unge snart må gå på beroligende medisiner. Og verst av alt: Flygenfelten Solheim er hjemvendt fra sitt høye embete i klimaskremming i FN-systemet og er begynt forfra igjen. Ville det ikke være bedre å ta skoleelevene med ut i skogen for å plante gran? Dermed får de gjort noe helt konkret for miljø og klima. Det står bare igjen å se om norske skolebarn orker å gjøre denne innsatsen når varmen, svartflua, hoggormen og påten (flåtten) går på dem.

Jajaja! Jeg hører ropet: – Fy! Vi vil ikke ha gran!!! Gran – som var tingen i min mors og også i min barndom og ungdom er blitt fyfy! Men papir og kartong lages av gran. Uten gran – ingen netthandel, kan vi faktisk si. For de vil vel ikke erstatte papiremballasjen med plastikk? Vi kan jo begynne å kalle granfeltene for granåkrer? Jeg sa det til en granhater som satt ved siden av meg på flyet hjem fra Leipzig i mai. Hun var midt i livet, mager og lettbent, og jobbet som toppbyråkrat for en av våre mest kjente klimaskremmepolitikere. Hun hadde til og med studert botanikk med selveste professor Gjerdevoll. Hun hatet gran så inn i granskauen. Mitt siste argument var: «Fra 1995 til 2015 vokste Norges befolkning med 1 million. Millionen var alle innvandrere. Når alle disse skal ha dopapir, må vi ha grantre for å lage dopapir – og tenk, sa jeg – når alle inderne og kineserne begynner å bruke dopapir! Da blir det kjekt da å ha nok gran så vi kan lage nok dopapir!» Da ble damen helt taus og stirret inn i tomrommet i hodet sitt. Hun hadde ikke flere argumenter mot granplanting. Så send skoleelevene ut på granplanting! De vil få trim i frisk luft og de vil få den store opplevelsen å frelse planeten ved sine egne henders verk! Halleluia!

Glærum, 5.okt. – 2019.

Dordi Skuggevik

Tone B. Bergflødt: Farfars skrin. I skyggen av NS.

Forlag: Prego Mobile.

Det går fremdeles en usynlig delelinje gjennom det norske folk snart 75 år etter andre verdenskrig: nesten halvparten av befolkningen har tilhørighet på en eller annen måte til «NS-familiene» – der medlemmer av disse familiene ble dømt i  rettsoppgjøret etter krigen, og der stigmaet av dette fremdeles plager dem som tilhører disse familiene. «Krigen som aldri tar slutt» er en treffende tittel på  prof.em. Hans Fredrik Dahls siste bok om temaet. Mens faghistorikerne har skrevet den ene boken etter den andre gjennom 75 år etter krigen, har vi ikke hørt så mange direkte fortellinger om diaboliseringen, stigmatiseringen og skampåføringen av dem som ble straffet og utstøtt etter krigen, og som er blitt overført på barn, barnebarn o.s.v. Men nå er det kommet en meget særpreget bok. Særpreget – fordi forfatteren går så nær innpå menneskene dette angikk og fremdeles angår, ikke minst henne selv.

Hun legger rammen: bygda, familien, individet – tett inntil temaet. Hun relaterer ikke så veldig temaet til historiske linjer. Hun holder seg i hverdagen. Dette sikkert som en følge av at hun etter å ha oppdaget og erkjent familiens forhold til Nasjonal Samling, avbrøt en yrkeskarriere for å studere psykologi og psykodrama ved universitetet. Deretter gikk hun løs på å avdekke og å oppdage forholdene omkring sin sjokkerende oppdagelse av den fortiede familiehistorien – ikke minst med en reise innover i seg selv. På denne arbeidsomme og slitsomme måten avdekker hun langt på vei sannheten om de menneskene som ble med i Nasjonal Samling. Hun kler mytene av historien og ender i det hverdagslige, det helt menneskenære – der det foregikk.

Det er mange som har deltatt i utarbeidelsen av teksten. Hun takker en rekke  «pilot-lesere». Hun takker ham som intervjuet 3-400 «NS-barn» om deres opplevelser av stigma og utenforskap på grunn av NS-historien i familien, og som tok doktorgraden på dette: prof. Baard Herman Borge. Forlaget har brukt to redaktører, to språkvaskere, der den ene også har drevet faktasjekking, og av ytterligere to medarbeidere har én lest korrektur og én har vært konsulent. Slik kan en lure på hvor mye som er bevart av selve forfatterens idiom. Men, boken er blitt en page-turner: det er vanskelig å legge den fra seg, og den som ikke må gråte når en leser slutten, har et hjerte av stein.

Glærum, 4.okt. – 2019.

Dordi Skuggevik

Igår kom det brev fra Paris – fra presidenten for Choeur grégorien de Paris. Han skrev og takket for tilsendt bok. Jeg leste brevet flere ganger, og oversatte det også for meg selv – fordi det gav mange tanker om hvor forskjellig franskmenn og dagens nordmenn formulerer seg. Skal dette franske skriftstykke oversettes til norsk, må det bli til et litt florisant riksmål. Oversettelsen skal forstås av en norsk leser, og samtidig skal den franske måten å uttrykke seg på bevares. Her er et forsøk:

Kjære Dordi,

Ikke bare ble 1000-årsjubileet for St.Olafs konversjon magnifikt feiret med en total investering av din person og dine midler, men du vil med boken som ble mottatt idag, at evenemangene videre skal tilhøre våre to lands historie!

Fotografiene av kirkene, klokkene, konsertene, møtene mellom mennesker som du har gjengitt fra denne eksepsjonelle anledning, gir allerede en forsmak på teksten.

Vær levende takket for din dedikasjon «til faderen og til sønnen» så delikat.

Imidlertid, finner jeg at du taler litt for tidlig om «punktum». Punktum kommer til å bli et utropstegn, slett ikke en avslutning av en setning eller et prosjekt.

Må du tro på hele den annerkjennelse som gis deg av medlemmene i Choeur grégorien de Paris som aldri ville ha tatt til vingene uten din intuisjon og din sjenerøsitet.

Turnéen i Sveits som Catherine organiserte for 48 personer – med barn på seks måneder og en dame på 87 år! – ville ha vært meget vakker, og i perspektivet av vår første turné som gikk til Norge, hvis du hadde vært med.

Vi tilsier deg hele vår affeksjon.

Louis

I Aftenposten torsdag 26.sept. står det mye om islamiseringen av Norge, både åpen og «snik». Det står også at på en del skoler og i en del barmehager får alle «halal-kjøtt» = kjøtt av sjektede dyr, for å gjøre det enkelt for kjøkkenpersonalet. Men er sjekting av dyr lovlig i Norge nå?

Sjekting er en slaktemetode hvor halspulsåren i dyret skjæres over og dyret blør ihjel. Det har vært forbudt i Norge. Jøder bosatt i Norge har derfor gjennom tidene fått innført kjøtt av sjektede dyr fra Sverige. Da muslimene strømmet inn i landet fra Balkan-krigen, kom det plutselig «pashtrami» – kjøtt av sjektede dyr på det lokale samvirkelaget i bygda. Jeg spurte om kjøttet var innført fra Sverige, men det visste ikke hun bak disken.

Hittil har samene hatt unntak fra forbudet mot sjekting, og har kunnet drive med sin gamle slaktemetode hvor de holder reinen fast mens de skjærer over halspulsåren og den blør til døde, men har muslimene i Norge fått samme rett til sjekting – og er forbudet mot sjekting i Norge nå opphevet? Når ble i så fall sjekteforbudet opphevet? Kan noen svare meg på det?

Glærum, 26.sept. – 2019.

Dordi Skuggevik

Da Greta Thunberg stod frem på TV-skjermen der hun freste mot verdenslederne i FN, var det lett å se at hun nærmer seg et sammenbrudd, et kollaps. Også den elendige formen hun viste ved ilandstigningen i New York fra seilbåten hun hadde vært på i 2 uker over Atlanteren, tydet på det. Hun ble lingset opp på kaikanten, holdt oppe av to personer, mens hun fikk dyttet på plass skolestreik-plakaten i hendene. Det var relativt få som hadde møtt opp for å bivåne ilandstigningen, men kameraene var på plass

Det skrekkelige i saken der en gruppe klimaaktivister med hennes mor i spissen, hensynsløst bruker henne som spydspiss i sine aksjoner som skaffer dem store inntekter – er hvordan verden lar seg bedras. Tror virkelig folk at en jente i konfirmasjonsalderen klarer å skaffe seg adgang til de rommene hvor hun har fått ordet – klarer å skaffe seg den adgangen selv? Det er foruroligende at så få klarer å gjennomskue denne maskeraden. Men, noen la tidlig merke til at det var samme gruppen mennesker en kunne se bak Greta Thunberg overalt der hun ble fanget inn av kamera. Og – hun har manus. Det har hun ikke skrevet seg. Hun egner seg som klimaaktivistenes medium på grunn av sin sykdom – Aspergers syndrom, som gir henne dette uttrykket som fungerer hypnotisk på folkemengder. Og hun sa det selv på TV: «På grunn av min Aspergers, ser jeg ting liksom på avstand, i svart/hvitt.» Det er slik verdens demagoger ser verden.

Når skal maskeraden avsløres? Når skal noen ta affære og melde moren og hennes kumpaner til svensk barnevern og tilbakeføre Greta Thunberg til skole, helseomsorg og normalt hverdagsliv? Eller skal folk stå og se på at de hensynsløse klimaaktivistene nå legger ut på den omtalte bussturen fra New York og helt ned til Chile før de gjør noe for å stoppe galskapen? Greta Thunberg vil neppe overleve denne etappen uten et endelig sammenbrudd – eller, i verste fall: dø av det, mens toskene i verden applauderer, gir henne Nobelprisen post mortem og setter henne, helgenkåret, i mausoleum sammen med Gandhi og Martin Luther King? Mange bør rive seg i håret over dårskapen.

Glærum – 26.september – 2019.

Dordi Skuggevik

Igår – 24.sept. ankom jeg Oslo bussterminal etter nesten 6 timer på Haukeliekspressen. Jeg skulle skynde meg innom toalettet på terminalen før jeg gikk på flybussen til Gardermoen.

Etter et lite strekk bortover gangene, fant jeg den store, tunge skyvedøra. Jeg forstod etterhvert at her måtte man ha spesialkurs i datahåndtering for å få den opp, for her måtte man blø med 20 kroner for å få gjort sitt fornødne – og å få betalt de 20 kronene – det var ikke lett.

Man må ha bankkort for å få det til, forstod jeg. Antagelig en sikkerhetsforanstaltning for å unngå at gatens løse fugler uten bankkort kan få adgang. De må nok pisse i det fria, bak «hyinn og hjørn.»

Etter å ha dratt kortet, kommer det 6 små grå siffer opp i et display, som man må memorere mens man plotter dem inn på en firkantig boks ved siden av boksen hvor man drar kortet og leser av sifrene. Sifrene er så små og lysegrå, at man ser dem neste ikke. Når de er plottet inn, begynner flere lamper å lyse – og hvilket knapp ved hvilken lampe skal man trykke på?

Etter å ha dratt kortet og prøvd tre ganger, blir jeg helt avmektig, desperat, forbanna og begynner å banne høyt. En omfangsrik, svart Afrikas datter i gevanter kommer til og henvender seg til meg på et rudimentært, uforståelig norsk. Hun veiver med armene og snakker høyt. Jeg slår neven i boksene, igjen og igjen, banner høyt – og går tilbake bortover gangen mens jeg også nå veiver med armene. Jeg henvender meg til folk bak den ene disken etter en andre, men de sier ikke et mukk og slår øynene ned, mens jeg roper ut min mening om De Gale Grønne i Oslo. Afrikas datter kommer veivende etter meg og haler meg tilbake til åstedet, og peker på døra for handicappede og dem som skal stelle barn. Jeg forstår at hun mener vi kan stå på lur og smette inn når de der inne kommer ut. Hun gir meg galant førsteplassen – og jeg smetter inn, men nå har magen gått i vranglås og vil ikke avgi hverken skvett eller kabbe. Kabben tør ikke komme ut før neste morgen – hjemme på Nordmøre. Det var synd jeg ikke fikk lagt den igjen foran den første døra som visittkort. Det vil jeg herved oppfordre andre til å gjøre.

Neste gang jeg er i Oslo – hvis det blir noen neste gang…. da skal jeg ta med meg slegge og knuse disse boksene unnfanget av idioter. Dessuten skylder Oslo kommune meg 20 kr. x 3 = 60 kr!

Hjemme på Nordmøre,

24.sept. – 2019.

Dordi Skuggevik

Skal si det ble rot og styr etter fylkesvalget i Møre og Romsdal:

Mange hadde liten tro på Tove-Lise Torve som fylkesordfører. De ble imidlertid satt riktig på plass da det oppsiktsvekkende og geniale trekket med å gå i koalisjon med Frp, og gi Frank Sve ledervervet i Samferdselsutvalget ble en uventet realitet. Vi hadde ikke tiltrodd henne et slik originalt og genialt politisk trekk. Vi så liksom Todalsbrua komme opp i en fei og en fart i aksen indre Nordmøre/Sunnmøre, med tilknytning til Romsdalsaksen.

Men hva leser vi straks etterpå? Hun nektet Sve å få lederstillingen i Samferdselsutvalget, selv om han har vært her på indre Nordmøre på befaring med selveste samferdselsministeren. (Når hadde vi her inne sist besøk av en samferdselsminister?!)

SV-damen på Åndalsnes bad så Torve m.fl. på nybakte boller i sitt hjem på Åndalsnes. Resultatet ble at råskinnet fra Tingvoll og hennes Sp-ere fikk alle utvalg: Samferdsel! Utdannelse! Næringsutvalget!  Plutselig har Torve slått seg sammen med Krf (sosialistvingen), De Gale Grønne, Senterpartisosialistene og Kommunisten fra Sunndalsøra. 6 damer og 2 menn står og hygger seg rundt bollekurvene på bildet i avisen.

Avisen Driva nevner ikke Høyre og Frp med et ord. Trolig ligger de i treningsleir allerede nede på Sunnmøre der de forbereder et raid der de kommer til å drite i Nordmøre, Romsdalsaksen, Todalsbrua etc. – og mele sin egen Sunnmørskake mens de forstyrra vegglusene med forstyrra vegglus Torve i spissen vil rote rundt de neste årene uten å få til noe annet enn å få Møre og Romsdal fylkeskommune på fattigkassa.

Vi får håpe at Torve gjør en kuvending til – og vender tilbake til den konstellasjonen som kunne gitt oss Romsdalsakse/Todalsbru i en fei!

Med denne koalisjonen hun nå er landet på, vil det bli bare tap, tap og tap på alle fronter for oss på søre/indre Nordmøre. Bollespiserne vil komme til å rote det hele veldig til. Det er en sorgens dag.

Glærum, 18.sept. – 2019.

Dordi Skuggevik

Fr. Dominic, katolsk sogneprest for Nordmøre, ble idag, 15.september, innsatt som katolsk feltprest, med militær grad kaptein, i heimeverndistrikt 12. Innsettelsen skjedde i Akershus festnings slottskapell med biskop Eidsvig av Oslo/Trondheim som celebrant ved alteret.

På www.katolsk.no ligger det er intervju hvor fr. Dominic redegjør for hva en feltprest har som oppgave. Intervjuet ble gjort i anledning manøveren Trident Juncture. På nettsiden finnes også en interessant orientering om historien til feltpresttjenesten.

Fr. Dominic var 17 år da han flyktet fra kommunistenes fremmarsj i Vietnam, og kom til Trondheim som flykning. Han har faren sin og en søster i byen. Mor er dessverre død. Som fr. Dominic sier i intervjuet: – Av og til må man gå til krig for å bevare freden.

Dordi Skuggevik