«Hva vil kirken gjøre når spørsmål om flerkoneri kommer?» Dette var siste innspill fra tidligere kirkeminister Gudmund Hernes, da han ledet et seminar med flere fra Den norske lutherske kirkes ledelse på et av seminarene på Stiklestad ved Olsòk i 2015, ved 1000-årsjubileet for da Olav den Hellige ble konge og begynte sin modernisering av Norge i 1015. Jeg satt på galleriet, men kunne ikke motstå å legge følgende sitat av Pater Olav Müller ned i forsamlingen: «Gud er (dessverre) ingen demokrat.»
Etter 5 uker i utlandet, kom jeg hjem til Gamlelandet akkurat den dagen Den norske lutherske kirkes ledelse vedtok at homofile og lesbiske par skal kunne vies i kirken – på like linje med heterofile, og i Adresseavisen uttaler biskopen av Nidaros – at dette har han villet all sin tid som biskop. Den norske lutherske kirke vedtar seg nå en Gud – demokratisk, med flertallsavgjørelse. Med demokratiske vedtak, skaper altså Den norske lutherske kirke Gud i sitt billede. Men, som Pater Olav har sagt: – Gud er ingen demokrat!
Det som kjennetegner diskusjonen – etter hva jeg har fått med meg fra media, er at det overhodet ikke refereres til grunnloven i kirken – de 10 bud, og hva som der er nedfelt om ekteskapet. Diskursen går på at i Den norske lutherske kirken – vedtar man altså nå, etter forgodtbefinnende, hvordan Gud og hans bud skal være – i Norge. Det kalles deskriptiv moral: man endrer moralen etter praksis, og ikke omvendt – og der er kvinnene i front. Det har de vært i hele min tid, og slik ble akkurat det slått fast da jeg så det militante kvinnemennesket som Norges lutheranere har valgt til formann i sitt ledende organ – Kirkemøtet. Damen som dukket opp på første Dagsrevy i Gamlelandet, fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på meg: Glatt som plast, hard som flint. Hun hadde klart å tvinge Gud og Naturloven i kne – i vårt lille land under Nordpolen.
I Den katolske kirke, hvor jeg har søkt tilflukt fra Guds-demokratiseringen blant Norges lutheranere, der står Naturloven svært sterkt. Naturloven er enkel: Går du ut i vinternatten uten klær, så blir du forkjølet! Naturloven har heller aldri tenkt at oksen skal bestige oksen. Jeg som er oppvokst på en gård, vet det veldig godt – at slik er det. Gustav Vigeland sa det sånn: «To kvinner kan ikke føde ett barn!» Mitt syn på kirkelig vigsel av likekjønnede er derfor svært biologisk, i tråd med Naturloven. Men jeg har sansen for det som de hollandske biskoper skriver i «Den hollandske katekisme» – som er Den katolske kirkes katekisme: «Mange verdifulle mennesker er homoseksuelle. Vi skal ikke legge sten til deres byrde.» Punktum! Homoseksuelle personer har til dels høye verv i Den katolske kirke, og er høyt respektert, men derfra og til å sette Naturloven på hodet, slik som lutheranerne i Norge nå gjør – der går grensen.
Partnerskapsloven var en tjenlig ordning. Nå er vi i en situasjon der vanlige heteroseksuelle par ikke gifter seg i kirken, men bedriver det norske samboerskapet, mens seksualdissentere bruker rambukk på kirkens porter for å oppnå kirkelig vielse.
Så var det flerkoneriet, som Gudmund Hernes spurte om – uten å få svar på Stiklestad: Ja, nå når Norge tar imot mange fra andre land og kulturer og religioner, som kommer som flyktninger, og som bringer med seg sitt flerkoneri, sine underårige hustruer ned til 10 år – hva gjør lutheranerne i Norge da? I likestillingens navn blir det sikkert slutt på serieekteskapet, slik det nå praktiseres, og vi får flerkoneri i stedet. Og har nyankomne flykninger underårige koner, vil da vel norske lutheranere også ha det! Hva med den pedofile, den dyresex-fikserte, den nekrofile o.s.v. Vil Nidaros biskop i rettferdighetens navn gi den nekrofile liket hans? Hvor vil Nidaros biskop sette grensen?
Og hvorfor engasjerer jeg meg, jeg som har reddet meg over til katolikkene? Jeg engasjerer meg fordi jeg i over 30 år i skolen har undervist lutheranernes barn i Norge i kristendom. Det er i år (2016) 1000 år siden Olav den Hellige ble hyllet som konge på Øreting, og bygde kongsgård i Nidaros. Det er meget tankevekkende å være vitne til hva den avtroppende Statskirken i Norge vedtar på sitt Rikskirkemøte i Nidaros i året for dette tusenårsjubileet. Tankevekkende – og urovekkende. Jeg sa for ikke så lenge siden til Pater Olav Müller: – Det er med stor tristhet at jeg innser at Den norske lutherske kirke er i ferd med å gå i oppløsning. – Tror du den gjør det? repliserte han. – Ja, det må jo være tydelig for alle og enhver, svarte jeg. Det er med stor sorg jeg innser det. Som følge av at kristendomsundervisningen nå er tatt ut av skolen, og alle kompetente lærere i faget er satt på benken, vil det norske folk nå ende opp i et langvarig moralsk vakuum – der de ikke vet opp-ned og att-fram på seg selv. Slik feirer altså Norges avtroppende Statskirke den siste av de tre 1000-årsfestene for Olavs innsats for et Norge grunnlagt på Kristendommen. Dette vil ende i et pluralistisk skisma der Statskirken vil oppløse seg i minst tre nye kirkesamfunn. Hvem skal da ha rett på Kirken, det gamle hus – i dalen?
Glærum, 12.april 2016.
Dordi Skuggevik
Lektor – Cand.Philol.
