Son min – den einaste, Kristi krrråpp! og Bønnedagen.

Jeg har enda ikke orket å ta i den overhendig store nye salmeboken for Den norske lutherske kirke, og ditto gigant-koralbok, ei heller har jeg orket å åpne noen bibel med den nye bibeloversettelsen. Jeg har nemlig – enda ikke kommet meg helt etter forrige runde med språkmekking på salmetekstene, foretatt av de glade amatører i gruppearbeid, hvor ingen profesjonelt utdannede filologer var velkomne i workshoppene. Men av og til lekker det ut av presters munn og diverse skrifter, noe av de påhittene som er vedtatt brukt i sekulariseringen av vårt sakrale språk. Som sist jeg var på en begravelse: – Dette er son min, sa presten, og så nølte han litt for det nye kom: – den einaste. Presten liksom la den einaste – prøvende ned i forsamlingen. Den einborne, den enborne – er altså vraket, forkastet, ute. «Til det var han født og boren» står det her og der i norske litteratur. Kua skal bæra (= kalva). Kua har bore svartan kalv, står det i sangen. Nybærku = ku som nyss har bore (kalv). «Dette er son min, den einborne, som eg har hugnad i» står det under altertavla i Øye kirke her jeg bor. Det står under bildet av Johannes som døper Jesus, mens Den Hellige Ånd stiger ned over dem i duens skikkelse og Guds røst høres fra skyen. Jesus er altså den eneste Guds sønn som er boren. (= født). Vi er alle Gud Faders sønner og døtre, men bare en av hans sønner er boren (født). Deri ligger en kvalitativ forskjell på den einaste og den einborne. Det går over min forstand at språkmekkerne ikke har forstått noe så enkelt og noe så grunnleggende!

To bear – bore – born er verbet på engelsk. Det blir nå vanskeligere å trekke sammenligninger med dette engelske verbet og det samme på norsk – i engelsktimen. Og det blir vanskeligere å forklare inkarnasjonen, i religionstimen, det at Gud en gang gikk inn i verden som menneske, ved å bli født, bli boren. For religionstimer har man fortsatt i skolen, selv om kristendomstimene er fjernet.

Kristi krrråpp! sa biskopen i Sverige i sommer, da han hevet hostien på messen for den Hellige Edith Stein, i Birgittaklosteret i Vadstena. Biskopen hadde i flere 10-år vært katolsk hjelpebiskop i Stockholm, var nå tilbake i sitt hjemland England, men på ferie i sitt andre hjemland. Det sokk i meg. Hans dype og voluminøse stemme forsterket det kroppslige i den nye terminologien som til og med katolikkene har lagt seg flate for i Sverige, men svensker skal nå alltid være så sprengmoderne. Det var som om jeg kjente svettelukten av tømmermannen fra Nasaret, etter alle de bratte bakkene opp til Jerusalem. Jeg kjente den fuktige eimen av varm kropp og fornemmet hjerteslagene og den varme pusten. Han ble da visst heller ikke vasket før de la ham i graven. Det var for nært sabbaten. De kom vel for å vaske ham søndag morgen, men da var han gått sin vei….! Uff. Den nye terminologien tok helt fokus bort fra det som skjer under consecrasjon og communion. Det fortok seg heller ikke de to neste messene.

Bots- og Bønnedagen – stod det i min nye 7.sans, da jeg bladde om her forleden. Bots- og Bededagen, het det jo før.  Verbet er omgjort til substantiv. En akt er omgjort til en ting. Og hva er tingen? Brune bønner? Hvite bønner? Tomatbønner? Hva vil du ha? Skal vi innføre en fast dag med bønner til middags? Det er alvorlig når det å be ikke lenger er en akt, en gjerning, en prosess i oss, men er blitt et substantiv i flertall, løst fra både fysiske og åndelige prosesser i oss, er blitt substantiviserte bønner som kan strøs utover, uten at vi lenger har kontakt med dem, mens vi står tilbake med et dødt indre. Kanskje fuglene under Himmelen spiser dem før de når opp til Gud?

Én hjord og én hyrde. Skulle hun skrive det, eller skulle hun skrive som det stod i den nye bibeloversettelsen: Én flokk og én gjeter? Hun som sa det, var hun som oversatte til norsk, boken om vår nye nordiske helgen – Sankta Elisabeth Hesselblad fra Falun, helgen siden 5.juni 2016. Oversetteren valgte vårt sakrale språk fra før den siste sekulariseringsmassakren av våre sakrale, poetiske tekster. Takk for det!

Glærum, Alle sjelers dag, 2.nov.2016

Dordi Skuggevik (Filolog)

 

Skrevet av

dordis

Lektor, cand.philol, forfatter og samfunnsdebattant.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *